Search

Til tross for at menns vold mot menn er utbredt og forårsaker mye skade og frykt, er slik vold i liten grad gjenstand for politisk bekymring eller forskeres oppmerksomhet. I denne artikkelen retter vi søkelyset mot menns vold mot menn og undersøker hvordan den blir behandlet i to sammenhenger, nemlig i retten og i media. Vi analyserer hvordan menns vold mot menn presenteres og tolkes i norske lagmannsretter (2015–2020) og i norske medier (2000–2020). Vi finner at voldens sosiale dynamikk, i form av gjensidighet og hvordan den følger av menns sosiale relasjoner, er en viktig komponent i domstolens behandling av menns vold mot menn. Domstolene diskuterer ofte ansvaret for volden som delt mellom utøver og offer, eller i hvert fall begrunnet i forståelige sosiale relasjoner mellom menn. Media forteller en enkel fortelling om menns vold mot menn, både i den forstand at mediedekningen er knapp og overflatisk, og at den behandler spørsmål om årsaker og konsekvenser summarisk. Vi analyserer funnene i lys av betydningen av maskulinitetsnormer. Selv om vold strider mot sentrale verdier i samfunnet, indikerer håndteringen av volden at den også normaliseres, så lenge den utøves mellom menn, og mellom menn som står i et likestilt forhold til hverandre.

Den norske presten Peter Blom (1828–1912) var i svensk-norsk diplomatisk tjeneste i Konstantinopel fra 1858 til 1864, og i de påfølgende tiårene skrev han bøker og artikler som omhandlet kulturelle og religiøse forhold i Konstantinopel og Levanten. Blom var antagelig drevet av en utferdstrang, og av sitt kristne engasjement og ønske om evangelisering. I løpet av årene i Konstantinopel utviklet han også en interesse for islam og muslimer, og han behandlet islam og muslimers praksis inngående i sine skriftlige arbeider. I tre bøker publisert mellom 1870 og 1903 forente Blom trekk fra ulike sjangre, som reiseskildringer, etnografiske opptegnelser, innføringsbøker, misjonslitteratur og polemikk. Fremstillingene av muslimsk tro og praksis er preget av negative forestillinger, men han var også sterkt kritisk overfor ikke-protestantiske kristne trosfeller. Ingen av de tre bøkene fikk bred omtale eller utbredelse i norsk offentlighet, men like fullt kan de fortelle oss noe om den norske kunnskapsproduksjonen om islam og muslimer mot slutten av 1800-tallet.

Sedan 1800-talet har kvinnor som gift sig med diplomater axlat rollen som diplomatfru, med ansvar för att underhålla och skapa en välkomnande atmosfär i hemmet. Dessa förväntningar var så centrala att fruarna utbildades i korrekt uppträdande genom kurser och handböcker. På 1970-talet tog diplomatfruar initiativ för att avskaffa dessa oskrivna förpliktelser, men många förväntningar kvarstår än idag. Studien intervjuar fem kvinnor gifta med norska diplomater och analyserar därigenom ett fall där liknande resultat anses osannolika. Norge, rankat som det näst mest jämlika landet i världen enligt Gender Gap Report 2023, utgör ett osannolikt fall för dessa patriarkala strukturer att fortgå. Studien tillämpar Pierre Bourdieus praktiska teori för att undersöka hur fruar pressas att anta den traditionella rollen. Resultaten visar att fruar fortfarande förväntas delta i och arrangera evenemang samt är begränsade från ekonomisk självständighet. Diplomatfruar ses även som skapare av avslappnade atmosfärer som underlättar för diplomater att knyta band och därigenom samarbeta. Studien belyser hur praktiker kan fortsätta trots att diplomatfruar är kritiska men identifierar också förändringsfaktorer såsom möjligheter till distansarbete och inträde av manliga ”diplomatfruar”. Abstract in English: The Role of Diplomatic Spouses: A Bourdieusian Exploration: Expectations and Restrictions of Contemporary Diplomatic Spouses Since the 19th century, women married to diplomats have often assumed the role of a “diplomat’s wife”, responsible for fostering a welcoming home environment. These expectations were so essential that wives were trained in proper conduct through courses and handbooks. Although efforts in the 1970s aimed to eliminate these unwritten duties, many expectations remain today. This study interviews five women married to Norwegian diplomats and thus constitutes a least likely case study. Norway, ranked as the second most gender-equal country, by the 2023 Gender Gap Report, represents an unlikely case for the persistence of such traditional, patriarchal roles. Using Pierre Bourdieu’s practical theory, the study explores how wives feel pressured to conform to these traditional roles. Findings reveal that many wives are still expected to organize and attend events, with their economic independence often restricted. Diplomat’s wives are perceived as key to creating relaxed atmospheres that help diplomatic networking. The study highlights how traditional practices continue despite resistance while also identifying factors of change such as remote work and the emergence of male “diplomat’s wives”.

