Search

Denne studien har utforska fenomenet holocaustfornekting i Noreg i åra 1975 til 2000. Gjennom ein idehistorisk diskursanalyse av nynazistiske publikasjonar, har eg sett på uttrykksformer, strategiar, omfanget og utvikling av fornekting av holocaust. Fornekting har blitt delt inn i tre kategoriar - revisjonistisk, konspirasjonsteoretisk og signaliserande - for å samanlikne og skilje dei ulike måtane fornekting har blitt formidla i Noreg. Ljoset har i størst grad blitt retta mot dei nynazistiske tidskrifta Nasjonalisten, Gjallarhorn og Vigrid, men også nokre publikasjonar av enkeltindivid er studert. Som forskingsfelt er fornekting av holocaust lite, og med få bidrag. Studien er eit bidrag til dette smale forskingsfeltet. Det er likevel eit viktig felt. Dei som ynskjer å endre historia basert på ideologi, er både eit historiefagleg problem, men også eit samfunnsproblem. Dette er ein studie som rettar eit kritisk blikk mot rasistiske og antisemittiske tankar som spring ut av konspiratorisk ideologi. Det er viktig å handsame slike tankar på ein måte som tydeleggjer at dei er falske, og som ikkje gjev tankane fritt spelerom. Studien argumenterer for at fornekting av holocaust er eit nazistisk fenomen som vert uttrykt av dei som ynskjer å vidareføre nasjonalsosialistisk ideologi. Dette ynskjet rommar forsøk på å reinvaske nazismen, introdusere eit jødisk fiendesyn på nytt og vidareføre Nazi-Tysklands konspiratoriske syn på verda. Det vert vidare argumentert for fråværet av ein særskilt ‘norsk’ fornektande diskurs. Fornekting av holocaust i Noreg er internasjonal fornekting, på norsk. Til slutt ser me ei utvikling frå ein revisjonistisk topp rundt 1980, til større inkludering av konspiratoriske element fram mot tusenårsskiftet. This study explores the phenomenon of Holocaust denial in Norway from 1975 to 2000. Through an historical discourse analysis of neo-Nazi publications, I have examined forms of expression, strategies, extent and development of Holocaust denial. Denial has been divided into three categories - revisionist, conspiracy-theoretical, and signalling - in order to compare and differentiate the various ways in which denial has been conveyed in Norway. The focus has primarily been on the neo-Nazi journals Nasjonalisten, Gjallarhorn, and Vigrid, but also some publications by individuals have been studied. As a field of research, Holocaust denial is small, and we have few contributions. The study is a contribution to this narrow field of research. However, it is an important field. Those who seek to alter history based on ideology are both a historical problem and a societal problem. This is a study that take a critical look racist and anti-Semitic thoughts stemming from a conspiratorial ideology. It is important to address such thoughts in a way that clarifies that they are false and does not give them free rein. The study argues that Holocaust denial is a Nazi phenomenon expressed by those who wish to perpetuate national socialist ideology. Within this desire, we find attempts to whitewash Nazism, reintroduce a Jewish enemy view, and perpetuate Nazi Germany's conspiratorial worldview. Furthermore, it is argued that there is an absence of a 'Norwegian' discourse of denial. Holocaust denial in Norway is international denial expressed in Norwegian. Finally, we observe a shift from a revisionist peak around 1980 to a greater inclusion of conspiratorial elements towards the turn of the millennium. Historie mastergradsoppgåve HIS350 MAHF-LÆHR MAHF-HIS

Professor Ole Hallesby stod sentralt i den norske kirkekampen under den nazistiske okkupasjonen av vårt land fra 1940 til 1945. Hans holdninger og handlinger under okkupasjonen blir i denne artikkelen sett i sammenheng med den samfunnskritikk han hadde gitt til kjenne tidligere, fra begynnelsen av 1930-tallet, blant annet en teologisk begrunnet antisemittisme. Også det nære samarbeidet med okkupasjonsmaktens Sicherheitsdienst (SD) ved SS Hauptsturmführer Wilhelm Wagner blir omtalt og nærmere dokumentert. Det karakteriserer Ole Hallesbys samfunnskritikk i denne perioden at politiske og teologiske synsmåter og argumenter ofte knyttes sammen i hans tenkning og gjensidig begrunner hverandre.

The following years after polish independence was followed by a series of anti-Jewish violence in Poland and increased hostility to jews. With the polish soldiers expansion of Poland’s border to the east, the Jews in cities like Lviv, Vilnius, Lida, Pinsk and many more experienced outbreaks of violence directed against them by the polish soldiers and settlements in different cities. My research question is the following: How was outbreaks of anti-Jewish violence, or pogroms, in Poland and polish-occupied territories between 1918–1920 portrayed in Norwegian and Danish newspapers? I analyze news-text from the four major Copenhagen- newspapers Berlingske Tidende, Nationaltidende, Social-Demokraten and Politiken. The Norwegian newspapers included in this research project are Aftenposten, Morgenbladet, Social-Demokraten, Arbeidet and Dagsposten. I emphasize that descriptive words used in the retelling of events, the construction of sentences and naming of events, perpetrators and victims are crucial in the construction of different narratives. In this thesis I conclude that the pogroms in Lviv in November 1918 invoked a corpus of protests against pogrom violence and anti-Polish sentiment in Denmark and Norway. However, in the aftermath of these events and in the following years after the November attacks, conflicting narratives also appeared in the news. The construction of different narratives was facilitated by the foreign telegraphic bureaus, mainly Wolffs’ telegraphic agency, and by statements of Polish officials and by news from the Polish press agency. But difference of opinion on what exactly constituted pogrom-violence and different naming of the violent attacks also played a decisive part in the construction of conflicting narratives. By looking at reader’s letters appearing in some of the Danish and Norwegian newspapers I identify two “camps” construing conflicting narratives in the Norwegian and Danish newspapers. Representatives of the “polish side” were either of polish origin or decent, or catholic. I argue that they were largely in line with the “official story” regarding the accusations against Poland that pogrom-violence had occurred. Scandinavian Jewish representatives were the accusers against Poland, but they too retold different stories of the how, why and when pogrom violence had occurred. In my analysis I also conclude that most debate regarding news of anti-Jewish violence and pogroms against Jews in Poland in Danish and Norwegian newspapers was in the year 1918, declining in 1919 and then in 1920 being mostly absent, though pogroms and other forms of anti-Jewish violence appeared in these two years as well. Historie mastergradsoppgave HIS350 MAHF-HIS MAHF-LÆHR

