Search

Automatisering av informasjonsgjenfinning kan bidra til effektivisering av arbeidet med kunnskapsoppsummeringer. Et lag (team) i Område for helsetjenester ved Folkehelseinstituttet, gjennomførte derfor et prosjekt for å 1) bygge grunnleggende kompetanse innen feltet kunstig intelligens, og 2) få oversikt over digitale verktøy med elementer av kunstig intelligens som kan automatisere hele, eller deler av, søkeprosessen i arbeidet med kunnskapsoppsummeringer. Laget kartla og vurderte 82 digitale verktøy. Vi fant fire verktøy som potensielt kan automatisere deler av en søkeprosess: 2Dsearch, Nested Knowledge, litsearchr og Quertle. Vi beskrev styrker og begrensninger ved hvert av disse verktøyene. I tillegg valgte vi å omtale katalogen OpenAlex. Mange digitale verktøy automatiserer noen av de tekniske delene av en søkeprosess. Vi fant ingen verktøy som håndterer de intellektuelle avveiningene knyttet til søkeprosessen. Vi mener derfor at ingen av disse verktøyene vesentlig vil forenkle eller effektivisere dagens søkeprosess i Område for helsetjenester ved Folkehelseinstituttet. Vi vil fortsette å følge utviklingen av digitale verktøy for informasjonsgjenfinning, og gjennomgå vår praksis med henblikk på eventuelle behov for endringer knyttet til informasjonsgjenfinningsprosessen. I tillegg vil vi undersøke mulig verdi av å bruke katalogen OpenAlex via EPPI-Reviewer som søkekilde for våre kunnskapsoppsummeringer. Mål, funn og forslag til satsningsområder for automatisering av informasjonsgjenfinning: sluttrapport 2022

Source at https://www.fhi.no/. Vi har utarbeidet en fullstendig metodevurdering av kirurgi med sutur sammenlignet med ikke-kirurgisk behandling ved degenerativ fulltykkelse rotatorcuff-ruptur. Vi inkluderte fem randomiserte og 18 ikke-randomiserte studier. Vi sammenstilte studiene i metaanalyser og vurderte tilliten til effektestimatene med GRADE-tilnærmingen. For pasienter med ruptur i én sene gir kirurgi liten eller ingen klinisk relevant forskjell i smerte, nattesmerte, funksjon, pasienttilfredshet og helserelatert livskvalitet sammenlignet med ikke-kirurgisk behandling ved ett år (GRADE: middels til lav). For pasienter med ruptur i én eller to sener gir kirurgi litt høyere pasienttilfredshet, men liten eller ingen klinisk relevant forskjell i smerte, nattesmerte, funksjon og helserelatert livskvalitet sammenlignet med ikke-kirurgisk behandling ved ett år (GRADE: middels til lav). Re-ruptur / manglende tilheling forekom hos mellom 5 % og 35 % seks måneder til ti år etter kirurgi og økt rupturstørrelse hos 59 % etter ti år ved ikke-kirurgisk behandling (GRADE: ikke vurdert). Det ble rapportert få alvorlige uønskede hendelser, men kunnskapsgrunnlaget her er tynt og vi er usikre på absolutt risiko. Den helseøkonomiske hovedanalysen viste at kirurgi er det mest kostbare alternativet, med en kostnadsforskjell på ca 36 000 kroner og en forventet akkumulert forskjell i effekt over fem år på 0,09 QALYs. Dette gir en IKER på 389 035 kroner per QALY. • Potensielle årlige kostnadsbesparelser ved å velge kun ikke-kirurgisk behandling framfor kirurgi kan utgjøre inntil 81 millioner kroner. Estimatet er usikkert, og vil antakelig være noe lavere siden kirurgi vil være et behandlingsalternativ for enkelte pasienter.

Hovedbudskap Formålet med nasjonale melde- og varselordninger for uønskede hendelser er å bidra til forbedring av helsetjenesten. Ordningene skal fremme læring og forebygging av at nye hendelser oppstår ved å utrede hendelsesforløp, årsaksfaktorer og årsakssammenhenger og å avdekke behov for korrigerende tiltak. Mange land har etablert slike nasjonale melde- og varselordninger, og de er innrettet på ulike måter. Men hva er egentlig beste praksis? I dette systematiske litteratursøket med sortering har vi søkt bibliografiske databaser, gjennomgått referanselister og siteringer, og besøkt relevante organisasjoners nettsteder for å kunne gi en enkel oversikt over hva som finnes av internasjonale anbefalinger om hvordan nasjonale melde- og varselordninger bør innrettes. Vi inkluderte 18 publikasjoner utgitt 2000-2020. I elleve av publikasjonene er anbefalingene utarbeidet med bakgrunn i forhold i et bestemt land (Canada, Danmark, Irland, Norge, Spania, Storbritannia og USA), men antas å ha relevans utover landegrenser. Øvrige syv er adressert til flere land (EU; OECD) eller hele verden. Det finnes trolig anbefalinger vårt litteratursøk ikke har identifisert. Med publikasjoner fra blant annet organisasjoner som WHO, EU, OECD og anbefalinger med utgangspunkt i systemer som National Reporting and Learning System i Storbritannia etter femten års drift, mener vi likevel at denne oversikten over internasjonale anbefalinger om nasjonale melde- og varselordninger er et godt utgangspunkt for videre arbeid. Key messages The purpose of national patient safety incident reporting systems is to contribute to improving health services. The reporting systems should promote learning and the prevention of new incidents occurring. This is done by investigating what happened, causal factors and causal relationships as well as uncovering the need for corrective measures. Many countries have established national patient safety incident reporting systems. They are structured in different ways. What is best practice? In this systematic literature search with categorization, we searched bibliographic databases, reviewed reference lists and citations, and visited relevant organizations’ websites to provide a simple overview of what international recommendations are available for how national patient safety incident reporting systems should be set up. We included 18 publications published between 2000 and 2020. In eleven, the recommendations are based on systems in a specific country (Canada, Denmark, Ireland, Norway, Spain, Great Britain and the USA), but are assumed to have relevance beyond national borders. The other seven cover several countries (EU; OECD) or are global. It is possible that our literature search has not identified all relevant work on the topic. However, with publications from organizations such as the WHO, EU, OECD and recommendations based on long standing systems such as the National Reporting and Learning System in Great Britain, we believe that this overview of international recommendations on national patient safety incident reporting systems is a good starting point for further investigation.

