Search

Olstad, K. & Johnsen, S.I. 2022. Storørreten i Flagstadelva og Brumunda. Sammenstilling av merke- og gjenfangstdata. NINA Rapport 2177. Norsk institutt for naturforskning. Flagstadelva og Brumunda er begge tilløpselver til Mjøsa hvor det forekommer ørret som foretar nærings- og gytevandringer mellom elv og innsjø flere ganger i løpet av livet. Det er til sammen antydet at 58 elver i større eller mindre grad fungerer som gyteelver for storørreten i Mjøsa. De viktigste av disse er ansett å være Gudbrandsdalslågen («Hunderørret»), Gausa, Brumunda, Vismunda, Stokkelva og Flagstadelva. Både i Flagstadelva og Brumunda har det over flere år vært fanget og merket ørret på gytevandring. For begge elvene er majoriteten av fisken til dette formålet blitt fanget i feller. Datamaterialet fra denne merkingen har vært lagret hos Statsforvalteren i Innlandet (tidligere ved Fylkesmannen i Hedmark), men ikke bearbeidet og klargjort for helhetlig analyse. NINA har på oppdrag fra Statsforvalteren i Innlandet bearbeidet materialet og klargjort det for videre analyse. Det ferdig bearbeidede materialet er gjort tilgjengelig for Statsforvalteren i Innlandet. I denne rapporten er det gjort rede for klargjøringen av datamaterialet. I tillegg er det gjort enkle innledende analyser av materialet med fokus på utviklingen i gytebestanden over tid. Der det har vært naturlig er det gjort sammenlikninger mellom forholdene i de to elvene. I tillegg til data for lengde og kjønn, samt registreringer av gjenfangst i fellene, inneholder også materialet data for gjenfanget fisk fra sportsfiske og fangst basert på innrapporteringer. Datasettet fra merkingen i Flagstadelva for perioden 1995 – 2012 består av totalt 4135 unike individer. Tilsvarende inkluderer dataene fra merkingen i Brumunda for perioden 1983 – 2020 totalt 3633 unike enkeltindivider. Merkingen i fella i Flagstadelva skal ha blitt satt i gang i forbindelse med registrert vandringsaktivitet. Derfor kan dataene indikere omtrentlig tidspunkt for gytevandring. Det er imidlertid stor variasjon i dato for første merking, og dataene er trolig usikre. For 10 av årene med merkedata i Flagstadelva falt første dato for merking i august. For 6 av årene fant første merking sted i september. I motsetning til i Flagstadelva, har fella i Brumunda ikke nødvendigvis vært aktiv gjennom hele vandringsperioden. Denne fella er også av en slik konstruksjon at ikke all fisk må passere gjennom fella for å komme forbi. Antallet merkede fisk er derfor ikke en god indikator for verken antall fisk på vandring eller for vandringstidspunkt. Lengdefordelingen i de to elvene er veldig like, og gjennomsnittslengden for gytefisken i totalmaterialet i Flagstadelva var på 51,6 cm og 51,7 cm i Brumunda. Av de merkede fiskene i Flagstadelva ble hele 19,0 % gjenfanget en eller flere ganger i fella på et senere tidspunkt. For Brumunda var tilsvarende tall 1,9 %. Av fisk som ble gjenfanget i fella etter merking, ble 55 % (Flagstadelva) og 43 % (Brumunda) av disse gjenfanget året etter merking. Tilsvarende ble hele 96 % (Flagstadelva) og 90,6 % (Brumunda) av gjenfanget fisk påvist i løpet av de tre første årene etter merking. Av de merkede fiskene fra Brumunda ble 6,7 % rapportert fanget i garn eller i forbindelse med sportsfiske. For Flagstadelva var tilsvarende tall 1,6 %. På tross av noe variasjon, fremkom det en markert økende trend i antall mjøsørret på gytevandring i Flagstadelva fra år 2000 sett i forhold til de foregående årene. Det anses som sannsynlig at det økte antallet ørret på gytevandring var en effekt av kalkingen. I perioden 1995 – 2007 varierte innslaget av fettfinneklippede ørret i fella i Brumunda mellom 0 og 41,5 %. Av de 270 registrert fettfinneklippede fiskene ble kun tre påvist etter 2007.

