Search

Bakgrunn og problemstilling Barns utvikling skjer i et komplekst samspill mellom genetiske, biologiske og miljømessige faktorer. Relasjonen mellom barnet og dets nære omsorgspersoner, samspillet mellom foreldre og barn, oppdragerstil, foreldres psykiske helse, og konflikt i hjemmet er faktorer som har betydning for barns utvikling. I dag er derfor foreldreveiledning et utbredt tiltak – som tilbys både til foreldre som opplever utfordringer knyttet til det å ha barn, og av foreldre som ikke opplever slike vansker. International Child Development Programme (ICDP) er et universelt forebyggende foreldreveiledningsprogram rettet mot foreldre og profesjonelle omsorgsgivere til barn i alderen 0-18 år. Programmet har norsk opprinnelse, men benyttes i dag i over 45 land verden over. I Norge er det Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir), gjennom Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), som er ansvarlig for drift og implementering av programmet, med mål om at ICDP skal tilbys i alle landets kommuner. Tiltaket gis i form av gruppeveiledning ledet av sertifiserte ICDP-veiledere, og bygger på utviklingspsykologisk, kulturpsykologisk og pedagogisk teori. Tanken er at programmet skal kunne tilpasses ulike arenaer og kulturelle kontekster, med fokus på samspill og relasjon mellom omsorgsgivere og barnet. Det er gjort studier som indikerer at foreldreveiledning kan bidra til å styrke omsorgspersoner i foreldrerollen, bedre samspillet mellom foreldre og barn samt fremme positiv helse og utvikling hos barna. Samtidig er det behov for mer forskning på dette området for å få mer kunnskap om hvor effektive slike tiltak er og hvorvidt slike tiltak har langtidseffekter. Denne studien er den første effektevalueringen av ICDP i Norge som gjennomføres som en randomisert kontrollert studie (RCT), og den største RCT-studien gjennomført av ICDP internasjonalt. Studien er gjennomført av Folkehelseinstituttet på oppdrag fra Bufdir. Målet med studien er å undersøke effekten av standardversjonen av foreldreveiledningsprogrammet ICDP i Norge. Dette gjøres ved å undersøke foreldrerapportert endring ved 1) foreldrene, 2) foreldre-barn-relasjonen og 3) barnet. Gjennom studiens tre problemstillinger undersøker vi effekten av ICDP på tre nivåer: 1. Fører ICDP til en positiv endring i rollen som foreldre? 2. Kan ICDP styrke relasjonen mellom foreldre og barn? 3. Kan ICDP bidra til å bedre barns helserelatert livskvalitet, emosjonelle vansker og sosiale fungering? Metode Utvalget i ICDP-studien består av foreldre i Norge som har meldt seg på foreldreveiledning i standardversjonen av ICDP, i perioden 1. januar 2017 til 5. oktober 2020. For å kunne avgjøre om et tiltak virker, er det sentralt at intervensjonsgruppen, det vil si de som får tiltaket, sammenlignes med en kontrollgruppe som ikke får tiltaket, og at det er tilfeldig hvem i utvalget som kommer i hvilken gruppe. For å finne ut om ICDP-veiledning har en effekt på foreldrene som har mottatt dette tiltaket, og deres barn, har vi gjennomført en randomisert kontrollert studie. Studiedeltakerne ble tilfeldig trukket til to grupper: 1) Studiens intervensjonsgruppe, n=327 foreldre som hadde meldt seg på for å få ICDPveiledning, hvor deres gruppe ble trukket (randomisert) til å gjennomføre ICDPveiledning. Deltakerne i intervensjonsgruppen har dermed mottatt ICDP-intervensjonen. 2) Studiens kontrollgruppe, n=339 foreldre som hadde meldt seg på for å delta i en ICDPgruppe, men gruppen ble trukket til å motta ICDP først etter at studien var avsluttet. De ble altså såkalte ventelistegrupper som ikke mottok ICDP-intervensjonen. Alle deltakerne fikk tilsendt elektroniske spørreskjemaer før trekning og oppstart av intervensjonen (t1), rett etter fullført intervensjon (ti uker etter t1 for kontrollgruppen) (t2), og seks måneder etter at det første spørreskjemaet ble utsendt (t3). Veilederne fylte også ut spørreskjema: ett da de meldte inn grupper i studien og ett skjema etter hvert gjennomførte gruppemøte (åtte til sammen). Data ble analysert etter behandlingsintensjon (intention-to-treat, ITT). Det var 590 foreldre som ble inkludert i ITT analysen (292 i intervensjonsgruppen og 298 i kontrollgruppen). Ettersom vi hadde repeterte målinger, og alle utfallsmålene var kontinuerlige, benyttet vi en lineær blandet modell-regresjonsanalyse «linear mixed models» for å estimere effekten av ICDP på de utvalgte utfallsmålene. Resultat Overordnet viser resultatene at ICDP har hatt en positiv effekt på foreldrene og på relasjonen mellom foreldre og barn, selv om effektene er små. Etter avsluttet ICDPveiledning oppgir foreldrene i intervensjonsgruppen at de har blitt tryggere i foreldrerollen, og at de praktiserer en mer støttende foreldrestil sammenlignet med kontrollgruppen. Den positive endringen gjelder både på kort og lang sikt. Videre oppgir foreldrene i intervensjonsgruppen at de føler mer nærhet til barnet sitt rett etter avsluttet intervensjon, og de rapporterer på siste måletidspunkt færre konflikter med partner rundt barneoppdragelse. Vi finner ingen forskjell i endring mellom intervensjonsgruppen og kontrollgruppen på noen av måletidspunktene når det gjelder positiv involvering med barnet eller konfliktnivå mellom foreldre og barn. I vår studie rapporterer foreldrene liten eller ingen endring hos barnet etter gjennomført ICDP-intervensjon. Vi finner riktignok at foreldrene i intervensjonsgruppen, sammenlignet med kontrollgruppen, rapporterer små positive endringer når det gjelder internaliserende vansker hos barnet og prososial atferd. Samtidig finner vi ingen forskjeller i endring mellom de to gruppene på eksternaliserende vansker eller helserelatert livskvalitet hos barnet. Konklusjon Denne evalueringen viser at standardversjonen av ICDP i Norge har en positiv effekt på foreldrene i intervensjonsgruppen gjennom at de har