Hovedbudskap En nylig utført systematisk oversikt viste at det ikke finnes forskning som har undersøkt effekten av nasjonale og regionale, generelle melde- og varselordninger på alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Derfor var det hensiktsmessig å undersøke forskning som har sett på tilgrensende problemstillinger. Formålet med dette arbeidet var å kartlegge studier om mulige sammenhenger mellom generelle melde- og varselordninger for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten og pasientnære- og systemutfall relatert til pasientsikkerhet. Vi har utarbeidet en forenklet metodevurdering basert på syv studier rapportert i åtte publikasjoner ekskludert fra den systematiske oversikten omtalt over. Det var hovedsakelig tverrsnittstudier fra Danmark, New Zealand, Storbritannia og USA, publisert mellom 2007 og 2020. Med svært ulike problemstillinger, var det ikke mulig å dra linjer eller finne tematiske fellestrekk på tvers av studiene. Vi fant til dels betydelige metodiske utfordringer i mange av Denne kartleggingen viser at det er stor heterogenitet når det gjelder fremgangsmåter, problemstillinger, studiedesign, setting og utfall i studier som undersøker mulige sammenhenger mellom generelle melde- og varselordninger for uønskede hendelser i helse- og omsorgstjenesten og pasientnære- og systemutfall relatert til pasientsikkerhet. Tolkning, inkludert vurdering av overføringsverdien til norske forhold, av funnene i denne kartleggingen gjøres med stor varsomhet. Key messages A recent systematic review found that there was no research that investigates the effect of national and regional incident reporting systems on serious events in patient care. Therefore, there was a need to explore research that looked at related questions. The aim of this work was to map studies about possible connections between general incident reporting systems in the health and care services and patient and system related outcomes related to patient safety. We have prepared a simplified methods assessment based on seven studies reported in eight publications excluded from the systematic review mentioned above. They were mainly cross-sectional studies from Denmark, New Zealand, Great Britain, and the USA, published between 2007 and 2020. As each of the studies looked at a very different research questions, it was not possible to summarise or find thematic commonalities across the studies. The incident reporting systems were consistently poorly described. We found significant methodological challenges in many of the publications. This mapping shows that there is great heterogeneity in terms of methods, issues, study design, setting and outcomes in studies that investigate possible connections between general incident reporting systems in the health and care services and patient and system related outcomes related to patient safety. The interpretation of the findings of this mapping, including the assessment of transferability to the Norwegian context, must be done with caution.

Source at https://www.fhi.no/. Alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester skal arbeide systematisk for å redusere risiko for pasientskade som følge av tjenesteytelsen eller mangel på ytelse. Likevel oppstår uønskede hendelser av varierende alvorlighetsgrad. Anslagsvis rammer uønskede hendelser én av ti pasienter i norske sykehus. Norske virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester plikter å varsle om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn og Undersøkelseskommisjonen (Ukom). Hensikten med denne systematiske oversikten var å undersøke effekten av nasjonale og regionale meldeog varselordninger på alvorlige hendelser i pasientbehandlingen i helse- og omsorgstjenesten. Funn fra oversikten var ment å informere Varselutvalgets utredning av varselordningene til Helsetilsynet og Ukom. Vi utførte systematiske litteratursøk i flere databaser, og identifiserte 3458 referanser. Vi benyttet maskinlæring i gjennomgangen av titler og sammendrag, slik at at vi leste de mest relevante først. De fleste referansene ble lest av to uavhengige medarbeidere, men de minst relevante ble kun lest av én medarbeider. Totalt 35 referanser ble lest i fulltekst, men ingen av disse møtte våre inklusjonskriterier. Vi kan dermed ikke si noe om effekten av nasjonale og regionale melde- og varselordninger på død, reinnleggelse eller andre alvorlige hendelser i helse- og omsorgstjenesten. Dette arbeidet har imidlertid identifisert et viktig kunnskapshull i form av mangel på forskning på dette området. Det er behov for veldesignede studier som evaluerer effekten av generelle nasjonale og/eller regionale melde- og varselordninger på pasientsikkerhetsutfall.

Hovedbudskap Vi utførte en forenklet metodevurdering med kartlegging av retningslinjer med kriterier for tonsillektomi (fjerning av mandler) ved tilbakevendende tonsillitt (sår hals). Denne typen kunnskapsoppsummering kartlegger og beskriver narrativt eksisterende forskningsgrunnlag på et bestemt temaområde. Det finnes ikke nasjonale retningslinjer i Norge for hvilke pasienter som skal tilbys tonsillektomi og dette kan føre til geografiske skjevheter i behandlingstilbudet, samt at pasienter både over- og underbehandles. Vårt oppdrag var å undersøke hvilke retningslinjer som eksisterer internasjonalt samt å vurdere retningslinjenes kvalitet og kunnskapsgrunnlaget disse baserer seg på. Retningslinjenes kvalitet ble vurdert ved hjelp av verktøyet AGREE II. Vi inkluderte retningslinjer på engelsk og skandinavisk språk, publisert i 2010 eller senere som hadde beskrevet metode for utarbeiding av retningslinjen. • Vi fant fire retninglinjer som møtte våre inklusjonskriterier; én fra Danmark, én fra USA og to fra Tyskland. • Alle retninglinjene oppgir sykdomshyppighet som et viktig kriterie for å tilby tonsillektomi (minimum 5 til 7 tilfeller siste år). • Tilfellene skal også helst være dokumentert i journal og ledsaget av minst ett av følgende symptomer: feber, hovne/ømme halslymfeknuter, belegg på tonsillene eller påvist gruppe A streptokokker. • Kvaliteten på den danske og den amerikanske retningslinjen ble vurdert som god. • Kunnskapsgrunnlaget for anbefalingene består hovedsakelig av oppsummeringer av effektstudier som sammenligner operasjon med vaktsom venting. • Anbefalte kriterier for tonsillektomi er i stor grad basert på fageksperters vurderinger. Key message We performed a rapid mapping review of guidelines with criteria for tonsillectomy (removal of tonsils) in recurrent tonsillitis (sore throat). This type of evidence maps and describes narratively the existing research on a specific topic. There are no national guidelines in Norway describing indications for tonsillectomy, which may lead to geographical variation in treatment options and both over- and undertreatment of patients. The commission was to investigate which guidelines exist internationally and to assess the quality of the guidelines and the evidence on which they are based. The quality of the guidelines was assessed using the AGREE II tool. We included guidelines written in English and Scandinavian languages, published in 2010 or later that had described the method for developing the guideline. • We found four guidelines that met our inclusion criteria: one from Denmark, one from the USA and two from Germany. • All guidelines state disease incidence as an important criterion for offering tonsillectomy (minimum 5 to 7 episodes in the last year). • The events should also preferably be documented in a medical record and accompanied by at least one of the following symptoms: fever, cervical lymphadenopathy, tonsillar exudate or positive culture for group A beta-haemolytic streptococcus. • We consider the Danish and the American guidelines to be of good quality. • The evidence base for the recommendations mainly consists of summaries of effect studies that compare surgery with watchful waiting. Guideline criteria for tonsillectomy are largely based on expert recommendations.

