Search

Many hexabothriid genera require renewed taxonomic attention to provide additional detailed comparative data from new material to resolve existing species quandaries. Our current study describes and provides additional museum material for three hexabothriid species from three genera from South Africa: Erpocotyle catenulata (Guberlet), which is confirmed as a valid species, Heteronchocotyle gymnurae Neifar, Euzet and Ben Hassine, and Hypanocotyle bullardi Chero, Cruces, Sáez, Carolina, Camargo, Portes Santos and Luque. Evidence of these three hexabothriid species from South Africa suggests that hexabothriids have more globally widespread distributions, and that they are less host-specific than previously considered. A detailed summary of hexabothriids reported from the triakid hosts, Galeorhinus galeus and Mustelus mustelus is provided, and the host-specificity of hexabothriids is discussed.

Erpocotyle catenulata (Guberlet) Yamaguti Synonyms: Squalonchocotyle catenulata Guberlet ; Neoerpocotyle catenulata (Guberlet) Price Description (Figs. 1–3; Tables 1, 2) [Based on two specimens] Body elongate (Fig. 1A), body-proper 8088 (8035; 8142) long, 2313 (2121; 2504) maximum width. Oral sucker 595 (566; 624) long, 771 (757; 784) wide, with papillate posterior ventral inner portion (Fig. 1A); papillae not easily observed. Pharynx muscular, ovoid, 105 (104; 106) long, 123 (116; 130) wide, leading immediately to intestinal caecal bifurcation (Fig. 1A). Caecal branches initially narrow, posterolaterally directed post-bifurcation, expanding abruptly at anterior region of vitellarium, extending posteriorly (Fig. 1A). Numerous large laterally directed diverticula present along length of caecal branches for length of body-proper; fewer, shorter medially directed diverticula present for length of testicular field (Fig. 1A). Caecum confluent posteriorly as it exits body-proper, enters haptor, bifurcating at mid-point of haptor (Fig. 1A), non-diverticular branch extending along haptoral median to between sucker sclerite complex pair 1, diverticular branch extending along length of appendix up to position of hamuli (Fig. 1A). Haptor large, symmetrical (Fig. 1A) 3627 (3213; 4042) long, 3510 (3297; 3724) wide excluding appendix.Appendix marginal (Fig. 1A), 2971 (2647; 3095) long, 897 (855; 939) wide, terminating in pair of suckers 479 (434; 525) long, 328 (318; 337) wide. Three pairs of sucker-complex sclerites of approximately the same size positioned bilateral-symmetrically within haptor; pair of sucker complex 3 slightly smaller in total length than 1 and 2 (Fig. 1B). Detailed measurements of sucker sclerites of complex 1, 2 and 3 and hamuli are given in Table 1; sucker sclerite circumference length measured along curve. Hamuli (Fig. 1C), positioned medially within appendix between appendix suckers, immediately after termination of caecum (Fig. 1A). Testes 63 (62; 64) in number, occupying intercaecal space posterior to ovary; each testis irregular to ovoid in shape (Fig. 1A), 87 (82; 93) in diameter. Proximal part of vas deferens located in anterior half of body-proper, receiving two vasa efferentia. Vas deferens sinuous, wider and more convoluted for its first half, extending anteriorly just right of body mid-line, then narrowing and following roughly along body mid-line to base of unarmed male copulatory organ (Figs. 1A, 2). Male copulatory organ, total length 384 (358; 410), 81 (74; 88) wide at widest point, separated into two distinct parts: proximal prostatic region with many prostatic cells (Fig. 2), initially internally bilobed proximally, narrowing anteriorly to simple tube communicating directly with thick-walled, inflated unarmed distal region of true cirrus 287 (256; 317) long (Fig. 2). Common genital pore immediately ventral to distal part of cirrus. Unarmed vaginal pores ventral, lateral to posterolateral of common genital pore (Fig. 1A). Vaginae parallel, individual posterior pathways obscured by vitelline field, join separately and form bilateral commissure with transverse vitelline duct in body mid-region (Figs. 1A, 3). Ovary conspicuous, 2314 (2259; 2368) long; anterior portion with short branches, left of body mid-line; straight descending branch initially left of body mid-line, crossing