Search

Denne masteroppgaven er et forskningsprosjekt som har til hensikt å få kunnskap om systematisk arbeid med mål om å forebygge og redusere skolefravær på ungdomstrinnet. Langvarig og omfattende skolefravær kan føre til alvorlige konsekvenser for elevene og deres fremtid, og på sikt gi store samfunnsmessige kostnader. PPT er en viktig del av støtteapparatet som skal bistå skolene i arbeidet med å legge til rette opplæringen for elever. PP- tjenesten har både system og individrettete arbeidsoppgaver, og er en viktig samarbeidspartner som bistår skolene i arbeidet med å legge til rette opplæringen for elever. Temaet for studien blir derfor å finne frem til hva PP- rådgivere vektlegger som viktig i arbeidet med å forbedre praksis for å redusere skolefravær. Jeg har valgt et kvalitativt forskningsdesign og ønsker å intervjue PPT- rådgivere. Ved å finne frem til hva de vektla innen tidlig innsats og forebygging, kompetanse om tiltak og samarbeid med var målet å produsere kunnskap som kan bidra til å redusere utfordringer med fravær. Problemstillingen er: Hva vektlegger PPT- rådgivere i det systemrettede arbeidet på ungdomstrinnet for å redusere skolefravær? Hovedfunnene indikerer at skolefravær er et prioritert område i PP- tjenesten. Det synes å foregå utviklingsarbeid i tjenestene, i tråd med føringer og intensjoner om en tjeneste som er en viktig del av laget rundt barna. Systemrettet arbeid med forebygging og tidlig innsats blir vektlagt på bakgrunn av et felles rammeverk utarbeidet i kommunen. For å få et godt systemrettet arbeid i skolene synes det viktig å veilede skolene i bruk av rammeverket, og avklare forventninger, roller og ansvar mellom instansene. Skolene som system bør samarbeide om å skape gode læringsmiljø med fokus på trygghet, gode relasjoner og god tilpasset opplæring. Skoler bør ha kompetanse om skolefravær og ulike begreper og årsaker. Føring og avdekking av utfordringer med fravær var sentralt. I tillegg er en grundig kartlegging viktig, og den bør involvere alle parter skole, elev og foresatte. Samarbeid med eleven og de foresatte synes å være av avgjørende betydning for å lykkes med å få eleven på skolen.

Temaet for min masteroppgave er åpenhet om barns diagnoser. Dette temaet er inspirert etter en opplevelse jeg hadde som vikar på en barneskole, hvor en gruppe barn var nysgjerrig på et annet barn med diagnosen Down syndrom. De spurte meg blant annet om hvorfor eleven alltid hadde en voksen sammen med seg. I etterkant fikk denne hendelsen meg til å reflektere over at det ikke er gitt at barn har informasjon om diagnoser og kjennetegnene som følger med, med mindre de får informasjon om det. Det kunne være flere årsaker til at disse elevene ikke hadde informasjon om diagnosen til medeleven, kanskje hadde foreldrene en rolle i dette? Videre ønsket jeg å finne mer ut om foreldrenes erfaringer knyttet til informasjon og åpenhet om deres barns diagnose. Jeg har avgrenset begrepet diagnose til diagnoser som er fysisk lite synlig, men som gir barnet utfordringer i hverdagen på grunn av sin diagnose. Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvilke erfaringer har foreldre til barn med en diagnose med åpenhet om diagnosen i skolen som kontekst? For å belyse denne problemstillingen brukte jeg kvalitativt intervju som metode. Jeg har intervjuet seks foreldre til barn med en diagnose. Jeg fant at alle foreldrene syntes at åpenhet om deres barns diagnose var viktig for tilrettelegging for, ivaretakelse av, og utviklingen til barnet.

