Search

Mo, T.A., Karlsson, S., Museth, J. & Bremset, G. 2022. Hvordan vandrer laksunger i Drammensfjorden NINA Rapport 2124. Norsk institutt for naturforskning. Forekomst av laksunger med Gyrodactylus salaris-infeksjon i Drammensfjorden vil ha stor betydning for innretning og planlegging av bekjempingstiltak mot parasitten. Etter at det høsten 2017 ble påvist forekomst av laksunger i store deler av Drammensfjorden, var det ønskelig å se nærmere på laksungers oppholdstid og eventuelle vandringer i fjordsystemet. Et første trinn var å kartlegge hvorvidt laksunger oppholder seg i fjordsystemet i kortere eller lengre perioder. For å belyse eventuell overvintring av laksunger i indre deler av Drammensfjorden, ble det gjennomført elektrisk båtfiske på 21 stasjoner i november 2020 og mai 2021. I november 2020 ble det i løpet av to feltdager fanget til sammen 83 laksunger, som ble sluppet tilbake til fangstlokaliteten etter at en vevsbit hadde blitt klippet fra fettfinnen. I mai 2021 ble de samme områdene undersøkt med samme metode, og blant 25 fangete laksunger var det én som manglet fettfinne. Genetiske undersøkelser viste at denne laksungen ble fanget på nesten samme plass i Drammensfjorden i november 2020 og mai 2021. I og med at det er kjent genetisk profil for laksebestandene i Drammensregionen er det mulig å spore genetisk tilhørighet til laksunger i Drammensfjorden. Genetiske sammenligninger av 107 innsamlede laksunger viste det var to par med helsøsken. De genetiske analysene viste at laksungene som ble fanget i de to feltrundene kom fra over hundre gytinger. Flertallet av laksungene (95) ble tilordnet laksestammene i Drammenselva og Lierelva, mens tolv individer kunne tilordnes laksestammer i nærliggende vassdrag utenfor Drammensfjorden. En mulig forklaring på dette er at foreldrene hadde feilvandret og gytt i Drammenselva eller Lierelva. Fire laksunger hadde sannsynligvis helt eller delvis opphav i rømt oppdrettslaks. Selv om det ikke ble gjenfanget laksunger i Drammenselva, er det ikke grunnlag for å hevde at laksunger som har vandret ned til Drammensfjorden, ikke vandrer tilbake til Drammenselva eller Lierelva på et senere tidspunkt. Mo, T.A., Karlsson, S., Museth, J. & Bremset, G. 2022. What is the migraton pattern of Atlantic salmon parr in the lower part of the Drammen watercourse? NINA Report 2124. Norwegian Institute for Nature Research. The occurrence of juvenile salmon with Gyrodactylus salaris infection in the Drammen Fjord will be of great importance for the design and planning of control measures against the parasite. After the occurrence of salmon juveniles in large parts of the Drammen Fjord was detected in the autumn of 2017, it was desirable to look more closely at the residence time and any migrations of salmon juveniles in the fjord system. A first step was to map whether juvenile salmon stay in the fjord system for shorter or longer periods. To shed light on the possible overwintering of juvenile salmon in the inner parts of the Drammen Fjord, electric boat fishing was carried out at 21 stations in November 2020 and May 2021. In November 2020, a total of 83 juvenile juveniles were caught during two field days. A piece of tissue was cut from the adipose fin and the juveniles were released back at the capture site. In May 2021, the same areas were examined using the same method, and among 25 captured salmon juveniles, one lacked the adipose fin. Genetic studies showed that this salmon was caught in almost the same place in the Drammen Fjord in November 2020 and May 2021. As there is a known genetic profile for the salmon stocks in the Drammen Region, it is possible to trace the genetic affiliation of salmon juveniles in the Drammen Fjord. Genetic comparisons of 107 collected salmon juveniles showed that there were two pairs with full siblings. The genetic analyzes showed that the salmon juveniles caught in the two field rounds came from over a hundred spawning events. The majority of the salmon juveniles (95) were assigned to the salmon strains in the Drammenselva and Lierelva rivers, while twelve individuals could be assigned to salmon strains in nearby rivers outside the Drammen Fjord. A possible explanation for this is that strayers from other rivers had spawned in the Drammenselva or Lierelva. Four juvenile salmon probably originated in whole or in part from escaped farmed salmon. Although salmon juveniles were not recaptured in the Drammenselva, there is no basis for claiming that salmon juveniles that have migrated down to the Drammen Fjord, will not migrate back to the Drammenselva or Lierelva at a later date.

Mo, T.A., Holthe, E. & Andersen, O. 2022. Har myndighetene lyktes i kampen mot Gyrodactylus salaris? NINA Rapport 2157. Norsk institutt for naturforskning Fremmede arter betraktes som en av de største truslene mot økosystemer over hele verden. Generelt betraktes det som nytteløst å utrydde dem, men likevel viktig å begrense deres utbredelse og forekomst for å redusere negativ påvirkning på økosystemer og naturlig forekommende arter. I noen tilfeller kan det imidlertid være mulig å utrydde fremmede arter. Den innførte lakseparasitten Gyrodactylus salaris har blitt påvist på laksunger i 51 norske elver og overalt har dødeligheten hos laksunger vært svært høy. Parasitten har også blitt påvist i 39 norske oppdrettsanlegg. G. salaris har blitt ansett som en av de største truslene mot norske laksestammer. Nå er trusselbildet vesentlig endret. Med ulike tiltak har myndighetene stanset videre spredning av parasitten og G. salaris er fjernet fra 43 elver og alle oppdrettsanlegg. I oppdrettsanlegg er parasitten fjernet ved pålagt utslakting av fisk, og når levende laksefisk skal flyttes mellom lokaliteter i ferskvann kreves det dokumentasjon på at fiskene er fri for parasitten. I elvene er G. salaris fjernet ved å drepe alle fisk med rotenon. Selv om denne giftbruken er omstridt, har den sørget for å stanse de store lidelsene som parasitten har påført laksunger i alle berørte elver. Nå har norske forskere utviklet metoder med kjemikalier som bare dreper parasitten og ikke laks eller andre fiskearter. Arbeidet med å fjerne parasitten fra de resterende åtte elvene er i gang. I alle elver med en egen laksebestand er de genetiske bestandene reetablert etter utryddelse av parasitten. I og med at laks er en viktig art for Norge og norske elver er viktige for den ville laksens fremtid, har myndighetene valgt å bruke mer enn 1 milliard kroner på forskning, overvåking og bekjempelse av G. salaris. Gevinstene for det norske samfunnet, både økologisk og økonomisk, er imidlertid mange ganger større enn det som er brukt av penger. I smittede vassdrag var laksebestandene i ferd med å dø ut og det økologiske samspillet var i endring. Uten bekjempelse ville parasitten har spredd seg gradvis til nye lakseelver der samme katastrofale utfall måtte forventes. Norske myndigheters langsiktige arbeid med på stanse spredningen av G. salaris og å utrydde den i infiserte elver, er således en stor og unik suksess, både nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet med å utrydde G. salaris fra norske lakseelver er i sluttfasen og om noen år kan forhåpentligvis G. salaris snart fjernes fra listen over trusler mot norsk laks. Mo, T.A., Holthe, E. Andersen, O. 2022. Have the authorities succeeded in their battle against Gyrodactylus salaris? NINA Report 2157. Norwegian Institute for Nature Research. Alien species are considered one of the greatest threats to ecosystems worldwide. In general, it is considered impossible to exterminate them, but still important to limit their distribution and occurrence in order to reduce negative impact on ecosystems and native species. However, in some cases it may be possible to eradicate alien species. The introduced salmonid ectoparasite Gyrodactylus salaris has been detected on Atlantic salmon in 51 Norwegian rivers and the mortality of Atlantic salmon parr has been very high. The parasite has also been detected in 39 Norwegian fish farms. G. salaris has been considered one of the biggest threats to Norwegian Atlantic salmon stocks. Now the threat has changed significantly. With various measures, the authorities have stopped further spread of the parasite and G. salaris has been eradicated from 43 rivers and all fish farms. In fish farms, the parasite is removed by mandatory slaughter of infected fish, and when live salmonids are to be moved between localities in fresh water, documentation is required to show that the fish are free of the parasite. In rivers, G. salaris has been removed by killing all fish with rotenone. Although this use of poison is controversial, it has stopped the suffering that the parasite has caused salmon juveniles in all affected rivers. Norwegian researchers have now developed methods using chemicals that only kill the parasite and not the salmon or other fish species. Work to remove the parasite from the remaining eight rivers is underway. In all rivers with their own Atlantic salmon stocks, the genetic stocks are re-established after eradication of the parasite. As salmon is an important species for Norway and Norwegian rivers are important for the future of wild salmon, the authorities have so far chosen to spend more than NOK 1 billion on research, monitoring and combating G. salaris. However, the benefits for Norwegian society, both ecologically and economically, are many times greater than the spending so far. In infected watercourses, salmon stocks were on the verge of extinction and ecological interaction was changing. Without control, the parasite would have spread gradually to new salmon rivers where the same catastrophic outcome had to be expected. The Norwegian authorities' long-term work to halt the spread of G. salaris and to eradicate it in infected rivers is thus a great and unique success, both nationally and internationally. The work of eradicating G. salaris from Norwegian salmon rivers is in the final phase and in a few years, G. salaris can hopefully be removed from the list of threats to Norwegian Atlantic salmon. Miljødirektoratet: M-2309 I 2022

