Search

Kari Jokstad,1,2 Solveig Hauge,1 Bjørg Th Landmark,1 Kirsti Skovdahl1 1Faculty of Health and Social Sciences, University of South-Eastern Norway, Drammen, Norway; 2Department of Health and Social Welfare, Drammen, NorwayCorrespondence: Kari Jokstad Email kari.jokstad@usn.noBackground: Reablement, also known as restorative care, supports older adults in regaining or maintaining their independence in daily life through the optimization of functional ability. Users’ goals and healthcare professionals’ use of a “hands-off” approach are key, thus user involvement is central to reablement logic. The aim of this study was to explore user involvement in reablement from users’ perspectives from the beginning of an intervention.Methods: The study has an explorative qualitative design and includes thematic content analysis of data from repeat, individual semi-structured interviews with ten users accepting reablement intervention services in an urban Norwegian municipality.Findings: Control emerged as a core component. Users handed control over their time and body to professionals, balanced by drawing on an inner strength to control own limits, retain the right to make own judgements and decisions, and dream. Five themes were seen: Positive, but with a “wait and see” attitude; Professionals have goals, users have dreams; Desire to control schedule and activity; Regaining faith in one’s own capacity and strengthening one’s dreams; and Keep going, hold on to your dreams.Conclusion: User involvement interpreted as user-set goals may be over-emphasized. Users possess the information that professionals need to set goals, consider these the goals important for professionals, and seek to facilitate professionals in their work. Based on a belief in own competence and a trust in professional’s expertise, users invite professionals into a co-creation process. User involvement has previously been defined as a willingness and positive attitude toward reablement activities, but we find it can be expressed in different ways. Reablement logic does not always match users’ understanding or desires, and it may be time to rethink user involvement in reablement. The reablement concept should be developed further, so that it better suits the individuals it should serve.Keywords: goal-setting, older adults, home-care services, restorative care

Purpose To explore whether the Active Care education programme has influenced the participants in practice over time and if so how. Method and material A hermeneutic explorative approach. Semi-structured focus group interviews and individual interviews with participants from the education programme from 2014 to 2015. Participants came from different areas in care and had different professional backgrounds. Systematic text condensation analysis based on Malterud. Results The Active Care programme has given the participants new knowledge that motivated, inspired and gave them power to change their practice. The new knowledge seems to give resonance in their basic values and strengthens their understanding of the importance of the users’ basic needs and right to be empowered. Conclusion Active teaching methods that appeal to participants help to understand and expand carers’ repertoire and increases professionalism across professions and positions. Structural factors need to be addressed to meet the goal of integrated person-centered services., Video abstract Point your SmartPhone at the code above. If you have a QR code reader the video abstract will appear. Or use: https://youtu.be/BFMzR2wX1Yg

Interview guide. Manuscript: Purchasers’ deliberations on psychosocial needs within the process of allocating healthcare services for older home-dwelling persons with dementia: A qualitative study. (DOCX 14 kb)

Interview guide. An interview guide developed for the present study, translated from Norwegian. (DOCX 13Â kb)

