Search

CICERO Senter for Klimaforskning og Transportøkonomisk institutt (TØI) har utarbeidd ein utrekningsmodell og eit sett med framskrivingar for klimagassutslepp i Vestland fylke fram til 2030. Framskrivingane omfattar ein referansebane og anslått effekt av ei rekke ulike utsleppsreduserande tiltak. Framskrivingane kan brukast til å illustrere korleis klimagassutsleppa i Vestland kan tenkast å utvikle seg under ulike føresetnader, og kva type innsats som blir kravd for å oppnå Vestlands mål om netto nullutslepp i 2030. Referansebanen anslår korleis utsleppa kan utvikle seg utan nye utsleppsreduserande tiltak eller verkemiddel utover noverande vedtatt politikk, og dannar eit grunnlag for å måle effekten av tiltak. Tiltaksutrekningane er sett saman i tre ulike tiltakspakker, som både er tematisk grupperte og samtidig speglar både aukande effekt og stigande ambisjonsnivå: 1) Klimaplan for 2021-2030, 2) Moderate tiltak ut over Klimaplanen og 3) Radikale tiltak. Utsleppa er dominert av sektoren Industri, olje og gass (42 prosent av utsleppa), kor Mongstad raffineri er det største bidraget, følgd av ulike metallurgiske verksemder, samt mindre utslepp frå gassterminalar og prosessanlegg, og ei lang rekke små verksemder. Deretter følgjer Sjøfart (21 prosent), Vegtrafikk (13 prosent), Energiforsyning (8 prosent), Jordbruk (6 prosent), Anna mobil forbrenning (5 prosent), Avfall og avløp (2 prosent), Oppvarming (1 prosent) og Luftfart (1 prosent). I referansebanen går utsleppa i Vestland ned med 17 prosent mellom 2019 og 2030. Tiltakspakke 1, 2 og 3 reduserer til saman utsleppa i 2030 frå 5,5 til 1,2 millionar tonn CO2-ekvivalentar, til 79 prosent lågare enn referansebanen. Meir enn to tredjedelar av reduksjonen kjem frå tiltakspakke 3 («Radikale tiltak»). Sjølv med alle tiltaka står det att 1,2 millionar CO2-ekvivalentar i 2030, av det 60 prosent fossilt CO2 medan resten er CH4 og N2O som i hovudsak kjem frå biologiske kjelder. Dei største restutsleppa av fossilt CO2 kjem frå utslepp til sjøs (segling) i sektoren Sjøfart, frå mindre utsleppsverksemder i Industri, olje og gass (utanom Mongstad raffineri og dei store metallurgiske verksemdene som vert analysert individuelt i denne rapporten), og frå landingar i luftfarten som ikkje nyttar nullutsleppsløysingar eller biobrensel. Desse utsleppa vert ikkje treft av nokon tiltak i tiltakspakkene, til dels fordi det er vanskeleg å finne gjennomførbare tiltak som kan kutte utsleppa monaleg innan 2030, og til dels fordi å utreie tiltak for desse utsleppa fell utanfor kva som lét seg gjere innanfor rammene for analysane i denne rapporten. Fylkeskommunen rår sterkast over aktivitetar i eiga verksemd og der kor fylkeskommunen er eigar. Dette gjeld mykje av kollektivtrafikken, men tiltaka på dei fleste andre områda vil krevje samarbeid. Fylkeskommunen kan då spele ei viktig rolle som koordinator, særleg for tiltak som krev samspel mellom kommunar og/eller einskilde private aktørar, så som utbygging av landstraum, tiltak for reduserte avfallsmengder eller matsvinn, og nullutslepp på bygg- og anleggsplassar. På andre område må fylkeskommunen vere ein pådrivar overfor statleg nivå, til dømes for å gje nasjonale insentiv eller påbod som fører til høg nullutsleppsandel for nybilsal for ulike biltypar, stønad til ambisiøse tiltak på industriverksemder, påbod om nullutsleppssonar og liknande.

