Search

The literature on autonomous public agencies often adopts a top‐down approach, focusing on the means with which those agencies can be steered and controlled. This article opens up the black box of the agencies and zooms in on their CEO's and their perceptions of hierarchical accountability. The article focuses on felt accountability, denoting the manager's (a) expectation to have to explain substantive decisions to a parent department perceived to be (b) legitimate and (c) to have the expertise to evaluate those decisions. We explore felt accountability of agency‐CEO's and its institutional antecedents with a survey in seven countries combining insights from public administration and psychology. Our bottom‐up perspective reveals close connections between de facto control practices rather than formal institutional characteristics and felt accountability of CEO's of agencies. We contend that felt accountability is a crucial cog aligning accountability holders' expectations and behaviors by CEO's. publishedVersion

Uni Research Rokkansenteret har hatt oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å gjennomføre en følgeevaluering av nytt styringsrammeverk for fylkesmannen. Oppdraget hadde oppstart i april 2016 og ble avsluttet i februar 2018.

Et nytt styringsrammeverk for fylkesmannen ble fastsatt av Kommunal‐ og moderniseringsdepartementet (KMD) og implementert fra høsten 2015. Målsettingen for det nye rammeverket er å bidra til at fylkesmannen løser oppgavene sine på best mulig måte (fra Konkurransegrunnlaget, KMD). Våren 2016 fikk Uni Research Rokkansenteret ansvaret for en følgeevaluering av det nye rammeverket for styring. Følgeevalueringen skal vurdere styringsrammeverket og implementeringen av det. Målet er å få kunnskap om hvordan styringssystemet fungerer og utvikler seg. Kommunal‐ og moderniseringsdepartementet

Crises, such as floods, give rise to important political–administrative challenges. Preparing for sudden adversity, and the capacity to respond and adjust course in the face of crises are major and necessary assets for governments. Such government capacities are at the heart of public problem‐solving and include the capacity to coordinate, to regulate, to deliver services and analyze needs and consequences. These capacities can assist governments in their implementation and sustaining of policies for improving crisis management performance. However, different actors may emphasize different capacities and means at different times and in different situations, creating difficulties for learning. This working paper focuses on politics under non‐routine conditions and the generation of governance capacity in crisis management. It presents an empirical case study on floods in Norway, examining two floods (in 2011 and 2013) that took place in Gudbrandsdalen, a valley in the south‐eastern parts of Norway. Extreme rainfall combined with exceptional amounts of snow‐melting in the mountains led to severe flooding in the river of Gudbrandsdalslågen. Two municipalities: Nord‐ Fron and Ringebu lie alongside the river borders and were hit exceptionally hard. Both floods escalated and caused massive destructions in the two municipalities. Evacuation operations and the closing of critical roads made crisis management difficult. In addition to examining this particular case, the working paper aims to provide more general insight about crises and how they are dealt with in the Norwegian context. The paper takes a public policy and organizational perspective to analyze governance capacity in crisis management, with a particular focus on the management of floods. The main research question concerns what government structures and capacities are used in such a crisis, how they function, and how they are modified in the aftermath of a crisis. To this end, the paper examines whether crisis management performance can be said to have improved and to what degree learning from the two floods was gained. The case study provides insight on how two similar incidents (floods) were handled by the same actors, at the same locations, on two different occasions. An important aspect is whether or not the two floods resulted in any structural changes, at central level in the Norwegian Directorate for Civil Protection (DSB) and the Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE), and at local level in the two municipalities that were affected. In the following, we first present an outline of the case study providing more details on our particular focus. Here, we also explain our approach to the possibilities of learning after a crisis. Second, we present the Norwegian political–administrative context and the main actors responsible for handling the floods. In the next two sections, we lay out our analytical framework, research methods and data. Thereafter, we present our analysis of what happened in the two floods. In the last part of the paper we draw some conclusions about lessons learned and possible policy implications. publishedVersion

