Search

I denne studien ønsket jeg å undersøke hvordan fagpersoner beskriver sine møter med personer som er rammet av langvarig smerteproblematikk med følgende problemstilling: Hvilke diskurser skaper fagpersoner i deres møte med mennesker som er rammet av langvarig smerte? Forskningsspørsmål: 1) Hvilke tilgjengelige diskurser har intervjupersonene vedrørende smerteproblematikken? 2) Hvordan forstår intervjupersonene det presenterte problemet? Jeg gjennomførte 4 semi-strukturerte kvalitative forskningsintervjuer med fagpersoner som villig delte sine erfaringer. Inspirert av tematisk analyse ble fire funn og underfunn beskrevet: 1. Hjelpediskurs: Forventningen om å hjelpe blir utfordret når smerten ikke lar seg lindre. Underfunn a) Smerte er mer enn bare smerte. Underfunn b) Faglig dilemma som oppstår: Hvis ikke smerten er fysisk, så er den psykisk. 2. Diskursen om den vanskelige pasientgruppa. 3. Diskursen om den viktige samtalen: arena for de personlige og de vanskelige temaene. 4. Diskursen om smertens subjektivitet- skaper grunnlag for å tvile på smertens eksistens. Underfunn a) Problemforståelsen- smerten blir mer usynlig med årene og pasientens troverdighet blir svekket. Underfunn b) Det å tro på pasientens smerteutsagn blir et verdispørsmål. Intervjupersonene jobber i en kontekst som tradisjonelt har sin kunnskapsleverandør fra det naturvitenskapelige paradigmet. Her inviteres denne konteksten inn i et systemisk teoretisk rammeverk. Hvor ideer fra sosialkonstruksjonisme, narrativ teori og inspirasjon fra en samarbeidsorientert tilnærming, blir brukt for å diskutere de rådende diskursene som blir beskrevet. Studiet beskriver at sammensatt smerte krever en sammensatt hjelper som forstår at det ikke finnes en enkel løsning på langvarig smerte. Narrative om «den vanskelige pasientgruppen» kunne skape uheldige føringer i språket. Når fagpersonene tok seg den tiden de kanskje ikke hadde til å sitte ned, ble det åpnet et rom for den uformelle men viktige samtalen. Intervjupersonene delte oppfatningen at det å leve med langvarig smerte skapte en tilpasning over tid. Smerten ble med årene ikke like «synlig». Dette kunne svekke pasientens troverdighet og bidra til utfordrende interaksjoner, og ideen om hvordan en pasient «bør» oppføre seg viste seg å være vanskelig å forlate i en klinisk hverdag.

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier på dagkirurgisk avdeling kartlegge postoperative smerter? Metode: Litteraturstudie. Funn: Kartlegging av postoperative smerter påvirkes av sykepleierens kliniske kompetanse, tverrfaglig samarbeid og informasjonen pasienten får preoperativt. Både pasienters risiko for postoperativ smerte og kommunikasjonen mellom sykepleier og pasient kan ha stor innvirkning på smertekartleggingen. Drøfting/konklusjon: Sykepleieren trenger kunnskap om smerte og kroppens fysiologiske reaksjoner på smerte, for å kartlegge postoperative smerter. Sykepleieren utfører vitale målinger, observerer smerteuttrykk og kommuniserer med pasienten ved å bruke kartleggingsverktøy. Til tross for enkelte sykepleieres motstand mot standardisert kartlegging med smerteskalaer, viser forskning at smerteskalaer er viktige redskap for å innhente pasienters egne smerteopplevelser. Forskning viser at kommunikasjonen mellom sykepleier og pasient kan bli utfordrende hvis de har ulik forståelse av kartleggingsverktøyet, dersom pasienten ikke ønsker å uttrykke sin smerte, eller hvis pasienten fortsatt er påvirket av anestesien.

