Search

Formålet med denne studien har vært å utforske hva som fremmer og hva hemmer deltagelse i profesjonsutdanninger for personer med funksjonsnedsettelse. Studien ble initiert og finansiert av Høgskolen i Sør-Trøndelag (HIST), og fra 2016 videreført av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). En generell økning i antall studenter, samt politiske føringer for å styrke inkludering og likeverdige utdanningsmuligheter, har bidratt til et større mangfold blant studenter i høyere utdanning de siste par tiår. Forskning på hvordan studenter med funksjonsnedsettelse mestrer høyere utdanning og hvordan utdannings-institusjonene legger til rette for en mer heterogen studentpopulasjon er generelt begrenset, og spesielt innen profesjonsutdanninger. Studiens empiriske base er generert gjennom individuelle dybdeintervju med 14 studenter med synlige og mindre synlige funksjonsnedsettelser, samt fokusgruppediskusjoner med 13 lærere og 8 praksisveiledere. Deltakerne er rekruttert fra 10 bachelorprogram innen helsefag, sosialfag og pedagogikk. Avhandlingen består av tre vitenskapelige artikler. Et hovedfunn i artikkel I er at studentene med funksjonsnedsettelse arbeidet hardt for å bevise at de duger i rollen som profesjonsstudenter og for å oppnå anerkjennelse som fremtidige profesjonsutøvere. For å minimere et potensielt stigma som følge av funksjons-nedsettelsen og å få vist frem sine ressurser tok studentene et personlig ansvar for stillferdig å kompensere for funksjonsutfordringer som de opplevde i utdanningen. Artikkel II viser at praksis er en særlig viktig arena for studenter med funksjonsnedsettelse til å utforske og profilere sin arbeidsevne. Imidlertid erfarte studentene praksis som krevende, der profesjonsutdanningenes moduloppbygging ga begrenset mulighet for tilrettelegging på deltid. I tillegg opplevde de manglende strukturer for planlegging og samarbeid med profesjonsprogrammet og praksisfeltet, hvilket medførte risiko for at de ikke fikk den tilretteleggingen de hadde behov for, og dermed heller ikke fikk vise frem sine ressurser slik de ønsket. Artikkel III omhandler lærere og praksisveiledere sine erfaringer med å legge utdanningen til rette for studenter med funksjonsnedsettelse. Begge grupper erfarte at de måtte ta vanskelige avgjørelser vedrørende studenters kvalifikasjoner og fremtidige yrkesmuligheter, men at de manglet tydelige kvalifikasjonsindikatorer å vurdere etter, samt kunnskap om tilrettelegging og tid til å følge opp. De ga også uttrykk for begrenset støtte fra utdanningsinstitusjonen og strukturer for samhandling. Oppsummert på tvers av det empiriske datamaterialet, avdekker studien intrikate interaksjonsprosesser mellom aktørene; studenter med funksjonsnedsettelse, lærere, og praksisveiledere. En overordnet tolkning av det som skjer er at studentene søker anerkjennelse som profesjonsstudenter, men at de i sin inntreden i høyere utdanning blir møtt av ambivalente dørvakter. Studentenes manglende åpenhet og de ansattes taushetsplikt vedrørende studenters funksjonsnedsettelse bidro til å legge lokk på temaet. Studien viser også at profesjonsutdanninger med integrert praksis-læring kan by på positive utdanningsmuligheter for studenter med funksjons-nedsettelse. Samtidig kan profesjonsutdanningenes oppbygging, med heltids fagmoduler som bygger på hverandre, utgjøre en strukturell barriere for studenter med funksjonsnedsettelse som planlegger for et fremtidig arbeidsliv på deltid. Utdanningsinstitusjonene utfordres til å vurdere hvordan de inkluderer og legger til rette for læring for en mangfoldig studentgruppe. Jeg peker på forbedrings-muligheter gjennom systemer for å bygge kunnskap og å ivareta samarbeid og informasjonsflyt, samt universell utforming av læringsmiljø, undervisnings- og evalueringsformer. I tillegg tematiseres utfordringer ved kvalifikasjonsindikatorene i profesjonsutdanninger. Avhandlingen drøfter potensiale for et perspektivskifte vedrørende synet på personer med funksjonsnedsettelse; fra en individuell «defekt» som bør kompenseres for, til å anerkjenne at personer med funksjonsnedsettelse kan bidra med viktig kompetanse og unike perspektiver inn i fremtidens profesjonsyrker.