blitt tryggere i foreldrollen, de føler mer nærhet til barnet sitt, de opplever mindre konflikter knyttet til barneoppdragelse, og de praktiserer en mer støttende foreldrestil etter avsluttet ICDP-veiledning sammenlignet med kontrollgruppen. De rapporterte effektene på barna er små, men kan likevel være av betydning for praksis ettersom ICDP-tiltaket når ut til mange foreldre og barn. Det er også verdt å påpeke at effektene som er funnet i studien ikke er så små når de forstås i kontekst: Det er ikke forventet å finne store effekter av et universelt tiltak, og det er primært ved foreldrene (ikke barna) at ICDP sin intenderte endring ligger. Målet er likevel at en positiv effekt på foreldrene skal få betydning for barna – på kort eller lengre sikt. Det er også viktig å merke seg at dette kun er foreldrerapporterte endringer. Resultatene i denne studien er basert på et sterkt evalueringsdesign og validerte utfallsmål. Resultatene fra studien gir derfor forskningsmessig støtte til at standardversjonen av ICDP-tiltaket er et hensiktsmessig verktøy i arbeidet med å styrke omsorgspersoner i foreldrerollen og bedre samspillet mellom foreldre og barn. English Summary Introduction Children's development transpires in a complex interplay between genetic, biological, and environmental factors. The relationship between the child and their close caregivers, the interaction between parents and children, the parents' mental health, their parenting style, and conflicts within the family are all important elements in children's development. Thus, parental guidance is a widespread measure – used both by parents who experience major challenges related to having children, and by parents who do not experience such difficulties. The International Child Development Program (ICDP) is a universal preventive parental guidance program, aimed at parents of children aged 0-18 years. The program has Norwegian origins but is currently used in more than 45 countries worldwide. In Norway, The Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs (Bufdir), is responsible for the organisation and implementation of the program, targeting to offer ICDP in all the Norwegian municipalities. The measure is provided in the form of group sessions led by certified ICDP supervisors, and the program is based on developmental and cultural psychology, as well as pedagogical theory. The focus of the program is on the interaction and relationship between the caregivers and their children, and the program is intended to suit various settings and cultural contexts. Previous studies indicate that parental guidance can contribute to the strengthening of caregivers in their parental role, improve the interaction between the parents and their children, and promote positive health and development in children. However, there is a need for more research on the effectiveness of these programs, both short- and long-term. This study is the first randomized controlled trial (RCT) of ICDP conducted in Norway, and the largest RCT study of ICDP internationally. This study was conducted by the Norwegian Institute of Public Health on behalf of Bufdir. The aim of the study is to investigate the effect of the universal, standard version of the parental guidance program ICDP in Norway by using parent-reported outcome measures. This is done by examining changes in 1) the parents, 2) the parent-child relationship, and 3) the child. We investigate the effect of ICDP on three different levels, by examining the study's three research questions: 1. Does ICDP lead to a positive change in the parental role? 2. Can ICDP strengthen the relationship between the parents and their children? 3. Can ICDP help improve children's quality of life, emotional difficulties, and social functioning? Methods The study sample consists of parents in Norway who signed up for ICDP (standard version), in the period between 1 January 2017 to 5 October 2020. In order to be able to decide whether an intervention is effective or not, it is imperative that the effect can be attributed to the intervention and not to systematic differences between the interventionor control groups. Thus, we conducted a randomized controlled trial to investigate the effectiveness of ICDP. The study participants were randomly allocated to one of the two groups: 1) The study’s intervention group, n = 327 parents who had signed up to receive ICDP guidance, and their group was selected to receive the ICDP guidance. 2) The study control group (waiting list groups), n = 339 parents who had also signed up to participate in an ICDP group, but the group was selected to not receive the ICDP measure (until after the study was completed). All participants received the electronic questionnaires prior to randomisation and the start of the intervention (t1), immediately after the intervention was completed (ten weeks after t1 for the control group) (t2), and six months after the first questionnaire was sent (t3). The group supervisors also handed in questionnaires, first when joining the study, and then they filled in one form after each of the eight group meetings. Data were analysed by intention-to-treat (ITT). In total, 590 parents with 494 children were included in the ITT analysis (292 parents in the intervention group, 298 parents in the control group). Since we had multiple measurement time points, and all outcome measures were continuous, we used a linear mixed model regression analysis to estimate the effect of ICDP on the selected outcome measures. Results Overall, the study results showed that ICDP had a positive effect on parents and on the relationship between them and their children, even though the effects were small. After completing the ICDP course, the parents from the intervention group had become more confident in the parental role and practiced a more supportive parenting