Search

This Policy Brief provides an analysis of the narratives of (potential) migrants of Gambian and Afghan origin. This brief focuses on how locally held narratives relate to the messages of EU-funded information campaigns, which usually aim at deterring irregular migration. The research is based on data gathered in interviews and focus groups with Gambians in The Gambia and Afghans in Turkey. The narratives on Europe and migration in both settings are positive, albeit slightly more nuanced and critical in the Gambian context. According to the dominant narratives, there are few or hardly any opportunities in their countries of origin and/or transit. The irregular journey to Europe is dangerous; however, this risk can hardly be avoided given a lack of legal migration opportunities and their current situation. Life in Europe brings opportunities for a positive life change. The migrants’ narratives tend to differ strongly from the messages communicated in the EU-funded information campaigns, with the partial exception of the message emphasizing the dangers of an irregular migration route. Overall, the findings demonstrate that the messages of EU-funded information campaigns often compete with locally held narratives on migration and Europe. When the messages of information campaigns appear irrelevant or at odds with the life conditions of (potential) migrants, they tend to be discarded in favor of local narratives that better express these realities. As a matter of fact, it is relevant not to overestimate the capacity of migration information campaigns and carefully reflect upon their objectives.

Denne rapporten oppsummerer arbeidet med å utarbeide et første Mangfoldsbarometer som skal dokumentere omfanget av personer med innvandringsbakgrunn i toppen av norsk næringsliv. Dataene ble samlet inn i 2022. Studien er en videreutvikling av arbeidet med CORE Topplederbarometer, som kartlegger kjønnsfordelingen på toppen av norsk næringsliv. Målsettingen med Mangfoldsbarometeret har vært å se på mulighetene og utfordringene knyttet til å måle etnisk mangfold, inkludert hva mangfold betyr i denne sammenhengen. Denne rapporten gir derfor først og fremst en drøfting av framgangsmåten og de metodologiske og begrepsmessige utfordringene som en slik måling bringer med seg. Dernest presenteres noen tall fra stikkprøver fra den øverste ledelsen i 50 av de største selskapene etter omsetning i Norge. Videre gjøres det en gjennomgang av kommuneledelsen i de tre største byene her i landet.

Integreringsbarometeret 2022 spør vi: Hva mener folk i Norge om innvandring, integrering og mangfold, hva forklarer disse holdningene, og hvordan har holdningene endret seg over tid? Årets barometer er basert på en spørreundersøkelse med et representativt befolkningsutvalg på 3000 respondenter. Undersøkelsen har blitt gjennomført ti ganger de siste femten årene, noe som gjør at vi kan følge utviklingen i holdninger over tid. Studien er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Hvordan har befolkningens holdninger til innvandring og integrering endret seg etter Russlands storskala invasjon av Ukraina i februar 2022, med en påfølgende rekordstor flyktningstrøm til Norge? For å svare på dette har vi gjentatt nøkkelspørsmål fra Integreringsbarometeret i tre befolkningsrepresentative undersøkelser, gjennomført i mars, juni og oktober 2022. Rapporten viser at befolkningen umiddelbart etter invasjonen (mars og mai 2022) uttrykte mer positive holdninger til innvandring og til mottak av flyktninger og andre innvandrergrupper enn det de gjorde bare få måneder før invasjonen. Dette gjaldt nesten alle grupper i befolkningen, på tvers av kjønn, alder, utdanning, bosted og politisk ståsted. Den umiddelbare endringen i kjølvannet av invasjonen avtok på lengre sikt, men befolkningen var fortsatt litt mer positive til innvandring høsten 2022 enn det de var høsten 2021.

