Search

Supplementary Material 3

Supplementary Material 1

Supplementary Material 2

Aims To investigate the short-term effect of implementing a modified comprehensive geriatric assessment and regularly case conferencing in nursing homes on neuropsychiatric symptoms. Background Neuropsychiatric symptoms are common and may persist over time in nursing home residents. Evidence of effective interventions is scarce. Design A parallel cluster-randomised controlled trial. Methods The intervention was monthly standardised case conferencing in combination with a modified comprehensive geriatric assessment. The control group received care as usual. Main outcome measure. The total score on the short version of the Neuropsychiatric Inventory (NPI-Q, 12-items). Results A total of 309 residents at 34 long-term care wards in 17 nursing homes (unit of randomisation) were included. The intervention care units conducted on average two case conference-meetings (range 1–3), discussing a mean of 4.8 (range 1–8) residents. After 3 months, there were no difference of NPI-Q total score between the intervention (-0.4) and the control group (0.5) (estimated mean difference = -1.0, 95% CI -2.4 to 0.5, p = 0.19). There was a difference in favour of the intervention group on one of the secondary outcome measures, the apathy symptoms (-0.5 95% CI: -0.9 to -0.1, p = 0.03). Conclusion In this study there were no short-term effect of case conferencing and modified comprehensive geriatric assessments after three months on the total score on neuropsychiatric symptoms. The intervention group had less apathy at 3 months follow-up compared to those receiving care as usual. The findings suggest that a more comprehensive intervention is needed to improve the total Neuropsychiatric symptoms burden and complex symptoms. Trial registration Due to delays in the organisation, the study was registered after study start, i.e. retrospectively in Clinicaltrials.gov # NCT02790372 at https://clinicaltrials.gov/; Date of clinical trial registration: 03/06/2016.

Background: Healthcare workers (HCWs) are central and serve in the frontlines when epidemics threaten public health. Thus, certain communities may be hardest hit by these challenges. Interventions supporting HCWs are important, and to develop these, understanding their experiences is essential. Aim: To explore how HCWs in Norwegian public in-home services experienced work during the COVID-19 pandemic over time. Method: A longitudinal qualitative study with two data collections approximately one year apart (2021 and 2022) was performed. Individual interviews were conducted with HCWs. Results: The analysis resulted in six main themes: Changing everything, Redefining ‘necessary tasks’, Distancing and loneliness, Cooperation and coordination, More infections and fewer worries and Lessons for the future. These indicate capabilities and processes, how they are evolving over time, and outcomes. The first two themes focus on the first period of the pandemic, the next two on the ongoing intermediate period, and the final two cover the last period. Conclusion: The HCWs’ narratives have demonstrated their collective coping based on adaptive and transformative capacities. Further, they have enlisted experienced social resilience in their strategies for coping with the COVID-19 challenges.

Background and Objectives: Both psychiatric acute units and psychiatric intensive care units (PICUs) focus on acute treatment of behavioral disturbances such as violence and aggressive threats and acts. The aim of the present study is to describe the frequency of violent behavior; such as verbal or physical threats and physical attacks, among patients admitted to psychiatric intensive care unit (PICU). In addition the relationship between the episodes of threats and/or attacks in relation to time of the day, days of the week, and their seasonal variations was explored. Methods: All violent behavior was continuously assessed at the psychiatric emergency department. Data were collected during the period from May 2010 to May 2012. Results: Patients with only one hospitalization were less violent than those who have had two hospitalizations. There was a statistically significant difference in violence among patients without formal secondary education and those who have not formal education. Violent behavior showed two peaks during the day; the first occurring at 1 pm and the second at 8 pm. In regard to seasonality, summer had a higher incidence of violence. The most peaceful seasons of the year were spring and autumn. Conclusions: Violent behavior shows variation in daytime, days of the week and season in acute psychiatric intensive care. Daytime variation shows two peaks of violence at 1 pm and 8 pm, Sundays and Wednesdays being the quietest days regarding violence both in winter and summer. Patient's level of education and hospitalization status partially explain the variation.

