Search

havbruk og marine områder for å gjøre areal tilgjengelig for vekst i havbruksnæringen, samtidig som også andre hensyn sikres, og at forvaltningen er tids- og kostnadseffektiv. Hvordan tilgangen på egnede arealer vil bli for næringen fram mot 2030 og videre, vil avhenge av flere forhold. For å undersøke dette er det utviklet tre scenarioer for framtidig utvikling: 1. Havbruksmakt, 2. Kommunemakt og 3. Statsmakt. Hvert av scenarioene kan ses på som et sett av utfordringer med hensyn på ulike dimensjoner av bærekraft, og forvaltningsmessige grep for å svare på det. Scenarioene er ikke utviklet med tanke på hva som antas å være mest mulig realistisk (ren trendforlengelse), men for å åpne diskusjonen for ulike, mulige utviklingsretninger. Jokere eller «svarte svaner» kan bidra til å endre samtlige scenarioer. Det er usikkert om en fullt ut klarer å tilfredsstille alle tre bærekrafts-dimensjonene på samme tid og sikre arealtilgang for havbruk. Mye avhenger av næringens legitimitet. Manglende legitimitet har i dag sammenheng med manglende biologisk bærekraft (lus, rømming) og manglende sosial bærekraft. Økt legitimitet med mulig bedre arealadgang kan trolig lettest oppnås gjennom forbedringer på disse dimensjonene., The report sums up and considers possible changes to the area management of Norwegian salmon aquaculture (both area planning and aquaculture site management), with the aim to make sea areas available and enable growth in salmon farming, while also other interests are catered for and the management is time- and cost-effective. The possible changes are considered up against three different scenarios that represent sets of sustainability challenges and major changes in the aquaculture management: more power to respectively 1) the industry itself, 2) the municipalities, and 3) the state.

Prosjektet var organisert med fire delprosjekter, på hhv. produksjon, arealforvaltning, samarbeid og scenarioer med tanke på utviklingen fram mot 2030. • I 2030 bør samfunnet ha etablert andre reguleringsmekanismer på lokalitets- og områdenivå som regulerer mer direkte i forhold til biosikkerhet og miljøeffekter. Slike mekanismer kan bl.a. omfatte en ny konsesjonsordning (tillatelse) for lukkede eller semi-lukkede anlegg. • Det er for tiden ikke behov for produksjonsregulerende tiltak ut fra markedshensyn. • Enkelte kommuner har ønsket å stille særskilte miljøkrav til havbruksnæringen med hensyn på utslipp og bruk av teknologi. Et slikt regime anbefales ikke. • Uansett regime vil det kunne innføres tidsavgrensning på tillatelsene. Dette vil gi større fleksibilitet i planleggingen, men innføre større usikkerhet for havbruksnæringen. Tidsavgrensning anbefales ikke, da en allerede i dagens regelverk har muligheten av å stoppe virksomheten på en lokalitet ut fra miljømessige forhold • Ingen av de undersøkte alternativene til dagens planlegging anses som realistiske, grunnet manglende institusjonalisering. Det bør i stedet satses på interkommunale kystsoneplaner som rulleres hvert fjerde år. • Økt områdesamarbeid vil kunne løse flere av havbruksnæringens utfordringer. Oppdretterne selv ser ut til å foretrekke frivillig samarbeid, vel vitende om at dersom man ikke oppnår tilfredsstillende løsninger vil statlig myndigheter gripe inn med lovpålegg., The research project has dealt with four specific areas: production models, area use, cooperation and scenarios for management towards 2030. The production models have demonstrated the benefits of increased cooperation between aquaculture farmers, while pointing to the need for improved management of bio-security and environmental effects. There is at present no need for regulation of total production. Time constraints and special environmental regulations on behalf of municipalities are not recommended. There are no realistic alternatives to increased inter-municipality planning of the coastal areas. Increased cooperation in terms of environmental sustainability should ideally be voluntary. Four different scenarios have been developed, showing the possible development of the industry towards 2030.