Bakgrunn: Artrose er en vanlig og funksjonsnedsettende sykdom som utgjør en betydelig og økende helsebyrde. Personer med hofte- og kneartrose opplever ofte smerter ved fysisk aktivitet, som kan medføre inaktivitet og øke risiko for redusert fysisk funksjon. Høyt fysisk aktivitetsnivå har vist sammenheng med mindre smerte og bedre fysisk funksjon hos artrose-pasienter. Det er lite kunnskap om sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå, fysisk funksjon og smerte hos norske personer med artrose. Denne kunnskapen fra ulike land er viktig for kulturtilpassede retningslinjer og behandlingstiltak. Hensikt: Hensikten med masteroppgaven er å gi økt kunnskap om sammenhenger mellom fysisk funksjon, smerte og fysisk aktivitet hos personer med hofte- eller kneartrose. Metode: Kvantitativ studie med tverrsnittsdesign. Data hentet fra Muskel- og skjelettplager i Ullensaker Studien. 630 personer, som hadde selvrapportert artrose på spørreskjema, deltok på en klinisk undersøkelse. De som innfridde American College of Rheumatology-kriteriene for hofte- eller kneartrose og ikke hadde protese, ble inkludert i analysene (n=203). Fysisk funksjon ble målt ved 30 sekunder reise- og sette seg (30sSTS) test og 6 minutter gangtest (6MWT). Smerte og fysisk aktivitet ble selvrapportert i spørreskjema. Sammenheng ble undersøkt med Pearson´s korrelasjon og lineær regresjon. Resultat: Fysisk funksjon hadde signifikant sammenheng med smerte i de justerte analysene (p0.001). Mindre hoftesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.16) og 6MWT (b=2.23, 95%KI 1.10, 3.37). Mindre knesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.15) og 6MWT (b=1.42, 95%KI 0.58, 2.26). Fysisk funksjon hadde ingen signifikant sammenheng med fysisk aktivitet hos de med hofteartrose (p>0.05). Høyere fysisk aktivitetsnivå hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.6, 95%KI 0.2, 1.0, p=0.004), men ikke med 6MWT (p=0.09) i de justerte analysene hos de med kneartrose. Konklusjon: Det var en svak til moderat sammenheng mellom fysisk funksjon og smerte hos de med hofte- eller kneartrose. Ingen sammenheng mellom fysisk funksjon og fysisk aktivitet hos de med hofteartrose. Det var en svak til moderat sammenheng mellom 30sSTS og fysisk aktivitet, men ingen sammenheng mellom 6MWT og fysisk aktivitet hos de med kneartrose. Metodesvakheter gjør det nødvendig med flere studier med mer egnede måleinstrumenter.

Bakgrunn: De siste ti årene har norske forskere og fagpersoner uttrykt bekymring angående ungdoms hyppige forbruk av reseptfrie smertestillende medisiner (RSM). For å studere omfanget av fenomenet ble følgende problemstilling formulert: «Hva kjennetegner ungdoms bruk av reseptfrie smertestillende medisiner?» Hensikt: Studiens hensikt har vært å undersøke utbredelsen av ungdoms bruk av reseptfrie smertestillende medisiner og fordelingen mellom kjønn, klassetrinn og subjektiv familieøkonomi. Videre mål har vært å identifisere assosiasjoner mellom ungdoms bruk av RSM og fysiske og psykiske plager, press og stress. Metode: For å besvare problemstillingen ble det gjort en tverrsnittstudie basert på nasjonale resultater fra Ungdataundersøkelsene 2017-2019. Det analytiske utvalget bestod av svar fra 106.166 gutter og 113.348 jenter innhentet fra ungdomsskoler og videregående skoler. Studien inkluderte deskriptiv statistikk, bivariate analyser med kji-kvadrat og en trinnvis logistisk regresjonsanalyse. Resultater: Mer enn 80% av ungdom i Norge tar reseptfrie smertestillende medisiner (RSM) sjeldnere enn ukentlig. Videre tar 17% RSM daglig til ukentlig, mens kun 1,3% har et daglig forbruk. Jenter har signifikant høyere nivå av plager og hyppigere inntak av RSM, enn gutter. Hodepine og andre fysiske plager er de variablene som er sterkest assosiert til ungdom med et hyppig forbruk av reseptfrie smertestillende medisiner. De som opplever å ha dårlig råd har høyere odds ratio for hyppig medisinbruk, enn de som opplever å ha god råd. Konklusjon: Langt de fleste unge i Norge tar reseptfrie smertestillende medisiner innenfor anbefalte doser. Fysiske plager synes å være sterkere assosiert til hyppig bruk av RSM, enn psykiske plager, stress, press og selvbilde. Videre studier for å kartlegge årsaksforhold, samt utarbeidelse av målrettede, helsefremmende tiltak bør rettes spesielt mot gruppen som tar RSM ukentlig til daglig. Tilpasset informasjon om adekvat medisinbruk, alternative metoder for smertelindring og stressmestring kan fremme unges helsekompetanse.

