Search

The aim of this study is to measure change in service user involvement (SUI) in secure mental health units, before and after the implementation of recovery-oriented practice. The study is a longitudinal quasi-experimental study, with a non-equivalent control group pretest-posttest design. Two high/medium secure units that implemented recovery-oriented practice are compared with two medium secure units that did not. Study populations are all the inpatients and frontline staff in the study units.

Objective To assess the extent of violence that is revealed by screening at first contact with a local out-of-hours emergency medical communication centre (LEMC; Norwegian ‘Legevaktsentral’). Design Cross-sectional study. Setting Arendal LEMC, covering 10 municipalities in south-eastern Norway. All contacting patients (telephone or personal attendance) were asked by nurse whether the encounter was related to violence. Subjects All first patient encounters at Arendal LEMC. Main outcome measures Number and proportion of cases where the nurses suspected violence, both domestic violence and other violence. Incidence rate of violence, age and gender distribution of patients, time of day and reason for encounter. Results Violence was suspected in 336 of 103,467 first patient encounters (0.3%), of which 132 (0.1%) was domestic violence. Patients were female in 50.6% of all violence cases, and in 79% of domestic violence cases. Incidence rates were 137 per 100,000 person-years for all violence, and 53 for domestic violence. Conclusions This study indicates violence may be revealed in three of 1000 first encounters to an LEMC when nurses screen systematically for domestic or other violence. Key points Violence as underlying reason for encounter with primary care emergency health services is probably often not discovered by health personnel. • We examined how often nurses reveal violence upon first contact when systematically asking all patients. • Violence was suspected in 0.3% of cases, and domestic violence in 0.1%. • Among patients with disclosed domestic violence, 79% were female. publishedVersion

Prosjektrapport Fakultet for helse- og sosialvitskap ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) skal utdanne profesjonsutøvere som har kunnskap om sosiale og helsemessige problemer, inkludert omsorgssvikt, vold, overgrep, rus- og sosioøkonomiske problemer, og kunne identifisere og følge opp mennesker med slike utfordringer. For å kartlegge, styrke og systematisere arbeidet tilknyttet disse tema på tvers av utdanningene innenfor helse – og sosialvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet, satte HVL ned en arbeidsgruppe høsten 2017. Initiativet kom fra dekan Mildrid Haugland.

Bakgrunn: Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og Nordlandsforskning har beskrevet utfordringer knyttet til faglig kvalitet, organisering og finansiering ved landets overgrepsmottak. Nklm foreslo i 2009 en rekke tiltak for å bedre kvaliteten ved overgrepsmottakene. Den 8. mars 2013 kom Meld. St. 15 (2012 – 2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve. Meldingen foreslo å flytte ansvaret for overgrepsmottakene fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten fra 2015. Bakgrunnen for dette var de ulke utfordringene som var dokumentert. I mai 2013 ble forslaget vedtatt i Stortinget, og de overgrepsmottak ved legevakter som fungerte godt, kunne videreføres gjennom avtaler med helseforetak. I statsbudsjettet for 2015 ble overføringen av ansvaret for mottakene utsatt til 2016. Denne undersøkelsen kartlegger status for overgrepsmottakene etter omorganiseringen. Materiale og metode: I desember 2016 foretok Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin en kartlegging av status for overgrepsmottakene etter omorganiseringen til spesialisthelsetjenesten. Kartleggingen ble gjennomført som telefonintervju med ledelsen ved samtlige 24 mottak. Resultater: Nklm sin kartlegging viser at det har skjedd en positiv utvikling. Flere områder er blitt tatt tak i ved omorganiseringen. Robuste mottak ved legevakt og helsehus hadde i tråd med intensjonen fått fortsette i form av avtaler med helseforetak. Nye mottak er under etablering der det før var lange reiseavstander. Resultatene viser at bare 4 av 24 mottak er lokalisert ved gynekologiske avdelinger. De fleste andre er lokalisert enten ved legevakt eller akuttmottak. Det er imidlertid en alvorlig mangel at ikke alle mottak har etablert beredskapsvakt og dermed fortsatt baserer seg på ringeliste for lege og sykepleier. Nklm finner det bekymringsfullt at det fortsatt er usikkerhet omkring avtalene med helseforetakene for de to største mottakene i landet, Oslo og Bergen. Fortsatt er den rettsmedisinske kompetansen flere steder ikke god nok blant legene ved mottaket. Medisinsk og psykososial oppfølging var på plass bare ved om lag halvparten av mottakene, til tross for sterke anbefalinger om å etablere slikt tilbud. Konklusjon: Nklm sin vurdering er at den nye modellen med forankring i spesialisthelsetjenesten har medført flere forbedringer. Det er imidlertid fortsatt stort behov for vesentlige forbedringer innen viktige områder ved mange mottak. Bare ved ytterligere organisatorisk utvikling og økt kompetanse kan man sikre god pasientbehandling, tilfredsstillende rettsmedisinsk standard og bærekraftige overgrepsmottak. Over tre år etter vedtaket om ansvarsoverdragelse til spesialisthelsetjenesten har ikke omorganiseringen løst de utfordringene den var ment å løse. Det haster med å få et forsvarlig og likeverdig tilbud i alle deler av landet, både rett etter overgrepet og i oppfølgingen. publishedVersion