Existing scholarship on contemporary antisemitism tends to sacrifice breadth for depth, typically focusing on a specific dimension of the phenomenon or a single national or ideological context. This nearsightedness threatens to limit our understanding of current antisemitism because separate parts of a complex picture are studied in isolation, and because crucial questions about temporal and cross-national variation remain understudied. To help remedy this situation, this article introduces a more comprehensive conceptual and empirical framework along with a new dataset intended to encourage the study of antisemitism as a multidimensional, cross-national, and dynamic phenomenon. The framework conceptualizes antisemitism in four core dimensions—attitudes, incidents, cultural imagery, and Jews' exposure—and specifies relevant variables and indicators, thus facilitating future research and data collection efforts. To supplement the framework, the article introduces a new dataset (DIMA—Dimensions of Antisemitism) featuring publicly available data covering three of the four dimensions: attitudes, incidents, and exposure. Based on patterns emerging from these data, hypotheses for further study are suggested. These contributions are intended to prepare the ground for a new and theoretically more ambitious research agenda in the field of contemporary antisemitism research. Accounting for Contemporary Antisemitism: A Four-Dimensional Framework and a New Dataset

Denne oppgaven har sett hvordan bergenspressen omtalte jøder i perioden fra 1916, frem til den tyske okkupasjonen i Norge i 1940. Avisene som har blitt undersøkt er dagsavisene Arbeidet, Bergen Aftenblad, Bergen Arbeiderblad, Bergens Tidende, Dagen og Morgenavisen. Det er undersøkt om det var forskjeller avisene imellom, om det var skiller etter politisk ståsted, og om det kan spores en endring over tid i perioden. Mine funn viser at samtlige av avisene som ble undersøkt hadde et komplisert forhold til jøder og jødedom i mellomkrigstiden. Det er imidlertid mulig å dele de fleste avisene i to klare leirer, med avisene Arbeidet, Bergen Arbeiderblad og Bergens Tidende som primært filosemittiske, mens Bergen Aftenblad, Dagen og Morgenavisen hovedsakelig var antisemittiske. Avisen Dagen ser ut til å balansere mellom de to leirene, hvor tross at de trykte antisemittiske artikler, var de også sterke motstandere av Hitler og nazistenes jødeforfølgelse. Det er verdt å merke seg at selv de mest filosemittiske avisene hadde flere eksempler på artikler med antisemittiske synspunkter. Det er også flere forsøk på å skille mellom "gode" og "dårlige" jøder. Eksempelvis er det flere eksempler på myten om «pengejøden» i arbeiderpressen. Den samme dualiteten gjelder de primært antisemittiske avisene, med flere artikler som kritiserte jødeforfølgelsen, eller hadde positive omtaler av jødene, selv om disse ofte kom i form av eksotiske fremstillinger eller i religiøs sammenheng. Det er også mulig å spore endringer over tid. Flere av disse endringene ser ut til å ha blitt påvirket av fremveksten av fascisme og nazisme som viktige politiske krefter. Arbeiderpressen fortsetter å bruke nazistenes påståtte handelsaktiviteter med jødiske bankfolk som bevis på deres hykleri, mens aviser som Dagen og Bergens Tidende ser ut til å moderere sine antisemittiske holdninger. Bergen Aftenblad og Morgenavisen fortsatte å publisere antisemittiske artikler og brukte tidvis antisemittisk myte for å forsvare nazistenes jødeforfølgelse. This thesis will examine the presentation of Jews by the print media of Bergen between 1916 and 1940, ending with the German occupation of Norway in 1940. The newspapers reviewed were Arbeidet, Bergen Aftenblad, Bergen Arbeiderblad, Bergens Tidende, Dagen and Morgenavisen. It has been investigated whether there were differences between the newspapers, and if these differences related to their political position and whether one over time can trace a change in their portrayal of Jews. My findings show that all the newspapers investigated had a complicated relationship to Jews and Judaism in the interwar period. It is however possible to divide most of the newspapers into two clear sections, with the newspapers Arbeidet, Bergen Arbeiderblad, and Bergens Tidende being mainly philo-Semitic, while Bergen Aftenblad, Dagen, and Morgenavisen were mainly anti-Semitic. The newspaper Dagen seems to fall into a middle ground. While they did print anti-Semitic articles, they were also staunch opponents of Hitler and the Nazis' persecution of Jews. It is worth noting that even the most philo-Semitic newspapers had multiple examples of articles with anti-Semitic views. There are also several attempts to distinguish between “good” and “bad” Jews in these papers. Multiple examples of the myth of the "money Jew" were presented in the socialist newspapers Arbeidet and Bergen Arbeiderblad. The same duality applies to the newspapers that mainly held anti-Semitic views. In several cases one could find articles that criticized the persecution of Jews or presented positive views on Jews, although the latter cases often came in the form of exotic representations or in religious contexts. It is also possible to trace changes over time. Several of these changes appear to have been influenced by the emergence of fascism and Nazism as significant political forces. The socialist newspapers continued to present the Nazis alleged trading activities with Jewish bankers as proof of their hypocrisy, while newspapers such as Dagen and Bergens Tidende seem to moderate their anti-Semitic stances. Bergen Aftenblad and Morgenavisen continued to publish anti-Semitic articles and occasionally used anti-Semitic myth to defend the Nazis' persecution of Jews. Historie mastergradsoppgave HIS350 MAHF-LÆHR MAHF-HIS