Background: Studies published the past ten years revealed that use and misuse of alcohol and psychotropic drugs is an increasing phenomenon among older people (aged 65 years and above). Aim: The objective of the study was to investigate general practitioners’ (GPs) experiences and reflections on use and misuse of alcohol and psychotropic drugs among older people, and to what extent this is an issue in the treatment of them. Method: Qualitative interviews with 11 GPs were performed during 2013 and 2014. The data were analysed by using the phenomenological hermeneutic method. Findings: The first theme that arose was the GPs’ experiences with and reflections of the older people’s situations and their use and misuse of alcohol and psychotropic drugs. This theme included three subthemes: older people’s situations, older people’s alcohol use, and older people’s psychotropic drug use. In the second theme, the GPs described their practice and attitudes towards use and misuse of alcohol and psychotropic drugs among older people. It included the subthemes: assessment of alcohol use and prescription of psychotropic drugs. Conclusion: The study revealed that the informants experienced numerous older people who have existential needs and mental health problems; such needs are not necessarily handled adequately by the GPs, their next of kin, or society. Alcohol use or wish for psychotropic drugs among older people is a possible way to minimize these difficulties. The GPs had a lack of routine concerning the assessment of alcohol use, whereas they were more restrictive when prescribing psychotropic drugs than earlier. Keywords: alcohol, general practitioners, geriatric psychiatry, interviews, misuse, older people, psychotropic drugs, qualitative studies.

Published article (CC-BY) Background Changing lifestyle is challenging and difficult. The Norwegian Directorate of Health recommends that all municipalities establish Healthy Life Centres targeted to people with lifestyle issues. Little is known about the background, experiences and reflections of participants. More information is needed about participants to shape effective lifestyle interventions with lasting effect. This study explores how participants in a lifestyle intervention programme describe previous life experiences in relation to changing lifestyle. Methods Semi-structured qualitative in-depth interviews were performed with 23 participants (16 women and 7 men) aged 18 – 70 years. The data were analysed using systematic text condensation searching for issues describing participants’ responses, and looking for the essence, aiming to share the basis of life-world experiences as valid knowledge. Results Participants identified two main themes: being stuck in old habits, and being burdened with emotional baggage from their previous negative experiences. Participants expressed a wish to change their lifestyles, but were unable to act in accordance with the health knowledge they possessed. Previous experiences with lifestyle change kept them from initiating attempts without professional assistance. Participants also described being burdened by an emotional baggage with problems from childhood and/or with family, work and social life issues. Respondents said that they felt that emotional baggage was an important explanation for why they were stuck in old habits and that conversely, being stuck in old habits added load to their already emotional baggage and made it heavier. Conclusions Behavioural change can be hard to perform as psychological distress from life baggage can influence the ability to change. The study participants’ experience of being stuck in old habits and having substantial emotional baggage raises questions as to whether or not Healthy Life Centres are able to help participants who need to make a lifestyle change. This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution License (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0), which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly credited. The Creative Commons Public Domain Dedication waiver (http://creativecommons.org/publicdomain/zero/1.0/) applies to the data made available in this article, unless otherwise stated.

Background: Diagnostic imaging of the head is used with increasing frequency, and often includes the paranasal sinuses, where incidental opacifications are found. To determine the clinical relevance of such findings can be challenging, and for the patient such incidental findings can give rise to concern if they are over-reported. Studies of incidental findings in the paranasal sinuses have been conducted mostly in patients referred for diagnostic imaging, hence the prevalence in the general population is not known. The purpose of this study was to determine the prevalence and size of incidental opacification in the paranasal sinuses in a non-selected adult population using magnetic resonance imaging (MRI) without medical indication, and to relate the results to sex and season. Methods: Randomly and independent of medical history, 982 participants (518 women) with a mean age of 58.5 years (range, 50–66) underwent MRI of the head as part of a large public health survey in Norway. The MRIs included 3D T1 weighted volume data and 2D axial T2 weighted image (WI). Opacifications, indicating mucosal thickenings, polyps, retention cysts, or fluid, were recorded if measuring more than 1 mm. Results: Opacifications were found in 66% of the participants. Mucosal thickenings were found in 49%, commonly in the maxillary sinuses (29%) where 25% had opacifications that were less than 4 mm in size. Other opacifications occurred in the anterior ethmoid (23%), posterior ethmoid (21%), frontal sinus (9%), and sphenoid (8%). Polyps and retention cysts were also found mainly in the maxillary sinuses in 32%. Fluid was observed in 6% of the MRIs. Mucosal thickening was observed more frequently in men than in women (P

