Search

En viktig målsetting med fedrekvoten i foreldrepengeordningen har vært å fremme en jevnere fordeling av familie- og yrkesarbeidet blant foreldre. Både i den offentlige debatten og blant forskere har det vært en klar forventning om at fedrekvoten skal bidra til større likestilling hjemme og ute. Studier av fedrekvotereformer i Norge viser imidlertid ikke klare effekter for de første som er omfattet av reformene. Dette gjelder både innføringen av kvoten i 1993 og utvidelsen fra seks til ti uker i 2009. Vi diskuterer hvordan disse resultatene kan forstås. Vi argumenterer for at fleksibiliteten i foreldrepengeordningen kan bidra til å forklare hvorfor studiene avdekker få likestillingseffekter. Far kan fortsatt ta permisjon på måter som ikke fremmer en jevnere arbeidsdeling. Videre kan det ha betydning at far ikke har selvstendige fedrekvoterettigheter ettersom par der mor har lav/ingen inntekt ikke er omfattet av reformene. Endelig kan samspillet med andre deler av familiepolitikken og med kjønnsforskjeller i arbeidsmarkedet ha betydning.

Økt likestilling mellom mødre og fedre i familie- og yrkesliv, altså mindre grad av kjønnsspesialisering, var et uttalt mål for innføring av fedrekvoten. Forskning gir imidlertid ulike svar på hvorvidt fedrekvoten har bidratt til mer likestilling. Kvalitative studier og studier som ser på statistiske korrelasjoner, viser en klar sammenheng mellom fars permisjonsbruk og mors og fars tilpasning til arbeid og familie på sikt. Kvasi-eksperimentelle studier, som legger stor vekt på å utelukke seleksjon, finner derimot små og til dels motstridende kausale effekter av innføring av fedrekvoten på foreldres familie- og yrkesarbeid. I denne artikkelen diskuterer vi hvordan sprikende funn kan forstås. Selv om kvasi-eksperimentelle studier finner få effekter av fedrekvotereformen, kan vi ikke utelukke at økt despesialisering i barnets første leveår gir mer likestilling på sikt, ettersom disse studiene sjelden undersøker om tidlig despesialisering faktisk har skjedd. Tidlig despesialisering forutsetter ikke bare at far har rett til kvote, men også at kvoten brukes i tråd med hensikten. For å vurdere hvorvidt en fedrekvote kan bidra til mer likestilte foreldreskap, trenger vi mer kunnskap om hvordan permisjonen faktisk benyttes og hvor omfattende despesialisering som må til i barnets første leveår for å gi varige endringer i foreldres tilpasning til omsorg og yrkesarbeid.

This article aims at contributing to a better understanding of men's work–life reconciliation by developing a typology of work and care adaptations drawing on a sample of 102 European men, aged 21–64, working in different work organizations. The article combines qualitative and quantitative data. Multiple correspondence analysis is used to investigate the men's actual adaptations to work, care and self-realization. ‘Volume of work’ and ‘volume of care’ constitutes separate dimensions that render visible the traditional gendered opposition between a high amount of care combined with low amount of work and vice versa. However, two more untraditional adaptations (low–low and high–high) are identified. Additional analyses show that, even within this all male sample, the distribution of working life privileges corresponds with a high amount of paid work and a low amount of care responsibilities. The structure of the gendered division of labour, status and material privileges is correspondingly rediscovered. A typology of four different positions is derived: the ‘career' position', the care’ position the ‘care and career’ position and the ‘patchwork career’ position. These positions are further investigated utilizing in-depth interviews, discussing dilemmas and advantages of dilemmas and the advantages of each position. The article concludes that even if the number of available work–life adaptations open to men rise, this change will not necessarily contribute to alter the hierarchical distribution of career and care, privileges and costs in society.

Publisher's version (útgefin grein), The under-representation of women in executive management stands in contrast to their educational attainment, and labor market participation in most countries. This paper examines to what degree top-managers in the gender equal states, Iceland and Norway, agree with established demand–supply explanations of the problem, and suggested instruments for solutions. Drawing on a quantitative dataset of 908 managers in the 250 largest companies, the results emphasize that the divide between demand- and supply-side barriers and solutions may be less clear-cut in practice than theory. Our findings suggest a combination of demand- and supply-policies to enhance gender balance in top-executive management., This project was supported by the Icelandic Centre for Research (grant number 141630-51), the Norwegian Research Council (grant number 236770), and by CORE—Centre for Research on Gender Equality (grant number 10212).