Johnsen, SI. & Hesthagen T. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Elgsjøen i Oppdal kommune, Trøndelag. NINA Rapport 1768. Norsk institutt for naturforskning. Elgsjøen i Oppdal kommune ble regulert for over 100 år siden. Fiskesamfunnet i Elgsjøen består kun av ørret, og det har ikke vært satt ut fisk siden 1977. I forbindelse med restaurering av dammen i perioden 2006-2013, ble vannstanden holdt permanent under HRV. I perioden 2006-2011 var vannstanden senket med 2,35 meter, mens vannstanden var noe ytterligere senket i 2012 og 2013. Denne nedtappingen førte til at det fra lokalt hold kom inn bekymringsmeldinger om ørretens muligheter til å vandre opp i gytebekkene om høsten. Det ble imidlertid observert ørret på gyteplassene hvert år i perioden 2006-2012, og senkningen i den perioden hadde der-med ikke fullstendig utestengt ørreten fra gyteplassene. Det kan imidlertid tenkes at en andel av ørreten ikke har klart å vandre opp til gyteområdene, da senkningen av Elgsjøen kan ha medført at kritiske passasjepunkt ble flere og lengre. Forholdene for oppvandring var trolig også noe forverret i 2012 og 2013, da vannstanden ble ytterligere tappet ned som følge arbeidet med dammen. Det har også vært antydet at de største negative effektene av senkningen kunne knytte seg til forhold i innsjøen. Nedtappingen kan ha medført at liten fisk har hatt begrensede skjulmuligheter gjennom hele året og dermed vært mer utsatt for predasjon fra stor ørret. Det ble derfor anbefalt at det burde gjennomføres et prøvefiske i Elgsjøen etter at rehabiliteringen av dammen var ferdig og forholdene hadde normalisert seg, for å se på bestandsforholdene og om enkelte årsklasser var redusert. Dette var bakgrunnen for at GLB v/Eidsiva forespurte NINA om å gjennomføre en fiskebiologisk undersøkelse i Elgsjøen. Undersøkelsen ble gjennomført den 28.-29. august 2018. Under prøvefisket var ørretbestanden i Elgsjøen dominert av fisk i aldersgruppene 2-4 år. Det ble fanget svært få individer eldre enn dette (7,6 %), og det ble kun fanget ett individ over 30 cm. Veksten til ørreten var moderat, med 4-5 cm i årlig tilvekst de første fem årene. Dietten var dominert av marflo og linsekreps. Under prøvefisket ble kun én av 92 ørret fanget pelagialt. Ørreten fordelte seg relativ jevnt langs bunnen ned til 12 meters dyp. Det er ingen klare indikasjoner på at den ekstraordinære nedtappingen i perioden 2006-2013 har ført til en redusert ørretbestand og et dårligere fiske. Rekrutteringen og næringsforholdene hos ørreten i Elgsjøen i dag synes å være gode, og det antas at eventuelle negative effekter av nedtappingen vil avta raskt i de nærmeste årene. Det er imidlertid noe usikkerhet rundt forekomst av skjoldkreps og om den ekstraordinære nedtappingen har påvirket bestanden av denne arten negativt. Basert på det usedvanlig lave innslaget av eldre fisk under prøvefisket i 2018, kan det synes som at fangsttrykket i Elgsjøen er noe hardt. For å følge opp dette videre fremover anbefales det å fortsette fangstregistreringen slik at man kan evaluere større endringer fortløpende. I tillegg bør det gjennomføres et nytt prøvefiske i perioden 2022-2023. Kvalitetselement fisk i tilløpsbekkene plasserer seg i tilstandsklasse god til svært god tilstand. Vurdering av kvalitetselement fisk i selve Elgsjøen har blitt vurdert etter garnfangster til tilstandsklasse god.

