Search

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2023. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2022. NINA Rapport 2277 / Veterinærinstituttet rapport 2023_14. 59 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2022 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2022. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene de siste årene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukker. Vi rapporterer også resultater knyttet til innsamling og aldersbestemmelse av fallvilt i perioden 2020-2022. I 2022 ble 17 584 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 19 000 hjortedyr ble dermed ikke helt innfridd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To av disse var elgkyr, ei på 19 år fra Nord-Odal og ei 20 år gammel ku fra Tynset. Kua fra Nord-Odal ble funnet død og prøvetatt i 2021, men prøven ble mottatt ved laboratoriet i 2022 og rapporteres derfor for dette året. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen hjortekolle fra Bremanger. Vi mottok ikke kjeven fra dette dyret, og den ble dermed ikke aldersbestemt. Hos ei åtte år gammel villreinsimle fra Hardangervidda ble det påvist klassisk CWD. Totalt i perioden 2016-2022 er klassisk CWD påvist hos 21 villrein og atypisk/sporadisk CWD er påvist hos 11 elger og tre hjorter. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 73 %, 72 %, 78 % og 80 % i 2021, 2020, 2019 og 2018. Siden klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen ett år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt ble over 86 % av ett år og eldre villrein i de ulike områdene testet, mens andelen av disse med prøver fra både hjerne og lymfeknute var i gjennomsnitt 69 %. Dersom andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne økes, vil det kunne gå raskere å få kunnskap om forekomst, både prevalens i områder med smitte og sannsynlighet for fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt noen utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller mangelfull registrering. For et mindre antall prøver er det ikke oppgitt art, og for et noe større antall mangler det informasjon om prøven kommer fra jakt eller fallvilt. For elg og hjort ble henholdsvis omkring 23 % og 10 % av to år og eldre dyr som felles under jakt i Norge testet for CWD. Dette er lavere enn i 2021, da tilsvarende tall var henholdsvis 33 % og 21 % for elg og hjort. Dette som en følge av redusert antall kommuner hvor det har blitt tilrettelagt for prøvetaking gjennom kartleggingsprogrammet, og det avspeiler således prioriteringer gjort av Mattilsynet. I 2022 var det kun mindre endringer i andelen av registrerte fallvilt som ble testet for CWD sammenlignet med 2021. For elg, hjort og rein (også tamrein) var det en liten nedgang, mens det var en liten økning for rådyr. Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor bare delvis nådd. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda er bestandsstørrelsen før jakt i 2022 beregnet til å være 7205 (95 % CI: 7003-7406) villrein. Av dette estimerer modellen at 1134 (95 % CI: 1084-1187) er bukker som er to år og eldre. Det ble felt 479 to år og eldre bukker, og dermed var det trolig omkring 655 bukker igjen etter jakta 2022 i en bestand på 5244 (95 % CI: 5042-5445) villrein. Ved å legge strukturtellinger på Hardangervidda høsten 2022 til grunn sammen med modellberegninger, var det etter jakta 2022 trolig igjen omkring 373 tre år og eldre bukker. Dette tilsvarer ca. 7 % av bestanden, og er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosentandelen mellom 0 og 3. Basert på alder estimert fra innsamla kjever fra villrein på Hardangervidda, har det vært en betydelig nedgang i andelen bukker 5 år og eldre de siste årene. Dette skyldes at jakttrykket på de største og eldste bukkene har vært høyt, med påfølgende redusert gjennomsnittsalder blant 3 år og eldre bukker i den stående bestanden. Den omfattende overvåkingen gjør at vi nå med rimelig sikkerhet vet at CWD ikke er utbredt med høy forekomst blant hjortedyr i Norge. Når man startet overvåking i 2016, oppdaget man allerede i løpet av den første jakthøsten nye tilfeller i Nordfjella sone 1 med en beregnet CWD-forekomst på 0,6 % av simler og 1,8 % av bukker (voksne dyr to år og eldre). Det krevde til sammenlikning et veldig stort prøvetall over flere år for å oppdage CWD på Hardangervidda med en beregnet forekomst på under 0,1 %. Erfaringer fra USA tilsier at det kan ta over 10 år før en forekomst har vokst til 1 % infiserte dyr i en bestand. Usikkerheten rundt forvaltningen er derfor i hovedsak knyttet til utfordringer med å oppdage og beregne forekomsten av CWD i en tidlig fase av et utbrudd. I rapporten har vi gjennomgått metodikken som er utviklet for å dokumentere sannsynlighet for fravær av lave forekomster av CWD i villreinbestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Surveillance of chronic wasting disease (CWD) in Norway 2022. NINA Report 2277 / Norwegian Veterinary Institute Report 2023_14. 