Search

CICERO Senter for Klimaforskning og Transportøkonomisk institutt (TØI) har utarbeidd ein utrekningsmodell og eit sett med framskrivingar for klimagassutslepp i Vestland fylke fram til 2030. Framskrivingane omfattar ein referansebane og anslått effekt av ei rekke ulike utsleppsreduserande tiltak. Framskrivingane kan brukast til å illustrere korleis klimagassutsleppa i Vestland kan tenkast å utvikle seg under ulike føresetnader, og kva type innsats som blir kravd for å oppnå Vestlands mål om netto nullutslepp i 2030. Referansebanen anslår korleis utsleppa kan utvikle seg utan nye utsleppsreduserande tiltak eller verkemiddel utover noverande vedtatt politikk, og dannar eit grunnlag for å måle effekten av tiltak. Tiltaksutrekningane er sett saman i tre ulike tiltakspakker, som både er tematisk grupperte og samtidig speglar både aukande effekt og stigande ambisjonsnivå: 1) Klimaplan for 2021-2030, 2) Moderate tiltak ut over Klimaplanen og 3) Radikale tiltak. Utsleppa er dominert av sektoren Industri, olje og gass (42 prosent av utsleppa), kor Mongstad raffineri er det største bidraget, følgd av ulike metallurgiske verksemder, samt mindre utslepp frå gassterminalar og prosessanlegg, og ei lang rekke små verksemder. Deretter følgjer Sjøfart (21 prosent), Vegtrafikk (13 prosent), Energiforsyning (8 prosent), Jordbruk (6 prosent), Anna mobil forbrenning (5 prosent), Avfall og avløp (2 prosent), Oppvarming (1 prosent) og Luftfart (1 prosent). I referansebanen går utsleppa i Vestland ned med 17 prosent mellom 2019 og 2030. Tiltakspakke 1, 2 og 3 reduserer til saman utsleppa i 2030 frå 5,5 til 1,2 millionar tonn CO2-ekvivalentar, til 79 prosent lågare enn referansebanen. Meir enn to tredjedelar av reduksjonen kjem frå tiltakspakke 3 («Radikale tiltak»). Sjølv med alle tiltaka står det att 1,2 millionar CO2-ekvivalentar i 2030, av det 60 prosent fossilt CO2 medan resten er CH4 og N2O som i hovudsak kjem frå biologiske kjelder. Dei største restutsleppa av fossilt CO2 kjem frå utslepp til sjøs (segling) i sektoren Sjøfart, frå mindre utsleppsverksemder i Industri, olje og gass (utanom Mongstad raffineri og dei store metallurgiske verksemdene som vert analysert individuelt i denne rapporten), og frå landingar i luftfarten som ikkje nyttar nullutsleppsløysingar eller biobrensel. Desse utsleppa vert ikkje treft av nokon tiltak i tiltakspakkene, til dels fordi det er vanskeleg å finne gjennomførbare tiltak som kan kutte utsleppa monaleg innan 2030, og til dels fordi å utreie tiltak for desse utsleppa fell utanfor kva som lét seg gjere innanfor rammene for analysane i denne rapporten. Fylkeskommunen rår sterkast over aktivitetar i eiga verksemd og der kor fylkeskommunen er eigar. Dette gjeld mykje av kollektivtrafikken, men tiltaka på dei fleste andre områda vil krevje samarbeid. Fylkeskommunen kan då spele ei viktig rolle som koordinator, særleg for tiltak som krev samspel mellom kommunar og/eller einskilde private aktørar, så som utbygging av landstraum, tiltak for reduserte avfallsmengder eller matsvinn, og nullutslepp på bygg- og anleggsplassar. På andre område må fylkeskommunen vere ein pådrivar overfor statleg nivå, til dømes for å gje nasjonale insentiv eller påbod som fører til høg nullutsleppsandel for nybilsal for ulike biltypar, stønad til ambisiøse tiltak på industriverksemder, påbod om nullutsleppssonar og liknande.

Dette notatet tar for seg direkte utslipp fra anleggsmaskiner på anleggsplass, og er utarbeidet av CICERO Senter for klimaforskning på oppdrag fra Innlandet fylkeskommune, avdeling Samferdsel, Trafikk og miljø. Tema som omtales er bærekraftsutfordringer for biodrivstoff og kostnader og barrierer for biodrivstoff og for utslippsfrie løsninger. Vi har også utarbeidet et grovt anslag for direkte utslipp, forbruk av drivstoff i anleggsmaskiner og merkostnader ved bruk av biodrivstoff i anleggsprosjekter. Notatet oppsummerer til sist status for kravstilling ved offentlige innkjøp til bygg og anlegg, og aktuelle tiltak for kutt i direkte utslipp innen anleggsvirksomhet.

