Search

Gas seeps and fluid-flow related seabed features are found over the entire Norwegian exclusive economic zone (EEZ). Multibeam water-column data from c. 136 000 km2 has revealed more than 5 000 gas seeps. Most of the gas seeps seem to have biogenic, thermogenic or mixed origin; some may be of abiotic origin. The spatial distribution of the gas seeps appears to correlate with: 1 – structural highs with associated faulting, exposing hydrocarbon reservoir rocks at or near the seabed; 2 – faults serving as conduits for fluid flow; 3 – settings where reservoir rocks overlain by less permeable cap rocks sub-crop at the seabed. Other mechanisms involve seepage around abandoned exploration wells, and possible abiotic gas generation from serpentinisation of ultramafic rocks near mid-oceanic ridges. The gas seeping from the Norwegian cold seeps is mostly methane and has, in many places, led to the formation of methane-derived authigenic carbonate crusts, which give evidence for either extensive gas seepage in the past or long-lived seepage. Chemosynthetic communities are commonly associated with cold seeps and may form special habitats together with the carbonate crusts. Methane seepage has been proposed to contribute significantly to the global carbon budget and may be associated with gas hydrates giving rise to potential geohazards. Gas seeps have been identified and spatially mapped as acoustic gas flares, using multibeam echosounder systems, which have the ability to record reflections from both the water column and the seabed. Water-column data have been recorded in the MAREANO seabed mapping program since 2010, covering an area of c. 262 000 km2 , with a data volume in the order of 210 Tb. The observations of extensive gas flares in the Norwegian EEZ are available to the scientific community and other users through a dedicated MAREANO data and web access system.

Som en av konsekvensene fra menneskeskapte klimaendringer, stiger det gjennomsnittlige havnivået i en økende skala. Som en del av QUANTSEA, et større prosjekt med mål om å rekonstruere nylige havnivåendringer i Norge, ser denne oppgaven nærmere på historien av storm og stormflo. I forbindelse med dette prosjektet ble det tatt to sedimentkjerner fra en mikrotidal saltmyr i sør-vestlige Norge. Det ble funnet flere lag med fragmenterte skjell som ble mistenkt for å være knyttet til stormlag deponert fra større stormer. Formålet med denne masteroppgaven er å undersøke om det eksisterer noen konsistente geokjemiske signaturer knyttet til disse fragmenterte skjell-lagene, og hvordan de skiller seg fra resten av stratigrafien i kjernen, som antas å representere de gjennomsnittlige forholdene i Saltatjørna. For å svare på dette ble kjernene skannet med røntgenfluorescens (XRF) og dataen ble deretter behandlet og analysert. I tillegg ble det gjennomført loss-on-ignition (LOI) analyse på deler av kjerneprøven. Resultatene viser en trend i de analytiske konseptene, der nivåene i de elementære representantene Ca og Sr generelt øker over skjell-lagene. Samtidig synker de andre elementære representantene som ble brukt, Fe, Zr, Cl og Br. LOI analysene viste også mye mindre organisk innhold over skjell-lagene. Sammen med andre observasjoner, CT skanning, historiske fotografier, og målinger av «sill» og «wrack line» konkluderer oppgaven med at det er en korrelasjon. Nivåene av Sr og Ca indikerer marin påvirkning, mens den synkende verdien av Fe er en indikasjon for synkende input av terrigene materialer. Kombinert med kunnskap om tidevann-nivået rundt studieområdet, konkluderes det med at denne marine påvirkningen ikke er et resultat av regelmessig tidevann, men helle sjeldnere, større stormfloer. As one of the consequences of human-caused climate change, average sea levels are rising at an increasing rate. As part of QUANTSEA, a larger project that aims to reconstruct more recent sea level changes in Norway, the focus of this thesis is to look into records of storms and storm surges. For the project, two cores were sampled from a microtidal saltmarsh in south-western Norway. The several shell layers observed in the cores were suspected to be connected to storm layers deposited from bigger storms. The goal of the thesis is to research whether there are any consistent geochemical signatures associated with these distinct fragmented shell layers, and how they differentiate from the rest of the core stratigraphy, which is presumed to represents average conditions in Saltatjørna. In order to answer this, the cores were scanned with X-ray fluorescence (XRF), and the data was then transformed and analyzed. Some samples also underwent a loss-on-ignition (LOI) analysis. The results show a trend in the analytical concepts, were the levels of the elemental proxies Ca and Sr generally increased over the shell layers, while the other proxies used, Fe, Zr, Cl and Br, all decreased. The LOI also showed much less organic content over the shell layers. Together with other observations, such as CT scans, historical photographs, and measurements of the sill elevation and wrack line, the thesis concludes that there is a correlation. The Sr and Ca levels indicate marine influence, whereas the decreasing Fe is a proxy for decreasing terrigenous materials. Combined with knowledge of the tidal range around the study area, it is concluded that this marine influence is not the result of regular tides, but rather rarer, larger storm surges.