I 2014 vedtok Stortinget for første gang en særskilt lov om rituell omskjæring av gutter i Norge. Loven har som formål å sikre en forsvarlig utførelse av inngrepet. Både før og etter loven har omskjæringspraksisen vært gjenstand for ekstensiv debatt i offentligheten, som har vist hvor kontroversielt ritualet er blant majoritetsbefolkningen. Med et emosjonelt språk diskuteres ritualet i avismedier, med for-eller-imot et forbud som fokus. Det er denne mediedebatten jeg analyserer i oppgaven, med et avgrenset tidsrom på cirka syv år: fra 1. januar i 2014 til og med september i 2020. Datamaterialet består av et utvalg på 354 avisinnlegg fra ni norske aviser, samt kommentarfeltene knyttet til innleggene i Aftenposten. Med utgangspunkt i dette datamaterialet, undersøker jeg hvilke diskurser som har hegemoni, og derfor definisjonsmakt, i den norske omskjæringsdebatten. I analysen finner jeg blant annet at debatten preges av ni etablerte diskurser, der barnerettighetsdiskursen har hegemoni. Jeg analyserer debatten i lys av temaet andregjøring av jøder, ettersom debatten har et overveldende fokus på omskjæring som en jødisk praksis. Oppgaven er tekstnær og undersøker hvordan språk kan være med på å konstruere forskjeller mellom «oss» og «dem». Fokuset i denne oppgaven er på hvordan jøder defineres som «de(n) andre». Selv om omskjæringsdebatten i seg selv er en legitim og viktig debatt, er et av mine viktigste funn at språket i debatten til tider kan føre til andregjøring av jøder. Jeg knytter denne konklusjonen til en rekke forhold som debattens: sterke ordbruk, protestantiske religionssyn, hegemoniske idéer om kropp og barnets beste samt dikotomiske tankegang om sekularitet og religion knyttet til opplysningstidsverdier. I kommentarfeltene finner jeg assosiasjoner til mer eksplisitte antisemittiske påstander. Oppgaven berører altså flere aktuelle temaer innenfor en norsk kontekst som: spenninger mellom majoritet og minoritet, forholdet mellom religion og sekularitet, andregjøring av jøder og antisemittisme samt religionsdebatt i media.

Growth of the Soil (1917) is usually associated with Hamsun’s period as a farmer on Hamarøy and is closely connected to the nature of Nordland. That is not completely wrong, but far from the truth, as Hamsun moved south when he grew tired of the farming life up North. And it was to the city of Larvik in Vestfold he traveled and settled down with his family to complete the novel. The article attempts to shed light over some of the preconditions for the completion of the novel. These are conditions linked to time, place and people in the local environment through spring, summer and autumn 1917. The borderland where Hamsun rented a shed in order to work on his novel, is called Nanset, and is located between the urban municipality Larvik and the rural municipality Hedrum. Furthermore, the article addresses the distribution and reception of the novel, as well as some of the consequences that followed the Nobel prize in literature in 1920, which was bestowed upon the novel. It is of particular interest to investigate the impact the novel had through the interwar period with respect to the racism and antisemitism that is expressed in the novel. While most reviewers agree upon Hamsun’s viewpoints, Carl Joachim Hambro, as the only reviewer, warned against his way of thinking. It is therefore further illuminated through the meeting with the merchant Aron in the novel, as well as Hamsun’s neighbor at Nanset, Israel Leib Sachnowitz., Markens Grøde (1917) forbindes gjerne med Hamsuns periode som jordbruker på Hamarøy og knyttes nært til nordlandsnaturen. Det er ikke helt galt, men et godt stykke fra sannheten. For det var sørover Hamsun flyttet da han ikke orket mer av jordbrukslivet nordpå. Og det var til byen Larvik i Vestfold fylke han reiste der han bosatte seg med familien og fullførte romanen. Artikkelen forsøker å belyse noen av rammebetingelsene for fullføringen av romanen. Det er betingelser knyttet til tid, sted og mennesker i nærmiljøet gjennom våren, sommeren og høsten 1917. Grenselandet der Hamsun leide seg et uthus for å arbeide, heter Nanset og lå mellom bykommunen Larvik og landkommunen Hedrum. Videre tar artikkelen for seg distribusjonen og resepsjonen av romanen og noen av de konsekvensene som fulgte med tildelingen av Nobels litteraturpris i 1920 for denne romanen. Av særlig interesse er det å undersøke hvilken virkning romanen hadde gjennom mellomkrigstiden med hensyn til den rasismen og antisemittismen som kommer til uttrykk i romanen. Mens flere anmeldere sluttet seg til Hamsuns synspunkter, advarte anmelderen Carl Joachim Hambro som den eneste, mot Hamsuns tenkemåte. Den belyses derfor nærmere gjennom møtet med handelsmannen Aron i romanen og Hamsuns nabo på Nanset, Israel Leib Sachnowitz.