Introduksjon: Langvarig bruk av opioider medfører flere uheldige virkninger og konsekvenser for pasienter. Sykepleiere i primærhelseteam vil være i en ideell posisjon til å ivareta denne pasientgruppen. Hensikt: Hensikten med denne litteræreoppgaven er å undersøke hvordan sykepleiere på legekontor i primærhelseteam kan hjelpe pasienter å redusere sitt opioidbruk etter langvarig behandling med opioider. Metode :I litteraturstudien er det blitt gjennomført en systematisk litteraturgjennomgang. Det ble foretatt søk i databasene Cinahl, Pubmed, Ovid, Elsevier og ResearchGate. Søkeordene var “chronic pain”, “nonmalign pain”, “opioid use”, “primary care”, “psychotherapy” og “motivational interview”. Funn : Seks ulike artikler ble inkludert i funnene. I analysen av funnene fra forskningsartiklene ble det foretatt en gruppering av temaene, hvor de ble kategorisert inn i tre hovedtemaer; “Tverrfaglig samarbeid”, “Pasientens utgangspunkt og motivering” og “helsehjelp og tiltak”. Konklusjon : Sykepleier i primærhelseteam kan tilrettelegge og støtte pasienten slik at pasienten oppnår det overordnede målet om å redusere opioidbruken. MI, ACT og FA kan ha positiv effekt under opioidnedtrapping

Bacheloroppgave 2017 En vanlig senkomplikasjonen for diabetes er diabetes fotsår. Med et økende antall personer som får diagnosen diabetes vil det være viktig å belyse de utfordringene som kan oppstå ved denne typen senkomplikasjon (Skafjeld, 2011, s.74-75). Problemstilling: «Hvordan opplever pasienter med diabetes fotsår at sårsmerte påvirker deres livskvalitet» Metode: Dette er et litteraturstudie som tar for seg både kvalitativ og kvantitativ forskning, og faglitteratur for å svare på problemstillingen. Funn: Både artiklene og store deler av faglitteraturen tyder på at smerter relatert til diabetes fotsåret påvirker livskvaliteten til pasientene i stor grad. Drøfting: Teorien blir sett opp mot Antonovskys teori om «opplevelse av sammenheng» og «motstandsressurser» for å bedre forstå hvordan de ulike utfordringene ved et smertefullt diabetes-fotsår vil kunne påvirke livskvaliteten. Konklusjon: Pasienter opplever at smertene påvirker alle dimensjoner av livskvaliteten, både fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle. For å belyse temaet bedre trengs flere kvalitative studier.

Innledning: Personer med alvorlig demens som mangler verbalt språk kan ha risiko for å ha smerter som ikke blir oppdaget. Av og til blir adferd som vandring, aggresjon eller mange oppvåkninger på natt tolket som angst eller uro og innimellom medisert i forhold til det. Hensikt: Finne ut hvordan sykepleier kan identifisere om personer med alvorlig demens opplever smerter som ikke blir oppdaget Metode: Dette er en litteraturstudie. Det er søkt i databasene Cinahl, Ovid, SveMed og PubMed. Resultat: Det er utfordrende å identifisere smerter hos personer med alvorlig demens som mangler språk. Det trengs kunnskaper om demenssykdommen og dens utvikling. Sykepleier må kunne identifisere nonverbale uttrykk som forteller om smerter og ha gode kommunikasjons- og relasjonskompetanse. Personsentrert omsorg gjør sykepleieren i stand til å være sensitiv for og lete etter gjenværende kommunikasjonsferdigheter i stedet for personens svikt. Konklusjon: Sykepleier må ha kunnskap om demenssykdommer og sykdomsutvikling. Adferd hos personer med alvorlig demens som ses i sammenheng med smerter kan være vandring, generell rastløshet, verbale klagelyder, repetisjon av handlinger, tilbaketrekking eller konstant søken etter oppmerksomhet. Ansiktsuttrykk viser seg å være en god smerteindikator hos personer med demens. Personsentrert omsorg gjør sykepleieren i stand til å lete etter gjenværende kommunikasjonsferdigheter. Introduction: Non-verbal people with severe dementia might be in risk of suffering from undetectable pain. Sometimes behavior like wandering, aggression or frequent night-time wakenings, is interpreted as anxiety or distress, and is sometimes thus medicated. Aim: How nurses can identify whether people with severe dementia is experiencing undetected pain. Method: This is a literature review. Searching for relevant literature has been conducted in the databases Cinahl, Ovid, SweMed og PubMed. Results: It is challenging to identify pain in people with severe dementia, not able to express themselves verbaly. It takes knowledge of dementia disease and its development. It is therefore necessary for nurses to be able to identify non-verbal expressions that signify pain, and to possess a certain quality of skills within communication and therapeutic relation. Person-centered care enable nurses to be sensitive and aware of remaining communicational skills, rather than the patients lack thereof. Conclusion: Nurses must have knowledge about dementia and its development. Behavior that can be seen in context of pain in people with severe dementia might be wandering, withdrawl or constant quest for attention can be such expressions. Facial expressions proves to be good indicator of pain in people with severe dementia.

