Search

Denne studien ser på et utvalg lærere sine erfaringer med The Better Learning Program-2 (BLP-2) for å gi psykososial støtte til elever som del av undervisningen. Det er en eksplorerende studie med bruk av kvalitative intervju med lærere i Gaza. BLP-2 er utviklet i samarbeid mellom Universitetet i Tromsø ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, og Norwegian Refugee Council/NRC (Flyktninghjelpen). Programmet er en psykososial intervensjon i en pedagogisk sammenheng basert på en traumefokusert tilnærming og gjennomføres for elever utsatt for traumatisk stress. For elever som deltar i programmet er målet er å forbedre skoleprestasjoner, bedre kapasitet for læring, integrere mestringsteknikker for økt skolefungering og dempe kroniske symptomer på traumatisk stress. Teoridelen i studien er basert på 3 deler; diagnosekriterier for traumer, intervensjon ved kollektive traumer og The Better Learning Program-2. Studiens metodedel beskriver vitenskapsteoretisk perspektiv, kvalitativt forskningsintervju, planlegging, innsamling og organisering av data, etikk, reliabilitet og validitet. I presentasjon av studiens funn benyttes anonymiserte sitater fra intervjuene, som diskuteres i lys av relevant teori. Lærerrollen er studiens overordna kategori, men funn og påfølgende diskusjon baseres på tre underkategorier i tilknytning til lærerrollen: Lærerrollen før og etter oppstart med BLP-2, lærer og elevrelasjoner, personlige endringer i tilknytning til intervensjon med BLP-2. Sentrale funn i første kategori er endringer i lærerrollens innhold, fordi BLP-2 ga kunnskap om traumer og elevenes vansker. I den andre kategorien er funn tilknyttet endring i lærer elevrelasjon ved gjennomføring av intervensjon. Det som ble en positiv forsterker for relasjon var intervensjonens metodikk, ny kunnskap og læreres personlige egenskaper. Lærere benyttet i større grad personlige egenskaper i og utenfor intervensjon, noe som ga et nytt mulighetsrom for å hjelpe elevene psykososialt og faglig. Den tredje kategorien funn tilknyttes læreres personlige endringer privat og i yrkesrollen. Flere lærere begynte å benytte metodikken fra BLP-2 for å dempe eget stress. Det ga personlig erfaring med BLP-2, forståelse for metodikken og den type stress de selv og elevene lever under, som gjorde det mulig å endre yrkes- og privatliv. Siste del i studien er oppsummerende konklusjoner for å besvare studiens problemstilling basert på presentasjon av funn og diskusjon til hvert hovedområde.

Denne masteroppgaven er et forskningsprosjekt som har til hensikt å få kunnskap om systematisk arbeid med mål om å forebygge og redusere skolefravær på ungdomstrinnet. Langvarig og omfattende skolefravær kan føre til alvorlige konsekvenser for elevene og deres fremtid, og på sikt gi store samfunnsmessige kostnader. PPT er en viktig del av støtteapparatet som skal bistå skolene i arbeidet med å legge til rette opplæringen for elever. PP- tjenesten har både system og individrettete arbeidsoppgaver, og er en viktig samarbeidspartner som bistår skolene i arbeidet med å legge til rette opplæringen for elever. Temaet for studien blir derfor å finne frem til hva PP- rådgivere vektlegger som viktig i arbeidet med å forbedre praksis for å redusere skolefravær. Jeg har valgt et kvalitativt forskningsdesign og ønsker å intervjue PPT- rådgivere. Ved å finne frem til hva de vektla innen tidlig innsats og forebygging, kompetanse om tiltak og samarbeid med var målet å produsere kunnskap som kan bidra til å redusere utfordringer med fravær. Problemstillingen er: Hva vektlegger PPT- rådgivere i det systemrettede arbeidet på ungdomstrinnet for å redusere skolefravær? Hovedfunnene indikerer at skolefravær er et prioritert område i PP- tjenesten. Det synes å foregå utviklingsarbeid i tjenestene, i tråd med føringer og intensjoner om en tjeneste som er en viktig del av laget rundt barna. Systemrettet arbeid med forebygging og tidlig innsats blir vektlagt på bakgrunn av et felles rammeverk utarbeidet i kommunen. For å få et godt systemrettet arbeid i skolene synes det viktig å veilede skolene i bruk av rammeverket, og avklare forventninger, roller og ansvar mellom instansene. Skolene som system bør samarbeide om å skape gode læringsmiljø med fokus på trygghet, gode relasjoner og god tilpasset opplæring. Skoler bør ha kompetanse om skolefravær og ulike begreper og årsaker. Føring og avdekking av utfordringer med fravær var sentralt. I tillegg er en grundig kartlegging viktig, og den bør involvere alle parter skole, elev og foresatte. Samarbeid med eleven og de foresatte synes å være av avgjørende betydning for å lykkes med å få eleven på skolen.

Temaet for min masteroppgave er åpenhet om barns diagnoser. Dette temaet er inspirert etter en opplevelse jeg hadde som vikar på en barneskole, hvor en gruppe barn var nysgjerrig på et annet barn med diagnosen Down syndrom. De spurte meg blant annet om hvorfor eleven alltid hadde en voksen sammen med seg. I etterkant fikk denne hendelsen meg til å reflektere over at det ikke er gitt at barn har informasjon om diagnoser og kjennetegnene som følger med, med mindre de får informasjon om det. Det kunne være flere årsaker til at disse elevene ikke hadde informasjon om diagnosen til medeleven, kanskje hadde foreldrene en rolle i dette? Videre ønsket jeg å finne mer ut om foreldrenes erfaringer knyttet til informasjon og åpenhet om deres barns diagnose. Jeg har avgrenset begrepet diagnose til diagnoser som er fysisk lite synlig, men som gir barnet utfordringer i hverdagen på grunn av sin diagnose. Problemstillingen for denne oppgaven er: Hvilke erfaringer har foreldre til barn med en diagnose med åpenhet om diagnosen i skolen som kontekst? For å belyse denne problemstillingen brukte jeg kvalitativt intervju som metode. Jeg har intervjuet seks foreldre til barn med en diagnose. Jeg fant at alle foreldrene syntes at åpenhet om deres barns diagnose var viktig for tilrettelegging for, ivaretakelse av, og utviklingen til barnet.

Resilience is a concept of growing interest in the research field, as well as bullying and quality of life. Resilience has gained rising interest over the past decade because it has capacity for systematically informed prevention and intervention (Elbau et al. 2019). This study looks at data from a former study “Trivsel I Tromsø” with children and adolescence victims to bullying and harassment (N=237) and a control group (N=735). In total (N=952). The pupils that matched the criteria, were from 9 to 16 years, who bullied and/or harassed at the cut off-point 3 or more times a month. The aim of the study was to look for any evidence of resilience within the bullied and harassed group. To assess this The Strenghts and Difficulties Questionnaire (SDQ) were used, and resilience was defined within the children or adolescence who scored in the normal range of total difficulty. Furthermore, KINDLR and the SDQ Pro-social score was used in effort to map out trends of resilience within the dataset. This is followed by regression analyses to sort out which variables had the most resistance towards the negative impacts. Main result of this study shows that 176 (74%) of the pupils were resilient towards the bullying and harassment. A moderate resiliency was considered within the borderline N=35 (14,7%), the last group N=26 (10,9%) were associated with low resilience. Compared to the control group, the most important protective factors were friends, the school environment, and emotional well-being in reducing the negative impacts displayed by the SDQ (with some reservations during overlap issues). The also study notes that physical well-being and self-esteem, and pro-social factors has effects against bullying and suggests that family has an effect in lowering the negative impacts of the bulling and harassment.

Forsking som foreligger om spesialundervisning i skolen, tenderer mot å ha fokus på det som ikke fungerer. Denne masteroppgaven har til hensikt å beskrive hva som kjennetegner god spesialundervisning. Søkelyset rettes mot foresattes opplevelser av spesialundervisning og på praksis som erfares som fungerende for elever som har autismespekterforstyrrelser i videregående skole. Problemstillingen er som følgende: «Hvilke fellesnevnere beskriver foresatte på en god spesialundervisning for elever med autismespekterforstyrrelser i den videregående skolen?» Det begrepsmessige rammeverket består av teori om spesialundervisning, autismespekterforstyrrelser og foreldresamarbeid. Tangens (2012) teori om skolelivskvalitet er valgt som hovedteori for drøfting av funn. Problemstillingen blir belyst gjennom en kvalitativ metode og hermeneutisk tilnærming. Informantene er strategisk valgt ut fra sine erfaringer med austismespekterforstyrrelser. Fire foresatte til barn med austismespekterforstyrrelser og en ung mann som selv har en mild form for autisme, har gjennom semistrukturerte intervju bidratt med sine erfaringer av spesialundervisning. Analysen av datamaterialet er gjort med utgangspunkt i tematisk analyse. Resultatet i denne studien indikerer at spesialundervisning kan fungere for elever som har autismespekterforstyrrelser. Informantene signaliserte at suksessfaktorer er et godt foreldresamarbeid, trygge relasjoner, samt faglig og menneskelig kompetanse hos lærere. Funnene viser at teorien om skolelivskvalitet kan gi en forståelse for spesialundervisning av elever med autismespekterforstyrrelser. Integrering er nedfelt som fundament i norsk skole, men var ikke en faktor som var avgjørende for om spesialundervisningen ble oppfattet som positivt. Undersøkelse av integrering som nøkkelen til suksess for alle elever med spesielle behov, bør følges opp av videre forskning.

Formålet mitt med oppgaven var todelt. Først og fremst ønsket jeg å få mer kunnskap om temaet stress blant barn og ungdom slik at jeg på best mulig måte kan håndtere slike saker i en framtidig jobb. Samtidig vises det at stressproblemer blant dagens barn og unge er i vekst og det er derfor et relevant tema for dagens samfunn. Jeg hadde også et ønske om å undersøke det stadig mer omtalte temaet stress knyttet opp mot skoleelever. Jeg vil legge vekt på hvordan behandlere i Barne- og ungdoms psykiatrisk poliklinikk (BUP), tenker og tror at stressbelastning påvirker dagens elever. I tillegg omhandler den hvordan de ansatte i BUP opplever og arbeider med fenomenet stress blant skoleelever i dagens samfunn. Empirien har gitt meg god kunnskap og innsikt om mine informanters tanker om arbeidet med elever som opplever stressproblemer, samt hvilke problemer som kan ha en sammenheng med stress. I intervjuene har det kommet fram data som tyder på at stress blant barn og ungdom i stor grad er noe mine informanter jobber med. Videre viser funn at stress i seg selv ikke nødvendigvis er det de ansatte i BUP jobber mest med, men at det ofte kan være en tilleggsvanske hos elevene. Informantene beskriver også viktigheten av å se hver enkelt elev før man går i gang med tiltak. I studiet viser funnene også at samarbeid mellom de ulike instansene er avgjørende for å lykkes med elever som opplever mye stressbelastning.

Barn med utviklingshemming har reduserte kognitive og adaptive ferdigheter (WHO, 2019), noe som videre påvirker språklige ferdigheter (Esbensen & MacLean Jr, 2017). Vansker innenfor ulike områder av språket er vanlig, og variasjonen i gruppen er stor. Innenfor språkets områder regnes vokabular å være en nøkkelferdighet som kan ha betydning for utvikling også på andre språk- og utviklingsområder (Næss, Engevik, & Hokstad, 2017). Gjennom en randomisert kontrollert studie har vi undersøkt effekten av vokabularintervensjonen, DSL+ på ekspressive vokabularferdigheter hos barn med utviklingshemming. Vi ønsker gjennom vår studie å finne svar på om intervensjonen DSL+ bidrar til å øke ferdigheter innenfor ekspressivt breddevokabular og ekspressivt dybdevokabular hos barn med utviklingshemming som er 5-6 år ved pretest. Utvalget på 24 barn ble gjennom randomisering fordelt i to grupper; intervensjonsgruppen som mottok intervensjonen gjennom daglige leksjoner i 30 uker, og kontrollgruppen som fulgte ordinært pedagogisk opplegg i sin barnehage eller skole. Intervensjonen ble implementert av pedagogisk personale ved den enkelte barnehage/ skole. Utvalgets ekspressive ferdigheter ble målt ved to tidspunkt, pre- og posttest. Resultatene av studien viser at vokabularintervensjonen DSL+ har signifikant effekt på intervensjonsgruppens ekspressive breddevokabular for ord det er trent på i intervensjonen. I forhold til breddevokabular finner vi ingen signifikant overføringseffekt fra trent vokabular til generelle vokabularferdigheter. Vi finner heller ikke at intervensjonen har hatt effekt på dybdevokabular. Videre viser resultatet at barnas vokabularferdigheter ved pretest har betydning for utviklingen av vokabular i intervensjonsperioden, da gruppens vokabular målt ved intervensjonens start (T1) har signifikant innvirkning på barnas vokabular målt etter gjennomføring (T2). Våre funn indikerer at intervensjoner som er rettet mot å bedre ekspressive ferdigheter hos barn med utviklingshemming kan være et effektivt tiltak i barnehage og skole med tanke på å øke barns ekspressive breddevokabular. Våre funn taler også til fordel for tidlig innsats for barn med utviklingshemming da best mulig utviklede vokabularkunnskaper ved skolestart vil kunne bidra til å optimalisere barnas videre vokabularutvikling og læringsutbytte.