59 pp. This report summarizes the results of the Norwegian surveillance program for chronic wasting disease (CWD) in 2022, and the yearly and total number of cervids tested in the period 2016-2021. We also report the estimated population size for the wild reindeer population at Hardangervidda, where classical CWD has been detected in two reindeer, and how the number and age distribution of males in this population has changed because of management decisions following the discovery of CWD in 2020. In 2022, 17,584 deer were tested for CWD, and this was somewhat lower than the authorities' goal of testing around 19,000 deer. Three cases of atypical/sporadic CWD were detected in 2022. Two moose, a 19-year-old female from Nord-Odal and a 20-year-old female from Tynset municipality. The female from Nord-Odal was found dead and sampled in 2021, but the sample was received at the laboratory in 2022 and is therefore reported for this year. Furthermore, one case was detected in a female red deer from Bremanger. Unfortunately, we did not receive the lower mandible or any teeth from this individual and the exact age is therefore unknown. Classical CWD was detected in an 8-year-old female reindeer from Hardangervidda. In total, in the period 2016-2022, classical CWD has been detected in 21 wild reindeer and atypical/sporadic CWD has been detected in 11 moose and three red deer. Samples from both the brain and lymph nodes were analyzed from 73% of tested cervids. This is approximately similar to the previous years, with 73%, 72%, 78% and 80% respectively in 2021, 2020, 2019 and 2018. Classical CWD has so far only been detected in wild reindeer, and the aim is to test all wild reindeer one year and older that is shot during hunting in the 24 wild reindeer management areas. On average, 86% of one year and older wild reindeer shot during hunting were tested in 2022, while the proportion of these with samples from both brain and lymph node was on average 69%. There are still some challenges with poor sample quality and with data registered for some samples. For a smaller number of samples, the species is not stated, and for some we lack information on whether the sample came from hunting or from animals found dead for other reasons. It is a goal to get samples that can be tested for CWD from as many as practically possible of wild cervids found dead for other reasons than hunting. In 2022, the proportion of tested cervids found dead for other reasons than hunting was approximately similar to 2021. From the population estimation model for Hardangervidda, the population size before hunting in 2022 was calculated to be 7,205 (95% CI: 7,003-7,406) wild reindeer. Of this, the model estimated that 1,134 (95% CI: 1,084-1,187) were males two years and older. Of these, 479 two-year-old and older males were shot during hunting, and thus there were probably around 655 males left after the 2022 hunt in a population of 5,244 (95% CI: 5,042-5,445) wild reindeer. Based on population structure surveys at Hardangervidda after the autumn hunting season in 2022, together with model calculations, there were probably around 373 three-year-old and older males left. This corresponds to approximately seven percent of the population and is somewhat higher than the authority's target of keeping this percentage between 0 and 3. Based on age composition of reindeer aged by counting cementum annuli in teeth of jaws collected from hunting at Hardangervidda, there has been a significant decrease in the proportion of 5 year and older males. The extensive monitoring means that we now know with reasonable certainty that CWD is not widespread with a high prevalence among cervids in Norway. When extensive monitoring was started in 2016, new cases among wild reindeer were already discovered during the first hunting season in Nordfjella zone 1 with a calculated CWD prevalence of 0.6% of adult females and 1.8% of adult males. By comparison, it required a very large number of samples over several years to detect CWD on Hardangervidda with an estimated prevalence of less than 0.1%. The uncertainty surrounding management is therefore mainly linked to challenges of detecting and calculating the prevalence of CWD in an early phase of an outbreak. In the report, we have described the methodology that has been developed to document the probability of the absence of low prevalence’s of CWD in wild reindeer populations.