En fjernmåling av Nautgardstinden, hvor fokuset er geomorfologiske prosesser, med hovedvekt på botndaler og skråningsprosesser ved hjelp av ortofoto og DTM. A remote sensing of Nautgardstinden, where the focus are on geomorphological processes, with the main emphasis on cirque valleys and mass movements using orthophoto and DTM.

Overvannsflom er allerede et stort problem som påvirker mange Norske kommuner, og prognoser spår økende temperatur, årlig nedbør og ekstremvær gjør at flom vil fortsette å være problematisk i overskuelig fremtid. Regionale varsel gis av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), men disse er ofte svært generelle. Et av hovedmålene til Trygg Elv er å utvikle metoder for å konvertere disse regionale prognosene, for å bedre forstå hva de betyr på lokalt nivå. Utvikling av mer nøyaktige metoder for små nedbørfelt er viktig, for å bidra til å beskytte sårbar infrastruktur, og sikre menneskeliv. I forbindelse med denne oppgaven har det blitt utviklet, testet og evaluert metoder for å indikere skadepotensialet på kritiske punkter i et lite nedbørfelt i Melhus kommune ved å utvikle GIS-baserte modeller for automatisering av vannlinjeberegning. Kritiske punkter er naturlige eller menneskeskapte hindringer eller innsnevringer hvor avsetning av sedimenter, drivved og eller andre flom materialer kan resultere i at bekken eller elva endrer løp. Modellen er satt opp for å kjøre to forskjellige scenarier: kritiske punkter blokkert og åpne flomveier. I denne studien antas skadepotensialet å være direkte korrelert til oppstrøms areal. Ved å finne det medvirkende oppstrømsområdet er det mulig å gjøre antakelser om skadepotensialet på en gitt lokasjon. Dette kan bidra til å bedre beredskapen i flomutsatte områder, samt peke ut punkter som bør vies ekstra oppmerksomhet og lokalisere områder hvor flomsikringstiltak bør vurderes. Surface water floods are already a huge problem affecting many Norwegian municipalities and predictions for increasing temperature, annual precipitation, and extreme weather events means that flooding will continue to be problematic for the foreseeable future. Regional forecasts are issued by Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE), but they are very general. One of the main goals of Trygg Elv is to develop methods for converting these regional forecasts, to better the understanding of what they mean on a local scale. Developing more accurate methods for small watersheds is important, to help protect vulnerable infrastructure and keep inhabitants safe. This study has developed, tested, and evaluated methods for indicating the damage potential of critical points in a small watershed in Melhus municipality by developing a GIS-based models for automating the process of water delineation. Critical points are natural or man-made obstacles or constrictions where the deposition of sediments, driftwood and other debris may result in the stream or river changing course. The model is set up to run two different scenarios: critical points blocked, and open flood paths. In this study the damage potential is assumed to be directly correlated to the upstream contributing area of a given point in the watershed. By finding the contributing upstream area, it is possible to make assumptions about the damage potential of a given location. This can help improve preparedness in flood-prone areas, as well as point to locations that should be given extra attention and locate areas where flood protection measures should be considered.

