Search

Hovedbudskap En sentral intensjon bak innføringen av fastlegeordningen i 2001 var å sørge for kontinuitet i forholdet mellom lege og pasient, ved å sikre at alle som ønsket det fikk en fast lege å forholde seg til. Det har siden vært stor oppslutning om fastlegeordningen i Norge, og svært få benytter seg av muligheten til å reservere seg. Samtidig har endringer i blant annet fastlegenes arbeidsmengde og rekruttering til ordningen skapt bekymring rundt innbyggernes tilgang til og bruk av allmennlegetjenester. Analysene som ligger til grunn for denne rapporten ønsker å belyse hvorvidt endringer fastlegeordningen har påvirket innbyggernes tilgang til allmennlegetjenestene over tid. I rapporten presenteres utviklingen i kontinuitet mellom lege og pasient fra 2006 til 2021. Analysene er foretatt både totalt for landet, og fordelt etter de tre geografiske klassifiseringene sentralitet, fylke og kommunestørrelse. Gjennomgående i rapporten er at vi sammenligner bruk av allmennlegetjenester for innbyggere med egen fastlege med innbyggere uten egen fastlege. Analysene er basert på registerdata fra fastlegeordningen (FLO) og kontroll og utbetaling av helserefusjoner (KUHR), og viser: Blant de som var en del av fastlegeordningen i starten av 2021, var rundt 2 prosent på en fastlegeliste uten fastlege. Andelen varierer betydelig med fylke og sentralitet. Samtidig som mer eller mindre alle i Oslo og Viken har tilgang på egen fastlege, er tilbudet mindre for innbyggere i usentrale områder, og problemet ser ut til å være økende. Likevel viser vi at innbyggere uten fastlege bruker allmennlegetjenestene marginalt mindre enn innbyggere med egen fastlege (2,9 mot 3,3 konsultasjoner per innbygger i 2021). I rapporten presenterer vi også funn som viser at innbyggere uten egen fastlege også opplever kontinuitet, ved at en høy andel av deres konsultasjoner er hos samme lege. Dog viser alle analysene store variasjoner på tvers av geografiske størrelser, der spesielt innbyggere i de minst sentrale kommunene opplever mindre kontinuitet. Continuity in relationship between doctor and patient

Hovedbudskap Analysen undersøker hvordan helsetjenestebruken blant innbyggere påvirkes når fastlegen ikke er tilgjengelig og innbyggerne i stedet må oppsøke en vikar. Resultatene viser at et slikt brudd i kontinuitet fører til en nedgang i antall konsultasjoner i fastlegeordningen på 4-17%, men fallet reverseres dersom legen kommer tilbake. Resultatene viser også indikasjoner på en 3-7% økning i antall konsultasjoner hos legevakt, men disse resultatene er sensitive for ulike spesifikasjoner av modellen. Det er ingen signifikante endringer i akutte polikliniske kontakter, men vi finner en liten reduksjon i akutte døgninnleggelser. Samlet sett ser vi derfor ingen tegn til at et slikt brudd i kontinuitet påvirker helsen til innbyggerne i negativ retning Impacts of a discontinuity in the doctor-patient relationship on healthcare utilization

De siste 15 årene har andelen unge mottakere av uføretrygd doblet seg. Dette medfører store samfunnsøkonomiske kostnader, både for det offentlige og for personene det gjelder. I 2019 ble folketrygdens totale utgifter for Arbeids- og sosialdepartementet antatt å være på rundt 425 milliarder kroner, en økning på rundt 8,5 milliarder kroner fra budsjettet i 2018. I tillegg følger sosiale kostnader for de unge uføre i form av stigma knyttet til det å stå utenfor arbeidslivet. Blant de som mottok uføretrygd ved utgangen av juni 2015, hadde 35% en psykisk lidelse. Årsaken til den stadig økende andelen unge uføre synes å være kompleks. Foreliggende studier peker på årsaker som regulatoriske endringer i NAV, endret diagnosepraksis, samt strukturelle endringer i arbeidsmarkedet som gjør det vanskeligere for psykisk syke å stå i arbeid. I denne oppgaven vender jeg blikket mot betydningen av sosial klasse som potensiell årsaksfaktor. Ved˚a bruke en konstruert variabel som m˚aler foreldrenes inntektsrang, studerer jeg sammenhengen mellom sosial klasse og uførhet blant kohortene født i 1989, 1990 og 1991. På samme måte som i Markussen og Røed (2019) er variabelen er konstruert med den hensikt at den skal minimere risikoen knyttet til livssyklusskjevhet, og at den skal ha konstante marginalfordelinger for hvert kull. Med grunnlag i registerdata og opplysninger fra kontroll- og utbetaling av helserefusjoner (KUHR), estimerer jeg effekten av sosial klasse på sannsynligheten for å motta uføretrygd eller AAP som ung. For en mer detaljert tilnærming presenterer jeg tre mulige mekanismer sosial klasse kan påvirke uførhet gjennom: psykiske lidelser, fullføring av videregående skole og arbeid eller fullført bachelor. I analysen finner jeg at sosial klasse øker sannsynligheten for å bli ufør og for å utvikle en psykisk lidelse, og reduserer sannsynligheten for å fullføre videregående og være i arbeid eller ha en bachelorgrad. Deretter studerer jeg utviklingen i den intergenerasjonelle mobiliteten i Norge for kohortene født mellom 1974-1997. Ved å studere utviklingen i den sosiale gradienten for de nevnte økonomiske utfallene, finner jeg at betydningen av sosial klasse har økt over tid. I tråd med Markussen og Røed (2019) tyder funnene på at det er barn og unge tilhørende de laveste klassene som faller bakpå når det gjelder en rekke utfall, inkludert uføretrygd og AAP. Jeg konkluderer med at det må rettes tiltak som øker fullføring av videregående utdanning blant de som tilhører de laveste inntektsklassene for å kunne reversere den negative utviklingen.