Aim: To evaluate the Hearing Disability and Handicap Scale (HDHS) in an unselected population of adults with hearing impairment. Subjects and methods: A total of 342 consecutive adults who consulted the outpatient unit of audiology in the ENT department of a Norwegian university hospital answered HDHS, which intends to assess the negative consequences of hearing loss. The psychometric evaluation included internal structure analyses and made use of principal factors followed by varimax rotation, construct validity by corrected item-total correlation, and internal consistency reliability by Cronbach's alpha coefficient. Results: HDHS showed good psychometric properties with three factors, i.e. speech perception (five items), non-speech sound (five items) and participation restriction (10 items). All had good internal consistency reliability. The inventory distinguished between activity limitations and other problems related to social life participation. Conclusion: HDHS was found to be adequate for research and clinical purposes in an unselected adult population with a quite different cultural background and language than the original one.

Innledning Kronisk Hepatitt C er en virussykdom som kan gi alvorlig leverskade og har høy forekomst blant personer som injiserer rusmidler. Med dagens behandling er det mulig å kurere så godt som alle med kronisk hepatitt C i Norge, personer i aktiv rus er imidlertid betydelig underrepresentert i statistikken over de som henvises til behandling. Denne studien har til hensikt å undersøke i hvor stor grad personer med kronisk hepatitt C henvises til behandling etter diagnostikk gjennom oppsøkende virksomhet, sammenlignet med de som henvises gjennom det ordinære henvisningssystemet, hva som kjennetegner de som behandles og behandlingsresultatene for disse. Metode Dette er en longitudinell studie der baseline data er hentet fra CrossSecHCV- prosjektet. Personer over 18 år med risiko for hepatitt C ble oppsøkt i miljøer der personer som injiserer rusmidler befant seg, demografiske data ble samlet inn og det ble gjennomført diagnostikk av hepatitt C med tilbud om henvisning til behandling for de som fikk påvist kronisk hepatitt C. Data ble sammenlignet med de som ble henvist til behandling for kronisk hepatitt C gjennom det ordinære henvisningssystemet. Resultat Av de 254 deltagerne i denne studien ble 75 personer henvist til behandling for kronisk hepatitt C etter oppsøkende virksomhet, 68 % av disse fikk behandling og 82,2 % gjennomførte behandlingen og ble virusfrie. Median alder på de 51 behandlede var 44 år, 78,4 % var menn og median for første gangs injisering var 19 år. Konklusjon En tredjedel av totalt antall henviste til behandling for kronisk hepatitt C ved St. Olavs hospital ble henvist gjennom oppsøkende virksomhet og CrossSecHCV-prosjektet i løpet av studieperioden. Det som kjennetegnet de behandlede var en høy alder, at de fleste var menn og de hadde injisert rusmidler lenge. De fleste som ble behandlet for kronisk hepatitt C etter henvisning gjennom CrossSecHCV- prosjektet fullførte behandlingen og ble virusfrie. Chronic hepatitis C virus infection can cause severe liver disease and there is known to be a high prevalence of hepatitis C among people who inject drugs. Since 2014, a new and efficient treatment has made it possible to treat nearly all people with chronic hepatitis C infection in Norway. However, people who inject drugs are not commonly referred to receive this treatment. The purpose of this study is to examine the proportion of people with chronic hepatitis C referred to treatment through outreach activity in the CrossSecHCV-project compared to referral by medical practitioners and ordinary routines, the characteristics of those treated through the CrossSecHCV-project and the treatment results. Method The baseline data in this longitudinal study is collected from the CrossSecHCV- project. Individuals over 18 years old with a risk of hepatitis C infection were sought out from environments where drug use is prevalent. Demographic data was collected and hepatitis C testing was offered along with a referral to treatment when infection was detected. Results Out of the 254 participants in this study, 75 people were referred for treatment for chronic hepatitis C infection after outreach activity, 68 % got treatment and 82, 2 % completed their treatment and were cured. The median age of the 51 treated was 44 years, 78, 4 % were men and the median age of first time drug injecting was 19 years. Conclusion Out of all subjects referred for treatment of chronic hepatitis C at the St. Olavs policlinic, one third where referred after outreach activity through the CrossSecHCV-project. Characteristics of those treated after participation in the CrossSecHCV-project were in a high average age group, most were men, and they had a history of injecting drugs for an extended period. Most of those referred through the project successfully completed treatment and were cured.