Myrvold, K.M., Johnsen, S.I., Økelsrud, A., Olstad, K., & Bækkelie, K.A.E. 2019. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tangenvika og tilløpselver. Kartlegging av funksjonsområder i forbindelse med InterCity-utbyggingen. NINA Rapport 1756. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Sørli ble det foretatt fersk-vannsbiologiske undersøkelser av berørte områder i Tangenvika i Mjøsa. Undersøkelsene ble gjort i to tilløpselver, Måsåbekken og Vikselva, samt i indre og ytre deler av Tangenvika. I tillegg til de biologiske undersøkelsene ble det også tatt prøver av sedimenter på tre ulike lokaliteter for å undersøke miljøgifter. Denne rapporten er ikke en konsekvensutredning, men et kunnskaps-grunnlag for vurdering av effekter av utbyggingen og anbefalinger for tiltak for å redusere negative konsekvenser for det akvatiske dyrelivet. Totalt ble det påvist 12 fiskearter i Tangenvika gjennom sommeren, gyte- og oppvekstområder for harr og ørret i Måsåbekken og Vikselva, 38 ulike insektstaksa, og edelkreps i elvene og i selve Tangenvika. Det er særlig de indre delene av Tangenvika og tilløpsbekkene Måsåbekken og Vikselva som utgjør de viktigste funksjonsområdene for edelkreps og fisk. Her var relative tettheter langt høyere enn i de ytre delene av Tangenvika (Espa og Furnesodden). Det finnes relativt få områder som Tangenvika i Mjøsa. Tangenvika ligger beskyttet, sørvendt og har større grunnområder. Temperaturen vil derfor være høyere i vika enn i hovedbassenget, noe som gjør at særlig karpefiskene er knyttet til vika for gyting, oppvekst og næringssøk. Vi anser derfor Tangenvika som en svært viktig lokalitet for fiskesamfunnet i Mjøsa, spesielt den innerste delen. Utbyggingen kommer til å ha lokalt stor økologisk påvirkning. Det vurderes derfor svært viktig å begrense videre negativ påvirkning under anleggsfasen. De største påvirkningene av Mjøsa skjer gjennom utslipp/avrenning av steinstøv og finmateriale fra tunnelboring, utfyllinger og anleggsveier. Fylkesmannen i Innlandet har i sin utslippstillatelse satt som krav en rekke tiltak i forbindelse med anleggsfasen, blant annet bruk av siltgardin i forbindelse med mudring/utfylling. Det er imidlertid vanskelig å si hvordan spredningen av steinstøv vil utarte seg da dette avhenger av strømningsforhold, utslippsrater, og retensjonsgrad innenfor siltgardinen. Funksjonsområder for gjedde og karpefisk vil gå tapt i Søndre Oddenvika som følge av utfylling. Den viktigste på-virkningen av bekkene skjer i Måsåbekken, der bekkeløpet allerede har blitt lagt i rør under byggingen av ny adkomstvei til nye Tangen stasjon (ved den nye jernbanetraséen), samt en framtidig krysning over bekken ved Olstad. Vi anbefaler en konkretisering av miljøoppfølgingsprogrammet for Måsåbekken, som er et viktig gyte- og oppvekstområde for mjøsørret og harr, samt tiltak for å hindre unødig avrenning av finmateriale fra anleggsfasen både til vika og til bekkene.