style compared to the control group, according to self-report. The positive change applied to both shortand long-term follow-up. Furthermore, the parents from the intervention group stated that they felt closer to their child immediately after the intervention ended, and at the last measure point they reported fewer conflicts with the partner regarding child rearing. We found no difference in change between the intervention group and the control group when it comes to positive involvement with the child and level of conflict between parents and children at any of the measurement times. Our results further show that the ICDP intervention appears to have little or no effect on changes in the child. However, we do find that the parents in the intervention group, compared with the control group, report reduced internalizing difficulties and improved prosocial behaviour immediately after ICDP. At the same time, we found no differences in change between the two groups when it comes to externalizing difficulties or quality of life in the child at any measure points. Conclusion This effect evaluation of the universal parental guidance program ICDP in Norway showed that the program had a positive effect on the parents in the intervention group. They reported more confidence in the parenting role, that they felt closer to their child, experienced less conflicts related to child rearing, and practiced a more supportive parenting style after completing ICDP compared to the control group. Although the reported effects were small, they may still be important for practice, as the program is available for all parents and may thus reach many parents and their children. Our study found a limited effect on the children. It is however important to note that these effects are not inconsiderable when understood in context: One cannot expect finding large effects from a universal program, and the intended change from the ICDP is primarily on the parents. The intention is that the positive impact on the parents will be of importance to the child – in short or long term. We found some positive changes in favour of the intervention group in terms of internalizing difficulties and prosocial behaviour, but these effects are very small, and should therefore be interpreted with caution. ICDP is a universal preventive measure and is offered regardless of the level of risk; many of the children who receive ICDP will already have good psychosocial health before entering the study. The results of this study are based on a strong evaluation design and include validated instruments and scales. The results from the study therefore provide scientific support for the standard version of the ICDP being an appropriate tool in the work of strengthening caregivers in their parental role, and in improving the interaction between parents and their children.

Bakgrunn I 2018 fikk Norge en ny adopsjonslov som blant annet innebar en ny ramme for forhåndsgodkjenning av søkere for utenlandsadopsjon. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skulle i denne forbindelse utarbeide et rundskriv om krav til søkerne knyttet til deres egnethet. Under behandling av loven traff Stortinget også et anmodningsvedtak om å kartlegge adoptivforeldres og -barns behov for bistand/oppfølging etter adopsjon. I forbindelse med forarbeidene til adopsjonsloven, initierte Bufdir oppdraget som ligger til grunn for arbeidet med denne rapporten. I oppdraget påpeker Bufdir at det er stort behov for mer kunnskap på adopsjonsfeltet, både når det gjelder kunnskapsgrunnlaget for indikatorene som ligger til grunn for godkjenningen av adoptivforeldre og til valg av metoder og kartleggingsverktøy som benyttes ved utredning av søkere til adopsjon av barn fra utlandet (forhåndssamtykket). Det er også svært begrenset kunnskap om adoptivforeldres behov etter adopsjon. Dette er bakgrunnen for at Bufdir ga Folkehelseinstituttet oppdraget med å bidra til at indikatorene for vurdering av adoptivforeldre er godt forankret i oppdatert forskning, at man har gode metoder for å gjennomføre denne vurderingen, og bidra til at myndighetene har et godt kunnskapsgrunnlag for å planlegge fremtidig oppfølging av adoptivfamiliene. Metode Prosjektet skulle resultere i begrunnende og kvalitetssikrede vurderinger og råd basert på: • En gjennomgang og systematisering av forskningslitteratur om betydningen av familieressurser og foreldreferdigheter for adoptivbarnas helse og utvikling. Resultatene av dette arbeidet er publisert i rapporten «Hva kjennetegner gode (adoptiv)foreldre? En litteraturgjennomgang»1. • Kartlegging og gjennomgang av vurderingsindikatorer og metoder for vurdering av adoptivforeldre nasjonalt og internasjonalt. • Spørreundersøkelse blant familier som har gjennomgått adopsjon fra og med 2003 og frem til oktober 2020. Resultater Prosjektet har besvart følgende problemstillinger: 1: Er dagens vurderingsindikatorer forankret i oppdatert forskning om hvilke egenskaper ved foreldrene som er viktig for barnas utvikling? Vi har sett at det er støtte i forskningslitteraturen for vurderingsindikatorene som anvendes for vurdering av adoptivsøkere i Norge i dag. Vi har i tillegg funnet studier som tyder på at man med fordel kan ha økt søkelys på grunnleggende personlighetstrekk som ligger til grunn for søkernes oppfatninger, motivasjoner og handlinger, og i større grad vurdere resiliens og stressmestring sett i lys av de store omsorgsoppgavene som følger flere av barna. 2: Har vi gode nok metoder for å vurdere adoptivsøkere i Norge? Praksis i Norge samsvarer med praksis i andre land: Ustrukturerte intervjuer med liten eller ingen bruk av systematiske standardiserte kartleggingsmetoder. Metoden som benyttes sikrer at man får et godt helhetlig bilde av familien og klarer å bygge opp tilliten som er nødvendig for å skape en god og tillitsfull dialog mellom utreder og søker. Metoden er imidlertid sårbar for utilstrekkelig klinisk og psykologifaglig kompetanse hos utreder, og utreders egne tilpasninger av spørsmål eller vektlegging av ulike tema. 3: Hvordan opplever søkerne vurderingsprosessen? Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at foreldrene generelt har positive erfaringer fra prosessen der de ble intervjuet og vurdert med tanke på deres egnethet som foreldre. 4: Hvordan opplever foreldrene den første tiden med barnet? Funn fra undersøkelsen viser at halvparten av foreldrene opplevde den første tiden som uproblematisk. Samtidig er det en ikke ubetydelig andel som opplevde denne tiden som utfordrende, både når det gjaldt å knytte bånd til barnet og å skulle tilpasse rutiner og parforholdet til den nye hverdagen. 5: Hvor stor andel av familiene oppgir å ha barn med ulike vansker? Hva slags vansker er mest utbredt? Tre av fire foreldre oppga at de har barn som i løpet av sin oppvekst har hatt én eller flere av vanskene vi spurte om. Halvparten av foreldrene oppgir at barna per i dag ikke har noen vansker. Samtidig oppgir én av tre foreldre at barnet deres per i dag har tydelige eller alvorlige vansker. De mest utbredte vanskene hos adoptivbarna er atferdsproblemer, psykiske vansker, lese- og skrivevansker, sosiale vansker, og tilknytningsforstyrrelser. 6: Hva kjennetegner familiene med barn med mest vansker? Familiene som har barn med de mest omfattende vanskene, rapporterer om en dårligere familieøkonomi og en større grad av opplevd foreldrestress sammenlignet med familier med barn med mindre omfattende vansker. 7: Opplever foreldrene at familien får den hjelpen de har hatt behov for fra hjelpeapparatet? Svar fra foreldrene indikerer, i likhet med andre tilsvarende undersøkelser, at hjelpeapparatet ikke er dimensjonert for å kunne sikre barna med vansker den hjelpen de mener de har behov for. Selv om en stor andel av familiene har mottatt ulike former for helsehjelp, er det mange som opplever at de ikke har fått nok hjelp. Dette gjelder særlig foreldre til barn med rusproblemer, utviklingshemminger og alvorlige psykiske lidelser. Over halvparten av foreldrene til barn med alvorlige behandlingstrengende diagnoser opplever at de har fått langt mindre hjelp enn det de har hatt behov for. 8: Hva kjennetegner familiene der foreldrene oppgir at de ikke har fått tilstrekkelig hjelp? Familiene kjennetegnes blant annet ved at hovedomsorgsgiver har lavere utdanning, mindre sosial støtte og et større ønske om adopsjonsfaglig hjelp, sammenlignet med hovedomsorgsgivere som oppgir at de får tilstrekkelig hjelp. Executive summary (English) Background In 2018, a new Adoption Act was passed in Norway which, among other things, entailed a new framework for prior approval of applicants for foreign adoption. In this connection, the Norwegian Directorate for Children, Youth and Family Affairs (Bufdir) was tasked with preparing a circular concerning the requirements for the applicants regarding their suitability. During the processing of the Act, The Norwegian Parliament also made a request to identify the needs of adoptive parents and children for assistance and follow-up after adoption. In connection with the preparatory work on the Adoption Act, Bufdir initiated the assignment that forms the basis for the work on this report. In the assignment, Bufdir emphasised the significant need for more knowledge about the field of adoption, in terms of both the knowledge base for the criteria that form the basis for the approval of adoptive parents and for the choice of methods and mapping tools that are used when studying applicants who wish to adopt children from abroad (prior approval). There is also very limited knowledge about the needs of health care in adoptive families after adoption. This is why Bufdir commissioned the Norwegian Institute of Public Health to help ensure that the criteria for assessing adoptive parents are firmly rooted in updated research, that good methods are in place for conducting this assessment, as well as contributing to ensuring that the authorities have a good knowledge base for planning the future follow-up of adoptive families. Method The aim of the project was to arrive at reasoned and quality-assured assessments and guidance based on the following: • A review and systematisation of research literature on the importance of family resources and parenting skills for adoptive children's health and development. The results of this work have been published in the report "What characterises good (adoptive) parents? A literature review"2 . • Mapping and review of assessment criteria and methods for assessing adoptive parents nationally and internationally. • Survey of families who have undergone adoption from 2003 until October 2020. Results The project has responded to the following issues: 1: Are the current assessment criteria based on updated research about which parental characteristics are important for the children’s development? We have noted that there is support in the research literature for the assessment criteria currently being used for assessing adoptive applicants in Norway. We have also found studies suggesting that it is beneficial to apply increased focus on the fundamental 2 https://www.fhi.no/publ/2021/hva-kjennetegner-gode-adoptivforeldre/ 10 personality traits that form the basis of the applicants’ perceptions, motivations and actions and, to a greater extent, assess resilience and stress management in light of the major care tasks associated with many of the children. 