Fremtidige klimaendringer vil føre til økt andel nedbørhendelser med økt intensitet, noe som kan bidra til overflateavrenning i urbane områder. I kombinasjon med fortetting og urbanisering vil flere landarealer bli impermeable overflater, som videre fører til økt overflateavrenning. Fremtidige klimaendringer i kombinasjon med fortetting kan derfor føre til økt andel skader på bygninger, infrastruktur og landområder. Områder som er utsatte for overvann bør kartlegges for å kunne forhindre skader fra overflateavrenning. Denne masteroppgaven tar derfor for seg kartlegging av dreneringslinjer og forsenkninger i terrenget ved bruk av GIS. Oppgaven diskuterer hvorvidt hydrologisk modellering kan visualisere bygninger som er utsatt for påvirkning av overvann, i tillegg til visualisering av sluk som er lokalisert i risikoområder for overvann. Studieområdet denne oppgaven er basert på er Gulskogen, en bydel i Drammen kommune. I tillegg vil oppgaven omhandle en diskusjon rundt modifisering og oppløsning av terrengmodell, og hvilken påvirkning dette kan ha på resultatene fra de hydrologiske analysene. Resultatene har vist at hydrologisk modellering kan brukes til å indikere hvilke bygninger og sluk som er lokalisert i nærheten til risikoområder for overvann. Resultatene viser også at valg av oppløsning og modifisering av terrengmodell har påvirket resultatene i varierende grad. Terrengmodellen med grov oppløsning bidro til unøyaktige resultater uavhengig av modifisering, mens terrengmodellene med høyere oppløsning oppfattet terrengvariasjoner og menneskelige strukturer i større grad. Funnene i denne oppgaven har samtidig belyst usikkerhetsmomenter ved metodene som bør tas hensyn til, blant annet hydrologiske faktorer samt oppståtte feilkilder i dataen og under dataprosesseringen. Future climate changes will lead to increased precipitation events with increased intensity, which could contribute to surface runoff in urban areas. More land area will become impermeable surface due to a combination of densification and urbanization. This will lead to increased surface runoff because of the low infiltration ability. Future climate changes combined with densification can therefore cause increased damages to buildings, infrastructure and land area. Areas exposed to surface water should be mapped to prevent damages by surface runoff. The thesis addresses mapping of flow lines and depressions in the terrain using GIS. It discusses how hydrological modeling can visualize buildings as exposed to surface water. Additionally, it visualizes sewage intakes that are localized in areas prone to surface water. The study area that the thesis is based upon is Gulskogen, which is a district in Drammen municipality. The thesis will also discuss modification and resolution of terrain models, and its impact on the results from the hydrological analysis. The results shows that hydrological modeling can be used to indicate which buildings and sewage intakes are localized in areas exposed to surface water. The results also shows that choice of resolution and modification has impacted the results in varying degree. The terrain model with a coarse resolution contributed to inaccurate results independently by modification, while the terrain models with high resolution perceived differences in the terrain and man-made structures in a larger extent. The findings of this thesis have simultaneously showed uncertainties by the methods that should be taken into consideration. These are among others hydrological factors and source of error that occurred in the data and during the processing of the data.

