Search

Bargmann, T., Jansson, U., Silvennoinen, H., Rusch, G.M., Jokerud, M., White, L.T., Nordén, J., Johannesson, C.F., Teien, K.T., Singsaas, F.T., Bredin, Y. & Junker, E. 2023. Økt kunnskap om karbon i jord i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. NINA Rapport 2297. Norsk institutt for naturforskning. Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere effekten som arealbruksendringer har på karbonlagrene i jord er ikke tilstrekkelig. For å kunne imøtekomme nasjonale forventninger, og oppfylle klimastrategier eller satsninger, har dette prosjektet sammenstilt kunnskap om karbon i jord, og belyst hvordan de deltakende kommunene (Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo) kan øke denne kunnskapen der den er mangelfull. Rapportens overordnete mål er å oppdatere datagrunnlaget om verdien av karbonlagrene i de fire kommunene, og identifisere kunnskapsmangel og grad av usikkerhet rundt eksisterende estimater. Vi har 1) laget en oversikt over det mest oppdaterte og tilgjengelige kartgrunnlaget om hovedøkosystemenes utbredelse, 2) oppdatert kunnskapsgrunnlaget om karbonlagrene i disse hovedøkosystemene gjennom en litteraturgjennomgang, 3) identifisert viktige datamangler for å kunne oppfylle rapporteringskravene under utvikling for karbonregnskap ifølge naturregnskapsprinsipper, 4) vurdert om det finnes hjemmelsgrunnlag for å stille krav om undersøkelser eller utredninger av karbon i jord i bestemmelser. Det er stor variasjon i både dekningsgraden av kart, og hvor detaljerte kartdata som finnes tilgjengelig for hver hovedtype. Nøyaktigheten på heldekkende kartlag er heller ikke tilstrekkelig for å fange opp viktige naturtyper med små arealer og grønnstrukturer i bebygde områder. Derfor trengs det et bedre kartgrunnlag for økosystemene, slik at økologiske data og karbonlager kan knyttes til arealtypene. En mulighet for å få en bedre oversikt over konkrete arealer er å kombinere flere av kartkildene som er beskrevet i denne rapporten. De mest verdifulle skogstypene for karbonlagrene under bakken og på økosystemnivå er gamle, naturskogslignende skoger, særlig av boreal løvskog. Karbonlageret i myr er betydelig større enn i skog, og myr er det mest karbonrike økosystemet med 5-10 ganger høyere karbonlager sammenlignet med skog på mineraljord. Litteraturen fra urbane økosystemer viste at gamle, tredominerte naturtyper generelt har et høyere karboninnhold i jord enn gressdominerte urbane økosystemer. Jorddybde, jordtype og vannmetning kan også ha mye å si for karboninnholdet. Litteraturen om karbonlagrene i åpne- og urbane landskap er spesielt mangelfull, men generelt er det lite skrevet om karbonlagring i jordsmonn i norske økosystemer. Tallene for jordkarbonlagre som kommer fra litteraturen er trolig tilstrekkelig for bruk i overordnet arealplanlegging. Hvis konsekvensutredningene skal inkludere karbonlagre, trengs det mer detaljerte undersøkelser for å kunne estimere karbonlageret som er sårbart før endringene settes i gang. Torvdybde er en god indikator for karbonlager i myr, mens det trengs beregninger av overjordisk biomasse, dybde og variasjon i organiske jordlag i skog og andre økosystemer uten torv. Det er behov for nasjonale retningslinjer for hvilket kunnskapsgrunnlag som bør innhentes om karbon i jord og hvilken metodikk som skal anvendes, samt at det må utvikles et system for innrapportering og videre bruk. Dette bør utformes med henvisning til veiledning om metoder og med konkretisering av når kommunen faktisk kan pålegge denne type kunnskapsinnhenting. Videre bør det utvikles en felles metode for beregninger av kommunens samlete karbonlagre og hvordan ulike tiltak kan påvirke utslipp fra, og fremtidig opptak av, karbon i ulike typer area-ler/jordtyper. Dette vil kunne inngå i arbeidet med klima- og energiplaner, samtidig som felles metode og system vil kunne gi sammenlignbare data som kan bidra til bedre helhetlige vurderinger av samlet belastning. Kommunene har behov for kunnskap om karbon i jord i ulike planprosesser og vedtak. Generelle utredningskrav i offentlige vedtak er omtalt, deretter hvordan det kan gis planbestemmelser om karbon i jord. Vi har oppsummert ulike scenarier og muligheter for å stille krav til innhenting av kunnskap om karbonrike arealer med hjemler i plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsregelverket.

