Search

Objectives: Compulsory mental health care includes compulsory hospitalisation and outpatient commitment with medication treatment without consent. Uncertain evidence of the effects of compulsory care contributes to large geographical variations and a controversy on its use. Some argue that compulsion can rarely be justified and should be reduced to an absolute minimum, while others claim compulsion can more frequently be justified. The limited evidence base has contributed to variations in care that raise issues about the quality/appropriateness of care as well as ethical concerns. To address the question whether compulsory mental health care results in superior, worse or equivalent outcomes for patients, this project will utilise registry‐ based longitudinal data to examine the effect of compulsory inpatient and outpatient care on multiple outcomes, including suicide and overall mortality; emergency care/injuries; crime and victimisation; and participation in the labour force and welfare dependency. Methods: By using the natural variation in health providers' preference for compulsory care as a source of quasi‐randomisation we will estimate causal effects of compulsory care on short‐ and long‐term trajectories. Conclusions: This project will provide valuable insights for service providers and policy makers in facilitating high quality clinical care pathways for a high risk population group.

Background Mental health legislation permits involuntary care of patients with severe mental disorders who meet set legal criteria. The Norwegian Mental Health Act assumes this will improve health and reduce risk of deterioration and death. Professionals have warned against potentially adverse effects of recent initiatives to heighten involuntary care thresholds, but no studies have investigated whether high thresholds have adverse effects. Aim To test the hypothesis that areas with lower levels of involuntary care show higher levels of morbidity and mortality in their severe mental disorder populations over time compared to areas with higher levels. Data availability precluded analyses of the effect on health and safety of others. Methods Using national data, we calculated standardized (by age, sex, and urbanicity) involuntary care ratios across Community Mental Health Center areas in Norway. For patients diagnosed with severe mental disorders (ICD10 F20-31), we tested whether lower area ratios in 2015 was associated with 1) case fatality over four years, 2) an increase in inpatient days, and 3) time to first episode of involuntary care over the following two years. We also assessed 4) whether area ratios in 2015 predicted an increase in the number of patients diagnosed with F20-31 in the subsequent two years and whether 5) standardized involuntary care area ratios in 2014–2017 predicted an increase in the standardized suicide ratios in 2014–2018. Analyses were prespecified (ClinicalTrials.gov NCT04655287). Results We found no adverse effects on patients’ health in areas with lower standardized involuntary care ratios. The standardization variables age, sex, and urbanicity explained 70.5% of the variance in raw rates of involuntary care. Conclusions Lower standardized involuntary care ratios are not associated with adverse effects for patients with severe mental disorders in Norway. This finding merits further research of the way involuntary care works.

Additional file 1 Structured interview forms for the discharge interview and the two year evaluation interview for patients with patient controlled admissions.

Additional file 2 Supplement table. Results from a nominal regression model for the patients’ socializing during the patient controlled admission, adjusted for within patient correlations and site effect (ICC=0.18). Supplement figure. Illustration of odds for the different levels of the patients’ socializing as a function of the patient’s admission number.

Patient report form. An English translation of the patient report form utilized in the study. (PDF 16 kb)

Staff report form. An English translation of the staff report form utilized in the study. (PDF 23 kb)

Tvangsinnleggelse, tvangsbehandling og tvangsmidler er inngripende tiltak som kan brukes ved alvorlig psykisk lidelse. Likevel samsvarer ikke alltid bruk av tvang med pasientenes opplevelse av å være tvunget. I studien Patients’ Experience of Coercion in Mental Health Care, undersøker Nyttingnes og kolleger opplevelsen av tvang i psykisk helsevern, og utvikler et standardisert spørreskjema for å måle dette. De undersøker også opplevd tvang hos ungdommer i døgnbehandling, og de foreslår en modell for å forstå forholdet mellom bruk av tvang og opplevelse av tvang. Analyse av referater fra åpne dialogmøter viste at de som var misfornøyde med tvang beskrev tvang med svært negative ord som krenkelse og mishandling. De vurderte at medisiner mot psykose hadde virket dårlig for dem, og at denne behandlingen likevel fortsatte under press og tvang. Denne kunnskapen var med når Nyttingnes og kolleger utviklet måleskalaen Experienced Coercion Scale (ECS). En lang rekke utsagn om opplevelse av tvang ble testet på pasienter i ulike deler av psykisk helsevern, slik at man kunne finne de beste utsagnene. Skalaen er et enkelt og følsomt mål på om man opplever omsorg og behandling som tvang eller ikke. Hos voksne er tvangsbehandling med medikamenter den tvangsformen som er tettest knyttet til høy opplevd tvang. Men selv blant disse pasientene rapporterer over 30 % lav opplevd tvang. Ungdommer i døgnavdelinger rapporterte omtrent samme nivå av opplevd tvang som voksne i samme type avdelinger. Hos ungdom var det behandling og tiltak for spiseforstyrrelser som bidro mest til høy opplevd tvang, mens ungdommer med psykose rapporterte lav opplevd tvang og var stort sett i frivillig behandling. Sentrale faktorer i modellen om opplevd tvang er pasientens vurdering av om bruken av tvang er rimelig, og om den er rettferdig besluttet og gjennomført. Modellen kan forklare funn i denne og flere andre studier om opplevd tvang. Den kan også klargjøre hvordan man kan redusere opplevd tvang, og den kan bidra til å identifisere viktige problemstillinger for framtidige studier.

Undersøkelsen bygger på intervju med 28 intervjuer med brukere og ansatte fra psykisk helsevern og kommunehelsetjenesten. Informanter ble rekruttert fra 4 helseforetak. Informantene beskriver hvordan de ulike delene av tjenestesystemet på ulike måter kan bidra til økt eller redusert forekomst av tvangsinnleggelser. De foreslår en rekke konkrete tiltak og kvaliteter for at hver del av tjenestekjeden skal bidra til færre tvangsinnleggelser.