Search

Tidligere i år (2022) berørte journalist i Klassekampen Yohan Shanmugaratnam mange med sin lesning av Karpes siste plate Omar Sheriff. I sin tekst skriver han at «Karpe setter ord på migrantenes melankoli», og han skriver om sin foreldregenerasjon, «som bare har jobbet og holdt kjeft, uten at noen har invitert dem til Dagsnytt 18 [norsk nyhets- og debattprogram] for å snakke om ytringsrommet eller noe annet».

Samene er urbefolkningen i Norge. Deres rettigheter i møte med helse- og omsorgstjenestene reguleres av internasjonale konvensjoner og nasjonalt lovverk. Det er store individuelle og lokale språklige, kulturelle og næringsmessige variasjoner innenfor det samiske samfunnet. Det er av stor betydning at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om sosiale, historiske og kulturelle faktorer som kan ha betydning for møter mellom samer og helse- og omsorgstjenestene. I Norge har den politiske målsettingen vært å gi et kulturelt tilrettelagt tilbud til den samiske befolkningen innenfor de etablerte tjenestene i stedet for å utvikle tjenester spesifikt for den samiske befolkningen. Den samiske befolkningen bruker helsetjenestene i like stor grad som majoritetsbefolkningen, men er mindre tilfreds med hjelpetilbudet. Det er lite som tyder på at det er forskjeller mellom den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen når det gjelder helsetilstand og forekomst av sykdom, men en del litteratur fokuserer på at samer har en annen forståelse av helse, sykdom og behandling enn majoritetsbefolkningen. Det er imidlertid grunn til å være forsiktig med å betrakte dette som en sannhet som gjelder for alle samer. Det finnes også litteratur som peker på at samer snakker om sykdom og helse på indirekte måter og ved hjelp av metaforer. Oppfatningen av at samisktalende personer foretrekker å bruke samisk i samhandling med helse- og omsorgstjenestene nyanseres i nyere forskning, som viser at preferanser for bruk av språk er individ- og situasjonsavhengige. Betydning av slektskap og tradisjoner for selvhjelp vektlegges i deler av litteraturen. Samtidig viser forskning at samer etterlyser mer hjelp fra det offentlige. Egne og andres erfaringer med fornorskning og stigmatisering kan ha betydning for samers møter med helse- og omsorgstjenester. Forskningen er ikke entydig på om denne typen erfaringer har betydning for selvopplevd helse. Litteraturen illustrerer videre at identitet er et komplekst begrep. Litteraturen peker på betydningen av at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om samisk språk og kultur i møte med samiske personer med demens. Det foreligger lite forskning som fokuserer på situasjonen til samiske personer med demens, deres familier og samhandling med offentlige helse- og omsorgstjenester. Nye forskningsprosjekter er imidlertid igangsatt på disse områdene. Individuell tilrettelegging og lokal forankring av konkrete tiltak er både nødvendig og viktig, i og med at den samiske befolkningen er mangfoldig.

Source at https://journals.lib.unb.ca/index.php/NW/article/view/25799/29939 In this essay, I consider the limitations and possibilities of narrative gerontology. I reflect upon narrative gerontology’s fundamental dependence on people’s narrative willingness. I discuss both the reasons that stories remain untold and the reasons they remain unheard. Furthermore, I suggest that narrative gerontology would benefit from a stronger focus on the act and context of storytelling rather than merely on what is being told. I suggest that narrative gerontology should pay more attention to the diverse sites of engagement, more or less formalized settings, and spontaneous everyday interactions in which older adults tell stories.

