Search

Published version. Bakgrunn for dette prosjektet er den store veksten i yngre brukere av kommunale pleie- og omsorgstjenester og at eldre brukere, selv om de er flest, får en stadig mindre andel av ressursene. Ulikheter i tjenestetilbudet til yngre og eldre brukere er allerede godt kartlagt. Et sentralt spørsmål i denne undersøkelsen er synet på hva som er nødvendig og hva som er verdig omsorg, og om det er grunnlag for å snakke om ulike praksiser – eller omsorgsregimer til ulike typer brukere. For å få svar på slike spørsmål må vi vite noe om innholdet i tjenestene, og hvilke begrunnelser, vurderinger, faglige standarder og organisasjonsmessige forhold som ligger til grunn for tildeling og utforming av tjenestene.

The papers of this thesis are not available in Munin. Paper I: Larsen, L. S., Normann, H. K., Hamran, T.: «Processes of user participation among formal and family caregivers in home-based care for persons with dementia”. Published version available in Dementia 2015, 16(2):158-177. Manuscript version available in Munin at http://hdl.handle.net/10037/10158 Paper II:.Larsen, L. S., Normann, H. K., Hamran, T.: «Collaboration between Sami and non-Sami formal and family caregivers in rural municipalities”. Published version available in Ethnic and Racial Studies 2015, 39(5):821-839. Manuscript version available in Munin at http://hdl.handle.net/10037/10348 Paper III: Larsen, L. S., Normann, H. K., Hamran, T.: «Continuity of home-based care for persons with dementia from formal and family caregivers’ perspective. Published version available in Dementia 2016. Manuscript version available in Munin at http://hdl.handle.net/10037/10155 Studien «Speaking on behalf of the person with dementia in home-based care» viser en rekke krevende barrierer for samhandling i demensomsorg i norske kommuner. Disse barrierene har negativ påvirkning på hvilke hjelpetilbud som tilbys og hvordan familier nyttiggjør seg disse, noe som igjen har betydning for oppnåelse av helsepolitiske mål og pasientrettigheter. I kommuner med både norsk og samisk befolkning forsterkes flere av disse barrierene. Studien får frem beskrivelser av samhandling og barrierer for samhandling mellom helsepersonell og pårørende i demensomsorg i hjemmetjenester i rurale kommuner hvor befolkningen har samisk og norsk tilhørighet. Samhandling er initiert både av pasienter og pårørendes behov, men også helsepolitiske strategier for at pasienter skal kunne bo lengst mulig hjemme, at pårørende får nødvendig støtte og at pasienters selvbestemmelse ivaretas. Doktorgradsavhandlingen bygger på 18 semistrukturerte intervju, feltarbeid der demensteam ble fulgt, tematisk innholdsanalyse og videre teoretiske analyser med bruk av analytiske begrep som etnisk tilhørighet, brukermedvirkning og kontinuitet i pleien, samt posisjoneringsteori. Arbeidet resulterte i denne doktorgradsavhandlingen som blant annet inneholder tre artikler i fagfellevurderte internasjonale tidsskrift. Den første artikkelen viser konfliktfylte og ofte subtile forhandlinger mellom pårørende og helsepersonell i beslutningsprosesser. Forhandlingene fremstår som en konsekvens av ulike fortolkninger av pasientens samtykkekompetanse og hvem som har rett til å snakke på vegne av pasienten. Mangel på ressurser i helsevesenet forsterker konfliktnivået. Den andre artikkelen presenterer omfattende forhandlinger av etniske posisjoner i praksis, hvor særlig posisjoner knyttet til minoritetspolitikk skaper store barrierer for samhandling. Den tredje artikkelen demonstrerer et gap mellom praksis og helsepolitiske mål med hensyn til kontinuitet i pleien, og særlig når det gjelder bruk av den lovhjemlede retten til individuell plan. Studien som helhet demonstrerer gjennom metaforen «samhandlingens mosaikk» behovet for bedre samhandling mellom helsepersonell og pårørende ved å vise hvordan operasjonalisering av rettigheter i praksisfeltet får betydning for brukermedvirkning og kontinuitet i pleien samt rettigheter knyttet til samisk etnisitet. Aldrende befolkning og knapphet på ressurser og kompetanse gjør samhandlingsbarrierer til en viktig utfordring for helsepersonell og ledere i norske kommuner. Barrierene som er avdekket viser at denne viktige samhandlingen trenger større oppmerksomhet både i utdanningssystemet, på arbeidsplassene, og blant politikere i forbindelse med utforming av strategier for helsevesenet. To meet the challenges resulting from the prevalence of dementia, the Norwegian authorities have promoted improved collaboration between home and health care providers, users’ involvement and continuity of care. Policies are written as ideals, implementation occurs (or not) in practice, and professional discretion is key to such implementation. Due