Search

Aims Medial pivot (MP) total knee arthroplasties (TKAs) were designed to mimic native knee kinematics with their deep medial congruent fitting of the tibia to the femur almost like a ball-on-socket, and a flat lateral part. GMK Sphere is a novel MP implant. Our primary aim was to study the migration pattern of the tibial tray of this TKA. Methods A total of 31 patients were recruited to this single-group radiostereometric analysis (RSA) study and received a medial pivot GMK Sphere TKA. The distributions of male patients versus female patients and right versus left knees were 21:10 and 17:14, respectively. Mean BMI was 29 kg/m2 (95% confidence interval (CI) 27 to 30) and mean age at surgery was 63 years (95% CI 61 to 66). Maximum total point motions (MTPMs), medial, proximal, and anterior translations and transversal, internal, and varus rotations were calculated at three, 12, and 24 months. Patient-reported outcome measure data were also retrieved. Results MTPMs at three, 12, and 24 months were 1.0 mm (95% CI 0.8 to 1.2), 1.3 mm (95% CI 0.9 to 1.7), and 1.4 mm (0.8 to 2.0), respectively. The Forgotten Joint Score was 79 (95% CI 39 to 95) and Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score obtained at two years was 94 (95% CI 81 to 100), 86 (95% CI 75 to 93), 94 (95% CI 88 to 100), 69 (95% CI 48 to 88), and 81 (95% CI59 to 100) for Pain, Symptoms, Activities of Daily Living, Sport & Recreation, and Quality of Life, respectively. Conclusion In conclusion, we found that the mean increase in MTPM was lower than 0.2 mm between 12 and 24 months and thus apparently stable. Yet the GMK Sphere had higher migration at one and two years than anticipated. Based on current RSA data, we therefore cannot conclude on the long-term performance of the implant, pending further assessment. Cite this article: Bone Jt Open 2021;2(9):737–744.

Aims: To assess if congenital foot deformity is a risk factor for developmental dysplasia of the hip (DDH). Methods: Between 1996 and 2012, 60,844 children were born in Sør-Trøndelag county in Norway. In this cohort study, children with risk factors for DDH were examined using ultrasound. The risk factors evaluated were clinical hip instability, breech delivery, a family history of DDH, a foot deformity, and some syndromes. As the aim of the study was to examine the risk for DDH and foot deformity in the general population, children with syndromes were excluded. The information has been prospectively registered and retrospectively analyzed. Results: Overall, 494 children (0.8%) had DDH, and 1,132 (1.9%) a foot deformity. Of the children with a foot deformity, 49 (4.3%) also demonstrated DDH. There was a statistically significant increased association between DDH and foot deformity (p < 0.001). The risk of DDH was highest for talipes calcaneovalgus (6.1%) and club foot (3.5%), whereas metatarsus adductus (1.5%) had a marginal increased risk of DDH. Conclusion: Compared with the general population, children with a congenital foot deformity had a significantly increased risk for DDH and therefore we regard foot deformity as a true risk factor for DDH. This is an open-access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution Non-Commercial No Derivatives (CC BY-NC-ND 4.0) licence, which permits the copying and redistribution of the work only, and provided the original author and source are credited. See https://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/

Blant norske mannlige toppidrettsutøvere er hopperkne et omfattende problem som affiserer 40-50 prosent av utøverne i volleyball og basketball. Problemet er mindre uttalt blant kvinnelige utøvere. Symptomvarigheten er i gjennomsnitt 32 måneder, hvilket gjør dette til en av de vanligste medisinske årsakene til fravær fra trening og konkurranse. Volleyballspillere med hopperkne presterer bedre ved hopptester sammenlignet med friske utøvere. Det er svært uvanlig at pasienter med belastningsskader presterer bedre enn friske, spesielt i testsituasjoner som ligger nær opp til de bevegelser og belastninger som man antar er årsaken til belastningsskaden. Som en del av doktorgradsarbeidet ble også sensitiviteten og spesifisiteten undersøkt av ultralydundersøkelse av senen hos pasienter med hopperkne sammenlignet med friske. Det viste seg at ultralydundersøkelse hadde relativt liten verdi som diagnostisk hjelpemiddel hos pasienter med mild form for hopperkne. Vevsprøver fra pasienter operert for hopperkne ble sammenlignet med vevsprøver fra friske kontrollpersoner blant annet for å undersøke hvordan man føler smerter i syke sener siden det ikke er betennelsesforandringer i disse senene. Det ble da påvist økt mengde smerteførende nervefibre samt redusert mengde av nervefibre som hindrer smerteopplevelse i den syke delen av senen. I de samme vevsprøvene ble det påvist økt antall seneceller som gjennomgikk programmert celledød (såkalt apoptose) i den syke delen av senen. Dette kan være et uttrykk for at cellene aktiverer sin egen dødsprosess som et resultat av spesifikk mekanisk overbelastning. Denne forståelsen kan åpne muligheter for å forebygge og behandle kroniske belastningsskader i sener.

