Search

Mange henvisninger til BUP blir avvist, og det er stor variasjon i andelen avslåtte henvisninger mellom institusjoner, men det er lite systematisk kunnskap om hva som kjennetegner barn og ungdommer som får sine henvisninger avvist. Vi bidra med slik kunnskap gjennom å analysere kjennetegn hos pasienten/familien og fastlegen som påvirker sannsynligheten for at en henvisning blir avvist. I gjennomsnitt avviser helseforetakene 22 % av henvisningene til BUP, og andelen henvisninger som avvises, varierer fra 3 % til 31 %. Analysene indikerer at variasjonen i liten grad kan forklares med ulike egenskaper ved pasientene og henvisende fastleger. Vi finner at det er en betydelig sosioøkonomisk gradient i de avviste henvisningene, idet sannsynligheten for at henvisningen avvises, er i underkant av 10 % høyere for pasienter hvis foreldres høyeste utdanningsnivå er grunnutdanning eller videregående utdanning. Mange førstegangshenviste pasienter som fikk henvisningen avvist, re-henvises innen kort tid. Totalt 80 % av re-henviste pasienter innvilges rett til helsehjelp.

Tid er en viktig ressurs i velferdstjenestene og en sentral betingelse for samarbeid, men det er i liten grad forsket på hvilken betydning organiseringen av tiden har for samarbeidet mellom tjenestene. Gjennom fokusgruppeintervjuer med tre ungdomsteam i NAV og syv semistrukturerte intervjuer med ansatte i tjenesten for ruslidelse og psykisk lidelse og voksenpsykiatrien finner jeg at a) å etablere kontakt, b) samarbeidets rolle i arbeidstiden og c) endringene i reglene for arbeidsavklaringspenger gjør koordineringen av tjenester utfordrende for de ansatte. Dette gjenspeiler manglende koordinering på sentralt hold.

Navs innsats for å få personer med nedsatt funksjonsevne over i arbeid skal være erfarings- og kunnskapsbasert. Elementer fra Supported Employment har derfor fått utvidet plass i veiledningen ved Nav-kontorene. Denne artikkelen studerer den arbeidsrettede oppfølgingen av personer med psykiske helseproblemer. Her møter de Nav-ansatte utfordringer som gjør det vanskelig å oppfylle kravene som følger en kunnskapsbasert praksis. De kan ha behov for mer tid i den innledende fasen av oppfølgingsløpet, brukeren kan være for dårlig til å komme tidlig i gang med arbeidspraksis, og veilederne kan bli nødt til å prioritere hvilke grupper som skal få tett oppfølging.

I denne artikkelen anvender vi normaliseringsprosessteori (NPT) som et kvantitativt analyseredskap i evalueringen av implementeringen av en ny intervensjon. Vi viser på denne måten hvordan NPT kan brukes for å analysere og evaluere implementeringen av et nytt samhandlingsforløp for barn og unge. NPT strukturerer både analyse, presentasjon av funn og konklusjoner. Studiens funn er viktige når intervensjonen skal videreutvikles. Ved å bruke NPT som en ramme kan vi systematisk avdekke både hemmende og fremmende faktorer som vil kunne påvirke i hvilken grad det nye samhandlingsforløpet kan etableres som en del av praksis for alle tjenestene som jobber sammen med å skape et samordnet hjelpetilbud for barn og unge.

At dårlig økonomi er negativt for helsa er godt dokumentert. Mange med psykisk helseproblemer opplever å ha dårlig økonomi, og sosial støtte og tilhørighet synes avgjørende for å bedre situasjonen. Gjennom et recovery-orientert prosjekt i Asker kommune er det etablert en venneklubb. Hensikten har vært å møte utfordringer knyttet til mangel på sosiale arenaer og muligheter for deltakelse i sosiale sammenhenger. Ulike aktiviteter subsidiert med prosjektmidler er gjennomført i regi av medlemmer i venneklubben. I denne utforskende studien har vi undersøkt erfaringer med å delta i venneklubben, samt deltakernes opplevde sammenheng mellom økonomi og deltakelse i sosiale sammenhenger. Studien bygger på datamateriale fra to fokusgruppeintervjuer. Lydopptak fra intervjuene ble transkribert og deretter tematisk analysert. Det ble utarbeidet tre overordnede temaer; «En arena som muliggjør», «Økonomiske helseproblemer» og «Dyrt å delta». Funnene har støtte i tidligere forskning og indikerer at kommunalt psykisk helsearbeid må være mangfoldig, og ta hensyn til sammenhengene mellom levekår og psykisk helse. Vi har løftet funnene inn i en større sammenheng der det å drøfte strukturelle grep og omfordeling av både makt og økonomiske midler synes rimelig.