Hva er årsakene til at noen innvandrergrupper i Norge ble rammet hardere enn andre av koronapandemien i 2020–2022? I denne rapporten søker vi etter svaret på dette spørsmålet ved å undersøke smittespredningen i syv innvandrerbefolkninger fordelt på Bergen kommune, Drammen kommune og Stovner bydel i Oslo. Prosjektet er utført på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, IMDi. Rapporten bygger på 65 intervjuer med representanter for de utvalgte landgruppene, med representanter i bydelen og kommunene, samt med representanter fra frivillige organisasjoner. Datainnsamlingen ble gjennomført våren og høsten 2021. Studien tar utgangspunkt i det informantene selv så som årsaker til forskjellene i smittetrykk mellom gruppene. Blant årsakene som ble diskutert, er kommunikasjon, tillit, tradisjoner, familieliv, sosiale relasjoner, helse og helseforståelse, etterlevelse av smittevernråd, ulikheter i organiseringsgrad, reisevirksomhet, stigma og matchingen mellom lokale tiltak og gruppenes behov. Til sammen tar vi utgangspunkt i 13 ulike typer årsaker. Disse diskuteres og suppleres utover i rapporten og illustreres med sitater fra de ulike gruppene informanter.

Pandemien har vært preget av stadige endringer i smittetrykk, kunnskapsnivå og tiltaksbyrde. Dette kapittelet forsøker å peke på noen overordnede læringspunkter fra analysene som er presentert senere i rapporten. Punktene må sees i lys av den til enhver tid gjeldende situasjonen. Det gjelder for eksempel forholdet mellom andelen vaksinerte, andelen med alvorlig forløp i form av innleggelser og død, andelen av testede som tester positivt, andelen bekreftet smittet, smittesituasjonen globalt og egenskaper ved og spredningen av eventuelle nye virusvarianter. I skrivende stund ansees utbrudd i den skala som kan gi kollaps av helsetjenesten i Norge som lite sannsynlig. Likevel kan det fortsatt komme nye bølger med nye virusvarianter. Vaksineutrullingen er i god gang, men leveranser kan bli forsinket. De fleste av vurderingene nedenfor er rettet mot eventuelle fremtidige hendelser i form av utbrudd i mer begrenset omfang eller en eventuelt en ny pandemi. Enkelte av læringspunktene kan også være overførbare til utrullingen av koronavaksinasjonsprogrammet eller helsefremmende arbeid overfor innvandrerbefolkningene i bredere forstand.

In this report, we analyze resettlement programs for refugees in eight countries, highlighting the similarities and differences regarding their selection criteria and practices. In addition to Norway, the study includes Australia, the United Kingdom (UK), Canada, France, Germany, Sweden, and the Netherlands. Based on more than 50 in-depth interviews with Norwegian civil servants, non-governmental organization (NGO) representatives, UNHCR staff, and governmental representatives from the countries included in the comparative analysis—along with document studies and an international ad-hoc query—we find that all countries wrestle with balancing principles and pragmatism in their selection practices. That is, although they aim to select those refugees who are most vulnerable, they are also taking into consideration the refugees’ future integration or, at least, ability to cope in the host society. We conclude the report by providing a number of policy recommendations for consideration by Norwegian authorities, based on the data presented in this study and on a review of guidelines and practices in the other seven case countries.

Integreringsbarometeret er den mest omfattende undersøkelsen av holdninger til innvandring og integrering i Norge. Dette er den niende i rekken og den andre som er gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning. Basert på en befolkningsrepresentativ spørreundersøkelse beskriver vi hvordan holdningene på dette feltet utvikler seg over tid, samtidig som vi gir helt nye innsikter om blant annet integreringsoptimisme, polarisering og holdninger til religiøse personer.

Denne rapporten tar utgangspunkt i den nasjonale holdningsundersøkelsen Integreringsbarometeret 2020, men den ser spesielt på holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Oslo. Vi har stilt de samme spørsmålene til et ekstra utvalg av respondenter og har sørget for at alle bydelene i Oslo er representert. Hva mener folk i Oslo om innvandring?

I denne rapporten beskriver og analyserer vi holdninger, erfaringer og praksis når det gjelder etniske og religiøse minoriteter i fem deler av det norske arbeidslivet: ledere i offentlig og privat sektor og ledere og ansatte på skoler, i barnehager og i barnevernet. Grunnlaget er en spørreundersøkelse med drøyt 9000 svar til sammen i de fem utvalgene. Mens det er gjort en rekke studier av situasjonen for innvandrere i arbeidslivet, har det vært mindre oppmerksomhet rundt synet på urfolk (samer) og nasjonale minoriteter (skogfinner, kvener/norskfinner, rom (sigøynere), romani/tatere, jøder). Denne studien omhandler holdninger i arbeidslivet til disse gruppene i tillegg til innvandrere og deres etterkommere.