Source at https://vkm.no/

Source at https://vkm.no/.

Jepsen, J.U., Speed, J.D.M., Austrheim, G., Rusch, G., Petersen, T.K., Asplund, J., Bjerke, J.W., Bjune, A.E., Eide, N.E., Herfindal, I., Ims, R.A., Israelsen, M.F., Kapfer, J., Kolstad, A.L., Nordén, J., Sandercock, B., Stien, J., Tveito, O.E., Yoccoz, N.G. 2022. Panel-based Assessment of Ecosystem Condition – a methodological pilot for four terrestrial ecosystems in Trøndelag. NINA Report 2094. Norwegian Institute for Nature Research. The panel-based assessment of ecosystem condition (PAEC) is an evidence-based approach to assess the condition of Norwegian ecosystems. The assessment is carried out by an expert panel with broad expertise in the ecosystems to be assessed and is inspired by approaches used in international assessments such as IPCC and IPBES. The assessment follows an earlier developed protocol. In this report, PAEC is piloted for major terrestrial ecosystems in the county of Trøndelag; forest, alpine, open-lowlands, and wetlands. For each ecosystem, a list of indicators of change in ecosystem condition in response to anthropogenic drivers is developed. The indicators fall within seven main ecosystem characteristics: primary production, biomass distribution among trophic levels, functional groups within trophic levels, functionally important species, biological diversity, landscape ecological patterns, and abiotic factors. The expected change in indicators in response to anthropogenic drivers are termed phenomena, and their selection is based on published literature, including reference to the confidence of a change being observed in response to anthropogenic drivers and the mechanism leading to a deterioration in ecosystem state. Datasets to quantify each indicator are identified and collated and the quality of each dataset is assessed in terms of its spatial and temporal appropriateness. In the first assessment step, the validity (VP) of each phenomenon is scored and used to infer confidence in the causal relationship between changes in the indicator and anthropogenic drivers. The next step is an evaluation of the biological and statistical significance of the evidence for the occurrence of each phenomenon, termed evidence (EP) of the phenomenon. The third step is a consolidated assessment of the ecological state based on the associated indicators and phenomena, first for each ecosystem characteristic, and subsequently for the ecosystem as a whole. The assessment is based on the validity, the quality of the evidence, and the data quality for each phenomenon. This provides a qualitative assessment of deviation from the reference condition of “no deviation”, “limited deviation” or “substantial deviation”. The assessments are each supported by narrative accounts. The pilot assessment involved analysis of 24 datasets documenting 41 indicators. Several indicators were included in multiple ecosystems. In total there were 27 indicators used for forest ecosystems, 24 for alpine ecosystems, and 16 in each of wetlands and open lowlands. In the forest ecosystems, substantial deviation from the reference condition was identified for five of the ecosystem characteristics. The two exceptions were primary productivity where there was a limited deviation from the reference condition, and biological diversity where there was no deviation from the reference condition (but the latter was based on a single indicator and hence an entirely inadequate indicator coverage). The deviations were found primarily in climatic variables, cervids and their forage and predators, and dead wood. Overall, the forest ecosystem was assessed as having a substantial deviation from the reference condition. In the alpine ecosystems, substantial deviation from the reference condition was identified for the abiotic ecosystem characteristic, largely attributed to indicators associated with temperature, seasonality, and snow. Limited deviation from the reference condition was assessed for functionally important species and primary productivity (both based on a partially adequate indicator coverage) and for biological diversity, functional groups within trophic levels and landscape ecological patterns (but these were based on an inadequate indicator coverage). For the ecosystem characteristic biomass distribution among trophic levels, the quality of evidence was insufficient to conclude regarding the condition of the single indicator involved, and no overall assessment of this ecosystem characteristic could be undertaken. Overall, the alpine ecosystem was assessed as having limited deviation from the reference condition. For both open lowland and wetland ecosystems, several ecosystem characteristics were not assessed due to a lack of relevant indicator datasets. For this reason, no overall assessment of the ecosystems as a whole could be undertaken. However, for both ecosystems, there was