2: Do we have sufficient methods for assessing adoptive applicants in Norway? The practice in Norway is similar to the practice in other countries: Unstructured interviews with little or no utilisation of systematic and standardised mapping methods. The method that is used ensures a good overall picture of the family and succeeds in building up the necessary level of trust to create a good and trusting dialogue between the investigator and the applicants. However, the method is susceptible to insufficient clinical and psychological expertise in the investigator and the investigator’s own adaptation of questions or emphasis on different topics. 3: What do applicants feel about the assessment process? The survey results show that parents generally have a positive experience of the process during which they were interviewed, in terms of their suitability as parents. 4: What do parents feel about their first time with the child? Findings from the survey indicate that around half of the parents regarded the first time with the child as being unproblematic. However, a not insignificant proportion of parents felt that the first time was challenging, in terms of both bonding with the child and also adapting procedures and the relationship between the adoptive parents to the new life. 5: How high a percentage of the families reported having children with various difficulties? What kind of difficulties are most prevalent? Although three out of four parents stated that they have children who, during the course of their own childhood, had one or more of the difficulties that we asked about, half of the parents stated that their children currently have no difficulties. However, one in three parents stated that their child currently has tangible or serious difficulties. The most widespread difficulties in adoptive children are behavioural problems, mental health problems, reading and writing difficulties, social difficulties, as well as attachment disorders. Around two out of five families reported having children who had at least one of these difficulties. 6: What characterises the families that have children with the most difficulties? The families that have children with the most extensive difficulties reported poorer family finances and a greater degree of perceived parental stress compared to families that have children with less extensive difficulties. 7: Do parents feel that their family receives the help they need from the support system? Like other similar surveys, the responses from parents indicate that the support system is not designed in such a way as to ensure that children with difficulties receive the help they believe they need. Even though a high proportion of the families have received various kinds of health care, there were many that feel they have not received enough help. This particularly applies to the parents of children with substance abuse problems, developmental disabilities and severe mental disorders. More than half of the parents of children with serious diagnoses in need of treatment feel that they had received much less help than they needed. 8: What characterises the kind of families in which the parents state that they have not received sufficient help? Such families are characterised, for example, by the primary caregiver having a lower level of education, less social support and a greater desire for adoption assistance, compared to primary caregivers who state that they have received adequate help. 9: According to the parents, what are the most widespread help requirements in the families? The need for help is great in adoptive families. Most parents see the need for adoptive websites and parental guidance, which could be described as preventive services. This is followed by the need for help from mental health personnel with competence on adoptive children: Both directly to the child and in terms of receiving parental guidance and help the first period after they adopted the child. Moreover, many parents have needed help with self-help: Help to get in touch with other adoptive parents and to take care of their own mental health. Fewer parents wanted direct guidance online. In the open text responses, the parents stated that the school and the support system lacked the necessary skills to help their children. The results show that the more difficulties a child has, the greater the need for help from someone with special expertise in adoptive children. There is a widespread perception, particularly among the parents of adopted children with major difficulties, that adoptive children have some unique challenges that require special knowledge from the helpers, in both the health service and in the school system. Recommendations Recommendations regarding rating indicators The Norwegian Institute of Public Health recommends that the following indicators are mapped when assessing adoptive applicants. A more detailed description of the nature of the various indicators and how to proceed in assessing applicants on the various indicators is presented in the report. 1: Applicant characteristics: Empathy, self-image, control, attachment style, ability to process life events, resilience and resilience to stress, mental health and quality of life, age, mental illness, addiction problems, serious illness or chronic illness, antisocial personality. 2: Family characteristics and their resources: Family environment, adaptability/flexibility, conflict/conflict management, parental relationship, partner violence/family violence, parental stress, parental characteristics/style of upbringing, finances, education, housing standards, social networks. 3: Adoption-specific assessment criteria: Motivation to adopt, parents’ (realistic) expectations, the importance of openness and communication regarding adoption, when adopting children from ethnic backgrounds other than the applicants’: Cultural and ethnic socialization, attitudes towards other ethnic groups. Recommendations on methods for assessing adoptive applicants: The Norwegian Institute of Public Health recommends that the following methods be used when assessing adoptive parents: 4: The assessment should primarily be based on a personal interview, with supplementary standardised screening tools for assessing mental health and attachment ability. 