This report compares the strategies to counter segregation which the governments of Denmark, Sweden and Norway launched in 2018. The comparison is conducted at two levels. Firstly, the report carries out a comparison of the “problem definition” in each country, looking at factual, explanatory and normative claims made about segregation. Secondly, the report compares the overall policy design and combination of focus areas of each strategy. The strategies are found to differ significantly both with regard to the highlighted dimensions of segregation, the causal explanations which are advanced, and the proposed policies which are intended to address segregation.

In recent years, the Directorate of Immigration’s (UDI) handling of so-called revocation cases has received increased attention. These are cases where the authorities first grant residence permits and citizenship to migrants but later consider revoking these. Immigrants can have their right to stay in Norway revoked for a range of reasons, including having provided incorrect information when they were granted permits and in the case of refugees, because conditions improve in their home country. This report describes how those affected experience the process of revocation. The report is based on multiple data sources: statistics from the UDI’s data base; interviews with affected individuals from Afghanistan and Somalia, including representatives of their communities in Norway; and interviews with employees of the UDI and the police. After presenting descriptive statistics, we describe how the informants experienced the revocation process, including the effects of the revocation process on integration. Furthermore, we analyze how revocation affects the outlook and life strategies of those interviewed. This report provides a number of recommendations for improving the government’s handling of revocation, including developing a coherent communication strategy and reducing case processing time.

De siste årene har det blitt større oppmerksomhet om antisemittisme og andre typer hatefulle ytringer på nett og i sosiale medier. Flere deltar nå i det offentlige ordskiftet, men samtidig kan flere bli utsatt for antisemittiske ytringer og annen netthets. I denne rapporten ser vi på mulighetene for å følge med antisemittisme på nett og i sosiale medier og hva som eventuelt kan gjøres for å motvirke denne typen ytringer.

This report is based on interviews with migrants who are stuck in transit in Khartoum on their way to Europe. Challenged by the rough living conditions in the Sudanese capital, they weigh the attractions of reaching their preferred destination against the costs and dangers on the route through the desert and across the Mediterranean. What role does information play in these considerations? Can information campaigns on social media influence their decisions? “Alle ønsker å dra”: Transittmigrasjon fra Khartoum — betydningen av informasjon og kampanjer på sosiale medier

In this report, we review existing research about family migration and integration. A key topic here is how immigration regulations affect integration. Marriages between a second-generation immigrant and a spouse from their parents’ country of origin have attracted significant political and academic interest. The findings from this research is presented in the report. Existing research also shows that family migration is commonly portrayed as a barrier to integration, and concerns over integration are used strategically to justify increasingly strict family immigration regulations. Yet, there is little empirical support for such claims. Restrictive measures on family migration, such as income requirements, pre-entry language and integration tests, and age limits, reduce the number of applications and residence permits granted for family migrants. Consequently, restrictive policies unavoidably lead to family separation that has a serious negative impact on families’ and children’s mental health, well-being and integration. The report presents a wide range of national and comparative studies and identifies topics for future research.

Holdninger til innvandring og integrering i Norge: Integreringsbarometeret 2018

Today, family immigration constitutes more than one-third of the immigrants coming from outside Europe (EEA) to Norway and the EU countries. It is the explicit goal of the Norwegian Government to adapt its immigration policies to European standards. But, EU countries also differ in how they regulate family migration. This report compares family reunification regulations in Norway to those in the EU member states. The report is based on the EMN’s 2017 focused study, named Family Reunification of Third-Country Nationals in the EU: National Practices.