a substantial deviation from the reference condition for abiotic factors (temperature, seasonality, and snow). In open lowlands, there was a substantial deviation in functionally important species (ungulates) and limited deviation in primary productivity and biological diversity. In wetlands, there was a limited deviation from the reference condition in primary productivity, biological diversity, and landscape ecological patterns. Most challenges encountered during this pilot assessment related to the inadequacy of the datasets for assessing ecosystem condition. Reasons behind this include that ecosystem extents are not adequately mapped, particularly those characterised by small and fragmented patches, and a taxonomic or geographical limitation of datasets and environmental monitoring. The report suggests further development of indicators for operational application. Finally, the report also suggests knowledge needs and prioritisation for further research to support the future implementation of ecosystem assessments in Norway. Norwegian Environment Agency: M-2190 | 2021

Olsen, S.L., Bartlett, J., Davey, M., Fossøy, F., Linnell, J.D.C., Nordén, J., Odden, J., Sandercock, B.K. & Thorsen, N.H. 2021. Kartlegging og overvåking av biologisk mangfold med ny teknologi: miljø-DNA og kamerafeller. NINA Rapport 1962. Norsk institutt for naturforskning. Norge har forpliktet seg til å stanse tap av biologisk mangfold. Å ivareta det biologiske mangfoldet krever imidlertid kunnskap om hvor artene befinner seg. For mange arter har vi god kunnskap om utbredelse og bestandsstørrelse, mens for andre arter er dette dårlig kjent. Det gjelder blant annet arter som lever skjult i jord og død ved, og mobile arter med lav tetthet. De siste tiårene har ny teknologi som bruk av miljø-DNA og kamerafeller, åpnet for påvisning av «skjult» biologisk mangfold, samt kostnadseffektiv kartlegging av andre artsgrupper. For å kunne utnytte ny teknologi i kartlegging og overvåking av biologisk mangfold, er det imidlertid nødvendig å identifisere de beste og mest kostnadseffektive metodene. Vi har derfor testet ut ulike metoder for bruk av ny teknologi i kartlegging av terrestrisk biologisk mangfold i Norge. Dette omfatter registrering av artsmangfold i jord og død ved hjelp av miljø-DNA og artsmangfold og fenologi hos pattedyr ved hjelp av kamerafeller. Våre resultater viser at analyser av miljø-DNA fra relativt enkle jord- og vedprøver kan være et nyttig verktøy for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold. Vi bekrefter egnetheten til genetiske markører for planter, sopp og leddormer i jord, samt sopp i død ved. For disse artsgruppene fant vi at metoden fanger opp viktige forskjeller i artssamfunnet mellom natur- og substrattyper uavhengig av prøvetakings- og ekstraksjonsmetode. Sannsynligheten for deteksjon av arter var også relativt lik for ulike metoder. Vi kan derfor anbefale bruk av de enkleste og mest kostnadseffektive metodene. Resultatene for planter var sammenlignbare med tradisjonell kartlegging i regi av ANO. Foreløpige tester av markører for spretthaler, rundormer, edderkoppdyr, insekter og vertebrater resulterte i relativt få arter. Våre funn viser at dersom formålet er å overvåke artsrikdom eller artssammensetning på generelt nivå, er miljø-DNA en egnet metode. Dersom målet isteden er å registrere alle arter, og særlig rødlistearter, er trolig en kombinasjon av tradisjonell kartlegging og bruk av miljø-DNA det beste. Vårt arbeid med bruk av kamerafeller til kartlegging og overvåking av store og mellomstore pattedyr viser at dette kan benyttes til overvåking av antall og tetthet av dyr, utbredelse av både stedegne og fremmede arter, sammensetning av pattedyrsamfunn, noen sykdommer og fenologi, for eksempel vintersøvn hos grevling, pelsskifte hos hare og gevirsyklus hos rådyr. Bildedata fra kamerafeller har med andre ord en rekke bruksområder, også utover registrering av forekomst. Bruk av miljø-DNA fanget ikke opp pattedyrarter som ble påvist ved hjelp av kamerafeller. Denne rapporten bidrar med kunnskap om hvordan ny teknologi kan inngå i overvåkingen av biologisk mangfold i norsk natur. Videre arbeid med bruk av miljø-DNA bør omfatte valg av riktig sekvensdybde, videre uttesting av genetiske markører og alternative metoder for innsamling av miljø-DNA. Videre arbeid med kamerafeller bør omfatte utvikling av ulike bestandsindekser og uttesting av modifiserte kamerafeller til overvåking av smågnagere. En kombinasjon av en rekke metoder, både nye og tradisjonelle, vil være nødvendig for en helhetlig overvåking av biologisk mangfold av ulike artsgrupper. Et utvidet sammendrag er tilgjengelig i Vedlegg 10. Olsen, S.L., Bartlett, J., Davey, M., Fossøy, F., Linnell, J.D.C., Nordén, J., Odden, J., Sandercock, B.K. & Thorsen, N.H. 2021. Surveying and monitoring biodiversity using new technology: eDNA and camera trapping. NINA