Search

Det finnes betydelig regional og sosiolingvistisk variasjon i genusssystemet i norsk, hovedsakelig når det gjelder hunkjønnskategorien. Mange morsmålstalere av norsk har et robust tregenussystem (hankjønn, hunkjønn og intetkjønn), mens andre har et system med kun to genus (felleskjønn og intetkjønn), der alle eller de fleste hunkjønnsformene er erstattet av hankjønnsformer. Uavhengig av dialekt er alle morsmålstalere eksponert for både to- og tregenussystemet gjennom forskjellige medier, noe som betyr at det er stor variasjon også i skriftlig og talt input. I denne artikkelen setter vi opp en hypotese om at input og output gjensidig påvirker hverandre; mer spesifikt at variasjonen i input har en effekt på morsmålstaleres output og over tid bidrar til språkendringer. Vi sammenligner frekvensdata for hunkjønnsformer i to korpus (skrift og tale) med resultater fra en genusklassifiseringsstudie som også målte reaksjonstider. Vi finner en tydelig korrelasjon mellom klassifiseringsmønstrene og frekvensdata fra det skriftlige korpuset: Hunkjønnssubstantiver som ofte opptrer med hankjønnsformer i korpuset, hovedsakelig bestemthetssuffikset -en, blir oftere klassifisert som hankjønnsord og har lengre reaksjonstider.

Plasseringen av subjekt og objekt i norsk og svensk avhenger av mange ulike faktorer. Det har tidligere blitt vist at andrespråkstalere i grammatikalitetsvurderinger ikke er sensitive til finkornete distinksjoner som er avgjørende for argumentplassering i norsk (Anderssen mfl. 2018). I denne artikkelen presenterer vi resultat fra tre eksperiment som tester plassering av subjekt og objekt hos andrespråksinnlærere av norsk og svensk, med hensyn til både forståelse og produksjon. Vårt mål er å teste hvor mye argumentplasseringen i førstespråket (L1) påvirker plasseringsmønsteret i andrespråket (L2). Resultatene våre viser at L1 spiller en stor rolle: L2-innlærerne forventer at argumentplassering blir styrt av samme faktorer i andre- som i førstespråket. Videre finner vi, i likhet med Anderssen mfl. (2018), at plassering av nominalfrasesubjekt er særdeles vanskelig for L2-talerne. Til slutt viser vi at mønster fra grammatikalitetsvurderinger og L2-produksjon stort sett stemmer overens.

The article presents the main idea from my recently published book on Danes’ use of humour in professional relations with non-Danes. The key notion is humour socialisation. This notion contributes to describing the dynamic role played by language and society in moulding a person’s humour. It also brings the aspect of personal humour to the level of “national humour”, which again helps to explain why people from different countries who speak different languages do not always share the same kind of humour.

Denna tåt följer upp en tidigare artikel och en tåt i NLT om de så kallade pre-verbala adverbialen i skandinaviskan: Brandtler & Håkansson (2017) och Julien (2018). Jag kommer att peka ut några semantiska, syntaktiska och prosodiska egenskaper hos de preverbala adverbialen som de ovan nämnda författarna mis-sar, och som varje lyckad analys av fenomenet måste ta i aktning. Två slutsatser vågar jag dra ur min korta undersökning av fenomenet: (1) de preverbala ad-verbialen är inte nödvändigtvis en enhetlig klass, utan snarare rör det sig om en klass med klart verb-modifierande adverbial, med bokstavligen, nästan och mer än som typiska medlemmar, och en mindre klass satsmodifierande adverbial med bara, rätt och slätt och helt enkelt som typiska medlemmar, och (2); V3-ordföljden uppstår mest troligt som ett resultat av en frasflyttning (se t.ex. Nilsen 2003 och Wiklund et al. 2007), där adverbialet och verbet bildar en enhet i verbfrasen innan flytt till “V2”-position.

When people speak their mother tongue, they do it from a fundamental experience of embodiment. This article treats the topic of disembodiment of language, i.e., the experience of body and language being separated in communication, what necessarily occurs when the communication partners speak different and foreign languages. For the study of linguistic disembodiment I shall use the case of simultaneous interpretation of humour in the European Parliament (EP), which poses problems of disembodiment on several levels; verbal humour in itself being an embodied type of linguistic expression will supposedly be threatened not only by the transfer between languages, but also by the very technicalities of the simultaneous interpretation process. The study is based on empirical data, comprising interviews with Danish interpreters and with their “customers”, Danish members of the EP (MEPs), as well as about ten hours of observations from the interpreters’ booth. The findings show a disagreement between interpreters and MEPs as to the perceived successfulness of interpreting humour and having it interpreted; a discrepancy, which can be led back to the experience of disembodiment, and which I shall explain within a sociological framework, the so-called Associative-Network Theory (ANT). In fact, I shall consider the interpreters’ booth, used here as a metonym for all the technical devices involved in the interpretation process, as a negative social mediator in social interaction, putting obstacles in the way of a successful translation of humour; humour which, in contrast, I consider a positive social mediator because of its potential for furthering cooperation between communication partners across languages, cultures and political observation.