Key message In this systematic review we have summarised and assessed available research from Norway and countries with similar welfare systems on the incidence of infection, rate of admission to hospital and death due to COVID-19. Populations of special interest were immigrants and minority ethnic groups as well as people with different socio-economic status. We included two studies from Norway (data up to November 2020), one study from Denmark (data up to September 2020) and nine studies from Sweden (data mainly up to May 2020). In Norway, the highest risk of COVID-19 infection (measured as Relative Risk Increase (RRI)), was among people born in Somalia, Pakistan, Iraq, Afghanistan and Turkey. In Denmark, the highest RRI of COVID-19 was among people born in Somalia, Pakistan, Morocco, Lebanon and Turkey. In Sweden, among people born in Turkey, Ethiopia, Somalia, Chile and Iraq. The occupational groups with the highest proportion of COVID-19 cases were different in the different waves of the pandemic. In the first wave in Norway, it was healthcare workers and drivers and in the second wave restaurant staff and tourist guides. In almost all occupational groups in Denmark, the proportion of COVID-19 infection was higher among people with non-Western origin than among people with Western and Danish origin. COVID-19 related admission to hospital occurred more often among people with non-Western origin in Norway and Denmark compared to those with Norwegian and Danish origin. In Sweden the risk for admission to hospital was higher for people who were not employed, for those who had to be present at work at least 50% of the time, and for people working in the health care system compared to those working from home. The number of COVID-19 related deaths in Norway and Denmark was too low to conclude about variation by country of birth. In Sweden, the results indicated that the risk of dying from COVID -19 was higher among people born in Low- or Middle-Income Countries compared to Swedish born. Also, a low socio-economic position, measured by education and net income, predicted an increased risk of death from COVID-19.

Hovedbudskap: Område for helsetjenester i FHI fikk i mai 2021 i oppdrag av Bestillerforum for Nye metoder å kartlegge hva som finnes av pågående og publiserte randomiserte kontrollerte studier på effekten av autolog stamcelletransplantasjon ved multippel sklerose. Metode Vi utførte et systematisk litteratursøk etter randomiserte kontrollerte studier publisert fra og med 2014, og valgte ut mulig relevante studier. Vi sorterte studiene etter behandlingstype og studienavn og presenterte dem i tabeller. Forfatternes konklusjoner ble sitert i tabellene. Vi vurderte ikke studienes metodiske kvalitet og foretok ingen analyser eller sammenstillinger av resultatene. Resultat • Vi identifiserte fem studier på hematopoietisk stamcelletransplantasjon (HSCT). En av studiene, MIST, er fullført med resultater. De andre studiene er pågående og har foreløpig ingen rapporterte resultater. • Vi idenifiserte ti studier på mesenkymal stamcelletransplantasjon (MSCT). Syv studier er rapportert som fullførte, og fem av dem har publisert resultater. Tre studier er pågående. Vi presenterer lenker til studieregistre samt referanser til tilgjengelige publikasjoner med resultater. Key messages: The Norwegian Instiute of Public Health was commissioned by The Ordering forum for The National System for Managed Introduction of New Health Technologies within the Specialist Health Service in Norway to identify and map ongoing and published randomized controlled trials on the effect of autologous stem cell transplantation for the treatment of multiple sclerosis. Method We performed a systematic literature search, identifying studies published as of 2014. We screened and sorted the studies in tables, categorized by transplantation type and study name. The study authors’ conclusions were cited. We did not perform a critical appraisal of the studies’ methodological quality, nor did we analyze the results. Result • We identified five studies on hematopoietic stem cell transplantation (HSCT). One of the studies, MIST, is completed and published. The remaining studies are ongoing, so far with no reported results. • We identified ten studies on mesenchymal stem cell transplantation (MSCT). Seven studies are completed, of which five have reported results. Three studies are ongoing, so far with no reported results. We present links to study registries and references to available publications with study results.

Hovedbudskap Vi har på oppdrag fra Bestillerforum RHF i Nye metoder oppsummert effekt og sikkerhet samt utført en helseøkonomisk vurdering av intermitterende pneumatisk kompresjon (IPC) sammenliknet med ingen bruk for å forebygge dyp venetrombose hos immobile pasienter med akutt hjerneslag. Vi inkluderte en stor, CLOTS 3, og to små randomiserte kontrollerte studier. Utfall var målt etter 30 dager og etter 6 måneder. Tilliten til effektestimatene vurderte vi med GRADE (stor, middels, lav eller svært lav tillit). Vi fant at IPC sammenliknet med ingen IPC ved akutt hjerneslag: • trolig reduserer risiko for både distal og proksimal venetrombose (GRADE: middels). • reduserer risiko for proksimale tromboser i minst like stor grad ved hjerneblødning som ved hjerneinfarkt målt etter 30 dager. • muligens gir liten eller ingen forskjell i risiko for lungeemboli (GRADE: lav). • muligens gir en liten reduksjon i dødelighet (GRADE: lav), men konfidensintervallet krysser linjen for ingen effekt. • muligens gir liten eller ingen forskjell i helserelatert livskvalitet (GRADE: lav) og funksjon (GRADE: middels). • muligens fører til hyppigere hudskader (GRADE: lav), men gir liten eller ingen forskjell i fall med skade eller brudd. IPC: • koster omtrent 1 500 kroner per pasient. • er kostnadsnøytralt sammenliknet med kostnader for behandling av dyp venetrombose i et korttidsperspektiv på 6 måneder.