Dagens eldre samer har levd sine liv i en historisk periode preget av store sosiale endringer når det gjelder situasjonen til det samiske folk. De har opplevd den historiske perioden preget av assimilasjonspolitikk og stigmatisering og de har opplevd perioden med etnisk revitalisering og endringer i minoritetspolitikken. Videre lever de nå i en historisk periode hvor ulike dominerende narrativer (“public narratives”) om samene eksisterer side om side og i varierende grad artikuleres. Det overordnede målet for denne studien var å utforske hvordan samer, gjennom fortellinger om sine liv, uttrykker og arbeider med sine opplevelser av helse og identitet i alderdommen. Avhandlinga er basert på en diskursanalyse av norske offentlige dokumenter vedrørende helse- og omsorgstjenester for elder samer og en narrativ analyse av livshistorieintervju med nitten eldre samer. Gjennom diskursanalysen søkte jeg innsikt i det diskursive landskapet som de eldre samene fortalte sine livshistorier innenfor. Offentlige dokumenter ble betraktet som både produkter av og bidrag til diskurser. I den narrative analysen av livshistoriene utforsket jeg de eldre samenes uttrykk for helse og identitet. De offentlige dokumentene uttrykte en nær assosiasjon mellom samisk kultur og personlig identitet. Bildene av den samiske kulturen som ble konstruert i dokumentene var dominert av symboler som assosieres med spesielle deler av samisk kultur. Samene ble enten presentert som samisktalende eller som tospråklige, og aldri som enspråklige norsktalende. Videre ble de eldre omtalt som enten samiske eller norske, og mer flytende og tvetydige identiteter var ikke omtalt. Dokumentene fokuserte på betydningen av helsearbeideres kulturelle og språklige kompetanse. Kompetanse i samisk språk og kultur ble betraktet som en forutsetning for å forstå den samiske pasienten. Diskursanalysen viste stor grad av diskursiv kontinuitet i dokumentene. En narrativ analyse av tre kvinners livshistorier viste at helse ikke var en passiv tilstand, men en aktiv prosess hvor motstand spilte en sentral rolle. Kvinnenes livshistorier ble oppfattet som motstandsfortellinger. Kvinnene kunne ikke endre de historiske og sosiale omstendighetene for sine livshistorier, og de kunne ikke endre det faktum at de opplevde helseplager som astma, medfødte handikap, gangproblemer og blindhet. Like fullt tok kvinnene kontroll over hvilken rolle disse omstendighetene og helseplagene fikk spille i historiene deres. Gjennom sine historier utfordret kvinnene etablerte “sannheter” om helse og de utfordret oppfatningen av samene som offer for fornorskning. I avhandlinga har jeg også utforsket forholdet mellom eldre samers livshistorier og to ulike dominerende narrativer om samene. En narrativ analyse av fire livshistorier viste at de eldre samene, snarere enn å ha en samisk identitet, aktivt identifiserte seg gjennom historiene de fortalte. Alle de fire livshistoriene som ble analysert reflekterte ulike dominerende narrativer om samene. De individuelle historiene varierte imidlertid med tanke på hvilket dominerende narrativ som hadde størst innflytelse. Hvorvidt de eldre aktivt utfordret de dominerende narrativene i sine egne fortellinger varierte også. Studien viste at identifisering er en prosess som pågår gjennom hele livet. Studien viste at det kan være grunn til å nyansere antakelsen om at det eksisterer et sterkt forhold mellom eldre samer og det bildet av “samisk kultur” som er skapt i de offentlige dokumentene. Dagens eldre samer er blant de generasjonene som er mest påvirket av assimilasjonspolitikken. De har også opplevd den samiske “oppvåkningen”. De eldre samene forholdt seg aktivt til sin samiske bakgrunn i historiene de fortalte om sine liv, uten at de dermed uttrykte et bestemt samisk perspektiv. Utgangspunktet i livshistorier åpner for en utforskning av eldre samers erfaringer av identitet og helse i alderdommen som subjektive opplevelser. Videre åpner det for å se disse opplevelsene i større historiske og sosiale kontekster. Enkeltpersoners livshistorier er innrammet av en unik kombinasjon av større fortellinger og politiske diskurser. Det teoretiske utgangspunktet for denne studien åpnet opp for en kontekstualisering av subjektivitet.