Metoder for felt og laboratoriearbeid i mikroplastforskning har vært svært inkonsekvente siden mikroplast ble anerkjent som miljøforurensing. De vanligste metodene brukt i mikroplastforskning har blitt tilpasset fra metoder i geologi og biologi, men tilpasningsdyktigheten til slike metoder for mikroplastforskning i ulike miljøer er lite forstått. For eksempel, hvor mange sediment prøver fra bunnen av en arktisk fjord er nok for å karakterisere mengde mikroplast over et gitt område? Er sedimentologiske og mikrofossile ekstraksjonsmetoder, f.eks. oksidasjon av organisk materiale, filtrering og siling for å konsentrere en spesifikk fraksjon, tilstrekkelige og brukbare for å isolere mikroplast i sediment prøver i alle miljøer, fra tropene til polene? Denne studien setter søkelys på mikroplast (

Denne oppgaven er en geomorfologisk og overflatesedimentologisk studie av fem forskjellige steder i det store fjordsystemet Isfjorden, som ligger på det vestlige kysten av Svalbard. Denne studien tar sikte på å få en bedre forståelse av de forskjellige kystområdene i dette bestemte fjordsystemet, analysere endringene over tid for å få en bredere forståelse av hvordan klimaet i endring kan påvirke følsomme kystlinjer på Svalbard. Feltarbeid er utført høsten 2020, og har resultert i detaljerte data om kystendringen på seks forskjellige steder, kombinert med feltobservasjoner i området rundt og den interne strukturen til noen utvalgte kystlandformer. Noen sedimentprøver ble tatt på valgt sted for å tjene som gratis data for analysen. Forbindelsesvannområdene til disse områdene er analysert ved hjelp av satellittbilder for å kunne foreta en mer korrekt analyse av de forskjellige endringene i dagens kystområder. Historiske flybilder fra 1990 har blitt levert av NPI på fem av seks forskjellige feltsteder, disse er analysert for å samle mer informasjon om tidligere endringer i disse områdene, på grunn av dette er det gjort en grundigere analyse av hvordan kysten har vært endret siden 1990 til 2020. Geomorfologisk og overflatesedimentologisk forskning er noe som mangler informasjon på Svalbard, og det er ikke gjort mye forskning i dette landskapet før. Kombinert med det følsomme landskapet på Svalbard, på grunn av geologien, den glasiale historien og de ekstreme værforholdene, kombinert med et skiftende klima som forårsaker økt temperatur, spesielt om vinteren og våren, økt nedbør, tining av permafrost og den økende tykkelsen på det aktive laget. Denne analysen viser at noen av disse utvalgte kystsystemene har opplevd en stor forskjell i kystområdene mellom 1990 og 2020, og noen av disse områdene viser nesten ingen forskjell i denne tidsperioden. Årsaken til endringen og årsaken til manglende endring har blitt diskutert, og noen teorier om hvilke endringer som er gjort, og krefter som gjør endringen har blitt fremhevet. This thesis is a geomorphological and surface sedimentological study of five different locations in the large fjordsystem of Isfjorden, which is located on the western coast on Svalbard. This study aims to get a better understanding of the different coastal areas in this particular fjord system, analyse the changes over time to get a wider understanding of how the changing climate might have an impact on sensitive coastlines on Svalbard. Fieldwork have been conducted in the fall of 2020, and have resulted in detailed data about the coastal change in six different locations, combined with field observations in the surrounding area and the internal structure of some selected coastal landforms. Some sediment samples were taken at selected location, to serve as complimentary data for the analysis. The connecting watersheds to these areas have been analysed by satellite imagery, to be able to conduct a more correct analysis of the different types of change in the modern day coastal areas. Historic aerial photos from 1990 have been delivered by NPI on five out of six different field sites, these have been analysed to gather more information about the past changes in these areas, because of this more in depth analysis have been made on how the coast have changed since 1990 to 2020. Geomorphological and surface sedimentological research is something that lacks of information in Svalbard, and not much research have been done in this landscape before. Combined with the sensitive landscape in Svalbard, because of the geology, glacial history and the harsh weather conditions, combined with a changing climate causing increased temperature, especially during winter and spring season, increased precipitation, thawing permafrost and the increasing thickness of the active layer. This analysis show that some of these selected coastal systems have experienced a large difference in the coastal areas between 1990 and 2020, and some of these areas show almost no difference in this time period. The cause of the change, and the cause of lacking change have been discussed, and some theories on what changes have been made, and forces making the change have been highlighted.