Bakgrunn: Brukermedvirkning står sentralt i nasjonal og internasjonal helsepolitikk, nedfelt i lovverket som en rettighet. Innen rehabiliteringsfeltet er pasientens aktive deltagelse i tillegg ideologisk fundamentert. Det foreligger lite dokumentert kunnskap om brukermedvirkning i somatiske sykehusavdelinger i Norge. Formål: Denne studien søker å beskrive pasienters og fagpersoners erfaringer med brukermedvirkning i en rehabiliteringsinstitusjon for ervervet hjerneskade. Foruten å kvalitetssikre brukermedvirkning i den konkrete rehabiliteringsinstitusjonen hvor studien har foregått, har en intensjon vært å bidra til økt kunnskap angående brukermedvirkning på individnivå i norsk helsevesen generelt og i rehabilitering for ervervet hjerneskade spesielt. Metode: Studien er gjennomført i et kvalitativt design. Informasjon er samlet inn gjennom retrospektive dybdeintervju med 5 pasienter som har vært innlagt for spesialisert tverrfaglig rehabilitering etter ervervet hjerneskade, samt fokusgruppeintervju med 10 fagpersoner som arbeider i samme rehabiliteringsavdeling. Analysen er foretatt ut fra en fenomenologisk og hermeneutisk forståelsesramme, tilnærmingen er beskrevet som induktiv. Funn: Fem brukermedvirkningsindikatorer går igjen som røde tråder i det empiriske materialet: Faglighet, fellesskap, forståelse, forutsigbarhet og fleksibilitet. Faglighet handler både om at fagpersoner deler sin kompetanse med pasientene, og at fagpersoners ulike roller i det tverrfaglige teamet influerer pasientenes medvirkning. Samhandling mellom fagpersoner og pasienter skjer i fellesskap; i rehabilitering er det noen formelle møtepunkter i forbindelse med mål- og planarbeid, samt at aktørene også forholder seg til hverandre i uformelle settinger. Informanter forteller om hvordan de ulike samhandlingsarenaer både fremmer og utfordrer pasientenes medvirkningsmuligheter. Forståelse reflekterer måten fagpersoner møter og evner å sette seg inn i pasientens situasjon, og hvilken betydning det har for relasjonen mellom partene. Tydelig og gjentatt informasjon om skade, prognose og forløp, samt hverdagens rutiner, timeplaner og møter, bidrar til å skape forutsigbarhet, noe som igjen påvirker pasientenes medvirkning. Fleksibilitet handler om det dynamiske ved fenomenet brukermedvirkning, som indikerer differensiert tilnærming, avhengig av pasientens muligheter for, og ønske om, å medvirke. Konklusjon: Studien tyder på at relasjonelle forhold legger premissene for brukermedvirkning. Uformelle arenaers betydning for relasjonsbygging mellom aktørene fremheves. Et kjennetegn med brukermedvirkning i rehabilitering etter ervervet hjerneskade, er at graden av medvirkning er relativ i tid; i tidlig fase vil mange pasienter verken ha forutsetninger for, eller ønske om, å medvirke på samme måte som senere i forløpet. Det reflekteres individuelle forskjeller, fagpersonenes utfordring blir å tune seg inn mot den enkelte. For pasientene handler det om å ha kontroll - vite hva som skal skje, bli hørt og kunne påvirke. For å ivareta brukermedvirkning kreves kontinuerlig refleksivt fokus hos fagpersoner og ledelse, - både på det som skjer i den enkelte samhandlingssituasjon, og hvordan rutiner og systemer hemmer eller fremmer medvirkning.