Johnsen. S.I., Sandlund, O.T., Eloranta, A., Gjelland, K.Ø., Bærum, K.M., Dokk, J.G. & Bækkelie, K.A.E. 2019. Fiskesamfunnet i Aursunden, Røros kommune - Effekter av fem år med tynningsfiske etter sik. NINA Rapport 1517. Norsk institutt for naturforskning. I 2011 ble det gjennomført en større fiskebiologisk undersøkelse i Aursunden (Røros kommune). Dette ble gjort for å få en oppdatert kunnskapsstatus for fiskesamfunnet i innsjøen, og for å gi anbefalinger for et planlagt næringsfiske etter sik. Ett av de viktigste tiltakene beskrevet i under-søkelsen fra 2011 var å gjennomføre et kultiveringsfiske (tynningsfiske) etter sik for å bedre kvaliteten på siken. Formålet med undersøkelsen i 2017 var å gi en grundig statusbeskrivelse av fiskesamfunnet i Aursunden etter fem år med hardt fiske etter sik. Sik, røye og ørret er viet størst oppmerksomhet, og vi har sett nærmere på betydningen av både næringskonkurranse, habitatbruk og predasjon. Det ble gjennomført prøvefiske med bunngarn og flytegarn på ulike dyp i august 2017. I tillegg til prøvefiske ble det kjørt ekkolodd og fisket med trål for å få et bedre bilde av mengde og sammensetting av fisk i de frie vannmassene (pelagialen). Det ble også tatt prøver av stabile isotoper fra fisk og næringsdyr for å se på næringsnettet i innsjøen og de enkelte fiskeartenes plassering i næringskjeden. Data fra disse undersøkelsene ble sammenlignet med tilsvarende undersøkel-ser i 2011. I perioden 2013-2017 ble det totalt tatt ut over 150 tonn med sik. Tatt i betraktning dette betydelige uttaket, er hovedkonklusjonen at endringene i fiskesamfunnet var mindre enn ventet. I hovedtrekk kan vi si at fem år med hardt fiske på sikbestanden i Aursunden har ført til: •en kraftig redusert tetthet av sik (om lag 50 %). Dette baseres på data fra ekkolodd-kjøring og underbygges av fiskernes egne erfaringer. •at kvaliteten på siken er kraftig forbedret siden undersøkelsene i 2011. Lengde ved kjønnsmodning viser derimot foreløpig kun små endringer. •at andelen gammel sik har gått ned i de frie vannmassene (pelagialen), men at det fortsatt er en stor andel eldre sik (> 15 år) i strandsonen. •små endringer i fiskesamfunnet for øvrig, selv om fangster av andre arter i det lokale fisket kan tyde på at disse har økt noe i antall. Undersøkelser av de ulike artenes plassering i næringskjeden og i næringsnettet (stabile isotoper) viste kun marginale endringer fra undersøkelsen i 2011. Sikbestanden har øyensynlig tålt den harde beskatningen godt, og det ser ut til at den vil tåle en beskatning på 25 % eller minst 15 tonn årlig. Det anbefales at dette nivået opprettholdes i årene som kommer. Ut fra erfaringene gjort til nå er det tegn til at de vitenskapelige undersøkelsene underestimerer fiskemengden eller rekruttering noe, og et uttak på 20 tonn årlig vurderes også som forsvarlig inntil videre. Konsekvensen av om fisketrykket etter sik skulle bli for høyt vil først og fremst være en kraftig økning i nødvendig innsats for å opprettholde fangstene, mens det ikke vurderes til å ha en kritisk virkning på innsjøsamfunnet. Et fortsatt høyt fisketrykk ansees også å være et godt tiltak for å øke tettheten av røye. For det ordinære garnfisket i Aursunden, som foregår i strandsona, bør det vurderes å innføre en minste tillatte maskevidde på 39 mm, for å utnytte ørretens vekstpotensiale.

Museth, J., Johnsen, S. I., Eloranta, A., Sandlund, O.T., Linløkken, A., Bærum, K. M. og Dokk, J. G. 2017. Fiskesamfunnet i Storsjøen i 2016. Effekten av reguleringsinngrep, fiske og introdusert krøkle. NINA Rapport 1374. 43 s. Storsjøen (251 m o.h.) ligger i Rendalen og Åmot kommuner og er den tredje største innsjøen i Hedmark. Innsjøen har fra naturens side en livskraftig bestand av sik, og ørreten er klassifisert som storørret. I 2007 ble det gjennomført en omfattende fiskeundersøkelse i innsjøen. Med bakgrunn i resultater og anbefalinger fra denne undersøkelsen ble det startet et kultiveringsfiske på sik i 2013. Støtteutsettingene av ørret har gradvis blitt redusert og har i dag opphørt. Krøkle ble oppdaget i innsjøen i 2007 og etablerte raskt en bestand. Fiskesamfunnet og økosystemet i Storsjøen er i endring, og det ble besluttet å gjennomføre en ny fiskeundersøkelse i 2016. Målsettingen med denne undersøkelsen har vært å oppdatere kunnskapen om fiskesamfunnet i Storsjøen og særlig vurdere effektene av