Denne rapporten er et resultat av prosjektet Coreplan, som har undersøkt om metoder og tilnærminger som finnes i litteraturen om økosystemtjenester kan bidra til å styrke kystsoneforvaltningen. I rapporten diskuterer vi utviklingstrekk i norsk kystsoneplanlegging og hvordan utviklingen i bruken av kysten kan stille nye krav til kystsoneplanleggingen. Vi forklarer bakgrunnen for begrepet økosystemtjenester, og viser hvordan begrepet brukes i forvaltningen i dag. Vi gir ulike eksempler på hvordan økosystemtjenesteperspektiver kan avhjelpe mangler eller svakheter ved kystsoneplanleggingen, og vi diskuterer hvilke utfordringer eller dilemmaer en slik tilnærming kan føre med seg.

Rapporten beskriver hendelsesforløpet og beredskapen i forbindelse med giftalgeangrepet i Astafjorden, Ofotfjorden, Vestfjorden og Tysfjorden våren 2019: hva skjedde, hva ble gjort, hva fungerte og hva fungerte ikke. Rapporten belyser også håndteringen av situasjonen da den oppsto relatert til internkommunikasjon, handlingsrom, disponible ressurser i beredskapen, samt dialog med forvaltning og håndtering av media. I denne studien er det gjennomført intervju med oppdrettere, forvaltning og forskningsmiljø. Hovedfunnet er at krisehåndteringen og samarbeidet mellom oppdrettere, forvaltning, leverandører og forskningsmiljøer var meget god. Informantene påpekte at det er noen forbedringspunkter for å være bedre rustet ved en ny algeoppblomstring med et slikt omfang. Rapporten avsluttes med anbefalinger/oppfølging av algeberedskap. The report describes the course of events and preparedness for algal blooms in Astafjorden, Ofotfjorden, Vestfjorden and Tysfjorden, Norway in spring 2019. The main finding is that the crisis management and collaboration between breeders, management, suppliers and research environments was very good.

Rapporten beskriver funn fra områdesamarbeid i norsk havbruk i FHF-prosjektet "Havbruksforvaltning 2030". I denne studien er områdesamarbeid definert som "Samarbeid mellom to eller flere næringsaktører i havbruk innenfor et definert geografisk område". Målet med studien er å vurdere ulike former for områdesamarbeid, hvordan områdesamarbeid kan organiseres, samt å gjøre faglige betraktninger om næringen kan ta ansvar for slikt samarbeid, eller om det bør legges til forvaltningen. Et hovedfunn er at områdesamarbeid i norsk havbruk bør i størst mulig graf være frivillig. Rapporten avsluttes med anbefaling organisering av områdesamarbeid. The aim of this study was to investigate area collaboration in Norwegian aquaculture. A key finding is that area cooperation in Norwegian aquaculture should be voluntary. The report concludes with the recommendation of organizing area cooperation

Source at https://nofimaas.sharepoint.com/sites/public/Cristin/Rapport%2026-2018.pdf?slrid=1d79a49e-d04c-7000-99f4-b4b10fc8ec5c. Rapporten har tatt for seg hvilke hensyn som var særlig vektlagt i utlysningene av matfisk-tillatelser til laks og ørret i tildelingsrundene fra 2002 til 2013. I studien ble forskriftene til tildelingsrundene studert. Dette er hensyn som var nevnt spesielt i forskriftene som ble laget til hver runde, enten som kriterier for hvem som kan søke om nye tillatelser, eller hva som skulle vektlegges ved prioritering mellom søkere. De hensynene som har ligget i lovene, og dermed vært gjeldene for alle utlysningene, har vi ikke fokusert på. Funnene fra studien viser at det har vært særlige hensyn knyttet til disse temaene: Geografisk fordeling; Distriktshensyn; Eierskap og aktørenes størrelse; Miljø; Fiskehelse; Vederlag og budrunde; Utvikling av akvakulturnæringen i seg selv; Andre hensyn. Rapporten har også sett på utviklingen av regelverket for akvakultur generelt for perioden 1973–2018. Gjennomgangen viser blant annet hvordan de særlige hensyn nevnt over har kommet inn i det generelle regelverket. Vi ser flere trender i utviklingen. Overordnet kan vi si at hensynene for hvor nye tillatelser skal komme, har dreid fra å være dominert av hvor det var ønskelig med mer havbruk, hovedsakelig ut fra distriktshensyn, til å si hvor det er mulig med mer havbruk ut fra miljøhensyn. Hvem som skal få nye tillatelser har dreid fra å være delvis basert på størrelse, hvor mindre aktører prioriteres, til å være hovedsakelig basert på vilje og evne til å betale vederlag for tillatelsen. Videre har reguleringen av hvordan det drives havbruk, og igjen særlig med tanke på å unngå eller redusere miljøproblemer, blitt mer omfattende og detaljert, og mer vektlagt. English abstract: Aquaculture of salmon and trout in sea in Norway needs a license, and have been issued in announced rounds. Each round comes with a Regulation from the Ministry. This report identifies special concerns that have been stated in the Regulations to be used for prioritising applicants for new licenses for the rounds 2002–2013. The development of the general laws and regulations for aquaculture from 1973 to date is also investigated, and summed up especially for the special concerns identified for 2002–2013. We see several interesting trends in the development.