Interwar Europe, a hotbed of anti-Semitism. A prejudice and hatred which was characteristic of so many right-wing movements, particularly far-right ones. Meanwhile, left-wing movements called for international workers unity, regardless of race or nationality. But did they truly live up to the values of the slogan? This paper tries to answer this question by inspecting the Norwegian case of the Labour Party and its main party organ, the Worker Paper between 1929 and 1930. The thesis relies on a detailed qualitative analysis of the Worker Paper’s contents as well as a shorter quantitative one. Because of the complicated nature of left-wing anti-Semitism, the thesis operates with a distinction between explicit and implicit anti-Semitism, where the latter becomes of most relevance. Possible cases of anti-Semitism are through argument determined as either explicitly anti-Semitic, implicitly anti-Semitic or neither. This way the thesis not only informs of the anti-Semitism the Worker Paper engaged in but also helps to define the boundaries of anti-Semitism. Cases where the Worker Paper opposed anti-Semitism are also examined and this apparent contradiction is clarified. The thesis concludes that opposition to anti-Semitism was quite representative of its contents, yet anti-Semitism was less than that: Somewhat representative, although explicit anti-Semitism was very rare. The level of anti-Semitism is regarded as too deep for the Worker Paper to be labelled “anti-anti-Semitic” in the period, and should instead be considered ambivalent towards Jews but more on the side of anti-anti-Semitism than anti-Semitism.

Forfattere beholder opphavsretten og gir tidsskriftet rett til første publisering av arbeidet. En Creative Commons-lisens (CC BY-SA 4.0) gir samtidig andre rett til å dele arbeidet med henvisning til arbeidets forfatter og at det først ble publisert i dette tidsskriftet. Lenke til artikkelen på tidsskriftets hjemmeside: http://ojs.novus.no/index.php/DIN/article/view/1908 Rituell omskjæring av guttebarn debatteres i mange europeiske land. Norge fikk for første gang en særskilt lov om rituell omskjæring av gutter i 2015. Diskusjoner om forbud har skapt skarpe debatter i blant annet Danmark og Island, og en tysk rettsinstans fastslo at rituell omskjæring var ulovlig, før Forbundsdagen vedtok en lov som eksplisitt tillot inngrepet. Europarådets parlamentarikerforsamling uttalte seg mot omskjæring, men daværende generalsekretær Thorbjørn Jagland gjorde det umiddelbart klart at et forbud ikke er Europarådets politikk. Den norske debatten likner den som går ellers i Europa og handler om helsefordeler og –ulemper, skjæring i kjønnsorganer, jøders framtid i landet, antisemittisme, islamfrykt, barns samtykkekompetanse og religionsfrihet. Disse temaene og flere til diskuteres på kryss og tvers av en rekke ulike aktører. Ser man nærmere på argumentasjonen, framstår det som om det er like stor uenighet om hva omskjæringsdebatten «egentlig» handler om – hva som er den riktige innrammingen av diskusjonen – som i synet på om omskjæring bør tillates eller ikke. I denne artikkelen presenterer jeg en kvantitativ innholdsanalyse av tekster om rituell omskjæring av gutter fra 12 norske aviser i en fireårsperiode. Hovedspørsmålene som undersøkes er: Hvilke ulike tolkningsrammer (framinger) for spørsmål om omskjæring forekommer i debatten; hvordan er forholdet mellom tolkningsramme, aktør og holdning til omskjæring; og hva betyr de ulike tolknings-rammene for debatten? Blant de interessante funnene er at det er en stor og systematisk forskjell på tekster som forstår omskjæring som et spørsmål primært knyttet til jøder og tekster som knytter omskjæring til muslimer, de to gruppene som praktiserer rituell omskjæring i Norge. Et annet funn er at mange som diskuterer omskjæring, gjør det uten henvisning til religiøse tradisjoner overhodet. Jeg vil gå fram slik: Etter å ha redegjort for materialet og metoden vil jeg presentere overordnede tendenser i materialet. Deretter vil jeg se på sammenhengen mellom ulike innramminger og holdningen til omskjæring. Jeg legger først vekt på slike innramminger og argumenter som hovedsakelig bygger opp om en positiv holdning til å tillate omskjæring, for deretter å se på slike som taler imot. I siste del av artikkelen vil jeg se etter forklaringer på noen av funnene blant annet med henvisning til andre norske undersøkelser og ikke minst analyser av omskjæringsdebatten i Tyskland ABSTRACT: The article presents a qualitative and quantitative content analysis of 436 newspaper texts on ritual male circumcision from Norwegian newspapers. The analysis focuses of how authors frame the topic, and the relationship between framing and the attitude to circumcision that is conveyed. The analysis further documents that explicit references to circumcision as an Islamic practice appear infrequently in the material. Instead, circumcision tends to be discussed as a matter primarily pertaining to Jews. Texts that focus on Judaism are notably more positively inclined towards circumcision than those primarily concerned with Islam. However, the custom is also often discussed without explicit reference to any of these religious groups. Among such texts, the majority displays a critical attitude to circumcision. The latter part of the article suggests some reasons for these findings in light of research on the German debate on circumcision and other research on religion and media in Norway.

