Search

Additional file 1.

Digital learning technologies are expected to reform higher education: The recent Digital Education Action Plan (2021–2027) of the European Commission (EC) states that digital education should facilitate more personalised, flexible, and student-centred teaching (European Commission, 2021). This places great demands on university teachers, whose technological skills have long been considered the most formidable barrier to the digital transformation of higher education (Børte et al., 2020). Meanwhile, the COVID-19 pandemic has resulted in a steep technological learning curve among higher education teachers. Overnight, university teachers were forced to adapt their teaching to a digital, online format to meet the needs of more than 1.5 billion students across the globe who have been affected by COVID-19 restrictions (UNESCO, 2021). Despite a great willingness to change, over a year into the pandemic, the frustration among (university) teachers has become apparent. A United Kingdom survey found that higher education teachers thought that their pedagogical practis had been “reduced to the fulfilment of rudimentary technical functions” and that they played more of a transmissionist pedagogical role (Watermeyer et al., 2020). Taking the perspective of the students, recent survey data from Norwegian higher education shows that, during the pandemic, lack of motivation and sense of loneliness have been an increasing problem among students (NOKUT the Norwegian Agency for Quality Assurance in Education, 2020). From this we learn that a fully digital approach in higher education has limitations both when it comes to pedagogical practices and students’ well-being.

Additional file 2. Content reporting of the self-managed exercise programme according to the Consensus on Exercise Reporting Template (CERT).

Additional file 2.

Additional file 1. CONSORT 2010 checklist of information to include when reporting a pilot or feasibility trial.

Additional file 1.

Innledning: Skuldersmerte er en vanlig og ofte langvarig muskelskjelettplage. Subakromial smerte utgjør den klart største diagnostiske gruppen. I nye faglige retningslinjer frarådes den mest vanlige formen for skulderkirurgi; subakromial dekompresjon. I kjølvannet av disse endringene uttaler helseminister Bent Høie at pasientene nå må få den behandlingen som virker, nemlig fysikalsk behandling. Formålet med denne fagartikkelen er å oppsummere hva forskningen viser om virkningen av den fysikalske behandlingen og peke ut mulige kunnskapsbaserte retninger for å videreutvikle behandlingen. Hoveddel: Artikkelen gir først en oversikt over hva som er anbefalt fysikalsk behandling for subakromial smerte og hva vi vet om virkningen av den med tanke på å bedre funksjon og redusere smerte. Kunnskapsoppsummeringer konkluderer med at vi ikke har sikker kunnskap om at fysikalsk behandling i form av øvelser og manuell behandling virker bedre enn realistisk placebobehandling. Det finnes kunnskapshull i forskningen når det gjelder hvor hyppig vi bør følge opp pasientene, hvilke øvelser som virker best og hvilke faktorer behandlingen bør rettes mot. Ledende forskere tar nå til orde for at behandling av pasienter med muskelskjelettplager bør ha fokus på mestring og aktiv pasientundervisning. Med dette som utgangspunkt peker artikkelforfatterne ut sentrale satsningsområder for å videreutvikle den fysikalske behandlingen for pasienter med skuldersmerte. Avslutning: Med den mer fremtredende rollen den fysikalske behandlingen nå får, er det viktig at kunnskapsgrunnlaget fremstilles på en ærlig og ansvarlig måte i fagdebatten og i kommunikasjonen med pasienten. Den fysikalske behandlingsmodellen for pasienter med skuldersmerte bør videreutvikles når det gjelder pasientundervisning og tiltak for å øke oppfølging av øvelser. Nye retninger for behandlingen utfordrer den nåværende kunnskapsplattformen og praksisen til fysioterapeutene. Introduction: Shoulder pain is one of the most common musculoskeletal complaints and the term ‘subacromial pain syndrome’ is used to describe the most common clinical subgroup. A recent practice guideline for surgery concludes that subacromial decompression should not be offered to patients with subacromial pain. Subsequently, the Norwegian Secretary of State for Health, Bent Høie, in an interview advised that this patient group should receive the most effective treatment, namely physical rehabilitation. Main section: The current paper provides an overview of evidence-based physiotherapy treatment for patients with subacromial pain and discusses relevant evidence. The paper then outlines knowledge gaps, such as the degree of supervision and the content of exercise regimes. Recommendations from leading musculoskeletal research teams suggest an increased focus on self-efficacy and self-management. With this in mind, the authors discuss future directions for treatment of shoulder pain. End section: With the more prominent role physical rehabilitation now has been given, it is necessary for the physiotherapy profession to respond honestly and responsibly. The treatment model should be further developed in line with evidence, and this might challenge the current knowledge-base of physiotherapists.