Innledning Tannhelsetjenesten i Norge består av en offentlig sektor som yter tannhelsetjenester til deler av befolkningen etter lov om tannhelsetjenesten, og en privat sektor som tilbyr tannhelsetjenester til den øvrige befolkningen. Fylkeskommunen skal fremme tannhelsen i befolkningen og ved sin tannhelsetjeneste sørge for nødvendig forebygging og behandling. Den skal spre opplysning om og øke interessen for hva den enkelte selv og allmennheten kan gjøre for å fremme tannhelsen. Hensikten med dette prosjektet er å oppsummere forskning om effekt av tannpleietiltak til personer som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester og andre prioriterte grupper. Dette oppdraget er en oppfølging av et anmodningsvedtak fra stortinget om tannpleierkompetanse i kommunene. Metode Vi søkte etter oppsummert forskning (systematiske oversikter og metodevurderinger) publisert fra 2015 og framover. Vi søkte i følgende databaser: CINAHL, Cochrane Database of Systematic Reviews, Embase, Epistemonikos, MEDLINE, Scopus og HTA-organisasjoners nettsteder. Søket ble utført i mai 2020. To forskere gikk uavhengig gjennom titler og sammendrag, valgte ut systematiske oversikter utfra fulltekstartikler og vurderte kvaliteten på de inkluderte oversiktene. En person trakk ut data fra oversiktene, og en annen person verifiserte datauttrekningen. Vi oppsummerte relevante resultater fra hver enkelt oversikt i tekst og tabeller og brukte Grading of Recommendations, Assessment, Development and Evaluation (GRADE) for å vurdere tilliten til effektestimatene. Resultat Vi inkluderte seks systematiske oversikter med lav risiko for systematiske skjevheter. Oversiktene inkluderte til sammen 62 studier, hvor de fleste var randomiserte kontrollerte forsøk. Oversiktene omhandlet eldre på sykehjem, personer med alvorlig psykisk lidelse og personer med utviklingshemming og dekket følgende utfall relevante for vår rapport: plakk, tannkjøttbetennelse og livskvalitet. Eldre på sykehjem Tre systematiske oversikter inkluderte tiltak til eldre på sykehjem. Én oversikt undersøkte effekten av undervisning (informasjon og praktisk trening) rettet mot eldre og helsepersonell for å bevare eller fremme munnhelse. Oversikten inkluderte ni randomiserte kontrollerte forsøk med til sammen 3253 deltakere. En annen oversikt vurderte effekten av strategier for å motivere eldre til tannpleie. Oversikten inkluderte fire studier uten kontrollgruppe og hadde til sammen 122 beboere fra seks sykehjem. Strategiene kunne være rettet mot: fysisk miljø (for eksempel speil, påminnelser, ergonomiske tannbørster), instruksjoner til personalet, kommunikasjon og fysisk assistanse. Den tredje oversikten undersøkte effekten av tannpleietiltak for å forbygge lungebetennelse hos eldre på sykehjem. Oversikten inkluderte fire randomiserte kontrollerte forsøk med til sammen 3095 deltakere. Tiltakene bestod av munnstell med hjelp og instruksjon fra profesjonelle slik som tannlege, tannpleier eller sykepleier med spesialkompetanse på tannhelse. Oppsummering av resultatene for eldre på sykehjem: Informasjon og praktisk trening har muligens liten eller ingen effekt på plakk, tannkjøttbetennelse og karies hos eldre på sykehjem sammenlignet med vanlig praksis. Vi vet ikke om strategier for å motivere eldre på sykehjem til å ta vare på egen tannhelse har effekt på oral helse og om tannpleietiltak for å redusere lungebetennelse hos eldre på sykehjem har effekt på plakk og livskvalitet, fordi vi har svært liten tillit til resultatene. Personer med alvorlig psykisk lidelse Én systematisk oversikt omhandlet undervisning til personer med alvorlig psykisk lidelse. Hensikten med oversikten var å undersøke effekten av undervisning om munnhelse (råd og instruksjon) med og uten overvåking (monitorering) til personer med alvorlig psykisk sykdom. Oversikten inkluderte tre randomiserte kontrollerte forsøk med til sammen 1358 deltakere med diagnosen schizofreni. Resultatene viste at det er usikkert om råd og instruksjon har effekt på plakk hos personer med alvorlig psykisk lidelse fordi vi har svært liten tillit til resultatet. Personer med utviklingshemming To systematiske oversikter inkluderte tannpleietiltak til personer med utviklingshemming. Den ene oversikten undersøkte tiltak som bruk av ulike typer tannbørster og tannkrem, planlegging og opplæring av omsorgspersoner eller personer med utviklingshemming. Oversikten inkluderte 19 randomiserte kontrollerte forsøk og 15 ikke-randomiserte kontrollerte forsøk med til sammen 1795 barn og voksne med utviklingshemming og 354 omsorgspersoner. Deltakerne hadde ulik grad av utviklingshemming, og de fleste bodde i egen bolig. Den andre oversikten inkluderte til sammen ni studier, fire med og fem uten kontrollgruppe, med til sammen 279 personer med Downs syndrom. Deltakerne bodde på institusjon eller hjemme. Studiene undersøkte ulike tiltak som kirurgisk behandling ved tannkjøttbetennelse, instruksjon av tannpuss og bruk av munnskyllemiddel. Oppsummering av resultatene for personer med utviklingshemming: Instruksjon og veiledning til omsorgspersoner har muligens liten eller ingen effekt på plakk eller tannkjøttbetennelse. Det er usikkert om spesialtannbørste og elektrisk tannbørste sammenlignet med vanlig tannbørste har effekt på plakk og tannkjøttbetennelse. Regelmessig innkalling og daglig tannpuss med veiledning har muligens en liten effekt på plakk sammenlignet med vanlig praksis på lang sikt og muligens liten eller ingen effekt på tannkjøttbetennelse. Vi vet ikke om daglig tannpuss utført av profesjonelle er mer effektivt enn tannpuss utført av profesjonelle to ganger eller én gang pr. uke, om tannpasta med middel for å avsløre plakk er mer effektivt enn vanlig tannpasta eller om individuell plan er mer effektivt enn vanlig praksis. Diskusjon Vi inkluderte seks systematiske oversikter om tannpleietiltak til eldre på sykehjem, personer med alvorlig psykisk lidelse og personer med utviklingshemming. Oversiktene inkluderte til sammen 62 studier, derav 35 randomiserte kontrollerte forsøk. De systematiske oversiktene mangler informasjon om utfallene oral funksjon som bitefunksjon og tyggefunksjon, psykososiale funksjoner som livskvalitet og bruk av helsetjenesten. Det er begrenset informasjon om tiltakene registrering av plakk, enkel behandling, samhandling og organisering. Vi har ikke identifisert systematiske oversikter som omhandler innsatte i fengsel, rusmisbrukere og palliative pasienter. Kunnskapsgrunnlaget er mest omfattende for utfallene plakk og tannkjøttbetennelse. Forfatterne av oversiktene brukte GRADE og domenene som vurderes er studiebegrensninger, direkthet, konsistens, presisjon, og rapporteringsskjevhet. Begrensninger i studiekvalitet og manglende presisjon på grunn av få og små studier førte til nedgradering for alle utfall. Det betyr at vi ikke kan si noe sikkert om effekten av tiltakene og at ny forskning kan endre våre konklusjoner. Denne rapporten er en oversikt over systematiske oversikter. En slik paraplyoversikt kan være en god måte å få en bred oversikt over et forskningsfelt, men det er viktig å understreke at metoden ikke gir uttømmende kunnskap på området. Det kan finnes nye studier av tannpleietiltak gitt til eldre og andre prioriterte grupper som er publisert etter søketidspunktene i de systematiske oversiktene. Oversiktene hadde også ofte begrensede opplysninger om de enkelte tiltakene eller hvilke helseprofesjoner som har gitt dem, og konklusjonen kan være for generelle til å være nyttige å bruke i praksis. I flere av de inkluderte oversiktene er intervensjonen i kontrollgruppen også dårlig beskrevet, og det er forskjellig hva som er standard tiltak. Konklusjon Vi har systematisk oppsummert resultater i systematiske oversikter om effekter av tannpleietiltak til eldre og andre utsatte grupper. Kunnskapsgrunnlaget kjennetegnes hovedsakelig ved få og små studier. Det er usikkert om informasjon og veiledning og praktisk trening med instruksjon har effekt på plakk og tannkjøttbetennelse hos eldre på sykehjem, personer med alvorlig psykisk sykdom eller personer med utviklingshemming. Det er begrenset informasjon om tiltakene registrering av plakk, enkel behandling, samhandling og organisering, og det mangler oppsummert forskning om utfallene oral funksjon, psykososiale funksjoner og bruk av helsetjenesten. Vi har ikke funnet oppsummert forskning om tannpleietiltak til innsatte i fengsel, rusmisbrukere og palliative pasienter.

