Search

Bakgrunn: Flere studier har vist at 80 % av pasientene som bor på sykehjem i Norge har demenssykdom. Forekomsten av underernæring hos disse gruppene er ofte høy. Det er fordi flere av pasientene med demens sliter med å få i seg nok mat på grunn av kognitiv svikt, fysisk svekkelse og nedsatt evne til å tolke sanseinntrykk. Oppgaven tar sikte på å besvare hvordan sykepleie kan forebygge underernæring hos disse pasientene. Hensikt: Hensikten med den oppgaven er å øke kompetanse og kunnskap om ernæring hos pasienter med demens. Deretter å kunne forebygge underernæring hos disse pasientene. Metode: I denne oppgaven har vi brukt litteraturstudie for å samle inn litteratur, og forskningsartikler for å belyse våre problemstillinger. Tre ulike databaser er benyttet for å finne forskningsartikler. Artiklene er analysert og funnene er tematisert. Resultat: Forskningsstudier som ble inkludert for å besvare den oppgaven viser at demens pasientene som bor på sykehjem er utsatt av underernæring. Grunnen er at personalet mangler kompetanse for å opprettholde ernæringsstatus. Det er fire hovedkategorier som er identifisert; økt kunnskap, tilrettelegging av spisemiljø, økt bemanning og identifisere individuelle faktorer. Konklusjon: Identifisere risikofaktorer for underernæring, individuell ernæringsplan, oppfølging og evaluering er viktige tiltak for å forebygge underernæring hos disse pasientene. Ved tidlig vurdering av ernæringsstatusen og observasjon, kan sykepleier identifisere pasientene som er underernært eller i risiko for underernæring. Dermed kan sykepleier iverksette tidlig intervensjon. For å oppnå dette, må de øke oppmerksomheten, få økt bemanning og opplæring for helsepersonell. Background: Several studies have shown that 80% of patients living in nursing homes in Norway have dementia. The incidence of malnutrition in these groups is often high. This is because several of the patients with dementia struggle to get enough food due to cognitive impairment, physical impairment and the ability to interpret sensory impressions. The thesis should answer how nursing can prevent malnutrition in these patients. Amis: The purpose of this task is to increase competence and knowledge about nutrition in patients with dementia. Then can prevent malnutrition in these patients. Method: This thesis we have used literature study to collect literature, and research articles to shed light on our issues. Three different databases have been used to find research articles. The articles have been analyses and the findings are titled. Resultant: Research studies that were included to answer that question show that dementia patients who live in nursing homes are exposed to malnutrition. The reason is that the staff lacks the competence to maintain nutritional status. There are four main categories that have identified. Increased knowledge, facilitation of the dining environment, increased staffing and identifying individual factors. Conclusion: Identifying risk factors for malnutrition, individual nutrition plan, follow-up and evaluation are important measures to prevent malnutrition in these patients. By early assessment of nutritional status and observation, nursing can identify patients who are malnourished or at risk of malnutrition. Thus, nursing can initiate early intervention. To achieve this, they need to increase awareness, increased staffing and training for health professionals.

Masteroppgave i psykisk helsearbeid ME-504 2012 – Universitetet i Agder, Grimstad Kommunene har til oppgave å tilby lokalsamfunnet et virkningsfullt psykisk helsearbeid slik at den enkelte innbygger som har behov for det skal få tilbud om best mulig hjelp til å fungere i et krevende samfunn sammen med andre. Sandnes kommune tilbyr blant annet kurs i selvhevdelse til mennesker som har store utfordringer i forhold til å hevde seg selv. Hensikten med denne studien er å finne ut om deltakere erfarer å få bedre psykisk helse etter å ha deltatt på kurs i selvhevdelse. Problemstillingen i studien er ”Hvilke erfaringer har deltakerne med selvhevdelse etter å ha gjennomgått kurs i selvhevdelse?”. Oppgaven presenterer en kvalitativ studie, og gjennom fokusgruppeintervju forteller fire tidligere deltakere på kurs i selvhevdelse om deres erfaringer med selvhevdelse. I analysen brukes meningskoding, og ut fra denne fremkommer fem sentrale kategorier: selvbevissthet, aksept, ansvarlighet, initiativ og frihet. Studien viser at deltakerne erfarer at de blir mer selvhevdende etter kurs selvhevdelse. Deltakerne erfarer at kurset bidrar til at de får økt selvbevissthet og opplevelse av å være likeverdig andre. De erfarer i større grad aksept, og de klarer å akseptere seg selv og andre mer enn de gjorde før. Når de erfarer at de har ulike valg i ulike situasjoner tar de i større grad ansvar for eget liv, de tar initiativ til å nå de målene de setter seg og erfarer da økt grad av frihet. Deltakerne opplever å ha bedre psykisk helse når de er selvhevdende. Nøkkelord: Selvhevdelse, selvhevdelsestrening, psykisk helse, psykisk helsearbeid, kvalitativ studie.