Innledning: Denne artikkelen er en sammenfatning av versjon 1.0 av den kunnskapsbaserte fagprosedyren Fysioterapi ved frossen skulder. Fagprosedyren er laget etter metoden beskrevet på Helsebiblioteket.no. Hensikten med fagprosedyren er å gi råd og anbefalinger om behandling av personer med frossen skulder. Hoveddel: Frossen skulder er en tilstand som gir smerter og stivhet i skulderen. Leddkapselen blir tykkere og strammere. Skulderen får begrenset både aktiv og passiv bevegelighet. De fleste får frossen skulder uten at man kan peke på en bakenforliggende årsak. Sykdomsforløpet kan deles inn i smertefasen og stivhetsfasen. Behandling av personer med frossen skulder bør inneholde opplæring om hva frossen skulder er, sykdomsforløpet, hva pasienten kan gjøre selv og behandlingsalternativer. Aktivitetstilpasning kan være nødvendig. Smertedempende medisiner som paracetamol og/eller ikke-steroide antiinflammatoriske medisiner (NSAIDs) kan brukes etter behov. Injeksjon av kortikosteroider kan vurderes ved sterke smerter. Øvelser for bevegelighet, muskulær kontroll, styrke og utholdenhet med hensyn til smerter kan være aktuelt i begge faser av frossen skulder. Øvelser og tøying uten hensyn til smerter anbefales ikke. Avslutning: Hovedpunktene for behandling av personer med frossen skulder er pasientopplæring, farmakologisk behandling etter behov og øvelser som ikke gir økte smerter.