5: The responsible authority should use a comprehensive standardised tool to assess the parents’ primary characteristics. The Canadian Structured Analysis Family Evaluation (SAFE) assessment tool is a good example of such a holistic standardised tool. SAFE has been developed to investigate adoptive applicants and foster parents and includes interviews, procuring the necessary information from various registers, as well as completing standardised questionnaires. 6: The responsible authority should include interviews with a third party, i.e. a person who knows the applicants well. Recommendations on measures for follow-up of families after adoption: The Norwegian Institute of Public Health recommends the following measures to support and guide families after adoption: 7: Update the contents of the adoption preparation courses so that the course prepares families to a greater extent for potential mental health issues in the children. 8: Establish a website with relevant information about adoption-specific conditions, including an overview of the rights of adoptive families, as well as an overview of the various support services. 9: Establish an adoption competence center comprising employees associated with an already existing research and teaching environment. 10: The competence center will be responsible for organising a service that ensures that all recent adoptive families are offered the opportunity to meet a mental health specialist (with knowledge of adoption) during the first period after adoption. 11: The competence center will be responsible for running a telephone service staffed by mental health professionals with experience with adoptive families and adoptive-related issues and challenges. 12: The health centre will invite the parents and the child for checks and guidance in the first period after adoption, similar to the way in which biological families receive follow-up after birth. 13: There should be a specialist psychologist in each of the four health regions given primary responsibility for receiving adoptive children who are referred.

Oppdraget Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ga i 2019 Folkehelseinstituttet (FHI) i oppdrag «å arrangere og gjennomføre en ekspertkonferanse om barn og unge som står i fare for eller har begått kriminalitet, og sammenstille en oppsummering av konferansen med tilhørende vurderinger. Konferansen skal sammen med de øvrige deloppdragene (Kunnskapsoppsummering fra FHI, 2020 og komparativ landanalyse fra Deloitte 2019) belyse tematikken fra ulike ståsteder. Konferansen skal ta sikte på å presentere nasjonal og internasjonal frontforskning på temaet. Det overordnede formålet med konferansen er å bevege seg i retning av en faglig konsensus om hva som skal til for å lykkes med å få barn og unge ut av en kriminell løpebane». Konferansen var planlagt gjennomført i mars 2020, men måtte avlyses på grunn av Covid19 pandemien. Vi fikk isteden skriftlige innspill fra ekspertene som skulle presentert på konferansen. Denne rapporten er et svar på det reviderte oppdraget fra Bufdir. Vurderinger og råd i rapporten er basert på innspill fra relevante kunnskapsoppsummeringer og forskning, nasjonale og internasjonale eksperter, forfattergruppens egen kompetanse, og på kunnskap og erfaringer fremkommet gjennom drøftinger og innspill fra bruker- og referansegruppe nedsatt i forbindelse med oppdraget. Frontforskning er forstått som forskning som har bred og solid støtte slik det fremkommer i oppsummert kunnskap og grundige evalueringer. Målgruppene er barn med atferdsproblemer som er i risiko for å begynne med kriminalitet, og barn med alvorlige atferdsproblemer som har begått lovbrudd. Forebyggende tiltak og behandling på henholdsvis selektert og indikert nivå er dermed evaluert. I tillegg er spesifikke tema som har blitt fremmet av Bufdir som relevante og interessante i løpet av arbeidet blitt vurdert. Disse inkluderer institusjonsbehandling, kartlegging av risiko, traumebevisst omsorg og behandling, gjengkriminalitet, samt betydningen av organisering og ledelse. Forfattergruppen har videre inkludert implementering som en viktig faktor for at tiltak og behandling skal virke etter intensjonen. Det er av største betydning at all behandling og tiltak for barn og unge må være basert på FNs barnekonvensjon. Dette innebærer blant annet at barn skal ha informasjon om alle forhold som berører dem, og bli hørt i alle saker som angår dem. Evaluering av tiltak bør inkludere barns perspektiv og erfaringer. Rapporten gir ikke en fullstendig oversikt over og vurdering av alle innsatser, programmer og tiltak som eksisterer i Norge eller internasjonalt på feltet forebygging av atferdsproblemer og kriminalitet blant barn og unge. Fokus vil være på tiltak for å forebygge og behandle alvorlige atferdsproblemer og kriminalitet, men også på forutsetninger for god forebygging og behandling, som betydningen av implementering og kvalitetssikring i tjenestene. Vi vektlegger også betydningen av å arbeide universelt forebyggende. Gjennom tiltak som treffer alle barn kan vi forhindre at en del barn som kan være i risiko for å utvikle atferdsproblemer faktisk gjør det. Temaene i rapporten I denne rapporten gis først en redegjørelse for oppdraget og gjennomføringen av dette, før vi i kapittel 2 beskriver utfordringsbildet: Hva er atferdsproblemer og hvor mange har det; hvor mange barn og unge begår lovbrudd og blir tatt for det, og hva er samfunnets reaksjon på barns lovbrudd. Forekomst av lovbrudd har gått ned over flere år, samtidig som statistikken viser at kriminaliteten øker i aldersgruppene fra 13-18 år og hovedsakelig blant gutter. Barn under 18 år som begår lovbrudd straffes ikke med fengsel, med