publishedVersion

Mo, T.A., Davey, M. & Fossøy, F. 2021. Vurdering av uønsket overføring av organismer med utslipp av vann fra Holsfjorden til vassdrag i indre Oslofjord. NINA Rapport 2049. Norsk institutt for naturforskning. Fare for overføring av regionalt fremmede organismer til Akerselva, Lysakerelva og Neselva med vann fra Holsfjorden (en del av Tyrifjorden) ved utilsiktede utslipp fra drikkevannsanleggene på henholdsvis Kattås i Bærum og på Huseby i Oslo, ble undersøkt ved ulike miljø-DNA-metoder. Spesifikke DNA-metoder ble brukt for å belyse forekomst av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, krepsepestsoppen Aphanomyces astaci og vasspestplanten Elodea canadensis, mens brede DNA-metoder ble brukt for å belyse forekomst av furunkulosebakterien Aeromonas salmonicida og organismer i mange forskjellige taksonomiske grupper. G. salaris, A. astaci, E. canadensis og A. salmonicida ble ikke påvist i vannprøver fra Holsfjorden. Med unntak av G. salaris, er de tre andre navngitte organismene påvist i vassdrag som drenerer til indre Oslofjord. Det ble påvist mange organismer i Holsfjorden som ikke ble påvist i elvene, og omvendt. Disse forskjellene kan trolig forklares med forskjeller i leveområder for innsjølevende og elvelevende organismer. Det ble ikke påvist organismer i Holsfjorden som kan forventes å ha negativ effekt på livet i elvene, dersom en overføring skjer via et uheldig utslipp fra drikkevannsanleggene. Mo, T.A., Davey, M. & Fossøy, F. 2021. Assessment of unwanted transfer of organisms with discharge of water from Holsfjorden to watercourses in the inner Oslofjord. NINA Report 2049. Norwegian Institute for Nature Research. The danger of transferring regionally foreign organisms to the Rivers Akerselva, Lysakerelva and Neselva with water from the Holsfjord (part of the Tyrifjord) in the event of unintentional discharges from the drinking water plants at Kattås in Bærum and at Huseby in Oslo, respectively, was investigated by various environmental DNA methods. Specific DNA methods were used to elucidate the presence of the salmon parasite Gyrodactylus salaris, the crayfish plague fungus Aphanomyces astaci and the water plague plant Elodea canadensis, while broad DNA methods were used to elucidate the occurrence of the furunculosis bacterium Aeromonas salmonicida and organisms in many different taxa. G. salaris, A. astaci, E. canadensis and A. salmonicida were not detected in water samples from Holsfjorden. With the exception of G. salaris, the other three named organisms have been detected in watercourses that drain into the inner Oslofjord. Many organisms were detected in the Holsfjord that were not detected in the rivers, and vice versa. These differences can probably be explained by differences in habitats for lake-dwelling and river-dwelling organisms. No organisms were detected in the Holsfjord that can be expected to have a negative effect on life in the rivers, if a transfer takes place via an unfortunate discharge from the drinking water facilities.

Ninety wild Atlantic salmon, Salmo salar L., (1.5–10.3 kg) were caught in the Namsen Fjord near the mouth of River Namsen, mid-Norway, and examined for the presence and distribution of Anisakis simplex (Rudolphi, 1809 det. Krabbe, 1878) larvae by di-gestion of the viscera and muscles in a pepsin/HCl solution. All salmon were migrat-ing spawners after 1–4 years of feeding in the Atlantic Ocean. All 90 Atlantic salmon had A. simplex larvae in the viscera, and all, except two, had A. simplex larvae in the musculature. The number of A. simplex larvae in each fish varied between 3 and 181, and the total mean number of nematode larvae was 44.5. The intensity of A. sim-plex larvae was positively correlated with increasing weight and sea age of the host. However, the proportion of larvae in the muscle fillets decreased with increasing host weight and sea age. Atlantic salmon females had more A. simplex larvae than males. In all the fish examined, 70.2% of the A. simplex larvae were found in the viscera and 29.8% in the musculature. The majority (93%) of the larvae in the musculature oc-curred in the hypaxial sections anterior to the anus. As A. simplex larvae commonly occur in the musculature of wild Atlantic salmon, consumption of unfrozen, raw or semi- raw musculature represents a risk for humans developing anisakiasis.KEYWORDSAnisakidae, distribution, musculature, RVS, Salmosalar, viscera

