Search

Denne studien undersøkte rusmiddelbruk og erfaringer på russetreff blant et utvalg på 1473 personer som var russ i 2019. Rusmiddelbruk ble målt ved spørreskjema og biologiske prøver (spyttprøve og alkometer) som inkluderte mål på siste timers alkoholinntak og inntak av cannabis, amfetamin, kokain og ecstasy. Biologiske prøver er et nyttig supplement til spørreskjema og gir objektiv informasjon om nylig bruk av lovlige og ulovlige rusmidler. Datainnsamlingen ble gjennomført våren 2019 og deltakere ble rekruttert på tre store russetreff i Sør-Norge. Utvalget kan ikke antas å være representativt for alle russ eller nødvendigvis for deltakere på russetreff, men studiedesignet gir blant annet et første sett av data om deltakernes rusmiddelbruk på slike treff samt tidligere rusmiddelerfaringer. Litt over halvparten av deltakerne var jenter og ni av ti var født i Norge. En fjerdedel anslo at de kom til å bruke 20 000 kr eller mer på russefeiringen. Alkoholbruken blant deltakerne var høy. Det gjaldt både alkoholbruk på russetreffet og selvrapporterte erfaringer av alkoholinntak fra tidligere. Alkometeret viste at tre av fire nylig hadde drukket alkohol. En av fem oppga at de hadde drukket så mye siste 24 timer at de ikke var i stand til å huske alt som hadde skjedd i denne tidsperioden. En av fem oppga å ha drukket alkohol nesten daglig den siste måneden, og hver fjerde rapporterte at de hadde drukket 2–3 ganger i uka eller oftere de siste 12 månedene. Gutter hadde høyere gjennomsnittspromille enn jenter og oppga at de hadde drukket oftere enn jenter det siste året og de siste 30 dagene. I tillegg hadde flere gutter enn jenter drukket så mye at de ikke husket alt. To prosent av deltakerne testet positivt på ett eller flere illegale rusmidler. Andelene med positive spyttprøver var lavere enn andelen deltakerne som selv rapporterte om bruk av illegale rusmidler siste 24 timer. Kjønnsforskjeller gjenspeiles også i spyttprøvemålingene, hvor ti ganger flere gutter enn jenter testet positivt på cannabis. En av tre deltakere (34 %) oppga å ha brukt cannabis noen gang i livet og en av fire oppga å ha brukt siste 12 måneder. En liten andel rapporterte også å ha brukt MDMA/ecstasy (9 %), kokain (6 %) og amfetamin (5 %) samt andre typer ulovlige rusmidler (9 %) minst en gang i livet. Flere gutter enn jenter rapporterte at de har brukt illegale rusmidler noen gang i livet og siste året. Vi fant ingen forskjeller i alkoholbruk mellom deltakere som bodde i Oslo og deltakere som bodde andre steder. En høyere andel blant dem som bodde i Oslo rapporterte imidlertid å ha brukt illegale rusmidler. Dette gjaldt spesielt bruk av cannabis. Egenvurdert økonomi synes å ha betydning for alkoholbruken. De som anslo at deres familier var blant dem i sitt nabolag med best råd (1 eller 2 på en skala fra 1–10, der 1 de er de med best råd), rapporterte høyere alkoholbruk enn dem som vurderte familiens økonomi lenger ned på skalaen. Det var imidlertid ikke særlig forskjell i bruk av illegale rusmidler mellom disse gruppene. Deltakere som var med på en russebuss rapporterte høyere alkoholbruk enn deltakere som ikke var på buss. I tillegg rapporterte en høyere andel av deltakerne på russebuss å ha brukt illegale rusmidler. Deltakere som planla å bruke mer enn 20 000 kroner på russetiden hadde en høyere alkoholbruk enn deltakere som planla å bruke mindre. En høyere andel av dem som planla å bruke 20 000 kr eller mer på russetiden rapporterte også å ha brukt illegale rusmidler. Over halvparten av deltakerne (56 %) oppga at de hadde blitt tilbudt cannabis siste år og av disse oppga 43 % at de hadde fått tilbud på et russearrangement. En fjerdedel av deltakerne (24 %) rapporterte at de hadde følt seg utrygge, 28 % at de hadde skadet seg og 12 % at de var blitt utsatt for vold på et russearrangement. En av ti (11 %) hadde søkt medisinsk hjelp og en av fire (24 %) hadde gjort noe de angret på senere på slike arrangementer.