Bachelor sykepleie, 2016 Etter å ha lest forskningsartikler kommer det frem at mange personer med demens har mer smerter enn de får gitt uttrykk for. Gjennom praksiserfaring, søk på Internett og i litteratur, fant vi ut at det ikke fantes gode kartleggingsverktøy for smerte spesifikt til pasienter med demens. Vi ønsker derfor å belyse dette temaet gjennom oppgaven, og muligens komme frem til en løsning. Håpet vårt med denne oppgaven er at den skal bidra til økt kunnskap rundt smertelindring hos pasienter med demens, slik at vi kan yte optimalt som sykepleiere når det gjelder denne pasientgruppen. Vi drøfter hvilke utfordringer sykepleieren møter i forhold til temaet, og hvilke fagkunnskaper sykepleiere bør ha ved smertelindring hos pasienter med demens.

Bachelor sykepleie, 2016 Bakgrunn: I praksis har vi møtt pasienter med alvorlig grad av demens som på grunn av redusert språkfunksjon ikke kan uttrykke seg verbalt. Flere pasienter hadde utfordrende adferd som roping, vandring og irritabilitet. Det ble ikke sett nærmere på hva som kunne være årsaken til adferden, heller ikke om adferden var smerterelatert. Vi ønsket å studere om utfordrende adferd kunne være tegn på smerter. Hensikt: For å ivareta pasienter med Alzheimers sykdom ønsker vi som sykepleiere å lære mer om smertevurdering, smertekartlegging, smertelindring og hvordan sykepleiere kan yte omsorgsfull hjelp. Vi anser det som sykepleieres plikt å sørge for at denne pasientgruppen blir sett, hørt og behandlet. Metode: Oppgaven er et litteraturstudium som baserer seg på faglitteratur, forskningsartikler og egne erfaringer fra praksis. Konklusjon: For å vurdere smerter hos pasienter med alvorlig Alzheimers sykdom må Mobid- 2 smertekartleggingsverktøy anvendes systematisk. Det er en forutsetning at sykepleiere har kjennskap til pasientens normale adferd for å oppdage endringer som kan være uttrykk for smerte. Forskning viser at det ikke er rutiner for smertekartlegging. Det må gis opplæring i bruk av kartleggingsverktøy og kunnskapen må deles blant personalet. God omsorg er sentralt i sykepleien til alle pasienter men mer fremtredende hos pasienter med alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Sykepleiere må kontinuerlig vurdere pasientens individuelle behov, slik at vi kan hjelpe pasientene å mestre sine smerter. Problemstilling: Hvordan kan sykepleiere kartlegge og lindre smerter hos pasienter med Alzheimers sykdom? Nøkkelord: Dementia, pain, pain assessment tools, pain meassurement, pain managment, nurses roll, nursing home, nursing-pasient relation, care, person-centered care, well-being

