Search

Forvaltning av elg i områder med en delvis trekkende elgbestand byr på utfordringer, fordi kostnadene i form av beiteskader på skogen og goder i form av elgjakt ofte berører forskjellige grunneiere. Dette blir ytterligere komplisert når elgtrekket går på tvers av forvaltningsinndelinger eller til og med over riksgrensen. GRENSEVILT har studert samspillet mellom elg, ulv, skogbruk og jakt i nordre Finnskogen, et stort barskogsområde som er delt av riksgrensen. For å berenge størrelsenpå elgbestanden og beskrive den romlige fordelingen av elg for vintrene 2019/20 og 2020/21, samt somrene 2020 og 2021,har vi gjennomført elgmøkktellinger over et areal på mer enn 3500 km2. Vi ønsket også å studere hvordan elgtrekket påvirker ulvens områdebruk, beitepå furu, og jaktuttaket. Derfor har vived hjelp av GPS-halsbånd analysert områdebruken til fire ulveflokker i samme område. Dessuten gjennomførte vi på våren 2021 en stor beitetakst som kombinerte den norke Solbraa-og den svenske Äbin-metoden. Til slutt har vi sammenstilt jaktdata fra norske vald og svenske älgjaktområder for jaktårene 2019/20 og 2020/21.Vi beregnet elgens tetthet for tidsserien vinter 2019/20, sommer 2020, vinter 2020/21, og sommer 2021 til henholdsvis 1,18, 1,37, 1,01, og 1,70dyr/km2. Om sommeren var elgen noksåjevnt fordelt over hele studieområdet, og om vinteren stod elgen mer konsentrert i de snøfattige områdene, mens det var lite elgi de nordlige, snørike områdene. Til tross for at elgens fordeling endret seg mellom sommer og vinter, opprettholdt ulveflokkene de samme revirgrensene gjennom hele året. Derimot tilpasset de sine aktivitetsområder innenfor revirgrensene til endringen i elgfordelingen. Elgens vinterkonsentrasjonsområder var kjennetegnet ved et større beitetrykk på furu. Skader på produksjontrær var mest hyppig langs dalbunnen og i områder med mye lauvkratt, men vi fant ikke noe tydelig sammenheng mellom skadegrad og elgens vinterfordeling. Elgens effekt på skogbruk målt med den norske Solbraa-metoden viste at beitegraden på furu var stort sett liten. Den svenske Äbin-metoden tegnet et helt motsatt bilde, og bedømmetskadegraden på de samme prøveflatenesomsvært alvorlig. Jaktuttaket i jaktområdene gjenspeilet fordelingen av elg sommerstid i Norge, men ikke i Sverige, der det ble skutt mest elg i områdene med lavest sommertetthet. De hardest beskattede jaktområdene i Sverige hadde en lavere elgtetthet vinteren etter jakt. Vi fant ikke noensammenheng mellom beite-eller skadegrad på furu og jaktuttak i jaktområdene. I den østlige delen av studieområdet som har et stort innslag av trekkelg som oppholder seg på norsk side på sommeren og under jakta, men trekker til Sverige når snøen hoper seg opp lenger nord, var det en tydelig mismatch i forvaltningen av elg mellom de to landene. Mens man i Sverige satset på et høyt jaktuttak for å få bukt med beiteskader,og i tillegg beskattet trekkelg ved januarjakt,sparte man på avskytingen på norsk side fordi beitegraden ikke var bekymringverdigog elgens sommerbestand også ble utsatt for ulvens uttak i tillegg til vinterjakt på svensk side .Vi foreslår en bedre samordning av elgforvaltningen på tvers av riksgrensen. Det krever dialog og samarbeid mellom rettighetshaverne. Et felles elgforvaltningsområde som strekker seg over grensen og dekker trekkelgens helårsområde hadde gjort et slikt samarbeid enklere. Dessuten foreslår vi en samordning av beitetakstmetoden og en felles trafikklysmodell som baserer seg på tetthet av uskadde produksjonstrær heller enn beite-eller skadegraden.