Hovedbudskap Sensorteknologi er en type velferdsteknologi som kan bidra til økt trygghet og sikkerhet hos eldre som bor hjemme. Eksempler på sensorer er magnetisk bryter, fotosensor, trykksensor, og bevegelsessensor. Vi utførte en oversikt over systematiske oversikter for å vurdere effekter av sensorteknologi på ressursbruk i helse- og omsorgstjenester, spesielt med vekt på helseøkonomiske analyser. • Det systematiske litteratursøket gav 528 unike referanser. Vi ekskluderte 467 av disse på bakgrunn av relevans, basert på tittel og sammendrag. Vi vurderte 61 systematiske oversikter i fulltekst basert på inklusjonskriterier. • Vi fant ingen systematiske oversikter som oppfylte inklusjonskriteriene. Vi mangler derfor kunnskapsgrunnlag for å trekke konklusjoner om effekter av sensorteknologi på ressursbruk i kommunale helse- og omsorgstjenester. • Vi valgte å formidle hovedresultatene fra den systematiske oversikten som kom nærmest spørsmålet vi ville svare på. Vi vurderte at oversikten hadde høy metodisk kvalitet. • Resultatene i den systematiske oversikten viser at det er få og små studier med et studiedesign som er egnet til å evaluere effekt av tiltak. Kun én av syv inkluderte randomiserte kontrollerte studier evaluerte sensorteknologi for overvåking av daglige aktiviteter. • Resultatene i sin helhet viste også at kun to prosent av alle inkluderte studier i oversikten undersøkte kostnad-nytte av teknologiene.

Key message In Norway, approximately 12,000 persons experience acute stroke each year. Time is a crucial factor in the management of stroke, so rapid admission to a hospital for a computed tomography (CT) scan is recommended. A mobile stroke unit (MSU), an ambulance equipped with a CT scanner, helps bring the hospital to the patient. Research evidence indicates that, compared with conventional care of acute stroke, MSU care probably leads to: • reduced time from patient’s first contact with the emergency dispatch center to thrombolysis (treatment with a clot dissolving agent) • increased number of patients who receive thrombolysis MSU care may also lead to: • reduced time from patient’s first contact with the emergency dispatch center to CT imaging • better functionality at 3 months after stroke. Our cost- and threshold analysis found that: One MSU is estimated to cost approximately 6.4 million Norwegian kroner annually. The health gain measured in quality-adjusted life-years (QALYs) was 0.3 per patient receiving thrombolysis through MSU care compared with conventional care. We performed an analysis quantifying the severity criterion by calculating absolute shortfall for patients with acute ischemic stroke who receive conventional care. The results show an absolute shortfall of 5.5 QALYs. We found that the expected cost per QALY is approximately 385,000 Norwegian kroner or lower if one MSU successfully reaches at least 35-40% (145-171) of thrombolysis patients per year.