Oppgaven har som mål å avdekke Aftenpostens holdninger til jødene i siste del av mellomkrigstiden og første del av etterkrigstiden. En tid som viste seg å være svært avgjørende for jødenes skjebne. Det er interessant fordi Aftenposten var Norges største og kanskje mest innflytelsesrike avis på denne tiden. Problemstillingen som stilles i denne oppgaven blir derfor følgende «Hvilke holdninger kommer til uttrykk i Aftenposten overfor jødene i perioden fra 1930 frem til og med 1948?». Okkupasjonsårene 1940 - 1945 er bare med i statistikken og ikke med ellers i analysen på grunn av nazistenes utskiftning av redaksjon, føringer, trusler og sensur. Metoden jeg har valgt for å gjennomføre oppgaven er av både kvantitativ og kvalitativ art. Analysen tar for seg artikler, i Aftenpostens morgen og kveldsnummer samt A-magasinet, som er knyttet til jødene gjennom hele perioden. Aftenpostens nettarkiv og søkemotor har gjort dette mulig å gjennomføre. I oppgaven deles avisen opp i redaksjonelle ledere, politiske kommentarer, artikler, skribenter og kronikker/leserinnlegg. Det er fordi de representerer ulike stemmer med ulik representasjonsgrad i forhold til avisens profilering. Hver del får sitt kapittel med en graf som viser antallet artikler for hvert år som kunne betegnes som enten negative, nøytrale, positive/sympati eller blandet. For å få et bedre grep om oppgaven har jeg utarbeidet syv hoved-stereotypiske kategorier basert på ulike stereotypier, fordommer og anklagelser jødene har fått mot seg på ulike tider helt fra antikken frem til 1950-tallet. I tillegg har jeg laget et antisemittisk barometer som viser ulike typer antisemittisme i en logisk rekkefølge basert på antisemittismen som kom til uttrykk både i Norge og Europa. Funnene viser at Aftenposten gjennom hele perioden, unntatt okkupasjonsårene, hevdet å ta avstand fra rasehat, fordommer og nært sagt alt i den retning, og det samtidig som avisen viste tydelige negative stereotypiske forestillinger. Det viste seg at de redaksjonelle artiklene i større grad var negative og skilte seg på den måten delvis ut fra resten av avisen, som overaskende nok, viste seg å være mer positivt/sympatisk ladet – og det helt fra starten av 1930-tallet. De redaksjonelle spaltene viste seg, også i motsetning til resten av avisen, å skrive lite om det som skjedde med de tyske jødene. Imidlertid ble de mer sympatisk/positive etter Krystallnatten og krigen. En trend som viste seg på tvers av avisen i perioden fra 1930 til 9.april 1940 var antisemittismen av typen jeg har valgt å kalle «sivilisert antisemittisme». En annen trend var stereotypiske forestillinger om jøden som «skyldig» og «nasjonsfiendtlig». Det hang sammen med hva Aftenposten og enkelte av dens bidragsytere mente hadde skjedd i Tyskland og hvordan de mente jødene tedde seg i fremmede land.

Denne publikasjonen tillater å lese, laste ned, kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til artiklene. Innholdet kan fritt benyttes i forskning og undervisning, under forutsetning at kildene oppgis. Fullteksten er tilgjengelig på https://www.egede.no/sites/default/files/dokumenter/pdf/NTM_2019_03-04_Alsvaag.pdf An answer to the question whether the gospel should be proclaimed to Jews presupposes a discussion of some important theological and hermeneutical issues. For Paul, the principle of God’s unwavering faithfulness is the relevant starting point. This implies that the promises to Israel still are valid. The gentiles should therefore maintain humility toward the Jews even if they reject the belief in Jesus as the Messiah. Unfortunately, this admonition has to a large extent been overlooked through the history of the church. There is only one way to God, but the gentile church has not replaced Israel. Jews should, however, not maintain their Jewish identity within the church in a way that subverts the theological signifcance of the Christian sacraments

Hensikten med denne masteroppgaven er å undersøke hvordan man kan skape etnoteater om fordommer, utenforskap og ekstremisme, og hva det betyr å delta i et slikt teaterprosjekt for unge voksne som samles i teaterrommet på tvers av kultur og religion. Studien tar utgangspunkt i arbeidet med teaterforestillingen Utafor, som hadde premiere på Det Norske Teatret i 2018, og som var basert på fire dybdeintervjuer om utenforskap i det norske samfunnet. Ettersom at forfatteren av denne studien selv var informant og aktør i forestillingen, er mye av datamaterialet generert gjennom kvalitative forskningsmetoder som selvrefleksjon og introspeksjon, gjennom deltakende observasjon og intervjuer. Hovedfunnene i studien dreier seg om følgende seks forhold: 1. Hvilke etiske hensyn som dukker opp i arbeidet med etnodramaet og etnoteater-forestillingen. 2. Hva det betyr for informantene å gi fra seg eierskapet til sin egen historie. 3. Hvordan en instruktør modellerer roller i arbeidet med en etnoteater-forestilling. 4. Utfordringer knyttet til aktørenes identitetsutvikling. 5. Hvilke fordommer som møtes underveis i en slik prosess. 6. Hvordan kreativt samarbeid kan skape aksept for annerledeshet.