Dette notatet tar for seg direkte utslipp fra anleggsmaskiner på anleggsplass, og er utarbeidet av CICERO Senter for klimaforskning på oppdrag fra Innlandet fylkeskommune, avdeling Samferdsel, Trafikk og miljø. Tema som omtales er bærekraftsutfordringer for biodrivstoff og kostnader og barrierer for biodrivstoff og for utslippsfrie løsninger. Vi har også utarbeidet et grovt anslag for direkte utslipp, forbruk av drivstoff i anleggsmaskiner og merkostnader ved bruk av biodrivstoff i anleggsprosjekter. Notatet oppsummerer til sist status for kravstilling ved offentlige innkjøp til bygg og anlegg, og aktuelle tiltak for kutt i direkte utslipp innen anleggsvirksomhet.

CICERO Senter for klimaforskning har på oppdrag fra Miljødirektoratet utviklet og illustrert metodikk for framstilling av klimaeffekt på kort og lang sikt. Vi har vurdert klimaeffekt på to forskjellige måter, med vektfaktorer og med en veldig enkel klimamodell for å estimere temperaturbaner av utslippsbaner og utslippstiltak. Analysen bygger på tidligere arbeid CICERO har gjort for Miljødirektoratet. Mandatet CICERO fikk var analysearbeid på disse fire temaene: 1) Vurdering av behovet for å oppdatere GTP(10)-faktoren Miljødirektoratet i dag benytter. 2) Beregne norske utslipp med GTP(10), AGTP, GWP* og eventuelt andre vektfaktorer for ulike tidshorisonter. 3) Metodikk for framstilling av klimaeffekt på kort og lang sikt av ulike utslipp/utslippsreduksjoner i samme figur. 4) Metodikk for kostnadsberegninger.

Sharing products and services might have environmental consequences. This report is partly a literature review on the topic, but also an attempt of estimating the effects on emissions of different sharing schemes in the SHAR(e)ON project. The four different sharing schemes we have investigated are: community supported agriculture, sharing in local communities, sharing of cabins, and car sharing. The estimates are presented as scenarios or illustrations informed by literature or other parts of this project, not as what is likely to happen to emissions for different sharing schemes.

CICERO og TØI har laget en modell for framskrivinger av klimagassutslipp i Bergen, på oppdrag fra Bergen kommune. Modellen er brukt til å konstruere en referansebane for klimagassutslipp fram til 2030, og tre mulighetsscenarier med utslippsreduserende tiltak. Referansebanen gir et anslag for utviklingen av utslippene i et scenario uten nye virkemidler utover det som var vedtatt innen utgangen av 2018 eller dem som ligger i Bergen kommunes klimabudsjett. Mulighetsscenariene representerer stigende ambisjonsnivåer for utslippsreduksjoner, fra Bergens nåværende klimabudsjett, til tiltak i Klimakur 2030, til «radikale» tiltak som forsøker å kutte gjenværende utslipp så mye som rimelig mulig, og samtidig illustrerer hvilke områder som vil være særlig utfordrende for å nå Bergen kommunes mål om fossilfritt Bergen i 2030 Utslippene i referansebanen går ned med 19 prosent fra 2018 til 2030, hovedsakelig som følge av økende elbilandel gjennom perioden, samt økt biodrivstoffandel fram mot 2020 og nasjonalt forbud mot fossil oljefyring fra 2020. Det er imidlertid stor usikkerhet, med kvantifisert usikkerhet som strekker seg fra en marginal økning i utslippene fram mot 2030, til en nedgang på over 30 prosent. Tiltakene i klimabudsjettet (utenom karbonfangst i avfallsforbrenning) reduserer utslippene i 2030 med 13 prosent i forhold til referansebanen. Utvalgte tiltak fra Klimakur 2030 (inkludert karbonfangst i avfallsforbrenning) i tillegg til klimabudsjettiltakene reduserer utslippene i 2030 ned til 42 prosent under referansebanen. Mer drastiske reduksjoner krever kraftigere midler, som forbud mot kjøring med fossile biler, påbud om elektrifisering eller 100 prosent biodiesel for dieseldrevne motorredskaper, og påbud om bruk av landstrøm for alle skip med fossil drift. Selv i det mest ambisiøse scenariet gjenstår ca. 110 tusen tonn CO2-ekvivalenter, hovedsakelig fra skipsfart (utenfor havn) og fra industri. For skipsfart er ytterligere tiltak på grensen av det teknisk og politisk mulige innenfor den aktuelle tidsrammen, mens tiltak i industrisektoren ikke er evaluert innenfor rammene av dette oppdraget på grunn av mangel på data om hvilke aktiviteter utslippene stammer fra.