Denne avhandlingen tar for seg noen av de viktigste utfordringene for hovdyrforvaltning i det 21. århundre: arealbruk som bidrar til økt fôrproduksjon, rekolonisering av naturlige predatorer, klimaendringer og utfordringer ved overvåkning av bestander som beveger seg over store områder. Mer spesifikt så har jeg fokusert på beiteøkologi og variasjoner I habitatbruk i tid og rom hos elg (Alces alces), vår største herbivor med sirkumboreal utbredelse. Problemstillingene i avhandlingen var å 1) evaluere hvordan områder med høy predasjonsrisiko, som innenfor ulverevir og nær veier, påvirker beitetrykk fra elg, i tråd med teorier om «fryktens landskap»; 2) evaluere om elgtilpasset skogbruk kan brukes til å redusere konflikter rundt beiteskader; 3) evaluere variasjonen i elgens bruk av ulike områder med varierende vintre over en nord-sør gradient; 4) evaluere kilder til usikkerhet og feil I overvåkningsmetoder av hjortevilt og faktorer som påvirker oppdagbarhet. Jeg brukte data på beitetrykk og møkktellinger samlet inn i felt i en gradient fra nord til sør i Norge og Sverige, til å svare på disse problemstillingene. Jeg fant at små og store veier var en viktig faktor for å forklare variasjon i elgens beiteøkologi i boreale skoglandskaper, og veier hadde større effekt enn tilstedeværelse av ulv. Sannsynligheten for at elgen beitet nær skogsbilveier, var nesten dobbelt så høy i ungskog, sammenlignet med skogtyper som var eldre eller yngre enn 5-20 år. Et økt beitetrykk nær skogsbilveier kan forverre konflikten rundt beiteskader. Jeg fant også lovende tendenser til at elgtilpasset avvirkning (tilrettelegging av hogstavfall) kan redusere beiteskader. Men her er det også behov for studier over lenger tid. Jeg fant at snødybde og vintertemperatur påvirket elgens brukt av ulike områder, elgen brukte områder med lav temperatur mer enn områder med høy temperatur (over 0°C) om vinteren. Jeg fant også at lav oppdagbarhet under elgmøkktellinger, og forskjeller mellom frivillige observatører, kan underestimere tetthet av elg. I denne avhandlingen har jeg vist viktigheten av menneskelig forstyrrelser, at menneskelig arealbruk påvirker fôrtilgangen til hjortevilt, og at milde vintre kan påvirke de sørlig og nordlige elgbestandene i Skandinavia ulikt. Jeg har også vist at det er betydelig usikkerhet I overvåkningsdata, og foreslår løsninger for å håndtere observasjonsfeil som kan bidra til å forbedre overvåkingen i fremtiden. Abstract This thesis focuses on some of the primary challenges to ungulate management in the 21st century: multiple land uses that provide food subsidies, predator recolonization, climate change, and challenges researchers and managers are faced with when monitoring population trends of wide-ranging animals. Specifically, I focus on the feeding ecology and spatial and temporal patterns of the largest circumboreal herbivore, the moose (Alces alces). The thesis objectives were to: 1) evaluate how browsing was influenced in areas with high predation risk, such as where wolves (Canis lupus) are present and areas close to roads, in accordance with a landscape of fear; 2) evaluate if ungulate-adapted forestry can be a humanwildlife conflict mitigation measure to reduce browsing damage; 3) evaluate if there was variation in the intensity of use of moose, in response to variable winters and across a large latitudinal gradient; 4) evaluate sources of error associated with a common deer monitoring method. To meet these objectives, I used field-collected data across a latitudinal gradient in Norway and Sweden, primarily via browsing data and fecal pellet group counts. I found roads were a major driver of moose browsing ecology within the boreal forest landscape, with seemingly greater effects than wolf occurrence alone. Browsing occurrence was nearly double in young forests along low-traffic roadsides, relative to forests older and young than 5–20 years. This represents an increased browsing risk that could exacerbate the moose-forestry conflict in Scandinavia. I also found promising effects of ungulate-adapted logging to alleviate browsing damage, though I expect that increased monitoring over time could show greater differences. I found that snow depth and winter temperature influenced intensity of use of the landscape, with temperatures above 0°C showing a decline in intensity of use. And last, I found detection errors associated with fecal pellet group counts were largely than previously thought and likely underestimates of moose density and abundance. This thesis advanced our knowledge of the effects of human disturbances, that humans are an important provider of forage to an abundant large browser via land use changes, and milder winters may disproportionately affect Scandinavia’s southern moose populations compared to northern populations. This thesis acknowledges that monitoring data are not perfect, and I provide practical solutions to address detection errors to improve future monitoring programs.