This paper examines the reform of the police in Norway from 2012 to 2015 using a qualitative analysis of central public reports and official documents leading up to the reform. These include the report from the official Inquiry Commission into the police response to the terrorist attacks of July 2011, a public commission established in 2012 to analyze challenges within the police and the resulting government proposal and parliamentary discussion that culminated in a final decision for a new police structure in 2015. While governance capacity and the need for a stronger emergency police was a main concern throughout the process the importance of governance legitimacy and to maintain a community police became more important at the end. The organizational thinking is explained based on a structural and institutional theoretical perspective. The analysis shows that cultural change, leadership change and structural change were prominent instruments for improving the police, but emphasized differently during the process. The arguments for the different instruments were not elaborated to any great extent by any of the actors and therefore took on a more symbolic flavor. The analysis demonstrates that political context, agenda settings, attention shifting and situational factors as well as path dependency are important drivers of the police reform. publishedVersion

This is a descriptive mapping report on how the general central administrative apparatus for societal security and crisis management is organized in Germany, the Netherlands, Norway, Sweden and the UK.

Introduction Johannes S. Førde, University of Bergen, Norway Country mapping reports: Germany: Bastian Jantz and Werner Jann, University of Potsdam, Germany The Netherland: Arjen Boin and Tim de Jongh, Leiden University, The Netherlands Norway: Lise H. Rykkja, University of Bergen, Norway Sweden: Per Becker and Fredrik Bynander, Swedish Defence University, Sweden UK: Martin Lodge, London School of Economics, UK This is a descriptive mapping report on how the general central administrative apparatus for societal security and crisis management is organized in Germany, the Netherlands, Norway, Sweden and the UK. Norges Forskningsråd

Et nytt styringsrammeverk for fylkesmannen ble fastsatt av Kommunal‐ og moderniseringsdepartementet (KMD) og implementert fra høsten 2015. Målsettingen for det nye rammeverket er å bidra til at fylkesmannen løser oppgavene sine på best mulig måte (fra Konkurransegrunnlaget, KMD). Våren 2016 fikk Uni Research Rokkansenteret ansvaret for en følgeevaluering av det nye rammeverket for styring. Følgeevalueringen skal vurdere styringsrammeverket og implementeringen av det. Målet er å få kunnskap om hvordan styringssystemet fungerer og utvikler seg.

This paper addresses the question of what makes a well‐functioning governmental crisismanagement system. A core argument is that such a system needs both governance capacity and legitimacy. To achieve an institutional design that ensures the necessary governance capacity for crisis management, the focus must be on the structure and performance of governmental authorities, based on the assumption that organizational arrangements affect performance. To this end, the various types of management situation and crisis must be identified. What is considered sufficient capacity and good performance – and which tools are needed to achieve those objectives – can vary significantly. Our aim is to contribute to this line of research by taking governance, institutional and organizational aspects into account. We apply a broad organization‐theory approach that has both instrumental and institutional components. Core concepts such as crisis, «wicked problems», coordination and specialization are discussed. A central argument is that context matters and that there is no single organizational solution for crisis management that can be considered optimal in all situations. This argument is supported by the case of Norwegian crisis management arrangements. publishedVersion

This paper examines the main coordination arrangements for handling «wicked issues» in the area of societal security and welfare administration in Norway and ask whether network arrangements have replaced hierarchy. In both cases reforms have addressed major coordination problems related to both the vertical dimension and the horizontal dimension. Empirically we draw on data collected in four different research projects. Theoretically we apply a structural-instrumental perspective and a cultural perspective. We describe two new organizational arrangements: the lead agency approach and the onestop- shop and show how they develop as hybrid forms in the tension between the principles of ministerial responsibility and the principle of local self-government. A main finding is that the horizontal inter-organizational coordinating arrangements seem to supplement rather than replace traditional hierarchical coordination producing more complex organizational arrangements. publishedVersion