Den globale spredningen av regnbueørret (Onchorhynchus mykiss) har ført den inn på listen over de 100 verste invaderende arter i verden, utarbeidet av den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN. Den er også oppført på Fremmedartslista i Artsdatabanken, hvor den kategoriseres som en høyrisiko art. På denne bakgrunnen har Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet bestilt en oppdatert gjennomgang av kunnskapsstatus. Den norske produksjonen har de siste ti årene variert mellom vel 50 000 og nesten 90 000 tonn, mens smoltproduksjonen i samme periode har variert mellom 17 og 22 millioner individ. Hovedmengden produseres i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland. Årlig antall rapporterte rømte regnbueørret har variert fra under 10 000 til over 300 000 individ. Rømt regnbueørret kan konkurrere med stedegne arter om næringstilbud i ferskvann, og dessuten grave opp og skade gytegroper for laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta). Regnbueørret kan også være kilde til overføring av patogener og parasitter som for eksempel Gyrodactylus salaris som er en trussel for Atlantisk laks. Undersøkelser viser at regnbueørret som rømmer fra oppdrettsanlegg kan overleve og tilpasse seg tilgjengelige byttedyr i elv og sjø som andre anadrome fisk beiter på. Eksperimentelle studier har vist at i konkurranse med regnbueørret kan laksen bli fortrengt til marginale habitat og derved få redusert tilvekst. Frem til 1996 var det kjent 6 lokaliteter med selvrekrutterende bestander av regnbueørret i Norge, senere er det registrert 2-3 lokaliteter til med sannsynlig reproduksjon. Nye undersøkelser blant annet med miljø-DNA vil kunne gi et mer fullstendig bilde av forekomster av regnbueørret i norske vassdrag. Årsakene til at regnbueørret i liten grad etablerer naturlig reproduserende bestander i Norge og Europa ellers er ikke kjent. Dersom redusert fitness gjennom lang domestisering er årsak til manglende evne til etablering, vil import av nytt genmateriale fra andre avlslinjer evt også fra villfisk, kunne medføre større risiko for etablering. Dersom naturlig forekommende sykdomsorganismer hos stedegne laks og ørret er årsak, vil det være viktig å opprettholde bestander av de stedegne artene. Det er indikasjoner på at regnbueørret har høyere toleranse enn Atlantisk laks med hensyn på fluktuasjoner og forandringer i miljøet. I såfall vil endret flomregime, temperatur eller andre naturlige eller menneskeskapte forhold kunne forandre konkurranseforholdene mellom lokale arter og regnbueørret, og dermed medføre endret risiko for etablering.

Frode Fossøy, Rolf Sivertsgård, Hege Brandsegg, Øyvind Solem, Kjetil Hindar og Tor Atle Mo 2019. Miljø-DNA som metode for overvåking av Gyrodactylus salaris og laks i Drivaregionen. NINA Rapport 1641. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi testet miljø-DNA som metode for overvåking av fiskeparasitten Gyrodactylus salaris og laks i elva Driva i forbindelse med oppføringen av fiskesperra ved Snøvasfossen i 2017. Som del av bekjempelsen av G. salaris fra elva Driva er det ønskelig å dokumentere at både parasitten og verten etter hvert forsvinner ovenfor sperra. Vi presenterer her data fra de to første årene av denne undersøkelsen. I tillegg har vi testet forekomst av G. salaris i forhold til et vandringshinder i elva Usma. Vi har i 2017 og 2018 testet ulike filtre og vannvolumer for påvisning av G. salaris. I 2017 ble det bare tatt prøver i november, mens det i 2018 ble tatt prøver både i september og i november. Resultatene viser at vi kan påvise G. salaris, samt dens slektning G. derjavinoides som parasit-terer ørret, på de aller fleste målepunktene vi tok prøver fra både i Driva og Usma. Vi påviste verken laks eller G. salaris ovenfor vandringshinderet i Usma. I Driva økte DNA-konsentrasjonen av både laks og ørret nedstrøms sperra som forventet. For G. salaris fant vi høyest DNA-konsentrasjon like over sperra i november 2017, men i september 2018 fant vi høyest DNA-konsentrasjon nedenfor sperra. DNA-konsentrasjonen av G. salaris var mye høyere i september enn i november. Vi anbefaler derfor at videre undersøkelser gjøres i september for å overvåke parasitten med miljø-DNA. Vi fant ingen store endringer i konsentrasjonen av miljø-DNA for verken G. salaris eller laks fra november 2017 til november 2018. En varm sommer i 2018 har sannsynligvis ført til høy overle-velse av parasitten til tross for en reduksjon av antall laksunger. Med bortfall av 0+ generasjonen ovenfor sperra er også de gjenværende laksungene større i 2018. Konvensjonelle el-fiskeunder-søkelser fanget bare opp 22 laks ovenfor sperra i 2018, men antall parasitter per laks var mye høyere i 2018 enn i 2017.

Fossøy, F., Thaulow, J., Anglès d'Auriac, M., Brandsegg, H., Sivertsgård, R., Mo, T.A., Sandlund, O.T. & Hesthagen T. 2018. Bruk av miljø-DNA som supplerende verktøy for overvåkning og kartlegging av fremmed ferskvannsfisk. NINA Rapport 1586. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten er en videreføring av miljø-DNA som metode for overvåking av fremmed ferskvannsfisk i norske elver og innsjøer. I dette studiet har vi gjort en utstrakt gjennomgang og test av eksisterende protokoller for å påvise fremmed ferskvannsfisk ved hjelp av miljø-DNA. Vi har så gjort en vurdering om miljø-DNA-prøver kan fungere som et supplerende verktøy for overvåkning og kartlegging av fremmed ferskvannsfisk gjennom andre pågående prosjekter. I vår prioriteringsliste har vi indikert at gjedde, ørekyt, pukkellaks og regnbueørret bør ansees som de viktigste fremmede artene å overvåke i Norge. Vi kan bekrefte at alle disse artene har artsspesifikke protokoller som fungerer. I tillegg har vi testet protokoller og bekreftet at disse fungerer på vannprøver innsamlet i dette studiet for: abbor, bekkerøye, karpe, karuss, mort og solabbor. En test av kryssamplifisering mellom arter viste at protokollene i dette studiet mest sannsynlig er artsspesifikke. Vi testet også protokollene for mulig PCR-inhibering, og fant til dels kraftig inhibering av flere prøver. Mengden inhibitorer vil variere mye mellom lokaliteter og årstider og vi vil anbefale å teste for inhibering ved alle miljø-DNA-analyser. I dette studiet har vi sammenlignet to etablerte protokoller basert på ulike filtre og analyser. Protokollene inkluderer to svært ulike filtertyper med et 0.22 μm Sterivex-filter og et 2.0 μm glassfiberfilter. Dette gjør seg utslag i hvor store vannvolumer det er mulig å filtrere og i dette studiet har vi filtrert ca. 1 liter vann gjennom Sterivex-filteret og 10 liter vann gjennom glassfiberfilteret. Resultatene våre viser at det finere filteret fanger mer DNA per liter vann, men at det høye vann-volumet som er mulig med det grovere filteret fanger mer DNA totalt sett. Andre studier viser at dette kan være avgjørende for om man påviser en sjelden art eller ikke. Vi vil anbefale bruk av begge disse metodene. I tillegg til uttesting av protokoller inkluderer denne rapporten også fortsetting av to pågående prosjekter på fremmed ferskvannsfisk. Her undersøker vi grensen for påvisning av fisk i Bymarka i Trondheim og forsetter overvåking av en potensiell spredning av gjedde i Telemarkskanalen. Eksperimentene i Bymarka viser at vi klarer å påvise 20 fisker med en lengde på 20 cm i to naturlige innsjøer, noe vi anser som svært viktig informasjon for overvåking av fremmed ferskvannsfisk. Resultatene fra Telemarkskanalen påviser for første gang gjedde oppstrøms Kjelldal sluse ved bruk av miljø-DNA.

