Search

Marginalisering av utsett ungdom utanfor skole, arbeid eller tiltak (NEETs) og som har ekstra problem knytt til helse, funksjonsevne eller anna, er ei vesentleg utfordring som ein trass massiv satsing både i Noreg og internasjonalt manglar gode løysingar på. I denne artikkelen utforskar eg kva slags utfordring inkludering i arbeid av utsett ungdom er. Gjennom reanalyse av intervju med arbeidsgivarar og hjelparar frå to forskingsprosjekt, avleiar eg fleire ulike tenkesett/perspektiv og drøftar inkluderingsutfordringa i lys av desse. Gjennomgangen indikerer at ulike tenkesett kan gi ulike bilete av inkluderingsutfordringa og at ungdom med ulike typar problem vil kunne profitere på ulike tenkesett. Artikkelen gir ny kunnskap om korleis frontlinearbeidarar og arbeidsgivarar forklarar og forstår arbeidsinkludering av utsett ungdom, og om sentrale kjenneteikn ved prosessane som kan oppstå på arbeidsplassane. Inkludering kan krevje komplekse og lange prosessar og vera noko som både ungdom, arbeidsplass og hjelpeapparat må lære. Marginalization of vulnerable youth (NEETs) is a significant Norwegian and international challenge which is so far without good solutions. In this article I discuss what kind of challenge work inclusion of this target group may represent. I re-analyse interviews with employers and support givers drawn from two research projects. I find four major perspectives or ways of thinking present among the informants. These are: Work inclusion understood (1) as placement and as something jobseekers themselves are the major constructor of, (2) as individual experience, (3) as a product of interaction, cooperation and support, and (4) as complex and long-lasting learning processes. The discussion suggests that different perspectives can generate different understandings of the challenge of inclusion, and that youth with different types of problems may profit from certain ways of thinking. The article provides new knowledge about how frontline workers and employers explain and understand work inclusion of vulnerable youth, and about key characteristics of processes that can occur at the workplace.

Ved oppmerksomhet om gutters problemer sier ofte forskere at disse må forstås interseksjonelt, men hva menes egentlig med det? Innenfor faglitteraturen pågår debatter om hvorvidt interseksjonalitet som perspektiv bør forbeholdes analyser av kvinner i multiple minoritetsposisjoner. Kritikere har også ment at interseksjonell analyse fokusert på binære kategorier som «konstituerer» hverandre, kan medføre statiske, det vil si lite prosessuelle, analyser. Denne artikkelen argumenterer for å kombinere et interseksjonelt perspektiv med C. Wright Mills (1959) sitt fokus på samspill mellom biografiske og historiske prosesser. Resultatet av en slik kombinasjon kan kalles prosessuell interseksjonalitet, og inviterer til å undersøke hvordan ulike dimensjoner av sosial ulikhet samspiller i historiske og biografiske prosesser. publishedVersion

Etablering av tjenestestandarder har til hensikt å regulere, endre og forbedre fagutøveres arbeid, noe som skal føre til at tjenestene får jevnere og bedre kvalitet. Standarder i den norske helse- og omsorgssektoren er også tenkt å bidra til mer samstemte krav og forventninger til tjenestene. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan sykehjem i norge arbeider med «kvalitet» og om og i så fall hvordan dette påvirker praksiser på tvers av kommuner, sykehjem og avdelinger. Datainnsamlingen er gjennomført i 2016 ved bruk av et spørreskjema, individuelle intervju og fokusgruppeintervjuer samt observasjoner i fem norske sykehjem. Vi har funnet stor variasjon i praksis og rutiner knyttet til «kvalitetsarbeid», til tross for gjentatte innsatser fra myndighetene i å standardisere praksis i tjenestene. Resultatene viser variasjoner både på tvers av og innen sykehjemmene. disse variasjonene viser til det vi oppfatter som et komplisert og varig spenningsforhold mellom standardisering, lokal autonomi og kultur og lokalt innovasjonsarbeid. Vi argumenterer for at standardisering av «beste praksis» er vanskelig forenelig med flere forhold, blant annet med; a) myndighetenes ønske om stadig innovasjon i tjenestene, samt at tjenestene skal være individuelt tilpasset, og b) kommunenes grunnleggende autonomi, lokal arbeidskultur ved sykehjemmene knyttet til denne autonomien og lokale prioriteringer. Service standards involve, amongst other things, an institutional aim of regulation, often through descriptions of «best practice». The aim of the introduction of service standards is to improve the overall quality of the services. The use of standards in the Norwegian healthcare sector, the empirical theme of this article, is, ultimately, a means to equate or level the expectations of the various services. The aim of this study is to explore how Norwegian nursing homes work with «quality» and if, or in what ways, this work has led to more unified practices within and across nursing homes. This study draws on empirical material from 2016, collected through a quantitative survey, and qualitative interviews and observations from five nursing homes in Norwegian municipalities. We found significant variation in practice and routines despite repeated efforts by the authorities to standardize practices in the services. The results show that most variables vary considerably across and within the included nursing homes. The described variation is discussed in relation to what is understood as a complex and perpetual tension between standardization, local/municipal autonomy, «workplace cultures» and the growing demand for innovative services. We argue that standardization of 'best practice' can be difficult to reconcile with (a) the desire for innovative and individually adjusted services, and (b) the fundamental municipal autonomy prevalent in Norway, and the local «workplace cultures» this autonomy is connected to.