Resilience is a concept of growing interest in the research field, as well as bullying and quality of life. Resilience has gained rising interest over the past decade because it has capacity for systematically informed prevention and intervention (Elbau et al. 2019). This study looks at data from a former study “Trivsel I Tromsø” with children and adolescence victims to bullying and harassment (N=237) and a control group (N=735). In total (N=952). The pupils that matched the criteria, were from 9 to 16 years, who bullied and/or harassed at the cut off-point 3 or more times a month. The aim of the study was to look for any evidence of resilience within the bullied and harassed group. To assess this The Strenghts and Difficulties Questionnaire (SDQ) were used, and resilience was defined within the children or adolescence who scored in the normal range of total difficulty. Furthermore, KINDLR and the SDQ Pro-social score was used in effort to map out trends of resilience within the dataset. This is followed by regression analyses to sort out which variables had the most resistance towards the negative impacts. Main result of this study shows that 176 (74%) of the pupils were resilient towards the bullying and harassment. A moderate resiliency was considered within the borderline N=35 (14,7%), the last group N=26 (10,9%) were associated with low resilience. Compared to the control group, the most important protective factors were friends, the school environment, and emotional well-being in reducing the negative impacts displayed by the SDQ (with some reservations during overlap issues). The also study notes that physical well-being and self-esteem, and pro-social factors has effects against bullying and suggests that family has an effect in lowering the negative impacts of the bulling and harassment.

Denne avhandlingen er skrevet som en del av masterprogrammet i spesialpedagogikk ved Universitet i Tromsø. Den omhandler barnehagens utøvelse av relasjonskompetanse og dens betydning for å fremme barnehagebarns evner til selvregulering. Avhandlingen er utformet som en litteraturstudie og tar i bruk avanserte søk i utvalgte databaser for å fremskaffe aktuell empiri. Søket resulterte i funn av to vitenskapelige artikler som er nøye gjennomgått for å besvare problemstillingen; hvilken betydning har relasjonskompetanse for å fremme barnehagebarns evner til selvregulering? For å besvare problemstillingen er det utformet tre forskningsspørsmål som omhandler 1) hva forskning sier om utvikling av selvreguleringsferdigheter hos barnehagebarn, 2) hva forskning viser om relasjonskompetansens betydning i møte med barnehagebarn og 3) hvilke krav stiller lovverk til relasjonskompetanse knyttet til pedagogisk arbeid i barnehagen? Funnene viser at utvikling av selvregulering bygger på et medfødt biologisk fundament, som står i interaksjon med sine omgivelser, og videre at relasjonskompetanse er svært viktig for barns utvikling av denne ferdigheten. Det kan særlig trekkes frem en sterk korrelasjon mellom barns evner til selvregulering og senere skolefaglige prestasjoner. Det fremkommer at barnehagen som pedagogisk arena har en betydningsfull posisjon gjennom å tilby kompetente relasjoner. Det gis videre grunnlag for å hevde at voksnes utøvelse av relasjonskompetanse i barnehagen er viktig for barns utvikling av selvregulering, og da i særlig grad for barn som strever med dette. En viktig betraktning er at Barnehageloven og Rammeplanen synes å ha en implisitt forventning til relasjonskompetanse. Samtidig foreligger ingen eksplisitte krav til personlig refleksjon, noe som viser seg å være en sentral faktor i en profesjonell relasjonsutøvelse. Oppsummert viser avhandlingen at relasjonskompetanse i barnehagen er betydningsfull for å fremme barnehagebarns utvikling av selvregulering gjennom å 1) være en viktig sekundær sosialiseringsarena, som kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller, 2) kunne benyttes som pedagogisk virkemiddel for å fremme barns evner til selvregulering og 3) sikre at lovverk og føringer følges når det gjelder å støtte barnehagebarns helhetlige utvikling.

