Search

Bakgrunn: Miljø – og bærekraft blir stadig mer aktuelt i samfunnet. Flere av de mest kjente og ressurssterke idrettsklubbene i Norge har allerede lagt en tydelig strategi for hvordan de skal arbeide med denne tematikken. De mindre kjente og ressurssterke breddeidrettsklubbene har ofte få ansatte og er avhengig av frivilligheten og samarbeidspartnere for å overleve. Hvordan opplever norske breddeidrettsklubber tematikken rundt miljø -og bærekraft. Problemstilling: Hvordan opplever «breddeidrettsklubber» samarbeidet med deres partnere mot en mer miljøvennlig idrett i Norge og hvilke tiltak gjør de? Metode: Studiet baserer seg på semi-strukturerte kvalitative intervjuer med seks norske breddeidrettsklubber. Deltagerne i intervjuet fungerer som daglige ledere i de aktuelle klubbene. Resultater: Studien har vist at alle klubbene er har et forhold til miljø – og bærekraftstematikken, og at det er viktig for dem å ivareta miljøet. Likevel er det kommet frem at det ikke er miljøet som er deres hovedprioritet, men heller aktiviteten som foregår i de forskjellige klubbene. Utfordringene klubbene har med miljø – og bærekraft kan sorteres inn i tre problemområder. For å imøtekomme deres problemer er det derfor avgjørende å inngå samarbeid med tverrsektorielle partnere.

Hvordan har friluftslivet definert framveksten av det moderne Norge? Dette er en norgeshistorie med friluftsliv som perspektiv. Den undersøker friluftslivets rolle i perioden 1940¬¬–1970. Hovedargumentet er at nordmenn samles i friluftslivet. Historiografisk plasserer oppgaven seg som sosialhistorie med forgrening til miljøhistorie. Under krigen ble naturen et samlende fristed for nordmenn fra alle samfunnslag. Den fortsatte å være det også etter krigen, og friluftslivet ble gitt en sentral plass i det nye sosialdemokratiet. Sett fra friluftslivets perspektiv representerte ikke 1945 et brudd, men en kontinuitet. I 1950-årene var myndighetenes mål å bygge landet. Den Norske Turistforening fremmet sosiale argumenter for friluftsliv i møte med naturutbyggingen. Disse argumentene fulgte inn i en spirende debatt om naturvern, hvor naturvernet ble gitt instrumentell verdi som vern av nasjonens helse. Idet illusjonen om ubegrenset natur brast, ble det rettet kritikk mot samfunnets utvikling og vekst. Friluftslivstradisjonen utgjorde en normativ motkraft til moderniseringen, og bidro til å fremme naturverntanker i Norge i 1950- og 60-årene. Norske myndigheter imøtekom kravene om naturvern og friluftsliv gjennom arealplanlegging i fjellet. Nasjonalparkene var et uttrykk for dette. Nye aktører på fjellets topper aktualiserte seg i debatten om friluftslivet og innpasset ideer fra det nye fagfeltet økologi med gamle friluftslivsidealer. Kunnskapsoverskuddet som aktørene besatt ga dem et vindu for påvirkning inn i Stortinget, Forsvaret og utdanningsapparatet. Oppgaven konkluderer med at friluftslivet har vært samlende for Norge i kraft av å forme et kollektivt selvbilde. Derfor er det klare sammenhenger mellom norsk friluftsliv og den sosiale og politiske utviklingen av landet. Oppgaven har en empirisk og diskursiv tilnærming, med vekt på sosiale og sosialpolitiske utviklingstrekk. Teorier om tradisjoners plass i moderniserte samfunn legges til grunn for å forstå aspekter ved norsk friluftsliv i denne perioden. Den fokuserer på Den Norske Turistforening, med sideblikk til Arbeiderpartiets syn på friluftsliv. Den mest sentrale primærkilden har vært Turistforeningens årbøker. Årbøkene oppfattes som representative for norsk friluftsliv i denne perioden, og inneholder tekster fra fremtredende skikkelser i norsk offentlighet. Målet er å veve friluftslivet inn i den større nasjonale fortellingen.