Flerspråklige elever med språk- og/eller kommunikasjonsvansker er en stor og uensartet gruppe, både når det gjelder norskferdigheter og hvordan språkvanskene kommer til uttrykk. Det er lite forskning tilgjengelig om denne elevgruppen, og den forskningen som finnes handler i stor grad om utredning og i mindre utstrekning om hvilke typer tiltak som vil være passende. Selv om identifisering og diagnostisering utvilsomt er viktige temaer, ønsket jeg å se på hvordan skolen ivaretar elevene etter at en vanske er blitt bekreftet. Problemstillingen jeg søkte å få svar på, er: I hvilken grad opplever lærere å ha forutsetning for å gi et utviklingsstøttende opplæringstilbud til flerspråklige elever med språk- og/eller kommunikasjonsvansker? Denne oppgaven baserer seg på kvalitative data fra fire intervjuer med lærere i ulike stillinger i skolen. Fordi det forelå lite forskning fra før, benyttet jeg meg av konstruktivistisk grounded theory i innsamling og analysering av data. Funnene presenteres gjennom de tre hovedtemaene flerspråklighet, skole-hjem samarbeid og spesialpedagogisk kompetanse.

Hensikten til masteroppgaven var å undersøke om det finnes tidlige kjennetegn ved 18 og 36 måneder som predikere senere pragmatisk kompetanse ved 8,5år. Pragmatisk kompetanse handler om å ha ferdigheter til å bruke kommunikasjon funksjonelt i ulike sosiale settinger. Masteroppgaven er skrevet i samarbeid med Språk-8 studiet, som er et delstudie av Den norske mor, far og barn undersøkelsen (MoBa), og baserte seg på data som er innsamlet av dem. I og med at MoBa er en prospektivt longitudinell studie hvor en har foreldrerapportert informasjon fra ulike tidspunkt i barnets utvikling, kan en se tilbake i tid på hva foreldrene svarte på de ulike spørreskjemaene lenge før barnet var identifisert med vansker. Etter utvalgsseleksjonen til Språk-8 og basert på tilgjengelig 18 måneders spørreskjema fra MoBa, består masteroppgavens utvalg av 473 barn. Disse barna ble fordelt i tre grupper (lav, normal, og høy) basert på deres skår på spørreskjemaet pragmatiske profil ved 8,5år. Gruppene ble deretter sammenlignet for å undersøke i hvilken grad de viste utfall på milepælsutvikling ved 18 måneder, utfall på IQ ved 8,5år, og utviklingstrekk ved 18 og 36 måneder. Oppsummert viser funnene fra denne studien at de barna som skårer lavt på pragmatisk kompetanse ved 8,5år også viser forsinkelser ved 18 måneder i milepælsutvikling innenfor kommunikativ, sosial og finmotorisk utvikling. Videre viser det seg at denne gruppen har noe svakere IQ, men er innenfor normalområdet ved 8,5år. Fra den binære regresjonsanalysen var det syv ferdigheter ved enten 18 eller 36 måneder som viste seg å være predikativ for senere pragmatiske språkvansker. Disse syv ferdighetene kan relateres til sosial kommunikasjon og delt oppmerksomhet. De predikative ferdighetene samsvarer med teori om hvordan ulike ferdigheter innenfor respondering og initiering på delt oppmerksomhet og sosial interaksjon påvirker barnets språktilegnelse og kommunikative utvikling. Dette henviser til hvordan ulike tidlige sosiale kommunikasjonsferdigheter kan forståes som grunnlag for utviklingen av pragmatiske ferdigheter. Det er uvisst om disse vanskene er medfødt og/eller kommer fra ugunstige miljøbetingelser i barnets oppvekst. Denne studien viser at det allerede ved 18 måneder er mulig å identifiser mulige predikative faktorer for senere pragmatisk kompetanse. En slik tidlig identifisering kan legge til rette for iverksettelse av tidlig innsats. The purpose of this master thesis was to investigate whether it is possible to identify early characteristics at 18 and 36 months, which can later predict pragmatic competence at 8.5 years. Pragmatic competence involves having the skills to use communication functionally in different social settings. The master thesis was written in collaboration with Language-8 (Språk-8), which is a sub-study of the Norwegian mother, father, and child cohort study (MoBa). The data for the thesis was provided by them. MoBa is a prospective longitudinal study where parents have provided information about their child’s development in different stages. This provided an opportunity to look back in time to see how parents reported their child’s development at different times, long before the child was identified with language difficulties. The sample of the master thesis consists of 473 children, who all have completed Language-8’s selection process and the 18-month questionnaire from MoBa. These children were divided into three groups (low, normal, high) which was based on their scores on the pragmatic profile questionnaire at 8.5 years. The groups were then compared to examine whether they showed any outcome on milestone development at 18 months, outcomes on IQ at 8.5 years, and developmental traits at 18 and 36 months. In summary, the findings from this thesis shows that those children who score low on pragmatic competence at 8.5 years, also show delays at 18 months regarding communicative, social, and fine motor development. Furthermore, it appears that this group has somewhat weaker IQ, however they are still within the normal range. From the binary regression analysis, seven skills at either 18 or 36 months were found to be predictive of later pragmatic language difficulties. These seven skills can be related to social communication and shared attention. The predictive skills correspond to theories about how different skills in responding and initiating shared attention and social interaction, affect the child’s language acquisition and communication development. This refers to how various early social communication skills can be understood as the basis for the development of pragmatic skills. It is unclear whether these difficulties are something you are born with, and/or arise from adverse environmental conditions in the child’s upbringing. This thesis has shown that at 18 months it is possible to identify some predictive factors for later pragmatic competence. Early identification can help to facilitated earlier intervention to reduce the impact of the communication difficulties.

Denne masteroppgaven er en kvantitativ undersøkelse om skoleerfaringer og livskvalitet hos ungdom og unge voksne med Tourettes syndrom. Innsamling av datamateriale ble gjort ved bruk av kvantitativ metode i form av spørreskjema (survey) og datamaterialet er basert på svar fra N=50 med Tourettes. Deskriptiv statistikk i form av frekvensanalyser og prosentfordeling, ANOVA-analyser og regresjonsanalyser ble gjennomført. Fritekstsvar ble analysert, tolket og kategorisert. I oppgaven presenteres relevant forskning og teori om Tourettes, livskvalitet, skoletrivsel, relasjoner og stigma. Antonovskys salutogene modell som fokuserer på hva som kan opprettholde og fremme helse, er valgt for å belyse hvordan Tourettes kan påvirke skoletrivsel og livskvalitet. Resultatene indikerer at Tourettes syndrom påvirker skolehverdagen og livskvaliteten i varierende grad. En høy andel av respondentene hadde opplevd mobbing og opplevde at det var manglende kunnskaper om diagnosen i omgivelsene. Videre var det en høy andel som hadde tilleggsvansker og behov for tilrettelegging i skolen. Det ble funnet en signifikant sammenheng mellom skoletrivsel og livskvalitet, og det ble avdekket predikerende faktorer for både skoletrivsel og livskvalitet. Sosial støtte og omfang av vansker framstår som predikerende for skoletrivsel og opplevd livskvalitet for ungdom og unge voksne med Tourettes syndrom.

Denne masteroppgaven belyser relasjonene mellom hjelpeapparatet og funksjonsvarierte som har opplevd seksuelle overgrep. Hjelpeapparatet defineres som primær- og spesialisthelsetjeneste, samt ansatte i skole og andre hjelpesystemer. Både psykisk og fysisk hjelpeapparat er inkludert i oppgaven. Studiens analyse og diskusjon bidrar med relevante refleksjoner for de som i sitt yrke møter funksjonsvarierte som kan ha opplevd seksuelle overgrep. Spesialpedagogens rolle ovenfor overgrepsutsatte elever med fysisk funksjonsvariasjon diskuteres. Empirien er samlet inn ved intervju av ti personer i alderen 18-35 år med en medfødt, fysisk funksjonsvariasjon som har opplevd seksuelle overgrep. Vitenskapsteoretisk er studien en blanding av kritisk realisme og hermeneutikk. Studien er induktiv, og det teoretiske rammeverket er «Critical disability studies». På bakgrunn av dette brukes normkritiske begreper, og legger til grunn en menneskerettslig forståelse av funksjonsvariasjon. Studiens empiri ble analysert tematisk, den overordnede kategori var «Hvordan få trygghet i en kropp som trenger hjelp?». Studiens funn tyder på at det å oppnå denne tryggheten i etterkant av seksuelle overgrep er svært krevende. Informantene opplever at hjelpeapparatet ikke klarer å møte dem på tosidigheten det innebærer å være utsatt for seksuelle overgrep i en funksjonsvariert kropp. Studiens funn er delt i fire tema: «Det generelle», «Det særegne», «Å navigere i et hjelpeapparat som ser deg stykkevis» og «Å gjenopprette livet». Noen av vanskene til studiens informanter er generelle, sammenfallende med normfungerende vansker i etterkant av overgrep. Det særegne tar for seg det som er spesifikt for funksjonsvarierte etter seksuelle overgrep. Flere av informantene opplevde at overgriper utnyttet funksjonsvariasjonen for å kunne utføre overgrepet, for eksempel ved å fjerne hjelpemidler. Studiens informanter opplevde at hjelpeapparatet hadde en stykkevis tilnærming der det enten var funksjonsvariasjonene eller de seksuelle overgrepene som var tema. I etterkant av seksuelle overgrep trengte informantene en større trygghet i hverdagen, dette påvirket hvilke tjenester informantene ønsket. Flere oppgav at Brukerstyrt personlig assistent (BPA) spilte en sentral rolle i gjenopprettelsen av livet. Det er en av de særegne aspektene som vil være sentrale for hjelpeapparatets utforming av tjenester til denne gruppa. Avslutningsvis kommer en oppsummering av studiens implikasjoner for spesialpedagogisk praksis. This master thesis addresses the relationships between support services and people with disabilities/Crip people after sexual abuse. Based on the theoretical framework the study uses the term Crip for the young adults with disabilities that participated in this project. Support services are defined as primary health care, hospitals, schools, and other support services. Both physical and mental services are included. The analysis and discussion include relevant reflections for any professional who within their line of work will meet Crip people that might have experienced sexual abuse. The implications for special education practices and educators working with sexually abused disabled youth is discussed. The empirical data was collected by interviewing ten young adults between 18-35 years old, all with congenital physical disabilities, that have experienced sexual abuse. The scientific theory is a blend between critical realism and hermeneutics. The theoretical framework is Critical disability studies. Analysis of the empirical data identified the main category as “How to be safe in a body that needs help”. The findings suggest that finding safety in your body after sexual abuse was demanding, as many of the informants have not yet achieved this security. A key experience was that the support services were not ready to meet the duality of being sexually abused in a Crip body. The main findings are divided into four themes, “the general”, “the peculiarity”, “navigation in a piecemeal support service”, and “to rebuild a life”. The general theme showed that many of the difficulties the informants experienced concurred with earlier research for nondisabled sexual abuse victims. The peculiarity deals with experiences that are different and specific for Crip people who have experienced sexual abuse. Several of the informants found that abusers exploited their physical challenges in order to carry out the abuse, for example by removing wheelchairs or guide dogs. It is the peculiar aspects that will be central when the support systems plan services for this group. The informants felt that the support services had a piecemeal approach, in which they focused on either the disability or the sexual abuse. Due to the sexual abuse the informants required a greater sense of security in everyday life and affected which services they wanted. Several stated that User-Controlled Personal Assistant (UCPA) played a key role in life recovery. I conclusion the study’s implications for special education is presented.