Bamble kommune startet i 2009 et nytt rehabiliteringstilbud kalt Frisk Bris. Frisk Bris skulle være et «rehabiliteringsintegrert senter» der ulike brukergrupper skulle få oppfølging gjennom forpliktende samarbeid mellom bruker, kommunale tjenester, spesialisthelsetjeneste og NAV. Kommunene skulle ha en sentral rolle i organisering og samordning av tjenestene, og spesialisthelsetjeneste og NAV skulle bidra med faglige ressurser og kompetanse. Videre ble det lagt stor vekt på brukernes egne ressurser, for å mestre egen livssituasjon og øke livskvalitet og deltakelse i samfunnet. Frisk Bris har fra 2009 fram til 2016 videreutviklet tjenestetilbudet, økt aktiviteten og hatt en tydelig økning i antall brukere og tilsatte. Frisk Bris er blitt kjent som et tilbud som kan vise til gode resultater og fornøyde brukere. I 2015 fikk Senter for omsorgsforskning, sør ved Høgskolen i Sørøst-Norge i oppdrag å evaluere Frisk Bris, med Bamble kommune som oppdragsgiver. Hensikten med evalueringen var å beskrive suksesskriterier og forbedringsområder. Data er samlet inn ved hjelp av fire datasamlingsmetoder. Det er gjennomført brukerundersøkelse med spørreskjema, deltakende observasjoner, dokumentstudier og intervjuer. Utvalget har bestått av ansatte og brukere ved Frisk Bris, et medlem i styringsgruppen, sentrale politiske aktører i Bamble kommune og noen utvalgte samarbeidspartnere som er ansatt i NAV og i Bamble kommune. Evalueringen av Frisk Bris viser en organisasjon som er vellykket sett med brukernes øyne. Brukerne er gjennomgående svært fornøyd med innhold og tilrettelegging av tilbudet og måten de blir møtt på ved Frisk Bris. Rehabiliteringstilbudet ved Frisk Bris framstår som unikt på flere måter. Det mest spesielle er det tydelig verdiforankrede tjenestetilbudet, fleksibiliteten i tilbud og tilnærming, og organisering og samspill med andre kommunale enheter og politisk ledelse. Samtidig som Frisk Bris framstår som en målrettet og tydelig organisasjon med en tydelig leder, er Frisk Bris også preget av en kompleks organisasjonsmodell, stor frihet for de ansatte og kreative og utradisjonelle metoder. Dette gjør at Frisk Bris ser ut til å være preget av mange dobbeltheter eller motsetninger, noe organisasjonen forøvrig ser ut til å leve godt med. Motsetningene framstår slik sett som forenende motsetninger. Evalueringen oppsummer følgende suksesskriterier, forbedringsområder og risikofaktorer: Suksesskriterier Verdiforankring av virksomheten Tverrfaglig kompetanse og faglig engasjement Ledelse Fleksibilitet Struktur Samhandling Forbedringsområder Skriftlig fremstilling i dokumenter og på nettsider Oppfølging av egne kvalitetsforbedringsrutiner Risikofaktorer En eventuell utvidelse av organisasjonen Finansiering

I denne rapporten evalueres et prøveprosjekt med tilbud om avlastning i hjemmet på ettermiddag og kveldstid for foreldre med barn med omfattende funksjonsnedsettelse. Tilbudet innebar at ansatte ved en institusjon i kommunen hadde avsatt tid på ettermiddagene slik at de på kort varsel kunne komme hjem ogta ansvar for barnet mens foreldrene fikk disponere ettermiddagen etter eget behov. Foreldrene kunne disponere opptil 20 timers tildelt tjeneste per måned på denne måten. Evalueringen er basert på individuelle intervju med seks foreldre og gruppeintervju med ansatte og tjenesteledere i juni 2015, og individuelle oppfølgingsintervju med tre foreldre og gruppeintervju med ansatte og tjenesteledere i juni 2016. Resultatene tyder på at både foreldrene og de ansatte har erfart at de samhandler bedre etter at prosjektet har vært gjennomført. Foreldrene er i tillegg mindre slitne og har opplevd det svært positivt å få ansatte inn i hjemmet. I utgangspunktet var de ansatte bekymret for hvordan det skulle bli å arbeide i barnets hjem. De ansatte har opplevd det lærerik å bli kjent med barn, foreldre og søsken på deres hjemlige arena. Det kan synes som om det at begge parter har møttes på en ny arena (hjemmet) har dannet grunnlag for å forstå hverandre på nye måter og ført til holdningsendringer, større respekt for hverandre og forbedret samarbeid. Anbefalinger: Fortsette prosjektet for familiene som er med i dag. Utvide tilbudet til flere familier med store omsorgsbyrder. Få flyttet bestilling av tjenesten fra telefon til app. Revidere organiseringen av bestilling av tjenesten fra to-ukerssykluser til et mer oversiktlig system.