The working paper summarizes data collected in a pre-project on strategies and measures for climate change adaption in the western part of Norway. The project was financed by Regionalt forskningsfond Vestlandet and had as a main ambition to build competence within social science climate research and develop ideas for a larger research project within this area. The working paper maps measures initiated in order to tackle expected problems due to climate change in three counties: Rogaland, Hordaland and Sogn og Fjordane, concentrating on the work of the County Governors, County Councils and a selection of municipalities within the region. In addition, we give an overview of media coverage of climate change issues in a selection of regional newspapers. Our main interest has been to study what measures and strategies public authorities in the region make use of. Current measures, organization, multi-level arrangements and coordination are central issues. The paper gives an overview over the organisation and relevant measures concerning climate change at the national level, and organisation, responsibility lines and relevant measures at the regional and local level. The paper concludes with a discussion of ideas for further research. Notatet gir en oppsummering av empirisk materiale samlet inn i forbindelse med forprosjektet «Klimatilpasning i et flernivåsystem» delfinansiert av Regionalt forskningsfond Vestlandet. Hovedmålet i prosjektet har vært å bygge kompetanse innenfor samfunnsfaglig klimaforskning og å utvikle ideer til et større forskningsprosjekt innenfor dette området. Arbeidsnotatet kartlegger eksisterende klimatiltak på Vestlandet, avgrenset til Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. De empiriske undersøkelsene har fokusert på arbeidet til fylkesmennene, fylkeskommunene og noen utvalgte kommuner i regionen, i tillegg til mediedekning av klima- og miljøsaker i noen utvalgte regionale aviser. Hovedinteressen har vært å se nærmere på hvilke virkemidler og strategier de regionale og lokale myndighetene benytter seg av. Tiltak, organisering, flernivåstyring og samordning har stått i sentrum. Notatet gir en oversikt over organisering og virkemidler på klimaområdet nasjonalt, og over organisering, ansvarsfordeling og aktuelle tiltak på regionalt og lokalt nivå. Notatet avsluttes med en drøfting av mulige områder og problemstillinger for videre forskning.

I dette notatet ser vi nærmere på den norske befolkningens holdninger til antiterrortiltak i to spørreundersøkelser, en fra 2006 og en fra august 2011. I begge undersøkelsene ble et representativt utvalg spurt om myndighetene, dersom det var mistanke om at et terrorangrep var nært forestående, burde ha rett til å a) holde personer i forvaring så lenge de vil uten å stille dem for retten, b) avlytte folks telefonsamtaler og c) tilfeldig stoppe og ransake folk på gaten. Undersøkelsen i 2006 viste at befolkningen i stor grad var positivt innstilt til bruk av antiterrortiltak. Undersøkelsen i august 2011 viste at befolkningen var blitt mer skeptisk. Utfra kunnskap om større aksept for forebyggende tiltak like etter kritiske hendelser og at vi vet at aksepten for antiterrortiltak har vært høy like etter terroranslag i andre vestlige land, hadde vi forventet å finne den motsette utviklingen etter de dramatiske hendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Forklaring på den økte skepsisen til antiterrortiltak i 2011 kan søkes i at det i tiden like etter 22. juli var stor oppmerksomhet om demokratiske verdier og åpenhet. Det norske samfunnet kjennetegnes dessuten av høy tillit til myndighetene. Det synes ikke som at denne tilliten har blitt rokket ved til tross for de dramatiske hendelsene. I tillegg var terrorangrepene 22. juli utført av en nordmann, tilsynelatende uten en (politisk) organisasjon i ryggen This working-paper analyses Norwegian citizens’ attitudes towards the use of strong prevention measures in the fight against terrorism in 2006 and in August 2011. The question posed in the questionnaires, was: Imagine that the government suspects that a terror attack is imminent. Do you think that the government should have the right to: a) hold people in custody as long as they want without putting them on trial b) tap people’s telephone calls, or c) randomly stop and search people on the street? In 2006, Norwegians stand out as being supportive of such measures, despite having been relatively shielded from serious terrorism. In August 2011, after the terror attacks in Oslo and at Utøya 22/7, we expected Norwegians to be even more supportive of these prevention measures. However, what we found is that Norwegians now are more sceptical of them. We discuss if more focus on democratic values and transparency in the Norwegian society in the weeks after the attacks and a persistent high level of trust in the authorities can explain this. Also, one can take account of the fact that the attacker was a Norwegian «lone wolf» and as far as we know operating without the support of any organized terror group