Source at https://vkm.no/

Source at https://vkm.no/risikovurderinger/allevurderinger/konsekvenseravaimporteregrovfor.4.372fcd091727089bb664ab15.html. Det er stor usikkerhet om import av grovfôr til Norge kan føre med seg planteskadegjørere, invaderende planter og smittestoff som kan forårsake sykdom hos dyr og mennesker.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Nilsen, E.B, Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2022. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2021. NINA Rapport 2158 / Veterinærinstituttet rapport 22, 2022. 52 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2021 for å kartlegge forekomsten av CWD (chronic wasting disease, skrantesjuke), etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2021. Rapporten viser i tillegg estimert bestandsstørrelse for villreinbestanden på Hardangervidda, og hvordan antall og aldersfordeling av bukker i den stående bestanden og jaktuttaket har endret seg etter at kvotene i stadig større grad har blitt dreid mot økt felling av bukk de siste årene. Avslutningsvis rapporteres de første resultatene av et arbeid som er påbegynt for å estimere andelen gamle (12 år og eldre) elger i norske elgbestander. I 2021 ble 21 661 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av omkring 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. Det ble påvist tre tilfeller av atypisk CWD. To hos elg, ei ku på 17 år fra Vinje og en 13 år gammel okse fra Bamble. Videre ble det påvist ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne. Totalt i perioden 2016-2021 er klassisk CWD påvist hos 20 villrein, og atypisk CWD er påvist hos ni elger og to hjorter. I det store og hele har innsamlingen av prøver i 2021 vært preget av god oppslutning. Det ble analysert prøver fra både hjernen og lymfeknuter fra 73 % av de undersøkte dyrene. Dette er på nivå med året før, med henholdsvis 72 %, 78 % og 80 % i 2020, 2019 og 2018. Ettersom klassisk CWD så langt kun er påvist hos villrein har vi sett nærmere på andelen 1 år og eldre dyr som er testet i hvert villreinområde, og deretter på andelen av disse hvor det er levert både hjerne og lymfeknute. I gjennomsnitt er over 83 % av felte villrein testet i ulike områder, hvorav i gjennomsnitt 77 % med prøver fra både hjerne og lymfeknute. Ved å øke andelen felte dyr med prøver fra både lymfeknute og hjerne, kan vi raskere avdekke forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Det er fortsatt utfordringer med hensyn til kvaliteten på enkelte prøver og/eller at registreringen er mangelfull. For eksempel var 1 % av prøvene ikke merket med kommune eller område og 3 % manglet informasjon om art. For 21 % av prøvene fra ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra felte dyr under jakt eller fra fallvilt. Prøver mottatt i jaktsesongen har vi derfor registrert som en prøve fra et jaktet dyr. Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis 18 % til 27 % og 21 % til 30 %. Det var også en økning for villrein fra 8 % til 25 %, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23 % begge år). Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig. Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har vi estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette estimerer modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden. Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3. Vurdert fra alderssammensetningen på de innsamla kjevene, ser det ut til å være en betydelig nedgang i andelen bukk som er 5 år og eldre de siste to-tre årene. Samtidig øker andelen av tre og fire år gamle bukker blant de innsamla kjevene. Dette skyldes trolig en kombinasjon av flere forhold, herunder økt rekruttering av unge bukker som følge av lavt uttak av kalv, simler og ungdyr, og dermed også unge bukker, når avskytingen i all hovedsak har vært dreid mot voksne bukker. Det er derfor å forvente at en relativt (og uvanlig) stor andel av bestanden før jakt de siste to åra har bestått av yngre bukk. Atypisk CWD i Norge synes hovedsakelig å ramme dyr som er 12 år eller eldre, og av den grunn er det av interesse å vite om vi kan beregne, basert på variasjon i høstingsstrategier, hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle. Vi har påbegynt et arbeid hvor vi sammenligner resultater fra en teoretisk modell med data fra bestander (kommuner) hvor voksne elger er aldersbestemt. De empiriske analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I gjennomsnitt var andelen gamle (12 år og eldre) elgkyr av alle voksne (2 år og eldre) elgkyr høyere i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate. I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lav kalv pr. ku). I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker. I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2021. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2020. NINA Rapport 1983 / Veterinærinstituttet rapport 42, 2021. 