Search

Artikkelen introduserer forskningsmetoden autoetnografi og diskuterer metoden i lys av begrepet «evidensens tid» og bruken av randomiserte, kontrollerte studier som den metodiske ryggraden i dette evidensbegrepet innenfor helse- og sosialfag. Gjennom tre autoetnografiske historier gis en tydeliggjøring av evidensbegrepets plass i dagens politiske og ideologiske situasjon. Sentralt i denne er new public management som den dominerende modellen for organisering og ledelse innenfor våre helsetjenester. Gjennom sammenstillingen av autoetnografiske tekster og vår forståelse av dagens kunnskapssituasjon søker vi å gi leseren innsikt i hvordan motstand mot ensretting av kunnskap kan erfares og uttrykkes. Avslutningsvis drøfter vi hvordan autoetnografi og dens fokus på subjektive erfaringer kan uttrykke motstand mot en smal forståelse av evidens, kunnskap og den politisk-ideologiske situasjonen som new public management medfører, både i klinisk praksis og innen akademisk virksomhet.