Bacheloroppgave i Sykepleie SK 152 Bakgrunn: Formålet med denne oppgaven er å se på hvordan sykepleier kan oppnå et godt og trygt samarbeid med barn under smertefulle prosedyrer på sykehus. Jeg var i medisinsk praksis på en barneavdeling og merket fort hvor vanskelig og viktig dette samarbeidet med barnet er. Problemstillingen ble derfor; ”hvordan kan sykepleier få til et godt samarbeid med barnet ved gjennomføring av smertefulle prosedyrer på sykehus. Metode: Gjennom å drøfte funn fra forskningsartikler om barn på sykehus, relevant faglitteratur og egne erfaringer fra praksis på barneavdeling har jeg kommet frem til ulike tiltak sykepleier kan bruke for å få til et godt samarbeid med barnet ved gjennomføring av smertefulle prosedyrer på sykehus. Resultat: For å få til et godt samarbeid med barn under utførelse av prosedyrer er det viktig at sykepleier har kunnskaper og ferdigheter med det å jobbe med barn. Det finnes ulike faktorer som fremmer og hemmer dette samarbeidet. Sykepleier må kunne kommunisere, skape tillit og gi god informasjon til barnet om dets situasjon. Videre er det viktig at barnet blir sett og hørt, slik at det føler seg anerkjent og kan få en følelse av kontroll i en ellers stressende situasjon. I tillegg spiller foreldre en stor rolle i samarbeidet med barn. Det er viktig at sykepleier kan bruke foreldre som en ressurs til å bli kjent med barnet, samtidig trenger foreldre støtte og god informasjon fra sykepleier om barnets sykdom og behandling slik at de igjen kan hjelpe barnet sitt på best mulig måte.

Bachelor i sykepleie SK 152 Sykepleiers kunnskaper og holdninger til ruspasienters behov for smertelindring Bakgrunn for valg av tema: Bakgrunnen for temaet var erfaringer i praksis, der jeg opplevde at rusavhengiges smerteproblematikk ikke alltid ble tatt på alvor. Jeg ønsket å tilegne meg mer kunnskap om temaet, for å kunne møte ruspasienter på en god måte. Problemstilling: Hvordan kan sykepleiers kunnskaper og holdninger påvirke ruspasientens smertebehandling? Fremgangsmåte: Fremgangsmåten som er brukt i denne oppgaven er litteraturstudie. Litteratursøket ble gjennomført i databasene SveMed+, Pubmed, Oria og i Cinahl ved hjelp av søkeordene: «nurse», «attitude», «drug», «challenges», «abuse», «patients», «holdning», «kunnskap» og «smertelindring». Funn: Funnene viser at negative holdninger kan gi et uønsket pasient-sykepleierforhold. I en av studiene var det motstridene funn av kunnskap, og hva som ble gjort i praksis. Sykepleiers negative holdninger kan komme som følge av frykt for at ruspasienten skal opptre aggressivt og truende. Noen sykepleiere har også frykt for respirasjonsdepresjon og opioidavhengighet. Oppsummering: Sykepleien som blir gitt har en sammenheng med sykepleiers holdninger. Negative holdninger kan påvirke sykepleier-pasient forholdet, der resultatet blir en uønsket pasientbehandling. Gode holdninger gir grunnlaget for en god relasjon. Sykepleiers kunnskaper om ruspasienten har betydning for å kunne gi tilstrekkelig smertebehandling, samt innsikt i hvorfor man kan møte motstand i relasjonsoppbyggingen. Manglende kunnskaper vil bidra til uønsket pasientbehandling, derfor er kunnskap om menneskelig nærhet er derfor viktig for sykepleier.

Bacheloroppgave 2015

Bacheloroppgave 2015

Tradisjonell tilnærming med medikamenter mot kroniske smerter viser ikke signifikant tilfredshet med opplevd grad av helse. Fjerstad (2010), skriver om problemene knyttet til en dualistisk tilnærming til kroppen der patologien skygger for salutogenesen, eller sagt på en annen måte; kroppen skygger for sjelen. Med denne oppgaven håper vi å bidra til økt bevissthet om en helhetlig tilnærming og bli gode sykepleiere. Her drøfter vi hvilken fagkunnskap sykepleieren trenger for kunne styrke motstandskraften hos mennesker som lider av kroniske smerter.

M-FOL

Litteratur viser at rusavhengige pasienter ofte kommer inn under en uheldig stigmatisering fra samfunnet. Studiene som blir anvendt i oppgaven bekrefter at en finner moraliserende holdninger, fordommer og stigmatisering også blant sykepleiere. Mange av pasientene blir underbehandlet for smerte mens de er innlagt i sykehus. Ønske om smertestillende blir ofte oppfattet som russøkende atferd. Det er ulike faktorer som spiller inn ved mangelfull smertelindring. Blant annet ser en at sykepleiers negative erfaringer med disse pasientene, mangelfull smertekartlegging og kunnskap er faktorer som kan føre til manglende smertebehandling. Som sykepleier har man et lovpålagt ansvar overfor pasientene en møter, i praksis innebærer dette at sykepleier skal anvende sykepleieprosessen i møte med den smertepåvirkede pasienten, og at sykepleier jobber kunnskapsbasert. Ved at sykepleieren tar seg tid til å bli kjent med personen bak rusen og viser omsorg uansett hva en mener om pasienten, vil dette bedre samarbeidet mellom sykepleier og pasient og gi pasient følelsen av integritet, menneskeverd og inkludering.