Masteroppgaven har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilken forståelse har elever i vg3 om antisemittisme, og hva er deres oppfatning av undervisningen om fenomenet i skolen? For å svare på studiens problemstilling har jeg foretatt fokusgruppeintervjuer som metodisk tilnærming. Jeg har i den anledning vært på tre videregående skoler i landet, og intervjuet tilsammen 12 elever som gikk studiespesialiserende. Intervjuene var gjennomført med en semistrukturert intervjuguide, supplert med visuelle metoder. Oppgavens hensikt er å få innsikt i elevens forståelse om antisemittisme, og hvordan de ser tilbake på undervisningen om fenomenet etter 13 års skolegang. Det som veier tyngst i oppgaven og som vil være mye av hovedfokuset, er refleksjonene og svarene som kommer frem blant elevene i fokusgruppene. Et gjennomgående mønster blant elevene er at de i større grad kobler opp antisemittisme som et utelukkende historisk fenomen. Dette kommer frem ved at elevene oftere henter eksemplene sine fra en historisk kontekst, som andre verdenskrig og holocaust. Dette utgjør et av mine hovedfunn i oppgaven. I fokusgruppene kommer det også frem at elevene opplever at fenomenet har en beskjeden plass i undervisningen. Elevene forteller også at det i stor grad brukes historiske eksempler når tematikken behandles fra lærenes perspektiv. Dette er hovedfunnene i den andre delen av oppgaven som omhandler elevens oppfatningen av undervisningen i skolen. Den aktuelle problemstillingens viktighet kan sees i lys av rapporten Holdninger til jøder og muslimer i Norge som ble offentliggjort i 2017. Her kommer det frem at til tross for en positiv utvikling siden 2012, finnes det fortsatt negative holdninger til jøder blant den norske befolkningen (Hoffman & Moe, 2017, s. 46). Videre kan oppgavens aktualitet sees gjennom Regjeringens lansering av handlingsplanen mot antisemittisme høsten 2016. Handlingsplanen retter blant annet fokuset på skolen som en viktig forebyggingsarena mot antisemittisme (Sanner mfl., 2016, s.19).

«’Jødebolsjeviken’ – Antisemittisme og revolusjonsfrykt i norsk presse 1926-1930» tar for seg bruken av den antisemittiske stereotypen «jødebolsjeviken.» Denne stereotypien er uttrykk for en tanke om at jøder enten leder eller finansierer radikale marxistiske bevegelser verden over, i et ønske om å dominere andre raser. Tidligere studier av Lars Lien og Kjetil Braut Simonsen har vist at tanken og stereotypen var utbredt i norsk presse i mellomkrigstiden, og denne oppgaven søker å bygge en bro mellom slutten på deres undersøkelser, i 1925, og andre studier av antisemittismens bruk i nasjonalistisk propaganda på 30-tallet. Oppgaven tar for seg fem aviser fra den borgerlig orienterte pressen og gjør utstrakt bruk av eksempler fra to av dem for å illustrere hvordan «jødebolsjeviken» blir brukt som polemisk verktøy i samtidens politikk. Samtidig gir oppgaven en bred oversikt over samtidens politiske situasjon, for å gi kontekst for det ovennevnte. Til slutt forsøker oppgaven å forklare hvorfor «jødebolsjeviken» bare var et tema i visse, spesifikke aviser, og hvorfor stereotypen ser ut til å raskt forsvinne ut av norsk presse etter stortingsvalget i 1927. Oppgaven avslutter med den teori at jødebolsjeviken hadde mistet sin betydning som polemisk verktøy etter at striden over Moskvatesene i Det Norske Arbeiderparti førte til at leninistene forlot partiet og formet Norges Kommunistiske Parti. Dette partiet gjorde det stadig verre i stortingsvalg i mellomkrigstiden og gjorde sosialdemokratiet den ledende sosialistiske ideologien i Norge. Uten kommunismens relevans for norsk politikk mistet også «jødebolsjeviken» sin symbolkraft for den borgerlige pressen.

Dette studiet har undersøkt antisemittismen i Hirden si propagandaavis Hirdmannen i perioden 1940-1945. Avisa var knytt til Nasjonal Samling og var såleis klart antisemittisk. Dette er difor eit studie som har søkt å konstruere eit bilete av korleis antisemittismen kom til uttrykk i avisa og korleis den vart nytta. Studiet har sett på både kjenneteikn ved dei ulike antisemittiske førestillingane og kva funksjon den hadde. Gjennom arbeidet med materialet peika det seg ut fire ulike førestillingar, som var særleg viktige i avisa. Det var førestillinga om at det fanst ei jødisk verdssamansverjing, førestillinga om jødane si rolle i England, førestillinga om jødane si rolle i Sovjetunionen og førestillinga om jødane som ein indre trugsel i Noreg. Av desse fire var det førestillinga om ei jødisk verdssamansverijing som peika seg ut som hovudførestillinga. Denne var overordna dei tre andre. Ideen om ei jødisk verdsamansverjing danna grunnlaget for at ein i Hirdmannen kune peike på jødane som hovudfienden til den nordisk-germanske rasa. Denne ideen var det berande elemenet i den antisemittiske propagandaen. Dei tre andre førestillingane vart i Hirdmannen forklart som stråmenn eller kollaboratørar for den jødiske verdssamansverjinga, som hadde som mål å skaffe seg det totale verdsdømme. I organet fann ein eit koda språk der til dømes «jødeplutokratiet» var ein metafor på England og «jødebolsjevismen» var ein metafor for Sovjetunionen, som eigentleg berre viste til at dei arbeida for jødane. Avisa var gjennomsyra av antisemittisk propaganda og den vart nytta til å forklare ulike fenomen i samfunnet. Jødane vart peika på som dei skuldige i krigen. Antisemittismen var i avisa styrt av den historiske konteksten og endrar seg etter skifta i krigen. Ein ser at i tida før invasjonen av Sovjetunionen var England og «jødeplutokraten» den mest viktige fienden, medan «jødebolsjeviken» i Sovjetunionen vart viktig etter operasjon Barbarossa i juni 1941. Dermed var antisemittismen ein fleksibel fordom. Antisemittismen vart nytta til å konstruere jøden etter kva behov det var. Studiet reiser òg spørsmålet om kva Hirdmannen visste om opptrappinga av antijødiske tiltaka hausten 1942. Både kvantitative og kvalitative undersøkingar kan det tyde på at dei visste meir enn det ein har prov på.

