Search

Bakgrunn: Hjemmesykepleien er i stadig endring og yter tjenester til personer i alle aldre med ulike behov for helsehjelp. Hjemmesykepleien er en obligatorisk praksis i sykepleierutdanningen. På tross av dette finnes det lite kunnskap om hvordan hjemmesykepleierne som praksisveiledere kan samarbeide med praksislærer fra universitetet for å oppnå best mulig læringsutbytte for sykepleierstudenter. Metode: Praktisk medvirkningsbasert aksjonsforskning. Gjennomført i samarbeid med 10 hjemmesykepleiere (praksisveiledere), fagkoordinerende sykepleier og ledere i Øvre Eiker kommune og praksislærer for sykepleierstudenter i 3. år og to forskere fra Universitetet i Sørøst- Norge. Datagenereringen omfatter seks trinnvise gruppesamtaler med hjemmesykepleiere/praksisveiledere, ledere og praksislærer, referater og forskernes logger. Analysene er tematiske. Resultater: Samarbeidet mellom praksisveilederne og –lærer var tidligere i det vesentligste knyttet til formelle plan- og vurderingsmøter. Det var ingen direkte kontakt før praksisperiodene. For å styrke samarbeidet før og under praksisperiodene har praksisveilederne behov for tid til å sette seg inn i studentenes emneplan og arbeidskrav. Dette ble støttet av lederne. Praksisveilederne ønsket informasjon om den enkelte students tidligere erfaringer og kunnskaper for å planlegge læresituasjoner. Praksislærer oppmuntret derfor studentene å sende sin CV før praksisstart. For å styrke samarbeidet underveis ønsket praksisveileder og –lærer at begge var involverte i faglige diskusjoner med studentene i kunnskaps- og vurderingsmøter. Emneplanen for Sykepleiepraksis i hjemmebaserte tjenester ble lite brukt av praksisveilederne. Den er for omfattende og med et akademisk språk som er utfordrende å omsette til utførelse av sykepleie. Emneplanen manglet samtidig viktig informasjon om legemiddelhåndtering og tidligere fag og eksamener. En forkortet Emneplan for praksisveiledere i hjemmesykepleien ble utviklet i samarbeidet til videre utprøving/evaluering. Konklusjon: Praksisveiledere og praksislærer har behov for samarbeid både før og under praksisperiodene. For å styrke praksisveiledningen bør praksislærer ta kontakt før praksisperioden med praksisstedet, tilby informasjon og avtale plan- og forventningsmøte i løpet av studentenes første praksisuke med praksisveilederne. Praksisveilederne setter av tid til lesing av emneplan og får informasjon om den enkelte student kunnskaper og erfaringer før praksisstart. Fagkoordinerende sykepleier er et viktig bindeledd mellom praksisveilederne, praksislærer og studentene. Foreslåtte forbedringstiltak i rapporten bør utprøves videre i studieåret 2020/2021 og evalueres.