Report 1962. Norwegian Institute for Nature Research. Norway has committed to halting the loss of biodiversity. However, preserving biodiversity requires knowledge about species distributions. For some species we have good knowledge of distribution and population size, but the vast majority of species are poorly known. For instance, this is the case for species found in soil and dead wood, and mobile species with low population densities. New technologies have emerged recently, such as the use of environmental DNA (eDNA) and camera traps, which provide many opportunities for the detection of “hidden” biodiversity as well as cost-effective mapping of other species groups. To be able to exploit new technology in mapping and monitoring of biodiversity, it is necessary to identify the best and most cost-effective methods. We have therefore tested different technologies for surveying terrestrial biodiversity in Norway. This includes surveying biodiversity in soil and dead wood using eDNA, and diversity and phenology of mammals using camera traps. We show that analyses of eDNA in relatively simple soil and wood samples is a potentially useful tool for mapping and monitoring of biodiversity. We confirm the utility of genetic markers for plants, fungi and annelids in soil as well as fungi in dead wood. For these species groups we found that the method is robust and can detect important differences in community structure between habitat and substrate types independent of sampling and DNA extraction methods. The probability of detecting species was also consistent across methodologies. We can therefore recommend using the simplest and most cost-effective methods. The results for plants were comparable to those of traditional ANO surveys. Preliminary testing of markers for collembola, nematodes, arachnids, insects and vertebrates resulted in relatively few species. Our findings suggest that if the goal is to monitor species richness or composition in general, eDNA can be suitable. However, if the aim is to detect all species, especially red-listed species, a combination of traditional methods and eDNA is probably the best. Our studies with camera traps shows that the method is suitable for mapping and monitoring the presence and relative densities of medium to large mammals, the distribution of both native and alien species, community structure as well as the presence of certain diseases and the timing of life history events (phenology) like winter dormancy of badgers, winter coats in mountain hare and antler cycles in roe deer. This demonstrates that the remotely collected images obtained from camera traps can provide insights into many ecosystem parameters beyond presence. Analyses of eDNA did not capture the mammal species recorded using camera traps. This report provides new insights into the way that new technologies can contribute to monitoring the biodiversity associated with Norwegian nature. Further work with eDNA should focus on ex-ploring how field sampling methods, choice of sequence depth and marker selection can be optimized. For camera traps, future work should explore how different deployments of cameras influence the stability of abundance indices, and how modified cameras can be used to monitor small mammals. The results clearly show that a combination of many different methods will be needed to effectively monitor biodiversity. An extended abstract is available in Appendix 11.

Bartlett, J., Rusch, G.M., Kyrkjeeide, M.O., Sandvik, H. & Nordén, J. 2020. Carbon storage in Norwegian ecosystems (revised edition). NINA Report 1774b. Norwegian Institute for Nature Research. This report discusses approximate estimations of the carbon budgets within Norway’s mainland ecosystems. It stands as an initial overview of the natural potential of carbon storage and sequestration in Norwegian ecosystems. We describe carbon cycling in five key ecosystem groups: forest, alpine and cryosphere, agriculture and grassland, wetland, and freshwater and nearshore ecosystems. We emphasise the vital ecosystem service that Norwegian landscapes and ecosystems provide in sequestering carbon, and how climate change and management practices may aggravate or mitigate this function. We find that the largest stores of carbon in Norway are in the forests (32%) which also cover 38% of the total land area. Wetlands and permafrost cover 9% and 3% of the total land mass respectively, yet are storing over 2.2 Pg C, 31% of the nation’s carbon. These two ecosystems are the most carbon dense ecosystems per km2, with 53 and 48 kg C m−2 for wetlands and permafrost respectively. The next densest storage of carbon can be found in freshwater lake sediments, with 45 kg C m−2, amounting to 13% of all carbon stores. Forests and low-mid alpine zones sequester the most carbon on an annual basis (5.5 and 5.3 Tg C yr−1, respectively), with soils in alpine heathlands