en etablert krøklebe-stand på det øvrige fiskesamfunnet. Fra lokalt hold har det vært et ønske om å få en vurdering av hvordan den ulovlige utsettingen av krøkle vil påvirke mulighetene til å utvikle et framtidig næringsfiske etter sik. Det har også vært ønskelig å oppdatere status til ørretbestanden etter at utsettingene mer eller mindre har opphørt, og ikke minst hvordan krøklebestanden har påvirket ørreten i innsjøen. Det ble gjennomført et prøvefiske med bunngarn (strandsona og > 15 m dyp) og flytegarn (0-6 m og 15-21 m dyp) i juni og i månedsskiftet august/september. For å kunne sammenligne fangstene og vurdere utviklingen over tid, var opplegget for garnfisket nær identisk med det som ble gjennomført i 2007. Det ble totalt fanget 741 fisk under prøvefisket. Et utvalg av disse ble analysert mht. alder, vekst og diett. Et utvalg sik ble undersøkt mht. infeksjon av grovhaket gjeddemark i kjøttet. For å få ytterligere informasjon om tetthet, størrelsesfordeling og romlig fordeling av fisk i de frie vannmassene ble det kjørt med ekkolodd den 16. mai og 1. september. Det ble tatt vevsprøver av et utvalg individer av alle fiskearter fanget under prøvefisket for analyse av stabile isotoper. Forholdet mellom stabile isotoper av karbon (13C/12C; δ13C) og nitrogen (15N/14N; δ15N) i fisk viser fiskens plass i næringsnettet i innsjøen, hvilket innsjøhabitat den har hentet sin næring i og hvor høyt i næringskjeden den lever. Det ble i tillegg analysert vevsprøver av et utvalg ørret fanget under Storsjødreggen i perioden 2008 – 2015. I forbindelse med Storsjødreggen er det samlet inn data på lengde, vekt og kjønn fra ørret i årene 2006-2016. Det ble også samlet inn skjell og otolitter for vekst og aldersanalyser fra disse fiskene. Prøvefisket i 2016 viste at krøkle nå er tallrik i alle habitater i Storsjøen, noe som også understøttes av ekkoloddregistreringene. Sammenlignet med undersøkelsen i 2007 er fangstene av sik og røye betydelig redusert. Det ble ikke registrert store endringer i vekstmønsteret til siken, og bestanden består fortsatt av forholdsvis mange gamle individer. Reduserte fangster av sik og røye i 2016 er i tråd med upubliserte resultater fra prøvefiske gjennomført av studenter ved Høgskolen i Innlandet, Evenstad, i 2012 og 2015. Diett- og isotopanalysene viser at krøkla er en næringskonkurrent til både sik og røye, og det er sannsynlig at reduserte tettheter av sik og røye skyldes økt konkurranse med krøkle. Vi kan ikke utelukke at økt konkurranse kan ha ført til økt dødelighet til sik og røye, bl.a. på grunn av redusert mulighet til å «spise seg» opp etter gyting, men dette er ikke dokumentert. Undersøkelser i regi av Evenstad viste en dramatisk økning i mengden krøkle fra 2012 til 2015, og sammenlignet med våre resultater fra 2016 ser det ut til at krøklebestanden har fortsatt å øke i antall, men at veksten i bestanden er i ferd med å flate ut. Den formidable økningen i krøklebestanden fra 2012 til 2015 stemmer godt overens med utviklingen i individuell årlig tilvekst hos ørret. Det var først i 2014 den individuelle tilveksten til ørreten i innsjøen viste en tydelig økning. Introduksjonen av krøkle har ført til store endringer i ørretens nisje – den blir tidligere fiskespiser og har fått et mer pelagisk levevis. Dette har gitt seg utslag i en markant bedre individuell tilvekst, og årlig lengdetilvekst til ørret i lengdeklasse 40-50 cm er nær tredoblet i 2016 sammenlignet med perioden 2006 – 2013. I tillegg til økt tilvekst viste prøvefisket noe økte fangster av ørret i strandsona sammenlignet med i 2007. Kort oppsummert kan vi derfor si at:  Introduksjon av krøkle har ført til at sik og røye, i tillegg til å konkurrere med hverandre, har fått ytterligere en næringskonkurrent i sjøen. Selv om noen fiskere rapporterer om fangst av røye av god kvalitet konkluderer vi med at begge disse artene er i tilbakegang.  Introduksjon av krøkle har ført til store endringer i ørretens nisje og den er i ferd med å få et vekstmønster som er lik de klassiske storørretbestandene som bl.a. i Mjøsa.  I motsetning til røye, sik og ørret har harren ikke blitt særlig påvirket av introduksjonen av krøkle. Det er mye som tyder på at bestanden av lake har økt noe.  