Master i klinisk sykepleievitenskap Bakgrunn Misbruk av narkotiske stoffer utgjør et stort sosialt og helsemessig problem. Det er anslått at det er opptil 15 000 sprøytemisbrukere i Norge, hvorav 90 % misbruker opioider. Rusmisbrukere får ofte alvorlige bakterielle infeksjoner, skader og traumer, som krever sykehusinnleggelse. Dette er tilstander som medfører smerte og lidelse. Det er begrenset forskning om sykepleieres kompetanse om dette temaet Problemstilling Studiens intensjon er å kartlegge hvilken kompetanse sykepleiere har om smerte/smertelindring hos pasienter med opioidavhengige misbruk som er innlagt i sykehus. Metode Studien bruker kvantitativ metode med ikke-eksperimentell design. Det er en beskrivende tverrsnittsstudie. Det utføres en kartlegging med et selvadministrerende spørreskjema. Spørreundersøkelsen er utført ved sju medisinske og ortopediske enheter ved to sykehus. Det er benyttet hensiktsmessig utvalg. Resultat Sykepleieres kompetanse om smerte/smertelindring hos opioidavhengige pasienter kan beskrives som erfaringsbasert, ikke kunnskapsbasert. Sykepleiere har grunnleggende positive holdninger og gir uttrykk for sympati ovenfor rusmisbrukere. Studien indikerer at sykepleieres holdninger ikke er like positive når det gjelder vurdering av rusmisbrukeres smerteopplevelse og hvordan de ser på relasjonen med rusmisbrukere som pasientgruppe. Studien antyder også at det kan være barrierer mot smertebehandling hos pasienter med opioidavhengig rusmisbruk. Barrierene kan være både kunnskapsmangel og organisatoriske utfordringer. Background Drug abuse is a major social and health problem. There are approximately 15,000 drug abusers in Norway who inject drugs, of whom 90 % abuse opioids. Drug abusers often get serious bacterial infections, injuries and traumas which require hospital treatment. These conditions cause pain and suffering. There is limited research on nurses’ competence about this topic. Research problem The intention of this study is to describe which competence nurses have about pain/pain treatment in opioid abusers who receive hospital treatment. Methodology The study uses quantitative methodology with non-experimental design. It is a descriptive, cross-sectional study. A survey using a self-administered questionnaire has been carried out. The sample involves seven medical and orthopedic units at two urban hospitals in Norway. Sample selection has been determined by purposive sampling. Results It may be maintained that nurses’ competence about pain/pain treatment in opioid abusers is based on experience, not on evidence. Nurses’ attitudes towards drug addicts are basically positive. They express sympathy with drug addicts and their difficult living conditions. However, the study indicates that nurses’ attitudes are less positive when it comes to their opinion of the pain experiences of drug addicts. Nurses also find it difficult to be in a professional relationship with drug-addicts. The results also indicate that there may be barriers to pain treatment. The barriers may be both lack of knowledge as well as organizational factors.

Denne studien bestod av en kvantitativ og en kvalitativ del. Hos 204 sykehjemsbeboere ble smertens intensitet, lokalisasjon og smertelindring kartlagt i tillegg til ulike bakgrunnsvariabler. 15 respondenter med smerter ble dybdeintervjuet angående deres erfaringer med å leve med smerte. 1/3 av respondentene oppgav ingen smerte på alle målingene. Mellom 45- 55 % hadde smerter under kartleggingene, og 15 % til 29 % oppgav at smerten var sterk, intens eller voldsom. De hadde smerter i flere kroppsområder. Sammenhengen mellom smerter og antall smertefulle områder, søvnproblemer, antall medisinske diagnoser og antall medisiner var signifikant. I intervjuene gav respondentene uttrykk for en fysisk smerte, men også en følelse av lidelse som ble forårsaket av måten de ble møtt på og mangel på bekreftelse, men også på grunn av ulike savn og tap i livet. Konsekvenser av denne lidelse ble erfart som et personlig integritetstap, og kom til uttrykk som resignasjon, tap av initiativ, isolasjon, usikkerhet, følelse av å være til bry og tristhet.