Rapport fra Folkehelseinstituttet (FHI). Source at https://www.fhi.no/publ/2018/autolog-hematopoietisk-stamcelletransplantasjon-ahsct-ved-diffus-systemisk-/#innledning. Innledning: Systemisk sklerose, også kalt sklerodermi, hører inn under gruppen revmatiske sykdommer, og er en sjelden autoimmun systemisk bindevevssykdom. Ved systemisk sklerose angripes bindevev i hud, blodårer og indre organer med progressiv fibrosedannelse. Autolog hematopoietisk stamcelletransplantasjon (AHSCT) har blitt foreslått for en liten gruppe pasienter med diffus systemisk sklerose som har utilstrekkelig effekt av standard medikamentell behandling for å forhindre alvorlig og irreversibel organskade. Bestillerforum RHF har bedt Folkehelseinstituttet om å utarbeide en fullstendig metodevurdering om AHSCT sammenliknet med standard behandling for pasienter med systemisk sklerose. Metodevurderingen inneholder klinisk effekt og sikkerhet, en økonomisk evaluering og etiske vurderinger knyttet til behandlingen. Metode: Vi utførte et systematisk søk etter randomiserte og ikke-randomiserte kontrollerte studier samt registerstudier den 18.02.2016. I tillegg sjekket vi jevnlig PubMed og nettsiden Clinicaltrials.gov etter en publikasjon på en randomisert kontrollert studie, SCOT-studien, som fagmiljøet ventet på, siste søk 06.10.2017. Inklusjonskriteriene var: personer over 18 år med systemisk sklerose. Intervensjon: autolog AHSCT. Sammenlikning: standard medikamentell behandling. Utfall: dødelighet og organsvikt, bivirkninger, sykdomsprogresjon målt ved hud-, lunge-, hjerte- og nyreaffeksjon samt helserelatert livskvalitet. Risiko for systematiske skjevheter og metodisk kvalitet ble vurdert med Cochranes Risk of Bias skjema og sjekkliste. Effektestimat ble beregnet som risk ratio (RR) for dikotome utfall og vektet (MD) eller standardisert gjennomsnittsdifferanse (SMD) for kontinuerlige utfall. Hazard ratio (HR), oppgitt i artiklene, var blitt brukt ved overlevelsesanalyser. Hvert utfall ble kvalitetsvurdert med GRADE-verktøyet. Tilliten til dokumentasjonen, det vil si om vi har tillit til at et effektestimat ligger nær en sann underliggende effekt, kan vurderes som høy, middels, lav eller svært lav. På bakgrunn av lavt pasientgrunnlag og mangel på et samlet kostnadsestimat for dagens behandling av pasientene med indikasjon for AHSCT etter foreslåtte kriterier, valgte vi å begrense økonomisk analyse til kostnadsbeskrivelse i helsetjenesteperspektivet. I beskrivelsen av kostnader knyttet til behandling med AHSCT inkluderte vi undersøkelse av pasienten før behandling, kostnader ved selve prosedyren samt kostnader av oppfølgning og infeksjonsprofylakse inntil ett år etter AHSCT. Vi gjorde også søk etter litteratur for å drøfte utvalgte spørsmål fra «Sjekkliste for etiske vurderinger». Spørsmålene ble diskutert utfra pasient-, behandler-, helsetjeneste- og samfunnsperspektivet. Resultat: Vi inkluderte totalt fem studier: tre randomiserte kontrollerte studier: ASTIS- (n=156), SCOT- (n=75) og ASSIST-studien (n=19), én liten ikke-randomisert kontrollert studie (n=16) og én stor europeisk multisenterregisterstudie, EBMT (n=175). Basert på resultater fra ASTIS- og registerstudien estimerte vi transplantasjonsrelatert dødelighet til å være mellom 7 og 10 % etter AHSCT. I ASTIS-studien med median oppfølgingstid på 5,8 år, var dødeligheten størst de første tre til seks månedene i AHSCT-gruppen, for deretter gradvis å flate ut. Fra to års oppfølging og utover var dødelighet (hazard ratio= 0,29 [0,13 til 0,65]), og summen av dødelighet og organsvikt (hazard ratio= 0,35 [0,13 til 0,74], lavere i AHSCT-gruppen enn i kontrollgruppen. En metaanalyse av totalt antall dødsfall i ASTIS- og SCOT-studien ga en risk ratio (RR) på 0,61 (0,40 til 0,93) til fordel for AHSCT-gruppen etter cirka fem år. Alle de tre randomiserte kontrollerte studiene rapporterte at bivirkninger og uønskede hendelser samt virusinfeksjoner forekom hyppigere i AHSCT-gruppen enn i kontrollgruppen, henholdsvis RR = 1,4 [1,04 til 1,87] og RR = 11,74 (3,76 til 36,70), målt etter to og seks år. Vi har lav tillit til resultatet for transplantasjonsrelatert dødelighet og middels tillit til totaldødelighet og organsvikt samt uønskede hendelser og virusinfeksjoner. Hudaffeksjon målt ved modified Rodnan skin score (mRSS) og forsert vital kapasitet (FVC) ble bedre etter AHSCT, estimert som henholdsvis stor (SMD= -0,99, [-1, 33 til -0,66]) og middels (SMD = 0,51 [0,19 til 0,83]) effekt. Total lungekapasitet (TLC) (SMD=0,40 [0,09 til 0,72]) og egenopplevd fysisk helse (SF-36: SMD 2 år = 0,44 [0,12 til 0,76] og RR 5 år = 3,61 [1,64 til 7,97]) ble også signifikant bedre. Vi fant ingen forskjell mellom AHSCT og kontrollgruppene i venstre ventrikkel ekkokardiografi (MD= -0,30 [-4,77 til 4,17]) og i lungefunksjonsmålingene diffusjonskapasitet for karbonmonoksid, DLCO (SMD= -0,04 [-0,35 til 0,28]) og residualvolum. Vi har middels tillit til den samlede dokumentasjonen for hudaffeksjon, livskvalitet for fysisk helse og DLCO, og lav tillit til den øvrige dokumentasjonen (FVC, TLC og livskvalitet for mental helse). Samlede kostnader forbundet med behandling med AHSCT i ettårs perspektiv er cirka 600 000 kroner per pasient. Diskusjon: Vi konkluderer med at transplantasjonsrelatert dødelighet er mellom syv og ti prosent basert på resultatene fra ASTIS- og registerstudien. Det har blitt poengtert at en grundig undersøkelse av hjertet, spesielt for pulmonal hypertensjon, er nødvendig før behandling med AHSCT for bedre å kunne selektere pasienter som er egnet for behandlingen. I ASTIS-studien fulgte de retningslinjene fra 2004 som gjaldt på tidspunktet da de inkluderte pasientene til studien, men poengterer at ytterligere undersøkelser av hjertet kan være nødvendig for å redusere transplantasjonsrelatert dødelighet. ASTIS-studien fant videre at totaldødelighet og organsvikt var lavere i intervensjonsgruppen enn i kontrollgruppen fra to års oppfølging og utover. Selv om transplantasjonsrelatert dødelighet er høy, vil AHSCT dermed kunne ha positiv effekt på dødelighet og alvorlig organsvikt på sikt. I Norge er utvelgelsen av pasienter tett knyttet opp til inklusjonskriteriene i de tre randomiserte kontrollerte studiene ASTIS, SCOT og ASSIST. Vi antar derfor at resultatene kan være overførbare til norske forhold. Det er forventet en rekke forbigående bivirkninger i forbindelse med stamcellebehandling som ikke forekommer i samme grad ved standard behandling. En del alvorlige og livstruende uønskede hendelser kan muligens tilskrives disse. På lang sikt, med median oppfølgingstid på cirka seks år, oppsto flere virusinfeksjoner i AHSCT-gruppen enn i kontrollgruppen, noe som muligens indikerer at immunsystemet er svekket over lengre tid. Resultatene for klinisk effekt indikerte bedring etter AHSCT på flere områder, spesielt for hud, men om bedringen holder seg i like stor grad utover to år sammenliknet med standard behandling er mer usikkert. Vi valgte å begrense økonomisk analyse til beskrivelse av kostnader. Pasientgruppen er svært heterogen og har varierende bruk av helsetjenester. Pasientene med indikasjon for AHSCT behandling er alvorlig syke, ofte med affeksjon i ett eller flere organer, og krever utredning og behandling på tvers av flere medisinske spesialiteter. For å anslå legemiddelkostnadene alene for en enkelt pasient ved standard behandling, har vi benyttet tall fra en mini-metodevurdering utført ved OUS, 2015. Dette beløper seg til cirka 730 000 per år i tillegg til andre direkte kostnader som for eksempel gjentatte sykehusinnleggelser, sårstell, surstoffapparater og pacemakerinnleggelser. Det er uklart i hvilken grad bruk av helsetjenester etter gjennomgått AHSCT endres. Det var derfor umulig å gjennomføre en pålitelig sammenlignede analyse av disse behandlingsalternativene. Vi har oppgitt budsjettvirkningen per pasient for AHSCT versus standard legemiddelbehandling i løpet av det første behandlingsåret som resultat. AHSCT er en omfattende behandling som både kan være skadelig og medføre tidlig død, men det er også en mulighet for at behandlingen kan bedre pasientens funksjon, livskvalitet og være livsforlengende gitt en god pasientutvelgelse. Behandlingen medfører etiske problemstillinger som behandler og pasient bør diskutere nøye før behandlingen starter. Dokumentasjonsgrunnlaget i denne metodevurderingen er hovedsakelig av lav og middels kvalitet fordi verken pasienter eller personalet var blindet, og antallet deltakere som inngår i sammenlikningene er litt for lavt til å vurderes som tilstrekkelig ved GRADE vurderingene. Imidlertid pekte dokumentasjonen for klinisk effekt i samme retning i alle studiene, noe som styrker tilliten til resultatene. Diffus systemisk sklerose er en sjelden sykdom, og pasienter som er relevante for stamcellebehandling er kun et lite utvalg av denne gruppen. Det er derfor ikke sannsynlig å inkludere store pasientgrupper i nye randomiserte kontrollerte studier. Behovet for langtidsoppfølging i fremtiden vil muligens kunne tilfredsstilles ved det europeiske multisenterregisteret når det gjelder dødelighet, bivirkninger og uønskede hendelser. Konklusjon: Vår konklusjon er at transplantasjonsrelatert dødelighet ved AHSCT er høy, men risiko for organsvikt og død, uansett årsak, er likevel mindre fra to års oppfølging og utover sammenliknet med standard behandling. AHSCT gir en påviselig reduksjon av hudaffeksjon og bedret lungefunksjon målt ved forsert vitalkapasitet sammenliknet med standard behandling med cyklofosfamid injeksjoner i to til fem år etter behandlingsstart, men bivirkninger og uønskede hendelser forekommer hyppigere enn ved standard behandling. Vår tillit til denne dokumentasjonen er lav og middels, hovedsakelig på grunn av begrenset antall pasienter i studiene, og at blinding ikke er mulig i denne type studier.

