Search

Streptomyces are considered the most potential microbes with the ability to produce antimicrobial and anticancer agents. These bacteria are found mostly in soil across the globe and play a pivotal role in material recycling processes. Isolation of Streptomyces in Vietnam has been conducted for years. However, there are few investigations on protected regions which have very little exchanging activities. This project aims to explore the resource for antimicrobial activity of Streptomyces isolated from Con Son Island (Con Dao). Eighteen soil samples were collected in different surface lands in Con Dao and cleaned prior to culturing and isolation. Twenty-five isolates (named from C1 to C25) were obtained from ISP4 agar plates and stored in glycerol 30% at -80oC. Liquid cultures were established in 3 different media (ISP4, Gause I and TSB) for all isolates. Broth collected from cultures at stationary phase was extracted with ethyl acetate at the ratio 1:1 (v/v) followed with antimicrobial tests against three bacterial and two fungal microorganisms (S. aureus, B. subtilis, E. coli, C. albicans, A. parasiticus). Sixty percent of isolates show activity against at least one microbe. The isolates C13, C22 and C24 showed the ability to inhibit both bacteria and fungi tested. Results from C13 and C22 express remarkable activity to prevent the growth of B. subtilis and C. albicans, respectively. This study suggests the potential of Streptomyces from the investigated area and recommends more optimization of the culture condition as well as extractions with other solvents to get better antimicrobial activities.

Denne kvalitative studien handler om å undersøke hvilken rolle apotekansatte kan ha i forbindelse med å implementere velferdsteknologi, i form av elektronisk medisindispenser hos hjemmeboende brukere. Vi antar at det vil være nyttig å involvere et bredt spekter av helseaktører til å delta i å forbedre livskvalitet hos befolkningen. I dette tilfellet for medisinetterlevelse i Norge, ved å utnytte apotekansatte for å redusere belastning på helsepersonale i omsorgtjenesten, ettersom eldrebølgen tilsier at arbeidsdeling og kapasitet i sektoren blir utfordrende fremover. Vi antar at det kan være et forebyggende tiltak for eldre at de blir introdusert for velferdsteknologi tidlig i sine sykdomsforløp. Apoteket er et miljø som møter mange type pasienter, både oppgående som alvorlig syke personer. Vi antar at det er fortsatt begrenset forskning på området der apotek involveres i prosessen for å oppnå vellykket innføring av elektronisk medisindispenser i Norge, ettersom det var null resultat i mitt litteratursøk. Det vil være hensiktsmessig å skaffe mer kunnskap og informasjon om hvilken betydning apotek kan ha for medisinetterlevelse hos brukere. I en kvalitativ undersøkelse er det gjennomført semistrukturerte intervju med ti informanter ansatt ved forskjellige apotek i Oslo, der alle intervjuene ble gjennomført hver for seg. Systematisk tekstkondensering er brukt i analysen av informantenes synspunkter, som resulterte i seks kategorier: Opplæringsbehov, Mobilis egnethet som apotekvare, apotekansattes motivasjon til å prøve ut og anbefale ny teknologi, mulig for apotek å tilby påfyllingstjeneste Mobili som bidrag til redusert feilmedisinering, Mobili kombinert med påfyllingstjeneste som bidrag til redusert feilmedisinering og utfordringer. Funnene viser at informantene gir uttrykk for enighet i at elektroniske medisindispensere vil kunne bidra til å forbedre pasientens etterlevelse av medisinregimet ved å gi påminnelser og dispensere medisinen til riktig tid. De forventer også at det kan redusere risikoen for medisineringsfeil ved å automatisk dispensere riktig medisin og riktig dose. I tillegg kan apotek spille en viktig rolle for å sikre medisinetterlevelse dersom de står for ferdig påfylling av e-dosett Mobili. Min antagelse er at tidlig introduksjon av velferdsteknologien Mobili, vil kunne bidra til å forebygge problemer for pasienter ved senere sykdomsforløp. Samtidig forteller Apotekforeningen at apotekene kan bidra til å redusere belastningen ved helseomsorgsarbeid (Apotekforeningen, 2022), som vil være gunstig med tanke på eldrebølgen. Nøkkelord: Mobili, elektronisk medisindispenser, velferdsteknologi, apotek, apotekkunde, medisins etterlevelse og påfyllingstjeneste, pasient legemiddelliste, multidose, dosett, eldre.

of Targeting mitochondrial complex I using BAY 87-2243 reduces melanoma tumor growth