Solberg, I., Finstad, B., Berntsen, H.H., Diserud, O.H., Frank, K., Helgesen, K.O., Jeong, J., Kristoffersen, A.B., Nytrø, A.V., Revie, C.W., Sivertsgård, R., Solvang, T., Sunde, L.M., Thorvaldsen, T., Uglem, I. og Mo, T.A. 2018. Kartlegging og testing av metodikk for telling av lakselus og beregning av luseforekomst. NINA Rapport 1541. Norsk institutt for naturforskning. Alle norske oppdrettsanlegg har pålegg om å telle og rapportere forekomst av lakselus i henhold til forskrift om bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg, også kjent som lakselusforskriften. Registrering av luseforekomst i oppdrettsanleggene brukes både for å vurdere om tiltak er nødvendige, og for å vurdere påvirkning på vill laksefisk. Det er derfor svært viktig å ha pålitelige tall på antall lakselus i oppdrettsanleggene. Foruten et lavt minstekrav til antall fisk som skal telles i den enkelte merd (10-20 fisk avhengig av sesong) åpner dagens regelverk for gjennomføring av lusetelling på oppdrettsfisk også for bruk av ulike metoder for fangst og uttak av fisk, og telling av lus på fisken. Siden ulike fangst- og tellemetoder kan medføre forskjellig grad av usikkerhet knyttet til om fisken er et tilfeldig utvalg fra merda og om all lusa på fisken blir registrert, kan det være vanskelig å direkte sammenlikne luseforekomst mellom lokaliteter og produksjonsområder. Det er derfor viktig å kjenne til hvilke forhold rundt lusetelling som varierer mellom anlegg, og hvordan disse eventuelt påvirker presisjonen i telleresultatet. For å sørge for at utvalg og resultater fra lusetellingene blir så representative som mulig, og at rapporteringen fra forskjellige lokaliteter og aktører blir sammenliknbare, er det derfor svært viktig å kjenne til egenskapene til de ulike metodene som brukes. Det overordnede målet med dette prosjektet har vært å etablere kunnskap som kan bidra til utvikling av en standardisert metode for lusetelling, samt en håndteringsstrategi for telleusikkerhet. Prosjektet har bestått av tre arbeidspakker (AP). I AP1 har vi foretatt en kartlegging av dagens metoder for telling av lakselus i den norske laksenæringen gjennom en intervjuundersøkelse. Resultatene fra denne undersøkelsen bekrefter at det er ulik tolkning av regelverket og ulik gjennomføring av lusetellingen, men også at telling av lus på oppdrettsfisk generelt gjennomføres på en gjennomtenkt og systematisk måte. Vi har også gjennomført en feltundersøkelse (AP2) der oppdrettslaks ble tatt ut med orkastnot med ulik trengetid og tid på dagen, der lus ble telt etter én protokoll som brukes til ordinær lusetelling på merdkanten og i en mer grundig kontrolltelling. Trengetid og tid på dagen viste seg å ikke påvirke telleresultatene, og resultatene fra den ordinære tellingen og kontrolltellingen var totalt sett tilnærmet like. Det var imidlertid avvik mellom telleresultatene ved den ordinære tellingen og kontrolltellingen ved et forholdsvis lavt antall fisk, og individuelle lusetall kunne være både høyere og lavere ved den ordinære tellingen. Svært få kjønnsmodne hunnlus ble oversett i den ordinære tellingen. Værforholdene var usedvanlig gode under forsøkene, slik at variasjonen i miljøforhold og menneskelige faktorer ble for liten til at eventuelle relasjoner til telleresultatene kunne modelleres. I AP3 har vi gjennom simuleringsøvelser sett på ulike problemstillinger knyttet utelukkende til den statistiske rest-usikkerheten («sampling-usikkerheten») som alltid vil være i et telleresultat som er basert på et lite utvalg fra populasjonene, i og med at lus ikke er jevnt fordelt mellom fiskene i anlegget. Vi har vist hvordan denne statistiske usikkerheten kan beregnes, funnet faktorer som påvirker den og diskutert et system for hvordan den kan håndteres av forvaltningen sett opp mot lusegrenser. Vi har her blant annet vurdert et enkelt handlingsregelsystem for hvordan en kan bruke flere lusetellinger på rad til å minimere sjansen for feilaktig å konkludere med en overskridelse av lusegrensen («falsk alarm»). Et system som ensidig fokuserer på å minimere sjansen for «falsk alarm» vil imidlertid samtidig øke sjansen for feilaktig å konkludere med at grensen ikke er overskredet, når den i virkeligheten er det («falsk frikjenning»). Hvordan en vektlegger eventuelle konsekvenser av disse to typene av feil vil være avgjørende for vurdering av om tiltak er nødvendige. I tillegg har vi sett på beregning av luseforekomst og foreslått en tilnærming for beregning av det reelle utslippet av infektive lakseluslarver fra oppdrettsanlegg der lakselusas biologi og vanntemperaturen er hensyntatt. Vi har i dette prosjektet undersøkt noen faktorer som kan påvirke telleresultatet, og våre resultater tyder på at disse faktorene ikke i vesentlig grad vil øke usikkerhet i den estimerte luseforekomsten, under de rådende lusetettheten og miljøforholdene ved gjennomføringen av undersøkelsene. Det er imidlertid en rekke andre faktorer som også kan tenkes å føre til usikkerhet i estimatene av forekomst av lus i lakseanlegg, og det er behov for mer kunnskap om disse for å kunne vurdere behovet for etablering av en standard for telling av lus. For å få gode estimater av luseforekomst er det kritisk at innsamlingsmetodene gir representative utvalg og at tellemetodene ikke introduserer systematiske feil i telleresultatene. Vi har i denne rapporten diskutert og oppsummert momenter som kan inngå i en bransjestandard for lusetelling dersom etablering av en slik standard anses som nødvendig. Noen av disse momentene er allerede standardisert i lakselusforskriften, mens det for andre momenter er behov for mer kunnskap. Utvikling av en standard for lusetelling innebærer syntese av alle typer kunnskap, både forsknings- og erfarings-basert, og forutsetter dermed interaktiv dialog med næringen. • Oppdretts- og fiskehelseselskapene gjennomfører generelt selve lusetellingene på en gjennomtenkt og systematisk måte. Registreringen og innrapporteringen utføres imidlertid ulikt, noe som kan gjøre det vanskelig å direkte sammenlikne luseforekomst mellom lokaliteter og produksjonsområder. • Dersom registreringene gjøres slik at all lus blir registrert på den fisken den ble funnet på, og lus fra karet blir registrert slik at de er sporbare i datamaterialet, vil selskapenes egne lusetall bli et sterkere verktøy for å løse utfordringer knyttet til lakselus. • Resultatene fra feltstudiet viser at telling og klassifisering av lus på merdkanten kan gjøres presist av godt trent mannskap under optimale værforhold og ved relativt lave forekomster av lus. • Det kan med fordel lages en bedre og felles opplæringsprosedyre for personell som skal gjennomføre lustellinger, og det bør bli lik forståelse for hvilke fisk som skal undersøkes og hvor i merden de skal samles inn fra. • Det finnes mange potensielle kilder til usikkerhet ved estimering av lus i lakseanlegg, hvor den største kilden til usikkerhet trolig er at det ikke telles lus på et tilstrekkelig høyt antall fisk. Med et relativt lite utvalg fra en skjev fordeling må nødvendigvis presisjonen i de estimerte luseforekomstene bli begrenset, og alltid være beheftet med en viss statistisk usikkerhet. • Det er evaluert et enkelt handlingsregelsystem, med utgangspunkt i antallet fisk som skal telles pr merd i henhold til dagen regelverk, for hvordan en kan bruke flere lusetellinger på rad til å minimere sjansen for feilaktig å konkludere med en overskridelse av luse-grensen («falsk alarm»). Det er imidlertid viktig å være klar over at et slikt system samtidig vil øke sjansen for feilaktig å konkludere med at grensen ikke er overskredet, når den i virkeligheten er det («falsk frikjenning»). • Det er foreslått en tilnærming for beregning av det reelle utslippet av infektive lakselus-larver fra oppdrettsanlegg der lakselusas biologi og vanntemperaturen er hensyntatt. Denne tilnærmingen vil være bedre egnet for å vurdere effekten av forekomst av lus i anlegg på ville laksefiskbestander enn dagens prosedyre med kun rapportering av an-tallet kjønnsmoden hunnlus. • Det er svært viktig at man kjenner til de statistiske egenskapene (usikkerhet og systematiske feil) til de aktuelle metodene som brukes til å estimere forekomst av lus i lakse-anlegg, og hvordan telleresultatene påvirkes av forhold under tellingen, for å kunne foreta en kvalifisert vurdering av telleresultatene, samt sammenlikne disse på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. En standardisert prosedyre for telling av lus kan