Hvem er det som velger å returnere frivillig, eller assistert fra Norge? Dette er en ordning der norske myndigheter gir asylsøkere med avslag og andre migranter tilbud om praktisk og økonomisk hjelp hvis de returnerer til hjemlandet. Til enkelte land gis det utvidet støtte til retur og reintegrering. Disse landprogrammene blir evaluert i 2014 og 2015, et arbeid som munnet ut to rapporter, hvorav denne er den ene. Her søkes det etter hva som påvirker migrantenes avgjørelse om å melde seg på ordningen med (frivillig) assistert retur. Hva betyr pengestøtten? Og hva betyr muligheten for å bli returnert med tvang? To typer data kombineres i denne studien: Intervjuer med ansatte på asylmottak og nøkkelinformanter blant offentlig ansatte, sees i sammenheng med et bredt kvantitativt registermateriale. Studien finner ikke noen klar sammenheng mellom økningen i støtte gjennom landprogrammene og assisterte returer til disse landene. I rapporten diskuteres en lang rekke faktorer som kan påvirke returviljen blant asylsøkerne med avslag og andre migranter. Nasjonale forskjeller avdekkes. Et annet sentralt punkt som vies oppmerksomhet er sammenhengen mellom tvangsreturer og (frivillige) assisterte returer.

Asylsøkere og flyktninger som har fått opphold i Norge, men som senere ønsker å flytte tilbake til hjemlandet kan få støtte fra Norge myndigheter. En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning viser at det er få som benytter seg av denne muligheten. - Støttenivået har ikke vært endret siden 1996, påpeker forsker Jan-Paul Brekke ved ISF. I tillegg har det vært lite informasjon om ordningen. Da er det ikke så underlig at få har reist. Studien viser at bare 20 til 40 personer i året har benyttet ordningen siden 2008. De største gruppene som har flyttet hjem med støtte har vært irakiske barnefamilier og eldre bosniere. - Norske myndigheter har de siste årene vært opptatt av asylsøkere med avslag og ordninger som skal sikre at disse returnerer til hjemlandet, hevder Brekke. Informanter i Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet betegnet tilbakevending for personer med opphold som en «sovende» ordning. - For noen år siden la danskene om sin praksis på området, sier Brekke. Mens de som reiser fra Norge får 15 000 kroner i tillegg til hjelp med reisen, får man nå over 130 000 kroner for å forlate Danmark. Etter omleggingen doblet tilbakevendingen fra vårt naboland i sør, påpeker han. Brekke fant at det lave norske støttebeløpet også har noen fordeler. - Det har bidratt til at misbruk av ordningen ikke har vært noe problem, i følge Brekke. Og fortsetter: Man har også unngått å sende et signal til personer med opphold om at de ikke er velkomne her i landet. Men, de lave ytelsene og mangelen på informasjon gjør at man risikerer at ordningen ikke blir brukt, går det frem i rapporten. Det kan være uheldig, for eksempel for personer som ikke finner seg til rette i Norge og som ønsker å vende tilbake. - På 1990-tallet snakket man om å legge til rette for at flyktninger med opphold kunne flytte tilbake til hjemlandet når det ble mulig. Den tanken ser nå ut til å være begravet, avslutter Brekke. Rapporten konkluderer med at hvis ordningen skal styrkes, så vil det innebære en økning i den økonomiske støtten og en avklaring når det gjelder angrefrist, utbetaling i rater, behovsprøving, samt eksport av velferdsytelser. ----- Rapporten om tilbakevending fra Norge kan sees i sammenheng med den pågående evalueringen av retur- og re-integreringsprogrammer. Dette arbeidet utføres våren 2014.

Asylsøkere som forsvinner fra mottak har figurert i den norske innvandringsdebatten de siste årene. Lite kunnskap har imidlertid blitt produsert om denne gruppen. Det er en utbredt oppfatning om at disse personene «vet vi ingenting om». Denne rapporten er et første skritt i retning av en mer informert debatt på området. Hva kjennetegner de som forsvinner? Rapporten er basert på tall fra Utlendingsdatabasen (UDB) og studerer samtlige asylsøkere som var innom norske mottak mellom januar 2008 og januar 2011. Drøyt 47 000 asylsøkere var registrert i løpet av de tre årene. Noe over 9000 av disse forlot mottakene uten å oppgi ny adresse. Analysen viser at en av fem av asylsøkere ble registrert som forsvunnet og at det finnes mer informasjon om denne gruppen enn det den offentlige debatten kan tyde på. Resultatene viser også en rekke faktorer som øker sannsynligheten for at en person forsvinner fra mottak. Blant disse var det å ikke ha familie eller barn, være mann, ha avslag og ha en såkalt Dublin sak. Nasjonalitet hadde også betydning. Et interessant funn var at det å ha bakgrunn fra de fleste av de store asyllandene (Eritrea, Somalia, Afghanistan og Russland) ga en lavere sannsynlighet for å forsvinne. Av de rundt 9000 asylsøkerne som ble registrert som forsvunnet i løpet av de tre årene, returnerte ca 2000 fra Norge (frivillig eller med tvang). Ytterligere 500 fikk oppholdstillatelse. For de resterende ca 6500 (tidligere) asylsøkerne hadde norske myndigheter mer enn et minimum av informasjon. Det er med andre ord ikke riktig at «vi» ikke vet noe om asylsøkerne som forsvinner fra mottak. Det som er riktig er at vi vet lite om hva som skjer med de fleste av dem etter at de forsvinner. Rapporten er skrevet på engelsk.