Sammendrag av «Dyrebar Relasjon» Dyreassistert pedagogikk (DAP) er systematisk og pedagogisk bruk av tiltak med dyr. I denne oppgaven er det undersøkt hvordan skolehunder kan benyttes som et pedagogisk verktøy i relasjonsarbeid gjennom å beskrive hvordan informanter benytter skolehunder til å utvikle sosiale ferdigheter og relasjoner i skolen. Oppgavens formål er å illustrere hvordan skolehunder kan benyttes på en trygg og kvalitetssikret måte. Dette vil jeg drøfte gjennom problemstillingen: «Hvordan kan dyreassistert pedagogikk benyttes til å utvikle sosiale ferdigheter, påvirke emosjoner og forbedre relasjoner på en trygg og kvalitetssikret måte?» Oppgaven er basert på 4 semistrukturerte intervju med fagpersoner med videreutdanning i dyreassisterte intervensjoner og sertifiserte skolehunder. Intervjuene er basert på en vid intervjuguide og gjennomført på informantenes arbeidsplass. Alle informantene arbeider på ulike steder, men historiene deres har mange likhetstrekk. Informantene fortalte om gode erfaringer med å benytte skolehunder for å forbedre relasjoner mellom lærere og elever, og mellom medelever. De fortalte om hvor sterke relasjoner elevene danner med skolehundene og hvordan tiltak med skolehunder påvirkes deres relasjon til lærere og medelever. Informantene fortalte om elever som blomstret opp etter at de fikk tiltak med skolehunder; elever som smilte for første gang, elever som gjenfant ønsket om å være sosial eller som klarte å slutte med selvskading. Informantene i studien fortalte at de får en fantastisk respons på tiltak med skolehund, men at det er behov for mer struktur. Informantene savner et nasjonalt krav om videreutdanning i DAP, mentaltesting av hundene og nasjonale retningslinjer. DAP har et stort potensiale, men bruk av dyr i skolen innebærer en viss risiko i forhold til elevens sikkerhet, dyrenes velferd og kvaliteten på tiltaket. Mitt håp for fremtiden er at DAP skal bli bedre strukturert og at flere elever skal få tilbud om tiltak med skolehund på en trygg og kvalitetssikret måte. Min masteroppgave er et steg på veien for å samle informasjon om hvordan DAP benyttes i dag og hvordan det kan videreutvikles i fremtiden.

Tema for oppgaven er voksen-barn relasjonen, og den betydningen den har for barns trygghet, trivsel og utvikling. Bakgrunn for forskningsfokus er egen erfaring med deltakelse i ICDP-veiledning (International Child Development Programme), kombinert med det jeg opplever som en utbredt usikkerhet for hvordan forholde seg til barn som sees som utfordrende. Synet på barn, det gjensidige samspillet mellom barn og miljøet rundt, og et relasjonelt perspektiv står sentralt i studien. Jeg tar utgangspunkt i det nyere kunnskap og forskning sier om voksen-barn relasjonens betydning for barns trivsel og utvikling, og ser det i sammenheng med hva forskning forteller om kvaliteten i norske barnehager. Den nye kunnskapen synliggjør et behov for økt kompetanse på det relasjonelle området. Med dette som bakteppe har studien følgende problemstilling: Hvilken betydning mener barnehagelærerne voksen-barn relasjonen har for barns trivsel og utvikling, og hvordan har deltakelse i ICDP-veiledning påvirket deres relasjonskompetanse? Ved bruk av kvalitativ metode har jeg intervjuet fem barnehagelærere fra fire ulike barnehager om deres erfaring med ICDP-veiledning. Med støtte i en hermeneutisk fortolkningsramme har jeg kommet frem til ulike funn. Blant annet så viser resultatene at barnehagelærerne har hatt positive erfaringer med veiledningen, og vil anbefale den til andre barnehagelærere. Fire har fått styrket sin relasjonskompetanse og de har fått en større bevissthet rundt voksenrollens betydning i etablering av gode relasjoner med barn. Flere har fått endret sitt syn på barn, og de ser barnet som en del av en større kontekst og ut fra et mer ressursorientert perspektiv. Voksen-barn relasjonen fremstår som mer harmonisk. Studiet inneholder en tidsdimensjon på mellom halvannet til seks år siden ICDP-veiledningen ble gjennomført, og alle viser til bruk i ettertid. ICDP oppleves av barnehagelærerne som et oversiktlig, enkelt og godt verktøy som egner seg til å fremme profesjonelle omsorgsgiveres samspillsferdigheter.