da omfatte et harmonisert sett med metoder som brukes under definerte betingelser. Solberg, I., Finstad, B., Berntsen, H.H., Diserud, O.H., Frank, K., Helgesen, K.O., Jeong, J., Kristoffersen, A.B., Nytrø, A.V., Revie, C.W., Sivertsgård, R., Solvang, T., Sunde, L.M., Thorvaldsen, T., Uglem, I. & Mo, T.A. 2018. Mapping and testing of methodology for counting sea lice and calculation of lice occurrence. NINA Report 1541. Norwegian Institute for Nature Research. Reporting the occurrence of sea lice on farmed salmon is mandatory for all salmon farms in Norway. The lice numbers are used both to assess whether mitigative measures are required and to evaluate the impact on wild salmonids. It is therefore important to have reliable data on occurrence of sea lice in fish farms. In addition to a minimum number of fish to be counted in individual net pens (10-20 fish depending on season), the current regulations for lice registration also allow different methods for sampling of fish and lice counting on the fish. Since different sampling and counting methods can result in varying degrees of uncertainty, regarding whether the fish is randomly sampled or if all lice on the fish are recorded, it may be problematic to directly compare occurrence of lice among farm sites and production areas. It is therefore important to know how lice registration methods vary among farms and how this may affect the precision of the estimated lice numbers. To ensure that selection of fish and lice counting data are as repre-sentative as possible, and that reports from different sites are comparable, it is crucial to know the characteristics of the different methods used. The overall goal of this project has been to obtain knowledge that can contribute to the development of a standardized method for lice counting, as well as a management strategy for lice counting uncertainty. The project has consisted of three work packages (WPs). In WP1 we have conducted a survey of current methods for counting sea lice in the Norwegian salmon industry through an interview survey. The results from this study confirm that there are different interpretations of the regulations and different implementations of lice counting methods, but also that the counting of lice generally is carried out in a systematic and adequate manner. We also con-ducted a field study (WP2) in which farmed salmon were sampled with large dipnets (orkastnot) at different times of the day, and where lice were counted in two ways; either following a conventional protocol for lice counting or by performing a more thorough control counting. Sampling time and crowding period in the dip-net did not affect the counting results, and the results from the conventional counting and the control counting were relatively similar. However, there was a deviation between lice numbers found in the conventional counting and the control for a relatively low number of fish, and individual lice numbers could be both higher and lower for conventional counting methods. Few sexually mature female lice were ignored in the conventional counting when compared to the control. The weather conditions were exceptionally good during the field trial, and differences in lice numbers due to varying environmental conditions or human factors were not found. Finally, in WP3, we have explored various issues related to the statistical residual uncertainty ("sampling uncertainty") which will always be present in counting data from a relatively small selection of fish. We have shown how this statistical uncertainty can be calculated, identified factors that affect the uncertainty and discussed how this may be handled within set lice limits. We have discussed a system for how multiple lice counts can be used to minimize the probability for concluding that the lice numbers are higher than the set limit, when they are not higher (“false alarm”). However, a system that unilaterally focuses on minimizing the probability of "false alarms" will also increase the probability of erroneously concluding that the limit is not exceeded, when it is exceeded ("false acquittal"). It is crucial to balance the possible consequences of these two types of errors when assessing the needs for measures. In addition, we have suggested an approach for calculating the total occurrence of lice in farms in terms of production of infectious sea lice larvae, which takes variation in lice biology and water temperatures into account. In this project we have investigated several factors that may affect the precision of lice counting, and our results indicate that the examined factors will not significantly contribute to uncertainty under conditions like experienced in our study. However, there are several other factors that may lead to uncertainty regarding occurrence of lice in salmon farms, and the knowledge on these factors should be extended before development of a more standardized method for lice counting. Reliable estimates of lice occurrence require representative samples of fish, and the counting methods should not introduce systematic errors. In this report we have discussed and summarized elements that may be included in a standardized method for lice counting. Some of these elements are already standardized in the existing lice regulation, while other factors require more knowledge. Development of a standardized counting method involves synthesis of all types of knowledge, both scientific and experience-based, and would thus require an interactive dialogue with the industry. • In general, farmers and fish health companies conduct lice counting in an adequate and systematic manner. However, registration and reporting of lice numbers vary, which may involve that direct comparisons of lice occurrence among sites and production areas are difficult. • If all lice occurring on infested fish are recorded individually, and the lice that have been lost in the sedation tank are accounted for in the data material, the lice numbers provided by the farming industry will become an even better tool for solving challenges associated with salmon lice. • The results from the field study show that lice counting including classification of lice stages can be done accurately under farming conditions by a well-trained crew under optimal weather conditions and relatively low infestation rates. • Development of an improved and unified training procedure for personnel who are conducting lice counting in salmon farms would be advantageous, and a common understanding of which type of fish and where these are collected within the cages should be established. • There are many potential sources of uncertainty when estimating lice occurrence in fish farms, with perhaps the most important source being that lice is counted for too few fish. Counting of lice for a relatively small sample with a skewed distribution would always involve limited precision and a certain statistical uncertainty. • A simple rule-of-thumb system aimed at minimising the probability for concluding that the lice numbers are higher than a set limit, when they are not higher (“false alarm”) was evaluated in the current study. The system is based on the numbers of fish normally being counted per cage and describes how results from successive counts can be used to reduce the probability of false alarms. However, a system that solely focuses on minimizing the probability of "false alarms" will implicitly increase the probability of erroneously concluding that the limit is not exceeded, when it has been exceeded ("false acquittal"). • An approach has been proposed for calculating the actual production of infectious sea lice larvae from salmon farms that considers both lice biology and water temperature. The suggested approach would be more adequate for assessment of effects of salmon lice originating from farms on wild salmon stocks than the present system which is based on reports of the number of mature female lice per farmed fish. • Knowledge about the statistical properties (uncertainty and systematic errors) of the methods used to estimate occurrence of lice in salmon farms, and also about how the estimated lice numbers are affected by the conditions under the lice counting, is crucial to assess the precision of the estimates, as well as comparing them at local, regional and national levels. A standardized procedure for lice counting may thus include a harmonized set of methods which are used under different conditions.