Norsk sammendrag Pasienter med skjev neseskillevegg og forstørrede nesemuslinger plages ofte av kronisk nesetetthet som igjen kan føre til munnpusting, snorking og forstyrret søvn. Kronisk nesetetthet er også et vanlig symptom hos pasienter med kronisk bihulebetennelse, i tillegg andre symptomer som renning fra nesen, smerter og trykk i ansiktet og nedsatt luktesans. Plagene kan bli så store at det går ut over pasientenes livskvalitet og de søker legehjelp. Mange av disse pasientene kan behandles med medikamenter, men hos noen anbefales også kirurgisk behandling. Målet med operasjon av neseskilleveggen og nesemuslinger er å forbedre passasjen gjennom nesen slik at pasienten puster bedre gjennom nesen. Ved bihuleoperasjon fjernes eventuelle polypper og utførselsgangene fra bihulene utvides slik at puss og sekret lettere dreneres ut fra bihulene. Disse inngrepene er noen av de hyppigst utførte operasjonene innen fagområdet Øre-Nese-Hals. For å vurdere hvilken effekt behandlingen har hatt på pasientenes plager må behandlingen evalueres. Dette kan gjøres ved å sammenligne pasientens symptomer og fysiske mål som nesens tverrsnittsareal og luftstrøm før og etter behandling. Ikke sjelden er det det manglende samsvar mellom symptomer og fysiske mål, noe som gjør vurderingen utfordrende. Ved å inkludere målinger av pasientens helserelaterte livskvalitet (HRQOL) som et supplement i evalueringen, kan man få et mer helhetlig bilde av hvordan kirurgisk behandling påvirker fysiske, psykiske og sosiale områder i pasientens liv. HRQOL kan defineres som pasientens egne (subjektive) erfaringer knyttet til sin helse, sykdom og funksjonsnedsettelse, og effekten av behandling. Anvendelsen av HRQOL-målinger, som et supplement til kliniske funn, symptomer og fysiske målinger er økende internasjonalt, men er ikke rutinemessig i bruk i evaluering av nese- og bihulekirurgi i Norge. Målet med avhandlingen var å undersøke symptomer og HRQOL, samt minste tverrsnittsareal, volum og luftstrøm hos pasienter som ble operert for skjev neseskillevegg, forstørrede nesemuslinger eller kronisk bihulebetennelse med og uten nesepolypper før og 6 måneder etter behandling. Data brukt i studiene er hentet fra et lokalt Kvalitetsregister ved ØNH-avdelingen ved St Olavs Hospital. I artikkel 1 og 2 undersøkte vi tre pasientgrupper. 1: Pasienter som fikk operert neseskilleveggen. 2: Pasienter som fikk operert både neseskilleveggen og nesemuslingene (RFIT). 