Denne oppgaven tar for seg foraminiferer (poredyr) og muslinger fra tidlig Holocen (11 700 – 8200 år før nåtid) og mid-Holocen (8200-4200 år før nåtid) i Svalbard, og hva disse kan fortelle om klima og miljø i den perioden. Sedimentprøver og muslingskjell har blitt samlet inn på fire ulike lokasjoner rundt Isfjorden, vestlige Spitsbergen, høsten 2020. Tidligere observasjoner av termofile (varmeelskende) muslinger som ikke lever på Svalbard i dag har blitt sett som en indikator på et betydlig varmere klima på Svalbard i denne perioden, kjent som «Holocene Thermal Maximum» (HTM). Kunnskap om tidligere faser med klimatiske forhold varmere enn de nåværende er viktig for å evaluere konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. Et antall på 300 individer av foraminiferer per prøve ble forsøkt registrert i 12 prøver fra Bogebekken og fem fra Erdmannflya. I prøvene fra Hiorthhamn og Bolterdalen ble ingen foraminifera observert. Totalt 21 skjell av Arctica islandica (kuskjell) har blitt radiokarbondatert, hvorav 15 fra Bogebekken og seks fra Erdmannflya. Radiokarbondateringene viser at skjellene fra begge prøvesteder er betydelig yngre enn tidligere daterte A. islandica fra Svalbard, og kan indikere varme forhold med innstrømming av varmt atlantisk vann i hvert fall frem til ca. 8500 år før nåtid. Grunnet et begrenset datasett av skjell er ytterliggere tolkninger for det meste spekulasjoner – men et mulig fravær av A. islandica frem til 7900 år før nåtid kan potensielt tolkes som en respons på den såkalte «8.2 ka BP-hendelsen» med redusert varmetransport til Svalbard. Kun kalkdannende, bentiske (bunnlevende) foraminiferarter ble observert i prøvene, og et relativt lavt antall arter. Den dominerende arten i både Bogebekken og på Erdmannflya er Lobatula lobatula, en art som kan indikere et energirikt miljø, betydelige strømninger og/eller grove sedimenter. Cribroelphidium excavatum og Cassidulina reniforme opptrer også med med en andel over 10 % i én eller flere prøver. Fravær av distinkt stratigrafi begrenser de miljømessige tolkningene fra Bogebekken. Flere studier av foraminiferer i hevede marine sedimenter på Svalbard og bruk av f.eks. stabile oksygen isotoper (δ18O) – analyser er anbefalt. Den nåværende kunnskapen om utbredelsen til termofile muslinger er begrenset og vitner om behovet for flere undersøkelser. A. islandica bekrefter polar amplifikasjon i Holocen, men bekrefter også at ulike mønstre i temperaturendring gjør HTM til en mindre god sammenligning for den menneskeskapte pågående og fremtidige globale oppvarmingen. This thesis aims to investigate foraminifera and molluscs from early- and mid-Holocene in Svalbard and their paleoenvironmental implications. Raised marine sediments have been sampled for foraminifera and mollusc bivalves from four different field sites around Isfjorden, western Spitsbergen, in fall 2020. Earlier observations of thermophilous molluscs extinct in Svalbard today is seen as an indicator of significant warmth in early phases of the Holocene, known as the Holocene Thermal Maximum (HTM). Knowledge about the last phase with warmer-than-present conditions is crucial to evaluate effects of human-induced warming and environmental change. A target number of 300 foraminifera specimens were identified in 12 samples from Bogebekken and five from Erdmannflya. At two sites, Hiorthhamn and Bolterdalen, no foraminifera were seen in the samples. A total of 21 individuals of the mollusc bivalve Arctica islandica have been radiocarbon dated, 15 from Bogebekken and six from Erdmannflya. The radiocarbon dates from both sites reveal younger dates than previously reported A. islandica from Svalbard and indicate warm conditions and inflow of Atlantic water at least until ~8.5 ka BP. Further interpretations from the yet scarce dataset remain speculations, but a potential hiatus of A. islandica 8.5 ka BP – 7.9 ka BP may be linked with the 8.2 ka – event and reduced ocean heat transport to Svalbard. Only calcareous benthic foraminifera species were observed, with a relatively low species diversity. Foraminifera assemblages on both sites are strongly dominated by Lobatula lobatula, which indicates a high-energy regime, strong currents and/or coarse sediments. Cribroelphidium excavatum and Cassidulina reniforme also occur >10% relative abundance in one or more samples. Lack of distinct stratigraphy limits the paleoenvironmental interpretations from Bogebekken. More studies of foraminifera from raised marine sediments in Svalbard and the use of e.g. δ18O-analysis may increase the comparability and quantitative paleoenvironmental interpretations. The known spatial and temporal distribution of thermophiolus molluscs is still limited and calls for further investigations of the mollusc fauna. The occurrence of A. islandica confirms Arctic amplification of warming, while also confirming earlier studies indicating that different pattern of warming makes HTM a bad analogue for the current and future Arctic warming.