mid-line at single posterior bend before turning anteriorly, narrowing to simple oviduct (Figs. 1A, 3). Proximal part of oviduct connects with short duct originating from large allantoid seminal receptacle 689 (516; 861) long, 237 (182; 292) wide (Figs. 1A, 3). Seminal receptacle positioned obliquely medial, anterior of posterior bend of ovary (Figs. 1A, 3). Common vitelline duct extends posteriorly, medially and then left, forming commissure with gastrointestinal canal on left, ovovitelline duct on right (Fig. 3). Ovovitelline duct enters base of ô type containing Mehlis’ glands (Figs. 1A, 3). Ô type tubular, dorsal to vitelline ducts, 772 (731; 813) long, 88 (88; 89) wide at widest point, extends anteriorly beyond transverse vitelline duct before making abrupt fold posteriorly, forming long convoluted distal part of oviduct looping back on itself twice anteriorly before giving rise to uterus, immediately anterior to ô type (Figs. 1A, 3). Uterus ventral to vas deferens, 4316 (4223; 4409) long, straight, containing chain-linked eggs in one specimen (not illustrated), eggs in utero ovoid, 165 long, 67 wide, excluding connected polar filaments. Vitelline field extends from area posterior to vaginal pores, overlapping length of intestinal caecum through body-proper and into haptor and haptoral appendix (Fig. 1A). Type-host: Mustelus laevis (Linnaeus), now Mustelus mustelus (Linnaeus), Triakidae. Additional host: Galeorhinus galeus (Linnaeus), Triakidae. Type-locality: “Vicinity of Naples”, Italy (Guberlet 1933). Additional localities: West coast of South Africa (host = M. mustelus), De Mond, South Coast of South Africa, S34º42’39.83”; E20º06’`7.37” (host = Ga. galeus) [present study]; Norway; Sète, France; Portugal; Tunisia (Brinkmann 1952; Euzet 1955; Tendeiro and Valdez 1955; Lambert and Maillard 1979). Location on host: Gill lamellae. Specimens: SAMA AHC 36931 (ex M. mustelus); 36932 (ex Ga. galeus)., Published as part of Vaughan, David B., Christison, Kevin W., Hansen, Haakon & Bullard, Stephen A., 2023, Species of Hexabothriidae (Monogenea) may have extensive distribution ranges reflecting multiple host species: evidence from three new South African records, pp. 151-180 in Zootaxa 5254 (2) on pages 153-154, DOI: 10.11646/zootaxa.5254.2.1, http://zenodo.org/record/7727255, {"references":["Guberlet, J. E. (1933) Notes on some Onchocotylinae from Naples with a description of a new species. Pubblicazioni della Stazione Zoologica di Napoli, 12, 323 - 336.","Brinkmann, A. (1952) Fish trematodes from Norwegian waters. I. The history of fish trematode investigations in Norway and the Norwegian species of the order Monogenea. Arbok for Universitetet i Bergen, Naturvitenskapelig rekke, 1, 1 - 134.","Euzet, L. (1955) Larves gyrodactyloides nageantes de quelques Trematodes monogenetiques des poissons marins. Bulletin de la Societe Neuchateloise des Sciences Naturelles, 78, 71 - 79.","Tendeiro, J. & Valdez, V. (1955) Helmintologia Ictiologica. Sobre os helmintes de alguns peixes da costa Portuguesa. Boletim Cultural da Guine Portuguesa, 10, 81 - 128.","Lambert, A. & Maillard, C. (1979) L'oncomiracidium d' Erpocotyle catenulata (Guberlet, 1933) (Monogene Hexabothriidae) parasite de Mustelus mustelus (L.) (Selachii). Annale de Parasitologie Humaine et Comparee, 54, 113 - 115. https: // doi. org / 10.1051 / parasite / 1979541113"]}

All organisms leave traces of their DNA in the environment they live in. This environmental DNA (eDNA) can be used to detect and monitor single species as well as communities, and potentially be utilized in early warning systems to detect alien species. In this report, we give an overview of eDNA-based methods used to detect and monitor alien species, and give examples of speciesspecific assays designed to identify species that are alien to Norwegian nature or have the potential to establish viable populations in Norway (doorknockers). We emphasize the need for several stages of testing before species-specific assays can be operational, and discuss the importance of including models to assess detection probabilities. Going through standards for sampling and analyses, we suggest a number of minimum requirements for eDNA sampling, laboratory practice, bioinformatics and the use of