3: Pasienter som fikk operert bare RFIT. I artikkel 1 beskrives forbedring i symptomer og i sykdomsspesifikk- og i enkelte områder i generell HRQOL i alle grupper. Gruppen som fikk operert både neseskillevegg og nesemuslinger rapporterte større forbedring i sykdomsspesifikk HRQOL enn RFIT-gruppen. Dette antyder at gruppene som fikk operert neseskilleveggen hadde noe bedre effekt av behandlingen enn RFIT-gruppen. I artikkel 2 undersøkte vi de samme pasientene i forhold til nesens minste tverrsnittsareal (MCA) og volum (NCV) på to områder inne i nesen (0-3 cm og 3-5 cm fra neseborene). I tillegg målte vi maksimal luftstrøms-hastighet gjennom nesen. Gruppene som fikk operert neseskilleveggen hadde mindre MCA på den trangeste siden fremst i nesen enn RFIT-gruppen før operasjon. MCA og NCV ble større i begge områdene i nesen hos gruppene som fikk operert neseskilleveggen, mens hos RFIT-gruppen økte MCA og NVC i området 3-5 cm. Luftstrøms-hastigheten forbedret seg likt i alle gruppene. Resultatene tyder på at de 3 ulike inngrepene påvirker MCA og NCV på ulike områder i nesen, men at inngrepene har lik effekt på luftstrøms-hastigheten i våre pasientgrupper. Vi undersøkte også hvordan de fysiske målingene samsvarte med pasientenes subjektive nesetetthet, og fant at økt MCA og NCV samsvarte med mindre subjektiv nesetetthet etter kirurgi i gruppen som fikk operert kun neseskilleveggen. I artikkel 3 undersøkte vi symptomer og HRQOL i to pasientgrupper med kronisk bihulebetennelse, med og uten nesepolypper, som gjennomgikk bihulekirurgi. Før operasjonen rapporterte gruppen med nesepolypper mere nesetetthet og nedsatt luktesans enn gruppen uten nesepolypper som rapporterte mer ansiktssmerter og press i bihulene. Begge gruppene oppnådde forbedring i symptomer, sykdomsspesifikk- og generell HRQOL. Gruppen med nesepolypper rapporterte større forbedring i generell HRQOL i aspekter som omhandler generell helse, vitalitet og sosial fungering enn gruppen uten nesepolypper. Økende alder, daglig røyking og tidligere bihulekirurgi var assosiert med mindre forbedring i generell HRQOL i begge gruppene, i tillegg til kvinnelig kjønn og allergi i gruppen uten nesepolypper. Avhandlingen konkluderer med at den kirurgiske behandlingen fører til forbedring av symptomer og HRQOL, men at de kirurgiske inngrepene og ulike karakteristika hos pasientene ser ut til å virke inn på graden av forbedring. Ved å måle både sykdomsspesifikk- og generell HRQOL har vi identifisert ulike HRQOL-områder hos pasientene som har endret seg etter den kirurgiske behandlingen. Resultatene fra de fysiske målingene har gitt oss nyttig informasjon om hvor i nesekaviteten økningen i MCA skjer, noe som kan ha betydning for valg av kirurgisk prosedyre. Avhandlingen viser at måling av symptomer og HRQOL, i tillegg til fysiske målinger og kliniske funn, kan gi helhetlig kunnskap om pasienten både før og etter behandling. Denne kunnskapen kan bidra til riktig valg av behandling, realistiske forventninger til effekt av behandlingen og bedre utnyttelse av begrensede helseressurser. digital fulltext is not available