Bakgrunn: Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin og Nordlandsforskning har beskrevet utfordringer knyttet til faglig kvalitet, organisering og finansiering ved landets overgrepsmottak. Nklm foreslo i 2009 en rekke tiltak for å bedre kvaliteten ved overgrepsmottakene. Den 8. mars 2013 kom Meld. St. 15 (2012 – 2013) Forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve. Meldingen foreslo å flytte ansvaret for overgrepsmottakene fra kommunehelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten fra 2015. Bakgrunnen for dette var de ulke utfordringene som var dokumentert. I mai 2013 ble forslaget vedtatt i Stortinget, og de overgrepsmottak ved legevakter som fungerte godt, kunne videreføres gjennom avtaler med helseforetak. I statsbudsjettet for 2015 ble overføringen av ansvaret for mottakene utsatt til 2016. Denne undersøkelsen kartlegger status for overgrepsmottakene etter omorganiseringen. Materiale og metode: I desember 2016 foretok Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin en kartlegging av status for overgrepsmottakene etter omorganiseringen til spesialisthelsetjenesten. Kartleggingen ble gjennomført som telefonintervju med ledelsen ved samtlige 24 mottak. Resultater: Nklm sin kartlegging viser at det har skjedd en positiv utvikling. Flere områder er blitt tatt tak i ved omorganiseringen. Robuste mottak ved legevakt og helsehus hadde i tråd med intensjonen fått fortsette i form av avtaler med helseforetak. Nye mottak er under etablering der det før var lange reiseavstander. Resultatene viser at bare 4 av 24 mottak er lokalisert ved gynekologiske avdelinger. De fleste andre er lokalisert enten ved legevakt eller akuttmottak. Det er imidlertid en alvorlig mangel at ikke alle mottak har etablert beredskapsvakt og dermed fortsatt baserer seg på ringeliste for lege og sykepleier. Nklm finner det bekymringsfullt at det fortsatt er usikkerhet omkring avtalene med helseforetakene for de to største mottakene i landet, Oslo og Bergen. Fortsatt er den rettsmedisinske kompetansen flere steder ikke god nok blant legene ved mottaket. Medisinsk og psykososial oppfølging var på plass bare ved om lag halvparten av mottakene, til tross for sterke anbefalinger om å etablere slikt tilbud. Konklusjon: Nklm sin vurdering er at den nye modellen med forankring i spesialisthelsetjenesten har medført flere forbedringer. Det er imidlertid fortsatt stort behov for vesentlige forbedringer innen viktige områder ved mange mottak. Bare ved ytterligere organisatorisk utvikling og økt kompetanse kan man sikre god pasientbehandling, tilfredsstillende rettsmedisinsk standard og bærekraftige overgrepsmottak. Over tre år etter vedtaket om ansvarsoverdragelse til spesialisthelsetjenesten har ikke omorganiseringen løst de utfordringene den var ment å løse. Det haster med å få et forsvarlig og likeverdig tilbud i alle deler av landet, både rett etter overgrepet og i oppfølgingen.

Bakgrunn: I mai 2014 bestemte Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) seg for å gjennomføre en kartlegging av status ved overgrepsmottakene. Bakgrunnen for kartleggingen var den foreslåtte plasseringen av mottakene i spesialisthelsetjenesten fra 2015. Materiale og metode: Kartleggingen ble gjennomført ved telefonintervju med ledelsen ved samtlige mottak. Resultater: Resultatene fra kartleggingen viser at mange av overgrepsmottakene ikke er forberedt på ny organisering fra 2015, de er avventende og har i liten grad forberedt seg til den nye organiseringen. Kort oppsummert kan en si at: Selv om Nklm fortsatt er bekymret for driften fra 2015, er situasjonen ved de aller fleste mottakene ikke dramatisk, og mer preget av «vanlig drift» enn nedbygging De fleste mottak har ikke økonomiske avtaler på plass for 2015 Det er bekymring ved mottakene knyttet til å splitte den akutte behandlingen av overgrepsutsatte, der seksuelle overgrep flyttes til spesialisthelsetjenesten og vold i nære relasjoner skal ivaretas i primærhelsetjenesten, men ikke i organiserte overgrepsmottak Det synes ikke som essensiell kompetanse er gått tapt i særlig grad, for eksempel ved at nøkkelpersonale har sluttet under en periode preget av usikkerhet publishedVersion

Introduksjon: Nordlandsforskning sin evalueringsrapport av overgrepsmottakene i Norge (1) «Det beste må ikke bli det godes fiende» påpeker at få overgrepsmottak i Norge gir et tilbud til vold i nære relasjoner. Med utgangspunkt i veilederen «Overgrepsmottak, IS-1457» fra 2007 (2) skal vold i nære relasjoner innlemmes i arbeidet på mottakene på lik linje med seksuelle overgrep. Mottaket for pasienter utsatt for seksuelle overgrep (SO-mottaket) i Vestfold har gjennomført en kartleggingsundersøkelse for å tydeliggjøre konsekvenser ved implementering av vold i nære relasjoner i forhold til kapasitet, samtidskonflikter, organisering og kompetanse for et mellomstort SO-mottak. Materiale og metode: Kartleggingsprosjekt som ble gjennomført i perioden 16.10.10 – 03.02.12, inkluderte 22 pasienter. Data er hentet fra pasientjournal og fra evalueringsskjema som sykepleierne fylte ut i forbindelse med undersøkelsen. Resultater: Halvparten av de voldsutsatte kvinnene kom via politiet. Utløsende årsak til kontakt med hjelpeapparatet var i hovedsak fysisk vold. Et utvidet akutt tilbud, som inneholdt rettsmedisinsk undersøkelse, emosjonell førstehjelp, farevurdering og sørget for psykososial oppfølging, var tidkrevende og stilte krav til bred faglig kompetanse. Oppsummering: Utvidelse av SO-mottaket i Vestfold til å ivareta både seksuelt overgrepsutsatte personer og personer utsatt for vold i nære relasjoner vil kreve bredere tverrfaglig kompetanse og en betydelig ressursøkning. publishedVersion

Bakgrunn: Helsedirektoratet ba i november 2011 Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin om å gjennomføre en kartlegging av beredskapssituasjonen ved landets 23 overgrepsmottak. Bakgrunnen for henvendelsen var et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) om beredskapen ved overgrepsmottakene etter omfattende medieoppslag om overfallsvoldtekter, og om lang ventetid ved enkelte mottak. Materiale og metode: Undersøkelsen ble gjennomført ved telefonintervju med ledelsen ved samtlige mottak. Resultater: Det er for lite administrative og faglige ressurser knyttet til et flertall av mottakene. Beredskapssituasjonen er slik at en ved mange av landets mottak ikke har en kontinuerlig vaktordning og tjenesteplan. Nklm mener at det ikke lenger kan anses faglig forsvarlig å basere seg på frivillige, ubetalte ordninger, der en risikerer at en ikke får etablert en mottakssamtale og undersøkelse innen rimelig tid. En firedel har vaktordninger som gjør at pasienten kan gis umiddelbar undersøkelse og behandling. Ventetiden for de fleste andre mottakene synes akseptabel. Mottakene har i stor grad tilfredsstillende lokaliteter. Sykepleierne ved mottakene har i stor grad gjennomført tilgjengelige kompetansetilbud. For legene hadde mottakene ikke samme kompetansekrav, og færre leger hadde gjennomført kurs. Konklusjon: Det bør vurderes å gi sentrale føringer for hva som anses som nødvendig og tilstrekkelig kompetanse for arbeid i overgrepsmottak. Undersøkelsen avdekket synspunkter som indikerer at mange overgrepsmottak sliter med å holde virksomheten tilfredsstillende i gang, både faglig og økonomisk. publishedVersion