reference libraries, as well as for reporting results from eDNA studies. The origin and fate of eDNA in different environments can influence its usefulness in detecting and monitoring alien species. We outline factors for terrestrial, freshwater and marine ecosystems and provide examples from six case studies where eDNA has been used to detect and/or monitor alien invasive species: invertebrates and vascular plants in soil of imported ornamental plants, freshwater crayfish and crayfish plague, Gyrodactylus salaris, pink salmon, Canadian pondweed, and American lobster. We provide a decision diagram for detection and monitoring of invasive species starting with early considerations for implementation of a monitoring program, and ending with management decision points depending on detection outcomes at different stages. Finally, we provide some key recommendations for the use of eDNA in assessments of alien and doorknocker species. Bruk av miljø-DNA og DNA-baserte metoder for å vurdere og overvåke fremmede arter og dørstokkarter. The use of eDNA and DNA-based methods to assess and monitor alien and doorknocker species

Source at https://www.vetinst.no/. Parasitter er alle snyltere, men de tilhører svært ulike grupper og har et mangfoldig levesett!

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Bergan, M.A., Hansen, H. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2104. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja, samt kartlegging gjennomført i to tilløpsbekker til Ferja i 2021. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 30. og 31. august 2021. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1004 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Tre stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), fem stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og to stasjoner hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja var 84,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2) og fem stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2). Ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 22 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), mens én stasjon hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i Ferja var 15 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun fire av de ti stasjonene. Disse fire stasjonene oppnådde lav tetthet (< 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i Ferja var kun ett individ per 100 m2. Den encellede parasittiske ciliaten Ichthyophthirius multifiliis (Ciliophora) som forårsaker hvitprikksyke, ble påvist på stasjon 8 i Ferja og stasjon 1 i Brustuelva. Dette er et av få dokumenterte funn av parasitten på villfisk i Norge. Parasitten er svært patogen og kan ha vært en medvirkende årsak til nedgangen i tetthet på stasjon 8 i Ferja, så vel som den moderate og lave tettheten av henholdsvis årsyngel og parr av ørret på stasjon 1 i Brustuelva. Imidlertid ble det ikke funnet død fisk under feltarbeidet, og denne undersøkelsen kan ikke vurdere i hvor stor grad hvitprikksyke har medført dødelighet i vassdraget. De estimerte ungfisktetthetene er benyttet til å angi en økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, der påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er beskrevet. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ferja klassifiseringen «svært god» økologisk tilstand. Svært lave tettheter, eller fravær, av både årsyngel av ørret samt ørretparr på mange stasjoner i elva og funn av hvitprikksyke (Ichthyophthirius multifiliis) gjør at økologisk tilstand for Ferja samlet sett bør settes ned til «moderat» økologisk tilstand. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker, men furunkulose, konkurranseforholdet mellom laks og ørret, redusert overlevelse i sjøen og hvitprikksyke, er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. 