Search

Funding: This article is a contribution of the COVID-19 Bio-Logging Initiative, which is funded in part by the Gordon and Betty Moore Foundation (GBMF9881) and the National Geographic Society (NGS-82515R-20) (both grants to C.R.). COVID-19 lockdowns in early 2020 reduced human mobility, providing an opportunity to disentangle its effects on animals from those of landscape modifications. Using GPS data, we compared movements and road avoidance of 2300 terrestrial mammals (43 species) during the lockdowns to the same period in 2019. Individual responses were variable with no change in average movements or road avoidance behavior, likely due to variable lockdown conditions. However, under strict lockdowns 10-day 95th percentile displacements increased by 73%, suggesting increased landscape permeability. Animals’ 1-hour 95th percentile displacements declined by 12% and animals were 36% closer to roads in areas of high human footprint, indicating reduced avoidance during lockdowns. Overall, lockdowns rapidly altered some spatial behaviors, highlighting variable but substantial impacts of human mobility on wildlife worldwide. Postprint

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2023. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2022. NINA Rapport 2277 / Veterinærinstituttet rapport 2023_14. 59 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2022 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2022. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene de siste årene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukker. Vi rapporterer også resultater knyttet til innsamling og aldersbestemmelse av fallvilt i perioden 2020-2022. I 2022 ble 17 584 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 19 000 hjortedyr ble dermed ikke helt innfridd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To av disse var elgkyr, ei på 19 år fra Nord-Odal og ei 20 år gammel ku fra Tynset. Kua fra Nord-Odal ble funnet død og prøvetatt i 2021, men prøven ble mottatt ved laboratoriet i 2022 og rapporteres derfor for dette året. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen hjortekolle fra Bremanger. Vi mottok ikke kjeven fra dette dyret, og den ble dermed ikke aldersbestemt. Hos ei åtte år gammel villreinsimle fra Hardangervidda ble det påvist klassisk CWD. Totalt i perioden 2016-2022 er klassisk CWD påvist hos 21 villrein og atypisk/sporadisk CWD er påvist hos 11 elger og tre hjorter. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 73 %, 72 %, 78 % og 80 % i 2021, 2020, 2019 og 2018. Siden klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen ett år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt ble over 86 % av ett år og eldre villrein i de ulike områdene testet, mens andelen av disse med prøver fra både hjerne og lymfeknute var i gjennomsnitt 69 %. Dersom andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne økes, vil det kunne gå raskere å få kunnskap om forekomst, både prevalens i områder med smitte og sannsynlighet for fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt noen utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller mangelfull registrering. For et mindre antall prøver er det ikke oppgitt art, og for et noe større antall mangler det informasjon om prøven kommer fra jakt eller fallvilt. For elg og hjort ble henholdsvis omkring 23 % og 10 % av to år og eldre dyr som felles under jakt i Norge testet for CWD. Dette er lavere enn i 2021, da tilsvarende tall var henholdsvis 33 % og 21 % for elg og hjort. Dette som en følge av redusert antall kommuner hvor det har blitt tilrettelagt for prøvetaking gjennom kartleggingsprogrammet, og det avspeiler således prioriteringer gjort av Mattilsynet. I 2022 var det kun mindre endringer i andelen av registrerte fallvilt som ble testet for CWD sammenlignet med 2021. For elg, hjort og rein (også tamrein) var det en liten nedgang, mens det var en liten økning for rådyr. Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor bare delvis nådd. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda er bestandsstørrelsen før jakt i 2022 beregnet til å være 7205 (95 % CI: 7003-7406) villrein. Av dette estimerer modellen at 1134 (95 % CI: 1084-1187) er bukker som er to år og eldre. Det ble felt 479 to år og eldre bukker, og dermed var det trolig omkring 655 bukker igjen etter jakta 2022 i en bestand på 5244 (95 % CI: 5042-5445) villrein. Ved å legge strukturtellinger på Hardangervidda høsten 2022 til grunn sammen med modellberegninger, var det etter jakta 2022 trolig igjen omkring 373 tre år og eldre bukker. Dette tilsvarer ca. 7 % av bestanden, og er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosentandelen mellom 0 og 3. Basert på alder estimert fra innsamla kjever fra villrein på Hardangervidda, har det vært en betydelig nedgang i andelen bukker 5 år og eldre de siste årene. Dette skyldes at jakttrykket på de største og eldste bukkene har vært høyt, med påfølgende redusert gjennomsnittsalder blant 3 år og eldre bukker i den stående bestanden. Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med rimelig sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella sone 1 med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukker (voksne dyr to år og eldre). Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. I rapporten har vi gjennomgått metodikken som er utviklet for å dokumentere sannsynlighet for fravær av lave forekomster av CWD i villreinbestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Surveillance of chronic wasting disease (CWD) in Norway 2022. NINA Report 2277 / Norwegian Veterinary Institute Report 2023_14. 59 pp. This report summarizes the results of the Norwegian surveillance program for chronic wasting disease (CWD) in 2022, and the yearly and total number of cervids tested in the period 2016-2021. We also report the estimated population size for the wild reindeer population at Hardangervidda, where classical CWD has been detected in two reindeer, and how the number and age distribution of males in this population has changed because of management decisions following the discovery of CWD in 2020. In 2022, 17,584 deer were tested for CWD, and this was somewhat lower than the authorities' goal of testing around 19,000 deer. Three cases of atypical/sporadic CWD were detected in 2022. Two moose, a 19-year-old female from Nord-Odal and a 20-year-old female from Tynset municipality. The female from Nord-Odal was found dead and sampled in 2021, but the sample was received at the laboratory in 2022 and is therefore reported for this year. Furthermore, one case was detected in a female red deer from Bremanger. Unfortunately, we did not receive the lower mandible or any teeth from this individual and the exact age is therefore unknown. Classical CWD was detected in an 8-year-old female reindeer from Hardangervidda. In total, in the period 2016-2022, classical CWD has been detected in 21 wild reindeer and atypical/sporadic CWD has been detected in 11 moose and three red deer. Samples from both the brain and lymph nodes were analyzed from 73% of tested cervids. This is approximately similar to the previous years, with 73%, 72%, 78% and 80% respectively in 2021, 2020, 2019 and 2018. Classical CWD has so far only been detected in wild reindeer, and the aim is to test all wild reindeer one year and older that is shot during hunting in the 24 wild reindeer management areas. On average, 86% of one year and older wild reindeer shot during hunting were tested in 2022, while the proportion of these with samples from both brain and lymph node was on average 69%. There are still some challenges with poor sample quality and with data registered for some samples. For a smaller number of samples, the species is not stated, and for some we lack information on whether the sample came from hunting or from animals found dead for other reasons. It is a goal to get samples that can be tested for CWD from as many as practically possible of wild cervids found dead for other reasons than hunting. In 2022, the proportion of tested cervids found dead for other reasons than hunting was approximately similar to 2021. From the population estimation model for Hardangervidda, the population size before hunting in 2022 was calculated to be 7,205 (95% CI: 7,003-7,406) wild reindeer. Of this, the model estimated that 1,134 (95% CI: 1,084-1,187) were males two years and older. Of these, 479 two-year-old and older males were shot during hunting, and thus there were probably around 655 males left after the 2022 hunt in a population of 5,244 (95% CI: 5,042-5,445) wild reindeer. Based on population structure surveys at Hardangervidda after the autumn hunting season in 2022, together with model calculations, there were probably around 373 three-year-old and older males left. This corresponds to approximately seven percent of the population and is somewhat higher than the authority's target of keeping this percentage between 0 and 3. Based on age composition of reindeer aged by counting cementum annuli in teeth of jaws collected from hunting at Hardangervidda, there has been a significant decrease in the proportion of 5 year and older males. The extensive monitoring means that we now know with reasonable certainty that CWD is not widespread with a high prevalence among cervids in Norway. When extensive monitoring was started in 2016, new cases among wild reindeer were already discovered during the first hunting season in Nordfjella zone 1 with a calculated CWD prevalence of 0.6% of adult females and 1.8% of adult males. By comparison, it required a very large number of samples over several years to detect CWD on Hardangervidda with an estimated prevalence of less than 0.1%. The uncertainty surrounding management is therefore mainly linked to challenges of detecting and calculating the prevalence of CWD in an early phase of an outbreak. In the report, we have described the methodology that has been developed to document the probability of the absence of low prevalence’s of CWD in wild reindeer populations.

Solberg, E.J., Veiberg, V., Strand, O., Hansen, B.B., Rolandsen, C.M. Andersen, R., Heim, M., Solem, M.I., Holmstrøm, F., Granhus, A., Eriksen, R. & Bøthun, S.W. 2022. Hjortevilt 1991–2021: Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 2141. Norsk institutt for naturforskning. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble etablert av Miljødirektoratet i 1991 og har i hele løpeperioden vært drevet av NINA. Hovedformålet er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem og gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av data innsamlet fra utvalgte overvåkingsområder. I denne oppsummeringsrapporten viser vi hvordan de mest sentrale overvåkingsparameterne for elg, hjort og villrein har utviklet seg i løpet av hele programperioden (1991-2021), med spesielt fokus på utviklingen i siste kontraktsperiode (2017-2021). I tillegg viser vi utviklingen i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle tre- og andre plantearter i skog, og utviklingen i lavbeiteressursene på Hardangervidda og i Nordfjella villreinområde. I siste kontraktsperiode har vi også gjennomført flere delprosjekter med relevans for hjorteviltovervåkingen. Disse omfatter 1) vurdering av overvåkingspotensialet i fallviltmaterialet som innsamles i norske kommuner, 2) utredning av mulige metoder for rådyr-overvåking, 3) vurdering av samgangen mellom Overvåkingsprogrammet for hjortevilt og Hjorteviltregisteret, 4) evaluering av slaktevektdata for elg og hjort i Hjorteviltregisteret, og 5) kvalitetsvurdering av sett dyr-data i Hjorteviltregisteret. Resultatene fra disse delprosjektene rapporteres i denne rapporten. I overvåkingsområdene for elg har det i hele overvåkingsperioden vært stor variasjon i bestandstetthet og bestandskondisjon innen og mellom bestander. I siste kontraktsperiode har bestandstettheten vært relativt stabil i Nordland, Agder og Vestfold og Telemark, mens den er redusert i Troms, Trøndelag, Oppland og Hedmark. Bestandstettheten, målt som antall felte dyr pr. km2 i siste delperiode, er lavest i Troms, Vestfold og Telemark og Agder (0,15-0,25 elg felt pr. km2) og høyest i Trøndelag (0,40 elg felt pr. km2). I Nordland, Oppland og Hedmark er tettheten i en mellomstilling (0,25-0,35). Til tross for stabil eller synkende bestandstetthet i de fleste områdene, er trenden i bestandskondisjon fortsatt negativ. Størst nedgang i hele overvåkingsperioden ser vi i de to sørlige bestandene. Her har slaktevektene sunket for alle kategorier dyr siden oppstarten av overvåkingen, og det samme gjelder for rekrutteringsratene i Agder. I de siste to-tre delperiodene er det også nedgang i vekter og rekrutteringsrater i Nordland, Trøndelag, Oppland og Hedmark. I Troms er det også negative tendenser, men langt mindre uttrykt enn i de andre overvåkingsområdene. I siste kontraktsperiode var bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) relativt stabil i overvåkingsområdet i Troms og Agder, mens det var en negativ utvikling i bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) i Nordland, Trøndelag, Oppland, Hedmark og i Vestfold og Telemark. Hjorten fortsetter å øke sitt utbredelsesområde og er nå sannsynligvis vår mest tallrike hjorteviltart. I 2021 ble det felt over 50 000 hjort. De tetteste hjortebestandene finnes fremdeles på Vestlandet og i sørlige deler av Trøndelag, men bestandsveksten i deler av Sør- og Østlandet fortsetter. Hjorten overvåkes spesifikt i fem overvåkingsområder med ulik bestandshistorikk og bestands-status. Hjortebestandene i Innlandet og i Vestfold og Telemark kjennetegnes av moderat bestandsvekst de siste 10 årene, relativt balanserte kjønnsrater, høyt innslag av eldre hanndyr i uttaket, og ingen entydig vektreduksjon hos kalver og åringer. I områdene lenger vest og nord er vekstbetingelsene dårligere og kroppsvektene lavere. Overvåkingsområdet Vestland sør har hatt svært høye tettheter av hjort gjennom flere tiår, noe som resulterte i synkende vekter fram til ca. 2010, da bestanden ble redusert. Ny bestandsvekst siden 2015 har ikke ført til ytterligere vektreduksjon, og kraftig økning i avskytingen de siste årene kan ha stoppet bestandsveksten. Det er for tidlig å si om disse grepene også har resultert i en ny bestandsreduksjon. Også i Trøndelag og Vestland nord har det vært vesentlig reduksjon i slaktevekter siden 1990-tallet. I siste kontraktsperiode fortsatte den negative trenden i Vestland nord, i takt med fortsatt økende bestandstetthet. I Trøndelag ser det ut til at forvaltningen har lyktes med å gjennomføre en bestandsreduksjon, og vi registrerer ingen ytterligere negativ utvikling i slaktevekter. I begge bestander ser vi jevnere kjønnssammensetning i uttak og bestand, økt