Sammendrag Denne studien undersøker prediktiv validitet av «Literate – screeningtest for dysleksi hos barn», som er utviklet gjennom The Tromsø Longitudinal study of Dyslexia (TLD) ved UiT, Norges Arktiske Universitet. Dette gjøres ved å undersøke 1) hvor sterk sammenhengen mellom leserelaterte kognitive ferdigheter, målt med deltester fra «Literate» og ordavkoding ett år senere er, 2) hvor mye av variasjon i ordavkodingsferdigheter ett skoleår senere de målte ferdighetene kan forklare, og om 3) arbeidsminne bidrar til å forklare en større del av variasjonen. Formålet er å undersøke om deltester fra «Literate» kan være et godt verktøy for å tidligere oppdage barn som vil streve med lesing. Skolen møter hvert år barn som strever med å lære å lese. Svak lesekompetanse får konsekvenser for blant annet læring, utdanning, selvfølelse samt at det koster både for enkeltindividet og samfunnet. Innen leseforskning er det enighet om at bokstavkunnskap, fonemmanipulasjon, hurtigbenevning og arbeidsminne er uavhengige prediktorer for leseferdighet (Lervåg, Bråten, Hulme, 2009; Melby-Lervåg, Lyster, Hulme, 2012; m.fl.). Undersøkelser gjort på barn i overgangen til leseopplæring viser at målinger på førlitterært stadium kan predikere senere ordavkodingsferdigheter. Studien er kvantitativ, ikke-eksperimentell, og har to måletidspunkt. Utvalget består av 53 barn som ble testet i barnehage/1. klasse og ett skoleår senere. Deskriptive analyser, korrelasjons- og regresjonsanalyser er gjort ved hjelp at statistikkprogrammet SPSS. Resultatene viser at det er signifikant og sterk korrelasjon mellom flere av de målte leserelaterte kognitive ferdighetene. Bokstavkunnskap (.620) og fonemutelatelse (.613) korrelerer sterkest med ordavkoding. Regresjonsanalysene viser at samlet kan de målte kognitive ferdighetene forklare 58 % av variasjonen i ordavkodingsferdighetene ett år senere. Bare 4 % av dette forklares med arbeidsminne. Tatt i betraktning at tredjevariabler ikke er målt, og at målinger for hurtigbenevning falt ut, er det grunn til å tro at testen kan gi verdifull informasjon om senere ordavkodingsferdigheter. Mer forskning trengs for å klargjøre dette.

Bakgrunnen for undersøkelsen er en casestudie basert på kvalitative intervju med avdelingsledere, rådgivere for pedagogisk-psykologisk tjeneste og norsklærere ved to videregående skoler. I alt deltok sju intervjupersoner, hvorav alle har en tilknytning til yrkesfaglig programområde. Formålet med undersøkelsen har vært å trekke erfaringer fra intervjupersonenes kjennskap til rutinene for kartlegging av elever før og etter at de starter i videregående skole, for på den måten å få innblikk i hvordan nye elever på yrkesfag blir kartlagt i norsk. Funnene av undersøkelsen tyder på at overgangsrutinene innad i kommunen fungerer godt. Intervjupersonene opplever samarbeidet med grunnskolen som positivt, men de hadde ønsket seg mer informasjon om elever fra andre kommuner. Her ser det ut til at det er noe uklart hvem som skal videreformidle informasjonen. Norsklærerne er også fornøyde med rutiner i forhold til kartlegging av elevene. De opplever å få den informasjonen de trenger om elevene gjennom klasselærerråd og sin egen kartlegging av elevene i norsk. Dette til tross for at utvalget av kartleggingsprøver i norsk er begrenset og ikke spesielt tilpasset elevenes programområde. Stort sett får elevene den hjelpen de har krav på, selv om første semester kan gå før tiltak blir satt i verk

Sammendrag Denne masteroppgaven omhandler tre ulike samiske barnehagelæreres erfaringer knyttet til organisering av språktilbudet i en samisk barnehagekontekst. I barnehagen skal alt av språkarbeid planlegges og organiseres med utgangspunkt i Lov om barnehager og rammeplan for barnehagen. Formålet med dette prosjektet har vært å gi innblikk i samiske førskolebarns språkhverdag og hvordan samiske barnehager legger til rette for flerspråklig utvikling. Problemstilling «Hvordan er språkhverdagen for barn i samiske barnehager, og hvordan ivaretas tospråkligheten i en samisk barnehagekontekst?» For å konkretisere problemstillingen benyttes følgende forskningsspørsmål: • Hvordan er språkhverdagen til barn i samiske barnehager? • Hvordan ivaretas barns tospråklighet i en samisk barnehagekontekst? Gjennom en kvalitativ metode blir tre samiske barnehagelærere intervjuet. Deres barnehager er samiske barnehager og samisk er deres drifts- og kommunikasjonsspråk. Barnehagene er omfattet av forvaltningsområdet for samisk språk. I de samiske barnehagene er det barn med ulik språkbakgrunn. De fleste har en samiskspråklig bakgrunn, hvorav mange har vokst opp med to førstespråk. Språkvariasjonene kan gi barnehagene utfordringer med organisering av språktilbudet og tilrettelegging av språkarbeidet. Det er i dag mangel på utviklingsplaner knyttet til den enkelte barns språksituasjon og lokale forhold som skal sikre alle barn en helhetlig språkutvikling. Konklusjon Det vil være behov for å utarbeide to-/flerspråklig utviklingsplaner for samiske barnehager. De skal inneholde metoder, strategier og forslag til tiltak for organisering av det to-/flerspråklige språkarbeidet i barnehagen. Summary This Master’s thesis deals with three different Saami kindergarten teachers’ experiences of how language education is organized in the context of a Saami kindergarten. At the kindergarten level, all planning and organizing of language work has, as its point of departure, the Kindergarten Act and the framework plan for kindergartens. The aim of this project has been to provide an insight into the day to day language situation of Saami pre-school children and how Saami kindergartens are able to facilitate multilingual development. Thesis statement “What is the day to day language situation like for children in Saami kindergartens, and how is bilingualism catered for in the context of a Saami kindergarten?” The above thesis statement is embodied in the following research questions: What is the day to day language situation for children in Saami kindergartens? How is children’s bilingualism catered for in the context of a Saami kindergarten? Using qualitative research methods, three Saami kindergarten teachers are interviewed. Their kindergartens are Saami kindergartens, and Saami is their language of communication as well as the language in which the day to day running of the kindergarten is conducted. The kindergartens all fall within the “Saami Language Administrative Area”. In the Saami kindergartens, there are children with differing linguistic backgrounds. Most of them have a Saami language background, and of these, many have grown up with two first languages. Such variations can be challenging for kindergartens in terms of organizing the language programme and systemizing language work. At the present moment in time, there is a lack of development plans that address the individual child’s particular language situation and take account of local conditions, with the purpose of ensuring a comprehensive language development for all children. Conclusion There is a need to formulate bi-/multilingual development plans for Saami kindergartens. These should contain methods, strategies and proposals for measures for organizing bi-/multilingual language work in the kindergarten.

Denne kvalitative studien retter søkelyset mot læreren sin relasjon til elever som viser en innagerende atferd i skolen. Problemstillingen er følgende: Hva legger lærere vekt på i sin relasjon til elever som viser en innagerende atferd i skolen? For å belyse problemstillingen har jeg intervjuet fire lærere som har erfaring med å undervise elever som viser en innagerende atferd på barne- og mellomtrinnet. Formålet med denne studien er å få innsikt i lærere sin forståelse, opplevelser og refleksjoner omkring innagerende elevatferd og hva de anser som sentralt i relasjon til disse elevene. Med bakgrunn i analyse og tolkning av studiens data kom jeg frem fire kategorier som er sentrale for å belyse min problemstilling. De fire kategoriene er: Innagerende atferd- lærernes forståelse av innagerende elevatferd, å se eleven, å anerkjenne eleven, å skape trygghet og forutsigbarhet for eleven. Den første kategorien tar utgangspunkt i lærernes forståelse av innagerende atferd elevatferd. Lærerne gav utrykk for at de har kunnskap om innagerende atferd, og hva som kjennetegner disse elevene. Studiens funn viste at innagerende elever kan oppleves som stille, tilbaketrukne, engstelig og de krever lite fra læreren av oppmerksomhet i skolen. De ulike perspektivene kan knyttes til stille atferd, innadvendthet og sjenanse. Funn i denne studien viste at lærerne overordnet sett er oppmerksomme på elever med innagerende atferd og at de har et stort fokus på at elevene skal oppleve å bli sett av læreren. De tre neste kategoriene omhandler hva lærerne vektla i sin relasjon til elever som viser innagerende atferd. Den første kategorien: å se elevene bygger på lærernes ønske om å gi elever med innagerende atferd opplevelsen av å bli sett, og at læreren bryr seg om eleven. Funn i studien viste at samtlige av lærerne har en etablert rutine med å hilse på alle elevene, hver morgenen. Igjennom skoledagen tar de seg tid til å oppsøke og prate jevnlig med eleven, og at godt samarbeid mellom lærer og hjem er viktig for at elevene skal føle seg sett og forstått av læreren utrykte lærerne. Den andre kategorien å anerkjenne eleven ble utledet med bakgrunn i lærernes ønske om å anerkjenne elevene for den de er, og at de var opptatt av å formidle aksept, verdsetting og forståelse for eleven. Den siste kategorien å skape trygghet og forutsigbarhet var noe lærerne mente var avgjørende for generelle læring og totale trivsel i skolen. Lærerne vektla å bygge tillitsrelasjoner til enkelteleven. En god struktur og organisering med faste rutiner, klare regler og forventninger til elevene ble blant annet belyst som sentrale elementer for å skape trygghet og forutsigbarhet for elever med innagerende atferd. Positive lærer-elev relasjoner til enkeltelever var også sentralt for å skape trygge og gode relasjoner til medelever.

Det har vært gjort lite studier i Norge om kjønnsforskjeller hos barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp i barnehager. Temaet for denne oppgaven er kjønnsforskjeller i vedtak om spesialpedagogisk hjelp for barn i barnehagen. Studiens problemstilling har vært formulert som en hypotese: «Flere gutter enn jenter får vedtak om spesialpedagogisk hjelp i barnehagen». Videre er det jobbet ut fra to forskningsspørsmål: A- I hvor stor grad er det kjønnsforskjeller i vedtak for vanskene kommunikasjon/tale og atferd? B- Hvilke årsakssammenhenger kan man knytte til kjønnsforskjeller ut fra tidligere forskningslitteratur? Studien tar utgangspunkt i innhentet tallmateriale fra en PP-tjeneste fra en mellomstor kommune med informasjon om hvilke vansker barna er registret med og hvor mange jenter/gutter som har fått vedtak om spesialpedagogisk hjelp de siste fire årene. Resultatet viser at hypotesen er riktig, det er stor overvekt av gutter som får vedtak om spesialpedagogisk hjelp. For samtlige vansker viser det store kjønnsforskjeller i vedtak, den største effekten er for vansker knyttet til kommunikasjon/tale Cohen`s d 4.479925, tett fulgt av atferdsrelaterte vansker Cohen`s d 4.170353. Funnene viser at det er disse vanskene som har flest vedtak både for jenter og gutter alle årene.

En stortingsmelding ca. 10 år tilbake sier om kvalitet i barnehage at «Alle barn skal få delta aktivt i et inkluderende fellesskap.». Nylig vektla Regjeringen at praktiske og estetiske fag, innbefattet musikkfaget, skal styrkes i barnehagen. Ifølge barnehagens rammeplan kan musikk sammen med andre praktiske og estetiske fag legge til rette for opplevelse av deltakelse, tilhørighet og fellesskap. Etter mange års erfaring med musikk for barn i barnehagealder og undervisning i barnehagelærerutdanningen, ble jeg nysgjerrig på om musikkens mangfoldige potensiale kan utnyttes bedre. For å imøtekomme spørsmålsstillingen ville jeg først kartlegge musikkpraksis i barnehagen da det er overraskende lite forskning på tema. En spørreundersøkelse ble gjennomført i 21 Tromsø-barnehager hvor 228 ansatte deltok. Jeg ønsket å ta rede på hvem de barnehageansatte var, deres innstilling og praksis i forhold til musikk i barnehagen, og belyse utfordringer med å legge til rette for musikkaktiviteter. Karakteristika hos de ansatte og en del andre variabler, som eksempelvis hvilke musikkaktiviteter som ble hyppigst benyttet, sammenfalt med tilgjengelig litteratur. Derimot ble det funnet nye signifikante funn assosiert med tid brukt på musikk, blant annet flere variabler knyttet til innstilling til musikk og variert bruk av musikkaktiviteter. Disse funnene, og de ansattes ytringer om behov for kompetanse og inspirasjon, kan ha noe å si for i hvor stor grad de barnehageansatte klarer å skape aktiv deltakelse i et inkluderende felleskap gjennom musikk. I tillegg kan denne kartleggingen være med på å berede grunnen for videre forskning og pedagogisk utviklingsarbeid.