Planlegging i kystsonen har de senere år blitt bedre, og det gjøres mye godt planarbeid ute i kommunene. Flere og flere kommuner har vedtatte planer som dekker sjøarealet, antall interessenter som involveres øker, og omfanget og kvaliteten av datagrunnlaget blir stadig bedre. Flere kommuner tar også initiativ til interkommunale samarbeid hvor større sjøarealer planlegges på tvers av kommunegrensene. Men det er også stor variasjon i hvordan kommunene tilnærmer seg kystsoneplanlegging. Det er et ønske å sikre raskere og mer helhetlig planlegging av sjøarealet. Formålet med denne rapporten er å kartlegge ulike kommuners praksis for kystsoneplanlegging. Rapporten viser at det finnes et bredt spekter av planpraksiser blant ulike kommuner, for eksempel når det gjelder konsekvensutredninger, valg av plantype, bruk av arealformål, og hvordan kommunene legger til rette for deltagelse i planprosessene. Samtidig varierer også tidsbruken i prosessene stort. Det etterspørres en avklaring rundt flere forhold, blant annet hvilket handlingsrom plan- og bygningsloven gir kommunene i møtet med ulike sektorlovverk.

The main objective of the AquaLog project is to understand factors and forces that influence the aquaculture controversy in the Arctic communities. This report summarizes the second workshop in Vancouver, Canada 23-27th April 2017. The project is funded by the Nordic Council of Minister and the Norwegian Fram Centre. Aqualog er et nettverksprosjekt finansiert av Nordisk Ministerråd og Framsenteret. Hensikten med prosjektet er å øke forståelsen av konflikter rundt akvakultur og hvordan disse håndteres i de arktiske landene. Rapporten oppsummerer prosjektets andre arbeidsseminar, som fant sted i Vancouver, Canada fra 23. -27. april 2017.

This is the second report from the project “Impacts of the legal framework on the aquaculture industry – simplification of regulations”, funded by The Norwegian Seafood Research Fund (FHF). The project is designed to investigate how scientific knowledge and political objectives have shaped the design and implementation of the legal framework, and to suggest possible improvements and simplifications of the regulatory regime. In this report, we focus on the regulatory system, and practices laws and regulations. The main problem with the current management structure is the strong fragmentation. As many as five (six) ministries are involved, and three levels of government involved (municipal, county and state).

Over the years, 19 students from Ghana have graduated from the International Fisheries Management Programme (IFM) at the Norwegian College of Fishery Science (NCFS) at the University of Tromsø, the Arctic University of Norway. In addition, three other students from Ghana are in their first and second year of the programme now. These students are trained and supervised by professors with broad experience in fisheries, aquaculture and development research from all over the world, but with no specific knowledge about fisheries and aquaculture in Ghana. Therefore, professor Bjørn Hersoug and professor Jahn Petter Johnsen from NFCS in the period 8-21 August 2015, went on an educational tour to learn more about fisheries and aquaculture in Ghana and to explore training needs and potential for educational and research collaboration with relevant institutions. The report is a summary of information from informants and of information collected from written sources.