Snøskred er en viktig geomorfologisk prosess i Arktisk, og snøskredvifter er en påfallende landform som forekommer under fjellplatåene i sentrale Svalbard. Tidligere studier av snøskredvifter i områdene rundt Longyearbyen har bemerket seg de lyse, nylige snøskredavsetningene som er avsatt over eldre, mørkere og mer omfattende skredvifter (Eckerstorfer, 2013; De Haas et al., 2015), men ingen forklaring på denne observasjonen eller oppfølgingsstudier vært utført. De tilsynelatende endringene i skredstørrelse og utløpslengde gjennom Holocen, som er gjenspeilet i fargen på overflateavsetningene til dagens skredvifter, ble undersøkt i denne masteroppgaven. Geomorfologisk kartlegging ble gjennomført i september 2019 og sammenlignet med fjernmålinger for å kvantifisere endringer i størrelse av avsetningslengde mellom de eldre og nyere skredavsetningene. Resultatene viser at de eldre avsetningene hadde i gjennomsnitt 33% lengre utløpslengde. Utløpslengden til snøskredene ble rekonstruert i det to-dimensjonale numeriske snøskredmodellen RAMMS, med det overordnende målet å belyse hvilke klimatiske og meteorologiske forhold som var nødvendige for å gjenskape de historiske skredene. Resultatene fra denne masteroppgaven antyder at de større snøskredene fra tidligere tid, mest sannsynlig var forårsaket av en økning i nedbør, muligens i kombinasjon med en endring i dominerende vindretning. En annen medvirkende faktor kan være en reduksjon av milde perioder i løpet av vinteren i tidligere tid, sammenlignet med dagens klima i sentrale Svalbard. Mangelen på milde perioder vil resultere i mer homogent snølag med færre svake lag i øvre del av snølaget, kan føre til veldig store skred som løsner hele snølaget. I dag løsner skred i den øvre delen av snølaget på grunn av islag. Resultatet fra denne studien antyder også at skred forårsaket av skavler ikke er nødvendig for dannelsen av snøskredvifter i sentrale Svalbard, ettersom en stor skredvifte i Adventdalen tolkes til å ha blitt utviklet av våte flakskred som har løsnet store deler av snølaget, under andre klimatiske forutsetninger. Snow avalanches are important geomorphological agents in the High Arctic, and snow avalanche fans are striking landforms that occurs below the mountain plateau margins of central Svalbard. Earlier studies of avalanche fans in the Longyearbyen area noted that light-coloured, recent avalanche debris is commonly draped on the surface of darker, more extensive and thus older avalanche fans (Eckerstorfer, 2013; De Haas et al., 2015), but no explanation for this observation nor follow-up studies were performed. This apparent changes in avalanche size and runout length during the Holocene, is reflected in the surface colour of the avalanche fans today, was investigated in this thesis. Geomorphological mapping conducted in September 2019 is compared to remote sensing data to quantify changes in fan size and runout lengths between the older and more recent avalanche deposits. Results show that the older deposits has on average 33% longer runout lengths. Avalanche runouts were then reconstructed using the twodimensional numerical avalanche model RAMMS, with the overall aim of elucidating what climatic and meteorological conditions were necessary to produce the larger avalanches in the past. The findings from this study suggest that the larger avalanches of the past were most likely caused by an increase in precipitation, possibly in a combination with a shift in prevailing wind direction. Another contributing factor may be that there were fewer winter warming events in the past compared to today's climate in central Svalbard. Today, avalanche release is restricted to the upper part of the snowpack due internal ice layers. Lack of warming events would result in a more homogeneous snow pack with fewer shallow failure surfaces, which would allow the entire snowpack to fail, resulting in much larger avalanches than are common today. The results of this study also suggest that cornice fall avalanches are not necessarily a requirement for avalanche fan development in central Svalbard, as a large avalanche fan in Adventdalen is interpreted to have been developed by full-depth wet slab avalanches under a different climatic setting than today.

