Search

Koronapandemien påvirket alle deler av det norske samfunnet, også frivillig sektor. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har gjennomført spørreundersøkelser i befolkningen og blant organisasjoner før og underveis i pandemien for å analysere dens betydning for frivillig sektor. Denne rapporten tar utgangspunkt i dette store prosjektet, men ser nærmere på rollen til frivilligheten i Trøndelag spesielt. Dette fylket sammenlignes med resten av landet for å se om pandemien har hatt andre konsekvenser i Trøndelag. I tillegg sammenlignes organisasjoner for barn og unge og organisasjoner i større byer og på mindre steder i Trøndelag. Analysene i denne rapporten viser at de kortsiktige konsekvensene av koronapandemien har vært nokså like i Trøndelag og i resten av landet, både når det gjelder endringer i frivillig innsats på individnivå, og når det gjelder endringer som er rapportert av organisasjonene selv. Befolkningsundersøkelsen viser at det var en nedgang i andelen som gjorde frivillig arbeid i Trøndelag, og at nedgangen var omtrent som i andre deler av landet. Likevel var andelen som oppga å være medlem i en frivillig organisasjon, omtrent på samme nivå i 2019 og 2022 i Trøndelag, mens det var en liten nedgang i andelen medlemmer i andre landsdeler. Når det gjelder de organisasjonene der flest gjør frivillig arbeid, dvs. innenfor bolig og økonomi, idrett og kultur og fritid, var Trøndelag fortsatt i toppsjiktet sammenlignet med andre landsdeler, til tross for en liten nedgang. I Trøndelag var det dessuten mer stabilitet i andelen som utførte frivillig innsats for samfunnsrettede organisasjoner, som innbefatter humanitære organisasjoner, politiske organisasjoner og miljøorganisasjoner. Kjernefrivilligheten ser ut til å ha bestått i Trøndelag. Andelen som brukte mange timer på frivillig innsats i uka, var omtrent på samme nivå i 2022 som i 2019, mens nedgangen i frivillig innsats i hovedsak skyldes at det var færre som gjorde en liten innsats. Organisasjonsundersøkelsen viser at det er en lavere andel som rapporterer om en reduksjon i aktivitet i Trøndelag som følge av pandemien, sammenlignet med i Oslo og omegn og resten av landet. Denne forskjellen gjelder spesielt for idrett. Når det gjelder organisasjonenes økonomi, er bortfall av kostnader større enn bortfall av inntekter for organisasjonene sett under ett i alle deler av landet. Organisasjoner i Trøndelag gjorde i noe større grad særskilte aktiviteter rettet mot målgrupper i 2021 sammenlignet med Oslo og omegn og resten av landet. Dette gjelder spesielt særskilte aktiviteter for eldre og for barn og/eller ungdom, men forskjellene på tvers av de tre regioninndelingene er små. Analysene av Trøndelag spesielt viser at det var noe større reduksjon i aktivitet blant organisasjoner for barn og unge enn blant de andre organisasjonene. Det var større bortfall av medlemmer og frivillige blant foreninger med aktiviteter for barn og/eller ungdom sammenlignet med de andre organisasjonene i området. Forskjellen er signifikant når det gjelder medlemmer, men ikke når det gjelder frivillige. Når det gjelder forskjeller mellom by og land i Trøndelag, var det ingen forskjell i andelen organisasjoner som rapporterte om endring i aktivitet. Reduksjonen i antall medlemmer var imidlertid signifikant større i de mest sentraliserte kommunene sammenlignet med de minst sentraliserte kommunene. Samlet sett ser det altså ut til at frivillig sektor i Trøndelag kom noe mindre svekket ut av pandemien enn i andre deler av landet, særlig sammenlignet med Oslo og omegn.