Denne studien viser hvordan kunnskapsbasert fysisk gruppetrening og stemmetrening i grupper kan tilpasses og gjennomføres for hjemmeboende personer med Parkinsons sykdom i en kommune. Metode: Medvirkningsbasert aksjonsforsknings- og kvalitetsutviklingsdesign. Gjennomført i samarbeid med to private fysioterapeuter og en privat logoped, Asker kommune og forskere fra Universitetet i Sørøst-Norge, representanter fra Unicare og Norges Parkinsonforbund, samt faglige ressurspersoner. Organisert i faser som bygger på hverandre med lokal forankring og nettverksbygging, kunnskapstilegning, hospitering og opplæring av terapeutene, individuell kartlegging og opplæring av personer med Parkinsons sykdom, tilpassing og gjennomføring av stemme- og fysisk gruppetrening, individuell retesting og evalueringer. Data: PDQ-39, MNA, VHI, ROMP, Voice Analyst, TUG, 5xReise/sette seg, Step Test, 8M gangtest, 6 Min Gåtest, Borg skala. Individuelle kvalitative intervjuer ved inklusjon, etter 6 og 12 mnd trening, samt fokusgruppeintervjuer. Multivariate forskningsanalyser. Resultater. 31 personer med Parkinsons sykdom gjennomførte 60 minutter fysisk treningsprogram inspirert av Parkinson Wellness Recovery, PWR to ganger pr uke i 12 mnd. PDQ-39 viste ingen signifikante endringer. Fysiske tester med StepTest, Reise/sette seg test, 8M gangtest, 6Min gåtest viste signifikante forskjeller med bedring i funksjon fra oppstart og etter 12 måneders fysisk gruppetrening. Deltagerne rapporterte at treningsprogrammet bidro til økt styrke, balanse og hurtighet. Standardisert testing hver 6 mnd og trening i gruppe styrket treningsmotivasjonen. 14 personer med Parkinsons sykdom gjennomførte 60 minutter stemmetreningsprogram inspirert av Pitch Limiting Voice Treatment, PLVT tre ganger pr. måned i 12 mnd. Radbound Oral Motor Inventory for Parkinsons disease (ROMP) og Voice Handicap Index (VHI) viste ingen signifikante endringer. Stemmetest med Voice Analyst Test viste signifikant forskjeller med bedring i stemmekvaliteten, pitch, fra oppstart til etter 12 måneder stemmetrening. Deltagerne rapporterte at de lærte å korrigere stemmen og bruke den dype stemmen ved bevisstgjøring, terping på øvelser samt ny kunnskap. Standardisert testing hver 6 mnd, stemmetreningsøvelser og samtaler i grupper var motiverende. Konklusjon og anbefalinger: Personer med Parkinsons sykdom har ulik fysisk funksjon og ulik grad av endringer i stemmen. Gruppetrening må organiseres kontinuerlig, tilpasses den enkelte og ledes av fysioterapeuter og logoped med spesiell opplæring. Treningen er diagnosespesifikk og antiparkinsonistisk. Personer med Parkinsons sykdom trenger tid og repetisjoner for å lære øvelsene, gjøre de riktig og gjennomføre 60 minutters gruppetreningsprogram. Informasjon om effekten av stemme – og fysisk gruppetrening for personer med Parkinsons sykdom bør spres til alt helsepersonell; ‘Trening nytter’.

Delrapport II fra aksjonsforskningsprosjektet Akademisk språkkafé (ASK) bygger på prosjektets delrapport I (mai 2018). I delrapport II gjøres det rede for utviklingen og gjennomføringen av læringsaktivitetene i ASK høsten 2018. Videre presenteres prosjektets status for datainnsamling og analyse, etterfulgt av en oppsummering av formidlingsaktiviteter og kunnskapsdeling fra prosjektet og samarbeidsrelasjoner. Avslutningsvis beskrives veien videre for ASK i 2019.

Prosjektets hensikt er å utvikle læringsaktiviteter i sykepleierutdanningen som kan styrke sykepleiefaglig og norsk språkutvikling, skriftlig og muntlig, hos studenter som har norsk som andrespråk (N2-studenter). Målene er å utvikle, prøve ut og evaluere læringsaktiviteter som kan bidra til å skape gode læringsarenaer for sykepleiefaglig og norsk språkutvikling for N2-studenter, og å utvikle fagpersonalets og bibliotekarenes utdanningsfaglige kompetanse i møtet med N2-studenter. Et overordnet mål er å utvikle en modell for pedagogisk organisering av språklæringsstøtte for N2-studenter i alle profesjonsutdanningene ved USN.

Prosjektrapporten beskriver utviklingen av modell for Hverdagstrening for personer med Parkinsons sykdom. Rapporten beskriver bakgrunn og organisering av prosjektet. I tillegg inneholder den en prosessevaluering fra opplæring av personalet, tilpassing og gjennomføring av treningsprogrammet og erfaringer fra samarbeidet mellom hjemmetjenesten og fysioterapitjenesten. Prosjektet er gjennomført i Ål kommune, i samarbeid mellom avdeling for fysioterapi og avdeling for hjemmetjenester, Utviklingssenter for sykehjem i Buskerud og Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Utviklingssenter for sykehjem i Buskerud (USH-B) og Høgskolen i Buskerud (HiBu) tok initiativ til et samarbeidsprosjekt med Ål og Nes kommune i Hallingdal for å fremme kunnskap om betydningen av uteaktiviteter for personer med demens i sykehjem. Prosjektet er finansiert med tilskudd fra Helsedirektoratets program Aktiv omsorg, og gjennomført i samarbeid med fagfolk ved spesialenhetene for personer med demens. Samarbeidet ble organisert som et medvirkningsbasert praksisutviklingsprosjekt med arbeidsgrupper i hver kommune, som kartla og la til rette for tilpassede og meningsfulle uteaktiviteter for den enkelte. Vi valgte å bruke foto som metode for å dokumentere ulike uteaktiviteter gjennom årstidene.