alder blant felte bukker, og økende andel kalv i jaktuttaket. De ulike overvåkingsområdene for villrein viser store variasjoner i utviklingstrender, beiteressurser og utfordringer knyttet til menneskelig press på leveområdene. I forrige kontraktsperiode ble det også påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella villreinområde (i 2016), og det samme skjedde på Hardangervidda i 2020. Dette resulterte i en fullstendig sanering av bestanden i Nordfjella sone 1 i 2017-2018, og en stor økning i jaktkvotene på Hardangervidda (særlig bukkekvotene). Tiltaket på Hardangervidda er iverksatt for å øke tilgangen til prøvemateriale fra voksen bukk, hvor det er størst mulighet for å påvise CWD, samt for å redusere faren for spredning av sykdommen til andre bestander. På Hardangervidda har tiltaket så langt ført til sterkt redusert andel voksen bukk i bestanden, men kun en beskjeden reduksjon i bestandsstørrelse og kalvetilvekst. I flere av de andre overvåkingsområdene ser vi tendenser til redusert kondisjon og lavere andel kalv pr. simle/ungdyr. Dette gjelder både i Forollhogna, Knutshø, Rondane og Snøhetta. I Setesdal-Ryfylke er datagrunnlaget relativt dårlig, men kalvetellingene viser økt mellomårsvariasjon i kalveandelen. I flere områder har endret avskyting av voksen bukk og kalv ført til betydelige endringer i bestandens kjønns- og alderssammensetning i siste kontraktsperiode. I dag er pro-sentandelen bukker tre år og eldre omkring 10-20 % etter jakt i de fleste overvåkingsområdene. For Svalbard har reinsdyrbestanden i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen økt mer eller mindre eksponentielt siden 1990-tallet. Den store variasjonen i kalveproduksjon, overlevelse og bestandsstørrelse som har kjennetegnet svalbardreinen, har avtatt betraktelig i seinere år. Dette henger sammen med en gradvis økning i bærekapasiteten. Bestanden av rein på Svalbard kontrolleres ikke gjennom jakt, og varierer derfor naturlig som følge av samspillet mellom bestands-tetthet og miljømessige forhold. Basert på data fra Landsskogtakseringen har vi sett på utviklingen i beitetrykk og beitetilbud. Det høyeste beitetrykket på lauvtrær finner vi i dag i Oppland, Møre og Romsdal og Trøndelag. Oppland er også regionen med klart høyest beitetrykk på furu, etterfulgt av regionene Buskerud, Hedmark, Vestfold-Telemark og Østfold-Akershus. Den største økningen i beitetrykk ble regi-strert i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. I alle landsdeler har det også vært en økning i dekningsgraden av blåbærlyng. Med unntak av Finnmark, har det vært en nedgang i omfanget av ungskog i alle landsdeler. Ungskog inneholder generelt sett et langt høyere tilbud av beitetrær og andre beiteplanter sammenlignet med eldre skog. Nedgangen i andel ungskog tilsier en generell reduksjon i skogens beitetilbud for hjorteviltet. På kort sikt er skogbruket den viktigste driveren av utviklingen i beitetilbud. Siden 2009 har det vært en betydelig økning i skogavvirkning innen mange av landets fylker. Dette forventes å øke omfanget av unge suksesjonstrinn og følgelig øke beitetilgangen i de kommende årene. Et prøveflatenettverk for lavbeitetaksering ble etablert på Hardangervidda i 2016, og siden i Nordfjella sone 1 i 2017 og sone 2 i 2018. Prøveflatene ble deretter retaksert etter to år i Nordfjella og etter fem år på Hardangervidda. Erfaringene er at lavdekning, lavhøyde og lav-dybde varierer mye mellom delområder, men at parameterverdiene har endret seg lite over tid. Et unntak er lavhøyden og lavdybden i Nordfjella sone 2, som tilsynelatende økte mye fra 2018 til 2020. I Nordfjella sone 1 så vi ingen tilsvarende økning, til tross for at villreinbestanden ble utryddet fra området i løpet av vinteren 2018. Sannsynligvis påvirkes lavbeiteressursene vel så mye av den romlige fordelingen av rein som av den absolutte bestandsstørrelsen, og både målefeil og værforhold kan ha påvirket de registrerte verdiene. Resultatene fra de uavhengige delprosjektene viser 1) at antallet fallvilt av elg, hjort og rådyr øker i takt med bestandsstørrelsen, og at fordelingen i grove årsakskategorier gir relevant informasjon om hva som forårsaker at hjortevilt dør utenom jakt. Manglende data på hva som legges ned av innsats, i ulike kommuner og mellom år, for å finne og rapportere fallvilt gjør det likevel utfordrende å bruke materialet i overvåkingssammenheng. Deler av problemet kan løses ved å utarbeide en felles instruks og at det gjennomføres kursing av fallviltpersonell og viltforvaltere i kommunene. 2) Rådyrovervåking i Norge har et stort forbedringspotensial. I rapporten peker vi på noen forbedringsmuligheter, men utredningen vil ikke ferdigstilles før i neste programperiode. 3) Samgangen mellom Overvåkingsprogrammet og Hjorteviltregisteret har i perioder vært utfordrende, men fungerer i dag bra. 4) Slaktevektdata samlet inn for elg og hjort utenfor overvåkingskommunene er preget av varierende kvalitet, men ikke verre enn at det er mulig å ‘rense’ materialet rimelig bra med enkle prosedyrer. I Hjorteviltregisteret bør det historiske slaktevektmaterialet renses for duplikater og andre feil, og erfaringene påpekt i rapporten bør utnyttes til å unngå tilsvarende feil i framtida. En opplagt forbedring vil være å knytte et unikt ID-nummer til alle individer som registreres i Hjorteviltregisteret. 5) De fleste kommuner med elg- og hjortejakt registrerer nå sine sett dyr-data i Hjorteviltregisteret, og kvaliteten på materialet synes å være rimelig bra. Dette gjelder både det historiske og det nye datamaterialet. Men det er fortsatt forbedringsmuligheter. De fleste elgjaktkommunene ser nå ut til å bruke den nye sett dyr-instruksen, mens kun et fåtall av hjortejaktkommunene synes å gjøre det samme. Gitt at dette stemmer, er det mange hjortejaktkommuner som fortsatt har en jobb å gjøre med å få jaktlagene til å endre til ny instruks.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Nilsen, E.B, Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2021. NINA Rapport 2158 / Veterinærinstituttet rapport 22, 2022. 52 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2021 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2021. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukk de siste årene. Avslutningsvis rapporteres de første resultatene av et arbeid som er påbegynt for å estimere andelen gamle (12 år og eldre) elger i norske elgbestander. I 2021 ble 21 661 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To hos elg, ei ku på 17 år fra Vinje og en 13 år gammel okse fra Bamble. Videre ble det påvist ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne. Totalt i perioden 2016-2021 er klassisk CWD påvist hos 20 villrein, og atypisk CWD er påvist hos ni elger og to hjorter. I det store og hele har innsamlingen av prøver i 2021 vært preget av god oppslutning. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 72 %, 78 % og 80 % i 2020, 2019 og 2018. Ettersom klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen 1 år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt er over 83 % av felte villrein testet i ulike områder, hvorav i gjennomsnitt 77 % med prøver fra både hjerne og lymfeknute. Ved å øke andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne, kan vi raskere avdekke forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller at registreringen er mangelfull. For eksempel var 1 % av prøvene ikke merket med kommune eller område og 3 % manglet informasjon om art. For 21 % av prøvene fra ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra felte dyr under jakt eller fra fallvilt. Prøver mottatt i jaktsesongen har vi derfor registrert som en prøve fra et jaktet dyr. Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis 18 % til 27 % og 21 % til 30 %. Det var også en økning for villrein fra 8 % til 25 %, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23 % begge år). Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har vi estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette estimerer modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden. Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3. Vurdert fra alderssammensetningen på de innsamla kjevene, ser det ut til å være en betydelig nedgang i andelen bukk som er 5 år og eldre de siste to-tre årene. Samtidig øker andelen av tre og fire år gamle bukker blant de innsamla kjevene. Dette skyldes trolig en kombinasjon av flere forhold, herunder økt rekruttering av unge bukker som følge av lavt uttak av kalv, simler og ungdyr, og dermed også unge bukker, når avskytingen i all hovedsak har vært dreid mot voksne bukker. Det er derfor å forvente at en relativt (og uvanlig) stor andel av bestanden før jakt de siste to åra har bestått av yngre bukk. Atypisk CWD i Norge synes hovedsakelig å ramme dyr som er 12 år eller eldre, og av den grunn er det av interesse å vite om vi kan beregne, basert på variasjon i høstingsstrategier, hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle. Vi har påbegynt et arbeid hvor vi sammenligner resultater fra en teoretisk modell med data fra bestander (kommuner) hvor voksne elger er aldersbestemt. De empiriske analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I gjennomsnitt var andelen gamle (12 år og eldre) elgkyr av alle voksne (2 år og eldre) elgkyr høyere i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate. I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lav kalv pr. ku). I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker. I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2021. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2020. NINA Rapport 1983 / Veterinærinstituttet rapport 42, 2021. 38 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2020 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2020. I 2020 ble 22 527 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. I løpet av året ble det påvist ett tilfelle av klassisk CWD hos en 8 år gammel villreinbukk på Hardangervidda og ett nytt tilfelle av atypisk CWD hos en 17 år gammel elgku i Steinkjer kommune. Totalt er det i perioden 2016-2020 påvist klassisk CWD hos 20 villrein, og atypisk CWD hos sju elgkyr og ei hjortekolle. Prøvetakingen i 2020 omfattet som tidligere både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Av de innsamlede prøvene inneholdt 72 % begge vevstypene. Dette er noe lavere enn i 2019 og 2018 med henholdsvis 78 % og 80 %. Selv om det har vært god oppslutning om prøveinnsamlingen og det er et høyt antall testede dyr, er det utfordringer med dårlig kvalitet på en god del prøver og det er problemer med mangelfull registrering. For eksempel var 3 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 2 % manglet informasjon om art, og for 9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. I 2020 ble det testet i overkant av 20 % av registrerte fallvilt av viltlevende hjortedyr, noe som er en lavere andel enn ønsket. I gjennomsnitt ble over 80 % av felte villrein i de ulike villreinområdene testet, men bare for 67 % av disse ble det sendt inn både hjerne og lymfeknute. Med prøver fra både lymfeknute og hjerne vil det ta kortere tid å få kunnskap om forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Fremover er det viktig å avklare om klassisk CWD forekommer i andre områder, og særlig i områder nær Nordfjella og Hardangervidda. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å øke kunnskapen om forekomsten av atypisk CWD hos hjortedyr. Kunnskapen som er ervervet så langt viser at det er viktig å kjenne alder på dyrene. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorter og elger fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle dyr. Det er derfor fortsatt ønskelig å aldersbestemme hjortevilt i utvalgte områder de neste årene, både fallvilt og dyr som felles under jakta. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen kan vi med større sikkerhet beregne forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, i ulike bestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2021. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2020. NINA Report 1983 / Norwegian Veterinary Institute Report 42, 2021. 38 pp. This report summarizes the efforts related to Norwegian surveillance of Chronic wasting disease (CWD) in 2020 and the total number of deer tested in the period 2016-2020. In 2020, 22,527 cervids were tested for CWD, and the authorities' goal of testing 22,000 was thus reached. During the year, one case of classic CWD was detected in an 8-year-old wild reindeer (Rangifer tarandus) male at Hardangervidda in Vinje municipality, and a new case of atypical CWD in a 17-year-old female moose (Alces alces) in Steinkjer municipality. In total, the period 2016-2020 has revealed classic CWD in 20 wild reindeer, and atypical CWD in seven moose and one red deer (Cervus elaphus). The sampling was intended to include both brain and lymph nodes and 72 % of the collected samples contained both types of tissue. This is somewhat lower than in 2019 (78 %) and 2018 (80 %). Although it is satisfactory that a high number of animals was tested, there are challenges with poor tissue quality and with data registered for some samples. Thus, 3% of the samples were not labeled with municipality or area, 2% lacked information about species, and for 9% of samples from free-ranging deer, information was lacking whether it was from an individual shot during hunting or from animals that died from other causes. An important goal for further surveillance is to collect data that can help clarify whether classical CWD is present in other areas, and especially in the areas near Hardangervidda and Nordfjella where classical CWD was found in wild reindeer. For Hardangervidda, it is also important to gain more knowledge about prevalence, as only one wild reindeer with CWD has been diagnosed so far. Moreover, a large number of samples is important to clarify the prevailing assumption that atypical CWD in moose and red deer is less contagious, if contagious at all, compared to classical CWD. The knowledge gained over the past four years shows the importance of knowing the age of the animals, both for classic and atypical CWD. Moose and red deer with atypical CWD have all been 12-20 years old, while wild reindeer with classical CWD has been 1-8 years old. In 2020 systematic age determination of reindeer, moose and red deer has been done in some areas, both from animals shot during hunting, from those found dead for other reasons or culled. In the coming years, it is desirable to continue this data collection in selected areas. Information about the age distribution of both hunted deer and deer found dead from other causes would contribute to better knowledge regarding the prevalence of both atypical and classical CWD.

Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. og Heim, M. 2021. Bestandsutvikling og avskyting av elg i Stjørdal og Meråker. Evaluering av måloppnåelse og forslag til videre forvaltning. NINA Rapport 1979. Norsk institutt for naturforskning. Den praktiske hjorteviltforvaltningen i Norge gjennomføres nå i stor grad av jaktrettshaverne og jegerne med bakgrunn i en kommunalt godkjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen skal kommunene etablere et sett med forvaltningsmål for sine hjorteviltbestander og gjennomfører regelmessig evaluering av bestandsutvikling og måloppnåelse. I denne rapporten har vi eva-luert utviklingen i og forvaltningen av elgbestanden i kommunene Stjørdal og Meråker. I tillegg gir vi noen faglige råd med hensyn til videre forvaltning. Elgbestanden i de to kommunene har en kondisjon under gjennomsnittet i norske elgkommuner, og befinner seg i dag på et historisk lavt nivå etter at slaktevekter og rekrutteringsrater (andel ku med kalv, tvillingrater) har vist en vedvarende negativ trend gjennom tre tiår. Dette gjelder særlig i Stjørdal kommune, der slaktevektene i alle aldersgrupper har sunket med 10–20 % siden tusenårsskiftet. Samtidig er bestandstettheten i kommunen fortsatt høy til tross for en reduksjon de siste 15 årene. Den samme utviklingen ser vi også i Meråker, men den er noe forsinket i forhold til utviklingen i Stjørdal. I Meråker er også bestandstettheten før jakt lavere enn i Stjørdal, men kommunen består av mer høyereliggende og lavproduktiv skogsmark. Vi antar dessuten at Meråker mottar et netto antall trekkelg fra Sverige, og at disse fører til økt konkurranse om beiteressursene vinterstid. I samsvar med den høye bestandstettheten, er beitetrykket høyt i begge kommuner, og tendensen har vært økende de siste 10 årene. Samtidig har det vært en nedgang i andelen ungskog, og dermed antallet trær og busker innenfor beitehøyde for elgen. En slik utvikling fører til at antallet beitetrær pr. elg forblir lavt til tross for bestandsreduksjonen de siste årene. Dersom mengden mat tilgjengelig pr. elg ikke øker, har vi grunn til å tro at elgens bestandskondisjon vil fortsette å synke i begge kommuner. I Stjørdal er siste planperiode nettopp avsluttet (2015–2020), mens Meråker fortsatt har to år igjen (2017–2022). I planperioden har begge kommuner oppnådd en målsatt reduksjon i kjønnssammensetning (til 2 ku sett pr. okse) og i Stjørdal har man klart å redusere bestanden i samsvar med målsettingen. Motsatt har det vist seg vanskelig å oppnå en ønsket stabilisering og økning av slaktevekter og kalverekruttering, og antallet fallvilt av elg er fortsatt høyere enn planens målsettinger i Meråker. Antallet fallvilt registrert i Meråker vil sannsynligvis forbli høyt med mindre det iverksettes effektive tiltak rundt jernbanen. I tillegg kan det være et tiltak å utsette hele eller deler av jaktuttaket til sent i jakta, og samtidig øke det generelle jakttrykket. Dette kan føre til økt beskatning av elg som trekker inn fra Sverige og/eller nabokommuner, og en reduksjon i vinterbestanden og dermed antallet elg som omkommer på veg og jernbane. Dersom forvaltningen har som mål å ha høye vekter og rekrutteringsrater i bestanden, kreves det en bestandstetthet som tillater mye høykvalitetsmat pr. individ. Reduksjonen i bestandstetthet er i samsvar med et slikt mål, men det er tvilsomt om bestandene er redusert tilstrekkelig til at vekter og rekrutteringsrater vil øke i årene som kommer. For å nå målet anbefaler vi at elgbestandene reduseres i begge kommuner i neste planperiode, og mest i Stjørdal. Bestandstettheten er fortsatt historisk høy i begge kommuner, og i Stjørdal er tettheten av elg langt over gjennomsnittet for norske kommuner. Vi har derfor ingen grunn til å forvente økning i bestandskondisjon dersom bestanden holdes på dagens nivå. Med bakgrunn i de kommunale målene, anbefaler vi at bestanden reduseres i begge kommunene til et nivå tilsvarende omkring 50 % av bestandsstørrelsen ved bestandstoppen. I Stjørdal betyr det en bestand som kan tilby et vedvarende uttak på ca. 200 elg pr. år, mens det i Meråker vil tilsi et uttak på ca. 70 elg. Dette forutsetter at kjønnsraten holdes på dagens nivå (ca. 2 kyr sett pr. okse) og at avskytingsprofilen er som før (stor andel kalv). I Meråker vil det framtidige uttaket være svakt under jaktuttaket av elg i 2020, mens det framtidige uttaket vil utgjøre omtrent 50 % av siste års uttak i Stjørdal. Vi anbefaler ingen store forskjeller i forvaltningsregime mellom vald og jaktfelt innen de to kommunene. I begge kommunene er det noe varierende status og utvikling i bestandstetthet og avskyting mellom jaktfelt, og det samme er tilfelle med hensyn til kalverekruttering og slaktevekter. De mest systematiske forskjellene er tendensen til høyere kalveproduksjon i de ytre delene av Stjørdal, der slaktevektene også er høyere. I jaktfelt med høyere kalveproduksjon kan man tillate et større jakttrykk (lavere minsteareal), men vi ser ingen grunn til at bestanden bør reduseres mer i disse områdene enn ellers i kommunen. For å oppnå den anbefalte utviklingen anbefaler vi kommunene å etablere et sett med operative forvaltningsmål som enkelt lar seg måle og evaluere i etterkant. Disse bør primært inkludere et mål på bestandens tetthet, for eksempel målt som antall elg sett eller felt pr. jegerdag, og et mål på bestandens kjønnssammensetning (eks. antall ku sett pr. okse). Målene kan uttrykkes som en gitt verdi bestanden bør holdes under eller over, eller et intervall bestanden bør holdes innenfor. I ulike vald og bestandsplanområder kan man benytte det samme forvaltningsmålet for kjønnssammensetning, mens forvaltningsmålet for bestandstetthet bør tilpasset individuelt da nødvendig jaktinnsats pr. elg felt vil variere med erfaring, jaktforhold og minsteareal. Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. og Heim, M. 2021. Population dynamics and harvest of moose in Stjørdal and Meråker municipalities. NINA Report 1979. Norwegian Institute for Nature Research. The management of moose and deer is by now mostly carried out by the landowners (the hunting rights holders), if they can show to a population management plan that has been approved by the municipality. As part of this process, the municipality should first establish a set og management goals for their moose and deer populations and then regularly evaluate the population development and goal achievement. In this report, we have evaluated the moose population development and the goal achievement in the two municipalities Stjørdal and Meråker in central Norway. The moose population condition in the two municipalities is below average, and the agespecific carcass masses and recruitment rates (share of cows with calves, twin rates) show a negative trend. This is particularly so in Stjørdal, where the average carcass mass in all age groups have declined by 10–20 % during the last 15 years. We notice a similar decline in Meråker, but a bit delayed relative to Stjørdal. In Meråker, the primary production and carrying capacity also seems to be lower, which can explain the decline in population condition at a lower pre-harvest population density than in Stjørdal. We suspect that there is a net inflow of moose to Meråker in early winter, from across the border to Sweden, leading to increasing density-dependent food limita-tion. In accordance with the relatively high moose density, there is a high browsing pressure in both municipalities and it seems to have increased during the last 10 years. In the same period, there has been a decline in the proportion young forest stands, and thus a decline in the density of trees within browsing range of moose. This negative trend in rejuvenating forest may have worked against the potential positive effect of population reduction in the last 15 years, and may suggest that the moose population condition will remain low or decline even more unless the food per moose is not improved. In the population management period, both municipalities were able to reach their goal of improving the population sex ratio (to about 2 adult females per male) and in Stjørdal they managed to reduce the moose population to the goal of 0,5 moose seen per hunterday. In contrast, the management were not able to stabilise or increase the age specific carcass masses and calf recruitment rates, and in Meråker the number of traffic killed moose are still way higher than their management goal. The relatively high number of moose killed in traffic in Meråker may be due to an influx of migratory moose during winter and could partly be remedied by increasing the harvest of moose in late autumn, after the autumn migration. To increase the population condition (body mass and recruitment rates), the management need to improve the food per moose in the population. The recent reduction in moose density is in accordance with such a goal, but we believe the population needs to be reduced even more to achieve improved population condition. In the next management plan period, we therefore suggest that the annual harvest should be high in both municipalities to continue the reduction in moose density. In both municipalities, the moose density is still at a historically high level, and in Stjørdal the density is far higher than the average density in Norwegian municipalities. In both municipalities we suggest that the moose density should be reduced to about 50 % of the density recorded at the population peak during the last 20 years. In addition, the sex ratio should be kept at the current level (2 females per male) and sex and age structure of the harvest should be as in the most recent years. At this level, the sustainable annual yield will be about 200 moose in Stjørdal and 70 moose in Meråker. This is about half of the harvest in the most recent year in Stjørdal and just below the recent harvest in Meråker (75 moose). However, it is still unclear whether the harvest in Meråker is high enough to keep the population at a stable level. To be able to reach the desired population development, we recommend that both municipalities establish a set of operational management goals for the next planning period that can be easily measured and evaluated afterwards. These should primarily include a goal regarding the population density, for example expresses as the number of moose seen or killed per hunting day, and a goal regarding the population sex structure (e.g. the number of seen cows per bull). The goals can be expressed as a given maximum value, minimum value, or as an interval that the population or sex ratio should vary within.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A.. 2020. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2016- 2019. NINA Rapport 1818 / Veterinærinstituttet rapport 8, 2020. 44 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2019 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i henholdsvis mars og mai 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2019. I 2019 ble 30 147 hjortedyr testet for CWD, og dermed ble myndighetenes mål om testing av 30 000 hjortedyr nådd. I 2019 ble det påvist to nye tilfeller av atypisk CWD, først hos en 20 år gammel elgku i Selbu kommune og senere hos en 12 år gammel elgku i Sigdal kommune. Totalt er det nå påvist atypisk CWD hos seks elgkyr og ei hjortekolle. Klassisk CWD er fortsatt kun funnet hos villrein fra sone 1 i Nordfjella villreinområde 2016-2018. Prøvetakingen i 2019 omfattet som i 2018 og tidligere, både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Begge vevstypene var inkludert i 78 % av de innsamlede prøvene. Dette er omtrent på samme nivå som i 2018 (80 %). I det store og hele har innsamlingen vært preget av god oppslutning. Selv om det er tilfredshet med det høye antall testede dyr, er det utfordringer med innsendt vev av mangelfull kvalitet og med mangelfull registrering. For eksempel var 1,9 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 1,5 % manglet informasjon om art, og for 10,9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. Andel fallvilt som er prøvetatt er lavere enn ønsket. Fremover er det spesielt viktig å avklare om klassisk CWD er tilstede i andre områder, og særlig i områdene nær Nordfjella. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å utrede graden av smittsomhet for de tilfellene med CWD hos elg og hjort med atypiske karakteristika. Hos disse kan ikke smittestoff påvises i lymfeknutene. Dette til sammenlikning med CWD hos villrein, der man finner prioner også i lymfatisk vev. Kunnskapen vi har ervervet de tre siste årene viser hvor viktig det er å kjenne til alderen på dyrene som testes for CWD. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorten og elgene fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle hunndyr. Som følge av denne kunnskapen, er det de neste årene ønskelig å aldersbestemme et større antall av hjorteviltet som testes for CWD, enn hva som er gjort tidligere. For fallvilt av elg, hjort, rådyr og rein er det aldri gjennomført systematiske aldersbestemmelser basert på tannsnitt. Fallvilt representerer en viktig risikogruppe for å avdekke sykdom i viltbestander. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen hos fallvilt og felte dyr, vil det med større sikkerhet kunne beregnes forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, dersom denne skulle dukke opp i nye bestander. I de neste 2-3 årene av kartleggingsprogrammet har NINA og Veterinærinstituttet derfor foreslått økt omfang på aldersanalyser av dyr som testes for CWD, både av fallvilt og dyr felt under jakt. Dette vil kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag for fremtidig kartlegging av CWD. I 2020 har myndighetene redusert målet om antall prøver fra 30 000 til 22 000. Dette skyldes i hovedsak at Mattilsynet i flere områder vil redusere testingen av tamrein fordi det her allerede har blitt testet et så høyt antall dyr tidligere år. Antall prøver av viltlevende elg og hjort som felles under jakt samt testing av slakt av oppdrettshjort, skal opprettholdes på omtrent samme nivå som i 2019. For fallvilt av både ville og tamme hjortedyr, er målet å få inn prøver fra så mange som mulig, kun med unntak av de som blir funnet så lenge etter dødstidspunktet at prøven ikke er egnet til undersøkelser.