Moderne totalproteser i kneleddet- Design og kirurgiske teknikker Inngrepet totalprotese i kneleddet har gjennomgått en evolusjon de siste tiårene. Fra å være en kirurgisk prosedyre for de få, er det nå et av de mest utførte inngrepene i verden. Fra å være et inngrep som krevde to ukers innleggelse på sykehus, eller mere, varer sykehusinnleggelsen nå kun 1-2 døgn. Totalprotese utføres nå til og med som dagkirurgi enkelte steder. Selv om det er et inngrep med stor suksess hos de fleste, er omtrent 20% av pasientene ikke fornøyd av forskjellige årsaker. Utviklingen til nå har vært drevet av nye kirurgiske teknikker, både når det gjelder posisjonering av protesen, pasient spesifikke posisjonsguider (PSPG), computernavigering, robot kirurgi og nye protesetyper. En av disse protese typene er den såkalte medial pivot designen (MP). Mens eldre designs (cruciate retaining, CR) i noen tilfeller beveger seg på en såkalt paradoksal måte i kneleddet, altså at utsiden av lårbensdelen glir fremover istedenfor bakover når man bøyer kneet, så er disse protesene designet for å gjenskape kneets naturlige bevegelser under dagligdagse aktiviteter. Når vi undersøker ortopediske implantater ønsker vi gjerne å studere den såkalte migrasjonen, altså bevegelsen over tid mellom implantat og knokkel. Migrasjon, et mål på stabiliteten av protesen, måles ofte med radiostereometrisk analyse (RSA), en svært eksakt metode. Økt migrasjon av et implantat er ofte forløper til løsning av protesen. Dette fører igjen gjerne til revisjon, altså utskifting, av protesen. Revisjon er ofte et smertefullt inngrep, rehabiliteringstiden er lang, og resultatet er ofte dårlig for pasienten. Overlevelse av proteser måles ofte i store registerdatabaser, og kan si oss hvor mange implantater som ikke er reviderte over en gitt tidsperiode. Stabilitet og overlevelse av proteser er derfor viktige mål når vi innfører nye kirurgiske teknikker eller nye implantat design. Målet med dette forskningsarbeidet var todelt; å studere stabiliteten til en CR protese når vi bruker PSPG som representant for moderne teknikk, og å studere overlevelse, revisjonsrisiko, årsaker til revisjonsoperasjon og stabiliteten til den såkalte MP design. I artikkel I benyttet vi RSA til å studere stabiliteten til Vanguard® CR protesen ved bruk av to forskjellige kirurgiske teknikker; konvensjonell teknikk og PSPG. RSA er ansett å være en metode med høy presisjon ved evaluering av risiko for senere proteseløsning. I artikkel II, som er en registerstudie som inkluderer store datasett fra de australske (AOANJRR) og norske leddregistrene (NAR), sammenliknet vi overlevelse av proteser med MP design med de tre mest brukte CR protesene i begge land. Vi undersøkte også revisjonsrisiko og revisjonsårsaker for de forskjellige MP implantater. I artikkel III undersøkte vi stabiliteten til GMK® Sphere protesen med RSA teknikk. Konklusjon Vi kan så langt ikke konkludere hvorvidt PSPG påvirker stabiliteten ved totalprotese i kneledd, selv om vi finner den kontinuerlige migrasjonen bekymringsverdig. Noen av MP implantatene hadde dårligere overlevelse og høyere revisjonsrisiko på grunn av malalignment og instabilitet sammenliknet med CR. Stabilitetsmålingen av GMK® Sphere tillater oss ikke å komme med noen endelig konklusjon vedrørende risiko for mekanisk løsning på lang sikt. Videre oppfølgning av PSPG teknikk og MP design anbefales derfor.

Bakgrunn: Jumper's knee er ein klinisk diagnose med belastningsrelaterte smerter og palpasjonsømheit i patellarområdet, og vert kalla patellartendinopati (PT) dersom stadfesta med bildediagnostikk eller biopsi . Tilstanden er vanlig hos idrettsutøvarar, og kan i verste fall ende ei idrettskarriere, sidan førebygging og behandling har varierande effekt. Hensikta med studien var å kartlegge og samanlikne bildediagnostiske funn ved PT innan doppler/ultralyd og MR, og seie noko om korleis metodane bør brukast ved diagnostikk av PT. Hypotesen var at ultralyd framleis vil vere førsteval ved bildediagnostisk utredning og oppfølging. Metode: Dette er ein litteraturstudie der vi har søkt i Pubmed etter artiklar som omhandlar bildediagnostikk ved PT. Søket vart utført i august 2015, og 29 artiklar vart inkludert basert på utveljingskriteria. Resultat: 23 artiklar (79%) omhandla ultralyd og/eller doppler, medan 11 (38%) undersøkte MR. 5 artiklar (17%) såg på både ultralyd/doppler og MR, men berre éin av desse samanlikna bildediagnostiske metodar direkte. Ultralyd nyttast hovudsakleg for å sjå etter hypoekkoiske lesjonar, medan doppler påviser neovaskularisering. MR framstiller fleire strukturar samtidig, men signalintensitet i patellarsena vert gjennomgåande vektlagd. Konklusjon: Ultralyd i kombinasjon med doppler bør vere førsteval ved utredning og oppfølging av PT, medan MR er eit viktig supplement ved framstilling av fleire strukturar og kirurgisk planlegging.