Bakgrunn Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler en forekomst av keisersnitt mellom 5-15 %. Globalt er det store variasjoner og andelen er økende. Innad i Helse Nord er det stor variasjon i keisersnittfrekvens og alle fødeavdelingene ligger over den anbefalte grensen. Hensikt Målet med studien var å undersøke variasjonen i keisersnittfrekvens i Helse Nord med ekstra fokus på Universitetssykehuset Nord Norge (UNN) i perioden 2013 – 2015, etter at regionen innførte de nye seleksjonskriteriene (2012). Materiale og metode Metoden er retrospektiv studie som analyserer forekomst av keisersnitt. Aggregerte data fra medisinsk fødselsregister (MFR) brukes og inkluderer 14 743 fødsler. Individdata data fra 1 065 kvinner som fødte ved UNN Harstad er beskrevet. Tall fra MFR er analysert med Pearson Chi-Square Test og relativ risiko. Materialet fra UNN Harstad er analysert i SPSS® Resultater I Helse Nord varierte keisersnittfrekvens fra 15,4 % - 21,5 %, hvor fødeavdelinger i Nordland har signifikant lavere forekomst enn Troms og Finnmark. Kvinner bosatt i opptaksområdet til Nordlandssykehuset (NLSH) Bodø har lavest sannsynlighet for å føde med keisersnitt. UNN Harstad lå høyest i frekvens og vi fant at risikoen for keisersnitt økte signifikant med økende alder og kroppsmasseindeks (KMI). Førstegangsfødende som starter fødselen med induksjon og fødende med tidligere keisersnitt har høyere keisersnittfrekvens enn andre grupper gravide. Relative indikasjoner for keisersnitt, som langsom framgang, er ofte brukt. Konklusjon Fødeavdelinger med samme seleksjonskriterier har signifikante forskjeller i keisersnittfrekvens. Vesentlige forskjeller i pasientkarakteristika kan antagelig ikke forklare ulikhetene, men kulturforskjeller og ulik håndtering av relative indikasjoner for keisersnitt kan være medvirkende faktorer. God ivaretagelse av førstegangsfødende, endret håndtering av langsom framgang, samt tiltak for å redusere forekomst av gjentatt keisersnitt bør vurderes. Relevans Studien gir et bilde av keisersnittfrekvensen i Helse Nord og er nyttig informasjon for ledere og andre interesserte i regionen. Den økende frekvensen keisersnitt er bekymringsfull og informasjon om hvilke kvinner som har størst risiko for å ende fødselen med keisersnitt er relevant for fødselshjelpere og kvinnene selv.