Tema for denne masteroppgaven er hvordan sykepleiere gjenkjenner noe som smertefullt hos det svært fortidligfødte barnet som behandles i neonatale intensivavdelinger. Studien fokuserer på sykepleiernes arbeid med de nyfødte barn som er yngre enn 28 svangerskapsuker. Disse barnas overlevelsesmuligheter har økt betydelig de siste 20 årene. I samme tidsperiode har det hersket stor usikkerhet i fagfeltet om hvorvidt barna opplever behandling og handtering som smertefullt. Uttrykksevnen og uttrykkskapasiteten deres er svært begrenset, og det er derfor vanskelig å vurdere spørsmål knyttet til smerte. De siste årene har det kommet forskning som indikerer at selv de minste fortidligfødte er mottakelige og sårbare, og kan oppleve ulike stimuli som smertefulle. Mye tyder på at både gjentatte smerteopplevelser og bruk av analgetika kan skade barnet. I dette spenningsfeltet arbeider sykepleiere i et tverrfaglig behandlingsteam. Sykepleierens rolle er å være hos barnet, gi barnet pleie og behandling, støtte og veilede foreldre samt overvåke teknologi og medisinske intervensjoner. Sist men ikke minst påligger det sykepleieren et kontinuerlig ansvar om å lindre det som kan være plagsomt og smertefullt. En optimal behandlingssituasjon krever at fagpersonene som omgir barnet utvikler varhet overfor barnets uttrykk og signaler, i tillegg til en kontekstuell forståelse. Hensikten med denne studien er å synliggjøre hvordan – og på hvilket grunnlag sykepleieren oppfatter noe som smerte hos barna. Studien er viktig for å fremme refleksjon og diskusjon om hvorvidt smerter hos disse barna blir oppdaget og behandlet. Diskusjoner og felles avveininger er videre avgjørende for at fagmiljøet skal finne en best mulig balanse mellom behovet for lindring av smerter og en tilbakeholdenhet overfor medikamenter som kan skade barnet. Jeg har benyttet en kombinasjon av feltarbeid og intervjusamtaler med fire erfarne nyfødtsykepleiere for å belyse temaet. Med en kvalitativ tilnærming har jeg beskrevet og fortolket hvordan informantene opplever at et fenomen som smerte trer fram i møtene med de små barna. Datamaterialet er analysert i henhold til Malteruds tilpasning av Giorgis fenomenologiske metode. Det er videre fortolket i lys av teoretiske perspektiver på utvikling av praktisk handlingskunnskap, etikk, hermeneutikk og fenomenologi. Studien viser at smertebegrepet brukes på ulike måter i forhold til denne pasientgruppen. For noen sykepleiere er smerte det som fremkommer som respons på vevsødeleggelse og nociceptisk aktivitet. Hos disse er smertebegrepet nært forbundet med medikamentell smertelindring. Andre sykepleiere bruker smertebegrepet på en videre måte. For dem er smerte og ulike grader av stress overlappende fenomener fordi de har noenlunde de samme negative effektene på barnekroppen. For dem vil det å lindre ubehag og smerte være vel så mye assosiert med varsomhet, forebyggelse og det å være var for barnets rytme og kapasitet som å bruke medisiner. 3 Studien viser videre at det som kan tre fram for sykepleieren i den umiddelbare kontakten med barnet er en innsikt om velvære eller et ”fravær av velvære”. Fravær av velvære uttrykker en flertydig og vagt definert tilstand hos barnet. Den innebærer en problematisk situasjon mer enn et definert problem. For å redusere kompleksitet og usikkerhet omkring det som skal gjøres med barnet er rutiner og handlingsregler viktig. For at sykepleieren skal utvikle oppmerksomhet og bevissthet om mulig smerte hos barnet, er det nødvendig å utvikle en bred kompetanse. Denne består i en evne til å føye sammen kunnskap som formidles gjennom hendene, det man ser og en forståelse av den konteksten barnet er i. Sykepleierens praktiske og teoretiske kompetanse er med andre ord avgjørende for at barnets tap av velvære skal kunne bli forstått som ubehag eller smerte. Smertefullhet trer ikke fram, men må tolkes inn i situasjonen. Bruk av standardiserte smertevurderingsverktøy kan være et hjelpemiddel i utdanning og opplæring av personale i nyfødtintensivavdelinger. I møte med det enkelte barnet må sykepleieren imidlertid ha internalisert kunnskap om hvordan barnet uttrykker velvære eller fravær av velvære. Det innebærer at kunnskap om det dialogiske aspektet ved sykepleie til svært fortidligfødte barn blir vesentlig. Dette er beskrevet i Als’ teori om barnets utvikling og utdypet i det som er kjent som en utviklingstilpasset omsorgsmodell. Teorien beskriver ikke bare hvordan miljø og pleiehandlinger skal tilrettelegges for barnet, men vektlegger at barnet kan forstås som dialogisk og samhandlende selv når det er ekstremt umodent. Denne kunnskapen kan omsettes til praktisk handlingskompetanse gjennom øving og innlæring i et faglig sykepleiefellesskap. This master of thesis is about how nurses recognise pain in extremely premature children, less than 28 gestational