to the lack of research on formal and family caregivers’ collaborative practice, this study's primary objective was to contribute to the body of knowledge regarding how formal and family caregivers described and reflected on collaboration in home-based dementia care. In this study, collaboration is defined as depending on trust, an experience of necessity and a mutual understanding of the situation, and furthermore, as entangled with political objectives such as user involvement, continuity of care, and within multi-ethnic municipalities in particular as including indigenous rights. The interpretations are based on positioning theory, a theory of social interaction. The research field is rural multi-ethnic municipalities in northern Norway, and the study relies on data from 18 in-depth interviews with formal (11) and family caregivers (7) and from brief fieldwork in which two dementia teams were followed over two days. The analytical strategy is a mix of thematic analysis and use of the positioning triad to help explore how ethnic affiliation, user involvement and continuity of care concepts influenced formal and family caregivers’ collaboration. Taken together, three articles and the metaphor of a ‘collaboration mosaic’ indicate how collaboration is negotiated and practiced in home-based care. The study shows potential barriers to collaboration and further how these barriers can be substantial in terms of both formal and family caregivers' perception of healthcare services and thus with regard to the offer and utilization of such services.

Mastergradsoppgaven tar utgangspunkt i følgende tema: Hvordan oppleves og beskrives livet under oppfølgingen etter gjennomgått hode-halskreft? Studien er en kvalitativ undersøkelse basert på dybdeintervju med fire informanter som er behandlet for hode-halskreft og følges opp i helsetjenesten. Det ble brukt en fenomenologisk –hermeneutisk tilnærming i studien. Hensikten med studien er å få informantenes erfaringer med å leve med sykdommen og opplevelser av hvordan de er møtt i helsetjenesten. Ved å belyse erfaringene ønskes det å nyansere og utvide eksisterende kunnskap på området. Resultatene av studien er samlet i fire hovedtema: Opplevelser av å være tilfreds med behandlingen viser at informantene er fornøyd med den medisinske behandlingen de har fått på universitetssykehusene. Fagfolkene har høy kompetanse som har ført til at de er blitt frisk. Det har skapt tillit til fagfolkene som skal følge dem opp. Det andre hovedtema: Opplevelsene av å være annerledes viser hvordan livet kan være etter behandling av sykdommene. Sykdomserfaringene gjør at hverdagslige gjøremål er blitt endret. Det må brukes tid og ressurser på funksjoner som før sykdommen var en selvfølge. Med en kropp preget av forandringer opplever de forskjellige grader av å leve i beredskap og det er utfordrende. Endringene kan skape usikkerhet og angst for hva de representerer, om det er forverring av følgetilstander eller om kreftsykdommen har kommet tilbake. Symptomene oppleves truende for selvfølelse, identitet og eksistens. Det å oppleve seg annerledes har gitt opphav til følelser av ensomhet, sårbarhet og til tider også maktesløshet. Opplevelsene har negativ innvirkning på livskvaliteten. De ønsker støtte og anerkjennelse ut over helsetjenestens tilbud og det å møte andre i samme situasjon har vært opplevd positivt. Det tredje hovedtema: Ønske om kontinuitet for å mestre den nye hverdagen beskriver behov de har etter utskrivelsene fra sykehusene. Det er behov for informasjon, kunnskap og i noen grad praktisk bistand for å stå i den nye hverdagen. De ønsker kunnskap for å gjenvinne kontroll på områder der de opplever endringer i egen livssituasjon. For å klare dette ønsker de en støttende helsetjeneste med kunnskap om deres spesifikke behov som gir støtte til egenomsorg. Det fjerde hovedtema: Opplevelser av manglende erkjennelse av behov beskriver at de til tider møter en helsetjeneste som ikke alltid anerkjenner deres behov for støtte, undersøkelser og diagnostikk av endringer. Samarbeid og informasjonsflyt mellom de forskjellige delene av helsetjenestene oppleves som problematisk og mangelfull. Det har ført til at de må takle utfordringer uten støtte fra helsepersonell. De må selv finne ut av og initiere tjenester for å kunne mestre den nye hverdagen. Rehabiliteringstilbud er tilfeldig og ikke en integrert del av oppfølgingsforløpene. Dette fører til at samhandling mellom helsearbeidere og informantene rundt det å bedre funksjon og helse ikke blir optimalt. Dette gir følelsen av at de er alene om å takle konsekvensene av sykdommen. På bakgrunn av dette arbeidet er min oppfatning at avdelingene som utfører behandlingen, må bruke fagkompetanse og ressurser