Sammendrag Norge har en sterk utviklingspolitisk identitet. Denne er knyttet sammen av bildene av Norge som fredsmekler, FNs beste venn og humanitær bistands-kjempe. Denne identiteten ligger til grunn for ønsket om å unngå en tettere integrering med EUs utviklingspolitikk. Denne artikkelen analyserer to endringer som rokker ved betingelsene for en fortsettelse av en autonom utviklingspolitikk. Norsk autonomi er betinget av politisk vilje og handlingsrom. Private aktørers inntog i utviklingspolitikken utfordrer den samlede politiske viljen til å stå utenfor. I tillegg øker den gjensidige avhengigheten av Europa når EU nå konsoliderer sin utviklingspolitiske arkitektur. Med utgangspunkt i disse to endringsprosessene diskuterer jeg muligheter og begrensninger for Norge som et tett tilknyttet ikke-medlem av EU og om en autonom utviklingspolitikk kan bestå.

EUs grønne giv kan ha omfattende konsekvenser også for land som ikke er medlemmer, men som er tilknyttet EU. Mens Norge møter klimakrisen med å samarbeide tettere med EU, har Storbritannia trukket seg ut av viktige avtaler. Vi benytter kvalitativ metode for å undersøke hvordan relasjonene mellom EU og disse landene har påvirket landenes handlingsrom innenfor klima- og energipolitikk. Funnene våre gir kun delvis støtte til antakelsen om at jo mer omfattende og juridisk bindende en avtale mellom EU og et land er, jo mer mister dette landet autonomi eller aksepterer begrensninger. Det er mer komplekst enn som så, og det varierer for ulike kategorier av handlingsrom. Mens Storbritannia har økt mulighetene for å lage sine egne regelverk, er dette handlingsrommet langt mindre enn den britiske regjeringen ønsker å framstille det som, og ikke uten kostnader. Samtidig viser sammenligningen med Norge at det kan ligge mye autonomi i å binde seg til et overnasjonalt regelverk. Studien viser hvordan det kan være både utfordrende og givende for ikke-medlemmer å samarbeide med EU.

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Etter 1948 var Norge en av Israels aller beste venner. Palestinernes skjebne vakte ingen interesse. De var glemt. Etter krigen i 1967 forandret disse holdningene seg. Israel var blitt en okkupasjonsmakt. Det palestinske flyktningproblemet var like uløst. PLO hadde også endret politikk, var blitt langt mer kompromissvillig og gikk inn for en tostatsløsning. Like fullt hadde Norge den mest restriktive politikken overfor PLO i hele Vest-Europa. Først i 1986 fikk PLO et informasjonskontor i Norge. I 1989 kom Norges første offisielle besøk til PLO i Tunis. Gjennom hele 1980-tallet var Arbeiderpartiet pådriveren for den nye norske politikken. Den var bygd på det nye tillitsforholdet til PLO og det nære forholdet til Israel. I 1993 forhandlet Norge fram Oslo-avtalen. Norges nære forhold til Israel hadde gjort Norge akseptabel. PLO skjønte også at det trengte en Israel-venn. Men i Norge var det ikke lenger noen sterk sympati for Israel. Det var den norske rollen som gjorde at Norge ikke kunne føre noen demonstrasjonspolitikk og markere standpunkter som Israel fant uakseptable. Først under Gazakrigen i 2023 har Norge hatt en ny pådriverrolle, også internasjonalt, for å få slutt på krigen og få i gang forhandlinger om en tostatsløsning. Abstract in English: From Israel’s to the Palestinians’ Best Friend? After 1948, Norway became one of Israel’s closest friends. The fate of the Palestinians did not arouse any interest. After the war in 1967, these attitudes changed. Israel had become an occupying power. The Palestinian refugee problem remained unresolved. The PLO had also changed its policy and advocated for a two-state solution. Nevertheless, Norway had the most restrictive policy towards the PLO in all of Western Europe. It was not until 1986 that the PLO received an information office in Norway. In 1989, Norway made its first official visit to the PLO in Tunis. Throughout the 1980s, the Labour Party was the driving force behind the new Norwegian policy. It was built on the new trust relationship with the PLO and the close relationship with Israel. In 1993, Norway negotiated the Oslo Accords. Norway’s close relationship with Israel had made it possible. The PLO also realized that it needed a friend of Israel. However, there was no longer strong sympathy for Israel in Norway. Norway’s role forced Norway to pursue a policy acceptable for Israel. Only during the Gaza War in 2023 has Norway been at the forefront internationally in efforts to end the war and initiate negotiations for a two-state solution.

Norsk Israel–Palestina-politikk kombinerer en rekke perspektiver som er i spenn. Overordnet er politikken sterkt konsensuspreget når det gjelder hva man ønsker å oppnå, nemlig tostatsløsningen, men det er et økende sprik i oppfatningene av hvordan man best kan oppnå denne. Gaza-krigen har i sterk grad økt gapet mellom mål og tilnærming i norsk politisk debatt. Debatten slår også forskjellig ut avhengig av hvilket felt man ser på. På det såkalte bistandssporet er den klassiske norske konsensusen sterkest, mens når det gjelder spørsmålet om hvilken grad man skal legge press på Israel er gapet størst. Et sentralt tema i denne diskusjonen er spørsmålet om norsk innflytelse. Her oppstår det et paradoks som er tydeligst hos de såkalte styringspartiene (H og Ap). Satt på spissen argumenterer de for at Norge ikke kan påta seg en ledende rolle fordi Norge vil da miste sin innflytelse og dermed ikke vil kunne spille en ledende rolle. På en rekke felt, som støtte til UNRWA, krav om våpenhvile, økt differensiering, uttalelsen i ICJ, og anerkjennelse av Palestina har dette slått sprekker under Gaza-krigen. På andre felt, som ytterligere sanksjoner av Israel er dette fortsatt et hovedargument. Abstract in English: Norwegian Israel–Palestine Policy in a Time of Crisis Norwegian Israel–Palestine-policy combines a series of perspectives which are in tension. In an overarching sense the policy is based on a consensus regarding what Norway aims to achieve, namely the two-state solution. However, there is an increasing divide regarding the question of how to achieve this solution. This gap has widened due to the Gaza war. The Norwegian debate looks different depending on which topic one looks at. In the field of aid the classic consensus remains strongest, while when it comes to the question of pressuring Israel the gap is biggest. A core theme in this debate is the question of Norwegian influence. Here there is a paradox, especially for the major parties (the Conservative party and Labour). Norway, so this argument goes, cannot take on a leading role for fear of losing influence and risking losing its leading role. On a series of topics, such as supporting UNRWA, demanding a ceasefire, increased differentiation, making statements to the ICJ, and recognizing the State of Palestine, Norway has shifted as a result of the Gaza war. In other fields, such as the question of increasing sanctions on Israel, this is still a core tenant of Norwegian policy.

