Search

Påvirkning av klimaendringer og klimatiltak, samt mulighet til å kunne delta og påvirke politikk og virkemidler i omstillingen til lavutslippssamfunnet, er betinget av grupper og enkeltindividers tilgang til ulike ressurser og status i samfunnet. Kjønn og likestilling er viktig i denne sammenhengen fordi kvinner globalt har dårligere tilgang på ressurser som land, inntekt, utdannelse og tjenester som kreditt og informasjon. Kjønnsforskjeller knyttet til klimaendringer bør også forstås i sammenheng med faktorer som alder, klasse, kaste, religion og etnisitet m.m. I lys av dette har Utenriksdepartementets Seksjon for menneskerettigheter, demokrati og likestilling gitt CICERO Senter for klimaforskning i oppdrag å skrive en litteraturgjennomgang på tema Kjønn og klima.

Klimaetaten i Oslo kommune har gitt CICERO Senter for klimaforskning og Norsk institutt for naturforskning (NINA) i oppdrag i å vurdere kunnskap fra rapporter fra FNs klimapanel (IPCC) og det internasjonale Naturpanelet (IPBES) og hva dette innebærer for Oslo. Fra klimapanelet kom det to spesialrapporter i 2019, en om klimaendringer og landarealer (Landrapporten) og en om klima, hav og is (Hav- og israpporten). Naturpanelet lanserte i 2019 sin globale rapport om biologisk mangfold og naturgoder. Vi har vurdert funnene i lys av Oslo kommunes strategier og planer, deriblant Byrådssak 214/19 “Oslo kommunes klimastrategi mot 2030”. Flere av hovedkonklusjonene i rapportene er allerede tatt opp i Oslo kommunes egne dokumenter og planer. Basert på funnene i de tre rapportene og tiltak/strategier Oslo allerede har iverksatt har vi identifisert områder det vil være fornuftig at Oslo fremover har et ekstra fokus på. Av alle de tre rapportene (Landrapporten, Hav- og israpporten og Naturpanelrapporten) kommer det klart frem at flere hensyn må sees i sammenheng hvis man skal oppnå en bærekraftig klima- og naturforvaltning. Arealkonflikter kan fort oppstå i forvaltningen av både bebygde områder og utmark, og det er ikke alltid opplagt hva som er den beste løsningen for både klima og natur. Det går også klart frem av rapportene at beslutninger for byplanlegging og infrastruktur som tas i dag må ta innover seg at klima og natur er i endring, og at tilpasning til denne mer usikre fremtiden bør gjøres allerede nå. For å nå sitt mål om å være en internasjonalt ledende miljøby kan Oslo derfor gjøre tiltak for å bevare biologisk mangfold og eksisterende karbonlagre, søke å gjenopprette tapt mangfold og karbonlagre, og samtidig utvikle byen til å være fleksibel og motstandsdyktig i møte med fremtidens vær og klima.

I denne rapporten presenteres hovedfunn fra ny forskning som belyser geopolitiske virkninger av overgangen til lavutslippssamfunnet og hvilke konsekvenser denne utviklingen har for Norge. Det vektlegges at en ny global klimaavtale, EUs klima- og energipolitikk, og utviklingen til noen nøkkelaktører, og i regionale og globale energimarkeder vil være sentrale påvirkningsfaktorer for Norges politikkutforming fremover. Etterspørselen etter energi globalt vil øke i takt med befolkningsvekst og velstandsutvikling, samtidig som en omfattende omstilling i den globale energisektoren vil være nødvendig for å kutte klimagassutslipp. Vi finner at en viktig drivkraft i energiomstillingsprosesser er selvforsyning av energi. Store land og energimarkeder legger stadig større vekt på selvforsyning, noe som gir Norge som energiaktør både utfordringer og nye muligheter. Nyvinninger i fornybarteknologi og desentraliserte løsninger vil gjøre nye energiløsninger mulig både i industrialiserte land og i framvoksende økonomier. Dette vil ramme Norge som olje- og gasseksportør. Lave olje- og gasspriser skaper også utfordringer for Norge de nærmeste årene. Men endringene i verdens energimarkeder skaper også nye muligheter for Norge. Ved å være en godt forberedt og omstillingsklar energiaktør som kan levere teknologiske og finansielle løsninger til land som vil øke sitt energibehov samtidig som klimagassutslippene skal ned, kan Norge bidra med løsninger til energiomstillingsprosesser i andre land og gjennom internasjonalt samarbeid