Published version available in CJNR (Canadian Journal of Nursing Research) 2012, 44(2) :64-85(22). The Sami people have historically been exposed to severe assimilation processes. The objective of this study was to explore elderly Samis' experiences of health. A total of 19 elderly Sami individuals in Norway were interviewed. This article is a dialogical narrative analysis of the life stories of 3 Sami women. The life stories are perceived as narratives of health and resistance. Postcolonial theory provides a framework for understanding the impact of historical and socioeconomic factors in people's lives and health. Narratives of resistance demonstrate that people are not passive victims of the legacy of colonialism. Resistance is not a passive state but an active process, as is health. Resistance is a resource that should be appreciated by health services, both at a systemic level — for example, through partnership with Indigenous elderly in the planning and shaping of services — and in individual encounters between patients and healthcare providers.

Denne mastergradsoppgaven tar utgangspunkt i følgende tema: Sykepleieres erfaringer med elektronisk sykepleiedokumentasjon (ESD) i egen praksis. Betydningen av nytt dokumentasjonsverktøy for utveksling og utvikling av kunnskap i praksis. Arbeidet tar utgangspunkt i halvstrukturerte intervju med seks sykepleiere som bruker ESD i sin praksis. Tema for intervjuene er sykepleiernes egne erfaringer med det nye dokumentasjonsverktøyet. Innføringen av nytt dokumentasjonsverktøy har ført til endringer i sykepleiedokumentasjonen jeg omtaler som oppstykking av den syke. Lagringen av rapporter som enkeltdokumenter pleierne må åpne og lukke gjør at pasientens forløp fremstår som oppstykket. Pleien fremstår som atskilte oppgaver fordi sykepleierne, for hver gang de har gjort noe hos pasientene, skriver dette i dokumentasjonen. Funksjonsområdene som brukes i dokumentasjonen får pasienten til å fremstå som oversiktlig og forståelig. Fjerning av informasjon som ikke lenger er aktuell med ”delete” – funksjonen bidrar ytterligere til dette. Det skapes en orden som ikke nødvendigvis eksisterer i virkeligheten. Overgangen til nytt dokumentasjonsverktøy i Avdelingen ledsages av innføring av primærsykepleie og fjerning av den muntlige rapporten. Disse endringene omtaler jeg som oppstykking av pleiefellesskapet. Hver sykepleier har nå ansvar for et gitt antall pasienter og starter vaktene med å sette seg foran datamaskinen og lese om ”sine” pasienter. Jeg omtaler nytt dokumentasjonsverktøy, ny organiserings – og rapportform som en treenighet. De tre bestanddelene av treenigheten forutsetter at kunnskap og ansvar kan deles opp og overføres fra en pleier til en annen. Til grunn for sykepleiernes praksis ligger imidlertid en kunnskap og et omsorgsansvar som ikke lar seg stykke opp. Sykepleierne bruker ord som ”ensomhet” og ”korthus” for å beskrive følgene av treenigheten. Mangelen på samsvar mellom det som er sykepleiernes kunnskap og opplevelse av ansvar og det kunnskapssynet og forståelsen av ansvar som ligger til grunn for treenigheten skaper dissonans. Gjennom rutiner som skriftlige støttesystem og bruk av egen fritid til dokumentasjonsarbeid forsøker pleierne å oppveie dissonansen. På bakgrunn av dette arbeidet er min oppfatning at nye elektroniske dokumentasjonssystemer ikke overflødiggjør, men snarere forsterker viktigheten av tradisjonelle arbeidsformer som det å jobbe sammen og den muntlige rapporten. This thesis takes as its starting point the following subject: The experience of nurses with electronic nursing documentation (END) in their practice. The impact of a new documentation tool for the exchange and development of knowledge in practice. The thesis takes as its starting point semi-structured interviews with six nurses who use END in their practice. The subject of the interviews is the nurses’ own experiences with the new documentation tool. The introduction of a new documentation tool has resulted in changes in the nursing documentation which I refer to as fragmentation of the sick. The storing of reports as separate documents the nurses must open and close has, as its consequence that the patient’s development appears as fragmented. The nursing care thus appears as separated tasks because the nurses, each time they have done something for the patient, record this in the documentation. The function areas which are used in the documentation make the patient appear as surveyable and understandable. Using the “delete” function to remove information which is no longer of topical interest, is a further contribution to this. An order is established which does not necessarily exist in reality. The transformation to a new documentation tool in the ward is accompanied by the introduction of primary nursing and the removal of the oral report. I refer to these changes as fragmentation of the nursing community. Each nurse is now responsible for a given number of patients and starts her shift by sitting down in front of the PC and read about “her” patient. I refer to the new documentation tool, new form of organisation and new form of reporting as a trinity. The three components of the trinity presuppose that knowledge and responsibility can be divided and transferred from one nurse to another. The basis of the nurses’ practice, however, is knowledge and caring responsibility which is not possible to divide. The nurses use words like “loneliness” and “house of cards” to describe the consequences of the trinity. The lack of connection between the knowledge of the nurses, the feeling of responsibility, the approach to knowledge and understanding of responsibility, which form the basis of the trinity, cause dissonance. Through routines like a written support system and use of one’s own spare time for documentation work, the nurses try to compensate for this dissonance. Based on the work with my thesis I believe that new electronic documentation systems do not make redundant, but rather increase the importance of traditional working methods like working together and the oral report.