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning og Norsk institutt for naturforskning (NINA) i oppdrag i å vurdere kunnskap fra rapporter fra FNs klimapanel (IPCC) og det internasjonale Naturpanelet (IPBES) og hva dette innebærer for Oslo. Fra klimapanelet kom det to spesialrapporter i 2019, en om klimaendringer og landarealer (Landrapporten) og en om klima, hav og is (Hav- og israpporten). Naturpanelet lanserte i 2019 sin globale rapport om biologisk mangfold og naturgoder. Vi har vurdert funnene i lys av Oslo kommunes strategier og planer, deriblant Byrådssak 214/19 “Oslo kommunes klimastrategi mot 2030”. Flere av hovedkonklusjonene i rapportene er allerede tatt opp i Oslo kommunes egne dokumenter og planer. Basert på funnene i de tre rapportene og tiltak/strategier Oslo allerede har iverksatt har vi identifisert områder det vil være fornuftig at Oslo fremover har et ekstra fokus på. Av alle de tre rapportene (Landrapporten, Hav- og israpporten og Naturpanelrapporten) kommer det klart frem at flere hensyn må sees i sammenheng hvis man skal oppnå en bærekraftig klima- og naturforvaltning. Arealkonflikter kan fort oppstå i forvaltningen av både bebygde områder og utmark, og det er ikke alltid opplagt hva som er den beste løsningen for både klima og natur. Det går også klart frem av rapportene at beslutninger for byplanlegging og infrastruktur som tas i dag må ta innover seg at klima og natur er i endring, og at tilpasning til denne mer usikre fremtiden bør gjøres allerede nå. For å nå sitt mål om å være en internasjonalt ledende miljøby kan Oslo derfor gjøre tiltak for å bevare biologisk mangfold og eksisterende karbonlagre, søke å gjenopprette tapt mangfold og karbonlagre, og samtidig utvikle byen til å være fleksibel og motstandsdyktig i møte med fremtidens vær og klima.

Program for storbyrettet forskning har gitt CICERO, Endrava og Asplan Viak et oppdrag om å bistå de fem storbykommunene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand i å videreutvikle klimabudsjettarbeidet. Prosjektet er finansiert av KS ved Program for storbyrettet forskning. Oslo kommune ved byrådsavdeling for finans har vært den formelle oppdragsgiveren og kontaktpunkt. Oppdraget var å kartlegge status for og bruk av klimabudsjettene og gi konkrete anbefalinger til videreutvikling. En viktig del av prosjektet var dialog med byene selv. Rapporten gir anbefalinger innenfor følgende områder som er trukket ut som viktige for videreutviklingen av klimabudsjettarbeidet gjennom workshoper og intervjuer med kommunene: Integrering i ordinært budsjett, ansvarsfordeling og eierskap i ulike deler av kommuneorganisasjonen, forankring i hele kommuneorganisasjonen, behov knyttet til politisk og administrativ ledelse, transparens og etterprøvbarhet, behov for tidligere, mer korrekt og detaljert kommunefordelt klimagassregnskap, bruk av indikatorer, begrensinger knyttet til tiltaksmuligheter og behov for nasjonale føringer og verktøy, blant annet for framskrivning av utslipp. I tillegg gir rapporten innspill til hvordan kommunene kan ta hensyn til indirekte utslipp i klimaarbeidet.