Sammendrag Min målsetting med denne studien er å bidra til ei bevisstgjøring av betydningen læreren har i forhold til å gi elevene den beste hjelpen til sosial fungering og til og lykkes sosialt. I denne studien er problemstillinga hvordan læreren best kan hjelpe barn til å mestre sosialt gjennom analyse, tolkning og drøfting av samtaler med lærere og ut fra gransking av deres studieplan. For å undersøke problemstillinga som også blir sett på som et forskningsspørsmål, har oppgaven to forskningsspørsmål til. De omhandler hvordan begrepene sosial læring og sosial kompetanse fremstår i studieplan for integrert mastergradsprogram- lærerutdanning 1.-7.trinn ved UiT og hvilken undervisning som kan finnes i sosial læring og sosial kompetanse i dag på barnetrinnet. Etter å ha innhentet teoretisk innsikt i begrepene sosial mestring, sosial læring og sosial kompetanse, utviklet jeg en modell som viser sammenhengen jeg ser mellom forannevnte begreper. Sammen med informantenes syn og studieplanens fremstilling av begrepene ble også modellen sentral for å kunne svare på problemstillinga. Jeg finner at essensen av lærernes svar på hvordan de best kan hjelpe barn til å mestre sosialt kan gis i form av tre kategorier: 1) å være en aktiv deltaker i barns livsverden, 2) håndtering av den sosiale kontakten samt 3) læreren er en rollemodell for elevene der undervisninga i sosial læring og sosial kompetanse også kan finne sted ut fra situasjoner og behov. Ved å ta utgangspunkt i modellen og lærernes oppfatninger av begrepene fremstår at gjennom å ruste elevene til å takle livet, utvikles grunnleggende syn, ferdighet og kunnskap i å omgås med andre som igjen fører til sosial mestring. Ifølge studieplanen og sett i lys av modellen, oppnås sosial mestring hos barn ved at læreren tilrettelegger for læring i samspill med andre som vil føre til utvikling av kulturelle redskaper. Hjelpen gis best ved at den skjer gjennom dialog og samtaler samt at læreren ser til at barnet aktivt deltar i det sosiale miljøet. Lærerens sosiale kompetanse og handlingskompetanse får betydning i forhold til å gi best mulig hjelp. Det blir av interesse å se innholdet i den nye læreplanen som kommer, og hvor stor plass sosial læring og sosial kompetanse kommer til å få, ikke minst i det nye emnet livsmestring

Dette casestudiet fokuserer på hvordan søskenrelasjonen kan bidra til meningsdannelse for mennesker med medfødt døvblindhet. Dets bakgrunn er kvalitativ, og preget av et sosialkonstruksjonistisk ståsted. Jeg ønsker se på hvordan karakteristikkene som kjennetegner det å være søsken, potensielt kan innebære et nytt og spennende perspektiv på partnerkompetanse. Videre er et sentralt formål å belyse en relasjon som har fått lite forskningsmessig oppmerksomhet i tilknytning til medfødt døvblindhet. Jeg har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilke kvaliteter i søskenrelasjonen kan bidra til utviklingsstøtte og meningsdannelse for mennesker med medfødt døvblindhet? Denne er besvart ved hjelp av tre søskenpar, der den ene parten har medfødt døvblindhet. Jeg har benyttet videoanalyse av klipp som viste søsknene sammen, samt semistrukturert livsverdensintervju med søskenet uten døvblindhet. Gjennom å kombinere de ulike metodene, fikk jeg et innblikk i begge parters uttrykk i tilknytning til relasjonen. Videre analyserte jeg materialet ved hjelp av en konstruktivistisk Grounded Theory- tilnærming. Resultatene viser at de tre søskenrelasjonene i studien er preget av dyp tillit og kjennskap til hverandre. De kjennetegnes også av en grunnleggende jevnbyrdighet, og opplevelse av å være på like fot. Det fins derfor en forventning om å bli respektert, lyttet til og gitt rom for å både utvise egen, samt møte den andres subjektivitet. Videre preges de av en normalitetstankegang, som innebærer varierte erfaringer gjennom selvfølgelig deltakelse på en rekke ulike arenaer. Gjennom dette synes relasjonene å åpne for nyansert meningsdannelse både om seg selv, andre mennesker og sine omgivelser. I rammen av relasjonen kan søsknene sammen oppsøke aktiviteter preget av høyt spenningsnivå og spontanitet, noe samtlige synes å sette spesielt stor pris på. De får tilgang til hverandres opplevelse, gjennom deres nære kontakt og benyttelse av hele kroppen som sanse- og formidlingsapparat. Søsknene med medfødt døvblindhet viser inngående kunnskap om andre mennesker, og fremstår som individer med en innholdsrik livsverden og grunnleggende tro på seg selv. De erfaringene de får sammen med sine søsken, synes å definere dem som personer også utenfor de situasjonene der de er sammen. Det er deres konkrete opplevelser ute i verden sammen, som synes å være katalysator for at dette skal oppstå.