contributing the most to alpine carbon stores. In considering the carbon stored in key ecosystems, we find that Norway contains approximately 0.18% of all global carbon stocks, with a land mass that is 0.07% of the planet. This high carbon-to-area ratio is likely due to the large proportion of the country that is carbon rich peatlands (alpine and lowland) and boreal forest. Since ratifying the Paris Agreement, Norway has pledged to become carbon neutral by 2050, yet is presently one of the highest CO2/CO2-e emitters per capita in Europe, and within the top 20% of emitters globally. The main terrestrial ecosystems that are included in the emissions reporting system for Norway include forest, arable land and farm grazing land, infrastructure areas, and a small portion of the total area of mire, as well as land-use changes among these areas. However, a large portion of the remaining land area in Norway is to a limited extent included in the accounting, although its carbon emissions and sink capacity can be significantly affected by management practices and/or conversion. Currently non-managed areas such as wetlands, alpine zones, freshwater sediments, habitats included in non-agricultural open lowland classes, and the cryosphere including permafrost, are not adequately considered in carbon reporting, especially due to limitations in area representation and knowledge gaps concerning carbon uptake, storage and emissions in these systems, and concerning the consequences of land use change on carbon stocks. These areas account for more than half of the land cover of Norway and could account for approximately 68% of the nation’s carbon stores. Additionally, coastal ecosystems, such as kelp forests are also not included, yet play a key role in both carbon budgets and bio-diversity measures. The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) finds that the conservation and enhancement of carbon sinks and natural carbon stores is one of the surest ways for us to com-bat the extremes of climate change. The most efficient and cost-effective process is by using existing ecosystems. Current national inventories do consider the changes in land use, and how this may impact carbon emissions. However, much of the regularly assessed land types are biased towards managed ecosystems, and there is currently no framework for how to incorporate impacts on biodiversity. The loss of biodiversity is accelerating, and that has negative consequences for populations, species, communities and ecosystems, and thus ecosystem services, including those underpinning the capacity for climate mitigation and adaptation. The recent reports from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES Global Assessment 2019) and the Intergovernmental Panel for Climate Change (IPCC Land Report 2019) both point to biodiversity and ecosystems as underpinning climate actions. They also emphasise the necessity of developing mixes of instruments that make best use of synergistic opportunities that can motivate land-owners and other decision-makers to make decisions that both conserve biodiversity and ecosystem integrity and deliver high levels of ecosystem services. The latter includes reduced greenhouse gas emissions and increased removals. Ensuring a diverse portfolio of healthy ecosystems, either through conservation of already existing ones or by restoring degraded ones, will have the greatest value of ecosystem services and ensure the highest chance of adaptability to climate change pressures in the future. The ability of non-managed and seemingly unproductive ecosystems, such as alpine landscapes, to sequester and store carbon is significant. We suggest that, in addition to a ‘Klimakur’ (“climate cure”), there is a need for a ‘Naturkur’ (“nature cure”) to implement a strategy for biodiversity and ecosystem services following-up the findings and recommendations from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Bio-diversity and Ecosystem Services (IPBES), the new international commitments under the Bio-diversity Convention (CBD), and the national implementation of the Norwegian “Nature for Life” white paper (Meld. St. 14 (2015-2016), Ministry of Climate and Environment 2015). A Naturkur would emphasise the value of maintaining a diverse portfolio of ecosystems at a national level, ecosystems that are inextricably interlinked with carbon storage, sequestration capacity and bio-diversity itself, and of finding solutions that can help achieve multiple objectives by proposing synergistic measures. Or rather, a harmonized Klima-Naturkur, where actions for climate mitigation and adaptation, and for biodiversity and ecosystem services conservation are not designed independently, but address societal challenges in a coordinated manner, are synergistic, and reinforce each other to achieve multiple benefits. Bartlett, J., Rusch, G., Kyrkjeeide, M.O., Sandvik, H. & Nordén, J. 2020. Karbonlagring i norske økosystemer (revidert utgave). NINA Rapport 1774b. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer omtrentlige estimater av karbonbudsjettene i Fastlands-Norges økosystemer. Den gir en innledende oversikt over det naturlige potensialet for karbonopptak og -lagring i norske økosystemer. Vi beskriver karbonkretsløpet i fem viktige økosystemgrupper: skog, fjell (inkl. kryosfære), åpent lavland (inkl. jordbruksareal), våtmark og ferskvann/kyst. Vi fremhever den viktige økosystemtjenesten som norske landskap og økosystemer yter ved å lagre og binde karbon, og hvordan klimaendringer og forvaltningspraksis kan forverre eller dempe denne funksjonen. Våre estimater viser at det største karbonlageret i Norge ligger i skog (32 %), som også dekker 38 % av det totale landarealet. Våtmark og permafrost dekker henholdsvis 10 % og 3 % av den totale landmassen, men lagrer allikevel over 2,2 Pg C, som tilsvarer 31 % av landets karbon. Disse to økosystemene er de mest karbontette økosystemene per km2, med henholdsvis 53 og 48 kg C m−2 for våtmarker og permafrost. I innsjøsedimenter finnes 45 kg C m−2, som utgjør 13 % av all karbonlagring. Skog og lav- og mellomalpin sone tar opp mest karbon på årsbasis (henholdsvis 5,5 og 5,3 Tg C per år), med alpine lyngheier som natur-typen som bidrar mest i fjellets karbonlager. Våre estimater viser at Norge totalt har omtrent 0,18 % av de globale karbonlagrene, med en landmasse som tilsvarer 0,07 % av jordoverflaten. Dette skyldes sannsynligvis den høye dekningen av karbonrike myrer og boreale skoger. Siden godkjenningen av Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytral innen 2050, men har i dag et av de høyeste CO2(-ekvivalent)-utslippene per innbygger i Europa og er dermed blant de 20 % av verdens land med høyest utslipp. Utslippsrapporteringssystemet for Norge omfatter (bruksendringer i) produktiv skog, jordbruks- og beitemark, infrastrukturområder og en liten del av det totale myrområdet. En stor del av Norges øvrige arealer er bare i begrenset grad omfattet av karbonregnskapet, selv om forvaltning og/eller bruksendringer har stor betydning for deres karbonutslipp og -opptaksevne. For øyeblikket tar f.eks. ikke karbonrapportering og areal-statistikk tilstrekkelig høyde for ikke-forvaltede arealer, fordi det ikke finnes noen systematiske målinger av karbon for hele økosystemet, og fordi størrelsen på endringene i økosystemenes karbon som skyldes bruksendringer, er dårlig kjent. Dettet gjelder bl.a. våtmarker, permafrost, alpine soner, ferskvannssedimenter eller åpent lavland utenom landbruksareal. Disse områdene utgjør mer enn halvparten av Norges areal og kan utgjøre omtrent 68 % av landets karbonlager. Heller ikke kystøkosystemer som tareskog er inkludert, selv om disse spiller en nøkkelrolle for både karbonbudsjetter og biologiske mangfold. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er bevaring og forbedring av naturlige karbonfangere og karbonlagre en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på. Den mest kostnadseffektive måten er ved å bruke eksisterende økosystemer. Nåværende nasjonale karbonregnskap vurderer kun endringer i arealbruk og hvordan disse kan påvirke karbonutslipp. Ikke-forvaltede økosystemer er dermed sterkt underrepresentert, og deres betydning for naturmangfold blir heller ikke tatt høyde for. Tapet av biologisk mangfold er akselererende og har negative konsekvenser for bestander, arter, samfunn, økosystemer og dermed økosystem-tjenester. Å sikre et mangfold av økosystemer med god tilstand, enten ved å bevare uberørte naturtyper eller ved å restaurere degradert natur, vil sikre den største verdien av økosystem-tjenester og tilpasningsevnen til klimaendringer. Ikke-forvaltede og tilsynelatende uproduktive økosystemer, som alpine naturtyper og våtmarker, har en betydelig evne til å binde og lagre karbon. Vi foreslår at det i tillegg til klimakur utredes en tilsvarende naturkur. Målet bør være å implementere norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 14 (2015-2016)), følge opp funn og anbefalinger fra det internasjonale naturpanelet (IPBES) og de nye globale målene som skal vedtas av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i oktober 2020. En naturkur vil kunne bidra til at Norge opprettholder et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand, noe som er svært viktig for lagring og opptak av karbon. Naturkur bør blant annet inneholde en oversikt over tiltak og løsninger som er bra for både naturmangfold og klima. En slik utredning bør inneholde særskilte kapitler som kombinerer klima- og naturkur, hvor tiltak for klimatilpasning og bevaring av biologisk mangfold og økosystemtjenester ses i sammenheng, gir synergier og forsterker hverandre. En norsk oppsummering av rapporten er publisert i NINA Temahefte 76b (https://hdl.handle.net/ 11250/2655582).