Rapporten er en gjennomgang av kunnskapen på migrasjonsfeltet i Norge i perioden 1990-2009. Arbeidet er gjennomført i fellesskap av forskere på Institutt for samfunnsforskning og Institutt for kriminologi og rettsssoiologi, Universitetet i Oslo.

Hvordan skal norske myndigheter på best måte sørge for at asylsøkere som får avslag og andre uten oppholdstillatelse forlater landet? Én løsning innebærer at personer uten opphold samtykker til og deretter får hjelp til å returnere til hjemlandet. Dette kalles «frivillig retur» eller «frivillig assistert retur». I denne studien gjennomgås arbeidet som er gjort i Norge med slik frivillig retur siden 2002. Ved hjelp av intervjuer med offentlig ansatte, gjennomgang av dokumenter samt et statistisk materiale, beskrives hvordan frivillig retur har vokst til å bli en sentral brikke på det norske utlendingsfeltet. Antall personer som har benyttet seg av ordningen har variert mellom 500 og 1500. Antallet slike returer har sammenheng med antall asylsøkere som kommer til Norge. I rapporten diskuteres hvilken sammenheng det er mellom frivillig og tvangsretur. Norske myndigheter ønsker, som kollegaene i andre europeiske land, å stimulere til flere frivillige returer. Dette gjøres ved å kombinere støtte til reise med kontantytelser og mer langsiktig tilskudd til re integrering etter hjemkomst. Studien viser at de siste årene har flere asylsøkere reist med den frivillige ordningen til sine hjemland enn asylsøkere som blir tvunget til å reise tilbake. Den viser videre at ordningen har en dobbel funksjon for norske myndigheter. Den fører til at personer uten oppholdstillatelse velger å reise hjem. I tillegg er frivillig retur viktig strategisk. Det gjelder både som en legitimering av tvangsreturer fra Norge og i forbindelse med frem forhandlinger av avtaler med utlendingenes hjemland.

EUs Mottaksdirektiv stiller krav til hvordan sårbare asylsøkere identifiseres og håndteres i medlemslandene. I denne studien ser vi på hvordan disse oppgave utføres i Norge og seks EU-land. Med utgangspunkt i en komparativ europeisk studie gis det eksempler fra lovgivning og praksis i de til sammen syv landene. Gjennomgangen viser at Norge ikke har en samlet helhetlig regulering av mottaksarbeidet på samme måte som medlemslandene. I stedet er arbeidet med asylsøkere i venteperioden regulert i en rekke skriv og retningslinjer. Den viser også at Norge ikke har en formalisert prosedyre for identifisering av sårbare personer med spesielle behov. I stedet behandles slike tilfeller når de oppdages. Dette kan true identifiseringen av sårbare individer, særlig i tilfeller der sårbarheten ikke er synlig. En fordel med det norske systemet er at det er en åpen dør til identifisering og oppfølging gjennom hele asylprosessen. Spesielle behov kan bli rapportert og fulgt opp med tiltak på hvilket som helt tidspunkt i prosessen. Et annet positivt aspekt er at det er individet selv som kan avgjøre om sårbarhet eller spesielle behov skal avdekkes og rapporteres. På denne måten er vedkommende i kontroll over potensielle stigma (slik som seksuell preferanse). Problemene som drøftes er knyttet til manglende systematikk når det gjelder identifisering, dokumentasjon og oppfølging, i særdeleshet når det gjelder mennesker som har vært utsatt for tortur, men også når det gjelder andre sårbare grupper og individer. Prosedyrens ad hoc karakter drøftes. Rapporten viser også til viktigheten av at det utvikles retningslinjer for innhenting av dokumentasjon knyttet til sårbarhet. Slik informasjon kan være avjgørende for asylsaken og for å sikre riktig oppfølging og behandling.