Denne studien undersøker hvordan forholdet til Israel utviklet seg blant jøder i Norge i perioden 1977 – 1992. Dette var en tid det norske storsamfunnet gradvis endret holdning til den jødiske staten. Det var også en tid uttalt kritikk fra jøder i diasporaen ble mer utbredt. Flere forskere har trukket frem tre hendelser som utslagsgivende for disse endringene: Likuds valgseier i 1977, Libanon-krigen i 1982 og den første intifadaen fra 1987. Disse hendelses har også vært utgangspunkt for min analyse av norske jøders forhold til Israel. Hvilke reaksjoner, holdninger og eventuelle holdningsendringer fant sted blant jøder i Norge i lys av disse hendelsene, og i hvilken grad påvirket dette forholdet til Israel og det norske storsamfunnet.

Karikaturavisen Psst ! ble opprettet i 1898 av karikaturtegnerne Jean-Louis Forain og Caran d Ache, som en reaksjon på Dreyfus-saken i Frankrike. Avisen vitner om den sterke antisemittismens fremgang og opinionens rolle på slutten av 1800-tallet i Frankrike. Karikaturtegnerne var begge nasjonalister og antisemitter, noe som gjenspeiles i karikaturene i avisen Avisen er ganske enestående fordi den ble skapt for utelukkende én sak og varte i underkant av to år (fra 1898-1899). Hovedspørsmålet mitt i oppgaven er hva som motiverte dem til å opprette avisen og hvordan deres antisemittisme kom fram i karikaturtegningene i Psst !. Den franske karikaturtradisjonen har en lang historie og har hatt en viktig opinionsrolle, særlig under de mer urolige periodene i fransk historie. Oppgaven min tar derfor for seg karikaturformen og hvilken rolle den har hatt pressehistorisk.

Denne oppgaven tar for seg antisemittisme og hvordan jødiske elever i grunnskolen blir hetset og trakassert som følge av deres religiøse bakgrunn. For å undersøke dette har jeg sett på hva som menes med antisemittisme og kort om hvordan dette har preget jøder gjennom historien. Deretter har jeg drøftet og studert hvordan antisemittisme kommer til uttrykk i den norske skolen i dag. Dette har blitt drøftet ut i fra ulike undersøkelser som er gjennomført i nyere tid, samt ved å trekke frem nyhetssaker og eget spørreskjema om holdninger til jøder. Til slutt har jeg diskutert hva lærere kan gjøre for å motarbeide antisemittisme. Problemstillingen for oppgaven er: Hvordan kommer antisemittisme til uttrykk i den norske skolen, og hva kan lærere gjøre for å motarbeide antisemittisme?

Oppgaven er en undersøkelse av hvordan Aftenposten skrev om jøder i perioden 1920 til 1925. Undersøkelsen ble foretatt gjennom digitale søk i arkiver bestående av skannede utgaver av Aftenposten, med ordet «jøde» som det sentrale søkeordet. Undersøkelsen hadde et åpent utgangspunkt og favnet alle ytringer om jøder, både av positiv, nøytral og negativ art. I arbeidet med vurdering av ytringene, ble teorier om holdninger til jøder samt faglige definisjoner av antisemittisme anvendt som metodiske redskaper. Funnene fra undersøkelsen viser at antisemittiske holdninger jevnlig ble uttrykt i Aftenposten, både gjennom nyhetsrapportering, fra lederplass og i leserinnlegg. Spesielt rettet den antisemittiske ordbruken seg mot såkalte «bolsjevikjøder», det vil si kommunistiske jøder som i følge forestillingen utgjorde en trussel mot samfunnet. Selv om man i Aftenposten ikke identifiserte seg selv som antisemitter, ser ytringene ut til å ha vakt svært liten kontrovers. Aftenposten var sentral blant de avisene som på denne tiden åpent identifiserte seg med det politiske partiet Høyre. Det innebærer at funnene først og fremst kan utledes til å si noe om holdninger som fantes blant de som identifiserte seg med den borgerlig-konservative høyrefløy i norsk politikk.

Oppgaven undersøker fremstillingen av jødene i tsjekkiskspråklig presse i perioden fra januar 1937 til 15. mars 1939. Etter en gjennomgang av utviklingstrekk innenfor den tsjekkiske nasjonalismen og det jødiske minoritetssamfunnet i perioden fra ca. 1800 til 1939 tar de tre empiriske kapitlene for seg konstruksjonen og fremstillingen av jødene i tre ulike politisk orienterte aviser innenfor tre ulike tematiske kontekster: For det første den tsjekkiske tradisjonen for å se jødene som representanter for «tyskhet» og «det tyske»; for det andre innenfor tre sfærer av det tsjekkiske samfunnslivet – kulturen, økonomien og den politiske debatten; for det tredje tematiseringen av jødene utenfor de tsjekkiskspråklige kjerneområdene – i henholdsvis Slovakia, Rutenia og Palestina. I alle de tre kapitlene sammenlikner jeg de tre avisenes fremstilling av jødene, samtidig som jeg skisserer tendenser til kontinuitet og brudd i forestillingene om jødene. Spesiell oppmerksomhet vies undersøkelsen av tendenser til kontinuitet og brudd i fremstillingen av jødene i perioden før vs. etter München-forliket, den 30. september 1938, og forsøket på å forklare det antisemittiske utbrudd i kjølvannet av forliket.