Denne avhandlinga handlar om debattar om globale miljøproblem blant norske ingeniørar i perioden mellom 1945 og 1975, og korleis enkelte ingeniørar deltok i breiare, offentlege ordskifte om miljøproblem som ein slags tekniske intellektuelle. Avhandlinga plasserer seg innanfor den skandinaviske og engelskspråklege miljøhistoriske litteraturen, og til dels innan teknologihistorie. Det teoretiske utgangspunktet er vitskaps- og kunnskapshistoriske tilnærmingar til kunnskapssirkulasjon, samt profesjonsteori. Metodisk er avhandlinga inspirert av Cambridge-skulens form for idéhistorie og omgrepshistorie, men legg større vekt på krinsløpet av kunnskap og idear. Kjeldematerialet består først og fremst av digitaliserte aviser, Teknisk ukeblad, møtereferat frå Den norske ingeniørforening og populærvitskapleg litteratur. Avhandlinga tar utgangspunkt i ordskiftet i den tekniske offentlegheita som Teknisk ukeblad, Polyteknisk forening og møta i Den norske ingeniørforening utgjorde. Derfrå utforskar den sirkulasjonen av tekstar og ytringar om miljøproblem som i ettertid har blitt rekna som sentrale i oppkomsten av globale miljøomgrep: Frå William Vogts Road to Survival (1948), via oppropa mot atomprøvesprengingar på 1950-talet og Rachel Carsons Silent Spring (1962), til Limits to growth (1972) og andre modelleringar av det framtidige globale miljøet. Sjølve analysen dreier seg om korleis slike åtvaringar blei brukt og omforma av norske ingeniørar og av publikumma deira: av tillitsvalde i ingeniørforeiningane, industrileiarar og forskingssjefar, skribentar i tekniske tidsskrift og populærvitskaplege forfattarar, både i meir eller mindre interne faglege forum og i breiare offentlegheiter. Avhandlinga viser korleis forståingane, betydninga og relevansen av åtvaringane om miljøproblem endra seg idet dei blei introdusert, imøtegått og vurdert på ulike arenaer og av ulike aktørar. Gjennom heile perioden blei diskusjonar om slike miljøproblem vikla inn i diskusjonar om ingeniørars ansvar, forholdet til andre kunnskapsformer og skiftande forståingar av teknologi. Særleg debattane om radioaktivt nedfall på 1950-talet, og deretter modelleringar av det globale miljøet og framtidsstudiar rundt 1970, blei sentrale i Ingeniørforeininga sine famlande forsøk på å koordinere ei form for ikkje-teknokratisk samfunnsansvar. Ved å også følge desse debattane gjennom andre offentlege arenaer, bidrar avhandlinga til å forstå korleis globale miljøproblem fekk merksemd i norske offentlegheiter – og grensene for denne merksemda. This thesis explores debates about global environmental degradation among Norwegian engineers in the period between 1945 and 1975, and how some engineers qua technical intellectuals participated in broader, public debates about environmental issues. The thesis builds upon and contributes to Scandinavian and Anglophone traditions of environmental history (e.g., Warde et al 2018), and to some extent the history of technology. The theoretical framework is in part based on historical approaches to the circulation and communication of knowledge (e.g., Secord 2004) and in part on theories of professions (e.g., Abbott 1988). Methodically, the thesis is inspired by the Cambridge school of intellectual history (Skinner 2002) and conceptual history (Koselleck) but is more attentive to the reception and circulation of knowledge and ideas. The source material consists of digitized newspapers, professional journals, popular science literature and archival material from the Norwegian Engineering Association. The thesis takes as its point of departure the arenas that constituted what we might call a Norwegian technical public sphere: The meetings of The Polytechnic Society and the Norwegian Engineering Association, as well as their jointly published professional journal. The thesis then explores the wider circulation of environmentalist tracts and books, ranging from William Vogt’s Road to Survival (1948), the fallout controversy and test-ban debates of the 1950s and Rachel Carson’s Silent Spring (1962), to Limits to Growth (1972) and other simulations of the global environment. The thesis analyses how such texts were used and transformed by popular science writers, industrialists, and officials of the engineering association, and by their audiences and interlocutors within internal professional forums and in the wider public sphere(s). The thesis shows how the conceptions, meanings and relevance of such texts were transformed as they were introduced and debated in new arenas, and how they were enmeshed in discussions about the social responsibility of engineers, their relations to other disciplines and shifting conceptions of technology. In particular, the 1950s nuclear fallout controversies as well as the futures studies field and simulations of the global environment in the early 1970s, spurred the Norwegian Engineering Association’s fledgling attempts at formulating a nontechnocratic, social responsibility. By also tracing these debates through other public arenas, the thesis contributes to the literature on the emergence of the global environment as a matter of concern in Norwegian public debate.