Interview guide. (DOCX 14 kb)

Jorunn Drageset,1,2 Geir Egil Eide,2,3 Elin Dysvik,4 Bodil Furnes,4 Solveig Hauge51Faculty of Health and Social Sciences, Bergen University College, Bergen, Norway; 2Department of Global Public Health and Primary Care, University of Bergen, Bergen, Norway; 3Centre for Clinical Research, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway; 4Department of Health Studies, Faculty of Social Sciences, University of Stavanger, Stavanger, Norway; 5Faculty of Health and Social Studies and Centre for Caring Research – Southern Norway, Telemark University College, Porsgrunn, NorwayBackground: Loneliness is a significant psychosocial effect following a cancer diagnosis and may prevent people from engaging in social activities, thus creating difficulties in interpersonal relationships. This study investigated loneliness and social support among cognitively intact nursing home residents with cancer by using a quantitatively driven mixed-methods design with sequential supplementary qualitative components.Methods: The quantitative component consisted of face-to-face interviews of 60 nursing home residents (≥65 years) using the one-item Loneliness Scale and the Social Provisions Scale. The supplementary psychosocial component consisted of qualitative research interviews about experiences related to loneliness with nine respondents.Results: The quantitative results indicated that reassurance of worth was associated with loneliness. The experience of loneliness was identified by the following: loneliness that was dominated by a feeling of inner pain, feeling of loss, and feeling small. Loneliness was alleviated by the following: being engaged in activities, being in contact with other people, and occupying oneself.Conclusion: Enhancing the lives of nursing home residents with cancer requires attending to the residents’ experience of loneliness and social relationships in a targeted and individualized manner. This might require screening all nursing home residents for early detection of loneliness. Revealing factors that may contribute to or reduce loneliness improves the ability to enhance people’s lives.Keywords: loneliness, social support, nursing homes, older adults, mixed-methods

Within the nursing profession, it has been argued that care is a vague, affective and a poorly defined concept, whose content has become synonymous to an emotional practice at the expense of knowledge and skills. In this article we will analyze and discus what is meant by care and whether there is evidence to suggest that care is a vague, affective and poorly defined concept. A text analysis based on deconstructive criticism, with a systematic step by step approach of the Kari Martinsen`s philosophy of caring, indicates that an emotional interpretation of the content is legitimate on the basis of a philosophical and emotional language. In addition, the ideological constraints interfere with the actual message. By eliminating such elements, the analysis indicates that care, however, is a natural human behavior that mainly means to help a fellow human being. Innen sykepleiefaget har det blitt hevdet at omsorg er et uklart, affektivt og dårlig definert begrep, hvis innhold er blitt synonymt med en emosjonell praksis på bekostning av kunnskaper og ferdigheter. Hensikten med denne artikkelen er å analysere og drøfte hva som menes med omsorg og hvorvidt det er grunnlag for å hevde at omsorg er et uklart, affektivt og dårlig definert begrep. En tekstanalyse, basert på dekonstruktiv kritikk med en systematisk og trinnvis gjennomgang av Kari Martinsens omsorgsteori, viser at emosjonell tolkning av innholdet er legitimt på bakgrunn av en filosofisk og emosjonell språkdrakt. I tillegg inneholder teorien ideologiske føringer som kan virker forstyrrende på det egentlige budskapet. Ved å eliminere slike elementer, viser analysen at omsorg derimot en naturlig menneskelig atferd som i hovedsak betyr å hjelpe et medmenneske.

Sentrale føringar motiverer til satsing på kultur som verkemiddel i helsefremjande arbeid. Forskning viser betre livskvalitet og sjølopplevd helse for den enkelte ved kulturell deltaking. I tillegg er det sosiale fellesskap dette skapar, sett på som verdifult. Eit konkret tiltak er Førde Seniorkor, eit kommunalt tilrettelag tilbod. Artikkelen set søkelys på den enkelte deltakar sin oppleving av aktiviteten: kva utbytte har den enkelte og kan dette vera helsefremjande? Data innsamla ved intervju og observasjon blir diskutert på bakgrunn av internasjonal forskning om korsanf for eldre, deretter bblir data diskutert i lys av Hjort sine fire hovedgrupper av helsefremjande faktorar. Artikkelen viswer at korsang blir oppfatta som ein meiningsfull aktivitet som strukturerer kvardagen, og gir høve til utfordringar og fellesskap tilpassa det den enkelte ynskjerog kan vera tilfreds med.