Mo, T.A., Museth, J., Bremset, G. & Finstad, B. 2018. Har laksunger opphold i Drammensfjorden og i områder utenfor elvemunningene? NINA Rapport 1450. Norsk institutt for naturforskning. For å få økt kunnskap om forekomst av mulige langtidsverter for Gyrodactylus salaris i Drammensregionen, ble det i september 2017 gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i Drammenselva og Drammensfjorden. Elektrisk båtfiske ble utført i nedre deler av Drammenselva samt i strandnære områder av Drammensfjorden. Tråling med spesialutformet trål ble utført i Drammensfjordbassenget innenfor Svelviksundet. Totalt ble det fanget 146 laksunger i ulike aldersklasser ved det elektriske båtfisket, hvorav 81 laksunger ble fanget i fjorden opptil 12 km fra munningen av Drammenselva. Forekomst av G. salaris på laksunger i elvemunningene og langs strendene var lav sammen-lignet med jevnaldrende laksunger i Drammenselva ved Hokksund. Tråling i Drammensfjorden i ni dager i september 2017 gav ingen fangst av laksunger.

Prosjektleder Anders Gjørwad Hagen Laboratorieforsøk ved Veterinærinstituttet har vist at hypokloritt tilsatt i svært lave konsentrasjoner (18-50 μg/l) til vannet kan fjerne G. salaris fra laksunger i løpet av 2-6 dager uten å ha vesentlige negative effekter på fisken. Senere forsøk har i tillegg vist at tilsetting av 30-50 μg monokloramin/l også fjernet G. salaris fra laksunger i løpet av 2-6 dager i vann fra Drammenselva. Resultatene fra disse forsøkene legger grunnlag for å utrede monokloramin som et potensielt kjemikalium til bekjempelse av G. salaris i norske laksevassdrag. I denne rapporten presenteres et feltforsøk der målet har vært å utrede om monokloramin kan brukes i fullskala behandling mot G. salaris. Tilnærmingen er basert på forskningsbehov som har fremkommet etter laboratorieforsøkene nevnt over og i et fagseminar arrangert i mars 2016 der aktuelle problemstillinger ble diskutert. Problemstillingene omfatter doseringsteknologi, eventuelle akutte effekter på biota og det avgjørende spørsmålet om hvorvidt effekten av klor mot parasitten reduseres når kjemikaliet tilsettes til en elv og transporteres med vannmassene i et naturlig vassdrag. Spørsmålene er besvart gjennom et klordoseringsforsøk i elva Glitra, øverst i Lierelva i Buskerud. Forsøkslokaliteten ble benyttet til å gjennomføre flere undersøkelser for å belyse de aktuelle problemstillingene. Forsøkene viste at monokloramin har god behandlende effekt mot G. salaris når kjemikaliet tilsettes og ransporteres med vannmassene i et naturlig vassdrag, og at effekten fra ett doseringspunkt vedvarte i minimum 80 minutter. I tillegg ble det ikke observert vesentlige negative effekter på laks og bunndyrsamfunnet i vassdraget under kloraminbehandlingen. Doseringsteknologien og metodikken for produksjon av monokloramin i felt fungerte tilfredsstillende og sikret en stabil konsentrasjon av kjemikaliet i elvevannet gjennom forsøket. Det kreves svært lave konsentrasjoner av klor for å fjerne G. salaris, noe som gjør klor godt egnet til behandling i vassdrag med høy vannføring. Monokloramin fremstår således som en god kandidat for videre utvikling av en behandlingsmetode mot G. salaris. Miljødirektoratet

I 2017 ble elver langs hele norskekysten invadert av pukkelaks. Dette resulterte i en rekke oppslag i media og omfattende kommunikasjon og diskusjon på internett. I denne artikkelen gir vi en kort presentasjon om historikken til pukkellaks i Norge og litt om mulige smittespredninger med denne fremmede fiskearten.