Hva menneskene har tenkt om natur og naturens verdi er et av de grunnleggende spørsmålene i idéhistorien. I denne masteroppgaven undersøker jeg hvilke tanker om naturens verdi som kommer til uttrykk i norsk miljøpolitikk tidlig på 2000-tallet. Undersøkelsen min tar for seg verdigrunnlaget og argumentasjonsstrategiene i den offentlige utredningen NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven) som ligger til grunn for dagens naturmangfoldlov. Spesielt har jeg sett på hvordan tanken om at naturen har en egenverdi kommer til uttrykk i denne teksten, hva slags egenverdi det er snakk om og hva som er de tekstlige kildene til denne egenverdien. I utredningen beskrives naturens egenverdi som verdi knyttet til helheter. Naturen, artene og sammenhengene mellom livsformene i naturen er bærere av verdi, og dette gir dem rettigheter. Synet på mennesket som del av naturen står sentralt i utredningen og utvalget benytter seg blant annet av det jeg har kalt en økologisk argumentasjonsstrategi. Etter utvalgets syn kan kunnskap om økologi, evolusjon og naturen generelt bidra til at vi ønsker å ta vare på naturen, at vi får respekt for den og at vi erkjenner dens egenverdi. Utredningen om naturmangfoldloven bidro til at naturens egenverdi ble del av verdigrunnlaget for norsk miljøpolitikk. Bortsett fra i en NOU fra 1980 var begrepet ‘egenverdi’ om verdi i naturen ikke brukt i norske miljøpolitiske dokumenter på 1980- og 1990-tallet. Kilden til utvalgets forståelse av naturens egenverdi ser først og fremst ut til å være Arne Næss’ dypøkologi fra 1970-tallet. Økologiske argumentasjonsstrategier går igjen i norske, politiske dokumenter hele veien tilbake gjennom 1990- og 1980-tallet. De kan sees på som spor av en kamp mellom det økologiske og det økonomiske språket, som har pågått siden Miljøverndepartementet ble opprettet. I NOUen om naturmangfoldloven bidrar imidlertid den økologiske argumentasjonsstrategien også til å understreke utvalgets eget syn på natur og verdi i naturen. Gjennom koblingene til dyp-økologien får det økologiske språket en etisk dimensjon, og mister kanskje litt av sin vitenskapelige nøytralitet på veien. I etterkant av utredningen har begrepet ‘egenverdi’ om verdi i naturen blitt brukt mer aktivt i politiske dokumenter, spesielt i den påfølgende odelstingsproposisjonen fra 2009 og i utredningen om økosystemtjenester fra 2013.