Temaet for denne masteroppgaven er skolemiljø. Vi ønsket å finne ut hvordan elevene på mellomtrinnet opplever skolemiljøet etter at skolen iverksatte et tiltak med økt voksentetthet og endrede rutiner, i overganger som friminutt og spisepauser. Bakgrunnen for tiltaket er mindre positive tilbakemeldinger på skolemiljøet ved vår skole. Vi benytter en kvalitativ tilnærming, da denne metoden kan være hensiktsmessig for å få frem informantenes egne opplevelser og forståelse av fenomenet. Vårt teoretiske rammeverk består av systemteori, sosial kompetanse og relasjonsorientert klasseledelse. Ledelsens betydning i en implementeringsprosess trekkes også fram, samt iverksettelse av tiltak på systemnivå. I studien vår ser det ut til at informantene og lærerne er enige om at tiltaket med nye rutiner og økt voksentetthet har hatt positiv effekt på skolemiljøet.

Masteravhandlingen er en kvantitativ studie om hva barnehageansatte vet om angst og sjenanse, og tiltak knyttet til forebyggende arbeid for barnehagebarn. For å finne svar på denne problemstillingen har jeg sendt ut en digital spørreundersøkelse ved bruk at Nettskjema. Jeg har selv utarbeidet spørreundersøkelsen som har en blanding mellom lukkede og åpne spørsmål knyttet til barnageansattes praksis innenfor angst, sjenanse og forebygging. Undersøkelsen ble sendt ut til styrere i barnehager som videresendte den til sine ansatte. Det var 70 personer som svarte på undersøkelsen, det ble utgangspunktet for resultatene i denne studien. For å analyse og fremstille resultatene brukte jeg Microsoft Excel versjon 16.24 og SmartArt som er en funksjon i Microsoft Word versjon 16.24. Resultatene fremstilles ved hjelp av enkle tabeller, diagrammer og tekst. Resultater fra spørreundersøkelsen viser at 86 prosent av barnehageansatte har hatt mistanke om angst/sjenanse hos barn. Jeg forstår resultatet på den ene siden som at det er vanlig å ha mistanke om angst eller sjenanse hos barn, men på den andre siden fremstår resultatet som noe unormalt med tanke på at de færreste barn i barnehagealder har utviklet angst på dette tidspunktet. Et annet resultat fra undersøkelsen er at mistanken om angst og sjenanse bunner i at «barnet viste usikkerhet i sosiale situasjoner». Spørreundersøkelsen viste også at 61,5 prosent oppgir at angst snakkes om på avdelingsmøter og 65,7 prosent oppgir at sjenanse snakkes om på avdelingsmøter. 74,3 prosent oppgir at de arbeider forebyggende. Jeg forstår det slik at barnehageansatte har fokus på forebyggende arbeidet, men at fokus nødvendigvis ikke betyr kompetanse på blant annet å skille angst fra sjenanse, normal bekymring fra angst med mer. Angst og sjenanse snakkes om, men det betyr ikke at en evner å jobbe forebyggende på en god måte.

Denne studien tar for seg følgende problemstilling: Hvordan brukes sosial lek i det spesialpedagogiske arbeidet i barnehagen? Grunnlaget for å svare på denne problemstillingen tar utgangspunkt i en kvalitativ metode med bruk av et intervjudesign. Det er blitt gjennomført sju semistrukturerte intervju med sju pedagoger som arbeider spesialpedagogisk i sju ulike barnehager. Dette for å få en dybdeforståelse av hvordan sosial lek kan brukes i det spesialpedagogiske arbeidet i barnehagen. Resultatene som kom fram i intervjuene var at informantene mente at det å bruke sosial lek i spesialpedagogisk arbeid i barnehagen er viktig, og at det avhenger av barnehagepersonalets forutsetninger for å kunne gjennomføre det. Det å være tilstede, inspirere, ta initiativ, være et forbilde, være spontan, ha et blikk for sosial lek og ha en høy «arbeidskondis» blir sett på som sentralt i et slikt arbeid. Det blir vist til mange ulike arbeidsmetoder og forutsetninger for en vellykket bruk av sosial lek i det spesialpedagogiske arbeidet, blant annet at: 1) barn må lære de sosiale lekereglene og noen adgangsstrategier. 2) andre barn bør inkluderes i de spesialpedagogiske oppleggene. 3) den sosiale leken bør skjermes. 4) det bør etableres en god arena for den sosiale leken. 5) når en voksen starter en aktivitet tiltrekkes mange barn. 6) å fremme barnets interesser kan gjøre barnet til en attraktiv lekekamerat. 7) felles opplevelser skaper et fellesskap som gir et godt utgangspunkt for sosial lek. 8) det finnes et skille mellom lekbetonte aktiviteter og sosial lek som bør tas hensyn til. Holdninger til den sosiale leken, forhold i barnehagen, samarbeid med andre instanser og utdanningens fokus på den sosiale leken i spesialpedagogisk arbeid blir utpekt som ytre påvirkninger for det å kunne gjennomføre sosial lek som arbeidsmetode i spesialpedagogisk arbeid. Det blir også påpekt at det ikke finnes noen fasitoppskrift på hvordan man skal drive samhandling eller bruke sosial lek i spesialpedagogisk arbeid, men at det må tilrettelegges utfra hvert enkelt barns behov. Det å få delta i den sosiale leken i barnehagen vil uansett ha en stor betydning for barns videre utvikling og livsmestring, og må derfor også inkluderes i spesialpedagogisk arbeid.

Barn som lever under forhold preget av politisk konflikt og vold har økt risiko for å utvikle posttraumatisk stresslidelse, depresjon, angstlidelser, og reduserte læreforutsetninger. Som et tiltak for å avhjelpe situasjonen for skoleelever i krisepregede samfunn har Norwegian Refugee Council i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Norsk Kompetansesenter for Vold og Traumatisk Stress siden 2007 utviklet Better Learning Program (BLP). Delprogrammet BLP-1 er basert på følgende fem empirisk støttede prinsipper med tanke på å forebygge mentale helseproblemer: (1) å fremme en opplevelse av trygghet, (2) å fremme ro, (3) å fremme en opplevelse av personlig- og kollektiv mestringstro, (4) å fremme sosial tilhørighet, og (5) å fremme håp. Under et feltarbeid på Vestbredden i perioden 16. - 27.april 2018 ble det for 84 elever, fordelt på tre klasser fra tre ulike skoler, gjennomført en undersøkelse av elevenes opplevelse av endring etter deltakelse i BLP-1. Elevene beskrev deres situasjon før deltakelse i programmet som preget av flere ulike helseplager. Så godt som alle elevene rapporterte om positive endringer etter deltakelse i BLP-1. For de fleste var endringene knyttet til regulering av emosjoner og sosial støtte, herunder særlig til opplevelse kontroll, ro, fellesskap og vennskap.

Denne avhandlingen er skrevet som en del av masterprogrammet i spesialpedagogikk ved Universitet i Tromsø. Den omhandler barnehagens utøvelse av relasjonskompetanse og dens betydning for å fremme barnehagebarns evner til selvregulering. Avhandlingen er utformet som en litteraturstudie og tar i bruk avanserte søk i utvalgte databaser for å fremskaffe aktuell empiri. Søket resulterte i funn av to vitenskapelige artikler som er nøye gjennomgått for å besvare problemstillingen; hvilken betydning har relasjonskompetanse for å fremme barnehagebarns evner til selvregulering? For å besvare problemstillingen er det utformet tre forskningsspørsmål som omhandler 1) hva forskning sier om utvikling av selvreguleringsferdigheter hos barnehagebarn, 2) hva forskning viser om relasjonskompetansens betydning i møte med barnehagebarn og 3) hvilke krav stiller lovverk til relasjonskompetanse knyttet til pedagogisk arbeid i barnehagen? Funnene viser at utvikling av selvregulering bygger på et medfødt biologisk fundament, som står i interaksjon med sine omgivelser, og videre at relasjonskompetanse er svært viktig for barns utvikling av denne ferdigheten. Det kan særlig trekkes frem en sterk korrelasjon mellom barns evner til selvregulering og senere skolefaglige prestasjoner. Det fremkommer at barnehagen som pedagogisk arena har en betydningsfull posisjon gjennom å tilby kompetente relasjoner. Det gis videre grunnlag for å hevde at voksnes utøvelse av relasjonskompetanse i barnehagen er viktig for barns utvikling av selvregulering, og da i særlig grad for barn som strever med dette. En viktig betraktning er at Barnehageloven og Rammeplanen synes å ha en implisitt forventning til relasjonskompetanse. Samtidig foreligger ingen eksplisitte krav til personlig refleksjon, noe som viser seg å være en sentral faktor i en profesjonell relasjonsutøvelse. Oppsummert viser avhandlingen at relasjonskompetanse i barnehagen er betydningsfull for å fremme barnehagebarns utvikling av selvregulering gjennom å 1) være en viktig sekundær sosialiseringsarena, som kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller, 2) kunne benyttes som pedagogisk virkemiddel for å fremme barns evner til selvregulering og 3) sikre at lovverk og føringer følges når det gjelder å støtte barnehagebarns helhetlige utvikling.

Dette er en kvalitativ studie, basert på semistrukturerte intervju av ti informanter, syv lærere og tre i administrative stillinger tilknyttet voksenopplæringa, videregående nivå. Formålet med studien har vært å undersøke lærernes erfaringer med å drive opplæring gjennom et 2. språk for flerspråklige voksne. Resultatene viser at dette krevende oppgave. Lavt språknivå hos denne gruppen gir de største utfordringene i arbeidet. Lærer knytter dette til at ikke stilles språkkrav ved opptak. Resultatene viser klart at språkreguleringa spiller en sentral rolle for at mange ikke kan følge ordinær fagveiledning. Studien viser et betydelig behov for tilrettelegging som støtter og styrker opplæringsspråket. Dette, sammen med at deltakere med voksenrett, ikke har rettigheter tilknyttet særskilte behov, tillegger det lærer et stort ansvar. Språkopplæring blir en tilleggsdimensjon til opplæringens formål. Resultatet viser at opptak av flerspråklige deltakere som ikke kan følge ordinær fagveiledning på grunn av lavt språknivåt, innvirker på læringsmiljøet. En alvorligere konsekvens, er at mange kan risikere å ikke bli kvalifisert til videre studier og arbeidsliv, slik de selv, og myndighetene ønsker. Språklige og faglige kunnskaper henger tett sammen. Bedre ferdigheter i opplæringsspråket vil være avgjørende i forhold til å mestre opplæringa og stabilisere situasjonen. Slik det nå er, må flerspråklige mestre opplæringa gjennom et umodent 2.språk. Studien peker tydelig i retning av at mange flerspråklige ikke er godt nok språklig kvalifisert i møte med opplæringa. Med tanke på dagens kunnskap om oppnåelse av et funksjonelt 2.språk for dette domenet, vil det være svært vanskelig å tette avstanden til gode nok kvalifikasjoner i løpet av opplæringstida. Situasjonen bidrar til lavere sluttresultat hos den enkelte. Lavt språknivå i opplæringsspråket hos flerspråklige, forklarer ikke utfordringene i lærers arbeidshverdag alene.men resultatet peker tydelig mot at hovedutfordringen ligger her. Studien viser at det er vanskelig å komme utenom et språkkrav i videregående opplæring.