Denne oppgaven analyserer og tolker massebalansen til en permanent snøfonn i Sør-Norge, Kringsollfonna, i perioden 2015 til 2018. Kringsollfonna er lokalisert på Dovrefjell i Trøndelag, på den nordøstlige siden av fjellet Kringsollen cirka 1500 moh. Dens areal er omkring 0,046 km2 under den studerte perioden. Alderen til denne snøfonnen er til estimert 5000 år, noe som indikerer en motstandsdyktighet til tidligere, mindre, klimaendringer. Feltarbeidet for denne oppgaven ble gjennomført i september 2018. Ved bruk av Light Detection And Ranging (LiDAR) skanning, ble det samlet inn massebalansedata for snøfonna. I tillegg så ble allerede eksisterende data, fra LiDAR skanninger for årene 2015 og 2016, sammenliknet med de innsamlede dataene. Massebalanse fra ulike år mellom 2015 og 2018 ble analysert i periodene fra 2015 til 2016, 2015 til 2018 og 2016 til 2018. Resultatene viste en negativ massebalanse fra 2015 til 2016 og for hele den studerte perioden fra 2015 til 2018, mens en positiv massebalanse ble kalkulert for perioden 2016 til 2018. Fra detaljerte overflatemodeller av snøfonnen, skapt fra LiDAR punktskyer, var det mulig å oppdage områder av snøakkumulasjon og ablasjon i de ulike periodene. Tilslutt, ble de ulike periodenes massebalanse sammenliknet med klimatiske faktorer som vind, temperatur og nedbør for de spesifikke årene, og deres påvirkning på massebalansen ble diskutert. Resultatene av denne analysen viser at den permanente snøfonnen ser ut til å stå imot mindre endringer i klima, på grunn av selvregulerende feedbackmekanismer som forekommer under vintersnøakkumulasjon. This thesis analyzes and interprets the mass balance of a permanent snow patch in Southern Norway, named Kringsollfonna, for the period between 2015 and 2018. It is located in the Dovre mountains in Trøndelag province, at the northeast flank of the mountain Kringsollen at ca. 1500 m.a.s.l. Its area is roughly 0.046 km2 during the studied period. The estimated age of this snow patch is 5000 years, indicating a resilience to past smaller climate changes. For this thesis, fieldwork was carried out during September 2018 to acquire mass balance data, using Light Detection And Ranging scanning. Additionally, already existing mass balance data from LiDAR scans of the years 2015 and 2016 are compared to the collected data. Mass balances from different years between 2015 to 2018, were analyzed in steps from 2015 to 2016, from 2015 to 2018 and 2016 to 2018. Results showed a negative mass balance from 2015 to 2016 and for the entire studied period from 2015 to 2018, whereas a positive mass balance was calculated for the time step from 2016 to 2018. From detailed demographic elevation models of the snow patch created through Lidar point clouds it was possible to specifically detect areas of snow accumulation and ablation in between the years. Finally, the different mass balances are compared to climatic factors such as wind, temperature and precipitation for the specific the years and their influence on the mass balance is discussed. Results of this analysis show that the permanent snow patch seems to be mostly resilient to smaller changes in climate due to self-regulating processes that take place during winter snow accumulation.