Siden 2004 har Environment Society of Oman jobbet for å øke bevisstheten rundt miljøproblemer og klimaendringer i Oman. I begynnelsen var arbeidet basert på frivillighet, men i dag teller organisasjonen 17 ansatte. I denne oppgaven har jeg sett på hvordan organisasjonen har utviklet seg, og hvordan den forholder seg til myndighetene i Oman. Oman preges nå av omstilling. Landet som er bygget på inntekter fra eksport av olje og gass, opplever nå store underskudd i statsbudsjettet. Samtidig er arbeidsledigheten høy, og høyt utdannede ungdommer sitter uten jobb i flere år. Myndighetene har behov for å finne nye inntektskilder, men hvilken retning skal utviklingen ta? Environment Society of Oman ønsker at utviklingen skal være bærekraftig. Med resultater fra egne forskningsprosjekter, henvender de seg til bedrifter, myndigheter og enkeltpersoner. De forsøker å påvirke beslutningstakere til å ta mer hensyn til miljø, og i noen tilfeller er de svært suksessfulle. Samtidig må de tilpasse seg sine politiske omstendigheter.

Oppgaven omhandler to store stridsspørsmål vedrørende vassdragsutbygging i norsk politikk på 1970-tallet, hvor hensikten er å forklare hvorfor regjeringen Nordli (AP) valgte å verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, men bytte ut Alta- Kautokeinovassdraget. Oppgaven tar utgangspunkt i den vekst- og vernproblematikken som preget Arbeiderpartiet fra midten av 1970-tallet. Slagordet «vekst og vern» stod sentralt i partiets arbeidsprogram for perioden 1974-1977, og skulle blant annet være en rettesnor for partiets økonomiske politikk, hvor ambisjonen var å balansere de ulike vekst- og vernehensynene. Men til tross for at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, og at miljøspørsmål for alvor kom inn i det politiske bildet på 1970-tallet, sto kraftsosialistene og utbyggerinteressene fremdeles sterkt internt i Arbeiderpartiet. Med dette slagordet la partiet opp til en politikk som skulle komme til å skape turbulens og konflikt, både internt og eksternt. På regjeringsnivå ble interessekonflikten særlig merkbar mellom Miljøverndepartementet og Industridepartementet (fra 1978 Olje- og energidepartementet). Oppgaven undersøker Arbeiderpartiets arbeid med og politiske holdning til disse sakene. Sentrale spørsmål oppgaven undersøker er: Hvorfor ble det vern av Hardangervidda - og dermed ingen utbygging av Veigvassdraget og Dagali-fallene, mens det ble utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget? Hvilke hensyn lå bak disse beslutningene? I hvilken grad ble Arbeiderpartiet påvirket av de ulike folkeaksjonene og miljøorganisasjonene? Hvilken betydning fikk den (omtrent) samtidige planprosessen for å opprette en nasjonalpark på Hardangervidda for behandlingen av utbyggingsplanene for Veig og Dagali? Hvilken betydning fikk de ulike faglige uttalelsene? Oppgavens redegjørelse av Hardangervidda - og Alta-sakene munner ut i en komparativ analyse, hvor blant annet de ovenstående spørsmålene blir diskutert. Oppgavens funn tyder på at verneviljen i Arbeiderpartiet var langt større i Hardangervidda-saken enn den var i Alta-saken, hvor det fantes mer tungtveiende argumenter for en kraftutbygging. Kraftsosialistene sto på 1970-tallet fremdeles sterkt i partiet. Til tross for slagordet «vekst og vern» måtte verneinteressene og Miljøverndepartementet kjempe en hard kamp for at miljøvern skulle veie like tungt eller tyngre enn hensynet til fremtidige kraftbehov og arbeidsplasser. Mye tyder på at da regjeringen Nordli valgte å opprette Hardangervidda nasjonalpark, og dermed verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, var det ikke lenger politisk rom for Miljøverndepartementet og verneinteressene i partiet til å stanse flere store vannkraftutbyggingssaker i den inneværende stortingsperioden.