Denne delrapporten undersøker erfaringer med hets og hatytringer blant ulike sosiodemografiske grupper i befolkningen, og blant personer med ulike minoritetstilhørigheter, som LHBT+-personer, personer med innvandrerbakgrunn og personer med fysisk funksjonsnedsettelse. Den ser nærmere på betydningen av to potensielt kritiske perioder: koronapandemien i 2020–2022 og skytingen ved London pub i Oslo og utbruddet av apekopper sommeren 2022. Under koronapandemien ble det mye oppmerksomhet om høye smittetall og manglende etterlevelse av smittevernråd i ulike grupper, blant annet blant personer med innvandrerbakgrunn og unge. Skytingen utenfor London pub ble av mange tolket som et angrep på LHBT+-miljøet, utført av en gjerningsperson med bånd til kjente islamistiske ekstremister, mens utbruddet av apekopper nesten utelukkende rammet homofile. Dermed kan disse hendelsene ha bidratt til å gjøre ulike grupper i befolkningen særlig utsatt for hets og hatytringer. Delrapporten undersøker i hvilken grad det var en endring i omfang og konsekvenser av hatytringer etter disse hendelsene, og i hvilken grad erfaringer med hatytringer kan knyttes til disse hendelsene. Studien bygger på tre spørreundersøkelser gjennomført våren 2018, våren 2022 og høsten 2022. Spørreundersøkelsene ble gjennomført i den generelle befolkningen og i utvalgte minoritetsgrupper. Undersøkelsene inkluderte en overrepresentasjon av LHBT+-personer og personer med fysisk funksjonsnedsettelse. Undersøkelsen våren 2022 inkluderte også et tilleggsutvalg av personer med innvandrerbakgrunn. Resultatene er basert på selvrapporterte erfaringer med ytringer av ulik alvorlighetsgrad, hva ytringene var rettet mot, og hvordan respondentene reagerte på dem. Resultatene må også leses med forbehold om at de ulike minoritetsgruppene ikke nødvendigvis er representative for gruppene som helhet. Dette gjelder spesielt tilleggsutvalget av personer med innvandrerbakgrunn, der svarprosenten var svært lav og det gjennomsnittlige utdanningsnivået var svært høyt. Men det kan også gjelde for andre minoritetsgrupper, for eksempel personer med fysiske funksjonsnedsettelser som begrenser muligheten til å svare på spørreundersøkelser. Hovedtrekkene i studien er at personer med tilhørighet til en minoritetsgruppe er klart mer utsatt for hatytringer enn personer som ikke har noen minoritetstilhørighet, og de rapporterer også i større grad enn andre om emosjonelle reaksjoner på erfaringer med å motta hatytringer. Antallet personer som totalt sett hadde vært utsatt for hatytringer – og antallet observerte hatytringer – falt under pandemien. Nedgangen gjaldt imidlertid i mindre grad for de gruppene i befolkningen som vanligvis er mest utsatt for å motta hatytringer. For eksempel var det ingen eller liten nedgang i gruppen som mottok mange hatytringer, eller som mottok hatytringer som rettet seg mot grunnlagene som er vernet i § 185. Selv om koronapandemien ikke ser ut til å ha ført til en økning i hatytringer, rapporterer en betydelig andel av respondentene at de har mottatt eller observert hatytringer knyttet til pandemien. Heller ikke hendelsene sommeren 2022, med skytingen utenfor London pub og utbruddet av apekopper, førte til et oppsving i den totale andelen som ble utsatt for hatytringer, selv om nivåene av erfaringer med hatytringer generelt gikk litt opp igjen etter nedgangen vi så under koronapandemien. Selv om det ikke var flere LHBT+-personer som totalt sett ble utsatt for hatytringer sommeren 2022, opplevde de LHBT+-personene som allerede var utsatt for hatytringer, at ytringene ofte var koblet til hendelsene sommeren 2022.

Empirical results regarding the role of interpersonal trust in the pandemic setting have been inconsistent. We argue that one explanation may be an inherent weakness in the standard measure of generalised trust, requesting respondents to choose between the options ‘most people can be trusted' and ‘you can't be careful enough in dealing with people'. The item measures two inter-related yet separate dimensions - trust and caution. A sense of caution is likely to be activated within the pandemic; some respondents may interpret ‘being careful’ as avoiding infection or spreading the virus. This may lead to 1) exaggerated negative trends in trust after the pandemic outbreak and 2) misrepresentation of the relationship between trust and compliance with guidelines. This is more likely to occur if respondents are primed to think about the pandemic. Analyses of several survey data sets from Norway confirmed that the standard question showed a decline in trust levels after the pandemic outbreak and a weakly negative correlation with social distancing. Alternative operationalisations without reference to caution suggested a small increase in trust and neutral or a weakly positive correlation with social distancing. Our results imply that the standard question should be used with caution in pandemic research. ‘You can’t be careful enough’: Measuring interpersonal trust during a pandemic