weeks. The study focuses on nursing these children, treated in neonatal intensive wards. The last 2o years these children’s chance of survival have increased distinctively, as have questions regarding the children’s ability to perceive pain and discomfort during treatment and handling. Their ability and capacity to express discomfort are reduced, and hence it is difficult to assess and interpret a phenomenon as pain. Research has indicated that even the most premature child is sensitive and vulnerable, and could comprehend various stimuli as painful. Findings suggest that both repetitive use of analgesics and experiences of pain/discomfort could harm the child. This outlines the difficult area where the nurses shall perform their work in an inter-disciplinary team. The task of the nurse is to be with the child, give treatment and care, guide and support the parents, as well as monitor technology and medical interventions. And in doing so, the nurse has a constant and important responsibility in relieving the child from discomfort and pain. An optimal situation of medical care for the child implies that each member of the staff develops sensitivity towards the subtle signals of the child and its needs, as well as a contextual comprehension of the situation. The purpose of the study is to investigate how and on what basis of knowledge the nurse perceives and interprets something as painful. The study can promote reflections and discussions regarding pain, and make a contribution to the recognition and treatment of pain in premature children. Furthermore it can stimulate common decision-making within the interdisciplinary team, to reach wise conclusions in finding the best balance between the need for pain reduction and reluctance towards the use of medication that could harm the child. In this study I have used a combination of fieldwork and interviews with four experienced nurses to investigate the subject. I have used a qualitative approach to describe and interpret how the nurses perceive pain as a phenomenon which is expressed in encounters between them and the premature child. The data is analysed in a phenomenological hermeneutic way, and according to Malterud’s adjustment of the phenomenological method of Giorgi. The theoretical perspectives applied, are development of practical knowledge and ethics. The results of the study imply that the concept of pain is used in various ways for this group of patients. To some nurses, pain is reduced to a response of tissue-damage and nociseptic activity. For them pain reduction is closely related to medication. To other nurses, pain is something more. They perceive pain and different levels of stress and discomfort as closely related phenomenon, because they have almost the same negative effects on the child. Discomfort and pain could be dealt with by careful handling and prevention which is sensitive to the child’s capacity and rhythm, just as well as with medication. 5 Furthermore the study indicates that what can unfold itself in the immediate contact with the child is a comprehension of wellbeing or absence of the same. The absence of wellbeing expresses a complex and vaguely defined condition, and indicates a problematic situation rather than a defined problem within the child. To reduce complexity and uncertainty regarding what should be done with the child, routines and procedures are important. The nurse should develop an ability to pay attention to the child’s subtle signals of pain, which demands a competency of depth and breadth. This comprehensive competency consists in an ability to integrate knowledge expressed through the hands, by observation, and by interpretation of the situational context of the child. Practical and theoretical competency is therefore of uttermost importance if the child’s loss of wellbeing should be understood as discomfort or pain. Pain is not something that appears in the child, but has to be interpreted into the situation. The use of standardised tools in assessing pain can be useful in educating personnel in neonatal units. However, in each encounter with the child, the nurse must have internalised knowledge on how the child expresses wellbeing or absence of wellbeing. This means that the dialogic aspect in each encounter should be recognised. This is described in Al’s theory on development in children, and further developed in the so called “adjusted developmental model of care”. Not only does the theory describe how the child’s environment and care should be adjusted to the child, but it also emphasizes that the child must be understood as communicating and interacting, even if it is extremely premature. Through practice and learning in a professional fellowship of nurses, this knowledge can be realized and expressed as practical competency in nursing extremely premature children.