38 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2020 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2020. I 2020 ble 22 527 hjortedyr testet for CWD, og myndighetenes mål om testing av 22 000 hjortedyr ble dermed nådd. I løpet av året ble det påvist ett tilfelle av klassisk CWD hos en 8 år gammel villreinbukk på Hardangervidda og ett nytt tilfelle av atypisk CWD hos en 17 år gammel elgku i Steinkjer kommune. Totalt er det i perioden 2016-2020 påvist klassisk CWD hos 20 villrein, og atypisk CWD hos sju elgkyr og ei hjortekolle. Prøvetakingen i 2020 omfattet som tidligere både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Av de innsamlede prøvene inneholdt 72 % begge vevstypene. Dette er noe lavere enn i 2019 og 2018 med henholdsvis 78 % og 80 %. Selv om det har vært god oppslutning om prøveinnsamlingen og det er et høyt antall testede dyr, er det utfordringer med dårlig kvalitet på en god del prøver og det er problemer med mangelfull registrering. For eksempel var 3 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 2 % manglet informasjon om art, og for 9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. I 2020 ble det testet i overkant av 20 % av registrerte fallvilt av viltlevende hjortedyr, noe som er en lavere andel enn ønsket. I gjennomsnitt ble over 80 % av felte villrein i de ulike villreinområdene testet, men bare for 67 % av disse ble det sendt inn både hjerne og lymfeknute. Med prøver fra både lymfeknute og hjerne vil det ta kortere tid å få kunnskap om forekomst og prevalens i områder med smitte og vi kan raskere sannsynliggjøre fravær av CWD i områder uten smitte. Fremover er det viktig å avklare om klassisk CWD forekommer i andre områder, og særlig i områder nær Nordfjella og Hardangervidda. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å øke kunnskapen om forekomsten av atypisk CWD hos hjortedyr. Kunnskapen som er ervervet så langt viser at det er viktig å kjenne alder på dyrene. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorter og elger fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle dyr. Det er derfor fortsatt ønskelig å aldersbestemme hjortevilt i utvalgte områder de neste årene, både fallvilt og dyr som felles under jakta. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen kan vi med større sikkerhet beregne forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, i ulike bestander. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A. 2021. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2020. NINA Report 1983 / Norwegian Veterinary Institute Report 42, 2021. 38 pp. This report summarizes the efforts related to Norwegian surveillance of Chronic wasting disease (CWD) in 2020 and the total number of deer tested in the period 2016-2020. In 2020, 22,527 cervids were tested for CWD, and the authorities' goal of testing 22,000 was thus reached. During the year, one case of classic CWD was detected in an 8-year-old wild reindeer (Rangifer tarandus) male at Hardangervidda in Vinje municipality, and a new case of atypical CWD in a 17-year-old female moose (Alces alces) in Steinkjer municipality. In total, the period 2016-2020 has revealed classic CWD in 20 wild reindeer, and atypical CWD in seven moose and one red deer (Cervus elaphus). The sampling was intended to include both brain and lymph nodes and 72 % of the collected samples contained both types of tissue. This is somewhat lower than in 2019 (78 %) and 2018 (80 %). Although it is satisfactory that a high number of animals was tested, there are challenges with poor tissue quality and with data registered for some samples. Thus, 3% of the samples were not labeled with municipality or area, 2% lacked information about species, and for 9% of samples from free-ranging deer, information was lacking whether it was from an individual shot during hunting or from animals that died from other causes. An important goal for further surveillance is to collect data that can help clarify whether classical CWD is present in other areas, and especially in the areas near Hardangervidda and Nordfjella where classical CWD was found in wild reindeer. For Hardangervidda, it is also important to gain more knowledge about prevalence, as only one wild reindeer with CWD has been diagnosed so far. Moreover, a large number of samples is important to clarify the prevailing assumption that atypical CWD in moose and red deer is less contagious, if contagious at all, compared to classical CWD. The knowledge gained over the past four years shows the importance of knowing the age of the animals, both for classic and atypical CWD. Moose and red deer with atypical CWD have all been 12-20 years old, while wild reindeer with classical CWD has been 1-8 years old. In 2020 systematic age determination of reindeer, moose and red deer has been done in some areas, both from animals shot during hunting, from those found dead for other reasons or culled. In the coming years, it is desirable to continue this data collection in selected areas. Information about the age distribution of both hunted deer and deer found dead from other causes would contribute to better knowledge regarding the prevalence of both atypical and classical CWD.