Bartlett, J., Rusch, G.M., Kyrkjeeide, M.O., Sandvik, H. & Nordén, J. 2020. Carbon storage in Norwegian ecosystems. NINA Report 1774. Norwegian Institute for Nature Research. This report discusses approximate estimations of the carbon budgets within Norway’s mainland ecosystems. It stands as an initial overview of the natural potential of carbon storage and sequestration in Norwegian ecosystems. We describe carbon cycling in five key ecosystem groups: forest, alpine and cryosphere, agriculture and grassland, wetland, and freshwater and near-shore ecosystems. We emphasise the vital ecosystem service that Norwegian landscapes and ecosystems provide in sequestering carbon, and how climate change and management practices may aggravate or mitigate this function. We find that the largest stores of carbon in Norway are in the forests (32%) which also cover 38% of the total land area. Wetlands and permafrost cover 9% and 3% of the total land mass respectively, yet are storing over 2.2 Pg C, 31% of the nation’s carbon. These two ecosystems are the most carbon dense ecosystems per km2, with 53 and 48 kg C m−2 for wetlands and permafrost respectively. The next densest storage of carbon can be found in freshwater lake sediments, with 45 kg C m−2, amounting to 13% of all carbon stores. Forests and low-mid alpine zones sequester the most carbon on an annual basis (5.5 and 5.3 Tg C yr−1, respectively), with soils in alpine heathlands contributing the most to alpine carbon stores. In considering the carbon stored in key ecosystems, we find that Norway contains approximately 0.18% of all global carbon stocks, with a land mass that is 0.07% of the planet. This high carbon-to-area ratio is likely due to the large proportion of the country that is carbon rich peatlands (alpine and lowland) and boreal forest. Since ratifying the Paris Agreement, Norway has pledged to become carbon neutral by 2050, yet is presently one of the highest CO2/CO2-e emitters per capita in Europe, and within the top 20% of emitters globally. Terrestrial ecosystems that are included in the emissions reporting system for Norway include productive forest and land-use changes therein, arable land and farm grazing land, infrastructure areas, and a small portion of the total area of mire. However, a large portion of the remaining land area in Norway is not included in the accounting, but whose carbon emissions and sink capacity can be significantly affected by management practices and/or conversion. Currently non-managed areas such as wetlands, alpine zones, mountain forest, freshwater sediments, habitats included in non-agricultural open lowland classes, and the cryosphere including permafrost, are not considered in carbon reporting, or accurate land cover estimates. These areas account for more than half of the land cover of Norway and could account for approximately 68% of the nation’s carbon stores. Additionally, coastal ecosystems, such as kelp forests are also not included, yet play a key role in both carbon budgets and biodiversity measures. The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) finds that the conservation and enhancement of carbon sinks and natural carbon stores is one of the surest ways for us to combat the extremes of climate change. The most efficient and cost-effective process is by using existing ecosystems. Current national inventories do consider the changes in land use, and how this may impact carbon emissions. However, much of the regularly assessed land types are biased towards managed ecosystems, and there is currently no framework for how to incorporate impacts on biodiversity. The loss of biodiversity is accelerating, and that has negative consequences for populations, species, communities and ecosystems, and thus ecosystem services, including those underpinning the capacity for climate mitigation and adaptation. The recent reports from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES Global Assessment 2019) and the Intergovernmental Panel for Climate Change (IPCC Land Report 2019) both point to biodiversity and ecosystems as underpinning climate actions. They also emphasise the necessity of developing mixes of instruments that make best use of synergistic opportunities that can motivate land-owners and other decision-makers to make decisions that both conserve biodiversity and ecosystem integrity and deliver high levels of ecosystem services. The latter includes reduced greenhouse gas emissions and increased removals. Ensuring a diverse portfolio of healthy ecosystems, either through conservation of already existing ones or by restoring degraded ones, will have the greatest value of ecosystem services and ensure the highest chance of adaptability to climate change pressures in the future. The ability of non-managed and seemingly unproductive ecosystems, such as alpine landscapes, to sequester and store carbon is significant. We suggest that, in addition to a ‘Klimakur’ (“climate cure”), there is a need for a ‘Naturkur’ (“nature cure”) to implement a strategy for biodiversity and ecosystem services following-up the findings and recommendations from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Bio-diversity and Ecosystem Services (IPBES), the new international commitments under the Bio-diversity Convention (CBD), and the national implementation of the Norwegian “Nature for Life” white paper (Meld. St. 14 (2015-2016), Ministry of Climate and Environment 2015). A Naturkur would emphasise the value of maintaining a diverse portfolio of ecosystems at a national level, ecosystems that are inextricably interlinked with carbon storage, sequestration capacity and biodiversity itself, and of finding solutions that can help achieve multiple objectives by proposing synergistic measures. Or rather, a harmonized Klima-Naturkur, where actions for climate mitigation and adaptation, and for biodiversity and ecosystem services conservation are not designed independently, but address societal challenges in a coordinated manner, are synergistic, and reinforce each other to achieve multiple benefits. Bartlett, J., Rusch, G., Kyrkjeeide, M.O., Sandvik, H. & Nordén, J. 2020. Karbonlagring i norske økosystemer. NINA Rapport 1774. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer omtrentlige estimater av karbonbudsjettene i Fastlands-Norges økosystemer. Den gir en innledende oversikt over det naturlige potensialet for karbonopptak og -lagring i norske økosystemer. Vi beskriver karbonkretsløpet i fem viktige økosystemgrupper: skog, fjell (inkl. kryosfære), åpent lavland (inkl. jordbruksareal), våtmark og ferskvann/kyst. Vi fremhever den viktige økosystemtjenesten som norske landskap og økosystemer yter ved å lagre og binde karbon, og hvordan klimaendringer og forvaltningspraksis kan forverre eller dempe denne funksjonen. Våre estimater viser at det største karbonlageret i Norge ligger i skog (32 %), som også dekker 38 % av det totale landarealet. Våtmark og permafrost dekker hen-holdsvis 10 % og 3 % av den totale landmassen, men lagrer allikevel over 2,2 Pg C, som tilsvarer 31 % av landets karbon. Disse to økosystemene er de mest karbontette økosystemene per km2, med henholdsvis 53 og 48 kg C m−2 for våtmarker og permafrost. I innsjøsedimenter finnes 45 kg C m−2, som utgjør 13 % av all karbonlagring. Skog og lav- og mellomalpin sone tar opp mest karbon på årsbasis (henholdsvis 5,5 og 5,3 Tg C per år), med alpine lyngheier som natur-typen som bidrar mest i fjellets karbonlager. Våre estimater viser at Norge totalt har omtrent 0,18 % av de globale karbonlagrene, med en landmasse som tilsvarer 0,07 % av jordoverflaten. Dette skyldes sannsynligvis den høye dekningen av karbonrike myrer og boreale skoger. Siden godkjenningen av Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytral innen 2050, men har i dag et av de høyeste CO2(-ekvivalent)-utslippene per innbygger i Europa og er dermed blant de 20 % av verdens land med høyest utslipp. Utslippsrapporteringssystemet for Norge om-fatter (bruksendringer i) produktiv skog, jordbruks- og beitemark, infrastrukturområder og en liten del av det totale myrområdet. En stor del av Norges øvrige arealer er imidlertid ikke omfattet av karbonregnskapet, selv om forvaltning og/eller bruksendringer har stor betydning for deres kar-bonutslipp og -opptaksevne. For øyeblikket tar f.eks. ikke karbonrapportering og arealstatistikk høyde for ikke-forvaltede arealer, slik som våtmarker, permafrost, alpine soner, fjellskog, fersk-vannssedimenter eller åpent lavland utenom landbruksareal. Disse områdene utgjør mer enn halvparten av Norges areal og kan utgjøre omtrent 68 % av landets karbonlager. Heller ikke kystøkosystemer som tareskog er inkludert, selv om disse spiller en nøkkelrolle for både karbon-budsjetter og biologiske mangfold. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) er bevaring og forbedring av naturlige karbonfangere og karbon-lagre en av de sikreste måtene å bekjempe de mest ekstreme klimaendringene på. Den mest kostnadseffektive måten er ved å bruke eksisterende økosystemer. Nåværende nasjonale kar-bonregnskap vurderer kun endringer i arealbruk og hvordan disse kan påvirke karbonutslipp. Ikke-forvaltede økosystemer er dermed sterkt underrepresentert, og deres betydning for natur-mangfold blir heller ikke tatt høyde for. Tapet av biologisk mangfold er akselererende og har negative konsekvenser for bestander, arter, samfunn, økosystemer og dermed økosystemtje-nester. Å sikre et mangfold av økosystemer med god tilstand, enten ved å bevare uberørte na-turtyper eller ved å restaurere degradert natur, vil sikre den største verdien av økosystemtjenes-ter og tilpasningsevnen til klimaendringer. Ikke-forvaltede og tilsynelatende uproduktive økosys-temer, som alpine naturtyper og våtmarker, har en betydelig evne til å binde og lagre karbon. Vi foreslår at det i tillegg til klimakur utredes en tilsvarende naturkur. Målet bør være å imple-mentere norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 14 (2015-2016)), følge opp funn og anbefalinger fra det internasjonale naturpanelet (IPBES) og de nye globale målene som skal vedtas av konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) i oktober 2020. En naturkur vil kunne bidra til at Norge opprettholder et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand, noe som er svært viktig for lagring og opptak av karbon. Naturkur bør blant annet inneholde en oversikt over tiltak og løsninger som er bra for både naturmangfold og klima. En slik utredning bør inneholde særskilte kapitler som kombinerer klima- og naturkur, hvor tiltak for klimatilpasning og bevaring av biologisk mangfold og økosystemtjenester ses i sammenheng, gir synergier og forsterker hverandre. En norsk oppsummering av rapporten er publisert i NINA Temahefte 76 (https://hdl.handle.net/ 11250/2650166).