Norsk sammendrag Deltakere i Frisklivssentraler sine forutsetninger for livsstilsendring-forebygging av overvekt, fedme og diabetes type 2 i norsk primærhelsetjeneste Forekomsten av overvekt, fedme og diabetes type 2 øker i store deler av verden, inkludert i Norge. Endring av levevaner via livsstilsendringstilbud har vist seg å være utfordrende for deltakere med overvekt og fedme. Studier har derimot vist at det er mulig å forebygge diabetes type 2 når deltakere endrer levevaner via livsstilsendringstilbud. Studiene er stort sett eksperimentelle, det vil si at livsstilstilbudene er designet og gjennomført i kontrollerte settinger. Livsstilstilbudenes effekt kan avhenge av innhold og ressurser, samt setting. I Norge har fokus økt de siste ti årene på at primærhelsetjenestens skal være setting for å forebygge livsstilssykdommer. I 2011 anbefalte helsemyndighetene at alle norske kommuner bør ha en Frisklivssentral med tilbud til de som har behov for å endre levevaner. For å tilpasse og utvikle tilbudene ved Frisklivssentraler på best mulig måte er kunnskap om deltakerne viktig. Deltakerne ved Frisklivssentraler sine forutsetninger for livsstilsendring, og om tilbudet er med på å redusere overvekt og fedme og å forebygge diabetes type 2 er lite utforsket. I denne avhandlingen var hovedmålet å øke forståelsen omkring deltakere på Frisklivssentraler sine forutsetninger for livsstilsendring, og undersøke om deltakelse bidrar til å redusere overvekt, fedme og å forbygge utviklingen av diabetes type 2. I artikkel 1 var målet å studere deltakeres erfaringers betydning for livsstilsendring, i det de startet på et tilbud ved en Frisklivssentral. For artikkel 2 ble selekterte deltakere med avdekket høy risiko for diabetes type 2 i Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT3) studert mens de deltok på et ettårig tilbud ved en Frisklivssentral i Værnesregionen (VEND-RISK studien). Målet i artikkel 2 var å utforske deltakernes opplevelse av egen livsstil og betydningen av det å ha økt risiko for diabetes type 2. I artikkel 3 var målet todelt. Første del var å undersøke deltakere med avdekket høy risiko for diabetes type 2 i HUNT3 sin effekt av å delta på VEND-RISK studien, ett år etter avsluttet tilbud. Andre del var å se om det var forskjeller i karakteristikkene i mellom de som hadde takket ja og nei til deltakelse til VEND-RISK studien. Både kvalitativ (artikkel 1 og 2) og kvantitativ metode (artikkel 3) ble benyttet for å besvare avhandlingens mål. Semi-strukturerte dybdeintervjuer ble utført for artikkel 1 og 2. I artikkel 1 ble deltakere (n=23) intervjuet i begynnelsen av deres oppstart på tilbud ved en Frisklivssentral. I artikkel 2 ble deltakere (n=26) intervjuet i løpet av perioden de deltok på det ettårige tilbud i VEND-RISK studien. I første del av artikkel 3 ble et longitudinelt, ikke-randomisert, en-armet, observasjons, pre-post design brukt for å studere endringer i helseeffekt av deltakere (n=45) etter ett års deltakelse i VEND-RISK studien. Helsevariabler ble målt baseline, etter endt tilbud og ett år etter endt tilbud. I andre del av artikkel 3 ble et tverrsnittdesign brukt for å sammenligne karakteristikkene fra HUNT3 for de som takket ja (n=45) eller nei (n=287) til å delta i VEND-RISK studien. I artikkel 1 fant vi at deltakerne opplevde å sitte fast i gamle mønster av levevaner og de hadde en tung emosjonell bagasje med negative livserfaringer fra barndom frem til i dag. Dette gjorde det vanskelig for dem å starte med en livsstilsendring. I artikkel 2 fant vi at deltakerne beskrev tilgjengelige ressurser med familie i nærheten, i tillegg til et sosialt nettverk, som betydningsfullt for å ha en aktiv livsstil. Ulike reaksjoner på å ha fått beskjed om høy risiko for diabetes type 2 ble uttalt. En familiehistorikk med diabetes og relaterte komplikasjoner ble vektlagt som viktigere for endring enn det å få vite at de hadde høy risiko, og å delta på tilbudet. I artikkel 3 var deltakernes gjennomsnittlige HbA1c signifikant lavere ett år etter endt deltakelse i VEND-RISK studien sammenlignet med da de startet. Videre hadde kvinner i studien redusert den gjennomsnittlige livvidden med 4 cm ved ettårsoppfølgingen. De som takket nei til å delta på VEND-RISK studien hadde relativt like helsekarakteristikker ved HUNT3 som de som takket ja til deltakelse. Kvinner som takket nei hadde færre år med utdanning, de scoret lavere på arbeidsdeltakelse og rapporterte oftere at deres helse påvirket deres sosiale relasjoner, sammenlignet med kvinner som deltok på tilbudet. Med bakgrunn i funnene fra de tre artiklene i denne avhandlingen blir det stilt spørsmål om hvem som kan nyttiggjøre seg å delta i tilbudet på Frisklivssentraler. Det vil videre være nyttig å se på hvilke ressurser og tilnærmingsmetoder som bør vektlegges i tilbudet for at deltakere skal lykkes med en varig livsstilsendring. Primærforebyggende tenkning og helsefremmende strategier på populasjonsnivå som treffer hele befolkningen bør være fremtidig fokus for å forebygge den økende forekomsten av overvekt, fedme og diabetes type 2.