Denne avhandlingen er en pressehistorisk undersøkelse om dekningen av Russland i den norske hovedstadspressen i perioden 1880-1905. Oppgaven gjør rede for hva som påvirket norsk presse i synet på Russland, og drøfter utviklingen i Russlandsbildene som norsk presse tegnet. Avhandlingen bygger i hovedsak på Aftenpostens årganger, men har også undersøkt Dagbladet og Verdens Gang, som representerte venstresiden i norsk politikk. Nasjonalismen hadde sin sterkeste innflytelse i Norge mot slutten av 1800-tallet, og innvandringen fra Det russiske imperiet, i all hovedsak fra Finland, bekymret mange. Norge var i Europas grenseland, og Russland ble en mer grunnleggende kontrastidentitet enn Danmark og Sverige, en kontrast som minnet oss om at vi tilhørte Europa. Men hvordan kom bildet av den store nabo i øst til uttrykk i norske aviser? Oppgaven tar for seg hvordan pressen oppfattet Russland i stormaktspolitikken, Russlands interne forhold, og til slutt Russland og den skandinaviske halvøy, altså Russlands forhold til Norge og Sverige. Alle tre forholdene påvirket hverandre; norske aviser ble påvirket av hva Russland foretok seg internasjonalt og overfor sine egne innbyggere, og knyttet dette opp mot Russlands forhold til Sverige og Norge. I unionsdebatten på 1890-tallet fikk Russland etter hvert en fremtredende rolle; Norge og Sverige måtte ivareta et felles forsvar mot et angrep fra øst. Dette hadde vært den bevarende doktrinen fra unionens begynnelse, men ble særlig av høyresiden vektlagt enda mer ettersom unionskrisen vokste. Oppgaven forsøker å svare på hvordan blant annet unionsspørsmålet, moderniseringen av nordområdene, den økte russifiseringen, endringer i den europeiske stormaktsbalansen, nederlagene i den russisk-japanske krig og den voksende revolusjonære bevegelsen i Russland påvirket norske avisers holdninger.

Et emne som i en arrekke har skapt hoy temperatur i Hamsunforskningen, er sporsmalet om Knut Hamsun var antisemitt eller ikke. Ogsa i Hamsun-aret 2009 kom denne tematikken til overflaten, bade i avisdebatter, seminarer og konferanser. Som i andre sporsmal knyttet til hans politiske synspunkter har det her dannet seg en floy med ideologikritikere og en floy med apologeter. Dette er med pa a skape en debatt som gjerne er noksa polarisert. At Hamsuns stotte til nazismen fremdeles framkaller sterke folelser hos mange nordmenn, medvirker ogsa til en slik polarisering. Det er vanskelig, men noen ganger ogsa nodvendig, a kombinere liv og diktning i litteraere studier. I letingen etter forbindelseslinjer mellom Knut Hamsuns tekster og fascisme/nazisme/antisemittisme er det mange momenter som bor tas i betraktning, og jeg vil her forsoke a gjore nettopp det. En pionerstudie i dette feltet var Leo Lowenthals essay “Knut Hamsun. Zur Vorgeschichte der autoritaren Ideologie” fra 1937. Den tyske sosiologen Lowenthal var medlem av den marxistisk

Is there one root, and one infrastructure under the hatred of Israel, since the late 19th century, called antisemitism? Can we dare and raise such a question with regard to a phenomenon so prolonged in time and so diversified in its appearances and explanations – a human phenomenon which started as early as the charge of deicide, and which is present during a couple of thousands of years, as steady hatred in a changing world, and in a changing Europe: hatred and opposition to Jews among the followers of Christianity, hatred towards Jews in secular anti-Christian societies, and also hostility and discrimination towards Jews in liberal and left-wing circles. And along all of this, during hundreds of years, the Jews are also undergoing changes in many aspects and sociologically alternating and expanding their lifestyle, their occupations, their places of residence etc. Can we imagine any correlation between the early Church father Chrysostom, of the fourth century, who called the Jews “inveterate murderers, destroyers, men possessed by the devil”, to the French philosopher Voltaire, or between Martin Luther of the sixteenth century who called the Jews “the children of evil” to the Portuguese author and Nobel Prize winner Jose Saramango? In spite of the many centuries time gap between them, in spite of the vast cultural, social and moral differences between them, in spite of the fact that the Jews they knew were very different from those whom their pair partner encountered, all these personages share the same notions about the Jews. When I wish to identify and understand the structure of the infrastructure of the hatred of Israel, called antisemitism, I am actually relying upon a traditional Jewish conviction, which intuitively accepted the assumption that there is indeed one, eternal and permanent root, although it could not explain it. A decisive statement by Rabbi Simeon Bar-Yachai: “The religious law is: the hatred of Jacob is known”, was accepted as a general and inclusive popular determination regarding the hatred of Jews by the non-Jew as a regular and unchangeable phenomenon. This also is true of the verse that the Jews sing enthusiastically on Passover night – “and in each and every generation, they try to annihilate us” (“try” in present tense, not “tried” in past tense), which derives the basic assumption that the active hatred of Israel aspiring for annihilation (and the meaning here is more annihilation as people, as nation than physical annihilation) is everlasting hatred, which is handed down from generation to generation, under various circumstances and in different places. And even the continuation of the verse – “and God Almighty save us from them” presumes that even the rescue can be merely partial and temporary. It is not possible to essentially fix this thing, if God is required to “save” time and time again. In other words, even as far as the devoted follower is concerned, God does not have the power to cancel the hatred of Jews, but merely to save them, and even such rescue is only partial and generational. In seeking after common root, a mutual infrastructure, it seems to me that I am expressing the basic Jewish conviction, which in itself could not explain the essence of the antisemitic origins, yet regarded it to be steady factor of the human behaviour. This conviction has also fatally assumed that it would be impossible to annihilate this permanent infrastructure, and that it would always exist. In a certain tragic sense, antisemitism had become a highly important and most natural factor in establishing the Jewish identity, to the extent that the absence of antisemitism appears to many Jews as suspicious and unnatural phenomena. The traditional Jew often identifies the proper order of the world, when he/she also detects an active antisemitic element within it.