Ål kommune har det siste året økt tilbudet om dagsenter for hjemmeboende personer med demens fra 4 til 5 dager i uken. Dagsenteret har hjemlige, men trange lokaler ved Ål bu- og behandlingssenter. Dagsenteret kan ta imot inntil 8 personer med demens pr dag. Noen har tilbud flere dager i uken. Det er i tillegg behov for alternative dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med moderat og alvorlig demens. Prosjektet «Til gards» omfatter utprøving og evaluering av dagaktiviteter for personer med demens som ønsker å være mer ute og har glede av kontakt med dyr. Tilbudet er kjennetegnet av individuell tilrettelegging med trygge og forutsigbare omgivelser. Tilbudet er tilrettelagt ved to gårdsbruk i Ål kommune. Gårdene ble valgt ut etter befaring og det ble inngått kontrakt med helse- og omsorgsetaten i kommunen. Gårdbrukerne er godkjent gjennom kvalitetssikringssystemet for Inn på tunet som Matmerk administrerer og har ansvar for. Tilbudet har vært organisert i samarbeid med Forebyggende team i Ål kommune, ledere ved dagsenteret for personer med demens, avdeling Stugu ved Ål bu- og behandlingssenter og avdeling for hjemmetjenester, de lokale gårdbrukerne og Utviklingssenteret for sykehjem i Buskerud i perioden 2012- 2014. Prosessevalueringen har vært fortløpende med erfaringsdeling. I tillegg er det gjennomført oppsummerende intervjuer med representanter fra samarbeidspartnerne. Høgskolen i Buskerud og Vestfold, fakultet for helsevitenskap har hatt ansvar for evalueringen. Resultater Fem personer med moderat og alvorlig grad av demens har hatt tilbud om tilrettelagte dagaktiviteter på gård. Anbefalinger Det er behov for alternative dagaktivitetsplasser for personer med moderat og langtkommen demens i ulike aldre som krever individuell tilrettelegging. Dagaktivitetstilbudet må integreres som en del av de kommunale helsetjenestetilbudene til personer med demens og deres pårørende. Økt informasjon er nødvendig for å gjøre dagaktivitetstilbudet bedre kjent.

Eldre personer med psykiske lidelser kan ha sammensatte og langvarige helseproblemer som krever omfattende helsehjelp fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Tidligere rapporter har pekt på svikt i kommunikasjonen mellom sykehus og sykehjem. Ved overganger mellom tjenestenivåene er det derfor viktig å komme frem til samhandlingsmodeller som fungerer i en stadig mer kompleks helsetjeneste. Denne rapporten tar opp muligheter og utfordringene helsepersonell erfarer i utskrivelsesprosessen fra alderspsykiatrisk spesialisthelsetjeneste til sykehjem, samt forbedringstiltak som kan styrke samhandlingen.

I juni 2009 lanserte Helsedirektoratet Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring (Helsedirektoratet, 2009). Retningslinjene er normative og slår fast at alle pasienter innskrevet i hjemmesykepleien skal vurderes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse/vedtak. Prosjektet har til hensikt å få sykepleiere i hjemmesykepleien kjent med de nye nasjonale retningslinjene for forebygging og behandling av underernæring, og å stimulere til refleksjon rundt egen ernæringspraksisc

I juni 2009 lanserte Helsedirektoratet Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring (Helsedirektoratet, 2009). Retningslinjene er normative og slår fast at alle pasienter innskrevet i hjemmesykepleien skal vurderes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse/vedtak. Prosjektet har til hensikt å få sykepleiere i hjemmesykepleien kjent med de nye nasjonale retningslinjene for forebygging og behandling av underernæring, og å stimulere til refleksjon rundt egen ernæringspraksis.