"Nach Europa kommende Asylbewerber müssen oft Monate und Jahre bis zur endgültigen Asylantragsentscheidung warten. In den letzten 20 Jahren existierte zwischen den Aufnahmestaaten Einverständnis darüber, dass eine Verkürzung der Bearbeitungszeit ein Ziel sein sollte (vgl. SOU 1988). Komplizierte Fälle mit dem Wunsch, das Recht der Bewerber auf gerechte Behandlung zu schützen, führen zu ausgedehnten Fallbearbeitungszeiten. Unter diesen Voraussetzungen ist es zwingend erforderlich zu verstehen, wie die jungen Asylbewerber selbst diesen Warteprozess erleben und erfahren. Der Artikel geht der Frage nach, auf welche Weise dieses Warten das Individuum herausfordert bzw. belastet. Er basiert auf Foto-Selbstportraits und qualitativen Interviews mit 14 Asylbewerbern zwischen 16 und 26 Jahren in Schweden. Das empirische Material deutet auf eine Reihe von zeitbezogenen Faktoren hin, die die wartenden Asylbewerber belasten: relatives Warten, nicht reihenfolgegerechte Bearbeitung, richtungslose Zeit, Festhalten-Loslassen, sowie zerronnene Zeit. Anders ausgedrückt: die Antworten der Asylbewerber beschreiben die Struktur der Zeit im Warteprozess. Im letzten Abschnitt wird die Theorie der psychischen Gesundheit angewandt, um die Belastungen, die die Asylbewerber erfahren, hinsichtlich ihrer Auswirkungen auf Kohärenzerleben und Selbstbild der Asylbewerber zu diskutieren." (Autorenreferat) "Asylum seekers coming to European countries often end up waiting for months and even years for a final decision. For the past 20 years there has been agreement among receiving states that shorter processing times should be a goal (cf. SOU 1988). However, complicated cases along with the wish to safeguard the applicants' rights to fair treatment continue to produce prolonged case handling. Under these conditions it is imperative to understand how the waiting process is experienced by the asylum seekers themselves. In this article the author asks in what ways the waiting challenges the individual. The article is based on auto-photography and qualitative interviews with 14 asylum seekers aged 16 to 26 in Sweden. The empirical material points to a series of time-related factors challenging the waiting asylum seekers. Concepts are introduced that capture these: relative waiting, non-sequential processing, directionless time, holding on - letting go, as well as disintegrated time. In other words, the answers given by the asylum seekers commented on the structure of time in the waiting process. In the final section, mental health theory is used to discuss the challenges reported by the asylum seekers regarding sense of coherence and self." (author's abstract)