Vestfold fylkeskommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning i oppdrag å sammenstille resultater og funn fra klimapanelets spesialrapport om 1,5 °C som kan være særlig relevant for fylkeskommunen og dens kommuners klimaarbeid. Et av hovedfunnene fra spesialrapporten er at for å begrense oppvarming til 1,5 °C, må klimagassutslippene reduseres med 40-50 % innen 2030 sammenlignet med 2010-nivå, og være «netto-null» innen 2050, altså at det fjernes like mye CO2 fra atmosfæren som det slippes ut. Vestfold fylkeskommune kan spille en rolle i arbeidet med å begrense global oppvarming. Rapporten tar opp tiltak for omstilling innenfor styring og organisering, transport, industri, karbonfangst og -lagring, jordbruk, byggeaktivitet og infrastruktur, bioenergi, oppvarming, avfall og avløp og indirekte utslipp

Akershus fylkeskommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning i oppdrag å analysere Parisavtalens konsekvenser for klimagassutslipp i nye Viken fylke og relatere dette til FNs bærekraftmål. I tillegg oppsummerer vi konsekvenser av klimaendringer i Viken. Parisavtalen er en avtale vedtatt i desember 2015 på klimatoppmøtet i Paris. Et av hovedpunktene er å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 °C over førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C over førindustrielt nivå. Spesialrapporten finner at de globale utslippene må reduseres med 40-50 % innen 2030 sammenlignet med 2010-nivå for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 °C. I tillegg ventes utslipp å være «netto-null» innen 2050. I rapporten ser vi på sammenhenger mellom klimamål i spesialrapporten med FNs bærekraftmål vedtatt høsten 2017. Totalt består dette av 17 mål som ser miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng. Det er en rekke sammenhenger på tvers mellom klimatiltak, klimatilpasning og bærekraftmålene. Disse koblingene gir både positive og negative effekter, som kalles synergier og avveininger i denne rapporten. Ingen av utslippsbanene som er konsistente med 1,5 °C klarer å oppfylle alle de 17 bærekraftmålene samtidig. Dette skyldes at det er vanskelig. Til slutt oppsummerer vi fra tidligere rapporter hva som er konsekvenser av klimaendringer i Norge og hvilke tiltak som gir lavutslippsomstilling som er overførbart til Viken

Klimaetaten i Oslo kommune gav i 2018 CICERO og TØI i oppdrag om å utarbeide en referansebane for Oslos klimagassutslipp for perioden 2017 til 2030. I 2019 fikk vi et nytt oppdrag for å oppdatere denne rapporten basert på ny og oppdatert statistikk. Dette arbeidet er basert på best tilgjengelig kunnskap om de driverne som vil påvirke klimagassutslippene fram til 2030. Å lage en referansebane er et forsøk på å lage et overslag om hvordan klimagassutslippene ville utvikle seg i en fiktiv framtid som neppe vil skje. Den er et overslag med betydelig usikkerhet, og kan kun gjenspeile de faktorene og antakelsene som er tatt med i beregningene. Den bør kun brukes som en indikasjon på hva som kan skje ved fravær av ytterligere klimatiltak, og bør ikke brukes som et utgangspunkt for å definere mål for utslippsreduksjoner. De framtidige utslippene i Oslo kvantifiserer vi gjennom et sentralestimat og nedre og øvre grense for et usikkerhetsintervall. Sentralestimatet er vårt beste estimat for hvordan utslippene i Oslo ville utvikle seg uten tiltakene nevnt over. Usikkerhetsintervallet framkommer gjennom ulike mulige antakelser og gjennom kvantifisert usikkerhet i grunnlagstallene, og representerer et intervall som samlede utslipp med høy sannsynlighet ville holde seg innenfor gitt antakelsene eller spennet av antakelser som ligger til grunn for referansebanen. Den opprinnelige referansebanen ble publisert 7. september 2018 (med rettelser 2. oktober 2018) på grunnlag av kommunefordelt utslippsstatistikk fra Miljødirektoratet for 2009-2016, publisert i juni 2018. Miljødirektoratet publiserte ny utslippsstatistikk i april 2019, med utslipp for 2017 og enkelte revisjoner av utslippene for tidligere år. Denne rapporten inneholder en oppdatert versjon av den opprinnelige referansebanen, som omfatter den nye utslippsstatistikken og inneholder enkelte andre små justeringer, samt at referanseåret endres fra 2016 til 2017