Integreringsbarometeret 2022 spør vi: Hva mener folk i Norge om innvandring, integrering og mangfold, hva forklarer disse holdningene, og hvordan har holdningene endret seg over tid? Årets barometer er basert på en spørreundersøkelse med et representativt befolkningsutvalg på 3000 respondenter. Undersøkelsen har blitt gjennomført ti ganger de siste femten årene, noe som gjør at vi kan følge utviklingen i holdninger over tid. Studien er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

Dette notatet undersøker befolkningens bidrag overfor flyktninger fra Ukraina våren 2022 og sammenligner tallene med en tilsvarende un-dersøkelse gjennomført i kjølvannet av den såkalte «flyktningkrisen» høsten 2015. Spørsmålene som stilles, er: Hvem bidro, og hvordan ble folk rekruttert? Hva bidro de med, og i regi av hvem? Førte flyktningsituasjonene til en bredere frivillig mobilisering enn vanlig? Resultatene viser at om lag én av tre nordmenn bidro, både i 2015 og i 2022. Det var vanligst å bidra med donasjoner, spesielt i form av penger, mens i underkant av 10 prosent bidro med frivillig innsats. Siden undersøkelsen fra 2022 fanger opp en betydelig kortere tidspe-riode, er det nærliggende å anta at andelen som bidro i 2022, reelt sett er større. Blant dem som bidro i 2015 og i 2022, var det en overvekt av «gamle» frivillige, det vil si personer som hadde erfaring med ordinær frivillig innsats året før de økte ankomstene av flyktninger. I 2022 bidro en høyere andel kvinner og godt voksne og eldre enn i 2015. Både i 2015 og i 2022 kom bidragene oftest fra personer som stemmer på partier i sentrum og til venstre, men disse forskjellene var mindre i 2022 enn i 2015. Mer enn halvparten bidro i regi av en tradisjonell frivillig organisasjon, og disse organisasjonene var dermed den klart viktigste kanalen for bidragene. I 2015 ble mange bidrag også kanalisert gjennom mer uformelle kanaler, slik som nye frivillige initiativ og egenorganisering. Vå-ren 2022 var dette mindre vanlig, men det var flere som bidro i regi av private eller offentlige virksomheter. Samlet sett viser studien at sivilsamfunnet både i 2015 og i 2022 spilte en betydelig rolle med hensyn til å hjelpe flyktninger som kom til Norge. Sivilsamfunnsorganisasjoner og nettverk fremstår som en viktig sosial beredskapsinfrastruktur som evner å mobilisere brede lag av befolk-ningen når situasjonen krever det. Frivillighetens mobilisering i møte med økte ankomster av flyktninger i 2015 og 2022

Denne rapporten undersøker hvilke konsekvenser koronapandemien hadde på kort sikt for frivillig innsats og for organisasjoners rekruttering, aktivitet og økonomi. Analysene viser at det fra før pandemien til sent i pandemien var større nedgang i frivillig innsats enn i medlemskap i organisasjonene. Det var også en markant nedgang i andelen som hadde utført korttidsfrivillighet, for eksempel i forbindelse med en festival eller et sportsarrangement. Grunnfjellet av frivillige ser imidlertid ut til å ha holdt seg: Andelen i befolkningen som bruker mye tid på frivillig innsats, er stabil over tid, mens det er en nedgang i andelen som utfører litt frivillig innsats. Selv om aktiviteten i mange lag og foreninger ble berørt av pandemien, er hovedbildet at flertallet fortsatte driften som normalt. For de foreningene som hadde reduksjon i aktivitetsnivået fra før til under pandemien, finner vi nedgang i antall medlemmer og frivillige. Mange foreninger opplevde bortfall av inntekter, men også av kostnader. Små foreninger med frivilligbasert drift ble i størst grad påvirket under pandemien, mens større foreninger med betalte ansatte klarte seg bedre. Frivillighet i pandemiens tid: Koronapandemiens betydning for frivillig innsats og lokale frivillige organisasjoner