Aims: To examine uptake following a large‐scale naloxone programme by estimating distribution rates since programme initiation and the proportion among a sample of high‐risk individuals who had attended naloxone training, currently possessed or had used naloxone. We also estimated the likelihood of naloxone possession and use as a function of programme duration, individual descriptive and substance use indicators. Primary outcomes: naloxone possession and use. Random‐intercepts logistic regression models (covariates: male, age, homelessness/shelter use, overdose, incarceration, opioid maintenance treatment, income sources, substance use indicators, programme duration). Findings: Overall, 4631 naloxone nasal sprays were distributed in the two pilot cities, with a cumulative rate of 495 per 100 000 population. In the same two cities, among high‐risk individuals, 44% and 62% reported current naloxone possession. The possession rates of naloxone corresponded well to the duration of each participating city's distribution programme. Overall, in the six distributing cities, 58% reported naloxone training, 43% current possession and 15% naloxone use. The significant indicators for possession were programme duration [adjusted odds ratios (aOR) = 1.44, 95% confidence interval (CI = 0.82–2.37], female gender (aOR = 1.97, 95% CI = 1.20–3.24) and drug‐dealing (aOR = 2.36, 95% CI = 1.42–3.93). The significant indicators for naloxone use were programme duration (aOR = 1.49 95%, CI = 1.15–1.92), homelessness/shelter use (aOR = 2.06, 95% CI = 1.02–4.17), opioid maintenance treatment (OMT) (aOR = 2.07, 95% CI = 1.13–3.78), drug‐dealing (aOR = 2.40, 95% CI = 1.27–4.54) and heroin injecting (aOR = 2.13, 95% CI = 1.04–4.38). Conclusions: A large‐scale naloxone programme in seven Norwegian cities with a cumulative distribution rate of 495 per 100 000 population indicated good saturation in a sample of high‐risk individuals, with programme duration in each city as an important indicator for naloxone possession and use.

This thesis, in addiction medicine, investigated staff attitudes towards opioid maintenance treatment (OMT) in different settings, and their association with treatment differences within the Norwegian OMT programme. In New South Wales, Australian prison health staff were found to discourage inmates from entering or remaining in OMT. Thus, the first aim of this thesis was to investigate staff attitudes towards and knowledge of OMT among prison health staff. In Norway, annual assessments of the Norwegian OMT programme had identified treatment differences between the 14 regional OMT centres since 2004. There were some indications that these differences were associated with staff attitudes. The second aim of this thesis was to cross-culturally adapt the instrument used among Australian prison health staff into Norwegian and to assess Norwegian staff attitudes towards OMT. It also explored treatment differences within the Norwegian OMT programme and their possible associations with attitudes. The three studies had cross-sectional designs. The prison health staff study (n=396) was conducted in 2003 in NSW, Australia. The Norwegian attitudinal staff study was undertaken in 2007 in Oslo among 140 OMT staff and 180 harm reduction staff. The assessment of the Norwegian OMT programme used aggregated data from the annual OMT assessments from November 2007 and 2008. Australian prison health staff with little knowledge of methadone treatment were more likely to be abstinence-oriented. These staff were more likely to encourage inmates to leave the OMT programme prior to release from prison. In the Norwegian staff study there were differences between the regional OMT in attitudes towards OMT. Centres that were more likely to support discharge from treatment due to drug use and advocate limitations on who should have access to OMT had smaller caseloads, more frequent urine drug screening and increased case management. In addition less of their patients used drugs previous four weeks and more patients had long-term housing facilities and employment. These studies show that staff attitudes towards OMT are important factors that may influence treatment in many ways.