Skolen møter ofte elever som strever både med lesing og regning, men hva er egentlig årsaken til overlappet mellom lesing og matematikk og vanskene knyttet til begge disse områdene? Basert på tidligere forskning kan det se ut til at både lesing og aritmetikk kan være avhengig av fonologiske prosesseringsferdigheter. Fonologisk bevissthet har vært gjenstand for mye oppmerksomhet innen leseforskning og vi vet at fonologisk bevissthet påvirker utviklingen av leseferdigheter (Caravolas, et al., 2012; Snowling & Melby-Lervåg, 2016). Forskning viser også at fonologisk bevissthet predikerer senere aritmetiske ferdigheter (Hecht, Torgeson, Wagner, & Rashotte, 2001; Krajewski & Schneider, 2009). Denne studien er skrevet i tilknytning til The Tromsø Longitudinal study of Dyslexia (TLD), ved UiT Norges Arktiske universitet. Undersøkelsen har et kvantitativt, ikke-eksperimentelt, longitudinelt design, der data fra TLD benyttes. Formålet med studien er todelt. Første del fokuserer på graden av komorbiditet mellom lesevansker og matematikkvansker. Andre del innebærer å undersøke om fonologiske ferdigheter påvirker aritmetiske ferdigheter på 2.trinn. Resultatene fra de ulike testene er analysert for gruppeforskjeller gjennom en uavhengig t-test. Prevalens er analysert og det er gjort hierarkisk multiple regresjonsanalyser der det er kontrollert for tallforståelse og språkforståelse. Resultatene viser at det ikke er signifikante gruppeforskjeller i verken lesing, addisjon eller subtraksjon. Effektstørrelsen for variasjonen mellom gruppene i addisjon og subtraksjon er liten og i kontrollgruppens favør. Når det kontrolleres for tallforståelse og språkforståelse forklarer ikke fonologisk bevissthet signifikant unik variasjon i aritmetikk. Effektstørrelsen er i tillegg svært liten. Imidlertid forklarer tallforståelse en større variasjon når det gjelder aritmetiske ferdigheter. Basert på resultat fra denne undersøkelsen kan vi slå fast at fonologisk bevissthet ikke predikerer senere aritmetiske ferdigheter. Tallforståelse er det viktigste for både addisjon og subtraksjon, noe som er i tråd med tidligere forskning (Moll, Snowling, Göbel, & Hulme, 2015). Vanskene innen lesing og aritmetikk opptrer samtidig hos elever og forekomsten når det gjelder aritmetiske vansker hos elever i risikogruppen ligger på 2-7 %. Dette er i samsvar med estimat fra tidligere forskning på komorbiditet (Ostad, 2010).

Hvilke innvirkninger får mobbeutsatte barn for sin psykiske helse? En stor del av unge i dag, står utenfor arbeidslivet med bakgrunn i psykiske helseplager. Psykiske helseplager som er dokumentert ved legeerklæring fra fastlege. Statistikk gjengitt fra NAV av mottakere som mottar arbeidsavklaringspenger innenfor aldersspennet 18-30 år i 2017, viser at i desember 2017 var det så mange som 20% rapporterer lettere psykiske lidelser. 25,9% rapportere om angst og depressive lidelser og 23,8% omhandler andre psykiske lidelser (nav.no, 2018). Mange er blitt mobbet i barne- og ungdomsskolen. Dessverre har det ikke blitt bedre i videregående skole, og mange klarer ikke å fullføre videregående utdanning. Kanskje det finnes en sammenheng mellom mobbing som barn og psykiske helseplager som ung voksen? Er det slik at de som er utsatt for mobbing får en dårlig psykisk helse og hvordan kan vi som fagpersoner få en dypere forståelse og ytterligere kompetanse om begrepet mobbing og de ringvirkninger mobbingen fører med seg? Masteroppgaven er et litteraturstudie og tar sikte på å definere begrepet mobbing og alvorlige ringvirkninger mobbing kan gi, herunder psykisk helse. Feltet mobbing er stort, og det er forsøkt å trekke ut akkurat den relevante litteraturen som kan være relevant for oppgavens tema.

Denne studien handler om språkvansker, og tar for seg barnehagelæreres praksis rundt å avdekke tegn til språkvansker hos barn i barnehagen. Studien tar sikte på å belyse noen barnehagelæreres tanker og erfaringer rundt dette temaet. I oppgavens teorigrunnlag presenteres aktuell teori og forskning om språkutvikling og språkvansker hos barn, blant annet kjennetegn for språklig utviklingsforstyrrelse (spesifikke språkvansker) og dysleksi. Videre trekkes barnehagens arbeid med språk og identifisering av språkvansker inn, og debatt rundt kartlegging blir også omtalt. I denne studien er det benyttet kvalitativ forskningsmetode. Utvalget består av fem pedagoger som alle har barnehagelærerutdannelse, og arbeider i ulike barnehager. For innhenting av data er det benyttet semistrukturert intervju. Her ble pedagogene blant annet spurt om hvordan de arbeider med språk og hva de gjør ved mistanke om språkvansker hos barn, samt spørsmål knyttet til kompetanse om språkvansker. Det kommer frem i funnene at informantene i stor grad benytter seg av kunnskap basert på erfaring fra arbeid med mange barn i barnehagealder, samt teoretisk kunnskap, når det gjelder å avdekke tegn til språkvansker hos barn. Informantene forteller om et fokus på språk som står sentral gjennom hele barnehagedagen. Betydningen av et godt foreldresamarbeid trekkes frem som avgjørende, særlig i tilfeller hvor barnet har behov for ekstra oppfølging og støtte. Informantene ga også flere beskrivelser av deres forståelse av begrepet språkvansker som samsvarer med det teoretiske grunnlaget. Samtidig var det betydningsfulle momenter knyttet til språkvansker som ikke ble omtalt i like stor grad. Det var enighet blant samtlige informanter om at det er behov for økt kompetanse i barnehagen om temaet språkvansker.

Denne studien omhandler språkvansker, og bakgrunnen for studiens fokus er egen interesse for temaet, kombinert med det jeg har opplevd som manglende fellesforståelse og ulik bruk av terminologien spesifikke språkvansker/utviklingsmessig språkforstyrrelse. I 2017 presenterte en ekspertgruppe bestående av anerkjente, internasjonale forskere et forslag om at den gamle terminologien spesifikke språkvansker burde byttes ut med utviklingsmessig språkforstyrrelse. Tanken bak den nye terminologien var at alle på fagfeltet skulle ha en fellesforståelse av hva som inngikk i diagnosen og hvilke kriterier som lå til grunn for å få diagnosen utviklingsmessig språkforstyrrelse. Ekspertgruppens anbefalinger viste at det var et behov for økt kompetanse på dette området, og med utgangspunkt i den nye forskningen fra 2017 er det interessant å undersøke noen sider ved det nye terminologiforslaget. Formålet i denne studien har vært å sammenligne språkkartlegginger hos en forelder og et barn som har utviklingsmessig språkforstyrrelse, samt å få forelderens historie om hvordan det er å leve med utviklingsmessig språkforstyrrelse. Studiens problemstilling er derfor: ”Hvilke sammenheng finnes i testresultater mellom forelder og barn med diagnosen DLD, og hvordan arter deres vansker seg i hverdagslivet?” Studien har et mixed method design der et kvalitativt forskningsintervju kombineres med kvantitative testdata. Den kvalitative delen av studien vil være dominerende, og denne delen bygger på en fenomenologisk hermeneutisk metodetilnærming. Funn i denne studien viste at det var flere sammenhenger mellom forelderen og barnets språkvansker. Blant annet at begge hadde god språkforståelse, men på grunn av hvordan vanskene artet seg i hverdagslivet hadde de vansker med å formidle ønsket budskap. Studiens funn viste også at forelderen og barnets minnefunksjon var langsommere enn normalt, og i tillegg kunne begge færre ord enn normalt. Funnene belyste også hvordan forelderen opplevde begrensninger hos seg selv og barnet knyttet til kommunikasjon bestående av flere personer. Her hadde de vansker med å finne de rette ordene og ytringene, og forelderen brukte gjerne så lang tid på å tenke ut et svar at samtaleemnet var gått videre når de ønskede ordene var funnet. Resultatene fra forelderen og barnets testresultater er forenelig med kriteriene for diagnosen i det nye terminologiforslaget. Implikasjoner fra denne studien er at utviklingsmessig språkforstyrrelse får mer oppmerksomhet og blir tatt på alvor, samt at man i fagmiljøet utvikler en felles definisjon som anvendes på samme måte. Det er av avgjørende betydning at opplæringa kan tilpasses barnet, og at det tidligst mulig kan settes i gang tiltak som bidrar til optimale positive prognoser for personens utviklingsmessig språkforstyrrelse.

Sammendrag av «Dyrebar Relasjon» Dyreassistert pedagogikk (DAP) er systematisk og pedagogisk bruk av tiltak med dyr. I denne oppgaven er det undersøkt hvordan skolehunder kan benyttes som et pedagogisk verktøy i relasjonsarbeid gjennom å beskrive hvordan informanter benytter skolehunder til å utvikle sosiale ferdigheter og relasjoner i skolen. Oppgavens formål er å illustrere hvordan skolehunder kan benyttes på en trygg og kvalitetssikret måte. Dette vil jeg drøfte gjennom problemstillingen: «Hvordan kan dyreassistert pedagogikk benyttes til å utvikle sosiale ferdigheter, påvirke emosjoner og forbedre relasjoner på en trygg og kvalitetssikret måte?» Oppgaven er basert på 4 semistrukturerte intervju med fagpersoner med videreutdanning i dyreassisterte intervensjoner og sertifiserte skolehunder. Intervjuene er basert på en vid intervjuguide og gjennomført på informantenes arbeidsplass. Alle informantene arbeider på ulike steder, men historiene deres har mange likhetstrekk. Informantene fortalte om gode erfaringer med å benytte skolehunder for å forbedre relasjoner mellom lærere og elever, og mellom medelever. De fortalte om hvor sterke relasjoner elevene danner med skolehundene og hvordan tiltak med skolehunder påvirkes deres relasjon til lærere og medelever. Informantene fortalte om elever som blomstret opp etter at de fikk tiltak med skolehunder; elever som smilte for første gang, elever som gjenfant ønsket om å være sosial eller som klarte å slutte med selvskading. Informantene i studien fortalte at de får en fantastisk respons på tiltak med skolehund, men at det er behov for mer struktur. Informantene savner et nasjonalt krav om videreutdanning i DAP, mentaltesting av hundene og nasjonale retningslinjer. DAP har et stort potensiale, men bruk av dyr i skolen innebærer en viss risiko i forhold til elevens sikkerhet, dyrenes velferd og kvaliteten på tiltaket. Mitt håp for fremtiden er at DAP skal bli bedre strukturert og at flere elever skal få tilbud om tiltak med skolehund på en trygg og kvalitetssikret måte. Min masteroppgave er et steg på veien for å samle informasjon om hvordan DAP benyttes i dag og hvordan det kan videreutvikles i fremtiden.

Tema for oppgaven er voksen-barn relasjonen, og den betydningen den har for barns trygghet, trivsel og utvikling. Bakgrunn for forskningsfokus er egen erfaring med deltakelse i ICDP-veiledning (International Child Development Programme), kombinert med det jeg opplever som en utbredt usikkerhet for hvordan forholde seg til barn som sees som utfordrende. Synet på barn, det gjensidige samspillet mellom barn og miljøet rundt, og et relasjonelt perspektiv står sentralt i studien. Jeg tar utgangspunkt i det nyere kunnskap og forskning sier om voksen-barn relasjonens betydning for barns trivsel og utvikling, og ser det i sammenheng med hva forskning forteller om kvaliteten i norske barnehager. Den nye kunnskapen synliggjør et behov for økt kompetanse på det relasjonelle området. Med dette som bakteppe har studien følgende problemstilling: Hvilken betydning mener barnehagelærerne voksen-barn relasjonen har for barns trivsel og utvikling, og hvordan har deltakelse i ICDP-veiledning påvirket deres relasjonskompetanse? Ved bruk av kvalitativ metode har jeg intervjuet fem barnehagelærere fra fire ulike barnehager om deres erfaring med ICDP-veiledning. Med støtte i en hermeneutisk fortolkningsramme har jeg kommet frem til ulike funn. Blant annet så viser resultatene at barnehagelærerne har hatt positive erfaringer med veiledningen, og vil anbefale den til andre barnehagelærere. Fire har fått styrket sin relasjonskompetanse og de har fått en større bevissthet rundt voksenrollens betydning i etablering av gode relasjoner med barn. Flere har fått endret sitt syn på barn, og de ser barnet som en del av en større kontekst og ut fra et mer ressursorientert perspektiv. Voksen-barn relasjonen fremstår som mer harmonisk. Studiet inneholder en tidsdimensjon på mellom halvannet til seks år siden ICDP-veiledningen ble gjennomført, og alle viser til bruk i ettertid. ICDP oppleves av barnehagelærerne som et oversiktlig, enkelt og godt verktøy som egner seg til å fremme profesjonelle omsorgsgiveres samspillsferdigheter.

