Search

Source at https://omsorg.portfolio.no/. Mer enn 20 år tilbake, hadde vi en ung mann med alvorlig kreftsykdom og spredning til høyre lår. Han hadde forsøkt mange behandlinger med kun kortvarig effekt. Sykdommen ga han en rekke plager som smerter, gang- vansker og store ulcerasjoner som var en ekstra utfordring pleiemessig. Pasienten var gift, han var småbarnsfar og egentlig fra et annet sted i landet, men bodde nå på finnmarkskysten, 4 timers kjøring til nærmeste sykehus. På spørsmål om hvor han skulle være isluttfasen av sitt liv, var det ingen tvil om at han skulle hjem til sine. Der var hjemmetjenesten forberedt på å ta imot han. Fastlege hadde de ikke for tiden, men legevikarer som kom og dro. Da vi noen år senere hadde undervisning i regi av «Lindring i nord» (LIN) i en av nabokommunene, måtte jeg høre med en av sykepleierne fra hans kommune hvordan slutten ble. Hun fortalte at det faktisk hadde gått rimelig greit, alt tatt i betraktning. Han fikk være hjemme og alle stilte opp. Det ble så bra det kunne bli. (Anonymisert) Denne historien viser at god palliasjon i mindre distriktskommuner langt fra sykehus er mulig, men det krever kompetanse, engasjement, samarbeid og kunnskap om hvor man kan få hjelp ved behov.

Bakgrunn og hensikt: Det å arbeide med kreftpasienter kan være givende, men også stressende. Å møte pasienter med livstruende sykdommer som gjennomgår omfattende behandlingsregimer kan oppleves som utfordrende for mange sykepleiere. Hensikten med denne studien er å se på om veiledning kan bidra til at sykepleiere som arbeider i kreftomsorgen får bearbeidet de følelsesmessige påkjenningene som man kan oppleve ved å jobbe med kreftpasienter. Vi ønsker derfor å se på hvilke erfaringer sykepleiere har med veiledning på arbeidsplassen, både på individuelt- og avdelingsnivå, samt hvilke faktorer som kan ha betydning for gjennomføring av veiledning. Metode: En litteraturstudie med systematisk tilnærming. 10 artikler er inkludert i studien, fem kvalitative artikler der det ble brukt intervju, tre systematiske litteraturgjennomganger og to tverrsnittstudier med kvantitative undersøkelser. Relevant forskning er kritisk analysert og nøye vurdert ved hjelp av tilpassede sjekklister. Det er utført tematisk analyse for å identifisere temaer fra artiklene. Resultat: Sykepleiere og annet helsepersonell har hovedsakelig positive erfaringer med veiledning, og erfaringene omhandlet veiledningens positive innvirkning på stress, utbrenthet og mestring. I tillegg var økt faglig kompetanse og mulighet til refleksjon fremtredende. Det er også viktig å poengtere at veiledning har flere nyanser og at noen også hadde negative erfaringer. Sykepleieres erfaringer var både på individuelt- og avdelingsnivå. Resultatene peker også på utfordringer med praktisk gjennomføring av veiledning; hvilken type veiledning man skal velge, hvordan den skal organiseres og hvem som skal lede den. Konklusjon: Studien vår viser at sykepleiere hovedsakelig hadde positive erfaringer med veiledning. Uten en ledelse som støtter og organiserer praktisk gjennomføring av veiledning er det mulig at veiledning ikke er gjennomførbart. Kreftsykepleiers rolle i gjennomføring av veiledning kan bli å ta ansvar, og sammen med ledelsen organisere veiledning. Likevel er det viktig å påpeke at det kan kreve flere empiriske bevis for å konkludere om veiledning er gjennomførbart eller ikke. Nøkkelord: Litteraturstudie, veiledning, klinisk veiledning, gruppeveiledning, sykepleier, kreftsykepleier, kreftsykepleiers rolle, kreftpasienter, erfaringer, stress, utbrenthet, mestring, faglig kompetanse, refleksjon, praktisk gjennomføring, logistikkutfordringer, organisering, ledelse