Selv om strandsona i Storsjøen er påvirket av regulering tilskrives de store endringene i fiskesamfunnet siden forrige undersøkelse (2007) introduksjonen av krøkle. Fiskesamfunnet i Storsjøen er i endring, og det er lite som tyder på at dagens situasjon er stabil. Krøklebestanden kommer ikke til å vokse i det uendelige, og sannsynligvis vil bestanden stabilisere seg i løpet av noen år. På hvilket nivå er vanskelig å forutse. Introduksjonen av krøkle har redusert muligheten til å utnytte sik ved næringsfiske. I 2007 ble det påvist gjeddemark i 25 % av siken, mens denne andelen hadde økt til 61 % i 2016. Kultiveringsfisket etter sik i Storsjøen er mer eller mindre avsluttet, bl.a. på grunn av lave fangster, og vi anbefaler å avvente utviklingen i Storsjøen før man satser på et næringsfiske etter sik. Introduksjon av en fremmed art som krøkle er svært uheldig, men samtidig er det en kjensgjerning at etablering av denne arten har ført til en markant bedre gjennomsnittlig tilvekst til ørret i innsjøen. Dette gir noen nye muligheter til å utvikle ørretfisket i Storsjøen og tilløpselvene. En livskraftig ørretbestand vil også kunne opprettholde et høyt predasjonspress på krøkla og muligens redusere skadevirkningen på sik- og røyebestanden. Fiskeforvaltningen i Storsjøen har vært dynamisk de senere årene, med bl.a. flere endringer i minstemål, som tidligere kun var 30 cm. Minstemålet for ørret er i dag 50 cm og interessen for ørretfiske i vassdraget er økende. Ørreten er en vandrende art, og blant annet vandrer ørreten fra Storsjøen til Mistra i forbindelse med gyting. Dette aktualiserer behovet for samordnet forvaltning, og det pågående arbeidet med driftsplan for Storsjøen med tilløpselver er viktig. Det vil bl.a. være en utfordring å sikre at ørretens potensial for gyting og naturlig rekruttering i Mistra og andre tilløpselver utnyttes når ressursen blir mer attraktiv. Vi skal være forsiktige med å definere målsettinger for fiskeforvaltningen i Storsjøen, men ønsker man en livskraftig storørretbestand i vassdraget vil det være behov for å regulere uttaket. Aldersfordelingen til ørreten i innsjøen er fortsatt preget av få eldre fisk, og dette tyder på moderat til høy dødelighet. For å bygge opp en livskraftig ørretbestand kan det være behov for ytterligere regulering av fisket. Ut i fra erfaringer og anbefalinger fra andre steder i verden, vil det mest effektive tiltaket være å innføre maksimalmål i kombinasjon med fangstvindu og kvoter, f.eks. et maksimalmål på 50 cm i en periode, kombinert med en døgnkvote på fisk mellom 40-50 cm. Museth, J., Johnsen, S. I., Eloranta, A., Sandlund, O.T., Linløkken, A., Bærum, K. M. & Dokk, J. G. 2017. The fish community in the lake Storsjøen in 2016. The effects of hydropower development, fishing and introduced smelt. NINA Report 1374. Lake Storsjøen (251 m a.s.l.) is a deep fjord lake in Åmot and Rendalen municipalities, Hedmark county. The lake has a fish community dominated by whitefish (Coregonus lavaretus) and largebodied piscivorous brown trout (Salmo trutta). An extensive fish survey was completed in 2007. Based on this survey, a substantial increase in the exploitation of whitefish was recommended, in order to improve fish growth and quality. The whitefish exploitation project was started in 2016. The survey also revealed that the contribution of stocked brown trout to the catches was negligible, and the stocking programme was gradually reduced, and terminated in 2017. European smelt (Osmerus eperlanus) was first reported from Storsjøen in 2007 (but not recorded in the survey nets), and in the following years this introduced species developed an abundant population. Hence, the fish community is nowadays influenced by various factors, including impacts of hydropower regulation. The aim of the survey in 2016 was to obtain an updated status for the fish stock in Storsjøen, and in particular to assess the impact of the introduced smelt. Local stakeholders also wanted to understand how the illegally introduced smelt may influence the plans to start a commercial whitefish fishery. Moreover, there was a need to assess the status of the brown trout population after the termination of the stocking program and to evaluate whether smelt has had any impact on brown trout. Survey fishing with benthic (littoral zone and deeper than 15 m) and pelagic (0-6 and 15-21 m depth) gillnets was carried out in June and August/September 2016. The locations and setup for gillnet sampling was copied from the survey in 2007 