noen få unntak. Unge lovbrytere får enten påtaleunnlatelse eller vurderes for ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff under Konfliktrådet. Mange saker der barn er involvert blir henlagt eller barnet overføres til Barnevernet for oppfølging. I kapittel 3 presenteres forutsetninger for godt forebyggende arbeid, som er å forstå og kjenne risiko- og beskyttelsesfaktorene for utvikling av atferdsproblemer og kriminalitet. Risiko- og beskyttelsesfaktorer kan være på individ-, familie-, venne-, skole- og nærmiljønivå. I tidlig alder er individuelle og familiære faktorer særlig viktig. Risiko for en uheldig utvikling øker med antall risikofaktorer og ved fravær av beskyttelsesfaktorer. Tiltakspyramiden fra universelle til selekterte og indikerte tiltak presenteres. I kapittel 4 beskrives tiltak som har god, dokumentert effekt i å forebygge at atferdsproblemer utvikler seg til lovbrudd og en kriminell løpebane. Mange av de best dokumenterte tiltakene er utviklet i USA og er implementert i Norge i dag. Blant de viktigste ressursene som evaluerer og anbefaler kartlegging og behandling av alvorlige atferdsproblemer er Ungsinn for tiltak som er evaluert i Norge, samt National Institute for Health and Care Excellence (NICE) i Storbritannia og Blueprints for Healthy Youth Development i USA. Tiltak med god dokumentasjon på selektert nivå inkluderer De utrolige årene (DUÅ), Parent management training (PMTO) og Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR). Alle disse er implementert i Norge. Tiltak på indikert nivå inkluderer Multisystemisk terapi (MST), Funksjonell familieterapi (FFT) og Treatment Foster Care Oregon (TFCO Behandlingshjem). Alle er blant identifiserte effektive tiltak i kunnskapsoppsummeringen fra FHI. I tillegg er tiltaket MATCH-ADTC (Modular approach to therapy for children with anxiety, depression, trauma or conduct problems) omtalt. Denne behandlingsmodellen er inspirert av metoden som identifiserer kjerneelementer i virksomme tiltak som en ny og lovende måte å sette sammen fleksible behandlingspakker på (kjerneelementer drøftes i kapittel 5). Traumefokusert kognitiv atferdsbehandling (TFCBT) er også trukket fram. Mange barn i målgruppene har traumeerfaringer. TF-CBT har sterk dokumentasjon for effekt i Ungsinn på en rekke utfall knyttet til PTSD, inkludert aggresjon. For behandlingstilbud i institusjon fins det få evidensbaserte tiltak med dokumentert effekt. De fleste tiltak og behandlingsopplegg som tilbys i institusjon i Norge er ikke evaluert. Det er imidlertid identifisert noen viktige ingredienser som må være til stede for at institusjonsbehandling skal være bra og virke godt for unge med alvorlige atferdsproblemer og kriminalitet. Disse inkluderer små familielignende enheter, godt utdannet og stabilt personale, relasjonsfokus, etablerte metoder for å håndtere negativ atferd og fremme prososial atferd. Et lovende tiltak i Norge og internasjonalt er MultiFunC, som er lagt opp på disse prinsippene. Andre veldokumenterte tiltak på selektert eller indikert nivå er ikke identifisert i internasjonale kilder. Universelle tiltak som forebygger atferdsproblemer blant barn generelt inkluderer vel utprøvde og dokumentert effektive tiltak som Olweus antimobbeprogram og Positiv atferd og støttende læringsmiljø (PALS) i skolen. I tillegg er det nevnt tre tiltak identifisert i Blueprints som kan være interessant å vurdere for utprøving i Norge. Implementering, organisering og ledelse er tema i kapittel 5. Gode strategier for implementering er avgjørende for at gode tiltak skal få tilsiktet effekt når de iverksettes i en organisasjon. Faktorer som faktorer som må være på plass for å lykkes inkluderer god ledelse, motivert og godt opplært personale, nok ressurser, og vedvarende veiledning og monitorering. Implementering handler også om å koordinere tiltaket eller behandlingen med andre instanser som kan være involvert i barnet, som skole, barnevern, PP-tjeneste og politi. Koordinering av innsatser og god kommunikasjon mellom involverte parter er avgjørende for at innsatsene skal lykkes uten å overbelaste barnet eller de involverte etatene. Kapittel 6 inneholder vurderinger og anbefalinger for videre arbeid på feltet. Vurderingene starter med etiske betraktninger der FNs barnekonvensjon legges til grunn. Her ligger viktige føringer som må være til stede i all behandling av barn. Selv om tiltakene som er trukket fram i denne rapporten er dokumentert effektive i å forebygge og behandle atferdsproblemer og kriminalitet, virker de ikke for alle. Brukergruppen og referansegruppen peker på innvendinger og utfordringer som behandles i dette kapitlet. Styrker og utfordringer i feltet vurderes for hvert av temaene som er drøftet i de foregående kapitlene, og munner ut i anbefalinger for videre arbeid og forskning på feltet. Kapittelet avsluttes med en oppsummering av anbefalingene i punkter. Anbefalinger • FNs barnekonvensjon må ligge til grunn i all behandling av barn og i alle tiltak som berører barn. Barn skal få informasjon om forhold som angår dem, og høres i saker som angår dem. Det betyr blant annet at voksne skal legge til rette for at informasjon blir gitt i en form som barn forstår, og at barn kan snakke trygt om det som er viktig i saker som angår dem. • Familiebaserte tiltak må ikke settes i gang før det er gjennomført en grundig kartlegging av familieforhold og relasjoner der barns erfaringer blir hørt på en trygg måte. Eventuelle vanskelige forhold i hjemmet må avdekkes før tiltaket settes i gang, slik at tiltaket kan tilpasses familiens situasjon og unngå at barnet får det vanskelig. • Retningslinjer fra National Institute of Health and Care Excellence (NICE) i Storbritannia om identifisering og behandling av alvorlige atferdsvansker hos barn (https://www.nice.org.uk/guidance/cg158/chapter/1-Recommendations) bør oversettes til