This paper is part of the research project «Multi-level governance in the tension between functional and territorial specialization», which is funded by the Norwegian Research Council and the DEMOSREG programme. A previous version was presented at the EGPA Conference 2–5. September 2009, St-Julians, Malta: «The Public Service: Public Service Delivery in the Information Age», Study Group VI on the Governance of Public Sector Organizations: «Reforming Governance of Public Sector Organizations: How Administrative Reforms Affect Autonomy, Control and Coordination». Internal security, civil protection and crisis management comprise an important, but challenging policy field. Crises can be framed as «wicked issues» or problems, inherently complex and difficult to solve. Efficient crisis management involves actors in distinct sectors as well as government levels. Coordination between relevant actors is a continuous challenge. Recent public policy efforts within the field, as well as in public policy and public administration in general, have emphasized the importance of horizontal coordination. Different organizational structures, specialization principles and mechanisms of coordination complicate crisis management and policymaking. The paper examines the Norwegian County Governor’s role in internal security and civil protection, based on survey data from 2008. The County Governor has a unique position between central and local government, and is responsible for coordinating regional state offices as well as local authorities in crisis situations. The paper demonstrates that coordination is recognized as important, but difficult to assess. Coordination efforts largely match regional variation in existing threats, and correspond to previous crisis experience. Mutual trust between central actors within the field is generally considered as high, while mutual contact – with the exception of contact with local authorities – is low. The vertical and hierarchical dimension largely continues to be the dominant relation despite recent efforts to strengthen the horizontal dimension. Therefore, a main conclusion is that horizontal, cross-sector coordination remains a major challenge within the field. A lack of central, national and horizontal coordination can become a serious problem in the face of a major national crisis or disaster. Samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering er et komplisert, men viktig politikkområde. Kriser kan oppfattes som «wicked issues», det vil si særlig utfordrende og kompliserte problemer som er vanskelige å håndtere. Effektiv krisehåndtering involverer aktører fra ulike etater og sektorer, på forskjellige forvaltningsnivå, samtidig. Dette fører til viktige samordningsutfordringer. I den senere tid har myndighetene lagt særlig vekt på å styrke den horisontale samordningen innenfor samfunnssikkerhet. Den organisatoriske strukturen er preget av ulike spesialiseringsprinsipp og samordningsmekanismer, noe som kompliserer politikkformulering så vel som konkret krisehåndtering. Notatet ser nærmere på fylkesmannens samordningsrolle på samfunnssikkerhetsområdet, med bakgrunn i en spørreundersøkelse fra 2008. Fylkesmannen har en særegen posisjon mellom sentrale og lokale myndigheter, og et sentralt samordningsansvar i krisesituasjoner. Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at samordning innenfor samfunnssikkerhet blir sett på som svært viktig. Samtidig er det mange som arbeider med samfunnssikkerhet og beredskap som synes det er vanskelig å karakterisere samordningen. Samordningen på bestemte risikoområder korresponderer i stor grad med regionale forskjeller i eksisterende trussel- eller risikobilde, og tidligere erfaring med konkrete kriser. Den gjensidige tilliten mellom ulike aktører innenfor feltet er høy, samtidig som kontakten mellom dem – med unntak av kontakten med kommunene – er lav. Det er den vertikale, hierarkiske dimensjonen som preger samordningen. Horisontal samordning, på tvers av sektor, er fremdeles er en viktig utfordring. I møte med større nasjonale kriser kan manglende samordning med sentrale myndigheter og på tvers av sektor representere et stort problem.