Hindar, K., Mo, T. A., Eken, M., Hagen, A. Gjørwad, Hytterød, S., Sandodden, R., Vøllestad, A.& Aamodt, K. O. 2018. Kan Gyrodactylus salaris utryddes fra Drammensregionen? - Sluttrapport fra arbeidsgruppen for Drammensregionen. NINA Rapport 1456. Norsk institutt for naturforskning. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er en av de alvorligste truslene mot villaksen i Norge. Bekjempelse av parasitten har derfor høy prioritet. Målet er å bli kvitt parasitten der dette er mulig, samtidig som risikoen for smittespredning til nye elver og regioner reduseres. Kjemisk behandling i kombinasjon med fiskesperrer, har de seneste årene dannet grunnlaget for bekjempelsesarbeidet, som har ført til færre infiserte vassdrag og redusert spredningsrisiko. I handlingsplanen mot G. salaris 2014-2016, utarbeidet av Miljødirektoratet og Mattilsynet, heter det at det er utarbeidet planer for utryddelse av G. salaris fra alle infiserte vassdrag med unntak av de tre smittede vassdragene i Drammensregionen. Der var forslaget å foreta nødvendige utredninger og undersøkelser med hensyn på muligheten for å utrydde parasitten. En arbeidsgruppe ble oppnevnt av Miljødirektoratet i 2015 og denne rapporten redegjør for arbeidsgruppens vurderinger. Arbeidsgruppen fikk som mandat å gå gjennom alle tilgjengelige alternativer og muligheter for å utrydde parasitten fra Drammensregionen, beskrive hvilke strategier og metoder som kan benyttes, vurdere sannsynligheten for å lykkes med bekjempelse av G. salaris i smitteregionen og beregne kostnadene ved de ulike strategiene/metodene. I 2017 presiserte Miljødirektoratet at arbeidsgruppen i tillegg til å vurdere rotenonmetoden og aluminiumsmetoden, som er de to metodene som har vært brukt mot G. salaris, også skulle foreta en vurdering av klormetoden som ennå er på forsøksstadiet. Arbeidsgruppen har vurdert Drammensfjorden med sitt ferskvannslag og forekomst av infiserte laksunger langt fra nærmeste elvemunning som den største utfordringen med tanke på å utrydde G. salaris fra regionen. En annen stor utfordring er det artsrike fiskesamfunnet i regionen med ferskvannsfiskearter med til dels dårlig kjent biologi som må bevares under bekjempelse av parasitten. De andre utfordringene som er identifisert i regionen, mener arbeidsgruppen kan løses gjennom en detaljplanlegging tilsvarende de som har gått forut for tidligere aksjoner mot G. salaris. På denne bakgrunn mener arbeidsgruppen at det er sannsynlig at G. salaris kan utryddes fra Drammensregionen med kjent metodikk, men at det forut for en kjemisk behandling må skje en kunnskapsinnhenting som gir trygghet for at de store utfordringene som arbeidsgruppen har identifisert, kan håndteres på en sikker måte. Blant viktige strategier og tiltak som forvaltningen bør vurdere, fremhever arbeidsgruppen flere gjentatte behandlinger enn det som hittil har vært vanlig, utprøving av ny metodikk som kan redusere forekomsten av parasitten, tiltak som reduserer behandlingsområdet, og tiltak som reduserer antallet laksunger i området som skal behandles. Arbeidsgruppen mener at G. salaris kan utryddes både med rotenonmetoden, som har utryddet G. salaris fra en rekke vassdrag og smitteregioner i Norge, og med aluminiumsmetoden som ble brukt til å utrydde G. salaris fra Lærdalselva. Det ulike erfaringsgrunnlaget for de to metodene tilsier at rotenonmetoden har størst sannsynlighet for å bekjempe G. salaris med dagens kunnskap, og er enklere logistisk enn aluminiumsmetoden. Rotenonmetoden er imidlertid forbundet med de største ulempene for fiskesamfunnene. For klormetoden finnes det ennå ikke noe erfaringsgrunnlag fra fullskala behandlinger. Klormetoden har gitt lovende resultater i laboratoriet med vann fra Drammenselva og i tester i Glitra. Arbeidsgruppen påpeker at dersom klormetoden viser lovende resultater i videre uttesting i stor skala, kan den bli minst like effektiv som aluminiumsmetoden. Denne uttestingen bør være en del av den kunnskapsinnhentingen som bør utføres før det kan tas en endelig beslutning om strategier, tiltak og metodikk for å utrydde G. salaris fra Drammensregionen. Hindar, K., Mo, T. A., Eken, M., Hagen, A. Gjørwad, Hytterød, S., Sandodden, R., Vøllestad, A. & Aamodt, K. O. 2018. Can Gyrodactylus salaris be eradicated in the Drammen Region? - Final report from the working group for the Drammen Region. NINA Report 1456. Norwegian Institute for Nature Research. The ectoparasite Gyrodactylus salaris is one of the most serious threats to wild Atlantic salmon in Norway. The combat against the parasite therefore has a high priority. The goal is to eradicate the parasite where it is possible, and at the same time reduce the risk of the parasite spreading to new rivers and regions. Chemical treatment in combination with salmon weirs have during the last years formed the basis for combatting the parasite. This has led to fewer infected rivers and a reduced risk of spreading. In the action plan against G. salaris for the years 2014-2016, made by the Norwegian Environment Agency and the Norwegian Food Safety Authority, it is stated that there are plans to eradicate G. salaris from all infected watercourses in Norway, except three watercourses in the Drammen Region. For this region, the management authorities suggested to carry out necessary investigations with respect to assessing the possibility of eradicating the parasite. A working group was appointed by the Environment Agency in 2015. This report describes the results of the assessment carried out by the working group. The mandate of the working group was to go through the available alternatives and possibilities to eradicate the parasite from the Drammen Region, describe possible strategies and methods to accomplish this, evaluate the likelihood of successful eradication of G. salaris from the region and estimate the costs for the available strategies and methods. In 2017, the Environment Agency clarified the mandate by requesting that in addition to evaluating rotenone treatment and aluminium treatment, which have been the two methods in use up until now, the working group should also evaluate the chloramine method which is still in a research-and-development stage. The Drammen Fjord with its freshwater layer that harbour infected Atlantic salmon juveniles at considerable distances from the infected rivers is viewed by the working group as the biggest challenge with respect to eradicating G. salaris from the region. Another big challenge is to eradicate the parasite while protecting the high number of fish species in the region, some of which have a poorly known biology and distribution. The working group considers that other challenges having been identified in the region can be solved during the detailed planning period that traditionally has been carried out prior to actions to eradicate the parasite. The working group believes it is possible to eradicate G. salaris from the Drammen Region with known methodology, given that new knowledge is accumulated prior to chemical treatment so that the challenges that have been identified by the working group can be handled in a secure way. The working group suggests that the management authorities consider the following strategies and methods: a higher number of chemical treatment periods, tests of new methodology that can reduce the abundance of the parasite, actions that reduce the area that needs chemical treatment, and actions that reduce the number of Atlantic salmon juveniles in the treated area. The working group believes that G. salaris can be eradicated from the region with both the rotenone method and the aluminium method. The former has been used to eradicate G. salaris from several rivers and regions in Norway whereas the latter was used to eradicate G. salaris from River Lærdalselva. The different experience for the two methods suggests that the rotenone method has the highest likelihood of eradicating G. salaris based on current knowledge, and it is also logistically simpler than the aluminium method. However, the rotenone method is also associated with the largest damage to the fish communities in the region. For the chloramine method there is still no experience from full scale treatment. This method has given promising results in laboratory tests with water from River Drammenselva and in on-site tests in the Glitra tributary to River Lierelva. The working group points out that if the chloramine method shows promising results in future full-scale tests, it has the potential to be at least as effective as the aluminium method. These tests should be part of the accumulation of knowledge that the working group suggests is necessary before a final decision is reached on the strategies, actions and methodology to be used for eradicating G. salaris from the Drammen Region.

Solem, Ø., Aalbu, F. & Mo, T.O. 2018. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2017. NINA Rapport 1417. Norsk institutt for naturforskning. Høsten 2017 ble ungfiskundersøkelser gjennomført på 22 stasjoner i Drivavassdraget. Disse stasjonene er spredt i den lakseførende delen av vassdraget, og er et utvalg blant stasjoner som er brukt i tidligere undersøkelser. Formålet med ungfiskundersøkelsene i Drivavassdraget er å kartlegge tetthet av ungfisk av laks, aure, og artshybrider, før og etter sperrebygging i vassdra-get. I 2017 var det spesielt fokus på følgende tema: i) estimere tetthet og alderssammensetning hos ungfisk av laks, aure og artshybrider (laks x aure) oppstrøms og nedstrøms fiskesperra, ii) følge en relativt sterk årsklasse etter laksegyting oppstrøms fiskesperra høsten 2016, iii) følge med utviklingen av aureunger på oversiden av fiskesperra, iv) øke kunnskapen om effekter av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, og da særlig med hensyn til forekomst av artshybrider og mulige endringer i vert/parasittforhold. Totalt ble det fanget 1489 ungfisk av aure, laks og artshybrider. Av disse ble 394 individer i felt visuelt bestemt til å være laks eller artshybrider, og valgt ut for videre genetiske analyser. Det ble gjennomført genetiske analyser av alle 39 lakselignende parr (ungfisk eldre enn årsyngel). Analysene viste at 16 av disse var laks (3,8 % av samlet parrfangst), mens 23 var artshybrider (5,5 % av samlet parrfangst). Det er foreløpig bare gjennomført genetiske analyser av 31 av 355 lakselignende årsyngel og blant disse ble det bare funnet én artshybrid. Av det totale ungfiskmaterialet var det 1095 aureunger (74 %) som i felt visuelt ble bestemt til å være aure. Aldersanalysene viste at det var tre aldersgrupper av laks; årsyngel, toåringer og treåringer, hvorav årsyngel var den mest tallrike aldersgruppen. Det ble ikke funnet ettårs laksunger. Tettheten av lakseparr var lav i hele vassdraget, med en gjennomsnittlig tetthet på 0,8 individer per 100 m2. Registrert tetthet av laksyngel var samlet sett moderat med 23,4 individer per 100 m2, og prevalens og intensitet av G. salaris var jevnt over lav (

