Search

Additional file 1: Table S1. Report in accordance with the COREQ guidelines-checklist for reporting qualitative research. Description of data: Completed checklist in accordance with the COREQ guidelines.

Additional file 2. Interview guide. Description of data: Topical questions used in the interviews for data collection.

I denne kartleggingen har vi besvart tre hovedproblemstillinger: 1) Hvordan er kunnskapen om psykososialt arbeidsmiljøarbeid blant norske virksomheter? 2) Er psykososialt arbeidsmiljøarbeid på dagsorden og hvor høyt prioriteres det blant norske virksomheter? 3) Hvordan arbeider norske virksomheter med det psykososiale arbeidsmiljøet? Resultatene baserer seg på datamateriale fra 56 intervju i 30 virksomheter og en spørreundersøkelse besvart av 1153 norske virksomheter. Funnene indikerer at psykososialt arbeidsmiljø oppleves som et bredt og delvis komplisert begrep blant de deltakende virksomhetene. Virksomhetene arbeider med det og prioriterer det til en viss grad, men det er uenighet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden på hvor systematisk og helhetlig arbeidet og prioriteringene er. Nær halvparten av alle virksomhetene rapporterer at de har psykososialt arbeidsmiljø som en del av det systematiske HMS-arbeidet. Det er få som oppgir gode psykososiale arbeidsmiljøtiltak da det er trivselstiltak/velferdstiltak som dominerer når de oppgir hva de konkret gjør. En del virksomheter ser ut til å ha en reaktiv tilnærming til psykososialt arbeidsmiljø og fokuserer i mindre grad på forebygging. Virksomhetene trenger økt kunnskap om de konkrete innholdselementene i psykososialt arbeidsmiljø og sammenhengen med organisatoriske arbeidsmiljøfaktorer. ISBN : 978-82-14-07589-2

Det er en liten økning i antall rapporterte årsverk fra 2021 til 2022 på 1,7 prosent på nasjonalt nivå. Det er 200 flere årsverk i tjenester til voksne (økning på 1,5 prosent) og 83 flere årsverk i tjenester til barn og unge (økning på 2,2 prosent). Ett av hovedfunnene i årets rapport er den sterke økningen i antall kommuner som rapporterer om rekrutteringsproblemer. Det er flest som rapporterer om rekrutteringsutfordringer av psykologer, men det er sterkest økning i andel som har problemer med å rekruttere sykepleiere, inkludert helsesykepleiere, men også vernepleiere og sosionomer. Samarbeidet med fastlegene er kartlagt i 2012, 2018 og 2022. Det var stabilt og godt samarbeid i over åtti prosent av kommunene i 2012 og 2018, men i 2022 har andelen som oppgav at de generelt har et godt samarbeid med fastlegene gått ned med syv prosentpoeng. Samtidig blir fastlegene viktigere inn i tjenestenes arbeid fordi flere med alvorlige lidelser blir kommunenes ansvar og det blir viktig å følge med på denne målgruppens tilgang til helsetjenester fremover. Psykologene i kommunene ser i størst grad ut til å arbeide med Hovedforløp 1 og 2, og det er behov for mer psykologkompetanse særlig inn i Hovedforløp 2 og 3. Både for at kommunene skal samhandle bedre med spesialisthelsetjenesten rundt denne målgruppen, men også fordi øvrige ansatte Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2022: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene ISBN 978-82-14-07880-0