Introduction: Shoulder pain is a common, persistent and disabling disease. The restoration of abnormal movement-patterns is often an important goal in the treatment of patients with shoulder pain. The International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) is a conceptual framework and classification that has been developed by the World Health Organisation. The ICF is a common, multi-disciplinary language that allows identification of condition-specific codes (ICF categories), comparison between patient-experiences of functioning and assessment tools and development of new measures. Aims: The aims of this thesis are to identify the ICF categories that reflect the concepts used in assessment of shoulder pain and identify the ICF categories that reflect problems related to functioning and interactions with the environment in patients with shoulder pain. As an extension of this aim, whether patient experiences of functioning are captured by the present assessment tools is also investigated. Moreover, the ICF categories that reflect the patientexperiences of functioning and the content of the assessment tools are used to create a preliminary list of ICF categories for shoulder pain. Finally, a clinician-rated activity measure to capture abnormal movement patterns in the upper extremities is developed and tested. Methods: The present work is based on three studies: a literature review of measures, a cross-sectional study with patient interviews and a test-retest study. In addition, the datasets from the literature review of measures and the cross-sectional study with patient interviews constitute the material used for the comparison of the patient-experiences of functioning and the content of measures, and for the development of a preliminary list of ICF categories for shoulder pain. In the literature review, articles that were written in English, published in peerreviewed journals and based on clinical studies that included patients with shoulder pain aged 18 years and older were included. Studies on patients with fractures, joint replacement, complete dislocation, malignant condition, rheumatic diagnosis and stroke were excluded. The measures extracted from the articles were linked to ICF categories according to standardised rules. The frequency of the identified ICF categories was calculated and reported for categories with a frequency of at least 1%. In the cross-sectional study, patients in the outpatient clinic at the Department of Physical Medicine and Rehabilitation, Ullevaal University Hospital, were included. The inclusion and exclusion criteria were similar to those in the literature review. The patients were interviewed with a condition-adapted ICF checklist that contained 154 categories. The presence of a functional problem or environmental factor according to these ICF categories was registered. The ICF categories that were registered with a frequency of at least 5% were reported. The correspondence between these two datasets was investigated using the following criteria: (1) categories included in both datasets with similar rankings, (2) categories included in both datasets with different rankings, and (3) categories included in only one of the datasets. In addition, the match between high frequent patient-derived ICF categories (reported by = 50 %) and the content of frequently cited condition-specific measures (identified with = 10 citations) was investigated. The preliminary list of ICF categories for shoulder pain was constituted from all the ICF categories that were reported in the cross-sectional study with patient interviews and the literature review of measures. Finally, a simple, clinician-rated activity measure was developed and reliability tested. The development process was based on identification of eligible items in the literature, pilot-testing and statistical analyses. The test-retest study was conducted at the Department of Physiotherapy at Martina Hansens Hospital, Baerum. Patients aged 18 years and older with a main diagnosis of subacromial impingement syndrome were included. The exclusion criteria were similar to those from the literature review and the cross-sectional study. Item-reduction was based on item-to-sum correlations. In the further testing of the final scale, inter- and intra-rater reliability were calculated with the Interclass Correlation Coefficient (ICC) and a 95% Confidence Interval (CI). The minimal detectable change was calculated from the standard error. The content of the scale was linked to ICF categories according to the established rules. Results: In the literature review, 40 ICF categories were identified in 475 measures. Of these, 28 belonged to activities and participation, 11 to body functions and structures and 1 to environmental factors. In the cross-sectional study with patient interviews, 165 patients with a mean age of 46.5 years (SD = 12.5) were included. A total of 61 ICF categories were identified. Of these, 19 covered body functions and structures, 34 activities and participation, and 8 environmental factors. The correspondence between the two datasets was high for activities and participation, and lower for body functions and structures and environmental factors. In particular, patient-derived mental- and muscle body functions and environmental social support were not present in the measures. Moreover, 6 high frequent patient-derived categories are not matched by the content of any of the most frequently selected conditionspecific scales. The American Shoulder and Elbow Surgeons Standardized Form for Assessment of the Shoulder (ASES) and the Disability of the Arm, Shoulder and Hand (DASH) scale match the highest number of high frequent patient-derived categories. The preliminary list of ICF categories for shoulder pain contains a total of 68 second-level ICF categories. Of these more than half belong to activities and participation. In the test-retest study, a total of 63 patients, aged 53.3 (SD = 12.9) and diagnosed with subacromial impingement syndrome, were included. A clinician-rated activity measure, the Shoulder Activity Scale, with 3 items and a summed score ranging from 3 to 15 was developed. The inter-rater reliability and test-retest reliability were ICC = 0.80 (95% CI = 0.51 - 0.90) and ICC = 0.74 (95% CI = 0.58 - 0.84), respectively. The minimal detectable change of the scale was calculated as 3.32. The scale covers the ICF categories lifting and carrying objects (d430), dressing (d540), hand and arm use (d445) and control of voluntary movement (b760). Conclusions: The patient experiences of shoulder pain are multi-faceted, covering the ICF body functions sensation of pain, movement-related functions and mental functions and the activity and participation functions mobility, self-care, domestic life, interpersonal interactions and relationships, work and leisure activities. Except for social support from immediate family and friends, environmental factors were scarcely represented. The assessments of patients with shoulder pain only partially capture the patient experiences of functioning and there is large variation in the content of condition-specific measures. These findings have implications for clinicians and researchers in the selection of measures. The Shoulder Activity Scale is a simple and reliable measure that fills a gap in the assessment of patients with shoulder pain. Before it is applied in clinical settings, it needs to be validated. For the first time, a preliminary list of ICF categories for shoulder pain is presented. The preliminary list should be further developed with contributions from qualitative patient interviews, an expert survey and a formalised decision process.