Solberg, E., Rolandsen, C.M. og Heim, M. 2019. Bestandsutvikling og avskyting av elg i Hjorte-viltregion 4 i (tidligere) Sør-Trøndelag. Evaluering av måloppnåelsen i siste planperiode. NINA rapport 1678. Norsk institutt for naturforskning Omleggingen til lokalbasert viltforvaltning innbefatter at mye av ansvaret for den praktiske hjor-teviltforvaltningen nå er overført til jaktrettshaverne under forutsetning av at disse har en kom-munalt godkjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen er det meningen at kommunen etter planperiodens slutt gjennomfører en evaluering av måloppnåelsen i planperioden. I denne rapporten har vi evaluert elgbestanden og forvaltningen av denne innenfor Hjorteviltregion 4 i tidligere Sør-Trøndelag fylke. Regionen består av 6 kommuner: Tydal, Selbu, Malvik, Trondheim, Klæbu og Melhus. Elgbestanden i regionen er i rimelig god kondisjon, men slaktevekter og rekrutteringsrater (andel ku med kalv, tvillingrater) viser en negativ trend. Samtidig er bestandstettheten i regionen i gjen-nomsnitt høy og har vært det de siste 15 årene. I samsvar med den høye bestandstettheten er også beitetrykket høyt i regionen og antallet registrerte fallvilt av elg er relativt høyt. Det er grunn til å tro at bestandskondisjonen vil forbli lavere enn den har vært før, og kanskje også synke ytterligere, dersom bestandstettheten ikke reduseres. Den negative utviklingen i bestandskondisjon finnes i alle kommunene i regionen, men i varie-rende grad. Dette gjelder selv i kommuner som Selbu, Malvik og Trondheim, der bestandstett-heten har sunket de siste 10 årene. I de andre kommunene har elgbestanden økt (Tydal, Klæbu, Melhus) i samme periode, og kun nylig vist tendenser til reduksjon (Melhus). Kommuner og bestandsplanområder (vald) i regionen har planperioder av ulik varighet innenfor perioden 2015-2020. I Klæbu og Melhus ble planperioden avsluttet i 2018. I Tydal, Malvik og Trondheim varer planperioden ut 2019, mens i Selbu går planperioden ut i 2020. Det er også mye variasjon med hensyn til forvaltningsmål mellom kommuner. I Trondheim, Malvik og Melhus har kommunen etablerte en rekke operative forvaltningsmål i planperioden av målbar (kvantita-tiv) karakter, mens Tydal og Selbu har valgt mere kvalitative forvaltningsmål. I Klæbu er vi ikke kjent med at kommunen har egne definerte forvaltningsmål for elgbestanden. Klæbu bestands-planområde, som forvalter all elgjakt i Klæbu, har imidlertid en godkjent plan med en flere kvan-titative forvaltningsmål. De kommunevise forvaltningsmålene i regionen er bare delvis nådd i løpet av planperioden. I de fleste kommunene har bestandstettheten utviklet seg i riktig retning, og der det ikke var tilfelle er planperioden ennå ikke over (eks. Tydal). I tillegg er kjønnsraten innenfor forvaltningsmålet i Trondheim og på god veg i riktig retning i Malvik. I Melhus og Klæbu er imidlertid kjønnsforholdet fortsatt for hunndyrdominert i forhold til målet, og en høyere avskyting av ku må til for å dreie utviklingen i riktig retning. Også enkelte mål som omhandler akseptabelt antall eller andel fallvilt viser seg vanskelig å nå i enkelte kommuner. Utover de primære forvaltningsmålene som omhandler bestandstetthet og kjønnsrate, har en-kelte kommuner også ønsker og mål for utviklingen i rekrutteringsrater og slaktevekter. Slike mål er imidlertid vanskelig for forvaltningen å styre direkte fordi både klimavariasjon og tidsforsinkede prosesser i bestandsdynamikken påvirker utviklingen. For eksempel vil ikke nødvendigvis vekter og rekrutteringsrater respondere umiddelbart på endringer i bestandstetthet og derfor egner disse seg dårlig som operative forvaltningsmål innenfor en planperiode. Dersom forvaltningen har som mål å holde vekter og rekrutteringsrater høye, kreves det at be-standen holdes på et nivå som tillater mye høykvalitetsmat pr. individ. Reduksjonen i bestands-tetthet i enkelte av kommune er i samsvar med et slikt mål, men det er tvilsomt om bestandene er redusert i tilstrekkelig grad til at vekter og rekrutteringsrater når de høye verdiene som ble registrert for 10-15 år siden. De siste beitetakseringene viser at beitetrykket fortsatt er høyt i det meste av regionen, og at ingen snarlig økning i bestandskondisjon kan forventes med mindre bestandene reduseres. I de neste planperiodene anbefaler vi bestandsreduksjon framfor det motsatte. Bestandstetthe-ten i regionen er historisk høy og det er ingen grunn til å forvente økning i bestandskondisjon dersom bestanden holdes på dagens nivå. I kommunene med bestandsreduksjon de siste 10 årene kan det alternativt vurderes å holde bestanden på dagens nivå for å teste hvorvidt be-standskondisjonen vil stabilisere seg. Vi anbefaler også at alle kommunene etablerer et sett med operative forvaltningsmål for neste planperiode som enkelt lar seg måle og evalueres i etterkant. Disse bør primært være et mål på bestandens tetthet, for eksempel i form av antall elg sett og/eller felt pr. jegerdag, og et mål på bestandens kjønnssammensetning (eks. antall ku sett pr. okse). Målene kan uttrykkes som en gitt verdi bestanden bør holdes under eller et intervall be-standen bør holdes innenfor. Solberg, E., Rolandsen, C.M. og Heim, M. 2019. Population dynamics and harvest of moose in wild cervid region 4 in former Sør-Trøndelag county. NINA Report 1678. Norwegian Institute for Nature Research. The recent change to locally based game management involves that much of the responsibility for the practical moose and deer wildlife management has been transferred to the hunting rights holders, provided that their population management plan has been approved by the municipality. As part of this process, the municipality should carry out an evaluation of the goal achievement after the end of the plan period. In this report, we have evaluated the moose population and the goal achievement in Hjorteviltregion 4 (Moose and deer region 4) in the former Sør-Trøndelag county. The region consists of 6 municipalities: Tydal, Selbu, Malvik, Trondheim, Klæbu and Melhus. The moose population in the region is in reasonably good condition, but age-specific carcass masses and recruitment rates (share of cows with calves, twin rates) of moose show a negative trend. At the same time, the population density in the region is on average high and has been high for the past 15 years. Accordingly, the browsing pressure is also high and the number of fallen stock of moose (incidental mortalities, mainly traffic kills) is high. We believe the recruit-ment rate will remain lower than before in the years to come, and may even fall further if the population density is not reduced. A negative trend in population condition is seen in all municipalities in the region, but to a varying degree. This applies even in municipalities such as Selbu, Malvik and Trondheim, where popu-lation density has decreased over the past 10 years. In the remaining municipalities, the moose population has increased (Tydal, Klæbu, Melhus) during the same period, or only recently showed some signs of reduction (Melhus). Municipalities in the region have plan periods of varying duration within the period 2015-2020. In Klæbu and Melhus, the plan period ended in 2018. In Tydal, Malvik and Trondheim, the plan period expires in 2019, while in Selbu the plan period expires in 2020. There is also large varia-tion in management objectives among municipalities. In Trondheim, Malvik and Melhus, the mu-nicipality has established a number of operational management objectives (or goals) of measur-able (quantitative) character, while Tydal and Selbu have chosen more qualitative management goals. In Klæbu, the municipality has not defined their own management objectives for the moose population (as we are aware of). However, the moose population management area in Klæbu, which manages all moose hunting in the municipality, has an approved plan with a number of quantitative management objectives. The municipal goals in the region have only been partially achieved during the planning period. In most municipalities, the population density has developed in the right (i.e. wanted) direction, or, where this is the case, the planning period is not yet over (e.g. Tydal). In addition, the popu-lation sex ratio is now in accordance with the management goal in Trondheim and it develops in the right direction in Malvik. In Melhus and Klæbu, however, the sex ratio is still too female-dominated in relation to the target, and a higher harvest of cows is needed in order to turn the trend. Goals that concern the accepted number of fallen stock also prove difficult to reach in some municipalities. In addition to the primary management objectives that deal with population density and sex ra-tios, some municipalities also have goals for the development of recruitment rates and age-spe-cific carcass masses. However, such goals are difficult for the management to control on the short term as environmental variation (e.g. climate) and time-delayed processes in the population dynamics are also affecting the development. For example, body mass and recruitment rates may respond immediately to changes in population density and therefore they are poorly suited as operational management goals within a short planning period. If the administration aims to keep weights and recruitment rates high, moose density has to be kept at a level that allows a high share of quality food per individual. The reduction in population density in some of the municipalities is in accordance with such a goal, but it is doubtful whether the population have been reduced sufficiently for carcass masses and recruitment rates to in-crease to the high values recorded 10-15 years ago. Recent browsing surveys show that the browsing pressure is still high in most parts of the region, and no rapid increase in population condition can therefore be expected unless the density is reduced. In the next planning periods we recommend population reduction rather than the opposite. The population density in the region is historically high and there is no reason to expect an increase in population condition if density is kept at the current level. In the municipalities with population reductions in the past 10 years, it may be considered to keep the population at the current density to test whether the population condition will stabilize or continue to decline. We also recommend that all municipalities establish a set of operational management goals for the next planning pe-riod that can be easily measured and evaluated afterwards. These should primarily be a given level of the population density, for example expresses as the number of moose seen or killed per hunting day, and a measure of the population sex composition (e.g. number of seen cows per bull). The targets can be expressed as a given maximum value for the population or as an interval that the population can be allowed to vary within.

Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2017. Merkeprosjekt elg i Valdres og Hallingdal elg-region (ValHal) og øvre Hallingdal. Sluttrapport. NINA Rapport 1395. Norsk institutt for natur-forskning. Merkeprosjekt elg i Valdres og Hallingdal elgregion (ValHal) og øvre Hallingdal ble initiert av Vilt og Trafikk Hallingdal, hvorpå oppdraget ble tildelt NINA etter anbudskonkurranse. Hensikten med prosjektet var å lære mer om elgens romlige dynamikk innenfor 10 kommuner i Hallingdal (Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol) og Valdres (Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang), med spesielt fokus på elgens sesongtrekk, bevegelsesmønster, arealbruk og interaksjon med veger og jernbanen. I tillegg har vi i studieperioden samlet inn og analysert data fra elg sett og skutt i området, fra fallvilt, og analysert variasjonen i beitetrykk og beitetilbud i studieområdet basert på data fra Landsskogtakseringen. Totalt merket vi 40 tilfeldige elg i 2014 (33 elg) og 2015 (7 elg), fordelt på 29 kyr og 11 okser. Dyrene ble merket i Nes (8), Gol (16), Ål (9), Hol (1) og Sør-Aurdal (6). En stor andel (55 %) var sesongtrekkende individer, mens de resterende var stasjonære (28 %), spredningsindivid eller umulig å anslå. Alle trekkende individer ble merket i Hallingdal, og disse forflyttet seg i hovedsak nordover og østover innen merkekommunen eller til Valdreskommunene på vår og sommer. Her ble de stående fram til høsten før de igjen trakk til vinterområdene i Hallingdal. Trekkende individer merket sør for Hallingdalselva forflyttet seg sørover innenfor kommunen. Trekkende individer beveget seg over større avstander og raskere enn stasjonære individer og oppholdt seg innenfor større hjemmeområder. I tillegg oppholdt trekkelgen seg høyere i terrenget enn de stasjonære elgene, spesielt i sommerhalvåret. Det meste av tiden oppholt elgen seg i skogen, hvorav lauvskogen var foretrukket på sommeren og middels og høyproduktiv barskog på vinteren. Også innmark ble utnyttet av elgen, spesielt på nattestid i sommerhalvåret. Fôringsstasjoner med rundballer ble besøkt av flere merkaelg og var sannsynligvis årsaken til at relativt mye tid også ble brukt på innmark vinterstid. Ti av 40 merkaelg døde i løpet av studieperioden (15/2 2014 – 31/3 2017), hvorav 4 ble skutt. Dødelighetsraten utenom jakt var 6,1 % pr. år for begge kjønn, og skyldes hovedsakelig trafikkulykker (3) og komplikasjoner under kalving (2). Selv om dødeligheten i trafikken var lav, krysset merkaelg relativt ofte veg og jernbane (1,0 % og 2,5 % av alle steglengder for henholdsvis kyr og okser), og stasjonære individer krysset oftere enn trekkende. De stasjonære individene krysset dessuten oftere høytrafikkerte veger og jernbanen, men utgjorde kun 1 av 3 merkaindivider drept i trafikken. Flest kryssinger ble gjennomført på kveld og natt, noe som kan ha medvirket til det lave antallet ulykker. Fordi få merka individer oppholdt seg i dalbunnen var det vanskelig å studere elgens atferd i forhold til ulykkesdempende tiltak etablert i Hallingdal siden 2010. Kun én merka ku oppholdt seg i nærheten av et viltgjerde, og hun ble drept i sammenstøt med tog etter å ha forsert gjerdet. Et fåtall andre merkaelg oppholdt seg nærme vegstrekninger der vegetasjonen langs kantene var ryddet for å forhindre viltulykker. Dette synes ikke å affisere viljen til å krysse vegen, men kan ha forhindret viltulykker fordi trafikanter i tide har observert kryssende elg. Fôringsstasjoner ble benyttet av merkaelg, men vi fant ingen sikker sammenheng mellom elgens bruk av disse og andelen av tiden elgen benyttet til å krysse veger og jernbanen. En samlet analyse av antallet elg påkjørt og drept på veg og jernbane i studieområdet antydet at en nedgang i bestandstetthet og vintre med mye snø kan forklare mye av nedgangen i antallet viltulykker etter 2010. En mindre andel av nedgangen lot seg imidlertid ikke forklare av bestandstetthet og snøforhold og kan følgelig være et resultat av den store satsingen på ulykkesdempende tiltak i Hallingdal. Den største nedgangen i ulykkesfrekvens har skjedd på jernbanen, noe som antyder at de ulykkesdempende tiltakene har vært mest suksessfulle der. 4 Merkakyrnes kalveproduksjon var relativt lav, og kun et fåtall individer ble observert med tvillingkalv. Det samme resultatet framkom av en analyse av eggstokker fra skutte elgkyr og fra elgkyr sett under jakta. Også data fra andre studier antyder at bestandskondisjonen i Hallingdal og Valdres er redusert de siste 20-30 årene, sannsynligvis som følge av høye bestandstettheter og stor konkurranse om maten. Dette stemmer også godt overens med at beitetrykket i området er relativt høyt og at tilbudet av beitetrær og attraktive planter i feltsjiket er lavt. Beitetrykket var spesielt høyt i de mer lavereliggende og mest produktive delene av studieområdet. Solberg, E.J., Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2017. Spatial dynamics of moose in Valdres and Hallingdal moose region (ValHal) and øvre Hallingdal. NINA Report 1395. Norwegian Institute for Nature Research. In this project, we studied moose movement patterns, space use and moose-traffic interactions in 10 municipalities in the valleys of Hallingdal (Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol) and Valdres (Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang) in Southern Norway. A total of 40 randomly se-lected moose was radiocollared in Hallingdal (n = 34) and Sør-Aurdal (n = 6) with satellite- (11 males, 4 females) and GPS-collars (25 females) in 2014 (n = 33) and 2015 (n = 7) and followed until end of March 2017. In addition, we utilized data sampled by moose hunters (sex, age, car-cass mass, ovaries, moose seen), local wildlife authorities (fallen stock) and the Norwegian for-est Inventory (www.nibio.no) to gain background information about the moose population, traffic accident frequency, environmental conditions, moose food supply and browsing pressure in the study area. The results indicate that a large proportion of the moose (55 %) in the area are migratory while the rest were either stationary (28 %), dispersing individuals or impossible to determine because of early death or loss of radiocollars. All migratory individuals were marked in Hallingdal and most of them moved north or east within the same municipality or to neighboring municipalities in Valdres during spring and summer. Here they stayed during the autumn hunting season before they move back to the wintering areas in Hallingdal. Migratory individuals moved further and faster than stationary individuals, and utilized larger home ranges. In addition, migratory individuals were localized at higher altitudes than stationary moose, in particular in summer. The moose spent most of their time in forests and preferred deciduous forest stands during summer and spring and high productive coniferous forest stands in winter. Farmland were also used and selected during nighttime in the green season. Bogs and barren were used less than predicted from availability. Ten of 40 marked moose died during the study period, of which 4 were killed by hunters. The natural mortality rate was 0,06 per year for both sexes, and was mainly caused by traffic acci-dents (3) and complications during calving (2). Moose often crossed roads and a railway in the study area (1,0 % and 2,5 % of all step lengths for females and males, respectively) and station-ary crossed more often than migratory moose. Stationary moose also crossed on average more busy roads, but still only involved 1 of 3 radiocollared moose killed in traffic. Most road and rail crossings were conducted at dusk and night, which may explain why so few of the marked moose were killed in traffic. Because few marked moose occupied home ranges in the valley floor, we got few opportunities to study moose behavior next to mitigation measures established to reduce the number of moose-vehicle accidents. Only one marked moose stayed in an area with a wildlife fence, and she was killed by a train after having jumped over and partly compressed the fence before she crossed the railroad. A few other moose stayed close to roads were vegetation were cleared to increase visibility and potentially deter moose from crossing. This measure did not seem affect the moose crossing frequency, but may have reduced the risk of accidents as car drivers are given early warnings of crossing moose. Several feeding stations are established in the area diverge moose form the main transport corridors. However, although several moose used the feeding stations, they were not significantly less inclined to cross roads or railroads. Analyzing the annual variation in number of moose killed in traffic during the last 25 years indi-cated that moose density and winter snow depth are important explanatory factors, and that a recent decline in accident rate to a large extent can be attributed a decline in moose density and snow depth in the same period. However, a smaller and unexplained part of the accident decline may be attributed to the establishment of many mitigating measures in Hallingdal since 2010. The decline in accident rate has been particularly prominent on the railroad, indicating that the mitigating measures have been most successful there. The calving rate of the marked females was quite low, mainly because of low twinning rate. This is supported by the results from analyses of ovaries of moose killed in the area, and from hunter observations of moose. Also results from the monitoring of carcass mass and moose seen indi-ces indicates that the population condition has decreased during the last 20-30 years, most likely because density dependent food limitation. This concur with the fact that the browsing pressure is high and the density of browse is low in the area. The browsing pressure was particularly high in the lower altitudes where the forest productivity is higher and where most moose congregate during winter.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Kartlegging av skrantesjuke (CWD) i 2016 og 2017. NINA Rapport 1522 / Veterinærinstituttet Rapport 13, 2018. 70 s. Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) ble oppdaget hos villrein (Rangifer tarandus) og elg (Alces alces) våren 2016, og hos hjort (Cervus elaphus) i 2017. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Norge og Europa. Skrantesjuke forårsakes av opphopning av feilfoldede prionproteiner (prioner) som skader hjernen og nervesystemet. Sykdommen er alltid dødelig. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjort i 2016 og 2017 for å kartlegge og overvåke forekomsten av skrantesjuke. Målet har vært å bidra med nødvendig kunnskap om utbredelsen av sykdommen, som myndighetene kan benytte til å best mulig forvalte sykdommen og våre hjorteviltbestander i denne nye situasjonen. Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforsk-ning (NINA) har samarbeidet om å utføre det praktiske arbeidet med kartleggingen og overvåkingen på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. På lokalt og regionalt nivå har det i tillegg vært gjennomført en stor innsats fra jegere, kommunal viltforvaltning, villreinnemdene, villreinutvalgene, Statens naturoppsyn (SNO), lokalt og regionalt Mattilsyn, lokale fjellstyrer, og lokalt personell innleid av NINA i forbindelse med prøvetakingen i enkelte områder. I 2016 og 2017 har det vært prøveinnsamling fra villrein, elg, hjort, rådyr (Capreolus capreolus), tamrein og dåhjort (Dama dama). Prøver har vært tatt over hele landet fra jaktede dyr, fallvilt og fra viltbehandlingsanlegg, slakteri, hjorteoppdrett og dyreparker. Prøvetakingen har vært mest omfattende for prøver fra hjortevilt felt under jakt i de nasjonale kartleggingsområdene, og fra tamreinslakt. Totalt er det undersøkt 35 811 hjortevilt for skrantesjuke i 2016 og 2017 (10 152 i 2016 og 25 659 i 2017). Ville hjortedyr utgjorde 62,8 % av de undersøkte dyrene, mens tamrein utgjorde 35,4 %. De resterende var dyr i hjorteoppdrett, dyrehager o.l. Karakteristika ved funnene på villrein, elg og hjort gjør det sannsynlig at det finnes minst to typer skrantesjuke i Norge. Klassisk skrantesjuke er kun funnet hos 19 villrein (pr. 29. juni 2018) i Nordfjella sone 1. Med de vanlige diagnostikkmetodene har det ikke vært mulig å skille funn hos norsk villrein, fra det som over tiår har spredd seg i USA og Canada, med svært negative konsekvenser for endel hjortedyrbestander. I rapporten omtales dette som klassisk skrantesjuke. Senere resultater (2018) fra musemodeller (bioassays) viser imidlertid nyanser som skiller våre funn fra de nordamerikanske. Slike nyanser fremkommer også nå i de nordamerikanske funnene, og er forenelig med nyanser i prionsykdommene som opptrer hos våre husdyr og hos mennesker. I tillegg har tre elger og én hjort fått diagnosen skrantesjuke etter at nærmere 10 000 elg (av disse ca. 4300 i Trøndelag) og mer enn 6500 hjort er undersøkt. (pr. 29. mai 2018). Disse tilfellene skiller seg fra det som er funnet hos hjortedyr i USA og hos reinsdyr i Nordfjella, og denne typen omtales som atypisk skrantesjuke. Atypisk skrantesjuke er kun funnet hos elg og hjort som