The Sami people in Norway have a statutory right to receive equitable health services, adapted in accordance with Sami language and culture. However, limited research is available regarding the impact and of Sami culture and language within mental health services. Aim - The overall aim of the study was to explore, identify and describe the significance of culture and language in mental health services as experienced by clinicians and Sami patients, to enhance the understanding of the cultural and linguistic adaptation of the services to the Sami. Methods - The data was co-constructed in individual interviews with clinicians and Sami patients in mental health clinics in northern Norway. The data were analysed thematically. Results - The study demonstrated that Sami patients’ language choice is influenced by a complexity of social and cultural factors. Bilingual Sami patients have different preferences for what they can talk about, in which language, in what way and with whom. However, the result must not be confused with saying that Sami-speaking patients do not need Sami-speaking therapy. Essentialist descriptions of Sami culture were several, but ways to incorporate cultural and linguistic aspects into mental health services were limited. Organisational support for language appropriate services was limited. Culturally adapted clinical interventions were lacking. Incorporation of culture and language was random, provided by the individual clinician within the structural frames and with the knowledge available. Concluding remarks - The study indicates that the incorporation of language and culture into mental health care is a complex process involving strategies at three levels; institutional systems and structures, health professionals’ cultural assumptions and analytical competence, and cultural assessment of interventions within mental health treatment. Stereotypical portrayals of Sami culture narrow the understanding of Sami identity, delimit the identification of Sami-speakers and simplifies possible impacts of culture within health care. Therefore, the question is not what culture “is”, but how culture unfolds in human encounters.

Dette er en narrativ studie som undersøker hvilke erfaringer med fosterdiagnostikk og selektiv abort, som skapes og formidles gjennom kvinners fortellinger om deres opplevelser, og hvordan disse fortellingene kan forstås i lys av samfunnsdebatten om abort. Prosjektet tar utgangspunkt i tre fortellinger som er skrevet på blogg av kvinner som har gjennomgått en selektiv abort, og tre dialoger på internettforumer, hvor kvinner forteller om deres aborterfaringer. For å besvare forskningsspørsmålene, anvendes narrativ teori og metode som beskrevet av Frank (2010) og Riessman (2008). I tillegg støtter jeg meg til teori om mestring, autonomi og sorg. Følgende temaer fremkom i analysen: Fra lykkelige til ulykkelige omstendigheter, valget, abortfødselen og restitusjon. Et hovedfunn er at fortellingene viser at kvinnene ønsker informasjon om barnets helse i svangerskapet. Det fremgår også av fortellingene at beslutningen om å avbryte svangerskapet ikke oppleves som vanskelig, bare trist. Kvinnenes frykt for andres fordømmelse av deres valg i forbindelse med oppdagelse av fosteravvik er en viktig del av fortellingene, og det ser ut til at fortellingene brukes som et redskap for å forsvare abortens berettigelse. Prosjektet viser hvilken betydning en diskurs som er kritisk til fosterdiagnostikk og selektiv abort får for fortellingene, og hvordan metafortellingen om ”samfunnet med plass til alle”, risikerer å bringe fortellinger om selektiv abort til taushet.