I 1948 reiste delegasjoner fra den norske Landsorganisasjonen (LO) til både Sovjetunionen og USA. Reisene avstedkom to rapporter som ga grunnlag for sammenligning av arbeidsforhold og levekår i verdens to supermakter. Sammenligningen slo ikke godt ut for Sovjetunionen. Sovjetiske representanter gikk derfor på motoffensiven i det som snart utviklet seg til en skarp propagandastrid. På motsatt side sto amerikanske myndigheter som forsøkte å forsterke og til fulle utnytte de norske faglige rapportenes internasjonale sprengkraft. Artikkelen analyser prosessen rundt gjennomføringen av først den ene, så den andre delegasjonsreisen og deretter utarbeidelsen, utgivelsen og formidlingen av rapportene fra utenlandsreisene. Gjennom uformelle nettverksforbindelser mellom Arbeiderpartiet, LO, den amerikanske utenrikstjenesten og marshallplan-administrasjonen, ble ringen av involverte individuelle og kollektive aktører utvidet lag for lag til i siste ende å innbefatte et strategisk norsk-amerikansk propagandasamarbeid med globalt nedslagsfelt. Den narrative fremstillingen illustrerer i praksis fruktbarheten av transnasjonale perspektiver innen studiet av arbeiderbevegelsens historie. Empirisk og teoretisk er artikkelen et bidrag til en transnasjonal vending i norsk arbeiderhistorie.

Sommeren 1967 ble den første avtalen om overføring av arbeidskraft mellom Norge og Jugoslavia underskrevet. 46 jugoslaviske sykepleiere dro til Norge for å avhjelpe mangelen på kvalifisert arbeidskraft ved norske sykehus. Denne gruppen skilte seg fra andre arbeidsinnvandrergrupper på denne tiden: De kom på ett års kontrakt, de hadde full utdanning, og de var kvinner. Ved å bruke både norske og jugoslaviske skriftlige kilder og intervjuer med noen av de tidligere helsearbeiderne, vil jeg undersøke deres opplevelser i Norge og belyse debatten som gikk om deres engasjement. Hensikten med artikkelen er å vise hvordan og hvorfor de jugoslaviske helsearbeiderne ble rekruttert til Norge, samt å gi et innblikk i hvordan de vurderer sin integrasjonsprosess i mottakerlandet mer enn 50 år etter sin ankomst. En hovedkonklusjon er at tilhørigheten til sykepleierprofesjonen bidro til at denne gruppen ble inkludert på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Flere representanter fra helsesektoren og samfunnet for øvrig bidro på hver sin måte til integreringen av denne gruppen blant annet leger, sykepleiere, hjelpepleiere og pasienter, men også én helsedirektør, to forstanderinner, én ambassadør, kronprinsparet og én ordfører.

I denne replikken svarer undertegnede på kritikken reist i Lidvard Grønnevets kommentar. Jeg påpeker først og fremst feil og misforståelser i kritikken, men gir Grønnevet rett i at begrepet «kvoter» naturlig nok ikke skulle vært nevnt i forbindelse med medlemskapsforhandlingene i 1972. Jeg roser også Grønnevet for å bringe frem innsikt i spørsmål som har med Norges forhold til EU på fiskeriområdet. En del av dette var kjent for undertegnede, men måtte utelates på grunn av ordgrensen i tidsskriftet. Abstract in English: Reply to Grønnevet In this reply, I respond to the criticism raised in Lidvard Grønnevet’s commentary. First of all, I point out errors and misunderstandings in his comments, but I also agree with him that I should not have used “quotas” in conjunction with membership negotiations in 1972. I also praise Grønnevet for providing new knowledge in issues related to Norway’s relationship with the EU in fishing. Some of this is well known, but I had to leave it out because of the word limit of the journal.