var 13 år eller eldre. Dette til tross for at så gamle elg og hjort utgjør en liten andel av bestandene. Det pågår forskning for å innhente mer kunnskap og karakterisere funnene ved denne typen skrantesjuke. Det er brukt en statistisk modell for å beregne (A) andel individer med smitte i bestanden i Nordfjella sone 1 og (B) sannsynlighet for å ha oppdaget skrantesjuke-smitte i tilgrensende bestander som Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda utfra det tilgjengelige prøvematerialet. Modellen utnytter både svelglymfeknute- og hjerneprøver, og beregner hvordan sannsynligheten for å påvise smitte i et individ endres gjennom sykdomsforløpet og i forhold til kvaliteten på innsendte prøver. Modelltallene ansees som foreløpige, siden prosessen med å utvikle og kvalitetssikre modellene pågår. Modellen beregner observert (tilsynelatende) andel smittede med skrantesjuke til 1,2 % blant voksne reinsdyr i Nordfjella sone 1 før jakt 2017, mens den faktiske andelen er beregnet til 1,6 %. I løpet av 2016 og 2017 er det samlet mye erfaring, og det er lagt et godt grunnlag for videre overvåking, kartlegging og kunnskapsoppbygging. I årene som kommer er det viktig at arbeidet fortsetter, slik at det etableres sikrere kunnskap om utbredelsen av skrantesjuke hos hjortedyr i Norge, hvordan sykdommen arter seg under norske forhold, og hva som er forskjellene mellom klassisk og atypisk skrantesjuke. Erfaringene fra analysene av hjerneprøver og svelglymfeknuter fra villrein i Nordfjella har understreket viktigheten av å inkludere lymfeknuter i den videre kartleggingen av klassisk skrantesjuke, og alle jegere og andre prøvetakere bes derfor om å sende inn både hjerneprøver og svelglymfeknuter i 2018. Med utbruddet av skrantesjuke oppsto også et stort informasjonsbehov hos berørte parter og i befolkningen. Veterinærinstituttet og NINA har lagt ned betydelig innsats for å få ut korrekt informasjon. Dette har vært løst ved å gi praktisk informasjon til jegere om prøvetaking og analyse-svar, kunnskap om selve sykdommen og smittespredning og status for kartlegging og håndtering. Viktig faglig støtte har også blitt gitt til sentral forvaltning, som grunnlag for vedtakene som er gjort i saken. I dette arbeidet har det vært stor deltakelse fra instituttene i ulike møter både lokalt og sentralt, så vel som synlighet i media og oppfølging av presse. Norge er første europeiske nasjon der skrantesjuke er påvist, og det foreligger fra tidligere mye kunnskap om prionsykdom hos dyr, særlig fra skrapesjuke hos småfe i Norge. Kunnskapen som nå bygges gjennom forskning og praktisk arbeid i håndtering av CWD, gir verdifull kompetanse til å bidra i europeisk forvaltning av denne svært alvorlige helsetrusselen mot ville og tamme hjortedyr. I tillegg til dyrehelsen, er reindriftsnæring og jakt viktige elementer i norsk kultur, som også trues med introduksjon av CWD i vår fauna. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2016 and 2017. NINA Report 1522 / Veterinærinstituttet Report 13, 2018. 70 pp. Chronic Wasting Disease (CWD) was discovered in reindeer (Rangifer tarandus) and moose (Alces alces) in spring 2016, and in red deer (Cervus elaphus) in 2017. This was the first time the disease was detected in Norway and Europe. CWD, a transmissible spongiform encephalopathy (TSE), is a neurological and always fatal disease affecting deer species. This report summarizes the Norwegian surveillance of CWD in 2016 and 2017. The work was initiated and financed by the Norwegian Food Safety Authority and the Norwegian Environment agency, and organised by the Norwegian veterinary institute (VI) and the Norwegian institute for nature research (NINA). In addition, the surveillance benefitted greatly from the effort of hunters, local wildlife managers, The Norwegian nature inspectorate (SNO, a part of the Norwegian en-vironment agency), local representatives of the Food Safety Authority, and many others. Samples were collected from moose, red deer, roe deer, reindeer, and fallow deer (Dama dama) in all parts of country, and from hunted animals and fallen stock, as well as animals killed in slaughterhouses, deer farms and zoos. In both 2016 and 2017, the surveillance was more inten-sive in areas close to where CWD was initially found. A total of 35811 animals was tested, 10152 in 2016 and 25659 in 2017. About 63 % of tested animals were wild cervids and 35 % semi-domesticated reindeer. The remaining originated from deer farms, zoos and the like. The findings in 19 wild reindeer (as of June 29th 2018) in the wild reindeer area called Nordfjella zone 1 are consistent with the disease that has spread in the United States and Canada over the last decades, with profound negative effects on deer populations. In addition, three of 10000 moose and one of 6500 red deer have been diagnosed with CWD (as of June 29th 2018). Of the 10000 moose, 4300 were collected in Trøndelag, i.e. in the county where the three moose with CWD were found. Laboratory and epidemiological analysis of the moose and red deer cases indicates that there are at least two types of CWD in Norway, as they seem to differ from the classical CWD found in North-America and the disease in wild reindeer in Nordfjella zone 1. In this report, the moose/red deer are referred to as tentative atypical CWD. Because all CWD-positive moose and red deer were 13 years or older, and the proportion of that old animals in the populations are very low, it is suspected that atypical CWD is mainly present in old animals. Ongoing research will hopefully provide more knowledge about this apparently new type of CWD. Based on the material collected in 2016 and 2017, a model is developed to estimate (1) the proportion of infected individuals in the population of wild reindeer in Nordfjellla zone 1, and (2) the likelihood of detecting CWD in other areas such as the neighbouring wild reindeer popula-tions in Nordfjella zone 2 and Hardangervidda. The model utilizes both lymph node and brain samples, as well as information about disease progression and the quality of the submitted samples. Preliminary results indicate an observed (apparent) prevalence of approximately 1.2 % among adult reindeer in Nordfjella zone 1 before the autumn hunting season in 2017, and a true prevalence of approximately 1.6 %. Much experience has been gained during the last two years of surveillance, generating a good basis for further monitoring of CWD. In the years to come, it is important to continue the monitoring effort and research to acquire more knowledge about CWD in Norway. In particular, it is paramount to understand the differences between strains of CWD found in Norway and their contagious potential. Since CWD was first found in Norway there has been a massive demand for information from local, regional and national management authorities and the public. The Norwegian veterinary institute and NINA have made significant efforts to fill this demand. Participation and lecturing at many local, regional, national and international meetings have been performed. Also writing popular science articles, tending several web sites with information about the disease, and providing practical information to hunters and others about how we work to monitor the disease, and practical instructions about how samples shall be collected.

Rolandsen, C.M., Børstad, A., Heim, M., Solberg, E. J. 2017. Hjort i Verdal – Resultater fra merking av hjort i 2005 og 2006 - NINA Rapport 1315. 35 s. Rapporten beskriver resultatene fra prosjektet «Hjort i Verdal». Prosjektet ble igangsatt som et pilotprosjekt om «innlandshjorten i Nord-Trøndelag». Målet har vært å øke kunnskapen om hjor-tens Cervus elaphus bevegelsesmønster i området. Resultatene bygger på over 34 000 posisjo-ner fra 22 hjort som ble merket i 2005 og 2006 i Verdal. Fire hjort ble merket med GPS-halsbånd, seks hjort med VHF-halsbånd, tre hjort med VHF-øresender, og ni med kun øremerker. Hele 99,1 prosent av posisjonene er fra de fire GPS-merka individene. Basert på vår vurdering foretar omkring 50 % av hjortene sesongtrekk mellom vinter- og som-merområder. Trekkdistansen varierte mellom 6,5 og 90,7 km (snitt 40,2 km). På grunn av lite data er det umulig å skille utvandring fra sesongvandring for flere av hjortene. Om vi antar at de øremerka kalvene utvandret og ikke foretok sesongvandring, er det grunn til å tro at en stor andel av dyrene vandret ut fra området der de var født. Dette stemmer overens med funn i andre deler av landet, der minimum 20-40 % utvandrer. Antagelsen er sannsynligvis bare delvis riktig, og flere studier må derfor til for å avklare 1) andelen sesongtrekkende hjort, 2) trekkdistanser, 3) andelen ungdyr som utvandrer og 4) hvor langt unna de etablerer seg. Resultatene viser at hjort som er merket i Verdal om vinteren ofte oppholder seg i andre kommuner til andre tider av året, blant annet under jakta. De sesongtrekkende hjortene trakk enten til sommerområder innen kommunen, i Snåsa, i Grong, eller i Steinkjer. Tolv av 22 hjort er dokumentert døde. Av disse døde fire i en annen kommune enn Verdal. Dette var tre øremerka bukkekalver som ble felt i Snåsa (2) eller Stjørdal (1). Den fjerde var en GPS-merket bukk (nr. 13) som var innom Steinkjer, Snåsa, Lierne, Røyrvik og Sverige før den ble påkjørt i Åre kommune i Sverige. En kolle ble også funnet død i Levanger men antas å ha druknet i Verdalselva og deretter ført med elva og med strømmen til Skånes i Levanger. Basert på data fra merka hjort fant vi at 88 % av alle posisjoner var i skog, 8 % på innmark, 2 % på myr, mens de resterende 2 prosentene var fordelt på andre arealtyper som fastmark, bebygde områder og vann. Rolandsen, C.M., Børstad, A., Heim, M., Solberg, E. J. 2017. Red deer in Verdal – Results from capture and marking in 2005 and 2006 - NINA Report 1315. 35 pp. This report describes the results of the project "Red deer in Verdal." The project was initiated as a pilot project about «inland deer in Nord-Trøndelag». The aim has been to increase the knowledge about red deer Cervus elaphus movement patterns in the area. The results are based on more than 34 000 positions from 22 red deer that were marked in 2005 and 2006 in Verdal. Four deer were tagged with GPS collars, six deer with VHF collars, three with VHF eartags, and nine with eartags only. Of all positions, 99.1 percent are from the four GPS marked individuals. Based on our assessment 50% of the deer migrates seasonally between winter and summer ranges. The migration distance varied from 6.5 to 90.7 km (mean 40.2 km). Because of the small sample size of positions in space and time it is impossible to distinguish emigration from seasonal migration of several of the deer. If we assume that the calves marked with only eartags emi-grated, and not undertook seasonal migrations, there is reason to believe that a large proportion of the individuals marked as calves emigrated. This is consistent with findings in other parts of the country, where at least 20-40% emigrate. The assumption is probably only partially correct, and more studies must be done to give reliable answers to 1) proportion of migratory deer, 2) migration distances, 3) the dispersal rate of juveniles and 4) how far away they establish their home ranges. The results show that deer marked in Verdal during winter often move to ranges in other munic-ipalities at other times of the year, including during the autumn hunting season. The seasonally migratory deer moved either to summer areas within the municipality, or to the municipalities Snåsa, Grong, or Steinkjer. Out of twelve dead marked deer, four died in another municipality than Verdal. Three calves with eartags were shoot during the hunting season in Snåsa (2) or Stjørdal (1). The last was a GPS collared male (no. 13) who moved through the municipalities Steinkjer, Snåsa, Lierne, and Røyrvik before he crossed to Sweden and was hit by a car and died in Åre municipality in Sweden. A female deer was also found dead in Levanger municipality, but she likely drowned in Verdalselva, floated down the river and led by ocean currents to Skån-estangen in Levanger. Based on data from all the marked deer, we found that 88 % of all positions were in the forest, 8 % in cultivated land, 2 % in bogs, while the remaining 2 % was in other land cover types such as non-vegetated areas, built-up areas and water. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Veiberg, V., Rolandsen, C.M., Heim, M. & Solberg, E.J. 2016. Omfang av morlause kalvar etter jakt på elg og hjort - NINA Rapport 1197. 