Denne studien viser hvordan ulike arbeidsfellesskap i sykehjem og hjemmebaserte tjenester kan utvikles til læringsarenaer som bidrar til å styrke kvaliteten i tjenestene. Forskningsarbeidet viser hvordan de prosessuelle sidene ved kvalitetsarbeid kan anta ulike former, men også at de kan se ut til å ha noen felles og gjennomgående trekk. Et positivt eksempel er betydningen av lærende samtalestrukturer i ressursgrupper. Studien tar opp praktiske momenter som ofte oversees i organisering av kvalitetsutviklingsarbeid som for eksempel hvordan turnusarbeidet i pleie- og omsorgstjenestene gir betingelser og har betydning for de tiltak som kan iverksettes. Studien ble gjennomført som et praktisk deltagende aksjonsforskningssamarbeid. Avhandlingen beskriver hvordan kvalitetsutviklingsarbeidet ble planlagt, tilrettelagt og gjennomført innenfor de eksisterende ressursene i pleie- og omsorgstjenestene i sykehjem og hjemmebaserte tjenester, som et likeverdig samarbeid mellom sykepleier/høgskolelektor og forsker Liv Helene Jensen og tjenesteutøvere og ledere i en kommune. Det praktiske forskningssamarbeidet innebar blant annet at vi identifiserte ressurser og problemstillinger i praksis i fellesskap og anvendte helselovgivningen med forskrifter som vurderingsnormer. Organiseringen av lærende arbeidsfellesskap i grupper i eller på tvers av avdelinger/enheter bidrog til utvikling av praksisnære kunnskapsformer som omfattet både konkrete handlinger og pasientnære situasjonsbeskrivelser, samt kritikk av etablerte arbeidsformer. Den enkelte tjenesteutøver og praksisfellesskapet bidrog til forbedringer i praksis. Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene (Kvalitetsforskriften) viste seg å være en nyttig vurderingsnorm i kvalitetsutviklingsarbeidet. Studien gir stemme til en viktig tilnærming for kunnskapsbasert utviklings- og fornyingsarbeid i samhandlingsreformens tid, som kan anvendes innenfor eksisterende ressurser i kommunehelsetjenesten.

Antologien Aksjonsforskning i Norge. Teoretisk og empirisk mangfold består av tjue vitenskapelige artikler innen utdanning, helse, vitensentre, kunst og arbeidsliv. Antologien gir et innblikk i historisk utvikling, grunnlagstenkning, samt teoretiske og metodologiske diskusjoner innen aksjonsforskningsfeltet. Den tar opp spørsmål om deltakelse, erfaringskunnskap og dialog som grunnlag for kunnskapsutvikling. Boka spenner over temaer som profesjonsutvikling, fagutvikling, praksisutvikling og organisasjonsutvikling, og de empiriske artiklene har fokus på å bygge bro mellom teori og praksis for å forstå, utvikle og endre praksis. Forskerrollen i aksjonsforskning vies oppmerksomhet, herunder forskerens ansvar for å bidra til refleksjon, oppklarende og kritiske spørsmål og til at alle stemmer blir hørt. Antologien viser også hvordan utforskende arbeidsmåter, selvstudier og forskning i egen organisasjon kan bidra til læring og kunnskapsutvikling. Antologien setter fokus på betydningen av å utvikle gode utdanningstilbud i aksjonsforskning på master- og PhD-nivå, og argumenterer for viktigheten av å styrke forskerutdanning på dette feltet. Samlet sett viser antologien hvordan aksjonsforskning som forskningstradisjon bidrar til å klargjøre og utvikle sitt epistemologiske og metodologiske grunnlag, fremskaffe gyldige forskningsresultater og formidle relevant og troverdig ny kunnskap. Slik kunnskap har betydning for hvordan vi praktiserer, kommuniserer og forstår forskning i et mangfold av kontekster.