The master thesis focuses on the examination of the framework ideas on meaning making in Vygotsky’s holistic theory of child’s development and the analysis of the evolution of these ideas within the cognitivist and the social constructivist approaches. The thesis embarks on the understanding of how later research converges with Vygotsky’s ideas, how Vygotsky’s original ideas can be clarified, explained and operationalized with the help of the cognitivist and the social constructivist approaches and whether this new knowledge can serve the basis for development and application of meaning making in special needs pedagogy. The thesis is a theoretical study - a systematic review of relevant literature on a selected topic. The relevant literature on the topic of meaning making for the purposes of the present thesis encompasses Vygotsky’s original works inter alia in Russian, Lakoff and Johnson’s study of cognitive metaphor within the cognitivist approach to meaning making and Bruner’s research on folk psychology and narrative within the social constructivist approach. A theoretical study of the topic seems appropriate because a fragmented use of meaning making in pedagogy does not allow a comprehensive empirical study. Besides, a theoretical thesis permits a statement of open questions allowing exploring the topic from different perspectives. Findings indicate that, firstly, there are a few framework ideas in Vygotsky’s theory that are important for the application of meaning making in special needs pedagogy. Inter alia, these are the following ideas: the changing relations between mental functions in child psychological systems, verbal thinking, private speech and inner speech, instrumentalism, appearance of everyday (spontaneous) concepts, the role of imitative modelling and personal mental-emotional experience in child’s meaning making within the zone of proximal development. Secondly, Vygotsky’s ideas on meaning making are sustained, explained and operationalized in Lakoff and Johnson’s theory of metaphorical thinking and cognitive metaphors and in Bruner’s theory of folk psychology and narrative structuring of reality. The three theories converge in the main point: language, thinking and socially meaningful activity are strongly interconnected in child’s meaning making. Thirdly, Lakoff and Johnson’s and Bruner’s theories provide special needs pedagogues with the knowledge of how cognitive metaphors (e.g. in psychoeducation) and folk theories and narratives (e.g. in the form of social stories with autistic children) can contribute to adjusting child’s meaning making for the purposes of the future lives of children with developmental peculiarities.

Masteroppgaven fokuserer på hvordan man kan avdekke seksuelle overgrep, og hvordan unge mennesker utsatt for seksuelle overgrep opplevde hjelpen de fikk i etterkant. Studien tar for seg ulike hjelpepersoner; familie, venner, skole og ulike instanser. Teorigrunnlaget er fra tidligere forskning om seksuelle overgrep, samt forskning rundt traumatisk stress og traumer, resiliens og posttraumatisk vekst. Problemstillingen «Hvordan opplevde unge mennesker som har blitt utsatt for seksuelle overgrep hjelpen de fikk i etterkant» ble besvart ved bruk av kvalitativ forskningsmetode. Det ble gjennomført semi-strukturerte intervju på fem unge kvinner i alderen 18-26 år, som alle hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Analyseprosessen har blitt inspirert av kodeapparatet i «Grounded Theory» med fokus på åpen, aksial og selektiv koding. Funnene i denne studien indikerer at sosial støtte fra familie, venner og kjærester har vært viktig for hvordan informantene har det i etterkant, samt om de vil oppsøke hjelp og fortsette å motta hjelp. Funnene indikerer at ungdommer forteller om overgrepene de har blitt utsatt for til jevnaldrende, og de kan derfor være sentrale i avdekkingen. Funnene viser også at skolen gir få muligheter til å fortelle om seksuelle overgrep. Studien viser at hjelp fra andre utsatte gir en dypere forståelse og revurdering av livsverdier. Funnene fra ulike instanser understreker viktigheten ved tilgjengeligheten av tilbudet, da det gjorde det lettere for informantene å oppsøke hjelpen. Flere av funnene i denne studien indikerer at informantene opplevde en tilleggsbelastning som følge av hjelpen de hadde fått. Dette viste seg ved svik i hjelpen fra søstrene, manglende tilrettelegging ved skolen, utilgjengelig hjelp fra helsesøsteren og svik fra psykologene. Dette indikerer at summen av tilleggsbelastningen har ført til økt sårbarhet hos de utsatte. Funnene i denne studien indikerer at det er mangel på automatikk i hjelpetilbudet. Nøkkelord: Seksuelle overgrep, avdekking, hjelp, utsatte, unge mennesker, skole, lærere, hjelpetilbud, instanser

Sammendrag Min målsetting med denne studien er å bidra til ei bevisstgjøring av betydningen læreren har i forhold til å gi elevene den beste hjelpen til sosial fungering og til og lykkes sosialt. I denne studien er problemstillinga hvordan læreren best kan hjelpe barn til å mestre sosialt gjennom analyse, tolkning og drøfting av samtaler med lærere og ut fra gransking av deres studieplan. For å undersøke problemstillinga som også blir sett på som et forskningsspørsmål, har oppgaven to forskningsspørsmål til. De omhandler hvordan begrepene sosial læring og sosial kompetanse fremstår i studieplan for integrert mastergradsprogram- lærerutdanning 1.-7.trinn ved UiT og hvilken undervisning som kan finnes i sosial læring og sosial kompetanse i dag på barnetrinnet. Etter å ha innhentet teoretisk innsikt i begrepene sosial mestring, sosial læring og sosial kompetanse, utviklet jeg en modell som viser sammenhengen jeg ser mellom forannevnte begreper. Sammen med informantenes syn og studieplanens fremstilling av begrepene ble også modellen sentral for å kunne svare på problemstillinga. Jeg finner at essensen av lærernes svar på hvordan de best kan hjelpe barn til å mestre sosialt kan gis i form av tre kategorier: 1) å være en aktiv deltaker i barns livsverden, 2) håndtering av den sosiale kontakten samt 3) læreren er en rollemodell for elevene der undervisninga i sosial læring og sosial kompetanse også kan finne sted ut fra situasjoner og behov. Ved å ta utgangspunkt i modellen og lærernes oppfatninger av begrepene fremstår at gjennom å ruste elevene til å takle livet, utvikles grunnleggende syn, ferdighet og kunnskap i å omgås med andre som igjen fører til sosial mestring. Ifølge studieplanen og sett i lys av modellen, oppnås sosial mestring hos barn ved at læreren tilrettelegger for læring i samspill med andre som vil føre til utvikling av kulturelle redskaper. Hjelpen gis best ved at den skjer gjennom dialog og samtaler samt at læreren ser til at barnet aktivt deltar i det sosiale miljøet. Lærerens sosiale kompetanse og handlingskompetanse får betydning i forhold til å gi best mulig hjelp. Det blir av interesse å se innholdet i den nye læreplanen som kommer, og hvor stor plass sosial læring og sosial kompetanse kommer til å få, ikke minst i det nye emnet livsmestring

Temaet for studien er læreres arbeid med elev-lærer relasjonen for å ivareta psykisk helse hos enslige mindreårige asylsøkere, utfordringer i undervisningen, samt inkludering i praksis. Skolen er et sted hvor barn og unge tilbringer mye tid. Lærerrollen har utviklet og endret seg mye i et historisk perspektiv. Lærerne underviser for enslige mindreårige asylsøkere i rene innføringsklasser. Gjennom kvalitative intervjuundersøkelser har jeg belyst disse temaene fra lærerens perspektiver med grunnlag i deres erfaringer i skolen. Hovedproblemstillingen er: Hvordan arbeider lærerne med elev-lærer relasjonen for å ivareta psykisk helse hos enslige mindreårige? I tillegg har jeg undersøkt hvordan utfordringer lærerne møter i undervisningen av denne elevgruppen, samt hvordan de arbeider for å inkludere elevene i skolemiljøet. Selve utvalget består av seks lærere som har jobbet mange år i skolen og opparbeidet seg erfaringer med enslige mindreårige asylsøkere og andre minoritetsspråklige barn og unge. Studiens funn viser til at lærerne har en proaktiv holdning i miljøet og vektlegger relasjonens betydning. De bruker mye tid på å skape trygghet og forutsigbarhet for denne elevgruppen. De er opptatt av å danne en god lærer-elev relasjon til hver enkelt elev, gjennom interesse, toleranse, anerkjennelse og kommunikasjon. Lærerne fremhever forutsigbarhet og kontinuitet som to viktige grunnpilarer i arbeidet med de enslige mindreårige. Samtidig fremheves det at omsorg og sensitivitet er minst like viktig når man underviser denne elevgruppen, særlig fordi en del av de er preget av traumer og vonde minner fra flukten til Norge. Lærerne understreker at mangel på verdig og elevfremmede læremateriell, samt manglende ressurser skaper utfordringer i undervisningen. Å drive tilpasset undervisning på et hensiktsmessig nivå, slik at hver enkelt elev får utfordret sine forutsetninger er en krevende oppgave. Lærernes holdninger og oppfatninger tyder på at de ønsker at de enslige skal føle seg som en del av miljøet, delta i sosiale aktiviteter og leke sammen med norske elever. Lærerne har en positiv tilnærming til inkluderingsarenaen og arbeider for å bryte ned fordommer og barrierer. Derfor vektlegger de kulturelle forskjeller og arbeider aktivt for å bygge broer mellom elevgruppene, slik at de ikke fremstår som ”vi og de andre”. Samtidig etterlyser de et tettere samarbeid på tvers av skolene og mellom sine kolleger for å skape et bedre miljø, både faglig og sosialt for elevene.

Denne studien vil ta for seg foreldreperspektivet når barnet har dysleksi. Å være foreldre til et barn som har dysleksi innebærer omfattende oppfølging på mange områder. Min problemstilling vil få frem hvilke erfaringer foreldre har med å følge opp barnet sitt med dysleksi. Delforskerspørsmål var hvilke erfaringer foreldre har med å følge opp barnet sitt knyttet til emosjonelle følger, hjelp med lekser og samarbeidet med skolen. Teorigrunnlaget for oppgaven gjør rede for relevant teori. Det er benyttet kvalitativ metode med intervju. Informantene er fire mødre som har barn med dysleksi på mellomtrinnet og ungdomstrinnet. Funn viser at alle foreldrene var opptatte av hvordan barnet tenker om seg selv, og jobber kontiunelig med dette. Det kom fram at foreldrene hadde både gode og dårlige erfaringer knyttet til samarbeidet med skolen. Alle foreldrene så viktigheten av å følge opp barnet tett i leksesituasjon. Flere av foreldrene fortalte om hvordan deres følelsesliv ble preget og fikk uheldige konsekvenser etter mange negative møter med skolen. Likevel stod foreldrene i det, og fortsatte å kjempe for barna, til barna fikk den hjelpen og støtten på skolen de trengte og hadde krav på.

Denne oppgaven handler om hvorvidt elever med sosiale vansker får noen form for tilrettelagt undervisning innenfor trafikkopplæring. For å finne ut det har jeg foretatt en kvalitativ undersøkelse, hvor jeg har intervjuet tretten trafikklærere. Spørsmålene som har blitt stilt er hvorvidt trafikklærerne tilrettelegger undervisningen spesielt ut i fra disse elevenes behov. Sosiale vansker i denne sammenhengen forstås som for eksempel sosial angst, traumer, ulike diagnoser, vanskelig oppvekst og kulturproblemer. Resultatet viser at det er stor vilje til tilrettelegging, men at det ikke er noen spesielle føringer for hvordan dette skal gjøres.

Sammendrag. Tittel: De små barna, og den «vanskelige» samtalen. En kvalitativ studie av hvordan barnehagen kan jobbe forebyggende mot seksuelle overgrep. Forfatter: Jill-Heidi Antonsen. Formålet med denne oppgaven har vært å finne ut hvilke erfaringer og tanker pedagoger sitter med når det gjelder det forebyggende arbeidet mot seksuelle overgrep i barnehagen, samt hvorvidt enkle hjelpemidler i form av samtalekort kan være til støtte og hjelp under dette viktige arbeidet. For å innhente kunnskap har jeg foretatt kvalitative intervjuundersøkelser med tre pedagogiske ledere om deres erfaringer knyttet til det forebyggende arbeidet. Grunnet manglende føringer for hva forebygging av seksuelle overgrep i barnehagen innebærer, samt egen erfaring med hvor vanskelig det er å finne de rette ordene for hva man bør si, kom ideen om å lage samtalekort tenkt som støtte og hjelp i det forebyggende arbeidet. Samtalekortene er laget i tett samarbeid med Barnehuset i Tromsø. Forskningsdesignet er et pretest-posttest design, uten bruk av kontrollgruppe. Forskningsdeltakerne har fått i oppdrag å prøve ut enkle samtalekortene på sine avdelinger, hvor erfaringene de gjør seg under utprøvingen vil gi svar på om samtalekort kan være et positivt bidrag i det forebyggende arbeidet i barnehagen.

Denne masteroppgaven omhandler flerspråklige familier i Norge som har et barn med autismespekterforstyrrelser (ASF). Det blir stadig flere barn i Norge som også er en del av minoritetsfamilier, innvandringsfamilier og andre familier som forholder seg til flere språk i hverdagen. Det er i dag mange som forsker på ulike felt innenfor autismespekterforstyrrelser, men innenfor temaet ASF og flerspråklighet finner man ingen forskning gjort på dette i Norge. Hvordan er den språklige situasjonen hos flerspråklige familiene i Norge som har et barn autismespekterforstyrrelser? Klarer barna med ASF å lære alle språkene som familien bruker hjemme? Det er mange momenter som spiller inn når man skal lære barn med ASF språk. Selve språkutviklingen, den kognitive utviklingen, eksekutive ferdigheter og hvor mye språkene eksponeres for barna. Formålet med prosjektet er, via empiriske undesøkelser og gjennomgang av relevant teori, å få en økt kunnskap innfor feltet ASF samt kunne løfte de problemstillingene foreldrene står ovenfor i sine familier frem på agendaen. Med dette som utgangspunkt belyser jeg problemstilling slik: Hvordan er språksituasjonen for familier med barn med ASF i Norge, der barnet har flere språk å forholde seg til i hverdagen?