CICERO og TØI har laget en modell for framskrivinger av klimagassutslipp i Bergen, på oppdrag fra Bergen kommune. Modellen er brukt til å konstruere en referansebane for klimagassutslipp fram til 2030, og tre mulighetsscenarier med utslippsreduserende tiltak. Referansebanen gir et anslag for utviklingen av utslippene i et scenario uten nye virkemidler utover det som var vedtatt innen utgangen av 2018 eller dem som ligger i Bergen kommunes klimabudsjett. Mulighetsscenariene representerer stigende ambisjonsnivåer for utslippsreduksjoner, fra Bergens nåværende klimabudsjett, til tiltak i Klimakur 2030, til «radikale» tiltak som forsøker å kutte gjenværende utslipp så mye som rimelig mulig, og samtidig illustrerer hvilke områder som vil være særlig utfordrende for å nå Bergen kommunes mål om fossilfritt Bergen i 2030 Utslippene i referansebanen går ned med 19 prosent fra 2018 til 2030, hovedsakelig som følge av økende elbilandel gjennom perioden, samt økt biodrivstoffandel fram mot 2020 og nasjonalt forbud mot fossil oljefyring fra 2020. Det er imidlertid stor usikkerhet, med kvantifisert usikkerhet som strekker seg fra en marginal økning i utslippene fram mot 2030, til en nedgang på over 30 prosent. Tiltakene i klimabudsjettet (utenom karbonfangst i avfallsforbrenning) reduserer utslippene i 2030 med 13 prosent i forhold til referansebanen. Utvalgte tiltak fra Klimakur 2030 (inkludert karbonfangst i avfallsforbrenning) i tillegg til klimabudsjettiltakene reduserer utslippene i 2030 ned til 42 prosent under referansebanen. Mer drastiske reduksjoner krever kraftigere midler, som forbud mot kjøring med fossile biler, påbud om elektrifisering eller 100 prosent biodiesel for dieseldrevne motorredskaper, og påbud om bruk av landstrøm for alle skip med fossil drift. Selv i det mest ambisiøse scenariet gjenstår ca. 110 tusen tonn CO2-ekvivalenter, hovedsakelig fra skipsfart (utenfor havn) og fra industri. For skipsfart er ytterligere tiltak på grensen av det teknisk og politisk mulige innenfor den aktuelle tidsrammen, mens tiltak i industrisektoren ikke er evaluert innenfor rammene av dette oppdraget på grunn av mangel på data om hvilke aktiviteter utslippene stammer fra.

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning og Norsk institutt for naturforskning (NINA) i oppdrag i å vurdere kunnskap fra rapporter fra FNs klimapanel (IPCC) og det internasjonale Naturpanelet (IPBES) og hva dette innebærer for Oslo. Fra klimapanelet kom det to spesialrapporter i 2019, en om klimaendringer og landarealer (Landrapporten) og en om klima, hav og is (Hav- og israpporten). Naturpanelet lanserte i 2019 sin globale rapport om biologisk mangfold og naturgoder. Vi har vurdert funnene i lys av Oslo kommunes strategier og planer, deriblant Byrådssak 214/19 “Oslo kommunes klimastrategi mot 2030”. Flere av hovedkonklusjonene i rapportene er allerede tatt opp i Oslo kommunes egne dokumenter og planer. Basert på funnene i de tre rapportene og tiltak/strategier Oslo allerede har iverksatt har vi identifisert områder det vil være fornuftig at Oslo fremover har et ekstra fokus på. Av alle de tre rapportene (Landrapporten, Hav- og israpporten og Naturpanelrapporten) kommer det klart frem at flere hensyn må sees i sammenheng hvis man skal oppnå en bærekraftig klima- og naturforvaltning. Arealkonflikter kan fort oppstå i forvaltningen av både bebygde områder og utmark, og det er ikke alltid opplagt hva som er den beste løsningen for både klima og natur. Det går også klart frem av rapportene at beslutninger for byplanlegging og infrastruktur som tas i dag må ta innover seg at klima og natur er i endring, og at tilpasning til denne mer usikre fremtiden bør gjøres allerede nå. For å nå sitt mål om å være en internasjonalt ledende miljøby kan Oslo derfor gjøre tiltak for å bevare biologisk mangfold og eksisterende karbonlagre, søke å gjenopprette tapt mangfold og karbonlagre, og samtidig utvikle byen til å være fleksibel og motstandsdyktig i møte med fremtidens vær og klima.

Program for storbyrettet forskning har gitt CICERO, Endrava og Asplan Viak et oppdrag om å bistå de fem storbykommunene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand i å videreutvikle klimabudsjettarbeidet. Prosjektet er finansiert av KS ved Program for storbyrettet forskning. Oslo kommune ved byrådsavdeling for finans har vært den formelle oppdragsgiveren og kontaktpunkt. Oppdraget var å kartlegge status for og bruk av klimabudsjettene og gi konkrete anbefalinger til videreutvikling. En viktig del av prosjektet var dialog med byene selv. Rapporten gir anbefalinger innenfor følgende områder som er trukket ut som viktige for videreutviklingen av klimabudsjettarbeidet gjennom workshoper og intervjuer med kommunene: Integrering i ordinært budsjett, ansvarsfordeling og eierskap i ulike deler av kommuneorganisasjonen, forankring i hele kommuneorganisasjonen, behov knyttet til politisk og administrativ ledelse, transparens og etterprøvbarhet, behov for tidligere, mer korrekt og detaljert kommunefordelt klimagassregnskap, bruk av indikatorer, begrensinger knyttet til tiltaksmuligheter og behov for nasjonale føringer og verktøy, blant annet for framskrivning av utslipp. I tillegg gir rapporten innspill til hvordan kommunene kan ta hensyn til indirekte utslipp i klimaarbeidet.