Source at https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2017-02-02 Activating young people on social benefits – requirements for transition to work Young people on social benefits have a variety of complex challenges such as health and social problems, school dropout, immigration and previous child protection measures. This puts them at higher risk of being marginalized fromemployment. The individual right to a minimum economic security and to work-promoting measures from the authorities challenges how local authorities organize and carry out their work. In order to study which requirements must be met in the authorities’ services for young people on social benefits, we have interviewed 12 case workers in 12 different Work and Welfare Centres (NAV). Their descriptions have been categorized and discussed in light of the legal framework and literature. The requirements which, according to our study, must be met in individual cases are: (1) Identification of risk factors in the target group, in order to find the adequate measures and activities, (2) The importance of a co-operation relation between the individual and the case worker, and between NAVand other welfare authorities, and (3)Work-promoting activities, and how to balance the use of imposition in individual cases. Finally we discuss how compulsory activities for this group represent a formof contract between parties with a mismatched power balance. Unge sosialhjelpsmottakere har særskilte utfordringer som medfører en høyere risiko for å bli stående utenfor arbeidslivet. Retten til økonomisk sikring og arbeidsrettede tiltak utfordres av hvordan Nav organiserer og utfører sitt arbeid. Med utgangspunkt intervjuer med Nav-veiledere drøfter vi rettslig og faglig hvilke forutsetninger som må foreligge i Navs arbeid med målgruppen. Vår undersøkelse viser at de forutsetninger som må imøtekommes i enkeltsaker er: 1) Identifisering av risikofaktorer i målgruppen, for å komme fram til hensiktsmessige tiltak og aktiviteter, 2) En samarbeidende relasjon mellom den unge og Nav-veilederen og samarbeid mellom Nav og andre hjelpeinstanser, og 5) Bruk av arbeidsfremmende aktiviteter. Til sist problematiserer vi hvordan aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere representerer en form for kvasi-kontraktsforhold, mellom parter med svært ulike maktforhold.

Artikkelen er basert på kapittel 3 og 4 i NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet. Artikkelen er publisert i Plan, nr 2 (2011). Elektronisk publisert i Universitetsforlagets artikkelbase Idunn.no: http://www.idunn.no/ts/plan/2011/02/art10 Steder som har suksess og som opplever vekst, har gjerne en kombinasjon av faktorene vi har drøftet foran som i sum skaper en vekstdynamikk. De har et omstillingsdyktig næringsliv, sterke utdanningsinstitusjoner som gir tilgang på den kompetansen bedriftene trenger, og god infrastruktur. I neste omgang kan denne utviklingen være selvforsterkende. Steder som har et tilstrekkelig innbyggertall og hvor det lokale næringslivet skaper et robust arbeidsmarked vil i mange tilfeller skape sin egen vekstdynamikk. Størrelsen på arbeidsmarkedet blir i seg selv en viktig forutsetning for vekst gjennom at det gir større muligheter for bedrifter og arbeidstagere. Alle deler av landet deltar i «reisen» mot kunnskapssamfunnet, men noen regioner reiser raskere enn andre. Denne reisen handler i stor grad om to samtidige og sammenhengende trender: Utdanningsbølgen og et nærings- og arbeidsliv som er på vandring mot å bli mer kompetanseintensivt. Norge er i ferd med å få økende regionale forskjeller i utdanningsnivå og omstillingstakt/dynamikk i arbeidsmarkedene. Dette er en utfordring for landet vårt, og det har ligget til grunn for Kompetansearbeidsplassutvalgets forslag til tiltak for bedre geografisk spredning av veksten av kompetansearbeidsplasser