Denne artikkelen utfordrer den norske EU-debatten ved å sette søkelys på et oversett, men stadig viktigere politikkområde for europeisk samarbeid, nemlig helsepolitikk og mer spesifikt helseberedskap. EU har iverksatt store prosjekter knyttet til helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien. Norge er omfattet av noen av disse gjennom EØS-avtalen, men står også utenfor viktige initiativer. Denne artikkelen tjener to formål: den kartlegger den pågående utviklingen i EU på helseberedskapsområdet og vurderer i hvilken grad nettopp dette området bør ta mer plass i den norske europadebatten og debatten om holdbarheten til dagens status quo. Artikkelen identifiserer videre to konkrete områder som er sentrale for Norge knyttet til helseberedskap. Det ene dreier seg om utviklingen av EUs helseunion og Norges politiske arbeid med å sikre formell tilgang til alle initiativene som nylig har blitt utviklet i EU. Det andre er virkningene EUs sterkt intensiverte arbeid med helseberedskap har for norsk helseindustri. Artikkelen konkluderer med at norske sårbarheter er særlig knyttet til det politiske utenforskapet, men at disse sårbarhetene må sees i sammenheng med eventuelle bidrag norsk helseindustri kan gjøre i det europeiske helsemarkedet dersom Norge blir tettere tilsluttet helseunionen.

EUs samlede respons på krigen i Ukraina illustrerer bredden i EUs utenrikspolitiske virkemidler og medlemslandenes økte vilje til å løse felles utfordringer innenfor EU systemet. Det har også blitt tydeligere hvordan EU og Nato i økende grad komplementerer hverandre. Krigen og en endret geopolitisk situasjon illustrerer også hvordan sikkerhet i økende grad spiller over i andre politikkområder i EU som handel, energi, teknologi, kommunikasjon og kritiske råvarer. Vi befinner oss dermed i en europeisk sikkerhetspolitisk kontekst som er radikalt endret siden 1994. En hovedutfordring for Norge er at avtalene med EU ikke reflekterer denne utviklingen. For å kompensere for dette må man dermed stadig søke å inngå nye avtaler for å sikre norske sikkerhetspolitiske interesser, noe som er krevende og uforutsigbart. Så langt har det for eksempel skapt utfordringer knyttet til en eventuell norsk tilknytning til EUs nye satellittkommunikasjonssamarbeid (IRIS²) og helseunion. Denne artikkelen diskuterer EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk og implikasjoner for Norge. Vi redegjør for viktige utviklingstrekk og drivere av EUs utenrikspolitikk, før vi går litt mer i dybden på hva slags utenrikspolitisk aktør EU er i dag. Til slutt diskuterer vi betydningen av denne utviklingen for Norge.

Europa er i endring, og vi ser nå en gryende diskusjon om Norges forhold til EU. Dette er nødvendig ettersom Norges avtaler med EU ble fremforhandlet i en tid da verden så veldig annerledes ut. Den sittende regjeringen besluttet våren 2022 å sette sammen et utvalg for å vurdere erfaringene med EØS-avtalen de siste ti årene eller siden sist gang en omfattende utredning av Norges avtaler med EU ble foretatt i 2012 (NOU 2012: 2). I tillegg til å få i oppdrag å vurdere norske erfaringer med EØS-avtalen, har utvalget blitt bedt om å vurdere erfaringene Storbritannia (siden brexit), Sveits og Canada har fra sitt avtalebaserte samarbeid med EU. Det regjeringen derimot ikke har bedt utvalget om, er å gjøre en tilsvarende vurdering av hva et eventuelt norsk medlemskap i EU ville betydd for ulike sektorer. Selv om det ikke er vanskelig å finne en politisk forklaring på hvorfor medlemskapsalternativet ble utelatt i regjeringens mandat til utvalget, så finnes det ingen god faglig begrunnelse for det ettersom medlemskap er et reelt alternativ. Med denne fokusspalten ønsker vi derfor å supplere utvalgets rapport, som er planlagt publisert våren 2024, med en analyse av medlemskapsalternativet.

Artikkelen diskuterer Norges klimapolitikk i lys av landets utenforskap. Til tross for påstander om at Norge, utenfor EU, kan ha større autonomi i utformingen av klimapolitikken, viser studien at dette ikke nødvendigvis fører til mer ambisiøse klimamål. Siden 2009 har Norge valgt å innordne seg etter EU, samarbeide på klimaområdet og oppdatere sine mål i tråd med de europeiske. Gjennom en sammenligning med Sverige, kommer artikkelen frem til at EU-medlemskapet ikke har begrenset Sveriges evne til å forfølge en ambisiøs klimapolitikk nasjonalt og internasjonalt. Artikkelen avdekker også utford;ringene Norge står overfor som følge av sitt utenforskap, spesielt innenfor energisektoren, hvor avhengigheten av vannkraft og olje- og gassindustrien vanskeliggjør klimapolitiske tiltak. På tross av Norges internasjonale initiativer innen klimafinansiering og skogbevaring, argumenterer artikkelen for at EU-medlemskap ikke nødvendigvis ville begrense Norges ambisjoner som global klimaleder. Til slutt peker studien på utfordringene ved å stå utenfor EU og understreker behovet for en grundig vurdering av de potensielle fordelene og begrensningene ved utenforskapet.

Denne artikkelen ser på korleis EØS-medlemskapet har påverka norsk tenestehandel. Ved hjelp av ein gravitasjonsmodell studerer eg først verknaden av EØS for handel med tenester generelt. Deretter går artikkelen inn på sentrale tenestesektorar og studerer effekten av spesifikke handelspolitiske indikatorar. Analysen viser at EØS-avtalen er assosiert med rundt 35 prosent høgare eksport samanlikna med ein frihandelsavtale. I finansielle tenester og kommunikasjonstenester er eksporten rundt 50 prosent høgare med EØS-avtalen samanlikna med ein handelsavtale. Brexit endrar desse estimata overraskande lite. Opne, velregulerte og harmoniserte marknader for kommunikasjonstenester er spesielt viktig for tenestehandelen.