på å vurdere utfordringene til hver enkelt av pasientene som er behandlet. Det bør lages en plan som bygger på en felles forståelse mellom behandler og pasient med et langsiktig mål om bedre funksjon og helse. Denne bør være førende i de øvrige helsetjenester som pasienten har kontakt med. De som har størst kunnskap i fagfeltet bør være proaktiv og ikke reaktiv i forhold til å identifisere og justere endringer i pasientens behov for tiltak når det oppstår endringer langs et tidsløp. Informantene opplever langvarige helseutfordringer som følge av behandlingen som er utført. Følgetilstandene blir en vesentlig del av hverdagslige opplevelser og blir vevd sammen med det øvrige livet. Derfor blir det viktig å støtte opp om de prosesser som bidrar til helse og livskvalitet. Abstract The master's thesis is based on the following: How do individuals experience and describe life under follow-up care after treatment of head and neck cancers? Background: In Norway today more than 215,000 people live with cancer diagnosis. The study was conducted using qualitative in-depth interviews, using phenomenological hermeneutic approach with four subjects who have been treated for head and neck cancer and are undergoing follow-up care. The purpose of the study is to illuminate the subjects' experience of living with disease and how they are met in healthcare. By illumnating patients' experience the desire is to nuance and expand existing knowledge in the area. Results of the study are presented in four main themes: The first main theme: Experiences of being satisfied with their treatment shows that the interviewees are satisfied with the medical treatment they have received at university hospitals. The professionals have expertise which has meant hey have been cured. This has created confidence in the professionals to follow them up. The second main theme: The experiences of being different shows how life can be perceived after treatment of the disease. Illness has made everyday tasks different. They must use time and resources on things that before the disease where simple and effortless. With a body characterized by changes they show different degrees of coping. The changes create uncertainty and anxiety for what it represents, if it is worsening sequelae or whether the cancer has returned. Symptoms experienced are threatening to self-esteem, identity and existence. These experiences give feelings of loneliness, vulnerability and at times even powerlessness, and have a negative impact on quality of life. They want support beyond that given by health services and to meet others in the same situation has been experienced positively. The third main theme: They desire continuity to master their new reality. After discharge from hospitals there is a need for information, knowledge and to some extent practical assistance to live in their new circumstances. They want knowledge to regain control of areas where they experience changes in their own lives. To achieve this, they want a supportive healthcare with knowledge about their specific needs that provides support for self-care. The fourth main theme: Sometimes they experience a lack of recognition of symptoms they disclose in encounters with health services. Their need for support and diagnosis of changes are rejected. Cooperation and information flow between the different parts of the health services are perceived as problematic and lacking. It has led to having to deal with challenges without the support of health professionals. They must themselves determine and initiate services to cope with the new realities. Rehabilitation services are random and not an integral part of follow-up care. The interaction between healthcare professionals and the subjects regarding better function and health is not optimal. This gives feelings in dealing with the consequences of the disease. On the basis of this work it is my opinion that departments that perform treatment should use expertise and resources to assess the challenges of each patient being treated. A plan should be created that is based on a common understanding between the therapist and patient with a long term goal for better function and health. Those who have the greatest in the field should be proactive and not reactive to identify and adjust the plan when changes occur. Subjects are experiencing long-term health challenges due to the treatment they have undergone. Sequelae are an unfortunate part of everyday experiences and are interwoven with the rest of their life. Therefore it is important to support the processes that can contribute to health and quality of life. Support and assitance for self-care is essential to realize and release the potential for quality of life they have.