Background: Clinical guidelines are important in medicine. Quality of care is increasingly based on research and EBM, and developing recommendations based on EBM is prioritized in many countries. Still, it is well known that adherence to guidelines in general practice is low, and, apparently, the reasons for this are complex. Insertion of ventilation tubes (VTs) in the tympanic membrane is one of the most common ambulatory surgeries performed on children in Norway. It is most often performed because of otitis media with effusion. Previously, all children had their follow-ups performed by otolaryngologists. The University Hospital in Mid-Norway modified their guideline for follow-ups after surgery so that the controls of the healthiest children were to be conducted by general practitioners (GPs). The guideline was controversial when it was introduced. This guideline is one of many that GPs are expected to apply. While the term ‘guideline’ has long referred to recommendations that are not necessarily based on a systematic appraisal of the evidence, the term ‘Clinical Practice Guidelines’ (CPGs) is now to be used only when such systematic appraisals are included (see 1.2.1). However, a very limited amount of research has been done regarding the challenges presented by the total number of guidelines and CPGs that are to be adhered to in general practice. Aims: The aim of this project was to study the challenges associated with implementation and adherence to clinical guidelines in general practice. More specifically: - To evaluate the process (Paper I) and patient outcome (Paper II) after implementation of a new guideline concerning follow-ups after inserting VTs in the tympanic membranes of children. - To explore GPs’ experiences with and reflections upon the use of multiple guidelines and CPGs in their daily work (Paper III), and the consequences that applying them may have for general practice (Paper IV). Material and methods: Study 1 was a retrospective, quantitative, observational study performed at Trondheim University Hospital and in my general practice, both of which are in Mid-Norway. Children under the age of 18 who had undergone an insertion of a VT between Nov. 1, 2007, and Dec. 31, 2008, (n = 136) were included. Two years after surgery, audiological tests were performed and a self-report questionnaire was assessed. Study 2 was a qualitative, focus group study carried out in Mid-Norway. The study involved 25 Norwegian GPs from four pre-existing groups. The GPs’ work histories varied from being recent graduates to having up to 35 years of experience. Interviews were audiorecorded, transcribed and analyzed using systematic text condensation, i.e. applying a phenomenological approach. Results: In Study 1, we found that, despite multifaceted methods to implement the VT-guideline at the hospital, there was a discrepancy between the guideline and the otolaryngologists’ decisions regarding scheduling of follow-up examinations. There was a greater discrepancy between the planned location for the follow-ups and where the patients’ checkups were actually performed. The implementation process was apparently inadequate for the GPs as the information was not repeated. Nevertheless, the guideline seemed to secure that postoperative controls would be conducted within general practice. Implementation of the new VT-guideline, in which GPs had responsibility for the follow-up controls of a group of the children, did not negatively affect either the audiological outcomes or the number of subjective hearing complaints two years after surgery. In Study 2 we found that GPs considered CPGs necessary. Nonetheless, they had difficulties adhering to them because, for example, the CPGs were too many, and they were inaccessible, that is, too long and too comprehensive to navigate through easily. Moreover, the GPs reported a mismatch between the CPGs and their patients. Whereas CPGs are often focused on treatment for single diseases, the GPs reported that their own focus was more on their patients as whole persons. The obligation to apply multiple CPGs designed for single diseases created various complications for the GPs, such as insecurity about their own practice and a tendency to practice medicine defensively. The complications for their patients included an increased risk of polypharmacy, of excessive non-pharmacological recommendations, of an increased tendency toward medicalization, and of a potentially reduced quality of life. Conclusion: Overall, the studies documented several challenges regarding adherence to CPGs. Even the simple VT-guideline was complex to implement in an actual clinical setting. In part, this guideline’s lack of quality may explain the lack of adherence. Further studies are needed to consider the implications for follow-up after VT surgery. The GPs provided compelling reasons for their low adherence to CPGs in general. The main reasons seemed to involve a mismatch between the CPGs and the patients, and that applying multiple CPGs for single diseases resulted in complications for general practice, especially for multimorbid patients. These findings challenge the idea that ‘quality of care’ is largely synonymous with adherence to CPGs designed specifically for single diseases in general practice. In this thesis, these findings are discussed in light of what may be called a ‘fundamental inadequacy’ in determining what is to be considered as valid medical knowledge. These issues may also help explain why CPGs are difficult to adhere to in general practice.

Background: There is a known interaction between pregnancy and rheumatic disease. Women with rheumatoid arthritis (RA) and juvenile idiopathic arthritis (JIA) are concerned about the potential impact of a pregnancy. Therefore, it is important to get more knowledge on how pregnancy affects these womens health related quality of life (HRQL). Purpose: To study changes in HRQL in Norwegian women with RA and JIA before, during and after pregnancy. Methods: A total 35 patients with RA and 27 patients with JIA were assessed up to six times (before pregnancy, once in each trimester, and at six weeks and six months postpartum) using the short form 36 (SF-36). In addition, these women were compared to a group of nonpregnant reference women in the same age group, 66 women with RA and 33 women with JIA. Results: In the study group RA women had better HRQL than the JIA patients at baseline in the aspects of mental health, vitality and role physical. Independent of disease group the womens, experience of vitality was lower in 1st, 2nd and 3rd trimester compared to baseline. Six months postpartum, the RA women in the study group scored better in the aspects of social function, physical function, role physical and role emotional than the non-pregnant reference women with RA. Conclusion: HRQL was lower during pregnancy for both RA and JIA women. However, despite a wide range, the women seemed to reach the same level as pre-pregnancy at the time of six months postpartum.