Rogaland fylkeskommune har gitt et konsortium av Vestlandforsking, CICERO Senter for klimaforskning, NORCE og MET i oppdrag å utrede konsekvenser av klimaendringer på natur og samfunn i Rogaland – utfordringer, muligheter og prioriteringer. Miljødirektoratet støtter dette prosjektet økonomisk. Denne rapporten svarer ut del 1 av prosjektet, som er en overordnet analyse av konsekvenser av klimaendringer på natur og samfunn i Rogaland. Denne rapporten bygger i stor grad på en nylig sammenstilling gjort for Miljødirektoratet på klimakonsekvenser i Norge supplert med nyere forskning. Ved en vurdering av klimatilpasning er det vanlig å bruke føre-var prinsippet, altså at man legger de mest dramatiske klimaendringene til grunn. Derfor presenterer vi klimaendringer i Rogaland basert på en høy utslippsbane. For andre typer klimarelatert risiko kan andre utslippsbaner være naturlig å velge, slik som en svært lav utslippsbane for omstillingsrisiko gitt føre-var prinsippet. Klimaendringene vil utsette natur og samfunn i Rogaland for store og komplekse endringer. For nedbørsepisoder på under en time og som skjer sjeldnere enn hvert 50. år, vil veksten i intensiteten være 50 %. Overvann er den klimarelaterte enkeltskaden som gir størst kostnader i Rogaland. Havnivåstigningen vil føre til at vi i Stavanger kan forvente en 200-års stormflo skjer årlig fra 2070 og en 1000-års stormflo årlig fra 2080

The Rainforest Foundation Norway (RFN) has commissioned CICERO to do a project on the carbon effects of two REDD+ projects as a literature study. The two sites are found in Indonesia and Colombia. We have assessed carbon densities and carbon stocks. Further, we have assessed how different hypothetical storylines could lead to different CO2 emissions at the two sites. The last part of the report is an assessment and proposal of methods that RFN can utilize to quantify the greenhouse gas effects of future projects. We have based our carbon stock and potential carbon emission estimates on datasets from Global Forest Watch

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning i oppdrag å sammenstille resultater og funn fra klimapanelets spesialrapport om 1,5 °C som kan være særlig relevant for Oslo kommunes klimaarbeid. Et av hovedfunnene fra spesialrapporten er at for å begrense oppvarmingen til 1,5 °C, må klimagassutslippene reduseres med 40-50% innen 2030 sammenlignet med 2010-nivå, og være «netto-null» innen 2050, altså at det fjernes like mye CO2 fra atmosfæren som det slippes ut. Oslo kommune kan spille en viktig rolle i arbeidet med å begrense global oppvarming. Rapporten diskuterer bl.a. omstilling til et lavutslippssamfunn, styring og organisering, transport, karbonfangst og –lagring, byggeaktivitet og infrastruktur, bioenergi og indirekte utslipp

Human activities influence the climate in a range of ways. While emissions of CO2 from burning of fossil fuels is the dominant factor behind the present rapid global warming, many other gases and particles also contribute. These may have short or long atmospheric lifetimes, and thus have climate impacts that are important in the near- or long-term, or both. They may also be either warming or cooling, and several climate perturbing substances may be emitted from the same sources. Consequently, determining the full impact of a given mitigation measure, aimed at reducing emissions if a given substance, is not trivial. In the present report, commissioned by the Norwegian Ministry of Climate and Environment, we discuss the near- and long-term climate impacts of present emissions of long-lived greenhouse gases (here defined as CO2 and N2O), and a range of short-lived climate forcers. Based on this, we discuss the potential for optimal mitigation strategies across regions and sectors, including co-benefits for health and agriculture.