The Norwegian government has great ambitions for growth and development in the Norwegian aquaculture industry. At the same time, the aquaculture industry also encounters significant opposition by different stakeholders and is undoubtedly controversial. The aquaculture industry contributes to regional and social development in the Arctic, and supplies highly demanded seafood. On the other hand, the industry is criticized for having a negative impact on both the environment and local communities, including indigenous people. The Nofima Food Research Institute has taken the initiative to establish an international network in order to acquire more knowledge on the aquaculture controversy, focusing on: what are the conflicts, how are they framed and expressed; how do the conflicts arise, and which similarities and differences are there in Arctic countries? This knowledge is important to understand the controversy around aquaculture, and thus to turn the process from controversy to dialogue. The AquaLog project `Intensive aquaculture and sustainable regional development in the Arctic – From controversy to dialog` is a network project funded by the Nordic Centre for Spatial development (NORDREGIO), Nordic Council of Ministers. The project`s objective is to understand factors and forces that influence the aquaculture controversy in the Arctic. The first AquaLog workshop was arranged in April 2015 in Tromsø, Norway. This report presents the results of this workshop. The participants of the workshop were from the University of Ottawa, Canada, the University in Holar on Iceland, Sweden's University of Agriculture, The University of Tromsø, the Fiskaaling research institute on the Faeroe Islands, company Torsta AB from Sweden and Nofima from Norway. The findings can be summarized as follows: o The workshop revealed that the controversies in five Arctic countries concern several of the same issues. This despite the countries being very different in terms of the size of the countries and populations, and production volumes, etc. o The controversies in the involved Arctic countries vary in range. They all have in common that the aquaculture industry is accused of having negative impacts on the environment. In the sea this is linked to e.g. escapes, sea lice, diseases and emissions, while in fresh water farming over-fertilization is central. o Spatial and user-group conflicts have risen to the surface, often between aquaculture and other groups such as tourism, fisheries, outdoor activities, and local or indigenous people. o The workshop also revealed that the conflicts seem to be caused by other issues than those that seem most apparent. For example, a narrow focus on environmental sustainability can confine the conflict to an environment issue. This can conceal other fundamental undecided issues such as the distribution of the industry's advantages and disadvantages, rural development, rights, and social and cultural consequences. Det er store ambisjoner for vekst og utvikling av akvakulturnæringen, men samtidig møter den betydelig motstand og er utvilsomt kontroversiell. Nofima har etablert et internasjonalt nettverk for å få mer kunnskap om kontroversen om akvakultur; hva skaper konflikt, hvordan kommer den til uttrykk og kan det være skjulte årsaker til konfliktene? Dette er kunnskap som er viktig for å forstå konfliktene, og vil være nyttig for å kunne dreie prosessen fra kontrovers til dialog. Nofima har nylig arrangert en workshop om kontroversen med deltagere fra universiteter og forskningsinstitusjoner i Norge, Canada, Færøyene, Island og Sverige. Funnene er presentert i denne rapporten.

Ambisjoner om videre vekst i norsk havbruksnæring har vært hyppig uttalt, både av næringen selv, og av skiftende regjeringer. Sentralt er at næringen skal gis muligheten til vekst, så lenge det skjer innenfor miljømessige bærekraftige rammer. Dette kan betraktes som en politisk målsetting for norsk havbruksnæring. Men næringens muligheter for vekst avgjøres ikke av politiske målsettinger alene. Andre sentrale rammebetingelser for vekst i næringen er den administrative organisering av forvaltningen, samt tilgang til og bruk av styringsverktøy. Gode rammebetingelser er avgjørende for næringens videre utvikling, der lover, forskrifter og andre reguleringer utgjør en sentral del av rammebetingelsene. I denne delrapporten gis en oversikt over rammeverket for norsk havbruksnæring, og vi har identifisert sentrale, mer overordnede utfordringer knyttet til utforming og praktisering av regelverket. This is the first report from the project “Impacts of the legal framework on the aquaculture industry – simplification of regulations”, funded by The Norwegian Seafood Research Fund (FHF). The project is designed to investigate how scientific knowledge and political objectives have shaped the design and implementation of the legal framework, and to suggest possible improvements and simplifications of the regulatory regime. In this report, we provide an overview of the administrative set-up, the most important rules and regulations, and other components of the governance system, such as licenses and local spatial plans. We identify obstacles and challenges concerning the existing regulatory system, and suggest improvements when it comes to both organization and practices.

