Search

“Hommage au Japon” es el título elegido por el arquitecto noruego Sverre Fehn para publicar en 1964 su primera vivienda unifamiliar construida, la Villa Schreiner, que con el tiempo se convertiría en un edificio icónico en su obra. Tras el singular eslogan, no menos escueto, y la descripción que lo acompaña, igualmente sucinta, es posible rastrear un amplio abanico de nexos que convergen en el proyecto. La evolución que muestran los planos originales consignados en el Nasjonalmuseet de Oslo evidencia que su raíz orientalista no es tan clara en origen y, sin embargo, sí se nutre de la modernidad que emana de la obra de Mies van der Rohe o de Le Corbusier, autores de referencia para el arquitecto nórdico. Sus intereses se filtran a través de la experiencia formativa vivida junto a Jean Prouvé y, gracias a sus vínculos con el grupo PAGON (Progresive Architects´ Group of Oslo, Norway), devienen en una obra cargada de un elocuente sincretismo moderno, pues no busca tanto planteamientos estéticos orientalistas, como integrar lo inmanente, internacional y local, en una respuesta contemporánea.

Geir Grung var det eneste offisielle norske medlemmet av arkitektgruppen Team 10. Hvilken rolle spilte han i denne selverklærte «utbrytergruppen» av organisasjonen CIAM (Congrès internationaux d’architecture moderne)? Artikkelen undersøker Grungs bidrag i CIAM og Team 10 i årene 1956–59 og spør hvordan hans presentasjoner på de to siste CIAM-konferansene grep inn i problemstillingene Team 10 satte på agendaen. Diskusjonen belyser hvordan Grung og den norske PAGON-gruppen styrket fornyelsen av CIAMs representasjonsform.

Bauhaus anses å ha en uovertruffen betydning for utviklingen av modernismen. Dette synet omfatter også undervisningen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Realiteten var mer sammensatt. Reformarbeidet ved skolen i mellom- og etterkrigstiden ble ledet av rektor Jacob Prytz. I mellomkrigstiden var Deutscher Werkbund og Le Corbusier de viktigste forbildene. Den underliggende problematikken så vel for Bauhaus som for SHKS, var hvordan estetisk kvalitet kunne opprettholdes i en industrialisert produksjon.

Villa Stenersen (1939) på Vinderen i Oslo har vært gjenstand for mange studier, men forholdet mellom skulpturene på tomten og arkitekturen er underbelyst. Denne artikkelen analyser hvordan Gerhard Hennings Kvinnelig torso (1928) og Sittende pike (1936–37) er plassert og viser hvordan skulpturene iscenesetter arkitekturen. Inne i husets kjerne bidrar Gustav Vigelands Mor og barn (1904) til å levendegjøre trapperommet. Jeg argumenterer for at arkitekt Arne Korsmo påvirket valget av skulpturer, hvordan de ble plassert og at Villa Stensersens utforming er preget av vitalismen.

I 1930-årene var den norsk-jødiske forretningsmannen og forhandleren av design og brukskunst, Louis Benjamin, en viktig oppdragsgiver for Arne Korsmo, med Villa Benjamin (1935–38) som det mest omfattende prosjektet. Denne artikkelen viser hvordan Korsmos freske Livets gang i spisestuen ble stemplet som degenerert og deretter ødelagt av nazi-regimet. Kunsthistorieskrivingen i Norge har så langt ikke fokusert på hvordan jødiske oppdragsgivere skapte et marked for modernistisk kunst, eller hvilke konsekvenser jødeforfølgelsen hadde for kunstfeltet.