Hovedbudskap Vi har utført en metodevurdering som omhandler effekt, sikkerhet og en helseøkonomisk evaluering av fedmekirurgi for pasienter med diabetes type 2 og KMI under 35 sammenliknet med standard behandling. Vi inkluderte fire randomiserte- og seks ikke-randomiserte studier samt en stor registerstudie uten kontrollgruppe. Etter en oppfølgingstid på to år fant vi at: • I gjennomsnitt oppnådde 44 % av pasientene i kirurgigruppen remisjon av diabetes type 2 sammenliknet med 3 % i kontrollgruppen. Vi har middels tillit til effektestimatet. • HbA1c konsentrasjoner ble i gjennomsnitt redusert med 1 til 1,5 prosentpoeng mer sammenliknet med standard behandling. Vi har middels tillit til effektestimatet. • Fastende glukosekonsentrasjoner ble redusert. Vi har middels tillit til effektestimatet. • Helserelatert livskvalitet var bare undersøkt i én studie. • KMI ble i gjennomsnitt redusert med 4 til 5 kg/m2 mer i kirurgigruppen sammenliknet med standard behandling. Vi har middels tillit til effektestimatet. Effekt og sikkerhet utover to år var ikke rapportert. • I registerstudien ble det rapportert at 30- dagers dødelighet, alvorlig morbiditet og sammensatt morbiditet var henholdsvis 0,15 %, 0,7 % og 4,2 % blant 1300 opererte pasienter. • Fedmekirurgi koster mellom 83 500 og 118 000 kroner per pasient i året behandlingen gis, mens livsstilsbehandling koster mellom 23 400 og 52 200 kroner per pasient i helsetjenesteperspektivet. Fedmekirurgi ved diabetes type 2 og KMI under 35 kan gi tilbakegang av diabetes. På grunn av kort oppfølgingstid i studiene er det vanskelig å forutsi hvordan fedmekirurgi påvirker framtidige helseeffekter og helsekostnader ved diabetes. Effekt og sikkerhet utover to år bør undersøkes i videre studier.

Folkehelseinstituttet, område for helsetjenester, fikk via Nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten i oppdrag av Bestillerforum RHF å utføre et litteratursøk med påfølgende sortering av mulig relevante forskningspublikasjoner om prehospital nødtorakotomi ved traumatisk hjertestans. Formålet med oppdraget var å kartlegge hva slags dokumentasjon som foreligger for bruk i en eventuell senere metodevurdering. METODE: Vi utarbeidet søkestrategier for systematiske litteratursøk i åtte databaser. Søkene ble utført i mars 2017. To personer gjennomgikk uavhengig av hverandre identifiserte referanser og vurderte relevans i forhold til inklusjonskriteriene. RESULTAT: - Litteratursøkene identifiserte totalt 2615 referanser. Vi vurderte 17 av dem som mulig relevante. Etter fulltekstgjennomgang ble seks av artiklene inkludert. - Vi sorterte de inkluderte studiene etter type traume; penetrerende eller stump (ikke‐penetrerende) skade. - Alle inkluderte studier er retrospektive pasientserier som rapporterer data fra omtrent 189 pasienter behandlet av (luft)ambulansetjenesten i Storbritannia (London), Nederland, Belgia (Brussel) og Japan. (Antallet pasienter er usikkert grunnet overlappende populasjoner).

Kunnskapssenteret i Folkehelseinstituttet fikk i oppdrag fra Bestillerforum RHF å lage en hurtigoversikt over mulig relevante forskningspublikasjoner om psykoedukativ behandling for voksne med oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse (Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD)). METODE: Vi gjennomførte systematiske litteratursøk i ni medisinske, helsefaglige og samfunnsvitenskapelige databaser for å identifisere relevant forskningslitteratur om voksne med ADHD og psykoedukativ behandling. Søkene ble utført i september 2016. To personer vurderte uavhengig av hverandre titler og sammendrag fra identifiserte referanser mot inklusjonskriteriene. Fra primærstudiene har vi hentet informasjon om populasjon, tiltak, utfall, og forfatternes egne konklusjoner. Vi har sett gjennom, men ikke kritisk vurdert studiene. RESULTATER: Litteratursøket identifiserte totalt 362 unike referanser. Av disse vurderte vi tre enkelststudier som relevante, alle hadde få deltakere. Vi fant ingen mulig relevante systematiske oversikter. Ut fra de foreliggende søkeresultatene kan vi ikke trekke noen konklusjon om hvorvidt psykoedukativ behandling med eller uten samtidig farmakologisk behandling er effektiv for voksne personer med ADHD. Studiematerialet utgjør et for tynt grunnlag for å kunne foreta en fullstendig metodevurdering. The Norwegian Institute of Public Health, Knowledge Centre was commissioned by “Bestillerforum RHF” to undertake a rapid review of research on Psychoeducation for adults with Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD). METHODS: We conducted a systematic search in nine medical, social sciences and health related databases to identify relevant research publications on adults with ADHD and psychoeducative treatment. The search was conducted in September 2016. Two researchers reviewed independently titles and abstracts found from the search against the inclusion criteria. We present information and comments about study population, intervention, outcomes, the authors own conclusions from the included articles. We have not critically appraised the articles. RESULTS: The search identified a total of 362 unique references. We assessed three studies as possibly relevant, all with few participants included. We found no possibly relevant systematic reviews. From these results it is not possible to draw any conclusions about the effect of psychoeducation with or without concomitant pharmachological treatment for adults with ADHD. The scarce findings are insufficient for further in depth health technology assessement.

I samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse (NK LMH), har Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten utført et systematisk litteratursøk med påfølgende sortering av mulig relevante publikasjoner. Formålet var å finne forskning som ser på effekt av mestringstiltak med brukermedvirkning, for personer som har langvarige helseutfordringer.

Mange pasienter har flere sykdommer og bruker mange legemidler samtidig. Feilmedisinering fører hvert år til unødvendige pasientskader. Et tiltak innen pasientsikkerhetsprogrammet er samstemming av legemiddellister. Det innebærer at helsepersonell i samarbeid med pasienten sikrer at informasjonen om pasientens aktuelle legemiddelbruk er korrekt. I denne systematiske oversikten har vi søkt etter og oppsummert forskning om samstemming av legemiddellister har effekt. Vi inkluderte ni systematiske oversikter. Oversiktene konkluderer at: • samstemming av legemiddellister sannsynligvis reduserer antall uønskede avvik. • oversiktsforfatterne påpeker at de inkluderte studiene gjennomgående har metodologiske svakheter. • Det er behov for systematisk forskningsoversikt om samstemming av legemidler av høy kvalitet.