Åndelig omsorg i pleien til personer med demens, er et lite undersøkt tema. Sykepleiere rapporterer at de mangler kompetanse innenfor området, og at åndelig omsorg er vanskelig i praksis. Hensikten med denne litteraturstudien var å se nærmere på hvordan åndelig omsorg for personer med demens i sykehjem er beskrevet i nyere helseforskning og diskutere dette med tanke på praksis i norske sykehjem. Åndelig omsorg for personer med demens handler i stor utstrekning om motivasjon og støtte til pasientens opplevelse av egen integritet, tro , tilhørighet og sammenheng i tilværelsen. Her er pleiepersonalts relasjonelle egenskaper avgjørende for å kunne bygge bro slik at viktige relasjoner opprettholdes, men også i forhold til å minske pasientenes mange tapsopplevelser. I dette er minnearbeid og sansestimulering sentralt. Åndelig omsorg springer ut fra helhetlig omsorgsperspektiv, der kunnskaper om pasientens troshistorie og livshistorie er vesentlig i pleien, både som et utgangspunkt og et supplement som kan styrke samhandlingen mellom pleier og pasient slik at den oppleves god for pasientene.

Det forekommer en utstrakt bruk av tvang i norske sykehjem. Den vanligste formen for tvangsbruk er holding av pasienter under bistand med personlig hygiene. I avdelinger for personer med demens brukes det mer av alle typer tvang, bortsett fra mekanisk tvang. 45 % av pasienter på avdelinger for personer med demens utsettes for tvangstiltak i løpet av en uke og en tredjedel utsettes for mer enn en type tvang. Forskning viser at bruk av tvang har en klar sammenheng med pasientens funksjonsnivå og atferd. Samtidig tyder mye på at tvangsbruk henger sammen med de ansattes manglende kunnskaper og holdninger og at undervisning og veiledning av personalet på sykehjem kan gi en reduksjon av tvangsbruk. Vanlige begrunnelser for tvangsbruk er at det er nødvendig for å beskytte pasienten, andre pasienter og ansatte. Den utstrakte bruken av tvang i demensomsorgen kan gi inntrykket av at tvang er akseptert som en nødvendig del av helsetjenesten til personer med demens. I denne studien intervjues 8 sykepleiere fra ulike sykehjem om deres erfaringer ved bruk av tvang i demensomsorgen.

Originalpublisering tiilgjengelig på http://dnms.no/index.php?seks_id=80709&treeRoot=80023&element=Subsek3&a=1 Innsatsstyrt finansiering via DRG-systemet står for en betydelig andel av finansieringen av helseforetakene i Norge. Prinsippet er at jo høyere aktiviteten i et helseforetak er, jo større blir helseforetakets refusjoner. I denne artikkelen redegjør vi kort for DRG-systemet og de variablene som i dette systemet legges til grunn for å vurdere aktiviteten ved sykehusene. Vi drøfter spesielt diagnosen som sentral variabel i systemet og spør om denne er i stand til å fange opp sykdomsbegrepets kompleksitet. Videre diskuterer vi hvorfor viktige pasientrelaterte aktiviteter som omsorg og samhandling ikke er med blant variablene i DRG-systemet. Vi drøfter hvilke konsekvenser dette kan ha for blant annet omsorgsperspektivet og diskuterer hvordan bruken av DRG-systemet kan tenkes å påvirke helsearbeideres tenke- og handlemåte.

Originalpublisering på http://www.dnms.no/index.php?seks_id=80283&treeRoot=80023&element=Subsek3&a=1 Den norske filosofen Hans Skjervheim er mellom anna kjend for sine tankar om dialog mellom menneske. Vi tek utgangspunkt i delar av Skjervheim si tenking og drøftar korleis filosofisk tankegods kan vera relevant og opplysande i dagens kliniske kvardag. Vi brukar ei erfaring frå ein geriatrisk pasient sitt møte med helsetenesta som eksempel og omdreiingspunkt i diskusjonen.