Mål: Det overordnede målet med dette prosjektet var å undersøke om det er noen grupper som er mer digitalt sårbare enn andre, hvilke forhold som utgjør digital sårbarhet og hvilke konkrete barrierer og utfordringer sårbare grupper møter når de skal ta i bruk digitale velferdstjenester som innebærer selvbetjening, som nav.no. Metoder: Vi har samlet inn data ved hjelp av litteraturgjennomgang, intervju og spørreskjema. Data i intervju og spørreskjema er samlet inn fra fagpersoner som bistår brukere med å bruke nav.no som del av jobben sin: Ansatte som jobber i kommunale tilbud til flyktninger, ansatte som jobber i lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus, sosionomer på sykehuset som jobber med både somatikk og psykiatri, og ikke minst ansatte på biblioteket. Pårørende fikk også mulighet til å besvare skjema. Resultater: 793 personer besvarte spørreskjemaet, 30 ble intervjuet og 42 artikler ble inkludert i litteraturgjennomgangen. Digital sårbarhet består av mange ulike forhold: helserelaterte barrierer, sosiale barrierer, lav digital kompetanse, lav byråkratisk kompetanse og språkutfordringer. Jo flere av disse barrierene en bruker opplever, jo mer digitalt sårbar er vedkommende. Å ikke mestre digitale selvhjelpsløsninger kan ha både økonomiske, helserelaterte og juridiske konsekvenser for brukerne. I tillegg kom det frem at informantene i dette prosjektet opplever at digitalisering ikke fører til myndiggjøring for de brukerne de møter og hjelper – men heller det motsatte: Mange brukere føler seg som tapere i møtet med digitale selvhjelpsløsninger.

Dette er sluttrapporten i den forskningsbaserte følgeevalueringen av omleggingen fra "Raskere tilbake" til Helse og arbeid, som SINTEF og NTNU har gjennomført på oppdrag fra de fire regionale helseforetakene, under ledelse av Helse Sør-Øst RHF. Evalueringen har pågått fra desember 2018 til desember 2021, og bygger på et omfattende empirisk materiale bestående av både registerdata, spørreskjemaundersøkelse i to runder og intervju med en rekke aktører hvert av årene. Det overordnede målet med følgeevalueringen har vært å studere omleggingen av "Raskere tilbake"-ordningen og hvilke konsekvenser omleggingen har hatt på system-, tjeneste- og pasientnivå.

Våren 2021 var landets kommuner fortsatt preget av pandemisituasjonen og det var stor usikkerhet rundt smitteutviklingen. Det er derfor naturlig at ikke alle kommuner har kunnet prioritere rapporteringen i år, og totalt var det 24 kommuner/bydeler som ikke rapporterte og ytterligere 10 kommuner har kun fylt ut et minimum av skjemaet ved å bekrefte årsverkene som ligger inne i systemet fra forrige rapportering. Det er 338 kommuner/bydeler som har fullført hele eller nesten hele rapporteringen og inkludert de 10 kommunene som har bekreftet årsverkene, gir dette en dekning på 93,5 prosent. For de 24 kommunene/bydelene som ikke har rapportert, har vi brukt 2020‐tall. Fra 2020 til 2021 finner vi en økning på 1,3 prosent i årsverkene til kommunalt psykisk helse‐ og rusarbeid nasjonalt, fordelt på 1 prosents økning i tjenester og tiltak til voksne og 2,7 prosent økning i tjenester og tiltak til barn og unge. ISBN: 978-82-14-07719-3

Rapporten inneholder resultater fra to spørreundersøkelser som er besvart av et utvalg på 11318 sykepleiere i september 2020 og i september 2021. Resultatene viser at helse‐ og omsorgstjenestene har stort potensial for å øke ansattinvolveringen gjennom økt samarbeid med tillitsvalgte og verneombud, både i pandemirelatert arbeid, men også generelt. Tjenestene har også et stort potensial for forbedringer i HMS‐arbeidet. Selv om smittevern gjennom pandemien i økende grad har blitt inkludert i det systematiske HMSarbeidet, er det mye mer som må gjøres for å unngå overbelastning på de ansatte. Overbelastning gir økt risiko for sykefravær, og høyere sykefravær øker risikoen for overbelastning blant de øvrige ansatte. Vi finner at symptomer på Covid‐19 er årsak til mye av korttidssykefraværet og at muskel‐skjelettlidelser, utslitthet av jobb, søvnløshet og belastningslidelser er årsak til mye av langtidsfraværet. Resultatene viser en tydelig sammenheng mellom høyere akkumulert belastning gjennom pandemien og svakt vurdert HMS‐arbeid. Vi finner også at det er systematisk høyere andel sykepleiere som vurderer å slutte i helse‐ og omsorgstjenestene blant de som vurderer at HMS‐arbeidet på egen arbeidsplass har svak kvalitet målt med ulike indikatorer.