Bakgrunn Fall og fallskader er et stort helseproblem. I sykehjem faller nesten 50% hvert år, konsekvensene ved fall kan være fatale og bidrar til redusert livskvalitet. Hensikt Oppgaven har til hensikt å beskrive hvordan sykepleier kan forebygge fall i sykehjem. Metode Oppgaven er en litteraturoversikt hvor det er valgt ut fire vitenskapelige forskningsartikler. Teori og egne erfrainger som blir gjort rede for har til hensikt å belyse og besvare problemstillingen. Resultater Funnene i oppgaven viser til sykepleiers kunnskap om fallrisiko og fallforebygging. Manglende forebygging ses i sammenheng med lite kunnskap. Årsakene til fall er sammensatte med det ses en sammenheng mellom antall sykdommer hos en og samme person og økt fallrisiko. Bruk av legemidler har også betydning for fallrisiko hos eldre pasienter på sykehjem. Som sykepleier er det derfor viktig å ta en vurdering av legemidler ved økt fallrisiko. Diskusjon Å ha forståelse for ulike årsaker til økt fallrisiko og forstå sammenhengen mellom fall grunnet sykdom og fall grunnet manglende forebyggingstiltak er sykepleiers oppgave. Gode rutiner for kunnskapspåfyll og forståelse for pasienters situasjon og risiko kan være forebyggende i seg selv. Ved gode rutiner for rett dokumentasjon av fall vil sykepleier oppleve at falldokumentasjon og vurdering av fallrisiko er et godt hjelpemiddel i hverdagen for å forebygge fall. Søkeord: Fall, fallforebygging, eldre, sykehjem, institusjon, sykepleie

Sammendrag Bakgrunn. En jevn økning innleggelse av eldre i Norge krever avansert kompetanse og mer helsepersonell kapasitet. Flere av disse pasientene er deliriøse og krever mer kompetanse og oppfølging. Mange undersøkelse viser at en deliriøs tilstand som ikke utredes og behandles har svært høy dødelighet, 25-50 % hos eldre pasienter (Dramsdahl, 2001, s. 8). Som sykepleiere har vi ansvar for å vurdere og dokumentere tilstanden og gjør det best for å hjelpe og forebygge pasientens tilstand tidlig. Hensikt Hensikt med denne oppgaven er å identifisere opplevelse av eldre deliriøse pasienter og sykepleiers utfordring for å forbygge, behandle og støtte delirisk pasienter som er innlagt på sykehuset. Metode Data grunnlaget er basert på foreliggende litteratur. Vi har brukt Fribergs metode for å analyse av fire artikler. Vi har sammenlignet disse med hverandre og identifiserte hovedfunnene i studien. Resultat Resultatene viser at eldre pasienter opplever frykt og følte seg redde når de var deliriske, virkelig og uvirkelighet opplevelse og behov for oppfølging etter delirium. Det viser også sykepleiers behov for mer kunnskap og ferdigheter. I tillegg identifiserte resultatene mangel på rutiner, mindre prioritering, arbeids belastning, påvirkning av sykehus kultur og sosial innflytelse, og behov for pasient og pårørende samtale etter delirium. Konklusjon Sykepleieres manglende kunnskap og ferdigheter er de faktorene som påvirket eldre pasienters opplevelse i løpet av sykehusopphold. For at eldre deliriske pasienter skal få den gode omsorgen og bedre pasientsikkerhet, må sykepleierne ha god samhandlingskompetanse, god kommunikasjonsferdighet, kunnskaper og ferdigheter i forhold til kartleggings verktøy samt; gode rutiner og samarbeid inne og utenfor sykehuset.