Solem, Ø., Aalbu, F., Pettersen, O. og Mo, T.A. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2016. - NINA Kortrapport 52. 20 s. NINA gjennomførte høsten 2016 ungfiskundersøkelser på 23 stasjoner i Drivavassdraget. Disse stasjonene er spredt i den lakseførende delen av vassdraget og er et utvalg av de stasjonene som ble brukt i undersøkelsene i 2002 (Solem et al. 2003), 2010 (Solem et al. 2013), 2011 (Solem et al. 2011) 2012, (Solem et al. 2013), 2013 (Solem og Aalbu 2014), 2014 (Solem og Aalbu 2015) og 2015 (Solem og Aalbu 2016). Store deler av disse stasjonene er etablert på 1960- og 1970-tallet, og ble da brukt i forbindelse med reguleringsundersøkelsene i vassdraget. Fylkesmannen i Møre og Romsdal har også brukt mange av de samme stasjonene i forbindelse med undersøkelser av intensitet og prevalens av Gyrodactylus salaris på laksunger på 1980- og 1990-tallet. Hovedformålet med undersøkelsene var å i) estimere tetthet og alderssammensetning hos ungfisk av laks, aure og artshybrider (laks x aure) og ii) øke kunnskapen om effekter av lakseparasitten G. salaris og da særlig med hensyn til forekomst av artshybrider og mulige endringer i vert/parasittforhold. Totalt ble det fanget 1285 ungfisk av aure, laks og artshybrider. Av disse ble 144 individer i felt bestemt til å være laks eller artshybrider, og valgt ut for videre genetiske analyser. De genetiske undersøkelsene viste at 116 individer var laks (9,0 % av samlet fangst), 24 individer var artshybrid (1,9 % av samlet fangst) og fire individer var aure. Av det totale ungfiskmaterialet var det 1145 aureunger (89 %). I tillegg ble det under tetthetsfisket også fanget to åler. Begge ålene ble fanget ved stasjon 4 og var 15-25 cm lange. Laks ble funnet i tre aldersgrupper (årsyngel, ettåringer og toåringer), hvorav årsyngel var den dominerende aldersgruppen. Tettheten av laksunger var lav i hele vassdraget med en gjennomsnittlig tetthet på 4,5 og 1,7 individer per 100 m2 for henholdsvis laksyngel og lakseparr, mens intensitet og prevalens av G. salaris var høy. De lave tetthetene av laksunger og de høye parasitt-infeksjonene blant laksungene, tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring eller tilpasning i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris i Driva siden introduksjonen av G. salaris på slutten av 1970-tallet. Aure var dominert av årsyngel og ettåringer. Tettheten av årsyngel var lavere i 2016 enn i 2015, henholdsvis 41,3 og 60,0 individer pr 100 m2 . Tettheten av ettårs aureparr var derimot litt høyere i 2016 enn i 2015, henholdsvis 20,7 og 18,2 individer pr 100 m2. Antall artshybrider som ble funnet var lavt og bestod av fire aldersgrupper. De fleste hybridene som ble fanget var årsyngel (n = 10) og ettåringer (n = 9). Selv om innslaget av artshybrider ikke er så høyt, utgjør artshybrider en høy andel av potensielle langtidsverter for G. salaris. I 2016 ble 62 % av artshybridene funnet oppstrøms fiskesperra. Til sammenligning ble henholdsvis 71 og 87 % av hybridene funnet oppstrøms sperrestedet i 2014 og 2015. For å følge med på utviklingen i andel artshybrider og dermed mulige langtidsverter for G. salaris oppstrøms sperrested, anbefales det at ungfiskundersøkelsene videreføres også i kommende år. Alle de 116 laksungene som ble undersøkt var infisert med G. salaris (100 % prevalens). Gjennomsnittlig intensitet på 83 årsyngel av laks var 439 parasitter, mens gjennomsnittlig intensitet på 29 ettåringer var 1214 parasitter. Fire toåringer av laks hadde i gjennomsnitt 281 parasitter pr. individ. Forholdsvis lave mengder G. salaris på årsyngel av laks i 2015 og en høyere fangst av ettåringer under elektrisk fiske i 2016, kan resultere i at en større andel av denne årsklassen vil vokse opp og vandre ut som smolt. Det er uklart om det var noe slikt som skjedde med den sterke smoltårgangen i 2009. Undersøkelser gjennomført i 2006 og 2008 kan tyde på dette, siden det ble fanget en god del årsyngel i 2006 og brukbart med større laksunger (presmolt) i 2008. Det foreligger imidlertid ikke tetthetsdata fra disse undersøkelsene. Videre kan en høyere fangst av mellomlaks og storlaks i fiskesesongen 2016 ha sammenheng med den økte andelen av ettårige lakseparr i 2012. Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i vassdraget i perioden 2010-2016 har gitt verdifulle data i en tidsserie. Selv om det nå blir etablert en fiskesperre i vassdraget anbefales det å følge opp med nye undersøkelser i funksjonstida til fiskesperra. En slik overvåking vil kunne påvise sterke årsklasser av laksunger oppstrøms sperrestedet som følge av gyteaktiviteten i 2016, vil gi verdifulle data for relativ årsklassestyrke i vassdraget, samt avdekke eventuelle effekter av framtidig opphoping av gytefisk og økt gyteaktivitet nedstrøms sperrestedet. I tillegg vil disse undersøkelser videreføre en viktig tidsserie som overvåker bestandsutvikling over tid. Selv om tetthet av aureunger i nedre del av Driva har økt de siste årene, viser resultatene fra 2016 at mengden aureunger var til dels betydelig lavere enn i 2002 og perioden 1977-1979. For å følge bestandsutviklingen i aurebestanden er det viktig å ha en kontinuerlig overvåking i et stasjonsnett over tid. Dette er spesielt viktig i øvre halvdel av vassdraget som nå knapt produserer aure. En slik undersøkelse vil i tillegg kunne gi verdifulle data i forhold til videre forvaltning av bestandene i vassdraget. Det anbefales derfor at undersøkelsene følges opp i flere år framover. Selv om det iverksettes omfattende forbislipping av sjøaure vil det trolig bli en viss nedgang i gyteaktivitet oppstrøms langtidssperra. For å sikre en tilstrekkelig gytebestand av sjøaure i vassdraget anbefales det derfor å vurdere ytterligere fangstbegrensninger for aure. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Mo, T. A., Bremset, G. & Museth, J. 2017. Kan sik være smittebærer for Gyrodactylus salaris i Drammensregionen? – NINA Rapport 1444. 12 s. Femti sik (Coregonus lavaretus) ble fanget i Drammenselva og Drammensfjorden og undersøkt for forekomst av Gyrodactylus salaris. To av 13 sik som ble fanget i Drammenselva, var smittet med ett G. salaris-individ hver. På samme elvestrekning var laksungene smittet med store antall G. salaris. Det høye smittepresset forklarer trolig infeksjonen på sik som sannsynligvis bare har en kort varighet, på lik linje med andre tilfeldige verter. Alle 37 sik som ble fanget i Drammensfjorden var usmittede. Resultatene indikerer at sik som oppholder seg i Drammensfjorden neppe vil fungere som et refugium for parasitten under kjemiske utryddelsestiltak mot G. salaris i Drammensregionen. Resultatene gir heller ikke grunnlag for å mistenke at sik forårsaket spredningen av G. salaris til Sandeelva fra elvene innerst i Drammensfjorden. Mo, T. A., Bremset, G. & Museth, J. 2017. Can whitefish be a carrier for Gyrodactylus salaris in the Drammen region? – NINA Report 1444. 12 pp. Fifty whitefish (Coregonus lavaretus) were caught in the Drammen River and the Drammen Fjord and examined for the presence of Gyrodactylus salaris. Two out of 13 whitefish caught in Drammen River were infected with one G. salaris each. In the same part of the river, salmon parr were heavily infected with G. salaris. A high infection pressure probably explains the infestation on whitefish, which likely would last for only a short period as on other random fish hosts. All 37 whitefish caught in Drammen Fjord were uninfected. The results indicate that whitefish that resides in Drammen Fjord will hardly act as a refuge for the parasite during chemical eradication measures against G. salaris in the Drammen region. The results neither give reason for suspicion that whitefish caused the spread of G. salaris to Sande River from the rivers draining to the inner part of the Drammen Fjord.