Dødsfall fra opioidoverdoser er et stort folkehelseproblem og utdeling av nesespray med motgiften nalokson var foreslått som et tiltak for å redde liv. I 2012 fantes det ingen godkjente nesesprayer på markedet. Istedenfor var improviserte, ikke-godkjente sprayer uten vitenskapelig evidens i utstrakt bruk. NTNU startet derfor utviklingen av en slik nesespray. Det overordnede målet med denne doktorgraden var å bidra til evidensbasert behandling av opioidoverdoser med nalokson som nesespray. Nesesprayens opptak ble undersøkt ved at friske frivillige deltok i en åpen, randomisert, treveis overkrysningsstudie. Nesesprayen ble undersøkt i to ulike doser, 0,8 mg og 1,6 mg, og ble sammenlignet med 1,0 mg nalokson intravenøst ved å se på legemiddelkonsentrasjonen i blodet. For å undersøke effekten av nalokson ble det utviklet en modell hvor friske frivillige fikk 1,0 mg nalokson intravenøst samtidig som de fikk en målstyrt infusjon med opioidet remifentanil. Slik kunne effekten av nalokson måles med endring av pupillestørrelse, samtidig som vi tok både arterielle og venøse blodprøver for å måle konsentrasjonen av legemidlene. Gjennom en 5-års observasjonsstudie i ambulansetjenesten i Oslo undersøkte vi også den nåværende bruken av nalokson ved overdoser, og koblet disse dataene mot dødsårsaksregistret. Opptaket av legemidlet gikk raskt og biotilgjengeligheten av nesesprayen var 52-54%. Nesesprayen var godt tolerert og det var ingen alvorlige bivirkninger. Remifentanilinfusjonen gav stabile blodkonsentrasjoner gjennom forsøket. Intravenøs nalokson reverserte raskt effekten av opioidet og effekten varte i 118 minutter. Av 2215 overdosepasienter i Oslo fikk 92% intramuskulær nalokson og startdosene var 0,4 og 0,8 mg. En ukes mortalitet for narkotikautløste dødsfall var 4,1/1000 tilfeller. Ingen av dødsfallene var på grunn av reintoksikasjon. Nesesprayen hadde raskt, systemisk opptak og høyere biotilgjengelighet enn improviserte nesesprayer. Dette indikerer at en optimalisert nesespray kan gi en terapeutisk dose nalokson. En målstyrt remifentanil infusjon gav stabile konsentrasjoner av opioidet i blodet og kan være en nyttig modell for å teste nye naloksonprodukter. I ambulansetjenesten var intramuskulær nalokson i dosene 0,4-0,8 mg effektivt og trygt. Summary Deaths from opioid overdoses are increasing and a public health concern. Such overdoses are treated with the antidote naloxone and first aid. For lay people there has been calls for naloxone to be available for administration as a nasal spray. Improvised nasal sprays without scientific documentation have been in wide-spread use. Therefore, NTNU started development of a high-concentration nasal spray in a device delivering a small volume, especially designed for nasal administration. The overall aim of this thesis was to provide an evidence-base for adequate treatment of opioid overdoses using intranasal naloxone. To describe pharmacokinetic parameters an open-label, randomized, three-way crossover study in healthy volunteers was conducted. Intranasal naloxone 0.8 and 1.6 mg were compared to 1.0 mg intravenous naloxone by measuring the blood concentrations of naloxone. The pharmacokinetic-pharmacodynamic aspects of naloxone was investigated in an explorative study in healthy volunteers administered 1.0 mg intravenous naloxone after steady state opioid agonism was obtained by a target-controlled infusion of remifentanil. Opioid effect was measured by pupillometry and simultaneous arterial and venous blood samples for drug quantification were collected. The current use of naloxone was investigated in a 5-year observational study of pre-hospital naloxone administration by Oslo emergency medical services. Data was linked to the Cause of Death Registry. The uptake was rapid, and bioavailability of nasal naloxone was 52-54%. The nasal spray was well-tolerated and there were no serious adverse events. The remifentanil infusion provided steady state conditions and the effect of 1.0 mg intravenous naloxone rapidly reversed the opioid effect. In 2215 overdose cases, 92% were treated with intramuscular naloxone, initial doses were 0.4 or 0.8 mg. One-week mortality from drug-related deaths were 4.1/ per 1000 episodes with no deaths from rebound toxicity. The nasal spray had a rapid, systemic uptake and a higher bioavailability than improvised sprays. This indicates that an optimized nasal spray may deliver a therapeutic dose of naloxone. Using remifentanil TCI to obtain a steady-state opioid agonism may be a useful tool for comparing new naloxone products. Intramuscular naloxone in doses of 0.4 - 0.8 mg were effective and safe in the treatment of prehospital overdoses.

Master`s thesis in Mental Health and addiction issues Formål: Å undersøke hvor mange deltakere som hadde brukt opioider og/eller sentralstimulerende midler med sprøyte, og hvor mange som hadde brukt sprøyter alene. Beskrive disse i form av utvalgte variabler, og undersøke predikatorer for å bruke sprøyter alene. Metode: Tverrsnittsundersøkelse blant gate- og lavterskelrekrutterte deltakere i syv norske byer i september 2017 (n=497). Statistiske forskjeller ble undersøkt ved hjelp av t-test, anova test, kjikvadrat test og fishers exact test. Multinomisk logistisk regresjonsanalyse ble brukt for å undersøke predikatorer for sprøytebruk alene. Resultater: 360 (72%) av 497 deltakere hadde brukt rusmidler med sprøyte en eller flere ganger. Sammenlignet med dem som ikke hadde brukt sprøyter, så var de yngre (42 vs.47 år t=4,5 p