I denne rapporten undersøker vi hvilke følger koronapandemien har hatt for frivillig innsats. Vi kartlegger også omfanget av koronarelatert aktivitet for helsefrivilligheten nasjonalt og lokalt samt illustrerer innsatsen gjennom eksempler fra noen organisasjoner. Datagrunnlaget er i hovedsak spørreundersøkelser senteret gjorde av befolkningen om frivillig innsats før (høsten 2019) og sent (vinteren 2021/2022) i pandemien, og spørreundersøkelser senteret gjorde av frivillige organisasjoner våren 2020, 2021 og 2022. I en krisesituasjon kan frivillige organisasjoner mobilisere frivillige og spille en sivilsamfunnsrolle ved å være bindeledd til myndighetene. Helsefrivilligheten har bidratt på begge områder under pandemien; gjennom både helseberedskap og sosial beredskap. I en krisetid som det koronapandemien var fra mars 2020 til tidlig 2022, er organisasjonene særlig viktige fordi de oppdager behov, setter i gang prosjekter, og kommuniserer og samarbeider med myndighetene basert på sin spesifikke og lokale kunnskap. Men til tross for slike viktige oppgaver har helsefrivilligheten opplevd nedgang i både medlemskap og frivillig arbeid fra 2019 til 2022, for nesten alle befolkningsgrupper. Befolkningsundersøkelsene viser at nedgangen i andelen som gjør frivillig innsats og var medlemmer i helsefrivilligheten gjennom pandemien, var større enn for andre typer organisasjoner. Størst nedgang finner vi når det gjelder frivillig arbeid for unge under 30 år, for eldre over 60 år og for dem som har barn, mens det har vært stabilt for dem som er 30–44 år og 45–59 år. Det er de korttidsfrivillige som gir størst utslag i denne analysen, der alle som utførte minst én time frivillig arbeid siste år, er med. Nedgangen svekker organisasjonene fordi medlemskontingent er viktig for økonomien, frivillige er viktige for arbeidskapasitet og aktive er viktige for rekkevidden av arbeidet. I helsefrivilligheten var det likevel en økning i andelen som bidro for én og for to organisasjoner, mens det var nedgang i andelen som bidro for tre eller flere organisasjoner. Gjennom organisasjonsundersøkelsene våre i koronaperioden har vi brakt på bane at helsefrivilligheten har bidratt på mange måter og områder under pandemien, både nasjonalt og lokalt. Nasjonale og lokale helseorganisasjoner har i større grad enn andre organisasjoner under pandemien drevet med aktiviteter for flere typer grupper, deriblant for personer med funksjonsnedsettelse eller syke, for barn og/eller ungdom og for eldre. Det er også flere helseorganisasjoner enn andre organisasjoner som rapporterer at de har samarbeidet med offentlige myndigheter, næringslivsaktører eller andre frivillige organisasjoner om konkrete aktiviteter eller tiltak i forbindelse med pandemien, både i 2020 og i 2021. Disse forskjellene må sees i sammenheng med at pandemien først og fremst var en helsekrise, men tallene viser at helsefrivilligheten har mobilisert til både rask og langvarig innsats under pandemien. Helsefrivillighetens samfunnsbidrag under koronapandemien The contributions of health volunteers and health organizations under the pandemic

Hvordan har befolkningens holdninger til innvandring og integrering endret seg etter Russlands storskala invasjon av Ukraina i februar 2022, med en påfølgende rekordstor flyktningstrøm til Norge? For å svare på dette har vi gjentatt nøkkelspørsmål fra Integreringsbarometeret i tre befolkningsrepresentative undersøkelser, gjennomført i mars, juni og oktober 2022. Rapporten viser at befolkningen umiddelbart etter invasjonen (mars og mai 2022) uttrykte mer positive holdninger til innvandring og til mottak av flyktninger og andre innvandrergrupper enn det de gjorde bare få måneder før invasjonen. Dette gjaldt nesten alle grupper i befolkningen, på tvers av kjønn, alder, utdanning, bosted og politisk ståsted. Den umiddelbare endringen i kjølvannet av invasjonen avtok på lengre sikt, men befolkningen var fortsatt litt mer positive til innvandring høsten 2022 enn det de var høsten 2021.