Complex I inhibition causes oxidative stress and ROS-mediated cell death. (A) G-361 and SK-MEL-28 cells were treated with increasing concentrations of BAY 87-2243. Mitochondrial ROS levels were measured using the MitoSOX dye after 24 hours (n = 2). (B) A-375 cells were treated with BAY 87-2243 (10 nM) and the antioxidant, NAC (5 mM). Cytosolic ROS levels were measured using the redox-reactive dye CM-H2DCFDA after 24 h (n = 3). (C) Melanoma cells were treated with BAY 87-2243 (10 nM) and the antioxidant NAC (5 mM). Cell death was measured after 72 h using propidium iodine (n = 3). (D) G-361 cells were treated with BAY 87-2243 (10 nM, 100 nM) and the antioxidant, NAC (5 mM). Cell lysates were collected from treated G-361 cells (24 h) and probed with antibodies recognizing cleaved PARP. Actin was used as a loading control. Data are represented as the mean ± SD. *p

Melanoma cells are sensitive to BAY 87-2243-mediated Complex I inhibition by undergoing an energy crisis and ROS-mediated cell death. Under limiting glucose conditions (5 mM), the mitochondrial complex I inhibitor BAY 87-2243 induces a metabolic switch from OXPHOS to glycolysis in melanoma cells. Results of BAY 87-2243-mediated complex I inhibition include a reduction in the total cellular ATP pool and therefore AMPK activation, suppression of ERK1/2 phosphorylation, and the induction of oxidative stress. ROS stress is marked by stabilization of NRF2, phosphorylation of p38 MAPK, and AMPK as well as cell death signaling marked by cleaved PARP.

Inhibition of mitochondrial complex I with BAY 87-2243 inhibits OXPHOS and triggers glycolysis in melanoma cells. (A) OCR was measured using polarographic oxygen sensors in a two-chamber Oxygraph (Oroboros) in melanoma cells. BAY 87-2243 was injected in different concentrations (n = 3). (B) SK-MEL-28 and G-361 cells were treated with BAY 87-2243 (10 nM) and the time-dependent production of extracellular lactate was measured (n = 4). (C) OCR was measured using Seahorse analyzer in G-361 cells. BAY 87-2243 was injected (black arrow) in different concentrations followed by consecutive injections of oligomycin (1 μM), FCCP (0.5 μM) and antimycin A (1 μM)/rotenone (1 μM) (n = 6). Data are represented as the mean ± SD. *p

BAY 87-2243 reduces tumor growth in melanoma cells in vivo. (A) Scid mice bearing established A-375 (1.5x106 cells/mouse in 50 % matrigel, n = 10 per group) and LOX-IMVI (1.5 × 106 cells/mouse in 50 % matrigel, n = 10 per group) human xenograft tumors were treated orally (p.o.), once daily with vehicle (Ethanol/Solutol/Water = 10:40:50) or BAY 87-2243 (9 mg/kg). (B) Tumor weights of human melanoma xenografts (A-375, G-361, SK-MEL-28, LOX-IMVI) treated orally (p.o.), once daily with vehicle (Ethanol/Solutol/Water = 10:40:50) or BAY 87-2243 (9 mg/kg). (C) Body weights of mice bearing patient-derived (MEXF 276, MEXF 1732) and human melanoma xenografts (G-361 and SK-MEL-28) treated orally (p.o.), once daily with vehicle (Ethanol/Solutol/Water = 10:40:50) or BAY 87-2243 (9 mg/kg). Data are represented as the mean ± SD. *p

Previous studies have established that 7,12-dimethylbenz(a)anthracene (DMBA) can initiate skin tumourigenesis in conventional furred mouse models by acting on hair follicle stem cells. However, further cancer progression depends on repeated applications of tumour promoter agents. This study evaluated the timeline involved in skin tumourigenesis and progression in immunocompetent hairless SKH1-hr mice with dysfunctional hair follicles using only DMBA with no additional tumour promoter agents. The results showed that topical application of 30 µg (117 nmol) of DMBA over the back and flank regions of the mouse once a week and 15 µg (58.5 nmol) twice a week produced skin tumours after 7–8 weeks. However, by week 14 a heavy benign tumour load required the mice to be euthanized. Lowering the DMBA dose to 15 µg (58.5 nmol) once a week produced tumours more slowly and allowed the mice to be studied for a longer period to week 23. This low-dose DMBA regimen yielded a high percentage of malignant tumours (58.8%) after 23 weekly applications. Additionally DMBA-treated skin showed an increase in mean epidermal thickness in comparison to untreated and acetone-treated skin. Despite the aberrant hair follicles in SKH1-hr mice, this chemically driven skin cancer model in hairless mice can serve as a suitable alternative to the ultraviolet-induced skin cancer models and can be reliably replicated as demonstrated by both the pilot and main experiments.