Bakgrunn: Helsetilbudet til overgrepsutsatte har blitt styrket gjennom sterke nasjonale satsninger. Antallet overgrepsmottak i Norge har økt betydelig i de siste årene, og det er nå minst ett overgrepsmottak i hvert fylke. Overgrepsmottakene er i forandring og i Helsedirektoratets veileder er det fokusert på at mottakene skal utvide sitt tilbud fra å ivareta primært voldtektsutsatte til også å ivareta utsatte for vold i nære relasjoner. Overgrepsmottakene er en del av legevaktmedisinen, men det finnes få data som viser hvordan situasjonen for mottakene er, hvor raskt endringene skjer og hvilke driftsbetingelser og ressurser mottakene har. Materiale og metode: Høsten 2009 sendte Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin ut et spørreskjema til de 23 overgrepsmottakene i Norge for å kartlegge hvordan tjenesten er organisert. Alle mottakene besvarte spørreskjemaet. Resultater: Det er i ferd med å komme på plass et tilbud til overgrepsutsette i hele landet, men erfaring og kompetanse er svært ulik på grunn av pasientvolum og hvor lenge mottakene har eksistert. Tilbudet til personer utsatt for vold i nære relasjoner er lite ivaretatt ved mange mottak. Det er ikke avklart om en skal ha en entydig organisering knyttet til legevakt eller ikke. Det er manglende nasjonale standarder for en rekke sentrale prosedyrer. Hvorvidt medisinsk og psykososial oppfølging skal gis ved overgrepsmottak eller skal overføres til fastlege eller spesialisthelsetjenesten er ulikt praktisert. Det er store forskjeller i journalføring og registrering, og standardisert statistikk mangler. Forskjeller i pasientvolum mellom sentrale strøk og distriktene gir store kvalitetsutfordringer. Det er ikke klare nasjonale retningslinjer for finansiering av overgrepsmottakene, noe som skaper uro omkring de økonomiske rammene og også ulike medisinske tilbud. Konklusjon: For å kunne opprette et forsvarlig og likeverdig tilbud til alle overgrepsutsatte, trengs en vedvarende systematisk kompetanseoppbygging, innføring av forskrifter og felles økonomisk plattform. Dette må skje over en lang periode, med profesjonell veiledning av personell, samt innføring av opplæringskrav. Det gjenstår videre et betydelig arbeid med å utvikle nasjonale standarder for en rekke sentrale prosedyrer. publishedVersion

Background Prevention and management of workplace violence among health workers has been described in different health care settings. However, little is known about which phenomena the emergency primary health care (EPC) organization should attend to in their strategies for preventing and managing it. In the current study, we therefore explored how EPC personnel have dealt with threats and violence from visitors or patients, focusing on how organizational factors affected the incidents. Methods A focus group study was performed with a sample of 37 nurses and physicians aged 25–69 years. Eight focus group interviews were conducted, and the participants were invited to talk about their experiences of violence in EPC. Analysis was conducted by systematic text condensation, searching for themes describing the participants’ experiences. Results Four main themes emerged for anticipating or dealing with incidents of threats or violence within the system: (1) minimizing the risk of working alone, (2) being prepared, (3) resolving the mismatch between patient expectations and the service offered, and (4) supportive manager response. Conclusion Our study shows a potential for development of better organizational strategies for protecting EPC personnel who are at risk from workplace violence. publishedVersion