Search

Formålet med artikkelen er å avgrense, inndele og analysere faste apposisjoner i norsk. Innledningsvis drøftes avgrensinga av apposisjoner generelt, og de defineres som syntagmer av to eller flere ledd av samme hovedtype, først og fremst nominaler. Deretter drøftes forskjellen mellom de to hovedtypene av apposisjoner, «faste» og «løse», og konklusjonen er at de er klart forskjellige konstruksjoner som ikke bør analyseres likt. Faste apposisjoner deles i typer etter hva slags ledd de består av, og hver type blir diskutert. Oftest består de av to substantivfraser, uten skilletegn og apposisjonsmarkør, f.eks. dikteren Ibsen, faget norsk, ordet «norsk», min sønn Per/tannlegen, Hans Hansen, søndag femte mars (2020). Men ett av leddene kan være et pronomen (vi/dere nordmenn), en infinitivfrase (kunsten/dét å elske) eller en bisetning (idéen/dét at jorda er rund). De er klart hypotaktiske, men hva som er overledd, er omstridt. Konklusjonen er at dette varierer fra type til type.