2020 skiller seg negativt ut med lavere tetthet av årsyngel sammenlignet med både 2021 og 2019. I motsetning til årsyngel har 2020 høyere tetthet av eldre laksunger enn både 2019 og 2021. Lavest samlet estimert gjennomsnittlig tetthet ble funnet i 2020 sammenliknet med 2019 og 2021. Den lave tettheten av årsyngel i 2020 er mest sannsynlig en konsekvens av furunkuloseutbruddet i 2019. Med bakgrunn i de to foregående års lave ungfisktettheter av ørret ble det 31. august og 1. september 2021 gjennomført innledende førstegangsundersøkelser og problemkartlegginger i to sidebekker til Ferja; Skaua og Brustuelva. Utover avfisking av elfiskestasjoner ble lengre strekninger i bekkene befart og problemkartlagt for å avdekke risiko eller menneskeskapte årsaker (fysisk/tekniske inngrep og punktutslipp/vannkjemiske belastninger) til bortfall av ungfisk hos laks/ørret. Lengde på anadrom strekning i bekkene ble også anslått. Anadrom stekning i Skaua ble funnet til å være omtrent 200 meter. I motsetning til i hovedelva var det i Skaua ingen klar overvekt av hverken laks eller ørret. Moderate tettheter av årsyngel av ørret indikerer at vassdraget ikke har hatt fullgod gyting av ørret i 2020. Kulverten under veien er svært dårlig konstruert for fiskevandringer, med en bred betonghelle hevet opp fra elvebunnen nedstrøms veien. Antatt anadrom strekning i Brustuelva ble funnet til å være 2,9 km. Det ble funnet en klar overvekt av ørret sammenlignet med laks i Brustuelva. Bekken fremstår som velegnet og viktig med tanke på sjøørretproduksjon i Ferja. Med sin relativt lange anadrome strekning, gode oppvekstforhold og stedvis påviste gode tettheter av ungfisk, fremstår Brustuelva som et svært viktig sidevassdrag til Ferja med et godt produksjonspotensial. Miljødirektoratet: M-2219 I 2022

Olstad, K. Hagen, A.G. & Hansen, H. 2021. Klorbehandling mot Gyrodactylus salaris ved transport av laks fra Klarälven til Trysilelva og Femundselva. NINA Rapport 2063. Norsk institutt for naturforskning. Fra gammelt av har laks og ørret med oppvekstområder i Vänern utnyttet gyteområder i Klarälven og helt opp i Trysilelva og Femundselva på norsk side. Siden tidlig på 1900-tallet har imidlertid etablering av totalt 11 elvekraftverk hindret naturlig oppvandring av laks i vassdraget. På bakgrunn av dette ble prosjektet «Vänerlaxens fria gång» initiert av svenske og norske miljø-vernmyndigheter i 2011, og det oppfølgende prosjektet «Två länder – én elv» startet opp i 2017. Målsettingen i disse prosjektene har vært å utrede mulighetene for å styrke (svensk side) og reetablere (norsk side) bestanden av Klarälvslaks i hele vassdraget. I 2020 ble det utarbeidet en bevarings- og reetableringsplan for Klarälvslaks i Trysil- / Femunds-vassdraget. Som en videreføring av det innledende arbeidet er det i rapporten redegjort for et mulig scenario som innebærer flytting av voksen gytelaks fra Sverige til Norge. Et slik scenario er imidlertid utfordrende fordi det vil kreve tiltak for å hindre spredning av skadelige organismer, herunder blant annet Gyrodactylus salaris. Gyrodactylus salaris er ansett som en stor trussel mot villaks, og dette er derfor spesielt hensyntatt i internasjonal lovgivning. Villaksen i Norge har vært spesielt utsatt, og norske myndigheter har som mål å utrydde den fra alle områder hvor den er etablert. Det har derfor blitt brukt store ressurser på bekjempelse av parasitten. I denne forbindelse er det de senere år lagt ned betydelig innsats i utviklingen av en ny skånsom bekjempelsesmetode mot parasitten ved bruk av kloramin. Svært lav tålegrense hos G. salaris overfor kloramin gjør at både fisk og øvrige biota i eksponerte vannforekomster tåler de konsentrasjoner som fjerner parasitten. I denne rapporten er det lagt til grunn at kloramin på et fremtidig tidspunkt vil kunne bli tillatt som middel til for fjerning av G. salaris på laks som skal transporteres fra Sverige til Norge. Med utgangspunkt i dette er det skissert mulige scenarioer med tilhørende tekniske og praktiske løsninger for å gjennomføre slike behandlinger på en sikker måte. Konsekvensen av å innføre G. salaris til Trysil- / Femundelva er beskrevet som «svært skadelig». Hvis voksen laks skal flyttes forbi Höljes må det derfor gjennomføres tiltak for å unngå slik spredning. Uavhengig av hvilken metode som velges for fjerning av parasitten på fisk som skal transporteres, er det en forutsetning at det foreligger en nøye gjennomarbeidet plan for tiltaket. Basert eksisterende kunnskap, vil det være realistisk å se for seg en behandling ved 30 til 45 μg klor/l. En behandling over fem dager ved 45 μg klor/l vil tilsvare mer enn dobbel konsentrasjon av hva som er nødvendig for å fjerne parasitten. I