Prosjektet "Kulturminner i norsk kraftproduksjon" (KINK) har vært et samarbeid mellom NVE, Riksantikvaren og kraftbransjen representert ved Energibedriftenes landsforening (EBL), Statkraft og Hydro. Prosjektets mål har vært å presentere et utvalg av kraftverk i Norge, som er kulturhistorisk verdifulle i et nasjonalt perspektiv, og som er representative for historiske faser i vannkraftutbyggingen. Rapporten er delt i to hoveddeler. Den første delen består av en omtale av forvaltningen av bevaringsverdige kraftverk samt en historisk oversikt. Den andre hoveddelen er en katalog, der det beskrives kraftverk som prosjektet har vurdert som kulturhistorisk verdifulle i et nasjonalt perspektiv

I denne artikkelen vil vi diskutere ulike varianter av føre var-prinsippet og hvordan dette kan begrunnes ut fra ulike ståsted. Vi viser at de mest grunnleggende variantene av prinsippet er trivielle ut fra standard beslutningsteori, men vi argumenterer likevel for at prinsippet kan være betimelig. Vi diskuterer også mulige begrunnelser for de sterkere variantene av prinsippet med henvisning til fundamental usikkerhet om konsekvensene av naturinngrep samtidig som konsekvensene kan være alvorlige og irreversible. Vi diskuterer også kort noe av kritikken som har vært reist mot føre var-prinsippet.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. Kildesortering hevdes å bidra til et bedre miljø, og kommunene investerer milliarder i avanserte sorteringssystemer for avfall. Men hva er grunnen til at det offentlige griper inn for å øke gjenvinningen – hva er det underliggende problemet som ønskes løst? Her gjennomgår vi de ulike miljø- og ressursargumentene, dvs. typene markedssvikt, som kan tenkes å begrunne offentlige inngrep, og vi diskuterer gjenvinning av plast som et spesielt eksempel. Vi finner at offentlige tiltak for økt kildesortering og gjenvinning av plast ikke er tuftet på samfunnsøkonomiske prinsipper. Det logiske utgangspunktet for offentlige inngrep er et problem (en type markedssvikt) man ønsker å løse, og at effektive virkemidler deretter velges. I avfallspolitikken starter en i motsatt ende; mål for kildesortering og gjenvinning er satt uten at problemene er klart identifisert og uten at annen og mer effektiv virkemiddelbruk er vurdert.

Rapporten Jordbruk og miljø omhandlar tilstand og utvikling for gjennomføring av miljøtiltak i dei ulike resultatområda for jordbruket. Landbruks- og matdepartementet har satt opp miljømål for landbruksnæringa. I denne rapporten blir utvikling på sentrale område vurdert opp mot desse måla.

Rapporten omhandlar status og utvikling for gjennomføring av ulike miljøtiltak innan jordbruket, med hovudvekt på tiltak mot avrenning og tap av næringsstoff frå jordbruksareal. I tillegg tek rapporten for seg mellom anna bruk av plantevernmiddel, tilførsel av næringsstoff til kystfarvatna, utslepp av klimagassar og ammoniakk, innsamling av avfall, økologisk jordbruk, omdisponering av areal og endringar i kulturlandskapet. Det geografiske dekningsområdet er heile landet, men enkelte kapittel har spesiell fokus på sårbare område for fosfor (områda som drenerer til Nordsjøen) og nitrogen (områda som drenerer til Indre Oslofjord og strekninga Hvaler - Singlefjorden). Jordbruksareal i drift I følgje SSBs totalpopulasjon for jordbruket var det i 2004 10,36 millionar dekar jordbruksareal i drift i Noreg, der 5,01 millionar dekar, eller 48,3 prosent, låg innafor området som drenerer til Nordsjøen. På landsbasis er auken i jordbruksareal i drift på 9,3 prosent i perioden 1985-2002. Frå 2002 har det skjedd ein reduksjon i jordbruksarealet kvart år. Tal for 2004 viser ein reduksjon på 41 700 dekar i høve til året før. Korn og oljevekstar til modning utgjorde i 2004 om lag 3,33 millionar dekar, eller 32,1 prosent av totalt jordbruksareal i drift. I følgje Utvalsteljing for landbruket blei delen med haustpløgd kornareal redusert frå 81,6 prosent hausten 1989 til 57,4 prosent hausten 1997. Tal frå tilskot til endra jordarbeiding viser at haustpløgd areal utgjorde 49,0 prosent av kornarealet hausten 2004. Våren 2005 var det 1,49 millionar dekar eller 44,9 prosent av det totale kornarealet som låg i stubb over vinteren (areal med all jordarbeiding om våren). I sårbare område for fosfor auka stubbarealet frå 39,1 prosent våren 2000 til 43,4 prosent våren 2005. For 2004/2005 blei det utbetalt 150,7 millionar kroner i tilskot til endra jordarbeiding, fangvekstar og grasdekte vassvegar. Det blei betalt ut tilskot til 1,68 millionar dekar jordbruksareal. Tilskot til fangvekstar auka frå 4,7 millionar i 1999 til 37,7 millionar i 2001. Satsen for tilskot til fangvekstar auka monaleg frå 1998 til 1999, men det gav resultat først i 2000. Frå 2002 blei alle arealsatsane redusert, med størst reduksjon for fangvekstar. I alt blei det utbetalt 21,4 millionar til dyrking av fangvekstar i 2004/2005. Det blei dyrka fangvekstar på 6,8 prosent av arealet med korn- og oljevekstar i 2004.