Denne rapporten er en del av FHF prosjekt 900911 – "Havbruksnæringens lokalitetstilgang" som ledes av Nofima med forskningspartnere fra Sintef fiskeri- og havbruk, Bygdeforskning og Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet/ Norges Fiskerihøgskole. Rapporten baseres på alle delundersøkelsene i prosjektet og det foreslås en rekke tiltak for at havbruksnæringen skal kunne få tilgang til mer og bedre arealer. Prosjektet hadde oppstart i okbtober 2013 og avsluttes i høsten 2014 med en sluttkonferanse, der resultatene fremlegges for næring og andre interesserte. Prosjektet har hovedfokus på havbruksnæringens lokalitetstilgang sett i lys av økt arealbehov ut fra havbruknæringens ønske om vekst. Denne veksten er ikke uproblematisk, for bruk av kystsonen utfordres av mange interesser og brukerere. De siste årene har bærekraftig utvikling av næringen hatt sterkt fokus, hvor klare miljøutfordringer relatert til påvirkning av villaks, luseproblematikk, forurensing, og brukskollisjoner gjør vekst utfordrende. Bærekraftfokuset er i første rekke rettet mot miljø, mens andre dimensjoner som økonomisk og sosial bærekraft får mindre plass i den offentlige debatten. Norsk havbruksnæring er basert på merdteknologi og har de siste 10 år hatt en rivende utvikling mot færre og større enheter i sjø, samtidig som produksjonen er doblet. Økonomisk har næringen vært en suksess de siste årene og er en viktig aktør i mange kystsamfunn langs hele norskekysten

Interkommunalt samarbeid i sjø er relativt nytt i forhold til interkommunalt samarbeid på andre områder. Det er likevel klart at mange kommuner, særlig små distriktskommuner mangler eller har liten plankompetanse og derfor kan ha stor nytte av samarbeid på plansiden. En utfordring med interkommunal planlegging er imidlertid spørsmålet om kommunal styring. For politisk ledelse i kommunen vil det ofte være viktig å beholde retten til å styre bruken av areal i egen kommune, uten innblanding eller hensyntagen til nabokommunen. Dette påvirker hvorvidt og hvilken form for interkommunalt samarbeid partene velger. Ifølge Fiskeridirektoratet har de aller fleste kystkommuner en kystsoneplan, men mange er gamle og utdaterte. De inneholder områder avsatt til akvakultur (A-områder) som ikke lenger kan brukes, og mange har ikke vært revidert på flere år. Det er imidlertid mange kommuner som nå er i ferd med å rullere eller lage nye planer og vi ser en stor økning i interkommunal planlegging for sjøarealet. Hele 65 kommuner som er engasjert i 6 ulike prosjekter i fylkene Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Hordaland utarbeider felles kystsoneplaner. Intermunicipal cooperation in the sea is relatively new compared to the inter-municipal cooperation in other areas. Nevertheless, it is clear that many municipalities, especially small rural municipalities have lack of expertise and therefore can benefit from cooperation. According to the Norwegian Directorate of Fisheries most coastal municipalities have a coastal zone plan, but many are old and outdated. However, there are many municipalities that are now starting to roll or make new plans and we see a large increase in inter-municipal planning for sea area. A total of 65 municipalities are involved in 6 different projects in the counties of Troms, Nordland, Trøndelag, Møre og Hordaland prepares intermunicipal coastal zone plans.

I forbindelse med prosjektet lokalitetstilgang i havbruk gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant oppdrettsbedrifter i hele Norge. NORFAKTA Analyse i Trondheim ble etter tilbudsforespørsel valgt til å gjennomføre undersøkelsen pr telefon. Telefonintervjuene ble gjennomført på grunnlag av et spørreskjema som var utarbeidet av prosjektgruppa (se vedlegg). Organisasjonene i næringen bidrog med telefonlister som ble kvalitetssikret av NORAFAKTA. Det ble foretatt en vurdering av om prosjektet var meldepliktig til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og vi konkluderte med at siden svar ikke kan spores tilbake til enkeltpersoner, så var prosjektet ikke meldepliktig. NORFAKTA sa seg enig i dette. Av et univers på 111 bedrifter svarte 54 på undersøkelsen, noe som gir en svarprosent på 49 %. Spørreundersøkelsen kartlegger ulike sider ved arealbruk og arealtilgang i næringa, og gir samlet sett et godt bilde av dagens situasjon og framtidige behov. I det følgende oppsummerer vi funnene fra tematisk. For nærmere diskusjon omkring funnene viser vi til hovedrapport.