In Part 1, we present a summary of recent research into the climate impact of black and organic carbon. There have been many developments on the research front in recent years, and this rapid pace is expected to continue. The strength of the climate impacts of black and organic carbon is governed by the amount of global emissions, how long the aerosols remain suspended in the air after emission, and how effective their various climate interactions are. Current estimates of annual emissions of both black and organic carbon are higher than they were a few years ago. Black carbon is currently estimated to have only a moderate global warming effect, but may have a stronger influence on regional temperatures and precipitation. Organic carbon emissions are still estimated to have a moderately cooling effect. In Part 2, we use the conclusions from Part 1 to assess differences between emission regions and sectors in terms of climate impact of BC and OC. We emphasize here that the conclusions in the following pages are based on our assessment guided by recent literature, and as such are not necessary representative of the whole research community. In summary, we find that: • The climate impacts of aerosols emitted in a given region may be both local and remote. There is no direct connection between the pattern of emission, radiative forcing and temperature change. The sensitivity of global temperature to black carbon emissions also differs by region. Hence, the mitigation potential of BC and OC (in terms of global temperature change) needs to be separately considered for each emission region. • Presently, East Asia, South Asia and Southern Africa are the main BC emission regions, each causing around 0.01 °C of global warming. The Russia, Belarus, Ukraine and Caucasus region represents a similar amount of warming, but for much lower emissions (25% of those in East Asia), illustrating the regional difference in sensitivity to emissions. • The residential sector (fuel for cooking and heating) emits the most BC, globally and in the main emissions regions. In East Asia, the energy sector also contributes strongly. • The mitigation potential of warming BC is strongly dependent on co-emission with cooling OC. Transportation stands out as the sector with lowest co-emissions of OC, suggesting higher mitigation potential in regions where transportation contributes significantly to global BC emissions. North Africa and the Middle East, East Asia and South America are examples. • BC has likely been a contributor to the recent strong Arctic warming. The sensitivity of Arctic temperature is highest for high latitude source regions, notably Europe and the Russia, Belarus, Ukraine and Caucasus regions. In absolute impact, East Asia and South Asia are the strongest contributors to Arctic warming through BC emissions. • The climate impact of aerosols extends beyond temperature, to precipitation and extreme weather. However, we find that present knowledge is insufficient to quantify the impacts of present BC and OC emissions on global or regional precipitation patterns. This is an area of very active research, and will likely have progressed when the IPCC 6th Assessment Report is published.

Formålet med denne rapporten er å sammenstille det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser av klimaendringer for Norge. De følgende fire problemstillinger blir belyst med tanke på hvordan kunnskapsutviklingen har vært i tidsrommet 2010 og fram til i dag: 1. Hvordan påvirker klimaendringene natur og samfunn fram mot år 2100? 2. Hva er de samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene? 3. Hvordan jobber forvaltningen med klimatilpasning? 4. I hvilken grad Norge er i stand til å tilpasse natur og samfunn til konsekvensene av klimaendringer? Utgangspunktet for rapporten er den første offentlige utredningen om klimatilpasning fra 2010 (NOU, 2010:10). Grunnsteinen i prosjektet er en omfattende gjennomgang og sammenstilling av relevant litteratur. I tillegg har vi intervjuet relevante personer og analysert aktuelle styringsdokumenter på direktoratsnivå. I tråd med anbefalingene i NOU (2010:10) og oppdragsbeskrivelsen fra Miljødirektoratet har vi lagt til grunn de høye alternativene for framskriving av forventede klimagassuslipp, det som i rapporter fra FNs klimapanel har fått betegnelsen RCP8.5. Under oppsummerer vi først hovedfunnene fra rapporten, før vi gir en noe bredere gjennomgang av hver av de fire problemstillingene, for så å avslutte med å trekke frem noen viktige kunnskapshull