I denne publikasjonen tar vi for oss noen nøkkelspørsmål knyttet til vilkårene for ytringsfrihet i befolkningen. Vi undersøker hvor ulike grupper trekker grensene for hva slags ytringer som kan aksepteres, hvordan opinionsklimaet oppleves, samt folks erfaringer med ubehagelige kommentarer og trusler. Til sammen kan analysene gi en forståelse av hvilke grenser befolkningen setter for hva som er akseptable ytringer, hvordan de opplever sin egen ytringsfrihet, og hva omfanget av erfart netthets er i ulike grupper. Vi kan også se hvordan disse forholdene har endret seg over tid.

Formålet med denne rapporten er å få mer kunnskap om deltagere i opphetede og aggressive debatter på nettet, og om hva som bidrar til å skape slike debatter. Den tar for seg åpne debatter i gråsonen, hvor det er et spekter av ytringer, fra ytringer som de fleste vil være enige i at er grenseoverskridende og normbrytende, til ytringer som er mer tvetydige, og som er i grenseland til å være aggressive og fiendtlige i den grad at de er ødeleggende for debatten. Rapporten undersøker blant annet hvem som deltar i slike debatter, hvorfor de deltar, og hvordan de selv forstår og begrunner uttrykksformene sine. Rapporten er basert på en spørreundersøkelse rettet mot befolkningen og på kvalitative intervjuer med deltagere i opphetede debatter.

Den akademiske friheten gir vitenskapelig ansatte, formelt og via lov, en omfattende formell ytringsfrihet. Likevel kan det være trekk ved ulike forskningsområder, forskningsinstitusjoner, opinionsklima og informasjonslandsskap som kan begrense forskeres deling av kunnskap og forskningsresultater til en bredere offentlighet via mediene. I denne rapporten ser vi nærmere på hvordan forskere, sammenlignet med befolkningen, vurderer forskeres rett til å ytre seg offentlig: Hvilke tema forskere legitimt skal kunne uttale seg om er stadig gjenstand for debatt, og her undersøker vi om akademia og befolkning setter grensene på samme sted. Videre undersøker vi hvordan forskere oppfatter opinionsklimaet og ytringsrommet generelt, før fokuset rettes mot forskeres konkrete erfaring med offentlig deltagelse og formidling av forskningsresultater i mediene: Hvor ofte formidler de, hvilke erfaringer har de, og hva legger begrensninger på formidlingen? Til slutt undersøkes forskeres erfaring med ubehagelige kommentarer eller trusler i etterkant av mediedeltagelse. I tillegg til å undersøke forskernes erfaringer på tvers av fagområder, setter vi særlig fokus på erfaringer og formidlingslingspraksis blant forskere innen tre felt som ofte er omgitt av offentlig debatt: klimaforskning, kjønns- og likestillingsforskning og forskning knyttet til innvandring og integrering.

Hittil har forskningen på ulikhet i frivillig deltakelse basert seg på enkle indikatorer som høyeste utdanningsnivå, inntekt og sosiale nettverk. Det mangler studier som tar i bruk et eksplisitt klasseperspektiv på disse temaene, der ulike former for ressurser blir knyttet til sosial klasse og sosial posisjon, eller frivillig innsats kan være et uttrykk for klassetilhørighet. Ved hjelp av survey-data fra den norske befolkningen undersøker vi i denne studien mer detaljert sammenhengen mellom deltakelse i ulike former for frivillig arbeid og en rekke enkeltindikatorer utover de «vanlige», som hvilket fagområde man har sin høyeste utdanning fra, foreldres utdanning og ulike mål på inntekt og nettverk. I tillegg undersøker vi sosial ulikhet i frivilligheten i et mer eksplisitt klasseperspektiv og med andre metoder enn det som er gjort før. Analysene viser at studenter og personer som har sterke nettverk, har høyt utdanningsnivå eller vokste opp i et hjem med mange bøker, er mer tilbøyelige en andre til å delta i frivillig arbeid. Høyt utdannede er overrepresentert i mange deler av frivilligheten. De utfører også oftere enn andre oppgaver knyttet til styrearbeid, administrasjon og kommunikasjon, mens den tradisjonelle dugnaden tiltrekker seg både lavt og høyt utdannede. Det å ha mange nære venner henger særlig tett sammen med frivillig deltakelse på tro- og livssynsfeltet, mens betydningen av kjennskap til ressurssterke personer er særlig tett knyttet til frivillig innsats på arbeidslivsfeltet.