The Southern Cone region consists of the six southernmost countries in South America. Three of these countries, Argentina, Bolivia and Brazil have great natural gas resources. All these three countries have goals connected to the gas sector. However, the attainment of these goals varies between the countries. This thesis studies why some countries are more successful than their neighbouring countries in attaining goals in the natural gas sector. A comparative case study of the abovementioned countries is conducted, finding that Brazil has succeeded to a greater extent than the other two countries. The comparative analysis finds that a stable governance model in the gas sector and a skilled and committed national oil and gas company have been crucial for Brazil’s goal attainment in the sector. The analysis also finds that even though the countries perceive integration in the gas sector as an advantage and have signed several cooperation agreements, few of the integration projects have been implemented. Theories of policy implementation, natural gas governance and regional integration are combined in this study in order to analyse both national and international aspects of goal attainment in the gas sector, and its influence on regional energy integration.

Cholinesterase (ChE) activity is a recognised biomarker of organophosphorus (OP) insecticide exposure. It is frequently applied to earthworms in the field of agriculturally linked ecotoxicology, because of the use of OP insecticides on crops, and the exposure of earthworms due to their inhabiting the soil. The ubiquitously occurring metal lead (Pb) has previously been shown to both influence and not influence ChE activity in earthworms, therefore it was of interest to investigate the influence of lead on chlorpyrifos-induced ChE inhibition in the earthworm Eisenia fetida. Four treatment groups were exposed to chlorpyrifos (10 mg/kg), and three of the groups were also exposed to lead (20, 500 and 1000 mg/kg). Worms were sampled for analyses after 6 hours and after 1 week of exposure. In addition to the ChE activity, the amount of DNA strand breaks in coelomocytes was measured, thereby allowing a comparison of these two biomarkers. After 6 hours, there were no significant differences between the ChE activity between any of the treatment groups and the control. The DNA strand breaks could not be assessed at this point due to lack of enough cell samples of good quality. After 1 week, the ChE activity in the worms exposed to chlorpyrifos alone and combined with 20 and 1000 mg/kg lead was significantly lower than the control (P < 0.05), corresponding to a 35-38 % inhibition. No effect of lead on the chlorpyrifos-induced ChE activity could be stated. DNA strand breaks as expressed by tail extent moments (TEMs) increased significantly compared to the negative control in the worms exposed to chlorpyrifos and the two highest concentrations of lead (P < 0.01), whereas no significant differences in Olive tail moments (OTMs) were detected. The syringe extraction method was used when sampling coelomocytes from the worms, and based on the results, it is not considered a preferable method when used as described here. OP insecticides are known to cause an irreversible inhibition of ChE activity, which means that new enzyme must be synthesised for the activity to recover. Recovery of ChE activity after exposure to several OP insecticides has in many animals, including earthworms, been proved a lengthy process, however little is known of the recovery of earthworms following chlorpyrifos exposure. To see whether the slow ChE recovery applies to chlorpyrifos as well, E. fetida specimens were exposed to chlorpyrifos (240 mg/kg) for 48 hours, and subsequently transferred to clean soil. The activity of both types of ChE in E. fetida, E1 and E2, was measured at intervals over a 12 week period, and the appearance and behaviour of the worms were observed. Directly after exposure, the total ChE and E2 activity was inhibited by 63 % and 52 %, respectively, and there was no rise in the activity of the exposed worms compared to the controls during the recovery period. However, after 2-3 weeks, the exposed earthworms could not be distinguished from the control worms by appearance or behaviour. Aspects of applying ChE activity as a biomarker are discussed.