norsk, tilpasses og gjøres tilgjengelige for alle relevante instanser i Norge. o Retningslinjene inneholder også generelle prinsipper som skal sikre forsvarlig og etisk behandling av barn, som er i tråd med FNs barnekonvensjon. • Alle tiltak som vurderes implementert i Norge må være prøvd ut og evaluert i Norge eller Skandinavia og ha dokumentert effekt i tråd med eller tilsvarende Ungsinns krav om dokumentasjonsgrad på nivå 4 – Tilfredsstillende dokumentasjon på effekt, eller 5 – Sterk dokumentasjon på effekt. • Tiltak og behandling rettet mot forebygging av alvorlige atferdsproblemer og kriminalitet må bygge på et multisystemisk perspektiv der barnet og familien, men også skole, venner og nærmiljø er inkludert. • Tiltak med best dokumentasjon på effekt i å forebygge at barn med store atferdsproblemer begynner med kriminalitet (selektert nivå) er implementert i Norge i dag. Dette er Parent Management Training Oregon (PMTO), De utrolige årene (DUÅ) og Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR). Det anbefales økt satsing på disse tiltakene, inkludert å gjøre dem tilgjengelig for flere. • To familiebaserte tiltak med god dokumentasjon på effekt i å forebygge at barn som har begått lovbrudd kommer inn i en kriminell løpebane (indikert nivå) er implementert i Norge. Disse er Multisystemisk terapi (MST) og Funksjonell familieterapi (FFT). Det anbefales økt satsing på og videreutvikling av disse tiltakene, inkludert å gjøre dem tilgjengelig for flere. • Behandlingstilbudet i institusjon for barn med alvorlige atferdsproblemer inkludert kriminalitet må styrkes. Metoder for behandling i institusjon må være evidensbasert, og det er vesentlig at rammene rundt barn i institusjon er trygge og gode. Tiltak som MultiFunC eller tilsvarende, som er implementert i Norge noen steder, anses som lovende og bør videreutvikles og forskes på. • Behandlingshjem, kjent under navnet Treatment Foster Care Oregon (TFCO), er implementert i Norge og Sverige. Programmet, som ligger mellom institusjonsbehandling og fosterhjem, er evaluert i Sverige med god dokumentasjon på effekt. Tilbudet bør videreutvikles og evalueres i Norge, og i større grad gjøres tilgjengelig som et mindre inngripende alternativ til institusjon. • Det er iverksatt institusjons- og hjemmebaserte tiltak i Norge basert på dialektisk atferdsbehandling (DBT)-metodikk, med pågående følgeforskningsprosjekt. Det anbefales at effekten av tiltakene på atferdsproblemer og kriminalitet evalueres nærmere. • Universelt forebyggende tiltak med sterk dokumentasjon på effekt som er implementert i Norge bør videreføres og tilbys over hele landet. Det finnes også internasjonalt evaluerte tiltak som er dokumentert effektive i for eksempel Blueprints for healthy youth development (blueprintsprograms.org) som kan vurderes å prøves ut i Norge. • Fokus på å opprettholde tilknytning til skolen og legge til rette for gjennomføring av hele skoleløpet gjennom videregående skole bør være en integrert del av alle tiltak og behandling. • Strukturelle og miljørettede tiltak, som tiltak mot barnefattigdom, styrking av barnehagekvalitet, og satsing på skole og lærere som bidrar til at utsatte barn fullfører videregående skole må være høyt prioritert sammen med de personrettede tiltakene. • Fokus på implementering må vektlegges når tiltak og programmer settes i verk i en organisasjon. Implementering må forstås som en kontinuerlig prosess og innebærer god administrativ forankring, god ledelse og tilstrekkelig med ressurser for å sikre kompetanse og kvalitet. Kvalitet i implementeringen sikres best gjennom kontinuerlig opplæring, veiledning og evaluering. • Det må sikres god koordinering av tiltak mellom ulike instanser, etater og sektorer som er involvert i et barn, som for eksempel barnevern, skole, PP-tjenesten, helsetjenesten, politi og kriminalomsorgen. • Alle som arbeider med barn og unge må ha relevant utdanning, ha god opplæring i FNs barnekonvensjon og kunnskap om hvordan prinsippene i konvensjonen nedfelles i praksis. God kunnskap om en oversatt og tilpasset versjon av NICE Guidelines om barn og unge med atferdsproblemer bør være obligatorisk. Alle som arbeider med behandlingsprogrammer må ha god opplæring i programmene og ha nødvendige sertifiseringer. Det er stort behov for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget på tematikken på mange nivåer og innen mange undertema. Blant disse er mer kunnskap om hvorfor noen barn som vokser opp under belastende betingelser (barn i risiko / utsatte barn) begynner med kriminalitet mens andre ikke gjør det. Det er også behov for mer kunnskap om effekt av strukturelle tiltak på forekomst av kriminalitet, og om de relative bidrag fra strukturelle og personrettede tiltak. I tillegg er det gjennom denne rapporten identifisert behov for videre forskning på følgende temaer: • Betydningen av barns medvirkning og barns perspektiv på effekt av tiltak og behandling, inkludert evaluering av tiltak med berørte barn som informanter. • Etablere oversikt over gode og relevante internasjonale kartleggings- og vurderingsverktøy for risiko- og beskyttelsesfaktorer til bruk i Norge, og utvikle nye verktøy dersom gode alternativer mangler. • Kartlegge forekomst, årsaksforhold og utviklingsforløp av såkalte «callous and unemotional» (CU)-trekk (hard og ufølsom), samt utvikle og forske på effektive tiltak for denne gruppen. • Evaluere effekt av Traumefokusert kognitiv atferdsbehandling (TF-CBT) på atferdsproblemer og kriminalitet. • Etablere og/eller evaluere egnede effektive rusforebyggende tiltak rettet mot ungdom i 13-18 års alderen. • Etablere og evaluere egnede og effektive tiltak for unge voksne med alvorlige atferdsproblemer, inklusive kriminalitet. • Evaluere effekt av straffereaksjoner og innhold i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging på gjentakelse og forekomst av kriminalitet.