27 s. Unngå å felle morindivid frå medfølgjande kalvar. Dette er eit moment som vert grundig poengtert i jegeropplæringa, og som i stor grad er ei innarbeidd grunnhaldning blant dagens elg- og hjor-tejegerar. Av ulike årsaker skjer det likevel frå tid til annan at kalvar vert morlause når morindivi-det vert felt. Tidlegare undersøkingar peikar på at tap av mor på eit for tidleg stadium, kan ha negative følgjer for kalvens vidare vekst og overleving. Dersom omfanget av slike kalvar er stort, er det derfor ei reell fare for at dette kan ha direkte negative konsekvensar for bestandens lang-siktige utviklingstrendar knytt til både kroppsvekter og produktivitetsmål. Ei rekke kommunar er involvert i overvakingsprogrammet for hjortevilt. I desse innsamlingsom-råda samlar jegerane inn både fysisk materiale og relevant informasjon frå felte dyr. Oppslut-ninga frå jegerane er gjennomgåande svært god, og i snitt omfattar overvakingsmaterialet 83 % av alle felte eldre hjortekoller og 74 % av alle felte eldre elgkyr innan det enkelte overvakings-område. Frå felte eldre hodyr vert jegerane mellom anna bedt om å angi kor vidt dyret var i følgje med ein kalv på fellingstidspunktet, og om denne eventuelt også vart felt. Skulle slik informasjon om kopling mellom ei mor og avkom ikkje vere registrert, er det likevel mulig å sannsynleggjere ei kopling mellom aktuelle individ basert på fellingsdato og fellingslokalitet. Vi brukte desse re-gistreringane til å estimere omfanget av morlause kalvar etter jakt hos elg og hjort. For elg var nødvendige data tilgjengeleg for dei fleste overvakingskommunane for perioden 2006-2014. Tilsvarande tidsserie for hjort omfatta perioden 2008-2014. Vi samanstilte data frå alle eldre hodyr der jegerane hadde registrert informasjon om tal kalvar (0, 1 eller 2) som hadde vore i følgje med det felte hodyret. Slike registreringar var tilgjengeleg for 67 % av alle eldre hjortekoller og 77 % av alle eldre elgkyr i overvakingsmaterialet. Felte eldre hodyr i følgje med kalv, der jeger ikkje hadde kopla direkte mot ein felt kalv, eller der alternative kalvar kunne kop-last til hodyret basert på felles jaktfelt og fellingsdato, vart kategorisert som ML (sannsynleg morlaus kalv). På denne måten kunne vi rekna ut kor stor andel av alle eldre hodyr med kjent kalvestatus som sannsynleg resulterte i ein morlaus kalv. For å relatere det registrerte omfanget av morlause kalvar blant felte dyr til den faktiske bestanden av levande kalvar, nytta vi resultat frå tidlegare bestandsrekonstruksjonar frå utvalde overvakingsområde. På tvers av regionar og år fann vi at 7 % av alle felte eldre elgkyr og 8 % av alle felte eldre hjortekoller resulterte i sannsynlege morlause kalvar, men det var ingen signifikante forskjellar mellom artane. Hos elg fann vi ein signifikant reduksjon i andelen ML i løpet av den aktuelle tidsperioden. Det var ingen tilsvarande trend hos hjort. For begge artar var det signifikante for-skjellar i andelen felte hodyr som førte til ein sannsynleg morlaus kalv mellom enkelte av regio-nane. Hos elg var andelen ML i region Hedmark signifikant lågare enn i Oppland. Hos hjort var andelen ML i region Vestfold/Telemark signifikant høgare enn for Hordaland, Sogn og Fjordane og Sør-Trøndelag. Samanlikna med dei rekonstruerte etterjaktsbestandane av kalvar, represen-terte dei morlause kalvane 1,5-1,7 % og 1,7-1,9 % av alle attlevande kalvar hos omsynsvis hjort og elg. Resultata ovanfor har ikkje tatt omsyn til at ein del morlause kalvar vert felt på eit seinare tidspunkt i jakta. Resultata frå denne undersøkinga viser at morlause kalvar utgjer ein svært liten del av den totale kalvebestanden etter jakt. Tydelege regionale forskjellar viser likevel at det er viktig å vidareføre det haldningsskapande arbeidet, og gjennom kvotesystemet legge til rette for at jakta resulterer i så få morlause kalvar som råd. Det er også viktig at fleksibiliteten knytt til fleirårige bestands-planar, inkludert dei interne muligheitene for overføring av løyver og felte dyr innan planområdet, vert utnytta på ein god måte slik at morlause kalvar alltid kan fellast. Avoid shooting mothers from calves. This is a well-established basic attitude among today’s moose and red deer hunters, and is thoroughly pointed out during the obligatory training of new hunters. For various reasons, orphaning still occurs. Earlier investigations have found that the loss of maternal care might have negative consequences related to growth and survival of calves. If the extent of such calves becomes large, this might have direct negative consequences for population trends related to body weight and productivity measures. A number of municipalities are involved in the national monitoring program for cervids. In these areas, hunters collect both physical material as well as relevant information from shot animals. Our investigation benefitted from these data. Across years and regions, the collected monitoring material represents on average 83 % of all adult red deer hinds and 74 % of all adult moose cows shot during the hunt. For adult females, hunters are asked to record whether shot individ-uals were accompanied by calves, and whether the calf/calves also were shot. If coupling be-tween mothers and their offspring has not been sufficiently identified by the hunters, linkages between mothers and potential offspring candidates can be substantiated on the basis of coin-ciding shooting dates and identical hunting fields. We wanted to use this hunter-based infor-mation to estimate the extent of orphaned calves in the post-harvest population of moose and red deer. For moose, data with the needed resolution was available for most monitoring municipalities for the period 2006-2014. The equivalent time series for red deer covered the period 2008-2014. We utilized data from all adult females where date of shooting, hunting field and the number of accompanying calves (0, 1 or 2) was known. Such information was available for 67 % of the adult red deer hinds and 77 % of all adult moose cows in the monitoring material. If shot females accompanied by a calf/calves could not be coupled with either a hunter-identified calf, or a likely offspring candidate based on shooting date and hunting field, they were categorized as ML (likely orphaned calf). The number of ML divided by the total number of adult females with information about the number of accompanying calves, gave us the likely proportion of adult shot females leading to an orphaned calf in a given municipality and year. To relate the extent of orphaned calves to the post-harvest calf population, we used information from previous population recon-structions. Across regions and years, we found that 7 % of all adult moose females and 8 % of all adult red deer hinds harvested led to orphaned calves. There were no significant differences between species. For moose, we found a significant reduction in the proportion of ML during the period studied. No trend development was detectable in the red deer data. The material from both spe-cies, showed significant differences in the proportion of ML between regions. For moose, the proportion ML in Hedmark was significantly lower than in Oppland. For red deer, the proportion of ML in the region Vestfold/Telemark was significantly higher than in Hordaland, Sogn and Fjor-dane and in Sør-Trøndelag. The calculated number of orphaned calves represented 1.5-1.7 % and 1.7-1.9 % of the post-harvest calf population in red deer and moose respectively. These results have not taken into account that some of the orphaned calves are likely shot later in the hunting season. Our results show that orphaned calves represent a very small proportion of the total post-harvest calf population. Clear differences between regions still emphasize that continued focus on atti-tude forming activity together with a quota systems that arrange for a harvest resulting in as few orphans as possible, is still important. It is also important that the flexibility related to perennial management plans, including the opportunity to reallocate licenses or culled animals between hunting fields with a shared management plan, is practiced so that orphaned calves can always be harvested. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Dette er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt etter de tre første årene i kontraktsperioden 2012–2017. I rapporten gir vi en oversikt og kvalitetsvurdering av data innsamlet i årene 2012–2014 og viser utviklingen i flere sentrale overvåkingsparameter fra de respektive overvåkingsområdene for elg, hjort og villrein. I tillegg gir vi en generell vurdering av bestandsutviklingen på nasjonalt og regionalt nivå samt en grov oversikt over tilstand og utvikling i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle trearter. I de tre siste årene har vi stort sett fått inn data med samme omfang og kvalitet som i forrige kontraktsperiode (2007–2011), men med noe variasjon mellom områder. I tillegg er det å merke seg at vi har opprettet 2 nye overvåkingsområder for hjort. Disse er begge opprettet på Østlandet, der hjorten nylig har etablert seg og bestandene er økende. Utviklingen i den samlede tettheten av hjortevilt i Norge er nedadgående. Siden toppåret i 2010, felles det nå færre elg, hjort og rådyr, og den samme utviklingen finner vi i antallet elg, hjort og rådyr som er påkjørt og drept i trafikken. Trenden i bestandstetthet varierer likevel mye mellom bestander og arter. Generelt sett har det vært en økning i antallet villrein, og avskytningen har økt de siste tre årene. Dette skyldes mest at bestandstettheten har økt mye på Hardangervidda. Samlet ser vi likevel ingen dramatiske endringer i bestandstettheten av hjortedyr i Norge. Det meste av bestandsvariasjonen skyldes varierende jakttrykk, og i de aller fleste tilfellene er variasjonen et resultat av en ønsket utvikling. I Norge er ikke elg, hjort eller villrein særlig utsatt for predasjon, og følgelig er det bare unntaksvis at rovdyr har en stor effekt på bestandsdynamikken. Tilsvarende ser vi ikke tegn til tetthetsavhengige responser i overlevelse (utenom jakt) og kalveproduksjon av en slik styrke at disse alene kan føre til bestandsnedgang. Dette betyr likevel ikke at bestandene er upåvirket av tetthetsavhengige effekter. Særlig i hjortebestandene har vi de siste 20 årene sett en kraftig reduksjon i slaktevekter og fruktbarhetsrater i takt med økende bestandstetthet. Dette er mest sannsynlig en respons på økt konkurranse om maten med påfølgende redusert vekst. Tilsvarende ser vi i villreinområdene indikasjoner på at kalveproduksjonen varierer med varierende bestandstetthet, men stor variasjon mellom år gjør det vanskelig å konkludere entydig. I flere av elgområdene har bestandskondisjonen sunket mye de siste 25 årene, selv i områder der bestandene samtidig er redusert. Et presserende spørsmål er derfor om kondisjonsnedgangen på 1990-tallet utelukkende er forårsaket av de høye bestandstetthetene eller om også andre faktorer helt eller delvis ligger til grunn for den manglende positive responsen i bestandskondisjon. For å bedre kunne avklare slike spørsmål har vi igangsatt en mer regulær overvåking av beitegrunnlaget i skogen. Dette gjennomføres som et samarbeid med Landsskogtakseringen ved Norsk institutt for skog og landskap, som i 2 takster (9. takst: 2005–2009, og 10. takst: 2010– 2014), har gjennomført taksering av beitetrykk og beitetilbud i den skogdekte delen av landet. Datamaterialet som er innsamlet så langt synes å være av rimelig høy kvalitet og vi forventer å benytte dette langt mer aktivt i årene som kommer. Spesielt ønsker vi å undersøke hvordan beitetilbud og beitetrykk varierer mellom områder, og i hvilken grad beitetilbud og bestandstetthet i kombinasjon kan forklare den store variasjonen vi ser i elgens bestandskondisjon i Norge. Beitetilbud, beitetrykk, bestandsovervåking, elg, hjort, hjortevilt,hjorteviltforvaltning, Norge, rådyr, villrein, Browse abundance, Browsing pressure, Moose, Norway, Population monitoring, Red deer, Reindeer, Roe deer, Ungulate management © Norsk institutt for naturforskning (NINA). Kan siteres fritt med kildeangivelse