Derivatives of Polyhedral Oligomeric Silsesquioxanes (POSS) and Oligosaccharides have been investigated as potential candidates for high resolution resists. POSS materials are cage compounds with defined mono-disperse molecular weights. Oligosaccharides are carbohydrates with defined number of monosaccharide units (2 to10) and may be cyclic or linear. These materials are attractive candidates for molecular resist development because of their commercial availability and the ease with which they can be derivatized. We have developed high resolution positive resists suitable for 193-nm and other emerging lithographic applications based on these materials.

Bakgrunn: Alginat er en kjent polymer som har vært mye utnyttet kommersielt, men også i legemiddelbransjen de siste årene. Alginat er et løselig kostfiber som gir immunrespons ved cellestimulering. Mange studier har vist en tendens til at kosthold med mye kostfiber gir lavere insidens tykktarms-endetarmskreft. En tidligere masteroppgave ved forskningsgruppen har vist at legumainaktivitet ble påvirket av alginat ved in vitro eksperimenter, både ved direkte autoaktivering prolegumain og ved stimulering av makrofagceller. Denne oppgaven bygget videre på dette og effekten av alginat på legumain ble nærmere studert, der legumain er en cysteinprotease som har vist relasjon til kreftutvikling. Metoder: Det ble brukt forskjellige metoder for å karakterisere alginat M-60 med innhold av 60 % mannuronsyre og M-100 med 100 % mannuronsyre. Monosakkaridsammensetningen til disse alginatene ble bestemt ved metanolyse, GC, og NMR og de ble også redusert for å bestemme ladningenes betydning. Det ble utviklet en metode for å fremstille så ren alginatoligomere som mulig, ved anvendelse av alginatlyase for å degradere alginatet og deretter fraksjonering av prøvene på ionebytterkolonnen. Fraksjonene ble videre analysert på HPLC, HPAEC-PAD og MS for å bestemme størrelsen til oligomerene. Ikke redusert- og redusert M-60 og M-100, alginatlyasebehandlet M-60, og i tillegg M-75 og M-94 ble videre testet for evne til å påvirke legumainaktivitet. To ulike forhold ble studert; Stimulering av makrofager (RAW 246.7-celler) i kultur eller direkte inkubering av prolegumain sammen med de ulike alginatprøvene for å undersøke deres evne til å stimulere autoaktivering av prolegumain. Resultat: NMR-metode gav en mer nøyaktig bestemmelse av monosakkaridsammensetning til alginat i forhold til GC-metoden. Alginatdegraderingsprosessen ved behandling med alginatlyasen ble vellykket med i både buffer og vann, og vann ble derfor benyttet for å slippe å gjøre desalting. Ved direkte autoaktivering prolegumain gav de ubehandlede alginatene M-60, M-75, M-94 og M-100 øking i legumainaktiviteten. Alginat M-100 og M-94 gav mest stimulering av prolegumain autoaktivering med 7 ganger høyere legumainaktiviteten enn kontroll, mens M-60 gav 6 ganger høyere og M-75 gav 5 ganger høyere legumainaktivitet. Reduserte M-100 ga ingen stimulering av legumain autoaktivering, mens redusert M-60 og M-60 ikke fjernet borat gav 5 ganger høyere legumainaktivitet. Sammenlignet med kontrollen gav lyasebehandlet M-60-fraksjoner B2 og C4 ingen effekt, mens fraksjon B3 gav 20 % høyere og fraksjon C5 gav 40 % høyere legumainaktivitet ved autoaktiveringsforsøk. I celleforsøk gav ubehandlet alginat M-60 veldig varierende resultater. I to forsøk stimulerte den økning legumainaktivitet, men i et forsøk gjorde den ikke. M-75 og M-94 gav en hemmende effekt, der M-75 gav 50 % og M-94 gav 90 % lavere legumainaktivitet enn kontroll. M-100 gav ingen effekt. Reduserte M-60 og M-100 og de lyasebehandlede-M-60-fraksjonene gav en hemmende effekt av legumainaktivitet. Redusert M-100 gav 30 % mindre legumainaktivitet enn kontroll, men M-60 gav 50 % mindre aktivitet. Lyasebehandlet M-60- fraksjon gav 10-30 % lavere legumainaktivitet enn kontroll.