forbindelse med fisketransport vil det sannsynligvis være ønskelig å redusere behandlingstiden, samtidig som det må sikres at sannsynligheten for å mislykkes er lik null. Dette vil med høy sannsynlighet oppnås ved kortvarige behandlinger med høye konsentrasjoner av kloramin. Det er ikke tilstrekkelig erfaring med effekt på parasitten eller voksen laks ved slike kortvarige høye konsentrasjoner, og det er derfor ønskelig å gjennomføre slike forsøk for å få undersøkt om en reduksjon i behandlingstid er mulig. Det er grunnlag for å si at klor som behandling mot G. salaris for transport av fisk basert på dagens kunnskap vil være både gjennomførbart og like trygt som den metoden dagens lovverk åpner for. Det er imidlertid en forutsetning at det gjennomføres forsøk for å bygge ytterligere kunnskap om kortere behandlingstider med høye konsentrasjoner av klor. Klorbehandling før transport av laks fra Sverige til Norge forutsetter avklaring av lovmessige forhold, og dette må avklares mot både svenske og norske forvaltningsmyndigheter. Flytting av levende fisk medfører også en generell risiko for spredning av andre fiskepatogener som ikke fjernes av kloramin. Hensyn til risikoen for spredning av slike organismer kommer i tillegg til det som er påpekt vedrørende G. salaris her.

Additional file 1: Table S1. A list of additional European territories where Gyrodactylus have been found on salmonids.

Karlsson, S., Bolstad, G.H., Hansen, H., Jansen, P.A., Moen, T. and Noble, L.R. 2020. The potential for evolution of resistance to Gyrodactylus salaris in Norwegian Atlantic salmon. NINA Report 1812. Norwegian Institute for Nature Research. The ectoparasite, Gyrodactylus salaris, was introduced to Norway in the early 70’s, and has since then been found in 51 salmon rivers. Wherever the parasite has been introduced in Norway, the Atlantic salmon populations have been reduced to very low levels. The policy of management authorities is to eradicate the parasite. Gyrodactylus salaris has so far been confirmed eradicated from 38 rivers. In addition 5 rivers have been treated but have not yet been confirmed free from the parasite, and eight rivers have not yet been treated. In this report we review relevant knowledge to evaluate the possibility for Atlantic salmon in Norway to naturally develop resistance or to develop resistance from selective breeding, and the possible consequences for the Atlantic salmon populations. Our main focus has been to give a summary of knowledge about the genetic basis for developing resistance, the most plausible time frame for such resistance to develop, the effects of migration, the probability of further spreading of the parasite and how this can affect genetic variation, and the genetic integrity and productivity of the salmon populations. We have also evaluated different strategies for breeding for resistance. As a basis for the evaluation of a possible resistance against G. salaris a large part of the report is devoted to a review of the general biology of the parasite (G. salaris) and the host (Atlantic salmon), and the evolutionary mechanisms behind host-parasite interactions. We conclude that there is a genetic basis for developing resistance against G. salaris in Norwegian Atlantic salmon, but the timeframe to obtain a resistance to maintain viable populations would probably be on the order of hundreds of years or longer. A selective breeding program would probably speed up the process, but would require specific considerations for maintaining genetic integrity and genetic variation. Without supplementary stocking, G. salaris infected pop-ulations are not expected to reach a productivity at the level of the spawning target, and yield a harvestable surplus, until they have developed resistance against G. salaris. A strategy of developing resistance against G. salaris as opposed to eradicating the parasite will increase the risk of further spread of the parasite to additional rivers containing salmon that are susceptible to G. salaris. This would again lead to low natural productivity in consecutive infected stocks in the unforeseeable future. Karlsson, S., Bolstad, G., Hansen, H., Jansen, P.A., Moen, T. and Noble, L.R. 2020. Potensial for resistensutvikling mot Gyrodactylus salaris i norske villaksbestander. 