Denne rapporten gir ulike forslag til hvordan menneskelig aktivitet rundt norske villreinområder kan måles kvantitativt ved kombinasjon av ulike geografiske analyser. Datagrunnlaget er digitale kartdata i N50-serien, satellittbilde og GAB. De foreslåtte metodene bygger på målinger av antall beboelige hus og kilometer veg innenfor en randsone til et villreinområde. Det er brukt konvensjonell programvare for geografiske informasjonssystemer. Målgruppe for arbeidet er naturforvaltningen og er ment som metodisk forslag for hvordan man kan måle menneskelig aktivitet rundt villreinområder over tid.

Jeg vil i denne rapporten studere Statens forurensningstilsyns (SFTs) kontroll og tilsyn med bedrifter med utslippstillatelse. Fokus vil være på i hvilken grad bedriftene overholder miljøreguleringene, på kontrollfrekvensen og på straffen bedriftene ilegges ved brudd på forurensningsloven. For å undersøker i hvilken grad bedrifter i Norge overholder miljøreguleringene, har jeg brukt data fra SFTs virksomhet ved kontroll og tilsyn. Et viktig formål med kontrollvirksomheten er å undersøke om bedriftene etterkommer miljøreguleringene. Det er ikke kontrollfrekvensen alene som vil være avgjørende for om lovbrudd oppdages. Oppdagelses-sannsynligheten vil i tillegg avhenge av blant annet kontrollmetode og hva som blir kontrollert. Data fra SFTs tyder på at alvorlige overtredelser av miljøreguleringene er relativt lite utbredt. Derimot har de fleste kontrollerte bedrifter hatt mindre avvik. Det ser ut til at få bedrifter hadde gjentatte og betydelige avvik. Det er få bedrifter som blir anmeldt, men mye tyder på at de fleste oppdagede overtredelser blir møtt med en eller annen form for sanksjon. Dette kan blant annet være offentliggjøring, økt kontrollfrekvens, tvangsmulkt eller anmeldelse. Hvorfor er det så mange bedrifter som har små avvik? De fleste bedrifter vil oppleve en eller annen form for sanksjon dersom avvik blir oppdaget. Selv om sanksjonskostnadene gjør at lovbrudd blir mindre lønnsomme, kan det likevel lønne seg å bryte loven fordi disse kostnadene er mindre enn kostnadene ved lovlydighet. Prosjektstøtte: NFR.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. Lomborg-saken handler om forholdet mellom vitenskap og offentlig meningsdannelse. Kritikere av Lomborg hevder at han har skrevet en bok som gir et systematisk feilaktig bilde av virkeligheten. Videre skal han, ved å framstille boka som vitenskap, ha skadet både meningsdannelse og vitenskap. Den samme karakteristikken slår tilbake på Lomborgs hovedmotstandere. Kritikken av Lomborg bærer preg av å være feilaktig og dårlig begrunnet, og den gis autoritet ved å trekke på vitenskapelige institusjoner som tidsskrifter og den danske Forskningsstyrelsens Udvalg vedrørende videnskabelig uredelighed.