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A.. 2020. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2016- 2019. NINA Rapport 1818 / Veterinærinstituttet rapport 8, 2020. 44 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2019 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i henholdsvis mars og mai 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2019. I 2019 ble 30 147 hjortedyr testet for CWD, og dermed ble myndighetenes mål om testing av 30 000 hjortedyr nådd. I 2019 ble det påvist to nye tilfeller av atypisk CWD, først hos en 20 år gammel elgku i Selbu kommune og senere hos en 12 år gammel elgku i Sigdal kommune. Totalt er det nå påvist atypisk CWD hos seks elgkyr og ei hjortekolle. Klassisk CWD er fortsatt kun funnet hos villrein fra sone 1 i Nordfjella villreinområde 2016-2018. Prøvetakingen i 2019 omfattet som i 2018 og tidligere, både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Begge vevstypene var inkludert i 78 % av de innsamlede prøvene. Dette er omtrent på samme nivå som i 2018 (80 %). I det store og hele har innsamlingen vært preget av god oppslutning. Selv om det er tilfredshet med det høye antall testede dyr, er det utfordringer med innsendt vev av mangelfull kvalitet og med mangelfull registrering. For eksempel var 1,9 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 1,5 % manglet informasjon om art, og for 10,9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. Andel fallvilt som er prøvetatt er lavere enn ønsket. Fremover er det spesielt viktig å avklare om klassisk CWD er tilstede i andre områder, og særlig i områdene nær Nordfjella. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å utrede graden av smittsomhet for de tilfellene med CWD hos elg og hjort med atypiske karakteristika. Hos disse kan ikke smittestoff påvises i lymfeknutene. Dette til sammenlikning med CWD hos villrein, der man finner prioner også i lymfatisk vev. Kunnskapen vi har ervervet de tre siste årene viser hvor viktig det er å kjenne til alderen på dyrene som testes for CWD. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorten og elgene fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle hunndyr. Som følge av denne kunnskapen, er det de neste årene ønskelig å aldersbestemme et større antall av hjorteviltet som testes for CWD, enn hva som er gjort tidligere. For fallvilt av elg, hjort, rådyr og rein er det aldri gjennomført systematiske aldersbestemmelser basert på tannsnitt. Fallvilt representerer en viktig risikogruppe for å avdekke sykdom i viltbestander. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen hos fallvilt og felte dyr, vil det med større sikkerhet kunne beregnes forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, dersom denne skulle dukke opp i nye bestander. I de neste 2-3 årene av kartleggingsprogrammet har NINA og Veterinærinstituttet derfor foreslått økt omfang på aldersanalyser av dyr som testes for CWD, både av fallvilt og dyr felt under jakt. Dette vil kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag for fremtidig kartlegging av CWD. I 2020 har myndighetene redusert målet om antall prøver fra 30 000 til 22 000. Dette skyldes i hovedsak at Mattilsynet i flere områder vil redusere testingen av tamrein fordi det her allerede har blitt testet et så høyt antall dyr tidligere år. Antall prøver av viltlevende elg og hjort som felles under jakt samt testing av slakt av oppdrettshjort, skal opprettholdes på omtrent samme nivå som i 2019. For fallvilt av både ville og tamme hjortedyr, er målet å få inn prøver fra så mange som mulig, kun med unntak av de som blir funnet så lenge etter dødstidspunktet at prøven ikke er egnet til undersøkelser.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Kartlegging av skrantesjuke (CWD) i 2016 og 2017. NINA Rapport 1522 / Veterinærinstituttet Rapport 13, 2018. 70 s. Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) ble oppdaget hos villrein (Rangifer tarandus) og elg (Alces alces) våren 2016, og hos hjort (Cervus elaphus) i 2017. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Norge og Europa. Skrantesjuke forårsakes av opphopning av feilfoldede prionproteiner (prioner) som skader hjernen og nervesystemet. Sykdommen er alltid dødelig. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjort i 2016 og 2017 for å kartlegge og overvåke forekomsten av skrantesjuke. Målet har vært å bidra med nødvendig kunnskap om utbredelsen av sykdommen, som myndighetene kan benytte til å best mulig forvalte sykdommen og våre hjorteviltbestander i denne nye situasjonen. Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforsk-ning (NINA) har samarbeidet om å utføre det praktiske arbeidet med kartleggingen og overvåkingen på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. På lokalt og regionalt nivå har det i tillegg vært gjennomført en stor innsats fra jegere, kommunal viltforvaltning, villreinnemdene, villreinutvalgene, Statens naturoppsyn (SNO), lokalt og regionalt Mattilsyn, lokale fjellstyrer, og lokalt personell innleid av NINA i forbindelse med prøvetakingen i enkelte områder. I 2016 og 2017 har det vært prøveinnsamling fra villrein, elg, hjort, rådyr (Capreolus capreolus), tamrein og dåhjort (Dama dama). Prøver har vært tatt over hele landet fra jaktede dyr, fallvilt og fra viltbehandlingsanlegg, slakteri, hjorteoppdrett og dyreparker. Prøvetakingen har vært mest omfattende for prøver fra hjortevilt felt under jakt i de nasjonale kartleggingsområdene, og fra tamreinslakt. Totalt er det undersøkt 35 811 hjortevilt for skrantesjuke i 2016 og 2017 (10 152 i 2016 og 25 659 i 2017). Ville hjortedyr utgjorde 62,8 % av de undersøkte dyrene, mens tamrein utgjorde 35,4 %. De resterende var dyr i hjorteoppdrett, dyrehager o.l. Karakteristika ved funnene på villrein, elg og hjort gjør det sannsynlig at det finnes minst to typer skrantesjuke i Norge. Klassisk skrantesjuke er kun funnet hos 19 villrein (pr. 29. juni 2018) i Nordfjella sone 1. Med de vanlige diagnostikkmetodene har det ikke vært mulig å skille funn hos norsk villrein, fra det som over tiår har spredd seg i USA og Canada, med svært negative konsekvenser for endel hjortedyrbestander. I rapporten omtales dette som klassisk skrantesjuke. Senere resultater (2018) fra musemodeller (bioassays) viser imidlertid nyanser som skiller våre funn fra de nordamerikanske. Slike nyanser fremkommer også nå i de nordamerikanske funnene, og er forenelig med nyanser i prionsykdommene som opptrer hos våre husdyr og hos mennesker. I tillegg har tre elger og én hjort fått diagnosen skrantesjuke etter at nærmere 10 000 elg (av disse ca. 4300 i Trøndelag) og mer enn 6500 hjort er undersøkt. (pr. 29. mai 2018). Disse tilfellene skiller seg fra det som er funnet hos hjortedyr i USA og hos reinsdyr i Nordfjella, og denne typen omtales som atypisk skrantesjuke. Atypisk skrantesjuke er kun funnet hos elg og hjort som var 13 år eller eldre. Dette til tross for at så gamle elg og hjort utgjør en liten andel av bestandene. Det pågår forskning for å innhente mer kunnskap og karakterisere funnene ved denne typen skrantesjuke. Det er brukt en statistisk modell for å beregne (A) andel individer med smitte i bestanden i Nordfjella sone 1 og (B) sannsynlighet for å ha oppdaget skrantesjuke-smitte i tilgrensende bestander som Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda utfra det tilgjengelige prøvematerialet. Modellen utnytter både svelglymfeknute- og hjerneprøver, og beregner hvordan sannsynligheten for å påvise smitte i et individ endres gjennom sykdomsforløpet og i forhold til kvaliteten på innsendte prøver. Modelltallene ansees som foreløpige, siden prosessen med å utvikle og kvalitetssikre modellene pågår. Modellen beregner observert (tilsynelatende) andel smittede med skrantesjuke til 1,2 % blant voksne reinsdyr i Nordfjella sone 1 før jakt 2017, mens den faktiske andelen er beregnet til 1,6 %. I løpet av 2016 og 2017 er det samlet mye erfaring, og det er lagt et godt grunnlag for videre overvåking, kartlegging og kunnskapsoppbygging. I årene som kommer er det viktig at arbeidet fortsetter, slik at det etableres sikrere kunnskap om utbredelsen av skrantesjuke hos hjortedyr i Norge, hvordan sykdommen arter seg under norske forhold, og hva som er forskjellene mellom klassisk og atypisk skrantesjuke. Erfaringene fra analysene av hjerneprøver og svelglymfeknuter fra villrein i Nordfjella har understreket viktigheten av å inkludere lymfeknuter i den videre kartleggingen av klassisk skrantesjuke, og alle jegere og andre prøvetakere bes derfor om å sende inn både hjerneprøver og svelglymfeknuter i 2018. Med utbruddet av skrantesjuke oppsto også et stort informasjonsbehov hos berørte parter og i befolkningen. Veterinærinstituttet og NINA har lagt ned betydelig innsats for å få ut korrekt informasjon. Dette har vært løst ved å gi praktisk informasjon til jegere om prøvetaking og analyse-svar, kunnskap om selve sykdommen og smittespredning og status for kartlegging og håndtering. Viktig faglig støtte har også blitt gitt til sentral forvaltning, som grunnlag for vedtakene som er gjort i saken. I dette arbeidet har det vært stor deltakelse fra instituttene i ulike møter både lokalt og sentralt, så vel som synlighet i media og oppfølging av presse. Norge er første europeiske nasjon der skrantesjuke er påvist, og det foreligger fra tidligere mye kunnskap om prionsykdom hos dyr, særlig fra skrapesjuke hos småfe i Norge. Kunnskapen som nå bygges gjennom forskning og praktisk arbeid i håndtering av CWD, gir verdifull kompetanse til å bidra i europeisk forvaltning av denne svært alvorlige helsetrusselen mot ville og tamme hjortedyr. I tillegg til dyrehelsen, er reindriftsnæring og jakt viktige elementer i norsk kultur, som også trues med introduksjon av CWD i vår fauna. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2016 and 2017. NINA Report 1522 / Veterinærinstituttet Report 13, 2018. 70 pp. Chronic Wasting Disease (CWD) was discovered in reindeer (Rangifer tarandus) and moose (Alces alces) in spring 2016, and in red deer (Cervus elaphus) in 2017. This was the first time the disease was detected in Norway and Europe. CWD, a transmissible spongiform encephalopathy (TSE), is a neurological and always fatal disease affecting deer species. This report summarizes the Norwegian surveillance of CWD in 2016 and 2017. The work was initiated and financed by the Norwegian Food Safety Authority and the Norwegian Environment agency, and organised by the Norwegian veterinary institute (VI) and the Norwegian institute for nature research (NINA). In addition, the surveillance benefitted greatly from the effort of hunters, local wildlife managers, The Norwegian nature inspectorate (SNO, a part of the Norwegian en-vironment agency), local representatives of the Food Safety Authority, and many others. Samples were collected from moose, red deer, roe deer, reindeer, and fallow deer (Dama dama) in all parts of country, and from hunted animals and fallen stock, as well as animals killed in slaughterhouses, deer farms and zoos. In both 2016 and 2017, the surveillance was more inten-sive in areas close to where CWD was initially found. A total of 35811 animals was tested, 10152 in 2016 and 25659 in 2017. About 63 % of tested animals were wild cervids and 35 % semi-domesticated reindeer. The remaining originated from deer farms, zoos and the like. The findings in 19 wild reindeer (as of June 29th 2018) in the wild reindeer area called Nordfjella zone 1 are consistent with the disease that has spread in the United States and Canada over the last decades, with profound negative effects on deer populations. In addition, three of 10000 moose and one of 6500 red deer have been diagnosed with CWD (as of June 29th 2018). Of the 10000 moose, 4300 were collected in Trøndelag, i.e. in the county where the three moose with CWD were found. Laboratory and epidemiological analysis of the moose and red deer cases indicates that there are at least two types of CWD in Norway, as they seem to differ from the classical CWD found in North-America and the disease in wild reindeer in Nordfjella zone 1. In this report, the moose/red deer are referred to as tentative atypical CWD. Because all CWD-positive moose and red deer were 13 years or older, and the proportion of that old animals in the populations are very low, it is suspected that atypical CWD is mainly present in old animals. Ongoing research will hopefully provide more knowledge about this apparently new type of CWD. Based on the material collected in 2016 and 2017, a model is developed to estimate (1) the proportion of infected individuals in the population of wild reindeer in Nordfjellla zone 1, and (2) the likelihood of detecting CWD in other areas such as the neighbouring wild reindeer popula-tions in Nordfjella zone 2 and Hardangervidda. The model utilizes both lymph node and brain samples, as well as information about disease progression and the quality of the submitted samples. Preliminary results indicate an observed (apparent) prevalence of approximately 1.2 % among adult reindeer in Nordfjella zone 1 before the autumn hunting season in 2017, and a true prevalence of approximately 1.6 %. Much experience has been gained during the last two years of surveillance, generating a good basis for further monitoring of CWD. In the years to come, it is important to continue the monitoring effort and research to acquire more knowledge about CWD in Norway. In particular, it is paramount to understand the differences between strains of CWD found in Norway and their contagious potential. Since CWD was first found in Norway there has been a massive demand for information from local, regional and national management authorities and the public. The Norwegian veterinary institute and NINA have made significant efforts to fill this demand. Participation and lecturing at many local, regional, national and international meetings have been performed. Also writing popular science articles, tending several web sites with information about the disease, and providing practical information to hunters and others about how we work to monitor the disease, and practical instructions about how samples shall be collected.