Search

Langkjedete omega-3 fettsyrer er viktige fettsyrer i dietten til både laks og mennesker. For laks er ca. 2,2% av totalt fôr langkjedete omega-3 fettsyrer. Fiskeolje blir brukt i laksefôr for å tilsette omega-3 fettsyrer. Både fiskeolje og fiskemel brukt i laksefôr stammer fra pelagiske fiskerier. Disse fiskebestandene er utnyttet opp mot total bæreevne og det er ikke lenger mulig å høste mer av disse bestandene uten å risikere bestandskollaps. Oppdrett av laks og andre fiskearter er predikert til å vokse hurtig i årene fremover, og etterspørselen etter marine næringsstoffer vil derfor fortsette å vokse. Dermed har det oppstått et behov for finne alternative kilder til marine råstoffer. Mikroalger er primærprodusenter av de langkjedete omega-3 fettsyrene EPA og DHA. De er en god kilde til lipider, proteiner og karbohydrater, noe som gjør mikroalger til et attraktivt alternativ til tradisjonelle fôringredienser. Lys, CO2 og uorganiske næringsstoffer er alt som skal til for å dyrke mikroalger. Hvordan sesongmessige variasjoner påvirker den biokjemiske sammensetningen til mikroalger er derimot lite undersøkt. I denne masteravhandlingen ble kiselalgen Porosira glacialis dyrket for å undersøke hvordan sesongmessige variasjoner påvirket den biokjemiske sammensetningen. Delmålene var i) å sammenligne den biokjemiske sammensetningen til P. glacialis med andre fôrkomponenter, ii) undersøke variasjoner i lipidnivået og spesielt de langkjedete omega-3 fettsyrene EPA og DHA. Andel fett i P. glacialis varierte mellom 8,9 – 12,3%, innholdet av flerumettet fett (PUFA) varierte mellom 66 – 81% og langkjedete omega-3 varierte mellom 30 – 40%. Proteininnholdet varierte mellom 18 – 32%, mens andel essensielle aminosyrer varierte mellom 41 - 48% av totale aminosyrer. Innholdet av flerumettede fettsyrer i P. glacialis var nært det dobbelte av hva som vanligvis finnes i fiskeolje og rapsolje. Andel EPA + DHA var også i snitt 35% i P. glacialis, sammenlignet med 25% i fiskeolje. Kvaliteten på proteinet har også tilvarende kvalitet som andre proteinkilder, det ble funnet i snitt 44% essensielle aminosyrer i P. glacialis, sammenlignet med andel EAA i soyaproteinkonsentrat og fiskemel som inneholdt henholdsvis 40 og 44%. Studiet viste at P. glacialis produserte verdifulle næringsstoffer gjennom en hel årssyklus, spesielt var det en god kilde til langkjedete omega-3 fettsyrer året rundt. Fremtidig forskning burde undersøke hvordan man kan optimalisere forholdene i algekulturen for å oppnå den beste næringssammensetningen.

Omega-3 fettsyrer er i større grad bundet til fosfolipider (PL) enn triacylglyserol (TAG) i umoden silderogn. Fettsyrene EPA (C20:5 n-3) og DHA (C22:6 n-3) er i hovedsak bare å finne i sjømat og disse fettsyrene har flere positive helseeffekter, som kan bidra til å redusere hjerte og karsykdommer. Umoden silderogn har et høyt innhold av celler og inneholder relativt sett lite depotfett og derav høy andel PL. Til tross for kunnskap om verdifullt næringsinnhold er umoden silderogn et lite utnyttet restråstoff. Formålet med denne studien var å ekstrahere lipider fra umoden silderogn med «grønn teknologi», samt analysere fettklasse- og fettsyresammensetningen. «Grønn teknologi» betyr i denne sammenhengen bruk av ikke-klorerte organiske løsemidler. Fettutbyttet i ubehandlet silderogn ekstrahert med Folchs, heptan:isopropanol (2:1, v/v) og etanol var henholdsvis 6,6; 5,1 og 7,1. Fra frysetørket silderogn ble det ekstrahert 15,3% fett med etanol. Den best egnede «grønne» metoden i denne studien var etanolekstraksjon og av kostnadsgrunner bør våt silderogn brukes. Produktet Romega® ble analysert for sammenligning grunnet et angitt 35 % innhold av silderognekstrakt. Fett fra silderogn hadde et høyt innhold av PL (69,4%), sammenlignet med Romega® hvor det ble påvist overraskende lite PL til tross for at det var deklarert 34% fosfolipidinnhold på pakningen. Høyt innhold av frie fettsyrer (FFA) i Romega® kan tyde på at det har skjedd en nedbrytning av eventuelle PL i produktene. Innholdet av TAG var derimot høyt i Romega® sammenlignet med fett fra silderogn. Med bakgrunn i resultatene fra denne studien er det usikkert hvorvidt produktet inneholder deklarert silderognekstrakt. Det ble påvist et høyt innhold av langkjedede flerumettede omega-3 fettsyrer, særlig eikosapentaensyre (12,7%) og dokosaheksaensyre (29,7%), i lipider fra umoden silderogn. Nøytrale lipider (NL) og PL i fettekstrakt fra etanolekstraksjon ble effektivt separert med fast fase ekstraksjon. Fettsyreanalyser av fettklassene viste at PL hadde betydelig høyere mengde EPA og DHA sammenlignet med NL. Basert på anbefalinger fra europeisk myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) vil inntak av 14-36 gram silderogn være nok for å dekke dagsbehovet for EPA og DHA. I tillegg til et høyt innhold av lipider, hadde silderogn en stor mengde essensielle aminosyrer. Umoden silderogn er altså næringsrikt, og lipidene ble effektivt ekstrahert med «grønn teknologi».

