Search

The segregation of students by socioeconomic status has been on the rise in American public education between schools during the past several decades. Recent work has demonstrated that segregation is also increasing within schools at the classroom level. In this paper, we contribute to our understanding of the determinants of this increase in socioeconomic segregation within schools. We assess whether growth in the presence and number of nearby charter schools have affected the segregation of socioeconomically disadvantaged students by classroom in traditional public schools (TPS). Using data from North Carolina, we estimate a series of models exploit variation in the number and location of charter schools over time between 2007 and 2014 to estimate the impact of charter school penetration and proximity on levels of within school segregation in TPS classrooms serving grades 3-8. We find that socioeconomic segregation in math and English language arts increase in grades 3-6 when additional charter schools open within large urban districts. We find the largest impacts on schools that are closest to the new charter schools. We estimate that the impact of charter schools can account for almost half of the overall growth in socioeconomic segregation we see over the course of the panel within grades 3-6 in large urban districts.

Med utgangspunkt i en definisjon og avgrensning av gruppebegrepet, har jeg for perioden 1980-90 kartlagt seksten kunstnergrupper, og har fordelt disse seksten gruppene på to hovedkategorier: utstillingsgrupper og grupper med et felles kunstnerisk idégrunnlag. Halvparten er blitt kategorisert som utstillingsgrupper, den andre halvparten som grupper med et felles kunstnerisk idégrunnlag. Det er et gjennomgående trekk at gruppene består av noenlunde jevngamle personer. Et annet generelt trekk er at det er yngre kunstnere i etableringsfasen, rundt tretti-trettifem, som går sammen i grupper. Noen få av gruppene skiller seg ut. Det kan være på grunn av aldersblanding, eller det kan være på grunn av relativt høy gjennomsnittsalder. Variabelen kjønn gir utslag. Tendensen ser ut til å være at mannlige kunstnere i større grad enn kvinnelige danner grupper med et kunstnerisk idégrunnlag. Blant utstillingsgruppene er hovedmønsteret at det dreier seg om kjønnsblandede grupper. Når det gjelder varighet, er det sjelden at gruppesamarbeidet varer lenger enn fem år. Det ser for øvrig ikke ut til å danne seg noe klart mønster når det gjelder gruppekategori og antall kunstnere i gruppene; det er små, middels og store grupper i de to hovedkategoriene. Gruppedannelse ser ut til å være mer utbredt i løpet av den første halvparten av åttitallet, enn senere ut i perioden. Elleve av gruppene startet virksomheten i første halvdel av perioden, mens de resterende fem ble dannet fra og med 1985. Av de åtte gruppene med et felles kunstnerisk idégrunnlag har tre grupper utarbeidet et manifest, mens én har et felles grunnlag i en programerklæring. Fire grupper har på forskjellig måte uttrykt et felles kunstnerisk idégrunnlag. Det er også en tydelig tendens til at grupper med felles kunstnerisk idégrunnlag ble dannet på begynnelsen av åttitallet, særlig rundt 1982/83. Dette kan tale for en mulig forbindelse mellom gruppedannelse og nye tendenser i norsk kunstliv på åttitallet. Dette er i så fall mer markert tidlig i perioden. Det er en av målsettingene med prosjektet å belyse spørsmålet om det var få eller mange kunstnergrupper på åttitallet. Om det er få eller mange (av noe innen et bestemt tidsrom) lar seg vanskelig bestemme uten å foreta en omfattende kartlegging av tilsvarende forhold for sammenliknbare perioder, f. eks. av tiårsperioden før. Selv uten å foreta en slik sammenlignende kartlegging, er det mitt inntrykk at antallet grupper på åttitallet var klart større enn på syttitallet. Dette innebærer at åttitallet mer treffende kan beskrives som en tiårsperiode med mange grupper. Blant gruppene med et felles kunstnerisk idégrunnlag hadde Provins, Lambretta og 3+1 en levetid på mer enn fem år. Dette kriteriet er en viktig grunn til at disse tre gruppene er blitt valgt ut for en nærmere gjennomgang. Provins var tidlig ute med å fange opp tendenser utenfra. Uttrykket endret seg fra utstilling til utstilling. Dette var særlig tydelig i perioden ca 1980-84. For Provins var det viktig å styrke tendenser fra internasjonal kunst her hjemme, og å få presentert disse, både gjennom egne arbeider og ved å åpne gruppen for gjesteutstillere med en tilsvarende innstilling. I Lambretta var en viktig aktivitet de såkalte Tidskonseptene som ble arrangert i perioden 1982-85. Tidskonseptene var store, felles installasjoner, som tok hele rommet i bruk. De var kortvarige og happeningpreget. Rockemusikk og motorlyd inngikk i kombinasjon med visuelle virkemidler. Av de tre gruppene er det Lambretta som ligger nærmest det en kunne kalle en avantgardistisk gruppe. Dette har å gjøre med det energiske og kraftige Lambretta-uttrykket, med kunstneriske virkemidler og en produksjonsform som går tilbake til den historiske avantgarden. 3+1 startet i 1987 og rundet av prosjektet i 1992. 3+1 bestod av tre kunstnere med et felles formspråk. De utgjorde den faste stammen i en serie utstillinger og i et utsmykkingsprosjekt, Ved hver anledning deltok en fjerde kunstner, forskjellig fra gang til gang. Idégrunnlaget for 3+1 var å vise konkret, abstrakt kunst i Norge det kunstuttrykket de selv representerte i sammenheng med utvalgte impulser fra internasjonal kunst. Dette gir 3+1 et inntrykk av helhet og konsistens.