Hvordan kan man forklare at asylsøkere ender opp i ett land og ikke et annet? Dette spørsmålet har undret forskere, politikere og byråkrater i lang tid. I denne studien bruker vi økningen i asylankomster til Norge i 2008 som utgangspunkt for å forstå mer av mønstre i asylankomster. På bakgrunn av intervjuer med asylsøkere og nøkkelinformanter blant offentlig ansatte beskriver vi ankomstmønstrene til Norge og andre land i Europa. Vi utvikler en handlingsmodell der tid spiller en sentral rolle. Forhold i hjemlandet, transitt og ankomstland settes der i sammenheng med tilgangen til ressurser, informasjon, nettverk og hindringer på veien. Et hovedpoeng er at det vil være stor variasjon i målrettethet. Målet kan også skifte flere ganger underveis på reisen. Ved å sammenligne asylreisen for personer fra Eritrea, Irak og Tsjetsjenia kommer variasjonen i handlingene frem. Materialet viser at hendelser underveis og i transitt kan være avgjørende for hvor en person ender opp med å presentere sin asylsøknad. I rapporten gjør vi et poeng av å skille mellom grunner til å forlate hjemlandet og grunner for å komme til Norge. De vil i mange tilfeller ikke være sammenfallende. Ved å skille mellom primær og sekundær migrasjonshandling, peker vi på handlings- og tidsrommet som kan ligge imellom mellom de to bevegelsene. I jakten på forklaringer på økningen i ankomster til Norge i 2008 dukket en nøkkelsetning opp under intervjuene. Denne lød: «Jeg hørte at Norge er et godt land .... nå». Hva innebærer denne i noen tilfeller handlingsutløsende setningen? Vi skiller mellom grunner til at Norge er et godt land for asylsøkere, og det at det var det i året 2008. Denne forskjellen komprimeres ned til hierarki av trekk faktorer. Sett fra asylsøkernes side var «trygghet/sikkerhet» helt grunnleggende her. Deretter fulgte muligheten for en «fremtid», «nettverk», «asylpolitikk» og til siste det «bildet» de hadde av Norge. Den statistiske analysen pekte også på andre faktorer som påvirket ankomstene til Norge i 2008: Svingninger i ankomster til Europa, og da spesielt av grupper som tradisjonelt kom til Norge. Sekundære bevegelser fra Hellas og Italia av Irakere, Eritreere, Somaliere. Nasjonal asylpolitikk relativt til andre land. Forvaltningen og betydningen av et destinasjonslands omdømme/rykte/image blir nevnt som ett av flere tema for videre forskning. De restriktive tiltakene som ble formidlet på en pressekonferanse i september 2008 blir analysert. Foreliggende kunnskap tyder på at forutsetninger for at nasjonal politikk skal påvirke ankomsttall er at tiltak er målrettet, vel kommunisert eller svært omfattende. Tiltakene fra 2008 fremsto som fragmenterte. Motsetninger i regjeringen bidro til å svekke kommunikasjonen utad. Den uttalte målsettingen var å stabilisere ankomsttallene. Samtidig var det et ønske om at tallene skulle gå ned og belastningen på mottakssystemet reduseres. Dette ønsket ble ikke oppfylt.

Flyktninghjelpen og prosjektet INCOR (Information and Counselling on Return and Repatriation) har drevet informasjonsarbeid om retur og tilbakevending for asylsøkere og flyktninger siden 1995. Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som har finansiert dette kompliserte arbeidet. Denne studien er en evaluering av arbeidet som er gjort i INCOR siden 2001. På grunnlag av kvalitative intervjuer og skriftlig materiale beskrives og analyseres utviklingen av prosjektet, resultatene som har fra arbeidet og forholdet mellom INCOR og omgivelsene. Spesielt studeres relasjonen til moderorganisasjonen, Flyktninghjelpen, og oppdragsgiveren, UDI.

The next four years will lay the premises for European asylum legislation and policy for years to come. A radical harmonization process is well underway. Coordinating mechanisms and common Directives have been put into place during the past ten years. Adoption and implementation of EU legislation constitutes the core in this process and will be fully operational by 2010. During 2006, the EU Directive on Reception Conditions was evaluated by the Odysseus academic network of lawyers on behalf of the European Commission. The current report is compatible with this European comparative study and relates closely to the outcomes of the Odysseus evaluation. The main research questions are: How does the Norwegian reception system stand when compared to the EU Directive on reception conditions? There are two aspects that can be at least analytically distinguished: Firstly, what are the legal sources on reception conditions in Norway and how do they correspond to the EU sources? Secondly: How do the factual reception conditions in Norway compare to the norms of the Direc-tive and the practice in the Member States. Different source of data were used to answer these questions. The study of documents, laws and regula-tions was combined with interviews with civil servants, managers of accommodation centers NGO per-sonell. The general picture that is presented shows that the reception conditions in Norway are in line with the new norms in Europe. Some exceptions include; insufficient formal regulation of reception conditions in legislation; no right to access education for asylum seekers aged 16-18; and insufficient attention payed specifi-cally to the rights of vicitms of violence and torture.