Search

Forvaltning av elg i områder med en delvis trekkende elgbestand byr på utfordringer, fordi kostnadene i form av beiteskader på skogen og goder i form av elgjakt ofte berører forskjellige grunneiere. Dette blir ytterligere komplisert når elgtrekket går på tvers av forvaltningsinndelinger eller til og med over riksgrensen. GRENSEVILT har studert samspillet mellom elg, ulv, skogbruk og jakt i nordre Finnskogen, et stort barskogsområde som er delt av riksgrensen. For å berenge størrelsenpå elgbestanden og beskrive den romlige fordelingen av elg for vintrene 2019/20 og 2020/21, samt somrene 2020 og 2021,har vi gjennomført elgmøkktellinger over et areal på mer enn 3500 km2. Vi ønsket også å studere hvordan elgtrekket påvirker ulvens områdebruk, beitepå furu, og jaktuttaket. Derfor har vived hjelp av GPS-halsbånd analysert områdebruken til fire ulveflokker i samme område. Dessuten gjennomførte vi på våren 2021 en stor beitetakst som kombinerte den norke Solbraa-og den svenske Äbin-metoden. Til slutt har vi sammenstilt jaktdata fra norske vald og svenske älgjaktområder for jaktårene 2019/20 og 2020/21.Vi beregnet elgens tetthet for tidsserien vinter 2019/20, sommer 2020, vinter 2020/21, og sommer 2021 til henholdsvis 1,18, 1,37, 1,01, og 1,70dyr/km2. Om sommeren var elgen noksåjevnt fordelt over hele studieområdet, og om vinteren stod elgen mer konsentrert i de snøfattige områdene, mens det var lite elgi de nordlige, snørike områdene. Til tross for at elgens fordeling endret seg mellom sommer og vinter, opprettholdt ulveflokkene de samme revirgrensene gjennom hele året. Derimot tilpasset de sine aktivitetsområder innenfor revirgrensene til endringen i elgfordelingen. Elgens vinterkonsentrasjonsområder var kjennetegnet ved et større beitetrykk på furu. Skader på produksjontrær var mest hyppig langs dalbunnen og i områder med mye lauvkratt, men vi fant ikke noe tydelig sammenheng mellom skadegrad og elgens vinterfordeling. Elgens effekt på skogbruk målt med den norske Solbraa-metoden viste at beitegraden på furu var stort sett liten. Den svenske Äbin-metoden tegnet et helt motsatt bilde, og bedømmetskadegraden på de samme prøveflatenesomsvært alvorlig. Jaktuttaket i jaktområdene gjenspeilet fordelingen av elg sommerstid i Norge, men ikke i Sverige, der det ble skutt mest elg i områdene med lavest sommertetthet. De hardest beskattede jaktområdene i Sverige hadde en lavere elgtetthet vinteren etter jakt. Vi fant ikke noensammenheng mellom beite-eller skadegrad på furu og jaktuttak i jaktområdene. I den østlige delen av studieområdet som har et stort innslag av trekkelg som oppholder seg på norsk side på sommeren og under jakta, men trekker til Sverige når snøen hoper seg opp lenger nord, var det en tydelig mismatch i forvaltningen av elg mellom de to landene. Mens man i Sverige satset på et høyt jaktuttak for å få bukt med beiteskader,og i tillegg beskattet trekkelg ved januarjakt,sparte man på avskytingen på norsk side fordi beitegraden ikke var bekymringverdigog elgens sommerbestand også ble utsatt for ulvens uttak i tillegg til vinterjakt på svensk side .Vi foreslår en bedre samordning av elgforvaltningen på tvers av riksgrensen. Det krever dialog og samarbeid mellom rettighetshaverne. Et felles elgforvaltningsområde som strekker seg over grensen og dekker trekkelgens helårsområde hadde gjort et slikt samarbeid enklere. Dessuten foreslår vi en samordning av beitetakstmetoden og en felles trafikklysmodell som baserer seg på tetthet av uskadde produksjonstrær heller enn beite-eller skadegraden.