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO og TØI i oppdrag om å utarbeide en referansebane for Oslos klimagassutslipp for perioden 2017 til 2030. Dette arbeidet er basert på best tilgjengelig kunnskap om de driverne som vil påvirke klimagassutslippene fram til 2030. Å lage en referansebane er et forsøk på å lage et overslag om hvordan klimagassutslippene ville utvikle seg i en fiktiv framtid som neppe vil skje. Den er et overslag med betydelig usikkerhet, og kan kun gjenspeile de faktorene og antakelsene som er tatt med i beregningene. Den bør kun brukes som en indikasjon på hva som kan skje ved fravær av ytterligere klimatiltak, og bør ikke brukes som et utgangspunkt for å definere mål for utslippsreduksjoner. De framtidige utslippene i Oslo kvantifiserer vi gjennom et sentralestimat og nedre og øvre grense for et usikkerhetsintervall. Sentralestimatet er vårt beste estimat for hvordan utslippene i Oslo ville utvikle seg uten tiltakene nevnt over. Usikkerhetsintervallet framkommer gjennom ulike mulige antakelser og gjennom kvantifisert usikkerhet i grunnlagstallene, og representerer et intervall som samlede utslipp med høy sannsynlighet ville holde seg innenfor gitt antakelsene eller spennet av antakelser som ligger til grunn for referansebanen

Taking a starting point in the latest climate science, this report categorizes climate change risk according to timeframe and probability by region and highlights risks that require immediate attention from investors. Complementing the recent recommendations from the Financial Stability Board’s Task Force on Climate-Related Financial Disclosure to disclose potential impacts of climate-related risks and opportunities, guidance on scenarios for stress-testing is also provided. The report finds that some impacts are already happening earlier than anticipated and new ones are expected in the time horizon used by investors.

For short-lived climate forcers (SLCFs), the impact of emissions depends on where and when the emissions take place. Comprehensive new calculations of various emission metrics for SLCFs are presented based on radiative forcing (RF) values calculated in four different (chemical-transport or coupled chemistry–climate) models. We distinguish between emissions during summer (May–October) and winter (November–April) for emissions in Europe and East Asia, as well as from the global shipping sector and global emissions. The species included in this study are aerosols and aerosol precursors (BC, OC, SO2, NH3), as well as ozone precursors (NOx, CO, VOCs), which also influence aerosols to a lesser degree. Emission metrics for global climate responses of these emissions, as well as for CH4, have been calculated using global warming potential (GWP) and global temperature change potential (GTP), based on dedicated RF simulations by four global models. The emission metrics include indirect cloud effects of aerosols and the semi-direct forcing for BC. In addition to the standard emission metrics for pulse and sustained emissions, we have also calculated a new emission metric designed for an emission profile consisting of a ramping period of 15 years followed by sustained emissions, which is more appropriate for a gradual implementation of mitigation policies.\ud \ud For the aerosols, the emission metric values are larger in magnitude for emissions in Europe than East Asia and for summer than winter. A variation is also observed for the ozone precursors, with largest values for emissions in East Asia and winter for CO and in Europe and summer for VOCs. In general, the variations between the emission metrics derived from different models are larger than the variations between regions and seasons, but the regional and seasonal variations for the best estimate also hold for most of the models individually. Further, the estimated climate impact of an illustrative mitigation policy package is robust even when accounting for the fact that the magnitude of emission metrics for different species in a given model is correlated. For the ramping emission metrics, the values are generally larger than for pulse or sustained emissions, which holds for all SLCFs. For SLCFs mitigation policies, the dependency of metric values on the region and season of emission should be considered.

This technical analysis for the Nordic Green to Scale report was commissioned to CICERO (Center for International Climate and Environmental Research – Oslo), which is Norway’s foremost institute for interdisciplinary climate research. The report illustrates the scaling potential of 15 proven Nordic low-carbon solutions and presents an analysis of the greenhouse gas emissions reductions of these solutions and their scalability internationally.