Publisert med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes forening Utvalget for avfallsreduksjon, som nettopp har lagt fram sin innstilling, har hatt som mandat å gi anbefalinger om hvordan avfallsreduksjon kan oppnås og å se disse i forhold til kostnader og miljømessige effekter. Det finnes ikke én illustrasjon av hvilke miljøproblemer man søker å løse eller ett regnestykke over miljømessige gevinster ved utvalgets forslag. Derimot finnes det en lang rekke påstander og forslag som kanskje kan føre til mindre avfall. I lys av de manglende konsekvensanalysene er noen av forslagene temmelig friske, for eksempel forslaget om å opprette et selskap for avfallsreduksjon basert på en årlig statlig overføring på 130 mill. kroner. Utvalgets ideologi synes å være mindre avfall for enhver pris, mens konsekvenser for miljø og naturressurser, som jo må være hele begrunnelsen for avfallspolitikken, ikke berøres. Koblingen mellom forslag og miljøkonsekvenser er pinlig fraværende i rapporten.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. Mange frykter at liberalisering av handel og kapitalbevegelser vil lede til dårligere kår for miljøvernet. Siden miljøreguleringer påfører bedriftene kostnader til rensing, vil eksportbedrifter enten flytte fra strenge miljøreguleringer eller presse sine regjeringer til å utsette dem. Men er det nødvendigvis slik at strenge miljøreguleringer gir dårligere eksportbedrifter? Nei, mener i hvert fall noen, blant dem bedriftsstrategen Michael Porter som mener at streng miljøregulering tvert imot gir mer konkurransedyktige bedrifter. Myndigheten bør derfor ikke la seg presse, men føre en spesielt streng miljøpolitikk ovenfor eksportbedrifter. I denne artikkelen vil vi se nærmere på den såkalte Porterhypotesen, og forsøke å gi deler av den en rasjonell, økonomisk begrunnelse.

Rapporten skildrar og drøftar seks aktuelle kinesiske utfordringar som har fått mykje omtale i pressa i Kina og Hong Kong. Utfordringane er statsselskap i krise, korrupsjon, Kinas søknad om medlemskap i WTO (verdshandelsorganisasjonen), fattigdom, miljøvern og øyar som fleire land gjer krav på i Aust- og Sør- Kinahavet. Kjelder er i stor grad offisielle fråsegner slik dei har kome fram i den nemnde pressa. This report discusses six challenges of utmost importance to Mainland China: Crisis in state owned companies, corruption, negotiations for membership in the WTO, poverty, environmental problems and disputed islands in the East and South China Sea

Regjeringen foreslår reduserte bensinavgifter. Dette vil øke forurensingen fra biltrafikken. Det kan imidlertid argumenteres godt for et slikt opplegg, også i miljosammenheng. Supplering med kostnadseffektive CO2-avgifter vil gi samme retning på samfunnsendringer som den foreslåtte konjunkturavgiften, samtidig som det ville gitt bedre miljø.