SINTEF har på oppdrag fra Helsedirektoratet årlig utført datainnsamling om kommunalt psykisk helsearbeid i kommunene siden 2007, da kalt IS‐24 etter gjeldende rundskriv. Fra 2015 ble også rusarbeid inkludert, og navnet ble da endret til IS‐24/8 fordi rundskrivet for rusarbeid tidligere ble kalt IS‐8. Rapporten inkluderer årsverksdata for perioden 2007‐2020. På tema der de samme spørsmålene er inkludert tidligere år, har vi tatt med alle årene som er aktuelle for å følge med på utviklingen. I 2020 har datainnsamlingen vært komplisert på grunn av koronasituasjonen som inntraff to uker før vi vanligvis sender e‐post til alle kommunene for å forberede de på datainnsamlingen. Vi avventet situasjonen og bestemte at vi måtte gjøre en forundersøkelse for å se når kommunene ville ha anledning til å svare. De fikk fem ulike datoer å velge mellom, den 15. i hver måned fra mai til september. I tillegg spurte vi om de kunne gi en kort beskrivelse (åpen) av konsekvensene av koronasituasjonen for målgruppene til kommunalt psykisk helse og rusarbeid. Det kom inn 285 svar fra kommuner/bydeler og dette tilsvarer 77 prosent av alle kommunene/bydelene. Vi analyserte svarene og leverte funnene i form av et notat i mai 2020 (78i14030/notat 1_2020).1 I forundersøkelsen oppgav kommunene hvilken svarfrist de ønsket og de fleste ønsket da å rapportere innen 15. juni. Vi avsluttet datainnsamlingen 16. september og det er 65 kommuner som ikke har rapportert i 2020. Det er i tillegg 13 kommuner som delvis har fylt ut skjemaet. Det vil si at det er 294 kommuner/bydeler som har deltatt i årets kartlegging. Det utgjør 79 prosent av alle kommuner/bydeler. For årsverksstatistikken er ikke dette et betydelig problem da vi har 2019‐tall som vi kan bruke. Det er små endringer i årsverk fra år til år på kommunenivå, så vi vurderer at dette ikke vil være en stor feilkilde. Det er mer problematisk at vi ikke har svar på de øvrige spørsmålene, hvor det vanligvis er svar fra over 90 prosent av kommunene. Fordi vi ikke vet hvordan den enkelte kommune er påvirket av koronasituasjonen, har vi valgt å ikke purre mer enn én gang for ikke å belaste kommunene mer enn nødvendig. Det ble tidlig klart at 2020 ville bli et krevende år å få inn rapporteringen fra kommunene. Vi er likevel fornøyde med at 294 kommuner har svart på hele skjemaet, i tillegg til de 13 kommunene som delvis har svart. Totalt er vi da på 83,5 prosent av kommunene, og det må vi si oss fornøyde med. Kapittel 1 er utvidet i forhold til tidligere rapporter, og inneholder nå tre deler; nasjonale føringer for psykisk helse‐ og rusfeltet (kapittel 1.1 og Vedlegg A), forskning og evaluering fra Norge siste år (kapittel 1.2) og internasjonale kunnskapsoppsummeringer siste år (kapittel 1.3). Målet med dette er å bidra til at kommunene og tjenestene lettere kan holde oversikt over de nasjonale føringene og få tilgang til ny forskningskunnskap. Det er foreløpig relativt lite forskning på kommunale eller lokale tjenester innen psykisk helse og rusarbeid, både nasjonalt og internasjonalt. Vi finner mer forskning på psykisk helsefeltet enn på rusfeltet.