Notatet belyser hvordan myndighetene benytter øvelser for å oppnå bedre krisehåndtering innenfor samfunnssikkerhetsområdet. Øvelser er en viktig metode for å oppnå god krisehåndtering, men vies ofte liten oppmerksomhet i litteraturen. Notatet retter derfor oppmerksomheten mot hvordan øvelser organiseres og gjennomføres, hvilken betydning og innvirkning de har på krisehåndtering, og hvilken funksjon de fyller i myndighetenes arbeid for samfunnssikkerhet. Som illustrerende case benyttes en bestemt øvelse, Øvelse Hordaland 2007. Denne ble gjennomført i regi av Fylkesmannen i Hordaland i november 2007. Scenariet var pandemi. Øvelsen involverte deltakere på ulike forvaltningsnivå og fra både offentlig og privat sektor. Øvelsen illustrerer godt hvordan en krise som regel ikke er avgrenset til en bestemt sektor. Notatet viser at øvelser er nyttige for å oppnå god krisehåndtering. Samtidig representerer øvelser svært viktige samordnings- og styringsverktøy for sentrale myndigheter. Ved å gjennomføre øvelser kan myndighetene aktivisere hele eller deler av en organisasjon, eller flere virksomheter på ulike nivå og i forskjellige sektorer. Øvelsen kan ha som mål å oppnå bedre oversikt, økt kompetanse og bedre samarbeid innenfor et bestemt område. Det kan også dreie seg om å teste personell eller utstyr. Øvelser vil i tillegg ha en bestemt samordningsfunksjon. Slik samordning er særlig relevant innenfor samfunnssikkerhet og krisehåndtering, både fordi en krise krever handling og samhandling mellom mange ulike aktører. I tillegg er organiseringen av feltet fragmentert. Dette aktualiserer problemstillinger knyttet til organisering, spesialisering og flernivåstyring. I Øvelse Hordaland 2007 var det et sentralt mål fra Fylkesmannen å oppdatere planverk og generell kunnskap om krisehåndtering og pandemi i kommunene. Dette ble også fremhevet som et viktig resultat i evalueringen av øvelsen. En sentral konklusjon er at myndighetene på denne måten benytter øvelser nettopp for å oppnå bedre og mer styring innenfor bestemte områder. Emergency exercises or drills are frequently used to enhance crisis management and civil protection. Even though they are important, they attract limited attention in present literature. This paper attention to such exercises, focusing how they are organized and carried out, their significance and influence on crisis management, and their function in government efforts to ensure civil protection. «Øvelse Hordaland 2007», carried out by the County Governor of Hordaland in Norway in November 2007, is used as an illustrative case. The scenario for the exercise was a influenza pandemic. It engaged different administrative levels and participants from both public and private sector. The scope of this exercise amply illustrated that a crisis generally is not defined to one particular sector. The paper argues that exercises are useful tools for crisis management. Exercises are at the same time central policy tools used by government to attain coordination and governance. Through exercises the government can activate a whole organisation, several organisations combined or specific parts of an organisation, and participants from different organizational levels and sectors. The ultimate goal of the exercise may be to gain overview of emergency preparedness and relevant actors, to enhance overall knowledge or specific skills, and/or to enhance collaboration within specific fields. It may also be carried out in order to test personnel or technical equipment. The paper shows that exercises also may have a specific coordination function. This is of particular importance in crisis management and civil protection. A crisis demands action as well as interaction between many different actors. In addition, responsibility for civil protection is fragmented. Thus, organisation, specialisation and multi level governance are relevant discussion topics. A central aim for «Øvelse Hordaland 2007» was to update crisis planning and knowledge of a possible pandemic scenario within the responsible municipalities of Hordaland county. This was also emphasized as an important result in the evaluation of the exercise. A central conclusion is therefore that emergency exercises and drills represent important governance tools for central government.

The thesis analyzes and identifies central characteristics of food safety regulation in Europe. Itconsists of four separate articles and a synthesizing introduction. The first article explores theorigins and development of the Norwegian food control, and in particular studies recentchanges in food legislation and central organization. The second article compares food safetyregulation in Norway, Sweden, the Netherlands, the United Kingdom and Germany, while thethird article gives an account of the historical development of food regulation in the EU. Thefourth article analyzes the establishment of two new food agencies – the Food StandardsAgency in the United Kingdom, and the European Food Safety Authority within the EU.The thesis employs a historical institutional and a multi level governance approach. Theorigins of food safety regulation are similar, but the main characteristics of the regulationtoday varies. Regulation is formed both at the national and the supranational (EU) level. Theinteraction between the two is essential. Food safety regulation concerns important, butconflicting values and considerations. Choices made concerning what to regulate for, canreveal significant stakeholder and power constellations within the field. Tensions between theaim to protect public health and also pay heed to business interests – in particular agriculturalinterests – is a general feature, and typical results in a struggle between central healthauthorities and argricultural interests. It varies between the countries how these tensions areresolved, and major differences are found by analyzing the main food control legislation andhow food control is organized.The mad cow disease, or BSE scandal, lead to major changes in European foodregulation. The general approach, central arguments and principles, are similar. Public healthis identified as the primary goal, food control should be independent, food regulation shouldbe based on scientific risk assessment, and rest on a "farm-to-fork" approach. Nevertheless,food legislation and the organization of the field varies. The historical development of foodregulation, existing institutional arrangements, and different interest and power relations areimportant explanatories. Furthermore, fundamental changes within the field also take placewithout preceding dramatic incidents or crisis. Consequently, the exploration of specificregulation fields where there are no major crises, is also important. Avhandlingen undersøker hva som kjennetegner, former og påvirker offentlig regulering for å sikre trygg mat. Den består av fire vitenskapelige artikler og en sammenfattende innledning. Den første artikkelen studerer matkontroll og regulering av mat i Norge, og analyserer endringer med spesiell vekt på etableringen av Mattilsynet og Matloven i 2003. Den andre artikkelen sammenlikner lovgivning og organisering av matkontrollen i fem land: Norge, Sverige, Nederland, Storbritannia og Tyskland, mens den tredje gjør rede for den historiske utviklingen av regulering og kontroll av mat i EU frem til i dag. Den siste artikkelen analyserer etableringen av to nye matmyndigheter: Food Standards Agency i Storbritannia og European Food Safety Authority i EU. Avhandlingen tar utgangspunkt i en historisk-institusjonell tilnærming og et flernivåperspektiv. Oppmerksomheten rettes mot offentlige myndigheters regulering på matområdet, både i EU og på nasjonalt nivå. Dynamikken mellom det nasjonale og det overnasjonale preger reguleringen. Feltets opprinnelse er felles, men hvordan det reguleres og hva det reguleres for varierer mellom land og over tid. Regulering av mat gjelder regulering av viktige verdier og hensyn som kan komme i konflikt med hverandre. Hva det er legitimt å regulere for, sier noe om hvilke interesser som får gjennomslag. Det handler om å sikre helsemessig trygg mat, og samtidig om viktige nærings- og markedshensyn. Spenningen mellom disse hensynene er grunnleggende. Dragkampen mellom sentrale helsemyndigheter og landbruksmyndigheter er gjennomgående. Men hvordan spenningen løses, er forskjellig. Dette uttrykkes i både sentral lovgivning og i hvordan man organiserer feltet. Kugalskapssaken på slutten av 1990-tallet førte til viktige endringer i matkontrollen både i EU og i de undersøkte landene. Etter kugalskapssaken er idégrunnlaget, argumentene for endring og uttalte prinsipper i matkontrollen felles. Den skal være uavhengig, helsehensynet skal komme først, og reguleringen skal være vitenskapelig fundert og skje ut fra et helkjedeperspektiv (fra innsatsvarer og råvarer til ferdig mat). Likevel, hvordan kontrollen organiseres og hva lovgivningen legger vekt på, er forskjellig. Dette har sammenheng med historiske forhold, eksisterende institusjonelle ordninger og makt- og interessekonstellasjoner. Grunnleggende endringer i feltet skjer også uten slike forutgående dramatiske hendelser. Dette betyr at det er viktig å studere bestemte reguleringsfelt også når det ikke preges av kriser.