Dette er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt etter de tre første årene i kontraktsperioden 2012–2017. I rapporten gir vi en oversikt og kvalitetsvurdering av data innsamlet i årene 2012–2014 og viser utviklingen i flere sentrale overvåkingsparameter fra de respektive overvåkingsområdene for elg, hjort og villrein. I tillegg gir vi en generell vurdering av bestandsutviklingen på nasjonalt og regionalt nivå samt en grov oversikt over tilstand og utvikling i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle trearter. I de tre siste årene har vi stort sett fått inn data med samme omfang og kvalitet som i forrige kontraktsperiode (2007–2011), men med noe variasjon mellom områder. I tillegg er det å merke seg at vi har opprettet 2 nye overvåkingsområder for hjort. Disse er begge opprettet på Østlandet, der hjorten nylig har etablert seg og bestandene er økende. Utviklingen i den samlede tettheten av hjortevilt i Norge er nedadgående. Siden toppåret i 2010, felles det nå færre elg, hjort og rådyr, og den samme utviklingen finner vi i antallet elg, hjort og rådyr som er påkjørt og drept i trafikken. Trenden i bestandstetthet varierer likevel mye mellom bestander og arter. Generelt sett har det vært en økning i antallet villrein, og avskytningen har økt de siste tre årene. Dette skyldes mest at bestandstettheten har økt mye på Hardangervidda. Samlet ser vi likevel ingen dramatiske endringer i bestandstettheten av hjortedyr i Norge. Det meste av bestandsvariasjonen skyldes varierende jakttrykk, og i de aller fleste tilfellene er variasjonen et resultat av en ønsket utvikling. I Norge er ikke elg, hjort eller villrein særlig utsatt for predasjon, og følgelig er det bare unntaksvis at rovdyr har en stor effekt på bestandsdynamikken. Tilsvarende ser vi ikke tegn til tetthetsavhengige responser i overlevelse (utenom jakt) og kalveproduksjon av en slik styrke at disse alene kan føre til bestandsnedgang. Dette betyr likevel ikke at bestandene er upåvirket av tetthetsavhengige effekter. Særlig i hjortebestandene har vi de siste 20 årene sett en kraftig reduksjon i slaktevekter og fruktbarhetsrater i takt med økende bestandstetthet. Dette er mest sannsynlig en respons på økt konkurranse om maten med påfølgende redusert vekst. Tilsvarende ser vi i villreinområdene indikasjoner på at kalveproduksjonen varierer med varierende bestandstetthet, men stor variasjon mellom år gjør det vanskelig å konkludere entydig. I flere av elgområdene har bestandskondisjonen sunket mye de siste 25 årene, selv i områder der bestandene samtidig er redusert. Et presserende spørsmål er derfor om kondisjonsnedgangen på 1990-tallet utelukkende er forårsaket av de høye bestandstetthetene eller om også andre faktorer helt eller delvis ligger til grunn for den manglende positive responsen i bestandskondisjon. For å bedre kunne avklare slike spørsmål har vi igangsatt en mer regulær overvåking av beitegrunnlaget i skogen. Dette gjennomføres som et samarbeid med Landsskogtakseringen ved Norsk institutt for skog og landskap, som i 2 takster (9. takst: 2005–2009, og 10. takst: 2010– 2014), har gjennomført taksering av beitetrykk og beitetilbud i den skogdekte delen av landet. Datamaterialet som er innsamlet så langt synes å være av rimelig høy kvalitet og vi forventer å benytte dette langt mer aktivt i årene som kommer. Spesielt ønsker vi å undersøke hvordan beitetilbud og beitetrykk varierer mellom områder, og i hvilken grad beitetilbud og bestandstetthet i kombinasjon kan forklare den store variasjonen vi ser i elgens bestandskondisjon i Norge. Beitetilbud, beitetrykk, bestandsovervåking, elg, hjort, hjortevilt,hjorteviltforvaltning, Norge, rådyr, villrein, Browse abundance, Browsing pressure, Moose, Norway, Population monitoring, Red deer, Reindeer, Roe deer, Ungulate management

Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Langvatn, R., Holmstrøm, F., Solem, M. I., Eriksen, R., Astrup, R. & Ueno M. 2012. Hjortevilt 1991-2011 – Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. – NINA Rapport 885. 156 s. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt blir gjennomført på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN), og NINA har hatt ansvaret for gjennomføringen av programmet siden oppstarten i 1991 og fram til i dag. Datamaterialet som er samlet inn i løpet av disse 21 åra representerer en unik mulighet til å følge sentrale utviklingstrender i bestandsstørrelse, kondisjons- og reproduksjonsmål hos elg, hjort og villrein innen utvalgte overvåkingsregioner. Overvåkingen gjennomføres i detalj innenfor 17 forskjellige overvåkingsområder (7 for elg, 3 for hjort, 7 for villrein) fra Svalbard i nord til Vest-Agder i sør, der kjever, slaktevekter og andre data samles fra skutte individer, og kalveproduksjon og bestandsstruktur estimeres i villreinbestandene. I tillegg gjennomføres det en mer ekstensiv overvåking av bestandstetthet, avskytning og kalverekruttering basert på jegerrapporter. Denne rapporten er en oppsummering av utviklingstrendene i overvåkingsperioden 1991-2011, med spesiell fokus på utviklingen i den siste kontraktsperioden, 2007-2011. I løpet av perioden 1991-2011 har det i Norge vært en generell økning i avskytningen av hjort og nedgang i avskytningen av villrein, mens avskytning av elg har holdt seg relativt stabil (variert rundt gjennomsnittet). Den samme utvikling kan spores i antallet individer drept i trafikken for elg og hjort. På regionalt nivå har tettheten og avskytningen av elg stort sett økt i bestandene fra Sør- Trøndelag til Finnmark, mens den har sunket fra Buskerud til Vest-Agder. I Oppland og i fylkene lenger øst, har trenden vært mer stabil. I samme periode har det vært en generell nedgang i kalverekrutteringsratene estimert fra sett elg i de fleste fylkene. Nedgangen har vært spesielt tydelig fra Buskerud til Vest-Agder. Til tross for vesentlig nedgang i bestandstetthet, er rekrutteringsratene fortsatt lave i disse fylkene. Motsatt finner vi fortsatt høye rater i Østfold og i fylkene fra Sør-Trøndelag til Finnmark. Den samlede bestandsstørrelsen og avskytningen av villrein er dominert av bestanden på Hardangervidda. I inneværende overvåkningsperiode har bestandsstørrelsen på Hardangervidda vært lav men i vekst. Tilsvarende utviklingstrender finner vi i Setesdal Ryfylke og i Forolhogna og jaktuttaket fra overvåkingsområdene er følgelig økende ved utgangen av siste overvåkingsperiode. I de 17 villreinområdene på fastlandet som ikke inngår i overvåkingsprogrammet for villrein, har det vært en nedgang i jaktuttaket på omkring 25 % i perioden 1991-2011. Avskytningen av hjort har økt systematisk i alle fylker med hjortejakt i perioden 1991-2011 og har i hele perioden vært dominert av fylkene fra Rogaland til Sør-Trøndelag. De siste åra har imidlertid veksten vært størst i de nye hjorteområdene på Sørlandet og Østlandet. I 2011 var det for første gang på lenge en nedgang i avskytningen i alle de dominerende hjortefylkene, utenom i Hordaland. Den samme utviklingen finner vi i antallet hjort påkjørt og drept i trafikken siden 2008, noe som antyder at den samlede bestanden av hjort nå er på vei ned. Innenfor overvåkingsområdene har bestandsutviklingen for de aktuelle hjorteviltartene vært i samsvar med den mer generelle utviklingen på regionalt nivå. Overvåkingsbestandene for elg i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Hedmark har vært økende eller relativ stabile i perioden 1991-2011, mens bestandene i Oppland, Vestfold/Telemark og Vest-Agder har vært synkende. I den samme perioden har det vært en generell nedgang i slaktevekter og/eller rekrutteringsrater i alle områdene, utenom i Oppland og delvis i Troms. Fruktbarhetsratene fra eggstokkanalysene viser til dels det samme mønsteret, men i tillegg finner vi en positiv utvikling i flere områder. Det sprikende resultatet tilskrives i en viss grad jaktseleksjon og analysetekniske problemer.

Solberg, E. J., Heim, M. Rolandsen, C. M., Sæther, B-E. & J. M. Arnemo 2011. Immobilisering og merking av elg på Vega, 1992- 2010 – Konsekvenser for dyrevelferd, kondisjon, reproduksjon og overlevelse. - NINA Rapport 658. 30s. For å kunne forstå dynamikken i bestander av jaktbare viltarter er det ofte nødvendig å merke et visst antall dyr for å innhente informasjon om individuell overlevelse, reproduksjon, kondisjon og atferd. Både merkeprosessen og at dyret i etterkant må bære et fysisk merke (eks. radiosender) kan imidlertid være stressende for dyret, og vil kunne ha kortsiktige og/eller langsiktige konsekvenser for dyrets velferd. I Vega kommune i Nordland har NINA gjennomført medikamentell immobilisering og merking av elg nesten hvert år siden 1992, med det resultat at de aller fleste individene (>95 %) har vært radiomerket fra 8 måneders alder. I den forbindelse har dyrene også blitt målt og veid, og i etterkant har vi registrert reproduksjon, overlevelse, vektutvikling, spredning, habitatbruk og annen atferd. I denne rapporten gir vi en kort historisk oversikt over denne merkeaktiviteten. Samtidig undersøker vi i hvilken grad vår håndtering har medført synlige kortsiktige eller langsiktige negative effekter på elgens overlevelse, reproduksjon og vektutvikling, og således kan tenkes å ha konsekvenser for elgens velferd. Vega kommune består av øyene Vega, Igerøya og Ylvingen, i tillegg til en rekke mindre øyer, holmer og skjær som stort sett er ubefolkede, og som ikke har fast bestand av elg. På Vega og Igerøya (som henger sammen) innvandret 3 elger i 1985 og dannet grunnlaget for dagens bestand. Senere har også elgen spredt seg til Ylvingen, og totalt er det i dag omkring 50-60 elg i hele kommunen. I løpet av perioden 1992-2010 gjennomførte vi 362 immobiliseringer av elg i Vega kommune, fordelt på 216 forskjellige individer. Disse har gått med radiohalsbånd i totalt 579 elgår (i gjennomsnitt 2,68 år pr. individ). I studieperioden er det kun èn elg som har omkommet som følge av merkeprosessen, en okse som druknet. Tilsvarende har vi få indikasjoner på at radiohalsbåndet volder direkte problemer for elgen. En mer systematisk undersøkelse av mulig pels- og hudslitasje av elg under remerking, avdekket pelsslitasje hos ett individ, men ingen hudslitasje (gnagsår). Dette er også erfaringen fra tidligere remerkinger og fra elg skutt i jakta. Data på vektutvikling og rekrutteringsrater understøtter vårt generelle inntrykk at elgen stresses forholdsmessig lite av merkeaktiviteten og av å måtte bære radiohalsbånd. Sammenlignet med andre bestander i Norge, har elgbestanden på Vega svært høye vekter og tvillingrater (et mål på kalveproduksjonen), og ingen nedgang kan spores i rekrutteringsrater eller kalvevekter i løpet av studieperioden. Tilsvarende er de naturlige dødelighetsratene i elgbestanden på Vega lave sammenlignet med andre bestander i Skandinavia, og viser ingen positiv trend i løpet av perioden. Vi fant heller ingen sammenheng mellom elgens slaktevekt for en gitt alder og kjønn, og antallet ganger dyret var immobilisert (0-8 ganger pr. individ) eller antall år dyret hadde hatt påmontert radiohalsbånd (0-13 år). Norge, Nordland, Vega, elg, konsekvensutredning, radiomerking, langtidskonsekvenser, Norway, Nordland, Vega, impact assessment, radio-collaring, long-term consequences

Rolandsen, C. M., Solberg, E. J., Bjørneraas, K., Heim, M., Van Moorter, B., Herfindal, I., Garel, M., Pedersen, P. H., Sæther, B.-E., Lykkja, O. N., Os, Ø. Elgundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Bindal og Rissa 2005 - 2010 - Sluttrapport – NINA Rapport 588. 142 s. Rapporten beskriver resultatene fra Elgundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Bindal og Rissa. Det overordnede målet har vært å øke den generelle kunnskapen om elgen i området, og gjennom dette bidra til å styrke det faglige grunnlaget for forvaltningen. Sentrale delprosjekter har vært å undersøke elgens vandring og trekkmønster, arealbruk gjennom året, variasjon i kroppstørrelse (vekt) og fruktbarhet, dødelighet utenom jakt, samt forholdet elg – trafikk. Resultatene bygger på over 2.1 millioner kartposisjoner fra 247 elg som ble radiomerket i perioden 2006 – 2008. Av disse ble 171 utstyrt med GPS-sendere, og disse har bidratt med det aller meste av datamaterialet. De øvrige (77) ble merket med konvensjonelle VHF-sendere. Over 60 frivillige feltmedarbeidere har vært involvert i prosjektet og mange elgjegere har bidratt med opplysninger om elgenes reproduktive status og overlevelse. Totalt ble det merket elg i 22 kommuner, fordelt på Nord-Trøndelag, Nordland (Bindal) og Sør- Trøndelag (Rissa). I Nord-Trøndelag fordelte kommunene seg på følgende 5 Hjorteviltregioner: Hjorteviltregion 1 (Meråker, Stjørdal, Frosta, Levanger og Verdal), Hjorteviltregion 2 (Mosvik og Leksvik), Hjorteviltregion 3 (Namdalseid, Verran og Helge-Rein-By-Brug/Steinkjer), Hjorteviltregion 4 (Namsos, Fosnes, Overhalla, Høylandet, Nærøy og Vikna) og Hjorteviltregion 5 (Lierne, Røyrvik, Grong og Namsskogan). I ett eller flere år i perioden 2003 – 2008 ble det også samlet inn data fra elgkyr felt under jakta i de fleste kommunene som omfattes av prosjektet. Enkelte av kommunene inngår i det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt og for disse har vi data tilgjenglig fra ulike perioder tilbake til 1966, og hvert år siden 1991. Totalt benyttet vi data fra omkring 5 000 kyr (≥ 2 år), 5 000 åringsdyr (begge kjønn) og ca. 5 000 kalver (begge kjønn). Vi har dessuten benyttet jegerobservasjoner (sett elg), fellingsstatistikk og registreringer av fallvilt fra alle kommunene som omfattes av prosjektet. Ved å studere variasjon i elgens bevegelseshastighet (meter gått pr time) og retningsstabilitet gjennom året, fant vi at elgokser beveger seg med en fart på omkring 40 – 300 m/t i gjennomsnitt, mens elgkyr beveger seg med en gjennomsnittsfart på 30 – 100 m/t. Høyest hastighet ble funnet om sommeren og under brunsten/jaktsesongen for begge kjønn. Den høyeste bevegelseshastighet under brunstperioden (og jakta) sammenfalt med toppbrunsten i studieområdet (estimert fra ovarieanalyser). Som forventet viste kyrne dessuten en markant nedgang i bevegelseshastighet under kalvingssesongen. Om vinteren er bevegelseshastigheten lav og det er liten forskjell mellom kjønnene. Elgokser synes å utnytte høyereliggende terreng i større grad enn kyr om sommeren og til dels også i løpet av perioder med lite snø på vinteren. NØKKELORD : elg, Alces alces, Nord-Trøndelag, Bindal, Rissa, forvaltning, radiomerking, GPS, bevegelsesmønster, arealbruk, habitatseleksjon, kondisjon, dødelighet, elgpåkjørsler, leveområder, sett elg, moose, Alces alces, Nord-Trøndelag, Bindal, Rissa, management, radio collar, GPS, movement pattern, habitat, selection, reproduction, mortality, moose/vehicle accidents, moose/train collisions, home range, seen moose