BRUKERMEDVIRKNING I PSYKISK HELSEARBEID Denne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i psykisk helsearbeid i en norsk kontekst, med en særlig vekt på helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Brukerne er voksne personer (over 18 år) som mottar tjenester direkte, eller personer som blir berørt av tjenesten indirekte. Oppsummeringen beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet. SENTRALE UTVIKLINGSTREKK Brukermedvirkning stiller store krav til både tjenesteutøvere og kommunene. Det er et økende behov for brukermedvirkning for å kunne utvikle det psykiske helsearbeidet i kommunene. Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid er i dag lite systematisert. Det er ikke en innarbeidet del av det psykiske helsearbeidet i de fleste kommunene, hverken ved individuell behandling eller ved organisatoriske beslutninger. Brukermedvirkning rommer mange ulike former for medvirkning i psykisk helsearbeid, alt fra brukerdeltakelse i kommunale råd til at brukerne uttrykker egne ønsker og behov under behandling. Recovery beskrives som en grunnlagsforståelse og et fundament i det psykiske helsearbeidet i norske kommuner. En forutsetning for recovery-orienterte helsetjenester er ansettelse av medarbeidere med brukererfaring. Med utviklingen mot mer kommunale tjenester, har det også skjedd endring i synet på pasientrollen i psykisk helsearbeid. Fra å være tilskrevet en passiv mottakerrolle, blir brukeren nå ansett som en aktiv deltaker i behandlingen. Den nye rollen krever at brukerne tilegner seg og bruker sin erfaringskompetanse, samt at ansatte er innstilte på å la brukerne medvirke. Medarbeidere med brukererfaring og erfaringskonsulenter er et av resultatene innenfor nytenkningen i fagfeltet. Det er uenighet i feltet hva gjelder både krav til kompetanse, utdanning og forventninger til utføring av arbeidet for erfaringskonsulenter. Ordninger med brukeransatte er ennå ny, og mye er uavklart. Fagmiljøene preges av rask diagnostisering, standardisering av prosedyrer med manualer og generaliserte, evidensbaserte behandlingsformer som vanskeliggjør brukermedvirkning. UTFORDRINGER OG BEHOV Norske kommuner har hatt mest oppmerksomhet på brukermedvirkning på systemnivå. Mye av brukermedvirkningen i praksis skjer imidlertid som individuell tilpasning i relasjonen mellom brukere og kommunale tjenesteytere. Det er behov for å arbeide mer systematisk med implementering av brukermedvirkning på individuelt plan i kommunene. Videre er det et behov for flere ansettelser av brukere med egenerfaring. Dette krever blant annet gode utdanningsforløp for brukere som ønsker å arbeide som erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring, og etablering av rutiner for ansettelser i kommunene. Det er også nødvendig med mer oppmerksomhet på brukernes medvirkning i kommunale utviklingsprosjekter og i forskning. Kunnskap om brukermedvirkning er nødvendig og nyttig i de kommunale tjenestene, og medvirkning bør derfor inn som en mer sentral del av opplæring, utøvelse, utdanning og forskning.

Pårørende til hjemmeboende personer med demens opplever en utfordrende hverdag. Pårørendeskolen, med den informasjon den gir og gruppesamtaler, skal bidra til støtte i forhold til dette. Samtidig når ikke tilbudet alle. Med studien vil jeg finne ut om et slikt tiltak kan ha hatt betydning for informantene, og om de finner tiltaket nyttig på noe vis. Det ble foretatt intervju av fire informanter som alle var ektefeller. Analyse ble gjort opp mot teori om mestring. Funn i studien indikerer at et fokus på gruppesamtalenes innhold, større oppmerksomhet på pårørende og flere deltakelser, kan ha betydning.