I studien har vi undersøkt sykepleieres erfaringer med den første fasen av koronapandemien, samt konsekvensene for pasienter, brukere og pårørende, slik sykepleierne har erfart det. Datagrunnlaget er en nasjonal kartlegging (spørreskjema-undersøkelse) til alle medlemmer i NSF. Totalt 35143 sykepleiere har besvart undersøkelsen. Videre har vi intervjuet 35 sykepleiere innenfor tre case: sykepleiere som har jobbet med alvorlig syke og døende, sykepleiere som har vært omdisponert og sykepleierledere. Mest sentrale funn: sykepleiere som har vært i arbeid under pandemien har tatt mye ansvar og jobbet mer enn vanlig, på nye steder og med nye oppgaver. Mange sykepleiere har erfart mangel på smittevernutstyr og har jobbet uten nødvendig utstyr i smittesituasjoner. Flere sykepleiere har blitt smittet av koronavirus enn befolkningen generelt. Pasienter/brukere og pårørende har, ifølge sykepleierne, merket alvorlige konsekvenser av pandemien. Nedstengte tjenester og frykt for smitte har ført til at mange har fått for lite tjenester eller har takket nei til tjenester. Generelt har sykepleiere som har jobbet under pandemien opplevd økt belastning på arbeidsplassen og redusert jobbtilfredshet. Mange har vært redde for å bli smittet og bringe smitte videre, og har følgelig også opplevd store begrensninger i familieliv – og i privatlivet ellers. Sykepleierlederne har hatt lange arbeidsdager og måttet håndtere mange utfordrende situasjoner. Også sykepleierstudentene har merket konsekvenser av pandemien. De har hatt endringer i praksis og reduserte læringsmuligheter.

Denne rapporten handler om hvordan de ulike landene har bygget opp systemer for oppfølgingen av sykmeldte, og er en første tilnærming til grundigere komparative analyser av sykefravær. For å forstå oppfølgingsregimene, er det nødvendig å se på de ulike lands sykefraværsordninger og andre ordninger. Prosjektet har ikke hatt ramme til å gå inn i alle detaljene rundt ordningene som for eksempel rettigheter til og bruk av permisjon med eller uten lønn, regler for arbeidsledighetsregistrering, sosialstøtteordninger, tidligpensjonsordninger, familiestøtteordninger etc. Det er for eksempel stor sannsynlighet for at ordningene brukes ulikt i de ulike landene. I Norge dekker sykepengeordningen sannsynligvis en del langtidsfravær fra jobb som ville vært registrert som arbeidsledighet i andre land. Det er også sannsynlig at vi i Norge bruker sykelønn og sykepenger i tilfeller som burde vært permisjon, med eller uten lønn. Andre faktorer som vil ha betydning når vi sammenlikner sykefraværet i ulike land, er hvor strenge kravene til sykdomsbegrepet er. I Norge brukes sykefravær som løsning for eksempel ved stress og overbelastning. Andre land kan ha bedre støttesystemer rundt virksomhetene og de ansatte i slike livssituasjoner, som gir mindre behov for denne type fravær. Slike forhold vil påvirke hvor effektive systemene for oppfølging av sykmeldte er. Vi finner i liten grad elementer i andre lands oppfølgingsregimer som tilsier at det bør prøves ut i Norge. Oppdragsgiver: NHO Sykefraværsoppfølging i Danmark, Finland, Island, Nederland, Norge, Sverige og Tyskland

Fra 2017 til 2018 økte antall årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid totalt med nesten ni prosent, fordelt på 7,5 prosent økning i tjenester til barn og unge og 8,9 prosents økning i tjenester til voksne. Dette er den sterkeste årlige veksten vi har observert siden Opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet i 2008. Øvrige tema som behandles i årets rapport er: OP-rus, pakkeforløp psykisk helse og rus, oppfølgende virksomhet, øyeblikkelig hjelp døgntilbud, arbeidstiltak, brukermedvirkning og brukerorientering, boligsituasjonen, nasjonale kvalitetsindikatorer, oppfølging av barn og unge, oppfølging av eldre, pårørende, samarbeid med fastlegene og spesialisthelsetjenesten, selvmord, selvskading, vold og overgrep, organisering av psykisk helse- og rusarbeid i kommunene, samt erfaring med kompetanse- og ressurssenter for psykisk helse og rus. For de fleste temaene presenteres resultater på nasjonalt nivå, fylkesnivå og etter kommunestørrelse. For relevante tema presenteres også resultater fra kommunene gruppert etter helseforetaksområde. Oppdragsgiver: Helsedirektoratet Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2018. Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene.