Search

Source at https://omsorg.portfolio.no/. Mer enn 20 år tilbake, hadde vi en ung mann med alvorlig kreftsykdom og spredning til høyre lår. Han hadde forsøkt mange behandlinger med kun kortvarig effekt. Sykdommen ga han en rekke plager som smerter, gang- vansker og store ulcerasjoner som var en ekstra utfordring pleiemessig. Pasienten var gift, han var småbarnsfar og egentlig fra et annet sted i landet, men bodde nå på finnmarkskysten, 4 timers kjøring til nærmeste sykehus. På spørsmål om hvor han skulle være isluttfasen av sitt liv, var det ingen tvil om at han skulle hjem til sine. Der var hjemmetjenesten forberedt på å ta imot han. Fastlege hadde de ikke for tiden, men legevikarer som kom og dro. Da vi noen år senere hadde undervisning i regi av «Lindring i nord» (LIN) i en av nabokommunene, måtte jeg høre med en av sykepleierne fra hans kommune hvordan slutten ble. Hun fortalte at det faktisk hadde gått rimelig greit, alt tatt i betraktning. Han fikk være hjemme og alle stilte opp. Det ble så bra det kunne bli. (Anonymisert) Denne historien viser at god palliasjon i mindre distriktskommuner langt fra sykehus er mulig, men det krever kompetanse, engasjement, samarbeid og kunnskap om hvor man kan få hjelp ved behov.

Interview guides. (DOCX 12 kb)

The papers of this thesis are not available in Munin: 1. Ervik, B., Nordøy T. and Asplund K.: 'Hit by waves : living with local advanced or localized prostate cancer treated with Endocrine Therapy or under Active Surveillance', Cancer Nursing (2010), vol.33(5):382-389. Available at http://dx.doi.org/10.1097/NCC.0b013e3181d1c8ea 2. Ervik B. and Asplund K.: 'Dealing with a troublesome body : a qualitative interview study of men’s experiences living with prostate cancer treated with endocrine therapy', European Journal of Oncology Nursing (2012), vol.16(2):103-108. Available at http://dx.doi.org/10.1016/j.ejon.2011.04.005 3. Ervik, B., Nordøy T. and Asplund K.: 'In the middle and on the sideline : the experiences of spouses of men with prostate cancer', Cancer Nursing (2012), Published online before print. Available at http://dx.doi.org/10.1097/NCC.0b013e31824fe1ef Prostatakreft er den hyppigste kreftformen hos menn i Norge med ca. 4300 nye tilfeller hvert år. De vanligste behandlingsformene ved prostatakreft medfører bivirkninger som impotens og urinlekkasje, som for noen vedvarer resten av livet. Mange menn har korte opphol/konsultasjoner i institusjon ved utredning og behandling og ulike spørsmål viser seg først etter hjemkomst. Hensikten med studien er å belyse menns og ektefellers erfaringer med prostatakreft i hverdagen og sykdommens betydning i forhold til daglige aktiviteter, kroppslige endringer og det ekteskapelig forholdet. Studien har en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming og bygger på kvalitative intervju av 13 menn med prostatakreft og 9 ektefeller. Resultatene viser at det å få (prostata) kreft opplevdes som en eksistensiell trussel som medførte usikkerhet for framtiden. Følger av behandling som impotens, nedsatt seksuell lyst og urinlekkasje hadde betydning for mennenes opplevelse av maskulinitet og for forholdet mellom ektefellene. Begge parter uttrykte stor omsorg for hverandre. Noen opplevde at sykdommen medførte større avstand i forholdet, mens andre opplevde at sykdommen førte dem tettere sammen. Andre kroppslige endringer ble en kilde til usikkerhet og uro, og ledet til refleksjoner knyttet til opplevelsen av å være frisk eller å være syk. Mange menn følte seg overlatt til seg selv hjemme med ubesvarte spørsmål. Ektefellene var sentrale støttespillere for mennene. Samtidig opplevde kvinnene å måtte undertrykke egne behov for støtte for å kunne være støttende for sine ektemenn. For noen førte dette til slitenhet over tid. Informasjon, fellesskap, oppmuntring, humor og livsmot var sentrale elementer i mestring av dagliglivet for menn og ektefeller. Begge parter prøvde å leve så normalt som mulig og unngå at sykdommen dominerte dagliglivet. Imidlertid medførte kreftdiagnosen og uroen for framtiden til en ny ettertenksomhet i hverdagen, og begge parter levde med en type ”beredskap” for nye endringer ift utvikling av sykdommen. Prostate cancer, experience, spouse, partner, every day life, sexuality, embodiment, humour, life courage, qualitative, nursing, phenomenology, hermeneutic

Bakgrunn og hensikt: Det å arbeide med kreftpasienter kan være givende, men også stressende. Å møte pasienter med livstruende sykdommer som gjennomgår omfattende behandlingsregimer kan oppleves som utfordrende for mange sykepleiere. Hensikten med denne studien er å se på om veiledning kan bidra til at sykepleiere som arbeider i kreftomsorgen får bearbeidet de følelsesmessige påkjenningene som man kan oppleve ved å jobbe med kreftpasienter. Vi ønsker derfor å se på hvilke erfaringer sykepleiere har med veiledning på arbeidsplassen, både på individuelt- og avdelingsnivå, samt hvilke faktorer som kan ha betydning for gjennomføring av veiledning. Metode: En litteraturstudie med systematisk tilnærming. 10 artikler er inkludert i studien, fem kvalitative artikler der det ble brukt intervju, tre systematiske litteraturgjennomganger og to tverrsnittstudier med kvantitative undersøkelser. Relevant forskning er kritisk analysert og nøye vurdert ved hjelp av tilpassede sjekklister. Det er utført tematisk analyse for å identifisere temaer fra artiklene. Resultat: Sykepleiere og annet helsepersonell har hovedsakelig positive erfaringer med veiledning, og erfaringene omhandlet veiledningens positive innvirkning på stress, utbrenthet og mestring. I tillegg var økt faglig kompetanse og mulighet til refleksjon fremtredende. Det er også viktig å poengtere at veiledning har flere nyanser og at noen også hadde negative erfaringer. Sykepleieres erfaringer var både på individuelt- og avdelingsnivå. Resultatene peker også på utfordringer med praktisk gjennomføring av veiledning; hvilken type veiledning man skal velge, hvordan den skal organiseres og hvem som skal lede den. Konklusjon: Studien vår viser at sykepleiere hovedsakelig hadde positive erfaringer med veiledning. Uten en ledelse som støtter og organiserer praktisk gjennomføring av veiledning er det mulig at veiledning ikke er gjennomførbart. Kreftsykepleiers rolle i gjennomføring av veiledning kan bli å ta ansvar, og sammen med ledelsen organisere veiledning. Likevel er det viktig å påpeke at det kan kreve flere empiriske bevis for å konkludere om veiledning er gjennomførbart eller ikke. Nøkkelord: Litteraturstudie, veiledning, klinisk veiledning, gruppeveiledning, sykepleier, kreftsykepleier, kreftsykepleiers rolle, kreftpasienter, erfaringer, stress, utbrenthet, mestring, faglig kompetanse, refleksjon, praktisk gjennomføring, logistikkutfordringer, organisering, ledelse

Intensivvårdssjuksköterskan har ett stort ansvar för behandlingen av patienten på intensiven men också ett ansvar för de anhöriga till patienten. Anhöriga är i en utsatt situation och har stor risk att drabbas av psykiska påfrestningar. Det har tidigare gjorts mycket forskning på anhöriga till intensivpatienten men inte lika på kommunikation med anhöriga till intensivpatienten. Därför har jag har valt att undersökt deras erfarenheter av kommunikation på intensivavdelningen och med denna kunskapen sedan kunna hjälpa anhöriga att mästra situationen på intensiven.

Å arbeide som intensivsykepleier ved intensivavdelingen medfører å utøve sykepleie til svært kritisk syke mennesker der omsorgen skal vise seg i samhandling med avansert teknologi. Denne kvalitative studien tar for seg hvordan intensivsykepleieren praktiserer veiledningen av studenten i videreutdanningen i intensivsykepleie, i kombinasjon med pasientpleien? Og hvilke erfaringer intensivsykepleieren har fra veilederfunksjonen? Det er gjennomført få norske studier innenfor veiledning av studenter i videreutdanning. Studien viser at veilederne er aktive og pedagogiske i veiledningen av studenten. De praktiseres veiledningen i hovedsak etter anerkjente veiledningsmetoder, modeller samt etter mester – svenn modellen og handlings- refleksjonsmodellen. Studien avdekker også fleksible veiledere når pasientsituasjonen krever det. Når pasientens tilstand endrer til det absolutt livstruende praktiseres veiledningen ved at veileder ”kun jobber” i pasientpleien. Veiledningen kan også praktiseres uten mye kommunikasjon. Veiledningen praktiseres ved refleksjon over handling. Veilederfunksjonen erfares både som en krevende og en givende funksjon. I studien reflekteres det over spørsmålet om andre veiledningsmetoder, som ikke inkluderer en direkte dialog mellom veileder og student, kan defineres inn som veiledning av studenten på intensivavdelingen. Det reflekteres også om en dermed kan se annerledes på tidsmangelen i forhold til veiledningen enn tidligere antatt.

Tema for denne masteroppgaven er hvordan sykepleiere gjenkjenner noe som smertefullt hos det svært fortidligfødte barnet som behandles i neonatale intensivavdelinger. Studien fokuserer på sykepleiernes arbeid med de nyfødte barn som er yngre enn 28 svangerskapsuker. Disse barnas overlevelsesmuligheter har økt betydelig de siste 20 årene. I samme tidsperiode har det hersket stor usikkerhet i fagfeltet om hvorvidt barna opplever behandling og handtering som smertefullt. Uttrykksevnen og uttrykkskapasiteten deres er svært begrenset, og det er derfor vanskelig å vurdere spørsmål knyttet til smerte. De siste årene har det kommet forskning som indikerer at selv de minste fortidligfødte er mottakelige og sårbare, og kan oppleve ulike stimuli som smertefulle. Mye tyder på at både gjentatte smerteopplevelser og bruk av analgetika kan skade barnet. I dette spenningsfeltet arbeider sykepleiere i et tverrfaglig behandlingsteam. Sykepleierens rolle er å være hos barnet, gi barnet pleie og behandling, støtte og veilede foreldre samt overvåke teknologi og medisinske intervensjoner. Sist men ikke minst påligger det sykepleieren et kontinuerlig ansvar om å lindre det som kan være plagsomt og smertefullt. En optimal behandlingssituasjon krever at fagpersonene som omgir barnet utvikler varhet overfor barnets uttrykk og signaler, i tillegg til en kontekstuell forståelse. Hensikten med denne studien er å synliggjøre hvordan – og på hvilket grunnlag sykepleieren oppfatter noe som smerte hos barna. Studien er viktig for å fremme refleksjon og diskusjon om hvorvidt smerter hos disse barna blir oppdaget og behandlet. Diskusjoner og felles avveininger er videre avgjørende for at fagmiljøet skal finne en best mulig balanse mellom behovet for lindring av smerter og en tilbakeholdenhet overfor medikamenter som kan skade barnet. Jeg har benyttet en kombinasjon av feltarbeid og intervjusamtaler med fire erfarne nyfødtsykepleiere for å belyse temaet. Med en kvalitativ tilnærming har jeg beskrevet og fortolket hvordan informantene opplever at et fenomen som smerte trer fram i møtene med de små barna. Datamaterialet er analysert i henhold til Malteruds tilpasning av Giorgis fenomenologiske metode. Det er videre fortolket i lys av teoretiske perspektiver på utvikling av praktisk handlingskunnskap, etikk, hermeneutikk og fenomenologi. Studien viser at smertebegrepet brukes på ulike måter i forhold til denne pasientgruppen. For noen sykepleiere er smerte det som fremkommer som respons på vevsødeleggelse og nociceptisk aktivitet. Hos disse er smertebegrepet nært forbundet med medikamentell smertelindring. Andre sykepleiere bruker smertebegrepet på en videre måte. For dem er smerte og ulike grader av stress overlappende fenomener fordi de har noenlunde de samme negative effektene på barnekroppen. For dem vil det å lindre ubehag og smerte være vel så mye assosiert med varsomhet, forebyggelse og det å være var for barnets rytme og kapasitet som å bruke medisiner. 3 Studien viser videre at det som kan tre fram for sykepleieren i den umiddelbare kontakten med barnet er en innsikt om velvære eller et ”fravær av velvære”. Fravær av velvære uttrykker en flertydig og vagt definert tilstand hos barnet. Den innebærer en problematisk situasjon mer enn et definert problem. For å redusere kompleksitet og usikkerhet omkring det som skal gjøres med barnet er rutiner og handlingsregler viktig. For at sykepleieren skal utvikle oppmerksomhet og bevissthet om mulig smerte hos barnet, er det nødvendig å utvikle en bred kompetanse. Denne består i en evne til å føye sammen kunnskap som formidles gjennom hendene, det man ser og en forståelse av den konteksten barnet er i. Sykepleierens praktiske og teoretiske kompetanse er med andre ord avgjørende for at barnets tap av velvære skal kunne bli forstått som ubehag eller smerte. Smertefullhet trer ikke fram, men må tolkes inn i situasjonen. Bruk av standardiserte smertevurderingsverktøy kan være et hjelpemiddel i utdanning og opplæring av personale i nyfødtintensivavdelinger. I møte med det enkelte barnet må sykepleieren imidlertid ha internalisert kunnskap om hvordan barnet uttrykker velvære eller fravær av velvære. Det innebærer at kunnskap om det dialogiske aspektet ved sykepleie til svært fortidligfødte barn blir vesentlig. Dette er beskrevet i Als’ teori om barnets utvikling og utdypet i det som er kjent som en utviklingstilpasset omsorgsmodell. Teorien beskriver ikke bare hvordan miljø og pleiehandlinger skal tilrettelegges for barnet, men vektlegger at barnet kan forstås som dialogisk og samhandlende selv når det er ekstremt umodent. Denne kunnskapen kan omsettes til praktisk handlingskompetanse gjennom øving og innlæring i et faglig sykepleiefellesskap. This master of thesis is about how nurses recognise pain in extremely premature children, less than 28 gestational