Det etniske og kulturelle mangfoldet i Norge er blitt større enn tidligere og antallet eldre med minoritetsbakgrunn vil øke i tiden fremover. I Norge bor det mennesker med bakgrunn fra 221 ulike land og selvstyrte regioner og det bor innvandrere i alle landets kommuner. Det forventes også at samfunnet etter hvert vil merke at barn av innvandrere med sin flerkulturelle bakgrunn vil sette preg på landet. Antallet eldre med innvandrerbakgrunn vil tidobles frem til år 2050, hvilket skyldes at gruppen som allerede bor i landet blir eldre. Samtidig foreligger det helsepolitiske føringer på at helsearbeidere skal inneha nødvendig kompetanse for å gi et likeverdig tilbud til pasienter med annen etnisk bakgrunn enn majoritetsbefolkningen. I dette prosjektet fokuseres det på sykepleieres erfareringer av å gi sykepleie til eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem. Oppgavens hovedtema er formulert som sykepleie til eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem. Problemstillingen vi ønsker svar på er hva skal til for at sykepleiere skal oppleve seg faglig trygg i møte med eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem? Studiet ble gjennomført som en kvalitativ metode med dybdeintervju som datainnsamlingsmetode. Informantene var strategisk valgt ut og består av fem kvinnelige sykepleiere fra to sykehjemsavdelinger i Oslo. Alle fem informantene jobber på avdelinger hvor både pasientsammensetningen og personalsammensetningen er flerkulturell. Studiens resultater indikerer at en pasientsentrert omsorgsmodell der det legges til rette for pasientens individuelle behov i stor grad blir brukt. Minoritetspasientens kulturelle behov tolkes som en utvidelse av individuelle behov. Sykepleierne tilegner seg nødvendig kunnskap underveis i prosessen, og føler at de er faglig trygg i situasjonen. Samtidig peker også funnene på at sykepleierne opplever at de i mange situasjoner ikke har tilstrekkelig kunnskap om minoritetspasientens kulturtilhørighet, hvilket gir en følelse av faglig utrygghet. Pasientene og de pårørende er ikke alltid enig med sykepleierne om behandlingsopplegget. Denne uenigheten blir noen ganger satt i et kulturelt perspektiv, der pasientens kulturtilhørighet brukes som forklaring. Refleksjon om egen kulturtilhørighet og på hvilken måte eget ståsted påvirker samarbeidet ser i liten grad ut å finne sted. Pårørendes rolle er tvetydig. De oppleves noen ganger som en belastning i sykepleierens daglige arbeid, men også som en god støtte med sin kunnskap om pasientens språk og kulturelle bakgrunn. Vi finner også eksempler på at sykepleierne spontant klarer å ta en relasjonssentrert omsorgsmodell i bruk. Her gir samarbeidet med pårørende og arbeidsfellesskapet sykepleieren en opplevelse av faglig trygghet.

Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten pålegger sykehus å ha infeksjonskontrollprogram. Infeksjonskontrollprogram skal blant annet inneholde retningslinjer for bruk av arbeidstøy. I arbeidstøysretningslinjen i Helse Nord står det blant annet at klokke og ring ikke er tillatt å bruke, samtidig som man er ikledd arbeidstøy, og i pasientrettet arbeid. Klokke og ring forhindrer god håndhygiene. Etter mange år som hygienesykepleier har jeg erfart at helsepersonell ikke bruker arbeidstøy etter gjeldende retningslinje, til tross for mange undervisninger og kampanjer. Hensikten med denne studien er å få frem hvilke tanker og refleksjoner helsepersonell har rundt etterlevelse av arbeidstøysretningslinje i sykehus. Videre om de har kjennskap til retningslinjen, og hvilken betydning de mener arbeidstøy og håndhygiene har. I studien kom det frem at informantene har inngående kunnskap om smittevern. De kjenner til sykehusets arbeidstøysretningslinje, og hvorfor ansatte skal bruke arbeidstøy. De vet også at klokke og ring ikke er tillatt å bære når man er ikledd arbeidstøy og i pasientnært arbeid, og at klokke og ring forhindrer god håndhygiene. Informantene opplever at kampanjer og undervisning om temaet er viktig for å øke ansattes kunnskapsnivå og etterlevelse av arbeidstøysretningslinjen. Informantene trekker frem at ledere må være mer tydelig, og at de bør framstå som gode rollemodeller for å få ansatte til å følge arbeidstøysretningslinjen. På bakgrunn av anvendt teori i studien, viser det blant annet at det ikke alltid er samsvar mellom kunnskap en person besitter og det som vises gjennom handling.

I løpet av de siste tiårene er alvorlig overvekt og barnefedme ansett som et økende helseproblem over hele verden. I denne undersøkelsen har jeg valgt å rette oppmerksomheten mot foreldre som sentrale aktører i mestrende gruppefellesskap. Overordnet tema i denne masteroppgaven er mestring av foreldrerollen. Teoretisk ståsted er Aron Antonovsky`s teori om hvilke faktorer som fremmer helse og motstandskraft. Teorien vektlegger den enkelte persons opplevelse av sammenheng (OAS) som viktigste faktor for mestring. Som metode har jeg tatt i bruk åpne dybdeintervju, hvorav fire mødre med alvorlig overvektige barn blir intervjuet. Foreldrenes erfaringer viste meg at gruppefellesskap minsker foreldrenes opplevelse av maktesløshet og deres følelse av å være alene om omsorgen for barna. Samtidig økte foreldrenes bevissthet og sosiale integrasjon. Mødrene gav uttrykk for at Aktivitetsgruppen gav økt selvtillit, støtte, motivasjon, kreativitet, trygghet, glede og gjensidig omsorg. I tillegg opplevde de gruppeaktiviteten som vanedannende. Dette er faktorer som bidrar til mødrenes positive OAS, som igjen indentifiseres som prediktor for bedring av livskvalitet. Kvalitativ forskning er viktig for å fremme kunnskapsgrunnlaget for hva som styrker foreldrerollen. En salutogen tilnærming kaster lys over foreldrenes mestringsprosess samtidig som den bidrar til å videreutvikle Aktivitetsskolens interveneringsprogram.