Mot slutten av det 21. århundre kan raten av relativ havnivåstigning nå eller overgå ~10 mm/år for store deler av den Norske kystlinjen om vi følger FNs klimapanel utviklingsbane 8.5 (Simpson et al., 2015). Målinger fra norske tidevannsmålere viser at relativt havnivå allerede øker flere steder, og denne økningen er forventet å akselerere fremover (Richter et al., 2012; Simpson et al., 2015). Denne avhandlingen forsøker å redusere den temporale avstanden mellom geologiske observasjoner og instrumentelle målinger av havnivå. Dette vil kunne forbedre fremtidig modellering av glasialisostatiske bevegelser, som vil være til nytte for utviklingen av mere nøyaktige estimater av vertikal landhevning og senkning i Norge, og dermed forbedre havnivåprojeksjoner for Norge (Simpson et al., 2015) Denne avhandlingen rapporterer nye observasjoner av havnivå for de siste ~1500 årene, fra den øverste meteren av sediment fra en tidevannsmyr i Tranevåg, helt sør i Farsund kommune, basert på Røntgenfluorescensmålinger av Ti og U, sedimentasjonsrater, vegetasjonssoneringsdata og sammensetningen av foraminiferer i sedimentene. Våre resultater karakteriserer havnivåendringer med fokus på det temporale mellomrommet fra det yngste etablerte geologiske beviset på relativt havnivåfall (1530 – 1370 cal. a. BP; Romundset et al., 2015), og de instrumentelle målingene fra tidevannsmåleren i Tregde som viser en relativ havnivåøkning siden den ble montert i 1927 evt. Foraminiferdatane presentert i denne avhandlingen demonstrerer at relativt havnivåfall fortsatte frem til 519±22 cal. a. BP, etterfulgt av fortsatt fall frem mot moderne tid indikert av vegetasjonssoneringsdata. Raskt økende sedimentasjonsrater, noe som er vanlig for tidevannsmyrer når relativt havnivå øker (Müller-Navarra et al., 2019), korrelerer med en økt mineralsk tilstrømming til tidevannsmyren er indikert av raskt økende Ti- og synkende U konsentrasjoner i sedimentene. Våre resultater viser at relativt havnivå gikk fra en synkende/stillestående trend til en økende trend for omlag 135 år siden i 1885 evt. By the end of the 21st century, the highest projected rates of RSL rise following RCP 8.5, might approach or exceed ~10mm/yr for most of the Norwegian coast (Simpson et al., 2015). Records from the Norwegian tide gauge network show that relative sea level (RSL) is already rising in several locations, and this rise is expected to accelerate in the future (Richter et al., 2012; Simpson et al., 2015). This thesis aims to expand the observational data to help bridge the gap between geological and instrumental records of RSL change which will improve future GIA models that, in turn, will help develop more accurate estimates of present-day vertical land motion in Norway and improve centuryscale RSL projections for Norway (Simpson et al., 2015). This thesis reports new Holocene RSL observations for the past ~1500 years from the upper meter of the sedimentary record of a salt marsh in Tranevåg, southernmost Norway, based on X-ray fluorescence (XRF) measurements of Ti and U, calculated accretion rates, vegetation zone data and analysis of foraminiferal assemblages. Our results characterize RSL trends, focusing on the temporal gap between the youngest established geological evidence of RSL fall (1530 – 1370 cal. a. BP; Romundset et al., 2015), and the instrumental record of measured RSL rise from the tide gauge in Tregde which was installed in 1927 AD. The foraminiferal data presented in this thesis demonstrates that RSL continued falling until 519±22 cal. a. BP, followed by continued fall indicated by vegetation zone data. Rapidly increasing accretion rates, a common response of salt marshes to rising RSL (Müller-Navarra et al., 2019), correlates with increasing minerogenic influx to the salt marsh reflected by rapidly increasing Ti- and decreasing U elemental abundances. Our results show that RSL transitioned from falling/standstill to rising approximately 135 years ago in 1885 BP.