weeks. The study focuses on nursing these children, treated in neonatal intensive wards. The last 2o years these children’s chance of survival have increased distinctively, as have questions regarding the children’s ability to perceive pain and discomfort during treatment and handling. Their ability and capacity to express discomfort are reduced, and hence it is difficult to assess and interpret a phenomenon as pain. Research has indicated that even the most premature child is sensitive and vulnerable, and could comprehend various stimuli as painful. Findings suggest that both repetitive use of analgesics and experiences of pain/discomfort could harm the child. This outlines the difficult area where the nurses shall perform their work in an inter-disciplinary team. The task of the nurse is to be with the child, give treatment and care, guide and support the parents, as well as monitor technology and medical interventions. And in doing so, the nurse has a constant and important responsibility in relieving the child from discomfort and pain. An optimal situation of medical care for the child implies that each member of the staff develops sensitivity towards the subtle signals of the child and its needs, as well as a contextual comprehension of the situation. The purpose of the study is to investigate how and on what basis of knowledge the nurse perceives and interprets something as painful. The study can promote reflections and discussions regarding pain, and make a contribution to the recognition and treatment of pain in premature children. Furthermore it can stimulate common decision-making within the interdisciplinary team, to reach wise conclusions in finding the best balance between the need for pain reduction and reluctance towards the use of medication that could harm the child. In this study I have used a combination of fieldwork and interviews with four experienced nurses to investigate the subject. I have used a qualitative approach to describe and interpret how the nurses perceive pain as a phenomenon which is expressed in encounters between them and the premature child. The data is analysed in a phenomenological hermeneutic way, and according to Malterud’s adjustment of the phenomenological method of Giorgi. The theoretical perspectives applied, are development of practical knowledge and ethics. The results of the study imply that the concept of pain is used in various ways for this group of patients. To some nurses, pain is reduced to a response of tissue-damage and nociseptic activity. For them pain reduction is closely related to medication. To other nurses, pain is something more. They perceive pain and different levels of stress and discomfort as closely related phenomenon, because they have almost the same negative effects on the child. Discomfort and pain could be dealt with by careful handling and prevention which is sensitive to the child’s capacity and rhythm, just as well as with medication. 5 Furthermore the study indicates that what can unfold itself in the immediate contact with the child is a comprehension of wellbeing or absence of the same. The absence of wellbeing expresses a complex and vaguely defined condition, and indicates a problematic situation rather than a defined problem within the child. To reduce complexity and uncertainty regarding what should be done with the child, routines and procedures are important. The nurse should develop an ability to pay attention to the child’s subtle signals of pain, which demands a competency of depth and breadth. This comprehensive competency consists in an ability to integrate knowledge expressed through the hands, by observation, and by interpretation of the situational context of the child. Practical and theoretical competency is therefore of uttermost importance if the child’s loss of wellbeing should be understood as discomfort or pain. Pain is not something that appears in the child, but has to be interpreted into the situation. The use of standardised tools in assessing pain can be useful in educating personnel in neonatal units. However, in each encounter with the child, the nurse must have internalised knowledge on how the child expresses wellbeing or absence of wellbeing. This means that the dialogic aspect in each encounter should be recognised. This is described in Al’s theory on development in children, and further developed in the so called “adjusted developmental model of care”. Not only does the theory describe how the child’s environment and care should be adjusted to the child, but it also emphasizes that the child must be understood as communicating and interacting, even if it is extremely premature. Through practice and learning in a professional fellowship of nurses, this knowledge can be realized and expressed as practical competency in nursing extremely premature children.