Integreringsbarometeret er den mest omfattende undersøkelsen av holdninger til innvandring og integrering i Norge. Dette er den niende i rekken og den andre som er gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning. Basert på en befolkningsrepresentativ spørreundersøkelse beskriver vi hvordan holdningene på dette feltet utvikler seg over tid, samtidig som vi gir helt nye innsikter om blant annet integreringsoptimisme, polarisering og holdninger til religiøse personer.

Denne rapporten tar utgangspunkt i den nasjonale holdningsundersøkelsen Integreringsbarometeret 2020, men den ser spesielt på holdninger til innvandring, integrering og mangfold i Oslo. Vi har stilt de samme spørsmålene til et ekstra utvalg av respondenter og har sørget for at alle bydelene i Oslo er representert. Hva mener folk i Oslo om innvandring?

I denne rapporten beskriver og analyserer vi holdninger, erfaringer og praksis når det gjelder etniske og religiøse minoriteter i fem deler av det norske arbeidslivet: ledere i offentlig og privat sektor og ledere og ansatte på skoler, i barnehager og i barnevernet. Grunnlaget er en spørreundersøkelse med drøyt 9000 svar til sammen i de fem utvalgene. Mens det er gjort en rekke studier av situasjonen for innvandrere i arbeidslivet, har det vært mindre oppmerksomhet rundt synet på urfolk (samer) og nasjonale minoriteter (skogfinner, kvener/norskfinner, rom (sigøynere), romani/tatere, jøder). Denne studien omhandler holdninger i arbeidslivet til disse gruppene i tillegg til innvandrere og deres etterkommere.

Hovedformålet med denne rapporten har vært å studere frivillighetens grunnfjell – det vi kaller de «kjernefrivillige» – og å se på sammenhengen mellom to grunnleggende former for frivillige bidrag til organisasjoner: frivillig arbeid og pengedonasjoner. For å undersøke dette har vi analysert data fra både nye (2017) og tidligere spørreundersøkelser om frivillig innsats (1998, 2004, 2009, 2014). Vi finner at andelen kjernefrivillige er størst innen kultur og fritid og religion og livssyn, mens den er lavest innen bolig og økonomi. Andelen kjernefrivillige har økt blant de eldste og sunket blant de yngste. I tillegg finner vi at kjernefrivillige oftere enn korttidsfrivillige har barn i husstanden. Andre kjennetegn ved kjernefrivillige er at de noe oftere er menn enn kvinner, og det er noe overvekt av personer med høyere utdanning. Disse forskjellene ser imidlertid ut til å ha blitt noe redusert over tid. Når det gjelder andelen som har gitt penger til frivillige organisasjoner, finner vi en liten nedgang mellom 2009 og 2017, som særlig skyldes at færre har gitt penger til formål innenfor helse og sosiale tjenester. Nedgangen i andelen som gir, har i hovedsak skjedd blant ikke-frivillige. Kjernefrivillige gir oftere og mer av sin disponible inntekt enn korttidsfrivillige, som igjen gir oftere og mer enn ikke-frivillige. Donasjoner er altså ikke en erstatning for frivillig arbeid. De som er mest engasjert, bidrar både med frivillig arbeid og med pengegaver. Dette understreker at frivillighetens grunnfjell bidrar betydelig med de viktigste ressursene for frivillige organisasjoner: tid og penger.