Denne oppgaven har til hensikt å frembringe kunnskaper om «De Utrolige Årene», da med spesiell vekt på lærerprogrammet. Det har de siste årene også vært et stort fokus på elevers psykososiale miljø i skolen. Denne oppgaven har hatt som mål å se på om lærerprogrammet har potensiale til å bidra til å sikre elevers rett til et godt psykososialt miljø i grunnskolen. I dette arbeidet er litteraturstudie brukt som metode. Oppgaven er en gjennomgang av eksisterende teori og noe forskning på temaet. I tillegg har jeg brukt offentlige dokumenter for å finne hva som kan inngå i disse begrepene. Resultatene viser at det på mange områder er sammenfallende innhold og temaer i lærerprogrammet og i litteratur som omhandler psykososialt miljø, herunder havner også begrepene læringsmiljø og klasseledelse som en del av psykososialt miljø. Lærerprogrammet er et manualbasert program som på noen områder styrer de som tar det i bruk, mens på andre områder gir stor frihet. Ut fra det som kom frem i oppgaven, kan det se ut til at det er slike manualbaserte programmer som er ønskelig å bruke i skolen, nettopp på grunn av sin struktur, forutsigbarhet, og ved å gi lærere verktøy for å kunne arbeide sammen om felles mål.

Denne oppgaven ønsker å undersøke hvilke tanker pedagoger har om barn som viser atferdsvansker og hvordan disse barna evner å knytte sosiale relasjoner i barnehagen. Atferdsvansker blir i denne oppgaven avgrenset til både eksternalisert og internalisert atferd. Felles for disse er at atferden vanskeliggjør egen læring og sosial utvikling og kan få store sosioøkonomiske følger hvis det ikke settes i gang tiltak i tidlig alder, altså i barnehagen. Sosial kompetanse, tilknytning, vennskap, voksenrollen og foreldresamarbeid er her ansett som viktige faktorer og forutsetninger for opparbeiding av sosiale relasjoner i barnehagen. Hvis disse faktorene er positive virker de på som beskyttelsesfaktorer og er med på senke risikoen for at et barn skal vise atferdsvansker. Det er brukt en kvalitativ metode i denne oppgaven. Her blir fire pedagoger intervjuet ut i fra et semistrukturert intervju. Pedagogene var alle enig om at gode relasjoner i barnehagen avhenger mye av hvordan den voksne tilrettelegger for vennskap og samhandling. Mangel på sosial kompetanse er særlig viktig for vennskapsrelasjoner og pedagogene er enige om det er sammenheng mellom dårlig kompetanse og atferdsvansker. Det var også enighet om foreldresamarbeid kan være utfordrende for arbeid med barn som viser atferdsvansker noe som også kan være med å påvirke barnets utviklingsmuligheter.