Resultater fra nasjonale og internasjonale kartlegginger viser mange norske elever har svake prestasjoner i matematikkfaget. Det er en samfunnsutfordring at elever som strever i faget ikke blir identifisert og fulgt opp tidlig med effektive tiltak. Formålet med denne studien er å undersøke hva lærere foretar seg når gjennomførte kartlegginger viser at elever har svake resultater. Studien undersøker også om læreres bakgrunn har betydning for hva lærere foretar seg. Funn i undersøkelsen kan belyse områder som kan styrkes i skolen for å redusere forekomst av matematikkvansker. Utvalget i studien er lærere i Tromsø kommune som underviser i matematikk. Det er brukt kvantitativ metode, og deltakerne har fylt ut en digital spørreundersøkelse via Questback. Datagrunnlaget er basert på 60 respondenter. Funn i studien tyder på at elever blir fulgt opp med enten strakstiltak eller ytterligere kartlegging når resultater fra prøver viser svake resultater. Ingen respondenter rapporterer at de avventer. Respondentene tar stor avstand til at elever har for svake ferdigheter til å få tilpasset opplæring. Samtidig er de enige i at tid- og ressurser er avgjørende for om elever får nødvendig oppfølging. Funn tyder på at fordypning i spesialpedagogikk er av betydning. På bakgrunn av resultatene i denne studien ser det ut til at elever i Tromsø kommunes grunnskoler blir identifisert og fulgt opp med tiltak. Funn indikerer at kompetanse i matematikk har betydning for hvorvidt tiltakene er effektive.

Dette casestudiet fokuserer på hvordan søskenrelasjonen kan bidra til meningsdannelse for mennesker med medfødt døvblindhet. Dets bakgrunn er kvalitativ, og preget av et sosialkonstruksjonistisk ståsted. Jeg ønsker se på hvordan karakteristikkene som kjennetegner det å være søsken, potensielt kan innebære et nytt og spennende perspektiv på partnerkompetanse. Videre er et sentralt formål å belyse en relasjon som har fått lite forskningsmessig oppmerksomhet i tilknytning til medfødt døvblindhet. Jeg har tatt utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilke kvaliteter i søskenrelasjonen kan bidra til utviklingsstøtte og meningsdannelse for mennesker med medfødt døvblindhet? Denne er besvart ved hjelp av tre søskenpar, der den ene parten har medfødt døvblindhet. Jeg har benyttet videoanalyse av klipp som viste søsknene sammen, samt semistrukturert livsverdensintervju med søskenet uten døvblindhet. Gjennom å kombinere de ulike metodene, fikk jeg et innblikk i begge parters uttrykk i tilknytning til relasjonen. Videre analyserte jeg materialet ved hjelp av en konstruktivistisk Grounded Theory- tilnærming. Resultatene viser at de tre søskenrelasjonene i studien er preget av dyp tillit og kjennskap til hverandre. De kjennetegnes også av en grunnleggende jevnbyrdighet, og opplevelse av å være på like fot. Det fins derfor en forventning om å bli respektert, lyttet til og gitt rom for å både utvise egen, samt møte den andres subjektivitet. Videre preges de av en normalitetstankegang, som innebærer varierte erfaringer gjennom selvfølgelig deltakelse på en rekke ulike arenaer. Gjennom dette synes relasjonene å åpne for nyansert meningsdannelse både om seg selv, andre mennesker og sine omgivelser. I rammen av relasjonen kan søsknene sammen oppsøke aktiviteter preget av høyt spenningsnivå og spontanitet, noe samtlige synes å sette spesielt stor pris på. De får tilgang til hverandres opplevelse, gjennom deres nære kontakt og benyttelse av hele kroppen som sanse- og formidlingsapparat. Søsknene med medfødt døvblindhet viser inngående kunnskap om andre mennesker, og fremstår som individer med en innholdsrik livsverden og grunnleggende tro på seg selv. De erfaringene de får sammen med sine søsken, synes å definere dem som personer også utenfor de situasjonene der de er sammen. Det er deres konkrete opplevelser ute i verden sammen, som synes å være katalysator for at dette skal oppstå.

Samfunnet byr på økte muligheter og en kan få en oppfatning av at barn og unge stilles overfor andre krav nå enn tidligere. Kravene dreier seg i større grad om prestasjoner, og at en må forholde seg til ulike miljøer. Det er ikke alltid kravene er definerte, men ulike miljø har sine normer. Noen ganger kan det kanskje være vanskelig for barn og unge å vite hva som fører dem frem til de ulike kravene. Selvtillit refererer til et individs følelse av å kunne noe, og er en subjektiv vurdering av ens selvoppfatning. Når en ikke presterer ut ifra forventningene, vil dette kunne få betydning for hvordan en vurderer seg selv. Ulik atferd kan komme til uttrykk, og en kan havne i en vond sirkel. Det vil være av stor betydning om en opplever støtte i vanskelige situasjoner og opplever at noen ser ens ressurser. Problemstillingen åpner for å finne svar på om veiledning kan bidra til å styrke engstelige og usikre barn og unges selvtillit. Ved en teoretisk tilnærming blir veiledningsbegrepet, angstbegrepet og begrepet selvoppfatning presentert, før det til slutt analyseres foreliggende forskning som fører oss nærmer inn på kjernen av problemstillingen.

Dette studiet har sin bakgrunn i min interesse for bruk av kreative fag i samfunnet, herunder bruk av drama, og min interesse for ungdom som strever med ulike typer atferd. Den har blitt til på bakgrunn av de ungdommene jeg har møtt som mestrer dramakonteksten bedre enn skolekonteksten. Studiet gir et viktig tilskudd til forskningen både innenfor det teaterfaglige og det spesialpedagogiske feltet. Studiet bruker blandet metode for å besvare hvordan ungdom opplever egen atferd, trivsel, læring og inkludering ved deltagelse i dramakonteksten. Blandet metode ble benyttet for å skaffe grunnforskning på området. Det er forsket lite på hvordan mennesker med spesielle behov kan ha utbytte av drama. I dette studiet handler spesielle behov om atferdsutfordringer. Ved å benytte blandet metode oppnås en større innsikt i problemstillingen enn ved å bruke kun en av metodene. Det gjøres bruk av the explanatory sequential design. Denne typen design bruker først kvantitativ metode, som deretter forklares av en kvalitativ metode. I dette studiet benyttes spørreundersøkelse og dybdeintervju. I studiet blir den kvantitative dataen benyttet for å finne ut hvordan ungdom opplever egen atferd, trivsel, læring og inkludering i dramakonteksten. Atferd blir delt i fire grupper; utagerende atferd, undervisnings-og læringshemmende atferd, sosial isolasjon og anti-sosial eller normbrytende atferd. Disse gruppene blir brukt for å se om det finnes sammenhenger mellom ulike typer atferd og trivsel, læring og inkludering. Den kvantitative delen viser en høy grad av trivsel og inkludering hos ungdommene. Flertallet opplever kun læring noen ganger i løpet av en måned i dramakonteksten. Studiet viser at ungdommene opplever at de har svært lite atferdsutfordringer i dramakonteksten. Studiet viser også tendenser til at atferdsutfordringer påvirker trivsel, læring og inkludering i negativ retning. De kvalitative dataene brukes for å få en dypere forståelse av hvorfor ungdommene opplever det de opplever. I den kvalitative delen beskriver over halvparten av ungdommene at de i andre kontekster har hatt atferdsutfordringer tidligere eller fremdeles. De kvalitative resultatene samsvarer godt med de kvantitative resultatene. Det legges i drøftningsdelen av dette studiet vekt på hva som kan være bakgrunnen for manglende atferdsutfordringer, og hva som gjør at ungdommene kun lærer noen ganger i løpet av en måned i dramakonteksten.

Denne oppgaven har til hensikt å frembringe kunnskaper om «De Utrolige Årene», da med spesiell vekt på lærerprogrammet. Det har de siste årene også vært et stort fokus på elevers psykososiale miljø i skolen. Denne oppgaven har hatt som mål å se på om lærerprogrammet har potensiale til å bidra til å sikre elevers rett til et godt psykososialt miljø i grunnskolen. I dette arbeidet er litteraturstudie brukt som metode. Oppgaven er en gjennomgang av eksisterende teori og noe forskning på temaet. I tillegg har jeg brukt offentlige dokumenter for å finne hva som kan inngå i disse begrepene. Resultatene viser at det på mange områder er sammenfallende innhold og temaer i lærerprogrammet og i litteratur som omhandler psykososialt miljø, herunder havner også begrepene læringsmiljø og klasseledelse som en del av psykososialt miljø. Lærerprogrammet er et manualbasert program som på noen områder styrer de som tar det i bruk, mens på andre områder gir stor frihet. Ut fra det som kom frem i oppgaven, kan det se ut til at det er slike manualbaserte programmer som er ønskelig å bruke i skolen, nettopp på grunn av sin struktur, forutsigbarhet, og ved å gi lærere verktøy for å kunne arbeide sammen om felles mål.

Denne oppgaven ønsker å undersøke hvilke tanker pedagoger har om barn som viser atferdsvansker og hvordan disse barna evner å knytte sosiale relasjoner i barnehagen. Atferdsvansker blir i denne oppgaven avgrenset til både eksternalisert og internalisert atferd. Felles for disse er at atferden vanskeliggjør egen læring og sosial utvikling og kan få store sosioøkonomiske følger hvis det ikke settes i gang tiltak i tidlig alder, altså i barnehagen. Sosial kompetanse, tilknytning, vennskap, voksenrollen og foreldresamarbeid er her ansett som viktige faktorer og forutsetninger for opparbeiding av sosiale relasjoner i barnehagen. Hvis disse faktorene er positive virker de på som beskyttelsesfaktorer og er med på senke risikoen for at et barn skal vise atferdsvansker. Det er brukt en kvalitativ metode i denne oppgaven. Her blir fire pedagoger intervjuet ut i fra et semistrukturert intervju. Pedagogene var alle enig om at gode relasjoner i barnehagen avhenger mye av hvordan den voksne tilrettelegger for vennskap og samhandling. Mangel på sosial kompetanse er særlig viktig for vennskapsrelasjoner og pedagogene er enige om det er sammenheng mellom dårlig kompetanse og atferdsvansker. Det var også enighet om foreldresamarbeid kan være utfordrende for arbeid med barn som viser atferdsvansker noe som også kan være med å påvirke barnets utviklingsmuligheter.

Hensikten med studien å undersøke i hvilken grad de ansatte i barnehagene arbeider med å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn. Det er også ønskelig at den ferdige avhandlingen kan bidra til refleksjon over egen praksis for de som arbeider med barn, samt gi et innblikk i hvilken grad barnehageansatte arbeider med temaet. Derfor er problemstillingen som følger; I hvilken grad og hvordan arbeider ansatte i barnehagen for å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn? I tillegg til tre forskningsspørsmål; • Er arbeid med å forebygge og avdekke seksuelle overgrep nedfelt i barnehagens styringsdokumenter, lokalt og nasjonalt? • Hvordan rangerer de ansatte sin egen og medarbeidernes kompetanse i forhold til å forebygge og avdekke seksuelle overgrep? • Hva mener de ansatte kan være med på å heve barnehagens kompetanse på å forebygge og avdekke? Teorien som er belyst i studiens teoridel anses som relevant bakgrunnsinformasjon, samt relevant for drøfting av funn. De temaer som blir belyst er blant annet definisjon og forekomst, barnehagens ansvar og oppgaver i forbindelse med forebygging og avdekking av seksuelle overgrep og informasjon om overgripere. Det er også belyst hvordan de ansatte i barnehagen kan arbeide forebyggende med barn, samt hvordan og hvorfor man skal arbeide med avdekking av seksuelle overgrep. Det er brukt en kombinasjon av kvantitativ og kvalitativ metode, også kalt mixed-methods. Hvor de kvalitative dataene er benyttet for å støtte oppunder de kvantitative dataene. Det er valgt surveydesign, og spørreskjema er valgt som verktøy for å samle data.