Hvert år får norsk offentlighet informasjon om forhåndsstemmer i hver enkelt kommune før selve valgdagen. Det er imidlertid litt usikkert hva denne informasjonen kan brukes til? Høyt antall forhåndsstemmer i seg selv gir ingen prognose på nasjonalt nivå for om det blir høy eller lav valgdeltakelse. Over tidsrommet fra 1975 til 2019 har andelen forhåndsstemmer økt, mens den samlede valgdeltakelsen har gått ned. Imidlertid, gjennom å bruke 5 126 lokalvalg i Norge fra 1975 til 2019 avholdt ved tolv ulike anledninger, viser denne forskningskommentaren at endringer i andel forhåndsstemmer på lokalt nivå (i en kommune) gir en god prognose for endringer i valgdeltakelse i kommunen. På lokalt nivå kan forhåndsstemmer i en kommune være nyttig som en temperaturmåler for aktører (media, statsvitere og beslutningstakere) for å gi en prognose på den lokale valgdeltakelsen. Funnene indikerer også viktigheten av arbeidet med å tilrettelegge for forhåndsstemmer lokalt.

Som valgt medlem av FNs sikkerhetsråd i perioden 2021–2022 hadde Norge mulighet til å utgjøre en forskjell og yte innflytelse i verdens mektigste organ. I rollen som pennefører for Afghanistan gjorde Norge nettopp det. I løpet av medlemskapsperioden vedtok Sikkerhetsrådet å forlenge mandatet til FNs politiske oppdrag i Afghanistan (UNAMA), samt vedtok flere presseuttalelser og presidentuttalelser om situasjonen i Afghanistan. Bakteppet for den krevende jobben som pennefører var Talibans maktovertakelse i Afghanistan i august 2021 og Russlands angrepskrig mot Ukraina fra februar 2022. Med utgangspunkt i praksisteori og på bakgrunn av intervjuer med norske diplomater som forhandlet på vegne av Norge i FNs sikkerhetsråd, samt diplomater fra andre faste og valgte medlemsland, ser vi i denne artikkelen nærmere på den uformelle penneførerrollen i FNs sikkerhetsråd og Norges innsats som leder for arbeidet med Afghanistan. Artikkelen konkluderer med at penneførerrollen i FNs sikkerhetsråd er en av de sterkeste verktøyene for å oppnå innflytelse i enkeltsaker for valgte medlemsland, men er betinget av medlemslandenes diplomatiske kapital. Videre utgjør den uformelle praksisen også en mulighet til å fremme egne prioriteringer i Sikkerhetsrådet.

I denne artikkelen belyser utenriksminister Anniken Huitfeldt tre ulike aspekter ved Norges arbeid og profil i FNs sikkerhetsråd. For det første: Effekten av det toårige medlemskapet for norsk utenrikspolitikk og norske interesser. Hva har Norge fått igjen? For det andre: Hva har Norge bidratt med? Har Sikkerhetsrådet tjent på å ha Norge som valgt medlem? For det tredje: Hvilke diplomatiske og utenrikspolitiske særtrekk ved Norge har hatt betydning for vår rolle og innsats som valgt medlem av FNs sikkerhetsråd? Utenriksministeren viser i artikkelen hvordan sikkerhetsrådsmedlemskapet har styrket norske interesser. Huitfeldt gir flere eksempler på hvordan Norge som valgt medlem utnyttet handlingsrommet i Sikkerhetsrådet ved både å være en prinsippfast aktør, men samtidig ta initiativ og lede flere forhandlinger som førte frem til viktige sikkerhetsrådsvedtak. Hun understreker hvor viktig begge disse rollene ble etter Russlands fullskala angrepskrig mot nabolandet Ukraina 24. februar 2022. Det ble da helt avgjørende å hindre at Sikkerhetsrådet endte opp i fullstendig handlingslammelse, særlig på saksområder som ikke hadde noen sammenheng med angrepskrigen mot Ukraina.

Norges FN-ambassadør Mona Juul reflekterer i denne artikkelen om arbeidet i Sikkerhetsrådet sett fra innsiden etter at Russland startet sin fullskala angrepskrig mot Ukraina 24. februar 2022. Den brutale og folkerettsstridige krigshandlingen av en vetomakt i FNs sikkerhetsråd mot et suverent naboland er det mest alvorlige som har skjedd på europeisk jord siden den andre verdenskrig. Krigen, som ble dimensjonerende for Norges femte medlemskap i FNs sikkerhetsråd i 2021–2022, fikk også konsekvenser for samarbeidet og dynamikken mellom sikkerhetsrådsmedlemmene. Det var en overhengende fare for at Sikkerhetsrådet ville bli så splittet at det ikke lenger ville ivareta sine grunnleggende funksjoner. Ambassadør Juul gir et innsideblikk på hva Norge gjorde i denne situasjonen etter det sikkerhetspolitiske tidsskillet, hvilket handlingsrom som fantes, og hvordan Norge bidro til at Sikkerhetsrådet, tross økt splittelse, klarte å fatte vedtak på flere viktige saksområder.

Copyright of European Journal of Social Work is the property of Routledge and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Denne artikkelen omhandler regjeringens strategiske kommunikasjonsarbeid, nærmere bestemt Statsministerens kontors (SMK) rolle i dette arbeidet, og hvordan rollen påvirkes av teknologisk utvikling og politisk kontekst. Artikkelen baserer seg på intervjuer med 10 elitekilder som alle har vært tett på prosessene som studeres. Vi finner at SMK har styrket sin kommunikasjonskapasitet over tid, og i viktige, politiske saker er sterkt involvert i regjeringens strategiske kommunikasjonsarbeid. Fagdepartementene har ellers høy grad av selvstendighet i håndteringen av mer ordinære saker på sine fagfelt. SMKs rolle er spesielt viktig i koalisjonsregjeringer hvor kontoret er sentralt i å holde laget samlet. Artikkelen gir unik innsikt om en viktig institusjon som er lite studert i norsk statsvitenskap, og bidrar til den internasjonale diskusjonen om sentralisering ved å vise at strategisk kommunikasjonsarbeid er dynamisk og involvering varierer avhengig av sak.

Jon Hanssen-Bauer argumenterer for at tostatsløsning lever og at kritikken av norsk politikk rammer feil. I denne replikken argumenterer jeg for at vi analyserer den samme virkeligheten, men at vi har veldig forskjellig forståelse av hva denne politiske virkeligheten betyr for situasjonen på bakken i Israel/Palestina. Det finnes ikke noe godt alternativ til tostatsløsningen, men verdenssamfunnet (inkludert Norge) må jobbe med den realiteten som finnes. Den realiteten innebærer dessverre at israelsk ekspansasjon og amerikansk aksept for denne har umuliggjort den løsningen.

Konseptet beroligelse utgjør en del av «arvesølvet» i norsk sikkerhetspolitikk. Russlands siste invasjon av Ukraina har aktualisert debatten om den «klassiske» beroligelsen: de selvpålagte begrensningene på alliert militær aktivitet i Norge. I denne artikkelen forstås beroligelse som mer enn det å «slipe ned» den alliansebaserte avskrekkingen. Konseptuelt er det er derfor hensiktsmessig å skille mellom to typer beroligelse: passiv og aktiv. En konseptuell oppdatering vil være nyttig for å forstå beroligelsens ulike form(er), mulige effekt(er) og konseptets fortsatte relevans i Norges forhold til Russland – i en tid der den teknologiske utviklingen og markante geopolitiske endringer endrer rammevilkårene og forutsetningene som beroligelse er tuftet på. En mer spesifisert forståelse av konseptet inkluderer en bredere del av norsk utenrikspolitikk – både i teori og i praksis – og inkluderer en rekke samarbeids- og konfliktflater i det norsk-russiske forholdet som går ut over den «klassiske» beroligelsen. Denne artikkelen argumenterer ut fra premisset om at vi ikke vet om beroligelse virker etter hensikten. Beroligelse, et konsept som i utgangspunktet bygget på etterkrigstids-realismens verdenssyn og logikk, bør derfor også analyseres med andre teoretiske «linser» som kan gi bedre forståelse av effektene av de ulike formene for beroligelse i en verden med andre rammevilkår enn da Holst lanserte konseptet.

Selv om verken medisin, lov, religion eller et bestemt ideologisk livssyn kan forklare alle perspektivene i abortdebatten og hevde en ugjenkallelig etisk riktig side, preges «pro-life»-diskursen ofte av harde, ensformede oppfatninger og standpunkter som presenteres som de eneste sanne og etisk riktige. Som i alle andre diskurser spiller metaforer en viktig rolle, for de kan fremkalle sterke følelser og gjøre påstander overbevisende. Målet med artikkelen er å vise frem og analysere diskurser i to forskjellige sammenhenger, nemlig i Serbia og Norge, for å undersøke om «pro-life»-diskurser skiller seg fra hverandre når det gjelder i hvilken grad de hevder retten til den eneste sannheten, og dermed retten til fullstendig makt.

Internasjonal statsvitenskap har de siste tiårene utfordret den tradisjonelle éndimensjonale forståelsen av europeisk politikk. Analysene av norsk politikk har alltid vært flerdimensjonale, og sånn sett kan man si at analysene av europeisk politikk har tatt igjen de norske. Samtidig åpner et nytt todimensjonalt europeisk rammeverk, GAL-TAN, et nytt perspektiv på norsk politikk. Denne artikkelen viser hvordan denne todimensjonale forståelsen av europeisk politikk kan brukes for å forstå utviklinger i norsk politikk. En slik analyse viser at en større andel velgere i Norge – som i resten av Europa – har posisjoner som ikke er direkte sammenfallende med å være enten fullt progressiv eller fullt konservativ. Fra 1990 og frem til 2017 vokste gruppene velferdssjåvinist og markedskosmopolitt betydelig i størrelse. Disse endringene gjenspeiles også i det politiske landskapet, og kan forklare mange av konfliktene på begge sider av det tradisjonelle høyre-venstre-skillet. Analysen peker på at dersom den andre dimensjonen blir enda viktigere for velgere og partier i kommende valg, vil det utfordre dagens norske partikoalisjoner.

Denne artikkelen retter oppmerksomheten mot utviklingstrekk i landbruks- og fiskeripolitikken i Norge og EU etter iverksettingen av EØS-avtalen i 1994. Det argumenteres for at politikken på begge områder har blitt likere, og dette forklares ut fra at både Norge og EU må forholde seg til de samme internasjonale avtalene, at begge deler mange av de samme ideene angående hva som god politikk og at Norge i økende grad importerer lover og regler fra EU. Avslutningsvis argumenteres det med at fortsatt EØS-tilknytning vil være langt mindre utfordrende for landbruks- og fiskerinæringene enn en ny frihandelsavtale eller et EU-medlemskap. Abstract in English: Agriculture and Fisheries in Norway. Outside, but Increasingly Inside the EU? This article draws attention to developments in agricultural and fisheries policy in Norway and the EU after the implementation of the EEA Agreement in 1994. It is argued that the policy in both areas has become more similar, and this is explained by the fact that both Norway and the EU must follow the same international agreements, that both share many of the same ideas regarding what constitutes proper policies, and that Norway is increasingly importing laws and regulations from the EU. In conclusion, it is argued that continued EEA association will be far less challenging for the agricultural and fishing industries than a new free trade agreement or EU membership.

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Tema for denne artikkelen er samarbeidet mellom norsk og jugoslavisk arbeiderbevegelse i perioden 1946–1956. Søkelyset på er på landenes faglige hovedsammenslutninger. Ved å undersøke både norske og jugoslaviske kilder ser jeg på forskjeller og likheter og partenes standpunkter gjennom den kalde krigen. Artikkelen framhever de viktigste virkningene av kontaktene: Etablering av sterkere bånd mellom hovedsammenslutningene; den gradvise tilnærmingen og besøksutvekslingene mellom landene, som etter hvert ble flyttet til parti- og forbundsnivå. Artikkelen vil også vise hvordan den jugoslaviske fagbevegelsen fikk hjelp fra den norske Landsorganisasjonen til å slutte seg til internasjonale organisasjoner, og at formannen Konrad Nordahl spilte en viktig rolle i denne sammenhengen. Avslutningsvis behandler artikkelen Det norske Arbeiderpartis holdning til Jugoslavia etter at Milovan Ðilas, kanskje den fremste pådriveren for samarbeid, ble arrestert og fengslet.

Denne studien undersøker hvordan personer med opprinnelse fra Øst-Asia erfarer rasisme i Norge. Materialet er samlet inn gjennom kvalitative semistrukturerte dybdeintervjuer. Utvalget består av elleve personer i alderen 18–41 år med opprinnelse fra fem land: Indonesia, Kina, Sør-Korea, Thailand og Vietnam. Deltakerne har adopsjonsbakgrunn, innvandrerbakgrunn eller er norskfødte og har innvandrerforeldre. Begrepet «hverdagsrasisme» utgjør studiens teoretiske rammeverk. Studien viser at deltakerne har erfart rasisme. Rasismen deltakerne har blitt utsatt for, har hatt stor innvirkning på deres mentale helse, identitetsdannelse og yrkesvalg. Funnene viser at myten om et fargeblindt samfunn er med på å usynliggjøre rasismen som deltakerne erfarer.

Ine Eriksen Søreide var utenriksminister i fire av de sju årene som gikk mellom den russiske annekteringen av Krym i 2014 og invasjonen av Ukraina i 2022. Hun måtte utforme den norske balansegangen mellom avvisning og imøtekommenhet under nokså andre forhold enn forgjengerne. Til tross for sikkerhetspolitiske utfordringer, en fra norsk side lite ønskelig innenrikspolitisk utvikling og en del kontroversielle hendelser, ble kontaktene mellom de to landene gradvis mer likt det det hadde vært før 2014. Dette var noe Søreide selv ønsket å framheve da hun fratrådte stillingen i 2021.

I denne artikkelen undersøker vi europapolitikken i Ine Eriksen Søreides periode som utenriksminister. Med utenriksministerens egne redegjørelser for Stortinget som viktigste kilde, viser artikkelen hvordan europapolitikken under Søreide var preget av både kontinuitet og brudd. Søreide videreformidlet forgjengernes budskap om et samarbeid basert på både interesser og felles verdier, men hun tilla samtidig forholdet til EU større vekt. Artikkelen viser også at Søreides fremstilling av handlingsrommet i Norges forhold til EU skilte seg markant fra Stoltenberg II-regjeringens vekt på reservasjonsretten. Vi viser også hvordan forståelsen av EU og handlingsrommet innenfor Norges tilknytning kan belyse trygdeskandalen.

I denne artikkelen undersøkes hvordan Norge i Ine Eriksen Søreides periode som utenriksminister (2017–2021) forvaltet de sikkerhetspolitiske forbindelsene med USA. Vi etablerer noen kjennetegn ved den sikkerhetspolitiske situasjonen i perioden og beskriver betydningsfulle sider ved samarbeidet med Norges viktigste allierte. Til tross for utenrikspolitisk turbulens opptrådte Norge som en urokkelig og tålmodig arbeidende alliansepartner. Søreides ivaretakelse av den sikkerhetspolitiske relasjonen til USA videreførte uten tvil en «lang linje» i norsk utenrikspolitisk tradisjon. Samtidig hadde Søreides forvaltning av denne «grunnlinjen» en profil: Måten periodens dilemmaer ble løst, tyder på at hensynet til smale, men grunnleggende sikkerhetsinteresser var fremtredende.

De siste årene har det blitt stadig vanligere å beskylde mediene for å komme med falske nyheter, spre misinformasjon og ha en politisk agenda. Internasjonalt er det en lang rekke studier som kaster lys over «fiendtlig medie»-persepsjon (FMP), altså tendensen til at folk oppfatter mediedekningen som partisk. Mesteparten av den eksisterende forskningen har fokusert på vanlige folks oppfatninger. I denne artikkelen er ett av hovedmålene derfor å undersøke om tendensen til «fiendtlig medie»-persepsjon også finnes i ulike elitegrupper i Norge. Når det gjelder årsaker til FMP har den eksisterende litteraturen særlig fokusert sammenhengen mellom politiske ideologi og FMP. Et annet hovedmål med artikkelen er å undersøke hvordan også holdninger til medienes grunnleggende samfunnsrolle rolle henger sammen med inntrykk av at nyhetsdekningen er partisk. Basert på tre paneler undersøker denne studien både omfanget av og forklaringer på FMP blant borgere, journalister og politikere. Selv om FMP ikke er et utbredt fenomen i Norge, finner vi små, men signifikante forskjeller på tvers av de studerte samfunnsgruppene. Videre finner vi at oppfatninger om mediene som sensasjonspreget og konfliktorientert, har en klar sammenheng med høy grad av FMP, mens oppfatninger om at mediene har et viktig samfunnsoppdrag henger sammen med lave grader av FMP.

Sammendrag Lokalhistorie skrives som regel uten noen eller med lite informasjon om stedets spesielle lydbilde. Mulige årsaker til dette kan være at denne informasjonen vurderes som irrelevant, sjølsagt og uforanderlig, eller at en ikke vet hvordan et lydbilde kan beskrives. I denne artikkelen argumenteres det for at lydbildet er en viktig sanselig stedserfaring som ikke er sjølsagt eller uforanderlig. Dette demonstreres ved å kontrastere de fundamentalt forskjellige lydlandskapene eller klanguniversene i to ellers kommensurable norske lokalsamfunn (Florø og Lillehammer). Videre presenterer artikkelen modeller og begrep fra to sentrale lydteoretikere og -praktikere, Raymond Murray Schafer og Bernie Krause, som viser hvor lett og givende det kan være å beskrive lokale lydunivers. Artikkelen tar særlig sikte på å ta i bruk Bernie Krauses holistiske forestilling om lydøkologi, det vil si at et lokalt lydbilde er en integrert helhet av geofoni, biofoni og antropofoni. Et sentralt formål med artikkelen er å (1) kort presentere lydteoretikeren og -praktikeren Bernie Krauses arbeid, som er lite kjent i Norden, (2) plassere ham i forhold til andre lydteoretikere og -praktikere, særlig Raymond Murray Schafer, og (3) demonstrere det heuristiske potensialet i Krauses teori ved å kontrastere de fundamentalt forskjellige lydlandskapene i to ellers kommensurable norske lokalsamfunn (Florø og Lillehammer).

Copyright of European Journal of Social Work is the property of Routledge and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

This academic paper explores how friendships between Christians and Muslims in Norway influence their views on conversion. Christian participants grapple with the tension between their desire to convert their Muslim friends and maintaining genuine friendships. Muslims show less interest in converting Christian friends, but some express happiness at the prospect. The article also highlights creative approaches to conversion, such as incorporating elements of the other's faith. Ultimately, it underscores the primacy of friendship and love over conversion, emphasizing how close relationships can transform religious perspectives. [ABSTRACT FROM AUTHOR]

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Copyright of Internasjonal Politikk is the property of Cappelen Damm Akademisk and its content may not be copied or emailed to multiple sites or posted to a listserv without the copyright holder's express written permission. However, users may print, download, or email articles for individual use. This abstract may be abridged. No warranty is given about the accuracy of the copy. Users should refer to the original published version of the material for the full abstract. (Copyright applies to all Abstracts.)

Bakgrunn: Somaliere er blant de nyeste og største innvandrergruppene i Norge. Hensikten med artikkelen er å bidra med ny kunnskap om helseressurser blant eldre innvandrere med somalisk bakgrunn i Norge og hvordan disse ressursene kan styrke deres sosiale kapital. Metode: Reanalyse av to masterprosjekter med 17 intervjuer av eldre somaliere i lys av sosial kapital som teoretisk ramme. Spørsmål om hva som var viktig for dem ble stilt. Resultater: Tre helseressurser ble identifisert: 1) Erfaringskunnskap fra hjemlandet, 2) Helsefremmende aktiviteter, 3) Vilje til å bygge bro. Helseressursene drøftes i lys av ulike former for sosial kapital. Erfaringskunnskap fra hjemlandet bidrar til etablering av relasjoner og bånd med mennesker med lik erfaringsbakgrunn. Helsefremmende aktiviteter skaper nye sosiale relasjoner som kan gi mot til å bygge broer til andre nettverk. Viljen til å bygge bro utgjør en potensiell helseressurs som kan skape kontakt med majoritetssamfunnet. Avslutning: Eldre somaliere i Norge har mange helseressurser og gode forutsetninger for å bygge bro til majoritetssamfunnet. Det anbefales flere måter å støtte eldre somaliere på slik at de kan realisere sin sosiale kapital.