Chronic musculoskeletal pain is a common health problem and a major cause for disability pension in Norway. Increased pain and fear related to general activity and exercise may be a barrier to rehabilitation of patients with chronic muscular-skeletal disorders. The aim of the present research was to investigate the occurrence of activity related pain, and to explore its association with fear, psychological distress, self efficacy and pain (duration and distribution). The second aim was to explore how these psychological aspects and activity related pain associates with individuals’ readiness to adopt a self-management approach to pain, and how patients described and explained such pain experiences. Data were collected by questionnaires and qualitative interviews with out-patients at a Physical Medicine clinic at the University Hospital of Northern Norway. Results showed that a majority of the participants experienced increased pain during activity. Pain related fear of movement/(re)injury was a unidimensional construct, which was statistically significantly associated with increased pain during activity, also among individuals without psychological distress. Participants with high levels of fear of movement/(re)injury and psychological distress and weak sense of (pain) self efficacy were more likely to report pain during activity. They were also less ready to take a self-management approach to pain. Activity related pain was described and explained as a complex experience with diverse meanings. Initial fear of pain was re-interpreted under the influence of time, learning and own experience. Participating in social life situations was an important incentive to stay active despite pain.

I nordre Nordland og Sør-Troms ligger de markasamiske bygdene i dalganger og eider opp mot fjellet. Ved sjøkanten ligger kommunesentra og bygder, hovedsaklig bebodd av nordmenn. Markasamene stammer fra reindriftsnomadene som vandret mellom sommer- og vinterbeite i Sverige og Norge, og som tidlig på 1800-tallet etablerte seg i markebygdene. Fra 1960-tallet og frem til i dag har det vært fremmet ønsker om å få et pleie- og omsorgstilbud lokalisert i markebygdene som et supplement til tilbudene som fins i kommunesentra. For å forstå hva som ligger i dette behovet, har jeg gjort en kvalitativ studie der fire eldre markasamer ble intervjuet. Tre av dem bor hjemme, og fjerde bor i omsorgsbolig. Hverdagslivet oppleves ofte som en selvfølgelig del av livet, der virkeligheten blir tolket ut fra egne erfaringer og slik skapes holdninger og symboler som gis verdi. Kultur kan forstås som lærte kunnskaper og ferdigheter, og hovedkjernen er ofte det ukjente, det som blir tatt for gitt. Gjennom erfaringsdimensjonen kan en si at hverdagsliv og kultur er bundet sammen. Studien reflekterer rundt tankene og erfaringene informantene har gjort knyttet til hverdagsliv, sett i lys av teorier om hverdagsliv, hjem og sted. The Sámi villages in the counties of Northern Nordland and Southern Troms are located in valleys, sloping toward the mountainside. The municipality population centers are located at the seaside and are mainly inhabited by Norwegians. The Sámis in this area descent from the reindeer herding nomads which were moving between winter and summer pasture in Norway and Sweden, before settling down in the early 1800’s. From the 1960’s and till now, there have been wished for care- and nursing facilities located in the Sámi villages, as a supplement to the health care provided in the municipality population centre. In order to understand the meaning of this expressed need, I have performed a qualitative study interviewing four elder Sámis. Three are living at home, and the fourth is living in a sheltered housing. Every day life is mostly experienced as a natural part of living, where conducts and symbols are given value through interpretation of the reality by lived experiences. Culture can be understood as aquired knowledge and skills, and the main core is the unknown, what is taken for granted. Culture and every day life are tied together through this dimention of experience. This study reflects around the informants’ thoughts and experiences from every day life and theoretical aspects from every day life, home and place.