Bakgrunn: Kunnskapsbaserte intervensjoner for skulderplager fokuserer på daglige aktiviteter og utførelse av øvelser. De assosierte smertene ved fysisk aktivitet kan føre til engstelse for slike aktiviteter, som vist gjennom «fear-avoidance» modellen. Engstelse for fysisk aktivitet er veldokumentert ved en rekke muskelskjelettplager, men er i mindre grad undersøkt hos pasienter med skuldersmerte. Hensikt: Å undersøke graden av engstelse for fysisk aktivitet hos pasienter med skuldersmerte i primærhelsetjenesten, korrelasjonen mellom engstelse og selvrapportert fysisk aktivitet, om engstelsen endrer seg i løpet av en behandlingsperiode og hvilke faktorer som er assosiert med den eventuelle endringen. Metode: En prospektiv kohortestudie med data fra FysioPol databasen til praksisavdelingen ved Institutt for fysioterapi, OsloMet. Data ble samlet inn mellom august 2015 og desember 2017. Engstelse for fysisk aktivitet ble undersøkt gjennom et enkeltspørsmål fra HUNT med en numerisk skala fra 0 til 10. Engstelse for fysisk aktivitet og endringen av engstelsen ble analysert med deskriptiv statistikk, parametrisk korrelasjonsanalyse, parret t-test og multippel lineær regresjon. De uavhengige variablene i regresjonsanalysen ble valgt på bakgrunn av tidligere forskning, og prøvd ut i en univariat analyse. Resultat: Totalt ble 76 pasienter inkludert. Deskriptiv analyse av engstelse for fysisk aktivitet viste et gjennomsnitt på 3,59 (SD 3,26). Korrelasjonen mellom engstelse for fysisk aktivitet og selvrapportert fysisk aktivitet var lav positiv (r = 0,27, p = 0,03). Engstelsen endret seg signifikant i løpet av behandlingen med gjennomsnittlig endring på -1,34 (95% KI -2.06, -0,63), p =

Bakgrunn: Funksjonstap som følge av muskelskjelettplager har store økonomiske konsekvenser globalt, og skulderplager er en av de største diagnostiske undergruppene. Forskning viser at kostnader grunnet produktivitetstap i form av sykefravær og andre stønadsordninger er svært dominerende, mens helsetjenester står for en mindre del av kostnadene. «Raskere tilbake» var en nasjonal tilskuddsordning mellom 2007 og 2018 for helsetjenester som skulle redusere sykefravær, og ble hyppig benyttet av landets sykehuspoliklinikker. Det har til nå vært lite forskning på kostnadene hos skulderpasienter som er under utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Psykososiale faktorer og følelsesmessig stress har tidligere blitt knyttet til dårlig utfall av skuldersmerte. Det har imidlertid ikke blitt undersøkt i hvilken grad pasienter med høyt følelsesmessig stress har en sammenheng med kostnader for bruk av helsetjenester og produktivitetstap hos pasienter med skuldersmerte som henvises til en sykehuspoliklinikk og eventuell behandling. Formål: Beskrive kostnader for bruk av helsetjenester, inklusive medisiner, og produktivitetstap over en 3 måneders periode hos deltagere henvist til et «Raskere tilbake» tiltak ved en skulderpoliklinikk i spesialisthelsetjenesten, samt undersøke om kostnader gjennom perioden er forskjellig hos deltagere med høyt og lavt nivå av følelsesmessig stress ved innkomst. Metode: Studien er en prospektiv kohortstudie med 3 måneders oppfølging, gjennomført med deltagere henvist til en spesialist-undersøkelse ved Ålesund sjukehus mellom 2015 og 2018. Helsetjeneste-kostnader ble beregnet ut ifra informasjon om selvrapportert bruk av helsetjenester, mens produktivitetstap ble basert på selvrapportert antall dager borte fra jobb siste 3 måneder og stønadssituasjon. To-utvalgs t-tester og Mann Whitney U tester ble brukt til å sammenligne kostnader (totalkostnad og delkostnadene kostnader for bruk av helsetjenester, medisin, og produktivitetstap) hos deltagere med lavt og høyt følelsesmessig stress. Resultat: Totalkostnaden for 118 deltagere var 7.6 millioner kroner, og gjennomsnittlig kostnad for hver deltager 64 632 kroner. Produktivitetstap i form av sykefravær stod for 6.2 millioner kroner av totalkostnaden, og utgjorde dermed 82% av totalkostnadene. Kostnadene for bruk av helsetjenester var først og fremst knyttet til de polikliniske konsultasjonene ved sykehuset (16%), mens kostnader for bruk av helsetjenester utenfor poliklinikken og medisin stod for mindre enn 1% av totalkostnadene. Det ble ikke funnet en signifikant forskjell mellom verken totalkostnader eller delkostnader hos gruppene med høyt- og lavt nivå av følelsesmessig stress. Konklusjon: Totalkostnaden etter 3 måneder for deltagere henvist til undersøkelse og eventuelt behandling ved en Raskere tilbake-skulderpoliklinikk i spesialisthelsetjenesten, var relativt høye, først og fremst på grunn av produktivitetstap. Det ble ikke funnet signifikant høyere kostnader hos deltagerne med høyt følelsesmessig stress. Siden kostnaden for denne pasientgruppen er høy, og mesteparten av kostnadene skyldes sykefravær, er det grunn til å prioritere disse pasientene. Forskning på kostnadseffektive behandlingstiltak som senker sykefraværet anbefales.