Fall er den vanligste årsaken til at eldre skader seg i og utenfor helseinstitusjoner. Fall kan ha mange negative konsekvenser for eldre mennesker. Mellom 10 og 20 prosent av fallene i sykehjem gir alvorlig skade. Det finnes mange tiltak som kan forebygge fall. I denne rapporten har vi vurdert effekt av ulike tiltak for å forebygge fall i institusjon. Vi fant at: Antall fall i sykehus blir trolig redusert ved bruk av sammensatte tiltak, for eksempel opplæring av personell og tilbud om trening til pasienter, tilpasset den enkelte institusjon. Antall fall eller omfang av hoftebrudd i omsorgsinstitusjoner ser ikke ut til å bli påvirket ved bruk av sammensatte tiltak sammenlignet med vanlig pleie. D-vitamintilskudd til pasienter i omsorgsinstitusjoner med lave nivåer av D-vitamin vil trolig redusere antall fall, men ikke antall personer som faller. Bruk av et verktøy for å vurdere risiko for fall i omsorgsinstitusjoner sammenlignet med en sykepleiers skjønn, gir trolig liten forskjell i fallrate og antall personer som faller. Diagnostisk nøyaktighet av risikovurderingsverktøyet STRATIFY er begrenset og bør ikke brukes alene for å identifisere individer med høy risiko for å falle. Det finnes mange andre tiltak for å forebygge fall, men resultatene fra studier av disse er usikre. Vi kan ikke konkludere med om tiltak som trening, legemiddelgjennomgang, formidling av strategi om beste praksis, svært lav seng, nettbaserte fallforebyggende verktøy eller bruk av brosjyrer påvirker antall fall eller antall personer som faller.

BAKGRUNN Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten oppsummerte i 2011 tilgjengelig forskning vedrørende effekt av tilbud om tilrettelagt dagaktivitet for personer med demens. Hovedfunnene var: Vi inkluderte åtte studier. De viste inkonsistente resultater og alle konklusjoner er basert på dokumentasjon av lav eller svært lav kvalitet. Resultatene må derfor tolkes med stor forsiktighet.  Det er usikkert om bruk av tilrettelagt dagaktivitetstilbud for personer med demens kan bidra til utsettelse av innleggelse i sykehjem/sykehus (to studier – lav/svært lav kvalitet).  Vi kan ikke konkludere sikkert, men tilrettelagt dagaktivitetstilbud kan bidra til - noe lavere forekomst av atferdsproblemer (fem studier – svært lav kvalitet) - mindre belastning for pårørende (tre studier – svært lav kvalitet) - mindre bruk av medikamenter av typen psykofarmaka (én studie – svært lav kvalitet) Det ser ikke ut til at tilrettelagt dagaktivitetstilbud påvirker funksjonsnivået til personer med demens. Vi kan ikke besvare spørsmålet om kostnader knyttet til tilbudet. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten ble bedt av Helsedirektoratet om å oppdatere rapporten fra 2011 ved å søke etter nyere relevante publikasjoner. METODE Vi oppdaterte det systematiske litteratursøket fra rapporten. Det ble søkt i flere medisinske databaser. Søket ble utført i mars 2014. To personer gikk uavhengig av hverandre gjennom identifiserte referanser og vurderte relevans i forhold til inklusjonskriteriene. RESULTATER Vi identifiserte totalt 764 referanser. Av disse var ingen relevant.

Barn med alvorlig somatisk sykdom har bedre prognose i dag enn for noen tiår siden, og flere barn lever med kronisk sykdom nå enn tidligere. Studier viser at barn med alvorlig somatisk sykdom har to til tre ganger større risiko for å utvikle psykiske, sosiale og familiære problemer enn friske barn. Derfor er det viktig å identifisere tiltak som kan bidra til bedre psykisk helse hos alvorlig somatisk syke barn. Formålet med denne oversikten over systematiske oversikter er å presentere funn fra systematiske oversikter av høy kvalitet som oppsummerer resultater om effekt av psykologiske tiltak gitt i primærhelsetjenesten til barn med alvorlig somatisk sykdom. Vi inkluderte ti systematiske oversikter som presenterte resultater fra 21 primærstudier som var aktuelle for vår problemstilling. Studiene omhandlet først og fremst psykologiske tiltak til barn med astma og diabetes. Dokumentasjonen viser at:  Vi kan ikke si noe sikkert om i hvilken grad psykologiske lavterskeltilbud påvirker psykisk helse, som angst, depresjon, livskvalitet, mestring og psykososial funksjon hos alvorlig somatisk syke barn.  En meta-analyse med fire studier viste at psykologiske tiltak som kognitiv atferdsterapi, støtte og rådgivning av psykolog og familiesystemterapi muligens kan bidra til bedre psykisk helse hos barn med type 1 diabetes. Resultatene fra studiene vi har inkludert viste gjennomgående ingen statistisk signifikant forskjell for de ulike tiltakene. At det ikke er dokumentert en forskjell, betyr ikke at det er dokumentert at det ikke er noen forskjell. Kvaliteten på dokumentasjonen er så lav at vi ikke kan trekke sikre konklusjoner. De fleste inkluderte studiene hadde få deltakere og stor variasjon når det gjelder populasjon, tiltak og utfallsmål. Det er behov for mer forskning på feltet for å kunne trekke sikrere konklusjoner om effekt av psykologiske lavterskeltilbud til barn med alvorlig somatisk sykdom. Psychological interventions for children and youth with serious somatic illness in primary care.

I 2012 var over 286 000 personer sysselsatt i helse- og omsorgstjenestene i Norge. 84 prosent av disse var kvinner. I 2012 var legemeldt sykefravær blant helsepersonell 8,6 prosent for kvinner og 5 prosent for menn. I befolkningen som helhet, var legemeldt fravær 7,37 prosent for kvinner og 4,29 prosent for menn. Formålet med denne systematiske oversikten var å oppsummere forskning om effekt av tiltak for å forebygge sykefravær og uførhet hos helsepersonell. Vi inkluderte tolv randomiserte kontrollerte studier med mer enn 2 000 deltagere som rapporterte utfallsmålet sykefravær. Denne dokumentasjon gir oss grunnlag for å si følgende: •Det er usikkert om fysisk trening eller opplæring i emosjonsrettet omsorg, som blant annet bestod av å møte beboerne på en empatisk måte og være oppmerksom på beboernes erfaringer og livshistorie, har effekt på sykefravær blant ansatte i sykehjem. •Influensavaksine gir muligens ingen eller liten forskjell på sykefravær blant ansatte i sykehus. •Det er usikkert om fysisk trening, fysisk trening i kombinasjon med opplæring i forflytningsteknikk, trinnvis oppfølging ved sykefravær, kognitiv atferdsterapi eller prosessveiledning har effekt på sykefravær blant ansatte i sykehus. Ingen av studiene rapporterte utfallsmålet uførhet. Resultatene fra studiene vi har inkludert viste gjennomgående ingen statistisk signifikant forskjell i resultater for de ulike tiltakene. At det ikke er dokumentert en forskjell, betyr ikke at det er dokumentert at det ikke er noen forskjell. De fleste inkluderte studiene hadde få deltagere og stor variasjon. Effects of interventions for prevention of sick leave and disability for health personnel