in order to make the results comparable. The total catch in 2016 was 741 fish, representing all species occurring in the lake. All fish were measured (mm) and weighed (g), and age, growth and diet were recorded for a selected number of fish. A subset of whitefish was checked for Triaenophorus crassus cestode parasites in the body muscles. In order to estimate the pelagic fish population abundance, size distribution and spatial distribution, hydro-acoustic surveys were performed on May 16th and September 1th. Samples for stable isotope analyses (SIA) were taken from all fish species, and from invertebrates in the littoral, profundal and pelagic habitat. SIA samples and scales and otoliths for ageing were collected from brown trout caught during an annual trolling competition in 2008-2015. Survey catches in 2016 demonstrated that smelt was abundant in all lake habitats. This was also evident from the hydroacoustic data. Catches of whitefish and Arctic charr (Salvelinus alpinus) were substantially reduced compared to 2007; the number of Arctic charr declined from 119 to three fish. Whitefish growth had not changed from 2007 to 2016, and the population still contained many old individuals. Diet and stable isotope analyses (δ13C, δ15N) indicated that smelt, whitefish and Arctic charr had overlapping trophic niches, indicating strong competition among the three species. Thus, competition from newly established and abundant smelt is likely the main reason for the decline in whitefish and Arctic charr populations. Compared to surveys in 2012 and 2015, our survey indicates that the smelt population is still increasing, but at a reduced rate. The relationship between smelt, whitefish and Arctic charr is likely still in transition. The time series on brown trout shows that individual growth started to increase from 2014. The trophic niche of brown trout has also changed compared to 2007, as the species has become more pelagic and turns to piscivory at an earlier age. This has resulted in a substantially higher growth rate; annual length increment of brown trout in the 40-50 cm length group was nearly three times higher in 2016 than in the period 2006-2013. At the same time, catches of brown trout in the littoral zone were higher in 2016 than in 2007. In summary:  Arctic charr and whitefish used to be strong competitors, but the introduction of smelt has brought in a new and stronger competitor for the same resources, resulting in a decline in population abundances of the two native fish species.  The introduced smelt has led to a change in the trophic niche and increased the growth rate of brown trout.  Grayling (Thymallus thymallus) is a littoral specialist species whose trophic niche is not affected by the introduction of smelt, while the population of burbot (Lota lota) seems to have increased. The status of the fish community in Storsjøen is in change. The smelt population may still increase, but it will probably stabilize within a few years. The impact on whitefish seems to indicate that a commercial fishery for whitefish is no longer a feasible option. In addition to a reduced whitefish population abundance, the prevalence of T. crassus has increased from 25% in 2007 to 61% in 2016, making the fish less marketable. Although the introduction of smelt was an illegal action, it is a fact that it has resulted in better growth of brown trout. This has resulted in a more attractive brown trout fishery, which now should be managed to optimize this new growth potential. Major component of the management regime should be protection and management of spawning areas in rivers, in particular the river Mistra, and fishery regulations allowing fish to reach an optimal size at spawning. The management rules in Storsjøen have changed in recent years; e.g. the minimum allowable landing size has increased from 30 cm to 50 cm. In light of the improved growth of brown trout, it may be important to establish rules including maximum landing size and catch quotas in order to optimize the size and number of spawners and thereby brown trout recruitment. A strong piscivorous brown trout population may also help to stabilize the smelt population and reduce the pressure on whitefish and Arctic charr. The on-going development of a management plan for Storsjøen and inflowing rivers should is a valuable outcome of this work.