Master i fysioterapi Norge jobber 70% av sykepleiere skift, noe som øker risikoen for søvnforstyrrelser. Økt fysisk aktivitet har vist seg å ha en positiv innvirkning på søvnkvalitet, men det er uklart om dette er avhengig av om aktiviteten foregår i arbeidet eller på fritiden. Formål: Formålet med denne oppgaven er å undersøke om det er en sammenheng mellom fysisk aktivitet i arbeidstiden og søvnkvalitet, mellom fysisk aktivitet i fritiden og søvnkvalitet, samt om en eventuell sammenheng varierer med vakttypen til turnusarbeidende sykepleiere. Metode: 92 sykepleierne i 3-delt turnus besvarte en mobildagbok, og hadde en aktivitetsmåler plassert på ankelleddet i 4 uker. Antall minutter med aktivitet tilbrakt i moderat-høy intensitet ble summert opp, for både aktivitet på jobb (OPA) og fritid (LTPA). Sammenhengen mellom fysisk aktivitet på jobb og fritid og søvnkvalitet ble kalkulert med mixed models. Den samme statistiske analysen ble anvendt til å beregne sammenhengen mellom aktivitet på jobb og vakttype og søvnkvalitet. Faktorer som ble kontrollert for var: søvnløshet, søvnkvalitet, kronotype, alder og kjønn. Resultat: Utvalget i denne studien besto av 90% kvinner med medianalder 35 år. Ved ujusterte analyser var sammenhengen mellom OPA og søvnkvalitet signifikant positivt med (β= 0.12, KI 0.024,0.192). Ved den justerte analysen var denne sammenhengen ikke lenger signifikant (β= 0.06, KI -0.018,0.162). Hverken de justerte eller ujusterte analysene for fysisk aktivitet på fritiden viste en signifikant sammenheng. I dette utvalget var det generelt høyest aktivitetsnivå på dagvakter, og kveldsvakter sammenlignet med nattvakter. Både ujustert og justerte analysene viste at OPA ved kveldsvakt påvirket søvnkvaliteten signifikant negativt (β= -0.3, KI -0.54,-0.06). Konklusjon: Hvis man ser bort fra vakttype var det ingen signifikant sammenheng mellom OPA og søvnkvalitet. Dette var også tilfelle for sammenhengen mellom LTPA og søvnkvalitet. Derimot var OPA aktivitet ved kveldsvakt, assosiert med lavere gjennomsnittlig søvnkvalitet sammenlignet med andre vakttyper.