Det økende behovet for marine ressurser som ingrediens i fôr har ført til et søk etter nye ressurser, da dagens ressurser ikke lengre er bærekraftig. For å øke utbytte er det foreslått å rette søket lengre ned i næringskjeden. Marine kiselalger er et eksempel på slike organismer. Disse er ikke godt utnyttet i dag, hovedsakelig på grunn av manglende kunnskap rundt teknologi, samt forskning på hvilke arter som egner seg best. Hovedmålet med oppgaven var å undersøke den biokjemiske sammensetningen av laksefilet, fôret med kiselalgen Porosira glacialis (P.glacialis) som komponent i fôret. I tillegg ble effekten av kiselalger på vekst av laks studert. Analyser av den biokjemiske sammensetningen i fôrene brukt i forsøket er også inkludert i oppgaven, men verdiene er hentet fra andre kandidater med tilknytning til Norges fiskerihøgskole. Atlantisk laks ble fôret med fire ulike fôr med tilsats av ulike komponenter: mikroalge (MA), fiskeolje (FA), calanusolje (CO) og rapsolje (RO). Oppgaven er en del av et større prosjekt med Nofima, og totalt ble det fôret 444 laks. I dette forsøket ble 36 av fiskene analysert. Laksen ble fôret over en periode på 62 dager, og økte i vekt fra 135 ± 3g til 335 ± 7g. Vekt og lengde ble målt 0, 30 og 62 dager etter oppstart, og visste ingen forskjeller mellom fiskegruppene. Kondisjonsfaktoren var også lik for MA, FO, CO og RO. Den spesifikke vekstraten (SGR) visste signifikante ulikheter, men ikke for MA, som hadde lik SGR med alle de andre fiskegruppene. Resultatene fra de biokjemiske analysene viste få signifikante forskjeller mellom de fire fiskegruppene. Fettsyresammensetningen, derimot, viste at filet fra fiskene fôret med marine komponenter, derav MA, skilte seg ut med filet fra fisk fôret med vegetabilsk olje. Overordnet viser fettsyresammensetningen av filetene hvilken diett de har fått. Fiskegruppene med marine komponenter i fôret hadde høyere innhold av omega-3 fettsyrer, mens fiskegruppen med rapsolje som komponent i fôret hadde høyere innhold av omega-6 fettsyrene. Alle fiskegruppene inneholdt de essensielle aminosyrene for fisk og det ble ikke funnet forskjeller mellom gruppene. Dette viser at inkluderingen av P. glacialis i fôr gir tilfredsstillende mengder protein og fettsyrer. Fettsyresammensetningen av filetene til MA visste seg å være lik som ved inkludering av andre marine komponenter (FO og CO). Ingen uønskede effekter ble observert, laksen som fikk mikroalger i fôret hadde ingen dødelighet og vokste like raskt som de andre gruppene.

Sea cucumber is one of the most expensive seafood products in the world and dried sea cucumbers can be valued at more than USD 300 per kilogram for Astichopus japonicus, which is one of the highest priced species. Both market and consumption are centred in East- Asia. Sea cucumbers are sold in various forms, but the majority are distributed to the ’beche-de-mer’ market (gutted, boiled and dried body wall of sea cucumber). Norway has a long history as a seafood nation and has set new export records every year since 2012, but has no commercial harvest of sea cucumbers. They mostly occur as by-catch during shrimp trawling and crayfish fishing in the fjords. The Norwegian Government has set a goal to increase economic growth for new marine species. Out of the 31 species of sea cucumber along the Norwegian coast, Norwegian red sea cucumber (Parastichopus tremulus) and Orange-footed sea cucumber (Cucumaria frondosa) are considered to be the species of interest for the Asian market. Especially P. tremulus, as it belongs to the same family as preferred species A. japonicus. Based on market feedback, the estimated price potential for dried Norwegian sea cucumber is NOK 1000-2000 per kilogram. The analyses in this study were conducted on freeze-dried material and were recalculated to wet weight. The amount of fat, protein, water and ash was analysed, including analyses of amino acid composition and fatty acid composition. Analyses were also made of antioxidant capacity in the sea cucumber species. Significant differences were found for the proximate composition between the sea cucumber species in this study, for example, the fat content was 0:4% for P. tremulus and 2:0% for C. frondosa. The composition of fatty acids were similar for both species, with the highest content of PUFA followed by MUFA and SFA respectively. Both species had a favourable ratio of n-6:n-3 fatty acids, but only C. frondosa complied with the daily recommendation of EPA and DPA by consuming 100 grams of sea cucumber. The protein content was higher in C. frondosa than in P. tremulus with 6:6% and 3:2%, respectively. Both total amino acid content and essential amino acid content were significantly different between the species and significant differences were found for all amino acids except glycine, methionine and proline. In general, C. frondosa had a lower antioxidant capacity than P. tremulus demonstrated by both ferric reducing antioxidant power (FRAP) and oxygen radical antioxidant capacity (ORAC-) assay. In conclusion, P. tremulus and C. frondosa appear to have a beneficial biochemical composition for human consumption.