Rokkansenteret har evaluert styrings- og ledelsesstrukturen ved NTNU på grunnlag av fire hovedpunkter: a) innføringen av enhetlig ledelse, b) overgangen fra valgt til ansatt ledelse, c) overgangen fra styrer til råd og d) i hvilken grad effektene av endringene svarer til forventningene. Rapporten bygger på data hentet fra dokument, kvalitativt intervjumateriale, kvantitative data og data fra en intern prosess ved NTNU. Hovedmålet med evalueringen har vært å gi kunnskap om erfaringene med innføring av enhetlig ledelse ved NTNU.

Dette notatet er utarbeidet på bakgrunn av forfatterens prøveforelesning for dr. polit. graden ved Universitetet i Bergen, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, som ble avholdt 8. mai 2008. Oppgitt tekst til prøveforelesningen var: «Diskuter hvor velegnet flernivåperspektivet er til å analysere krisehåndtering. Bruk gjerne eksempler». Lise Hellebø Rykkja disputerte 9. mai 2008 med avhandlingen «Matkontroll i Europa – en studie av regulering i fem europeiske land og EU». Notatet er utgitt i tilknytning til prosjektet «Flernivåstyring i spenningen mellom horisontal og vertikal spesialisering» finansiert av Norges Forskningsråd. The paper discusses the use of a multi level governance perspective in crisis management, in particular within the public sector. The first part of the paper addresses what a crisis is and how crisis management can be understood. The second part elaborates on the implications of a multi level governance perspective. In the third part, the particular value of a multi level approach in the analysis of different crises is discussed. The paper argues that a multi level approach contributes considerably to the understanding of crisis management in the public sector. The approach illuminates how different actors at different levels are organized, how different goals and perceptions vary and how they interact and relate to each other. This is significant in crisis management and can contribute extensively to the understanding of how a crisis evolves, how it is dealt with and why involved actors may handle a crisis differently. Notatet drøfter nytten av å studere offentlige myndigheters håndtering av kriser i lys av et flernivåperspektiv,såkalt «multi level governance». Notatet drøfter først hvordan kriser og krisehåndtering kan forstås og gjør rede for ulike måter å definere en krise og forstå en krisehåndteringsprosess på. Videre gjøres det rede for hva flernivåperspektivet innebærer, før det diskuteres mer inngående hvilken verdi dette perspektivet har i analysen av bestemte kriser. Notatet viser at kriser skaper viktige styringsutfordringer generelt og spesielt for offentlige myndigheter med ansvar for å sikre befolkningens trygghet. Et flernivåperspektiv kan gi kunnskap om hvordan ulike aktører på ulike nivå er organisert, hvilke målsettinger og verdier de har og hvordan de forholder seg til hverandre og samhandler i en krisesituasjon. I hvor stor grad ulike aktører i en krise er samordnet, har stor betydning for hvordan en krise håndteres. Tettere kontakt mellom nivå og på tvers av sektorer og utviklingen av nye samhandlingsmåter og styringsmetoder vil ha stor betydning for hvordan man opptrer i kriser og for hvordan kriser håndteres. Notatet argumenterer derfor for at et flernivåperspektiv er avgjørende i analysen av konkrete kriser og krisehåndtering.