2020. NINA Rapport 1812. Norsk institutt for naturforskning. Gyrodactylus salaris ble introdusert tidlig på 70-tallet og har siden blitt påvist i totalt 51 villaksbestander. I samtlige bestander som parasitten blitt introdusert til har bestanden av villaks kollapset. Strategien til forvaltningsmyndighetene er å utrydde parasitten. Til nå har 38 elver blitt friskmeldt etter behandling, mens 5 elver er behandlet men ennå ikke friskmeldt. Åtte elver er ennå ikke behandlet. Denne rapporten oppsummerer relevant kunnskap for å evaluere muligheten for norsk villaks å utvikle resistens mot G. salaris, enten naturlig eller ved avl, og hvilke mulige konsekvenser dette vil kunne ha for villaksbestandene. Hovedfokus har vært å gi en oppsummering av kunnskapen om det genetiske grunnlaget for resistensutvikling, det sannsynlige tidsperspektivet for resistensutvikling, effekten av migrasjon, sannsynligheten for videre spredning og hvordan dette kan påvirke genetisk variasjon, genetisk integritet og produktiviteten i laksebestandene, sett i forhold til ulike avlsstrategier for utvikling av resistens. Som grunnlag for evaluering av muligheten for resistensutvikling mot G. salaris består en stor del av rapporten av en kunnskapsoppsummering om den generelle biologien til G. salaris og verten (laksen), og de evolusjonære mekanismene bak en slik interaksjon mellom vert og parasitt. Vi konkluderer med at det finnes en genetisk bakgrunn for utvikling av resistens mot G. salaris i norske villaksbestander, men at en utvikling av resistens på et nivå der bestandene er levedyktige vil sannsynligvis ta i størrelsesorden noen hundretalls år eller mer. Et seleksjonsprogram vil sannsynligvis kunne gi en raskere utvikling av resistens men vil være en utfordring for å ivareta genetisk variasjon og genetisk integritet for de forskjellige populasjonene. Så lenge infiserte bestander ikke er resistente mot parasitten forventes de ikke å kunne oppnå gytebestandsmålene og høstbare overskudd uten supplerende utsetting av fisk. En strategi ved å utvikle resistens mot G. salaris i stedet for å utrydde parasitten vil øke risikoen for videre spredning til andre vassdrag og dermed gi lav naturlig produksjon av laks i påfølgende infiserte vassdrag i uoverskuelig fremtid.

Source at https://www.kyst.no/paywall?redirect=/profile/magazines-all. Rognkjeks (Cyclopterus lumpus L.) brukes som rensefisk for såkalt biologisk bekjempelse av lakselus (Lepeophtheirus salmonis) i lakseoppdrett. Produksjon av rognkjeks har økt i takt med et økende behov i næringen, og arten er i dag den nest vanligste i norsk akvakultur når det gjelder antall fisk produsert (40 millioner i 2018). Det er påvist en rekke encellede og flercellede parasitter hos vill og oppdrettet rognkjeks. Flere av disse parasittene er sannsynligvis ikke spesielt skadelige for vertsfisken under naturlige forhold, men kan potensielt gi alvorlig sykdom ved stress som ved høye vertstettheter. Vår nåværende kunnskap om parasitter hos rognkjeks under akvakulturforhold er begrenset og det trengs mer forskning.

This paper utilizes structural vector autoregression to analyze the dynamics of the tanker shipping market. Inspired by Kilian (2009) we suggest a structural decomposition of the real tanker freight rate into three components: total tanker supply shocks; global aggregate demand shocks; and tanker-specific demand shocks. To our knowledge, this is the first study to disentangle and estimate the dynamic effects of supply and demand shocks to the real tanker freight rate. The response in the freight rate is found to differ considerably depending on the type of shock impacting it. Additionally, it is shown that the tanker-specific demand shocks are most important in determining real tanker freight rates. However, through a historical decomposition, the paper demonstrates that the relative importance is subject to the market conditions of specific time periods. Through an extension of the model used to disentangle the supply and demand shocks, the paper investigates the potential of the real tanker freight rate as a leading indicator. The results do not indicate a reliable relationship between global total stock market returns and the real tanker freight rates. nhhmas