Since the 1990s, substantial efforts have been invested in Local Ecological Knowledge (LEK) research, but LEK has only been applied in western fisheries and resource management to a limited extent. The attempts to link LEK to model-based fish stock assessment seem to have failed largely because the format of LEK does not fit into the models currently in use. However, LEK is still relevant for natural resource management. This article approaches LEK from a different position, not as knowledge about fish stocks but as a constituent in the creation of coastal space as a management object. Through the description of procedures and practices for collection, mapping and authorisation of LEK in Norway, the article illustrates how LEK can potentially become a central element in fisheries and coastal management by using the construction of coastal space as a core management object. As the article will show, the translation of users’ experiences into formal knowledge (LEK) about specific activities in certain localities imbues the coastal space with formerly unknown properties and contributes to turning it into a more complex management object. Thus, the article illustrates that LEK becomes relevant for management when it is presented in a format that fits into the frames of reference used in coastal zone management.

Source at https://nofima.no/ Konsekvensutredninger (KU) er et vanlig instrument i planlegging av større tiltak på land. Når det gjelder tiltak i sjøområdene er det mindre utbredt, selv om det siden 1997 har vært mulig for forvaltningen å kreve KU for «større akvakulturanlegg». Definisjonen av større oppdrettsanlegg er knyttet til en lokalitetsstørrelse på 3600 MTB, eller mer. Utviklingen innen akvakulturnæringen har medført at stadig mer fisk produseres på færre lokaliteter. Mens man i 2006 hadde 20 lokaliteter som tangerte innslagspunkt på 3600 MTB, er det i dag 185 lokaliteter som er lik eller større enn 3600 MTB. I samme periode er det kun gjennomført fire konsekvensutredninger i forbindelse med søknad om matfisklokalitet. Vi har i denne rapporten sett på de formelle sidene ved KU-regimet og hvordan dette er hjemlet i lovverk og forskrifter. Med det som utgangspunkt beskriver vi også på hvilken måte KU-instrumentet aktualiseres forhold til akvakulturvirksomhet, både på tiltaks- og plannivå. Videre har vi sett på hvordan KU-regimet praktiseres i akvakultursektoren ved gjennomgang av utvalgte case innen lakse- og torskeoppdrett, og vist innhold i utredningsprogram, metodebruk og viktige konklusjoner i rapportene. Eksempler fra annen næringsvirksomhet som påvirker det marine miljøet er også drøftet. Vi kan konkludere med at tiltak som pålegges konsekvensutredning får en forholdsvis lang søknadsprosess (3-4 år). Ingen av tiltakene med KU har hittil endt med en positiv klarering. Det er usikkert om dagens praktisering av KU gir en bedre beslutningsstøtte for forvaltningen og nødvendig forutsigbarhet for tiltakshaver. Verktøyet er umodent med behov for nye praktiske veiledere både på tiltaks- og plannivå. Prior to establishing a large fish farm (3600 mtb), there must be decided whether it is necessary to perform an environmental impact assessment (EIA). We have in this report looked at both the formal, administrative and practical aspects of the EIA regime, both for aquaculture facilities and with regards to the coastal zone planning. We conclude that the EIA regime seems unpredictable and involves a comprehensive process. No EIA has so far resulted in a positive clearance of aquaculture facilities. There seems to be uncertain whether the current practice of EIA provides a better basis for the authority’s decision making and the necessary predictability for the industry.

This report represents the views of the authors only and does not necessarily reflect the position of StatoilHydro ASA The theme of this report is the regional socio-economic consequences of an extensive oil and gas development in the Barents Sea. The regional focus area includes Finnmark County and Murmansk Oblast. The introductory chapter explains the purpose of the study and the way the work has been done. The next two chapters provide a detailed account of the region and its basic characteristics. The general finding is that the region strongly needs a new stimulus to growth, but that it is badly prepared for receiving a coming oil and gas boom. The following chapter gives a brief overview of the oil and gas sectors in Norway and Russia and introduces the baseline scenario, which indicates the expected scale and scope of future petroleum activity in the Barents Sea. After this three scenarios are presented. They all have 2030 as their time horizon. The first scenario depicts the frontier - the Arctic vanguard – which is a flourishing region by 2030. The second scenario tells the story of the Arctic outsider; a region becoming more and more marginalized. The third scenario foresees a shifting balance, where oil and gas development mainly takes place on the Russian side of the border, leaving the whole region in the shadow of the new energy superpower. The final chapter sums up the key challenges of the region, discusses the scenarios, and highlights the basic preconditions for an extensive oil and gas development to benefit the region.