Supplemental Material, Nadim_Fladmoe_online_appendix for Silencing Women? Gender and Online Harassment by Marjan Nadim and Audun Fladmoe in Social Science Computer Review

Denne rapporten presenterer resultater fra en spørreundersøkelse om erfaringer med hatefulle ytringer blant LHBT-personer og den øvrige befolkningen. I tillegg presenteres funn fra en tilsvarende undersøkelse gjennomført blant medlemmer av FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, jødiske organisasjoner og samiske organisasjoner. Rapporten legger til grunn en definisjon av hatefulle ytringer som bevisst stigmatiserende, diskriminerende, nedverdigende eller truende ytringer rettet mot et individ eller en gruppe på grunnlag av bestemte (oppfattede) gruppekarakteristikker. Resultatene viser at LHBT-personer og andre minoritetsgrupper i langt større grad enn den øvrige befolkningen har vært utsatt for hatytringer. LHBT-personer og andre minoritetsgrupper utsettes også langt oftere enn den øvrige befolkningen for hatytringer som retter seg mot kjennetegn som er vernet av straffeloven (seksuell oientering, hudfarge, nasjonalitet, etnisitet, religion, folkegruppe og funksjonsevne), eller mot kjønn eller kjønnsidentitet/kjønnsuttrykk. Ytringene som rettes mot den øvrige befolkningen, er oftere mer generelle former for hets og er rettet mot andre forhold, som personlighet og politisk ståsted. Majoriteten av respondentene har i løpet av det siste året observert ytringer de oppfatter som hatefulle, og et betydelig mindretall svarer også at de har observert konkrete trusler. Den mest utbredte reaksjonen blant dem som har vært utsatt for eller har observert hatytringer, er opprørthet og sinne. LHBT-personer uttrykker i mye større grad enn personer i den øvrige befolkningen at de har følt seg utrygge etter å ha vært utsatt for eller ha observert hatytringer. Selv om hatytringer ofte fører til emosjonelle reaksjoner og tilbaketrekking, kan slike ytringer også føre til mobilisering og økt engasjement. Rapporten avsluttes med en gjennomgang av kunnskapsbehov.

Denne rapporten viser utviklingstrekk i frivillig innsats i perioden 1998–2017. Grunnlaget er en ny spørreundersøkelse om frivillig innsats, som ble gjennomført i desember 2017. Rapporten tar for seg overordnede utviklingstrekk i frivillig arbeid og donasjoner (pengegaver). Dette innebærer blant annet å sammenligne endringer i frivillig deltakelse i ulike deler av frivillig sektor (ulike organisasjonstyper), tidsbruk på frivillig arbeid og det frivillige arbeidets økonomiske betydning. Rapporten analyserer også forklaringer på deltakelse i frivillig arbeid, blant annet kjønn, alder og familieforhold, og sosioøkonomiske faktorer som utdanning, inntekt og arbeidsmarkedstilknytning.

Formålet med denne rapporten er å vurdere muligheter og begrensninger ved ulike metodiske tilnærminger til å studere omfanget av hatefulle ytringer. De metodiske vurderingene i rapporten er basert på en vurdering av eksisterende empiriske studier av hatefulle ytringer og tilgrensende fenomener, i tillegg til oppdatert metodelitteratur og en gjennomgang av relevante erfaringer med ulike metodiske tilnærminger. De ulike metodiske tilnærmingene til å studere omfanget av hatefulle ytringer blir vurdert ut fra a) hvor nøyaktige de er til å fange fenomenet vi er interessert i, b) i hvilken grad de gjør det mulig å studere og sammenligne omfanget av hatefulle ytringer rettet mot ulike grupper, på ulike arenaer, c) hvor representative resultater metoden gir, d) muligheter for å innhente annen type informasjon om hatefulle ytringer utover omfang, e) mulighetene for tidsserier og komparasjon og f) hvor kostnadskrevende de ulike metodiske oppleggene er. Vi tar for oss to hovedtilnærminger til å studere omfanget av hatefulle ytringer: surveymetoder og analyser av tekstinnhold, nærmere bestemt kvantitativ manuell innholdsanalyse og automatiserte analyser av stordata (Big Data) ved hjelp av maskinlæringsalgoritmer.