Norsk miljøvernpolitikk og internasjonale forpliktelser har ført til økt satsing på miljøvennlige endringer i industriens produksjonsmetoder. Det har imidlertid ikke eksistert noen systematisert oversikt over satsingen på mer miljøvennlig produksjon eller hvilke resultater dette har gitt. For å overvåke utviklingen og måle effektiviteten av de tiltak som gjennomføres, arbeides det med å etablere et system for rapportering av utviklingen i miljøtilstanden, faktorer som påvirker miljøtilstanden og gjennomførte miljøtiltak. Dette fremgår av St.meld. nr. 8 (1999-2000) "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand." Som en del av dette arbeidet er det ønskelig å etablere et system for kartlegging av det økonomiske omfanget av ulike miljøverntiltak i industribedrifter, med spesielt fokus på miljøverninvesteringer. Norge er også forpliktet til å rapportere slik informasjon til EU. For å få et første overblikk over situasjonen og teste datagrunnlag og metode, ble det gjennomført en pilotundersøkelse om miljøverntiltak i en gruppe produksjonsbedrifter. I denne rapporten presenteres resultatene av, erfaringene med og en del problemstillinger rundt denne pilotundersøkelsen. Pilotundersøkelsen berører et område Norge i utgangspunktet har lite informasjon om. Pilotundersøkelsen omfatter et utvalg bedrifter innen de seks næringene kjøtt og kjøttvare- (NACE 15.1), drikkevare- (NACE 15.9), tekstil- (NACE 17), papirvare- (NACE 21), kjemisk- (NACE 24) og metallindustri (NACE 27). Bedriftene ble spurt om investeringer og driftskostnader til miljøvern og inntekter og kostnadsbesparelser fra miljøvern aktivitetene. Respondentene ble også bedt om å fordele investeringer og driftskostnadene til miljøvern etter hvilke utslippsområder de er brukt på. Utslippsområdene er luft, vann, avfall, støy og annet.

Nytte-kostnadsanalyse er en metode der fordeler og ulemper ved offentlige prosjekter sammenliknes ved at alle virkninger verdsettes i kroner og øre. Det viser seg imidlertid at interessene til bestemte grupper blir tillagt mer vekt i analysen når en måler nyttevirkninger for den enkelte i penger, og deretter summerer disse beløpene, enn tilfellet ville vært om en hadde valgt en annen måleenhet under aggregeringen. På basis av data fra sju verdsettingsstudier har vi anslått den samfunnsmessige nytteverdien av noen miljøprosjekter, og studert om disse verdiene endrer seg hvis vi måler individuelle nyttevirkninger i enheter av miljøgodet i stedet for penger. Resultatet er til dels betydelige endringer i anslagene for samfunnsmessig nytte.

På oppdrag for Miljøverndepartementet har Statistisk Sentralbyrå undersøkt mulighetene for å gjennomføre en undersøkelse om miljøverninvesteringer i norsk industri. Dette skulle bare omfatte investeringer i ytre miljø. Denne rapporten gir en oppsummering av dette arbeidet. Det blir bl.a. drøftet hvilke formål en slik undersøkelse vil ha, databehov ved de ulike formål og mulighetene for bedriftene til å framskaffe slike data.

I 1987 ble Brundtland-kommisjonens rapport om Miljø- og Utvikling lagt fram. I Norge er en nå i full gang med å utrede hvordan rapporten skal følges opp. Dette arbeidet koordineres og ledes nå av et statsrådutvalg. Utvalget har nedsatt flere fagutvalg deriblant en virkemiddelgruppe med medlemmer fra ulike departementer. Formann i denne gruppen var forskningssjef Lorents Lorentsen i Statistisk Sentralbyrå. Til daglig leder han seksjon for Ressurs og Miljø-analyser i Byrået. Mandatet til virkemiddelgruppen omfattet en vurdering av eksisterende og nye virkemidler i ressurs- og forurensningspolitikken. Gruppens rapport er avlevert etter 3 måneders intens kveldsjobbing. De konkrete forslagene til tiltak er unntatt fra offentlighet. Lorentsen er i dette intervjuet ikke villig til å lekke fra rapporten om konkrete tiltak, men vil gjerne snakke om Brundtland-kommisjonen, og om økonomiske virkemidler i ressursog miljøpolitikken. Brundtland-kommisjonens rapport omhandler miljøsituasjonen i verden. Norge er et lite land i denne sammenheng. I hvilken grad kan en si at rapporten angår Norge og spiller det noen rolle hva et lite land som Norge gjør?