Det er stadig økende mengde forskningslitteratur på livskvalitet i relasjon til autismespekterforstyrrelser (ASF). Det synes å være felles konsensus vedrørende den nære tilknytningen mellom livskvalitet og livsløp (utfall). Behovet for nyansering av begrepet er sentralt, i kombinasjon med bedre måleverktøy. Majoriteten av mennesker med ASF rapporterer dårligere livskvalitet enn mennesker uten. Proxy-rapportering av livskvalitet har en tendens til å undervurdere livskvaliteten til mennesker med ASF. Dette er fenomener som går igjen i forskningslitteratur, men svært lite av denne forskningen er i en norsk kontekst. Denne studien går derfor inn for å gjøre en lignende undersøkelse i Norge, for å se om nevnte fenomener også er gjeldende her. Studien forsøker også å plassere livskvalitet som perspektiv i opplæring og tilrettelegging. Det er brukt kvantitativ metode i form av en digital spørreundersøkelse gjennomført i databehandleren Questback. KIDSCREEN er valgt som spørreundersøkelse. Undersøkelsen ble gjennomført av 11 barn og 12 foreldre. IBM SPSS ble brukt som analyseverktøy. Resultatene viser at barn og unge med ASF rapporterer lavere livskvalitet sammenlignet med et normalutvalg. Det er uoverensstemmelser mellom selv- og proxy-rapportering, ved at foreldre rapporterer lavere livskvalitet enn barna selv. Analyser av statistisk reliabilitet og begrepsvaliditet indikerer at flere komponenter ved måleverktøyet har behov for videre utvikling hvis det skal brukes i et ASF-utvalg. Drøftingen setter resultatene i lys av teori og konkluderer med at fenomener som lavere livskvalitetsnivå og uoverensstemmelser mellom selv- og proxy-rapport, også er gjeldende i norsk kontekst. Analysen av statistisk reliabilitet og begrepsvaliditet indikerer behovet for nyansering av livskvalitetsbegrepet i relasjon til ASF. Særinteresser, sysselsetting og psykisk helse virker å være sentrale aspekter ved livskvaliteten til mennesker med ASF. Livskvalitet plasseres derfor som kompenserende perspektiv i opplæring og tilrettelegging, med utgangspunkt i nevnte aspekter.

Bakgrunn og formål: Tema for dette studiet er hvordan veiledning kan bidra til læring for lærere. Lite visste jeg om spesialpedagogikk da jeg startet på studie, master i spesialpedagogikk. Jeg begynte på min videreutdanning straks jeg var ferdig med grunnskolelærerutdanningen 1-7 klasse. Underveis i grunnutdanningen fikk vi så vidt innblikk i spesialpedagogikk, svært lite, men nok til at jeg så behovet for økt kunnskap innenfor dette feltet. Jeg følte at min ”ryggsekk” ikke var lastet nok til å starte på den viktige jobben som lærer. Behovet for spesialpedagogikk øker i skolen derfor er det for meg merkelig at spesialpedagogikk var lite integrert i den nye grunnskolelærerutdanningen (Regjeringen, 2010). Spesialpedagogikk er viktig i forhold til tilpasset opplæring, det handler om å få elevene til å lykkes. Regjeringen dannet i 2012 en ekspertgruppe som skulle jobbe med å integrere spesialpedagogikk i blant annet lærerutdanningen, rapporten ble publisert i 2014 (Forskningsrådet, 2014). Paradoksalt var 2014 det året det første studentkullet var ferdig med grunnskolelærerutdanningen. Jeg vil forsiktig påstå at vi var ”prøvekluter”. Min opplevelse som ”prøveklut” var starten på min motivasjon til studiet, master i spesialpedagogikk. Min tidligere erfaring med diagnosen spesifikke språkvansker bunner i nær relasjon til et familiemedlem. Jeg har vært vitne til hva konsekvensene kan bli om det ikke iverksettes tidlig innsats. Det var med bakgrunn i min personlige erfaring at min interesse for veiledning ble vekket. På grunn av en praksisperiode hos Pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT) fikk jeg i løpet av masterstudiet et innblikk i arbeidsoppgavene til en PP-rådgiver, men også hvilke utfordringer de møter i sitt yrke. Kombinert med en erkjennelse på at veiledningen ikke alltid bidrar til hensikten med veiledningen, dannet det seg spørsmål som, hvilke type veiledning gis til lærere, hvordan kan veiledning bidra til læring. Disse spørsmålene og min tidligere erfaring var med på å danne formålet med studie. Med bakgrunn i dette valgte jeg PPT sitt arbeidsområde, veiledning til lærere, som tema til dette studiet. Problemstillingen lyder som følgende: Hvordan kan veiledning bidra til læring for lærere som underviser elever med spesifikke språkvansker? Metode: Oppgaven har en kvalitativ tilnærming med karakter av en case-design med tre case. Semistrukturert intervju har blitt brukt som metode for innsamling av data. Resultat: Undersøkelsen viser at veiledningen synes å ikke føre til læring. Samtidig forteller det meg ikke at det er utelukkende på grunn av veiledningskompetanse, men også på grunn av et mangelfullt samarbeid og struktur. Samtidig gir et mangelfullt samarbeid konsekvenser for om veiledningen oppleves som tilfredsstillende.

Mange barn utsettes for seksuelle overgrep, og det er et stort underkommunisert samfunnsproblem forbundet med tabu, skam og fortielse. For disse barna er det å møte voksne med forståelse, kompetanse og kunnskap om seksuelle overgrep essensielt. Det pedagogiske personalet i barnehagen er i en enestående posisjon til å oppdage barn utsatt for seksuelle overgrep. Målsettingen for studien var å få større forståelse og innsikt i hvordan pedagogisk personale tenker, opplever og hvilke erfaringer de har rundt temaet barn og seksuelle overgrep. Studien hadde følgende problemstilling: "Hvilke tankemessige refleksjoner og erfaringer har det pedagogiske personalet i barnehagen, når det gjelder å melde fra til barnevernet ved mistanke om seksuelle overgrep?" Formålet med studien var å belyse fenomenet barn og seksuelle overgrep sett fra det pedagogiske personalets standpunkt. Hvordan opplever og beskriver de fenomenet. Med dette var ønsket å belyse hvilke utfordringer personalet står ovenfor og hvilke tiltak som kan gi personalet bistand i arbeidet med barn utsatt for seksuelle overgrep. Studien ble utført kvalitativt, med hermeneutisk-fenomenologisk forankring. Det empiriske grunnlag kommer fra dokumentanalyse som var med på å danne grunnlag og semistrukturert dybdeintervju med fem ansatte i barnehage. Analysene ble utført i henhold til dokumentanalysen, relevant forskning og teori og egne drøftinger.

Dette studie fokuserer på hvordan mennesker med fysiske funktionsnedsættelser oplever mening og mestring ved klatring. Forskningsstudiet har et kvalitativt design og er inspireret af fænomenologien og dens filosofiske udgangspunkt for at forstå andre menneskers livsverden. Datamaterialet og empirien blev skabt og indsamlet i løbet af en uges ophold på Arctivity i sommeren 2015. Arctivity er et arrangement i Nordnorge for mennesker med fysiske funktionsnedsættelser og interesse for actionprægede friluftsaktiviteter. Dataindsamlingen har foregået i en trianguleringsproces, hvor dataene blev indsamlet ved hjælp af deltagende observation. Her var feltnotater det primære arbejdsredskab. Derudover blev alle fem deltagere på klatring, interviewet og arbejdsvideoer er anvendt for at få et øjebliksperspektiv på deltagernes klatreoplevelser. Dataene er analyseret med udgangspunkt i Reflective Lifeworld Research, som er en tilgang der er baseret på fænomenologiens filosofi. Hensigten med Reflective Lifeworld Research er, at få adgang til deltagernes meninger og refleksioner, gennem analyse af deres beskrevne livsverden. Derudover har åben kodning været brugt som et analytisk værktøj, der har bidraget til en systematisk inddeling af datamaterialets kategorier. Hovedpointet med studiet, udfordrer normalitetstanken om hvilke udfordringer og begrænsninger mennesker med fysiske funktionsnedsættelser her. Deltagerne beskriver deres mestringsstrategier i klatring, som social mestring som primærkontrol, hvor forandringer af rammebetingelserne står i fokus. Deltagerne har et positivt syn på deres individuelle udfordringer og anser ikke selv sig som værende i nogen speciel position sammenlignet med andre mennesker. Undersøgelsen genspejler, hvor vigtig en god gruppedynamik er for hver enkelts oplevelse. I deltagernes beskrivelser af egne mestringsoplevelser, inddrages de andre deltageres betydning for hvorfor det blev en god oplevelse. Så til trods for at klatring er en individorienteret aktivitet, oplever studiets deltagere at det er i den sociale relation, at oplevelsen giver mening for dem. Studiet fremhæver også at tilstedeværelse i flowzonen, ikke nødvendigvis opleves som en positiv oplevelse i nuet, men at tilstanden giver øget mestringsfølelse hos deltagerne bagefter.

Temaet for studien er sosial inkludering for elever som viser utagerende problematferd i barneskolen. Metoden bygger på kvalitative intervjuer av seks lærere og én rektor i samme kommune. Problemstillingen lyder som følger: Hvordan jobber lærere i ulike barneskoler med sosial inkludering for elever som viser utagerende problematferd? Studiens funn viser at lærerne legger stor vekt på deltakelse i ordinær klasseromsundervisning. De beskriver sosial inkludering som å være en del av et fellesskap, samt utvikle relasjoner og vennskap basert på genuine ønsker, aksept og gjensidige positive følelser. De opplever noen ganger utfordringer knyttet til det å oppnå aksept for den utagerende atferden. Det må derfor jobbes med å forebygge utagerende atferd, samt å øke elevens forutsetninger for sosial deltakelse gjennom å øve på sosial kompetanse. Samtidig må det jobbes med miljøet rundt eleven, for å skape et godt klassemiljø, og for å utvikle toleranse og aksept for ulikheter i klassen. I denne sammehengen blir klasseledelse et sentralt begrep. Fokuset er her på lærerens relasjonskompetanse, etablering av strukturer og rammer, samt konsekvent bruk av ros og positiv forsterkning. Et godt samarbeid mellom de ansatte og ledelsen, med en felles plattform på skolen fremstår som viktig. Utarbeiding av en egen sosial plan på skolene kan her skape et felles grunnlag i arbeidet med sosial inkludering. Videre brukes formelle og uformelle kartleggingsverktøy for å få innsikt i elevenes sosiale posisjon i klassen. Lærerne er også opptatt av å tilrettelegge for mestring i sosiale sammenhenger. Her snakkes det om gruppesammensetninger, voksentetthet i friminutt og tilrettelegging av organiserte aktiviteter. Et positivt syn på eleven, med fokus på elevens styrker og gode egenskaper fremstår som grunnleggende i arbeidet med sosial inkludering. Sentralt her blir lærernes syn på eleven, og arbeid med holdninger i klassen.

Denne oppgaven handler om samarbeidsrelasjonen mellom ungdomsskole og barneverninstitusjon. Oppgaven tar sikte på å belyse sentrale aspekter rundt samhandlingen mellom disse to organisasjonene. Problemstilling lyder: ”Hva skjer med skole-hjemsamarbeid når hjem erstattes av barnevernsinstitusjon?”. Oppgaven har som formål og belyse de tema og fenomener ansatte i ungdomsskole og barnevernsinstitusjon opplever som sentrale i sin interaksjon med hverandre. Tema oppgaven går spesielt innpå er: utfordrende livsitusjoner for barn og unge som bor i institusjon, omsorgsrollen til barnevernsinstitusjon, fellesarenaer og kontaktformer, informasjonsflyt og taushetsplikt, arbeidsturnus i barneverninstitusjon og barn og unges deltakelse og medvirkning i egen skolegang. Oppgaven bygger på fire intervju, to av lærere ansatte på fylkeskommunale ungdomsskoler (sosialmedisinske institusjonsskoler) og to av miljøterapeuter ansatt i barnevernsinstitusjon. Undersøkelsen er kvalitativ og oppgavens datamaterialet er samlet inn gjennom intervju. Informantenes tanker og erfaringer rundt ulike tema og fenomener danner grunnlaget for oppgavens analysen. I analysen sammenlignes informantenes kunnskap med tidligere teori og forskning på feltet. Funn i oppgaven jeg opplever som spesielt interessante er tilknyttet utfordringer i forhold til taushetsplikt i barnevernsinstitusjon. Ulike oppfatninger i de forskjellige yrkesgruppene vedrørende barnevernsinstitusjonens foreldrerolle og forskjellige tilnærminger til samarbeid hos ungdomsskolene.