Denne studien tar for seg forståelsen av mobbebegrepet i barnehagen og hvordan mobbing i barnehagen kan forebygges. Studien tar sikte på å belyse barnehagepersonalets tanker og erfaringer i forhold til å anvende mobbebegrepet i barnehagen, samt frembringe nyttig informasjon om hvordan mobbing kan forebygges. I oppgavens teorigrunnlag presenteres aktuell teori og forskning om mobbebegrepet og mobbing i barnehagen. Videre trekkes sosial kompetanse, mobbeforebyggende programmer, voksenrollen og foreldresamarbeid frem som sentrale områder i forhold til arbeidet med å forebygge mobbing i barnehagen. I denne studien er det blitt benyttet kvalitativ forskningsmetode. Utvalget består av fem pedagoger med barnehagelærerutdanning, som arbeider i ulike barnehager. For innhenting av data er det benyttet semistrukturert intervju. Her ble pedagogene blant annet spurt om hvilke tanker de har om å bruke mobbebegrepet i barnehagen og om de kunne beskrive egne erfaringer knyttet til barnehagens mobbeforebyggende arbeid. Informantene i denne undersøkelsen er uenige i om vi faktisk kan si at det forekommer mobbing i barnehagen. På den ene siden erfarer en av informantene at mobbebegrepet kan bidra til å vise alvoret i en oppstått situasjon. Bevisstheten rundt mobbebegrepet, kan føre til at personalet arbeider mer effektivt og målrettet for å forhindre at denne atferden fortsetter både i barnehagen og når barna begynner på skolen. Det hevdes dermed at det er viktig at vi erkjenner at mobbing forekommer, også i barnehagen. På den andre siden stiller en annen informant seg spørrende til om begrepet er dekkende for den negative atferden som observeres blant barnehagebarn. Dette fordi det alltid er en grunn for at små barn handler slik som de gjør. Gjennom intervjuene ble det klart at pedagogene benytter seg av flere forebyggende strategier mot mobbing. Sosial kompetanse trekkes frem som et viktig tiltak mot mobbing. Arbeidet med å skape vennskap og gode relasjoner står sentralt. Pedagogene beskriver også viktigheten av å være en tilstedeværende og engasjert rollemodell for barna. Et godt foreldresamarbeid trekkes frem som avgjørende for barns trivsel og læring i barnehagen. Informantene ser imidlertid behovet for en tydeligere definisjon i forhold til hva mobbebegrepet innebærer, når det er snakk om små barn som går i barnehagen. Det etterlyses også mer forskning på området og kompetanseheving blant personalet.

Masteroppgaven er en teori studie om overgangen fra videregående skole mot arbeidsliv for elever med lett eller moderat psykisk utviklingshemming. Elevene har behov for forutsigbarhet, kontinuitet og struktur, og de har ønsker om hva de skal jobbe med som all annen ungdom. Som rådgiver, og tidligere faglærer, har jeg erfart at overgangen fra skole til arbeidsliv ikke er enklere i 2015 enn den var i 1982 for denne elevgruppen. Det er mange ting å ta hensyn til: Inkludering, likeverd, etiske problemstillinger, relasjonsarbeid, selvbestemmelse, respekt, kognitivt nivå, samtykkekompetanse, tverrfaglig/tverretatlig samarbeid, arbeid, IP. Veiledere, offentlige utredninger og stortingsmeldinger gir føringer for vårt arbeid, mens rettigheter er gitt i gjeldende lover og internasjonale konvensjoner. Ved å gå gjennom og analysere dette materialet har jeg forsøkt å komme frem til noen forslag for å få til bedre overganger mellom videregående opplæring og arbeid for denne elevgruppen.

Denne avhandlingen omhandler pedagogers arbeid med kriserammede elever. På skolen oppholder det seg til en hver tid elever som har opplevd kriser i livet. De dramatiske hendelsene kan skape negative reaksjoner hos eleven, noe som endrer elevens læringsforutsetninger ved at elevens kapasitet til å lære reduseres. Slike pedagogiske konsekvenser må lærerne forholde seg til og legge opp undervisningen etter. Studien søker å belyse følgende problemstilling med tilhørende forskerspørsmål: Hvordan opplever læreren sin rolle i arbeid med elever som har opplevd kriser? • Hvilke pedagogiske tiltak benytter lærerne seg av? • Hvilke dilemmaer opplever de i sitt arbeid med kriserammede elever? Målet med denne studien har vært å belyse hvilke tanker og refleksjoner lærere har om eget arbeid med elever som har opplevd vanskelige hendelser i livet, for eksempel dødsfall eller sykdom blant familiemedlemmer eller venner, eller barn utsatt for alvorlige ulykker og overgrep. Metoden jeg har valgt å benytte i denne studien er det kvalitative intervjuet. Åtte pedagoger fra tre ulike skoler er intervjuet. De har villig fortalt og delt med meg sine opplevelser og tanker rundt sitt arbeid med kriserammede elever. Som konklusjon på min problemstilling vil jeg trekke frem fem hovedpunkter som jeg mener gir et helhetlig bilde av mine funn i denne studien. 1. Lærerne ønsket mer innsikt i vitenskapelig kunnskap og kompetanse rundt tema barn og kriser, slik at de bedre kunne gi omsorg og tilrettelegge for læring. 2. Lærerne mente de gjorde en god jobb i sitt arbeid. I mangel av vitenskapelig kunnskap om krisehåndtering brukte de erfaringer, intuisjon og medmenneskelighet i dette arbeidet. Lærerne trekker frem at de også benyttet sin kunnskap om elevens utvikling og hans forståelse av verden i krisearbeidet. Slik kunnskap er noe de har lest mye om i lærerutdanningen. Dette viser at informantene i større grad en hva de selv mener, tar i bruk formell lærerkompetanse i krisehåndteringen. 3. Ulike dilemmaer var med på å skape frykt og usikkerhet rundt arbeidet med de kriserammede elevene. De sentrale dilemmaene er: frykt for å påføre den kriserammede eleven unødig bekymring og smerte. Frykt for ikke å gjøre en god nok jobb i krisehåndteringen, usikkerhet rundt effekten av å gjøre skolen til et” fristed” for å beskytte eleven, usikkerhet på innhold og fremgangsmåte i samtaler med eleven og foreldre og usikkerhet rundt egen kompetanse. 4. Avklaring av lærerrollen og lærerens rolle i krisesituasjoner var ønskelig. 5. Lærerne mener de bør og skal være en del av krisehåndteringsarbeidet med elever som opplever kriser. De åtte informantene i denne studien er entydige i sin vurdering i at lærere må og bør støtte elever utsatt for kriser. De viser at pedagogers krisehåndtering handler om å legge tilrette for trygghet og læring, gjennom å forene omsorgslæreren og kunnskapslæreren. På bakgrunn av informantenes opplevelser rundt sitt arbeid med kriserammede elever, vurderer jeg at informantene i stor grad utførte et pedagogisk arbeid som både trygger eleven og legger tilrette for læring. Arbeidet er imidlertid preget av stor grad av usikkerhet og redsel for å gjøre feil og vondt verre. Arbeidet er videre preget av lite og svært varierende støtte fra skoleledelsen, kollegier og fra eksterne samarbeidspartnere som PPT og BUP. Funnene fra denne studien indikerer et behov for bedre rolleavklaring for arbeid med elever i krise, og at lærerne får en bedre forståelse av hva dette arbeidet bør inneholde.

Gode leseferdigheter er grunnlaget for å tilegne seg kunnskaper i alle fag, og nødvendig for å lykkes i de fleste situasjoner. Ut i fra større internasjonale studier vet man i dag at det er en sammenheng mellom utvikling av talespråklige ferdigheter i førskolealder og senere skriftspråklige ferdigheter. Man har også kunnskap om ulike betingelser som kan påvirke utviklingen av disse ferdighetene. Med tanke på forebygging vil det være av stor betydning at disse problemene oppdages tidlig. Dette stiller krav til at PP-tjenesten kan bistå barnehage og skole i arbeidet med kompetanseutvikling slik at de blir i stand til å identifisere vanskene og tidlig igangsette nødvendige tiltak. Dette har vært utgangspunktet for dette mastergradsprosjektet, og ledet til følgende problemstilling: ”Hvilken sammenheng er det mellom talespråklige ferdigheter i førskolealder og senere avkodingsferdigheter i lesing, og hvilke ytre betingelser synes eventuelt å fremme eller hemme denne utviklingen?”. Problemstillingen belyses ved hjelp av aktuell forskning og teori på fagfeltet, og gjennom en empirisk undersøkelse. Undersøkelsen baserer seg på en ikke-eksperimentell longitudinell casestudie med et retrospektivt perspektiv. Utvalget består av tre barn fra grunnskolen med skriftspråklige vansker. Instrumenter for innsamling av data var arkivmateriale fra førskolealder, kartlegging av leseferdighet og foreldreintervju. Materialet blir analysert ut i fra kategorier som i teori på fagfeltet utpekte seg som sentrale for analysen. Det synes å være et stort forklaringsbidrag mellom den språklige forståelsen i førskolealder og senere leseforståelse, og mellom fonologisk bevissthet i førskolealder og avkodingsferdigheter i lesing. Hva som synes å hemme eller fremme de overnevnte ferdighetene ble analysert ut i fra kategorier relatert til genetisk arv, sosioøkonomisk bakgrunn, motivasjon og interesse. Caseresultatene ble sammenlignet med funn fra internasjonal forskning. Selv om det var noen ulikheter casene i mellom, viste hovedfunnene i undersøkelsen at caseelevenes språklige forståelse, og senere leseforståelse var aldersadekvate. Videre viste funnene at det var en sammenheng mellom deres svake fonologiske bevissthet i førskolealder og senere avkodingsvansker i lesing. Med andre ord det var elevenes avkodingsferdigheter og ikke deres språkforståelse som forklarte deres lesevansker. Tolking av datagrunnlaget tyder på at elevene er genetisk disponert for dysleksi, og at dette i kombinasjon med ytre påvirkninger, kan ha bidratt til å forsterke deres avkodingsvansker. I tillegg kan lav motivasjon og vansker med konsentrasjon og oppmerksomhet ha bidratt til å forsterke den ene elevens lesevansker ytterligere. Funnene er tråd med funn fra større internasjonale undersøkelser på området. Nøkkelord: Språkforståelse, leseforståelse, fonologisk bevissthet, avkodingsferdighet

Jeg har gjort en undersøkelse der tema er å finne ut noe om det er slik at ordforståelse og fonologiske ferdigheter påvirker utviklingen av avkodingsferdigheter. Undersøkelsen har omfattet et utvalg på fem barn. De har blitt testet med Språk 6-16 (i november i første klasse), deltestene Likheter og Ordforståelse i WISC-IV( i november i første klasse) og LOGOS ( i februar i første klasse og november i andre klasse).I tillegg fantes opplysninger fra Norsk Fonemtest fra førskolealder og Reynell.Funnene er ikke generaliserbare p.g.a. utvalgets størrelse, utvalgsmetode og uformelle analyseteknikker. Funnene stemmer likevel godt overens med Muter et al. sin studie fra 2004. De barna som har gode fonologiske ferdigheter i andre klasse har også gode avkodingsferdigheter. Disse barna har gode minneferdigheter i første klasse. Ett barn har også god ordforståelse. I henhold til Muter et al, og andre forskeres studier, får vokabular større betydning seinere i leseutviklingen. Så dette barnet kan kanskje bli den beste leseren, på sikt. Min undersøkelse bekrefter det andre har funnet i mere kontrollerte studier.

Tema for denne masteroppgaven er tilpasset, inkluderende og likeverdig opplæring. Vi har tatt utgangspunk i elever med lærevansker, og som av den grunn mottar spesialundervisning i skolen. Problemstillingen vår har som målsetting å søke svar på om elever med lærevansker får en tilpasset opplæring, og hvordan opplæringen tilrettelegges for dem. Tilpasset opplæring er et grunnleggende prinsipp i den norske skolen, der opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs evner og forutsetninger. Forskning tyder på at den ordinære opplæringen i skolen har gjennomgående problemer med å møte variasjonen i evner og forutsetninger hos elever. Begrepene tilpasset opplæring, likeverd og inkludering synes å ha en bred oppslutning, men arbeidet med å realisere og iverksette tiltak viser til store variasjoner. Mange mener at skolen, slik den er strukturert i dag, passer best for gjennomsnittseleven, og at den i liten grad klarer å tilpasse seg de elever som av en eller annen grunn trenger tilpasning utover det ordinære opplæringstilbudet. Oppmerksomheten mot skolen er økende. Nasjonale og kommunale føringer er i stadig endringer mot et bedre mål. Det stilles krav om kompetanseutvikling hos lærere og ledelse, god læringsarena for alle, elevvurderinger, oppdragerrolle osv. Disse endringene vil prege skolen som organisasjon, men fokuset må fortsatt være på elevens helhetlige læringsmiljø, og en tilrettelagt opplæring som ivaretar den enkeltes evner og forutsetninger.